Nå er jeg og mannen i startlandet.
Det var ikke så fryktelig gøy å fly hit. Det er jo aldri gøy å fly da, superkjedelig er det vel strengt tatt, men denne gangen slo lynet ned i flyet og det smalt og ristet i vei og folk hylte, enkelte ulte, og min første tanke var at det måtte jo skje en gang, at det gikk galt, så mye som jeg flyr, det var helt uvirkelig å se lynglimtet utenfor vinduet, men så merket jeg at vi fortsatt steg, og så tenkte jeg at strengt tatt er det skumlere å lande i Lakselv, særlig etter et par bråomsnudde landingsforsøk i Kirkenes, så jeg fortsatte å lese i boken min.
Etter en stund kom kapteinen på og sa at alt var ok. Da hadde det ikke ristet på en stund heller.
Kanskje er jeg iskald, men kanskje er jeg bare litt dum.
Nå er vi på hotellet. Håh. Man får skohorn og dusjhette og såper i forskjellige farger, men det aller aller ALLER beste, er at når man drar fra gardinene, ser man rett på The Generator.
The Generator er et forferdelig trasig ungdomsherberge, jeg har bodd på en Generater i London, å fy og fy, og her ser man rett inn på de kjipe blå rommene og køyesengene og trangboddheten, og her bor vi, på hotell, åhhhhhh så deihlhigh.
Voksenavgjørelse.
Jeg og mannen har falt tilbake til våre personlige avhengigheter, mannen ser på tv (jeg hadde glemt at de dubber alt her!) og jeg blogger. Nå skal det bli ferie.
I morgen skal vi ut og gå.
Driv
I dag måtte jeg ut i byen for å klage på noen sko.
Jeg har jo fortalt om da jeg kjøpte sko på Walkabout,eller Lille Vinkel skobutikk, eller hva de nå engang måtte vingle seg til å hete, og skulle få skokrem på kjøpet siden skoene var så stygge på tuppen? Vel, så måtte jeg hjem å hente mitt hjemglemte betalingskort, og mens jeg var hjemme tok de skokremen ut av posen igjen.
De skoene. Bare trøbbel. De har sånne trykknapper på siden, fryktelig fjonge og skinnende røde, og peise umulig å få opp. Virkelig. Hadde det ikke vært for at man ikke kan sove med skoene på, hadde jeg mange ganger bare gitt opp å få dem av. Knappene sitter så sinnsykt hardt i koppene at om jeg skal til folk jeg ikke kjenner så godt, tar jeg aldri de skoene. Så slipper jeg å ligge og spenne i veggene mens jeg banner hos fremmedfolk.
Men det var ikke egentlig derfor jeg gikk for å klage, jeg gikk fordi knappene, istedetfor å løsne fra koppene og åpne seg på vanlig måte, brekker tvert av. Så hardt sitter de.
Og jeg hadde øvd, på torpedosilje, og vurderte å dra hele historien med skokremen og alt, lest meg opp på hva forbrukerkjøpsloven sier om sko, og så var det bare heisann hoppsann vi leverer dem til skomakeren ikke noe problem.
Takk skal du faenmeg ha. Og hva skal jeg da gjøre med min oppbygde torpedo?
Sukk. Ingenting blir som man hadde tenkt.
Så jeg gikk innom Narvesen og kjøpte M og Rocky, nå skal jeg jo riktignok ut og fly i morgen og burde kanskje ventet, men det er ofte vanskelig å få ledd så høyt som man vil på fly, så jeg kjøpte dem med meg, og enda solen skinte, ba jeg av gammel bergensvane om plastpose, enda det var jo strengt tatt ikke nødvennlig og dårlig miljøpolitikk og dårlig samvittighet.
Men det løste seg. For rett for jeg kom hjem, når man har gått igjennom hullet i muren, gikk jeg forbi en fyr som plutselig KANK røyk plastposen hans og noe tungt gikk rett i asfalten og så sto han der med en hankesløs pose. Og det skjedde AKKURAT i det han var rett ved siden av meg så jeg sa "Oi!" og kanskje fordi jeg var så full av drivkraft som ikke hadde blitt brukt, sa jeg "Vil du ha posen min? jeg er nesten hjemme uansett" og han ble selvsagt litt satt ut så jeg bare tok ut bladene og ga ham posen og gikk. Jeg var jo liksom med fart. I drivet.
Men nå som jeg må pakke, er drivet borte. Det var litt dumt, for jeg kunne trengt det nå, men istedet kastet jeg det bort på ukjente. Jaja.
Jeg har jo fortalt om da jeg kjøpte sko på Walkabout,eller Lille Vinkel skobutikk, eller hva de nå engang måtte vingle seg til å hete, og skulle få skokrem på kjøpet siden skoene var så stygge på tuppen? Vel, så måtte jeg hjem å hente mitt hjemglemte betalingskort, og mens jeg var hjemme tok de skokremen ut av posen igjen.
De skoene. Bare trøbbel. De har sånne trykknapper på siden, fryktelig fjonge og skinnende røde, og peise umulig å få opp. Virkelig. Hadde det ikke vært for at man ikke kan sove med skoene på, hadde jeg mange ganger bare gitt opp å få dem av. Knappene sitter så sinnsykt hardt i koppene at om jeg skal til folk jeg ikke kjenner så godt, tar jeg aldri de skoene. Så slipper jeg å ligge og spenne i veggene mens jeg banner hos fremmedfolk.
Men det var ikke egentlig derfor jeg gikk for å klage, jeg gikk fordi knappene, istedetfor å løsne fra koppene og åpne seg på vanlig måte, brekker tvert av. Så hardt sitter de.
Og jeg hadde øvd, på torpedosilje, og vurderte å dra hele historien med skokremen og alt, lest meg opp på hva forbrukerkjøpsloven sier om sko, og så var det bare heisann hoppsann vi leverer dem til skomakeren ikke noe problem.
Takk skal du faenmeg ha. Og hva skal jeg da gjøre med min oppbygde torpedo?
Sukk. Ingenting blir som man hadde tenkt.
Så jeg gikk innom Narvesen og kjøpte M og Rocky, nå skal jeg jo riktignok ut og fly i morgen og burde kanskje ventet, men det er ofte vanskelig å få ledd så høyt som man vil på fly, så jeg kjøpte dem med meg, og enda solen skinte, ba jeg av gammel bergensvane om plastpose, enda det var jo strengt tatt ikke nødvennlig og dårlig miljøpolitikk og dårlig samvittighet.
Men det løste seg. For rett for jeg kom hjem, når man har gått igjennom hullet i muren, gikk jeg forbi en fyr som plutselig KANK røyk plastposen hans og noe tungt gikk rett i asfalten og så sto han der med en hankesløs pose. Og det skjedde AKKURAT i det han var rett ved siden av meg så jeg sa "Oi!" og kanskje fordi jeg var så full av drivkraft som ikke hadde blitt brukt, sa jeg "Vil du ha posen min? jeg er nesten hjemme uansett" og han ble selvsagt litt satt ut så jeg bare tok ut bladene og ga ham posen og gikk. Jeg var jo liksom med fart. I drivet.
Men nå som jeg må pakke, er drivet borte. Det var litt dumt, for jeg kunne trengt det nå, men istedet kastet jeg det bort på ukjente. Jaja.
8/11
Jeg har som sagt veldig mange gode kvaliteter, og så finnes det noen unntak. En av dem er altså dette med fiske, selv om jeg kommer fra to familier som har det som hovedregel å få fisk.
En annen ting jeg ikke briljerer i, er månedsrekkefølgen, selv om jeg rett nok ikke vet hvordan familietradisjonen er på det punktet.
Nå er det ikke sånn at jeg ikke kan månedsrekkefølgen, men når vi har jobbet oss forbi august, begynner jeg å bli litt forsiktig usikker. Jeg klarer det stort sett hvis jeg konsentrerer meg skikkelig.
Eller. Det gjør jeg ikke. Nå skryter jeg på meg.
Jeg skjønner ikke het hva som gjør det så vanskelig.
Det er umulig å stable embrene.
Og det blir helt håpløst hvis noen sier, åttende i ellevte, da aner jeg ikke hva vi snakker om før jeg har fått sett i almanakken.
Noe av problemet er, tror jeg at september jo betyr syvende, oktober åttende, osv, men så tullet romerne det til og ingenting gikk opp, og her sitter jeg og strever.
Sjette og sjuende også. De klarer jeg, men må tenke litt først.
På den annen side, fra januar til mai klarer jeg meg strålende, og august er august og åttende måned i året.
Men på slutten av året har jeg ærlig talt litt problemer med å holde avtaler.
En annen ting jeg ikke briljerer i, er månedsrekkefølgen, selv om jeg rett nok ikke vet hvordan familietradisjonen er på det punktet.
Nå er det ikke sånn at jeg ikke kan månedsrekkefølgen, men når vi har jobbet oss forbi august, begynner jeg å bli litt forsiktig usikker. Jeg klarer det stort sett hvis jeg konsentrerer meg skikkelig.
Eller. Det gjør jeg ikke. Nå skryter jeg på meg.
Jeg skjønner ikke het hva som gjør det så vanskelig.
Det er umulig å stable embrene.
Og det blir helt håpløst hvis noen sier, åttende i ellevte, da aner jeg ikke hva vi snakker om før jeg har fått sett i almanakken.
Noe av problemet er, tror jeg at september jo betyr syvende, oktober åttende, osv, men så tullet romerne det til og ingenting gikk opp, og her sitter jeg og strever.
Sjette og sjuende også. De klarer jeg, men må tenke litt først.
På den annen side, fra januar til mai klarer jeg meg strålende, og august er august og åttende måned i året.
Men på slutten av året har jeg ærlig talt litt problemer med å holde avtaler.
Oppdateringer
1. Det er ikke sikkerhetsventilen for nå er det vann utover hele gulvet men ingenting i skåla under sikkerhetsventilen
2. Jeg har nå fått nøkkel til kontorplass og verksted og gleder meg skikkelig til å sette i gang og heldigvis må jeg ikke flytte inn i kollektiv vegg i vegg med verkstedet sånn som jeg drømte, men pulten jeg skal ha er ikke ryddet enda og det er bra for da kommer jeg til å være skikkelig klar når vi kommer tilbake fra Berlin
3. Min far er vanvittig dyr i drift og glemmer konvolutter på kommoder og det blir SKIKKELIG mye å gjøre på mandag på telefon med Lånekassen for ikke å tape 25.000, og mange dokumenter som må trylles fram fra offentlige kontorer og som skal være Lånekassen i hende på mandag. Jesus. Lå jeg ikke våken om natten før så gjør jeg det nå.
4. Jeg gleder meg hver dag til å dra til Berlin.
5. Jeg har begynt å spille Wii igjen, er det sant at man kan spille gamecubespill på wiien?
Ublogging
Jo altså.
Jeg må bare beklage, men jeg blir nødt å skrive et innlegg som ikke handler om meg selv, eller hva jeg drømmer om natten.
Jeg siterer fra nrknyheter:
De er nå dømt. For grovt uaksom voldtekt. Hvilket vil se at retten mener de burde skjønt at de utførte en voldtekt. Ettersom de måtte slå, tvinge og true henne med å drepe henne, går jeg ut ifra, men jeg har jo ikke lest noen rettsdokumenter, jeg bare antar her altså.
De er voksne menn, og ble dømt til 15, 10, og 10 måneders fengsel.
Han tullingen som helte Plumbo i buksa på kompisen sin, fikk elleve måneder.
Frk. Figenschou feirer at hennes dager som husmor er talte, og lærer seg nye ting
Nå får jeg snart nøkkelen til verkstedet, selv om jeg nesten vegrer for å skrive det, det kan jo plutselig gå tusen ting gaikken, men om det nå går som det skal, så er jeg ferdig som husmor.
I dag har jeg vasket huset, satt skillingsbolledeig (og ikke sånn stygge store skillingsboller som de lager her i Bergen, men sånne små gode, og jeg skal ha blåbær i dem) og hatt besøk av rørleggeren.
Rørleggeren. Hurra.
Alt sånne folk kan.
For det første var han i stand til å finne hovedstoppekrana. Den var slettes ikke inne i leiligheten, men ute i kjelleren sammens med tre andre umerkede hovedstoppekraner som pekte hit og dit, men rørleggeren brukte rørleggerlogikken og fikk dermed skrudd av krana som har stådd og laget innendørsbekk en ukes tid. Nei litt kortere, men likevel.
Og så bytta han ut hele krana for hele greia var gåen. "Har du sett! 1999!" utbrøt han da han snudde den. Jeg ante ikke engang at de datomerket dem når de satte dem inn. Og i tillegg trodde jeg "Har du sett! 1999!" betydde at det var en skitkran. Og det var det, billigste sort, men han var skikkelig imponert over at en kran hadde vart så lenge.
Jøss. Ti år? Jeg hadde gjettet at en kran skulle vare i ca femti år. Den er jo skikkelig hard og av metall og alt. Men det sa jeg ikke høyt. Og så forklarte han noe med steinskiver inne i krana, og jeg elsker når folk forklarer ting til meg, at jeg får være med på å forstå hva som skjer. Og så fikk vi ny kran.
Nå slipper vi å ligge og høre på krana og springe og tisse hvert tiende minutt hele natta.
Når det gjaldt varmtvannstanken, kunne han egentlig ikke finne noe feil, men mente at det kunne være ventlien som dryppet. Han forklarte det hele med bar og plater og fjærer som holdt i mot og utlignet trykket fra hele rørsystemet i hele huset, og at det var helt greit at den der fjæra blei litt lei av å stå å holde i mot etter en ti års tid. Sett ei skål under, mente han, og se om det er den som skvetter.
"Skal jeg skru til ventilen da?" spurte jeg i mitt akademiske enfold.
Nei, han mente at det ikke var av det lureste, ettersom det var en sikker-hets-ventil og jeg da ville forvandle varmtvannsberederen vår til ti kilo dynamitt.
Han hadde en gang måttet evakuere en hel bygård fordi noen hadde plugget igjen den ventilen da den begynte å dryppe. Vannet hadde blitt over 215 grader for plasten var begynt å smelte i rørene og det var blitt hull og det sto dampskyer ut av hullene. Akkurat sånn plast smelta på 215 grader nemlig. Og han hadde sett bilder av hus der varmtvannsberederen hadde sprengtes, og hele huset var løftet av grunnmuren og snudd seg i lufta og ramlet ned på igjen.
Og da tenker jeg, bare HAH! til alle som klager over trege håndtverkere og deres antatte politiske sympatier, forhold til nyere norsk litteratur og motvilje mot sushi, når du må inn og evakuere et helt hus fordi en idiot har plugget igjen en sikkerhetsventil, da er det du som er tøffest. Respect.
Så nå står det en skål under sikkerhetsventilen for å sikkerhetsklarere den, og jeg vet litt om hvorfor den er der og hvordan den ser ut inni.
I dag har jeg vasket huset, satt skillingsbolledeig (og ikke sånn stygge store skillingsboller som de lager her i Bergen, men sånne små gode, og jeg skal ha blåbær i dem) og hatt besøk av rørleggeren.
Rørleggeren. Hurra.
Alt sånne folk kan.
For det første var han i stand til å finne hovedstoppekrana. Den var slettes ikke inne i leiligheten, men ute i kjelleren sammens med tre andre umerkede hovedstoppekraner som pekte hit og dit, men rørleggeren brukte rørleggerlogikken og fikk dermed skrudd av krana som har stådd og laget innendørsbekk en ukes tid. Nei litt kortere, men likevel.
Og så bytta han ut hele krana for hele greia var gåen. "Har du sett! 1999!" utbrøt han da han snudde den. Jeg ante ikke engang at de datomerket dem når de satte dem inn. Og i tillegg trodde jeg "Har du sett! 1999!" betydde at det var en skitkran. Og det var det, billigste sort, men han var skikkelig imponert over at en kran hadde vart så lenge.
Jøss. Ti år? Jeg hadde gjettet at en kran skulle vare i ca femti år. Den er jo skikkelig hard og av metall og alt. Men det sa jeg ikke høyt. Og så forklarte han noe med steinskiver inne i krana, og jeg elsker når folk forklarer ting til meg, at jeg får være med på å forstå hva som skjer. Og så fikk vi ny kran.
Nå slipper vi å ligge og høre på krana og springe og tisse hvert tiende minutt hele natta.
Når det gjaldt varmtvannstanken, kunne han egentlig ikke finne noe feil, men mente at det kunne være ventlien som dryppet. Han forklarte det hele med bar og plater og fjærer som holdt i mot og utlignet trykket fra hele rørsystemet i hele huset, og at det var helt greit at den der fjæra blei litt lei av å stå å holde i mot etter en ti års tid. Sett ei skål under, mente han, og se om det er den som skvetter.
"Skal jeg skru til ventilen da?" spurte jeg i mitt akademiske enfold.
Nei, han mente at det ikke var av det lureste, ettersom det var en sikker-hets-ventil og jeg da ville forvandle varmtvannsberederen vår til ti kilo dynamitt.
Han hadde en gang måttet evakuere en hel bygård fordi noen hadde plugget igjen den ventilen da den begynte å dryppe. Vannet hadde blitt over 215 grader for plasten var begynt å smelte i rørene og det var blitt hull og det sto dampskyer ut av hullene. Akkurat sånn plast smelta på 215 grader nemlig. Og han hadde sett bilder av hus der varmtvannsberederen hadde sprengtes, og hele huset var løftet av grunnmuren og snudd seg i lufta og ramlet ned på igjen.
Og da tenker jeg, bare HAH! til alle som klager over trege håndtverkere og deres antatte politiske sympatier, forhold til nyere norsk litteratur og motvilje mot sushi, når du må inn og evakuere et helt hus fordi en idiot har plugget igjen en sikkerhetsventil, da er det du som er tøffest. Respect.
Så nå står det en skål under sikkerhetsventilen for å sikkerhetsklarere den, og jeg vet litt om hvorfor den er der og hvordan den ser ut inni.
Innlegg 1111: Fun Facts om frk. Figenschous familie
Min far tror hip-hop heter "Ping-pong musikk".
Når han sier det, ser jeg alltid for meg tre-fire kontorkinesere fra Kina som står på en scene og framfører hiphopen sin foran et entusiastisk publikum, uten å peive nevneverdig. Bare bittelitt.
Min mor snakker med kinesisk aksent til personalet på kinarestauranter, uten å legge merke til det selv.
Men alle vi andre legger merke til det.
Når han sier det, ser jeg alltid for meg tre-fire kontorkinesere fra Kina som står på en scene og framfører hiphopen sin foran et entusiastisk publikum, uten å peive nevneverdig. Bare bittelitt.
Min mor snakker med kinesisk aksent til personalet på kinarestauranter, uten å legge merke til det selv.
Men alle vi andre legger merke til det.
vann, vann, ferskvann og kildevann
Det er så beroligende å sovne til lyden av rennende vann.
Bortsett fra når det rennende vannet kommer fra kjøkkenspringen og skyldes en pakning som er gått.
Og husverten ganske riktig peker på at pakninger og kraner og armaturer må man skifte selv. I tillegg har vi en lekkasje på badet som enten kommer fra vaskemaskinen, men nå er nå den koblet fra både vann og strøm, eller varmtvannstanken, som står helt oppi vaskemaskinen, - en av dem er skyldig i periodevis skvetting på gulvet. Sannsynligvis ikke vaskemaskinen, viser det seg nå, etter endel hjemringelser til min utrolig anvendelige pappa.
Eller så er det rørsystemet.
Men jeg har kjøpt gårteksklær og kan gå ute i regnet hvis jeg vil. For jeg er så vill.
Inne er det altså verre.
Både jeg og mannen er hele tiden på vei inn på kjøkkenet for å stenge kjøkkenkranen, til vi kommer på at det går jo ikke, for det er en pakning som er gått. Den drypper ikke, den renner. Ingen forvarsler, plutselig var det bare umulig å skru den av.
Men det har alltid vært et problem i denne leiligheten at det er vanskelig å få vannet i springen kaldt nok, det må renne så sinnsykt lenge, og nå er jo ikke det noe problem lenger så det er kjekt. Fullt så kjekt blir det ikke om det viser seg at vi må kjøpe ny varmtvannstank og nytt indre rørsystem til husverten. Sukk.
Skjønt det kan da ikke være vårt ansvar.
Nå har jeg sett så mye på House, at jeg ikke kan tro at to såpass Related Symptoms som to vannekkasjer er, kan være Unrelated.
Kan det være for høyt trykk en plass?
Bortsett fra når det rennende vannet kommer fra kjøkkenspringen og skyldes en pakning som er gått.
Og husverten ganske riktig peker på at pakninger og kraner og armaturer må man skifte selv. I tillegg har vi en lekkasje på badet som enten kommer fra vaskemaskinen, men nå er nå den koblet fra både vann og strøm, eller varmtvannstanken, som står helt oppi vaskemaskinen, - en av dem er skyldig i periodevis skvetting på gulvet. Sannsynligvis ikke vaskemaskinen, viser det seg nå, etter endel hjemringelser til min utrolig anvendelige pappa.
Eller så er det rørsystemet.
Men jeg har kjøpt gårteksklær og kan gå ute i regnet hvis jeg vil. For jeg er så vill.
Inne er det altså verre.
Både jeg og mannen er hele tiden på vei inn på kjøkkenet for å stenge kjøkkenkranen, til vi kommer på at det går jo ikke, for det er en pakning som er gått. Den drypper ikke, den renner. Ingen forvarsler, plutselig var det bare umulig å skru den av.
Men det har alltid vært et problem i denne leiligheten at det er vanskelig å få vannet i springen kaldt nok, det må renne så sinnsykt lenge, og nå er jo ikke det noe problem lenger så det er kjekt. Fullt så kjekt blir det ikke om det viser seg at vi må kjøpe ny varmtvannstank og nytt indre rørsystem til husverten. Sukk.
Skjønt det kan da ikke være vårt ansvar.
Nå har jeg sett så mye på House, at jeg ikke kan tro at to såpass Related Symptoms som to vannekkasjer er, kan være Unrelated.
Kan det være for høyt trykk en plass?
Regn/oldschoolblogging
Da jeg i går skrev "siden sist" refererte jeg ikke til i overigår, bare så det er sagt, men et mer generelt "Siden sist.".
I dag har jeg kjøpt regnklær.
Da jeg begynte å blogge, var vi en fire fem stykker som drev med en slags protestblogging. Man skulle ikke drive å skrive om meninger, eller følelser og sånn, det skulle være
I dag har jeg kjøpt nye regnklær. Så kjøpte jeg en sjokoladebolle på delidelukas.
Nå regner det men jeg har nye regnklær og en kjempestor paraply.
Det var den gangen. Nå blogger jeg akkurat sånn FORDI jeg ikke har noe annet å blogge om.
Nå regner det. Når det regner har jeg av en eller annen grunn ikke nett.
Men jeg har nye goretexklær. Så slipper jeg pakke med turklærne i pendlerkofferten min, vips, ett sett her, ett sett der.
Og nå tenker jeg, at Åule, som startet denne protestbloggingen, kanskje bare trengte en unnskyldning for å blogge, men fortsatt være like kul som før. For han skrev jo verdens morsomste blogg.
Nåja, i natt drømte jeg at jeg hadde salgsutstilling av maleriene mine på rådhuset i Kirkenes. De fleste kostet tretusen kroner, men det største kostet 16.000.
Masse folk kjøpte. Når de ville kjøpe skrev de navnet og telefonnummeret sitt rett på maleriet. Midt på maleflaten. Det bekymret meg litt. Særlig de som skrev med sprittusj.
Men poenget var egentlig at da jeg våknet fra drømmen, surret jeg meg inn i en lang, indre bekymring over om jeg hadde forsikret maleriene eller ikke. Jeg havnet til og med i rettsak med en kunde som hadde kjøpt tre malerier, men alle maleriene var blitt stjålet og jeg hadde ikke forsikret dem, så hun kunne ikke få dem utlevert, skjønt det kunne hun jo uansett ikke når de var stjålet så hvor er logikken der, og selv om hun ikke hadde betalt enda mente hun at jeg burde erstatte tapet over å ikke få bildene som hun tross alt hadde bestilt.
Dette var etter at jeg hadde våknet.
I dag har jeg kjøpt regnklær.
Da jeg begynte å blogge, var vi en fire fem stykker som drev med en slags protestblogging. Man skulle ikke drive å skrive om meninger, eller følelser og sånn, det skulle være
I dag har jeg kjøpt nye regnklær. Så kjøpte jeg en sjokoladebolle på delidelukas.
Nå regner det men jeg har nye regnklær og en kjempestor paraply.
Det var den gangen. Nå blogger jeg akkurat sånn FORDI jeg ikke har noe annet å blogge om.
Nå regner det. Når det regner har jeg av en eller annen grunn ikke nett.
Men jeg har nye goretexklær. Så slipper jeg pakke med turklærne i pendlerkofferten min, vips, ett sett her, ett sett der.
Og nå tenker jeg, at Åule, som startet denne protestbloggingen, kanskje bare trengte en unnskyldning for å blogge, men fortsatt være like kul som før. For han skrev jo verdens morsomste blogg.
Nåja, i natt drømte jeg at jeg hadde salgsutstilling av maleriene mine på rådhuset i Kirkenes. De fleste kostet tretusen kroner, men det største kostet 16.000.
Masse folk kjøpte. Når de ville kjøpe skrev de navnet og telefonnummeret sitt rett på maleriet. Midt på maleflaten. Det bekymret meg litt. Særlig de som skrev med sprittusj.
Men poenget var egentlig at da jeg våknet fra drømmen, surret jeg meg inn i en lang, indre bekymring over om jeg hadde forsikret maleriene eller ikke. Jeg havnet til og med i rettsak med en kunde som hadde kjøpt tre malerier, men alle maleriene var blitt stjålet og jeg hadde ikke forsikret dem, så hun kunne ikke få dem utlevert, skjønt det kunne hun jo uansett ikke når de var stjålet så hvor er logikken der, og selv om hun ikke hadde betalt enda mente hun at jeg burde erstatte tapet over å ikke få bildene som hun tross alt hadde bestilt.
Dette var etter at jeg hadde våknet.
plutselig søndag
Ok, det er litt sjakt på bloggfronten.
Siden sist har jeg vært på to fester i min egen gate. På begge festene ble det diskutert samepolitikk og sametingets rolle framover. På den ene festen fikk jeg denne forkjølelsen, på den andre ga jeg den muligens videre. (Skjønt det har jeg ingen rapporter på)
Dataproblematikk ble også diskutert.
Hovednyheten på forsiden på avisen BA (Bergensavisen - Bergens VG) var i går
"Halvt lindåsing rørte publikum til tårer".
Jaja.
Det er ikke bare hos meg det er dårlig med nytt.
Siden sist har jeg vært på to fester i min egen gate. På begge festene ble det diskutert samepolitikk og sametingets rolle framover. På den ene festen fikk jeg denne forkjølelsen, på den andre ga jeg den muligens videre. (Skjønt det har jeg ingen rapporter på)
Dataproblematikk ble også diskutert.
Hovednyheten på forsiden på avisen BA (Bergensavisen - Bergens VG) var i går
"Halvt lindåsing rørte publikum til tårer".
Jaja.
Det er ikke bare hos meg det er dårlig med nytt.
Jeje
Det kan godt se ut til at jeg får meg verksted.
Jeg har iallefall vært og sett på et verkstedsfellesskap kun et kvarters gange fra der jeg bor, med gode muligheter for å se på torsk på veien, og avtalt å overta nøkler i neste uke, så dette blir stas.
Det føles litt som det går min vei nå.
Selv om et verksted med gode muligheter for å se på torsk på veien bort, hverken fører til anerkjennelse eller økonomi, det er nå så.
Men det fører til mer effektiv jobbing, og slutten på juleverkstedepoken, som ingen i min husholdning har satt pris på.
Overmåte fornøyd.
Det kan også være fordi jeg har vært syk siden jeg kom tilbake til Bergen, og i dag er første friskedagen, og hodet er euforisk over at underholdningen er skrudd på igjen og kroppen får være med ut og leke.
Jeg synes alltid hodet er så umulig når jeg er syk. Det skal absolutt underholdes, men jeg klarer hverken lese til det eller se på tv, og det er det helt umulig å få forklart det til hodet. Det bare spinner på inne i snørrskallen. Det er som et lite barn.
Men nå er både jeg, hodet og kroppen fornøyde og vel forlikte.
Og det én drøy metrisk uke til vi skal en snartur til Berlin!
Jeg har iallefall vært og sett på et verkstedsfellesskap kun et kvarters gange fra der jeg bor, med gode muligheter for å se på torsk på veien, og avtalt å overta nøkler i neste uke, så dette blir stas.
Det føles litt som det går min vei nå.
Selv om et verksted med gode muligheter for å se på torsk på veien bort, hverken fører til anerkjennelse eller økonomi, det er nå så.
Men det fører til mer effektiv jobbing, og slutten på juleverkstedepoken, som ingen i min husholdning har satt pris på.
Overmåte fornøyd.
Det kan også være fordi jeg har vært syk siden jeg kom tilbake til Bergen, og i dag er første friskedagen, og hodet er euforisk over at underholdningen er skrudd på igjen og kroppen får være med ut og leke.
Jeg synes alltid hodet er så umulig når jeg er syk. Det skal absolutt underholdes, men jeg klarer hverken lese til det eller se på tv, og det er det helt umulig å få forklart det til hodet. Det bare spinner på inne i snørrskallen. Det er som et lite barn.
Men nå er både jeg, hodet og kroppen fornøyde og vel forlikte.
Og det én drøy metrisk uke til vi skal en snartur til Berlin!
Hjemmekino
Jeg og mannen har tatt opp tv-en igjen.
Eller, det vil si, jeg har forsåvidt ikke vært involvert, den kom opp fra kjelleren mens jeg var hjemme i Kirkenes, helt uten min involsjon, til valgvaken. Litt før.
Men nå er vi så uvant med å ha tv at vi glemmer den, noe som er ganske utrolig i og med at den er så stor at vi faktisk snubler i den. Men det eneste som skjer er at vi snubler i tven, får vondt i tåa, og så rigger fram macverket, kobler på radioen som høytaler, og ser tvserier på dvd, mens tven står der og ruver.
Eller, det vil si, jeg har forsåvidt ikke vært involvert, den kom opp fra kjelleren mens jeg var hjemme i Kirkenes, helt uten min involsjon, til valgvaken. Litt før.
Men nå er vi så uvant med å ha tv at vi glemmer den, noe som er ganske utrolig i og med at den er så stor at vi faktisk snubler i den. Men det eneste som skjer er at vi snubler i tven, får vondt i tåa, og så rigger fram macverket, kobler på radioen som høytaler, og ser tvserier på dvd, mens tven står der og ruver.
Fun facts om frk. Figenschou
Jeg trodde lenge kolli var en størrelsesenhet, og syntes det var fryktlig slitsomt at man skulle drive å regne all bagasjen om i kolli hver gang man skulle ut og reise.
En kolli var omtrent på størrelse med en sovepose.
En kolli var omtrent på størrelse med en sovepose.
Berliiin! berkinberlinberlinlinlin!
Jeg og mannen skal til Berlin!
Åh det skal bli stas. Jeg har funnet hotell rett bak der vi bodde.
Det skal være høst, og vi skal gå tur i parken bak Greiswalderstrasse, og vi skal spise frokost på Titanic hvis det eksisterer enda, og vi skal gå på loppemarked på lørdagen, rett borti gata, der jeg pleide å kjøpe gamle tobakksesker til å ha fargestifter i, og søndag skal vi gå på markedet oppe ved ketkøllvitsplats, og så skal vi ta trikk og sbahn og ubahn og vi skal dra til den bokhandelen på den s-bahnstoppen som jeg ikke husker hva heter, der det er en fantastisk bokhandel i sånn hule under sbahnstoppen som jeg ikke husker hva heter....hva het den igjen da? og så skal vi ikke bli matforgiftet for de blir man ikke nødvendigvis på ferien sin, og denne gangen skal vi ikke til London, og så skal vi gå rundt i Prenzlauer Berg og jeg skal være overrasket over alt som har forandret seg , og mannen skal peke på alt som er likt.
Åh. Tre uker nå. Nesten bare to.
Åh det skal bli stas. Jeg har funnet hotell rett bak der vi bodde.
Det skal være høst, og vi skal gå tur i parken bak Greiswalderstrasse, og vi skal spise frokost på Titanic hvis det eksisterer enda, og vi skal gå på loppemarked på lørdagen, rett borti gata, der jeg pleide å kjøpe gamle tobakksesker til å ha fargestifter i, og søndag skal vi gå på markedet oppe ved ketkøllvitsplats, og så skal vi ta trikk og sbahn og ubahn og vi skal dra til den bokhandelen på den s-bahnstoppen som jeg ikke husker hva heter, der det er en fantastisk bokhandel i sånn hule under sbahnstoppen som jeg ikke husker hva heter....hva het den igjen da? og så skal vi ikke bli matforgiftet for de blir man ikke nødvendigvis på ferien sin, og denne gangen skal vi ikke til London, og så skal vi gå rundt i Prenzlauer Berg og jeg skal være overrasket over alt som har forandret seg , og mannen skal peke på alt som er likt.
Åh. Tre uker nå. Nesten bare to.
eksotika- går ut.
Og da har jeg gått rundt.
Jeg mener, jeg har testet den nye strukturen i en uke.
Og jeg hata den vel omtrent fra dag én.
Det logiske her, ville vært at neste setning ville avskrevet hele strukturløsningen, og at jeg skulle gått tilbake til kaos. Men jeg synes ikke man skal avskrive noe som helst etter bare en ukes utprøvning.
Noen endringer må imidlertid gjøres.
Enkelte av kategoriene går ut, andre utvides. Noen dager vil forbli kategoriløse, i gammel kaosform.
Dere vil få se.
Jeg mener, jeg har testet den nye strukturen i en uke.
Og jeg hata den vel omtrent fra dag én.
Det logiske her, ville vært at neste setning ville avskrevet hele strukturløsningen, og at jeg skulle gått tilbake til kaos. Men jeg synes ikke man skal avskrive noe som helst etter bare en ukes utprøvning.
Noen endringer må imidlertid gjøres.
Enkelte av kategoriene går ut, andre utvides. Noen dager vil forbli kategoriløse, i gammel kaosform.
Dere vil få se.
jeg klager på ungdommen og servicenivå generelt
Jeg innså nå at det er jeg som er ungdommen, og bedriver dårlig service.
Jeg jobber jo på museum. Her kommer noen som er turister, og som vil gå i utstillingene, og så kommer det endel som vil se i arkiver eller samlinger eller i magasinet.
Disse siste er gjerne eldre mennesker, som har tid til å drive med på et eller annet prosjekt som omhandler noe de synes er viktig og som de ser er i ferd med å bli glemt, og det er jo prisverdig. Eller, det er det vel egentlig ikke, men kjør på. Kjære vene.
problemet med denne siste gruppen er at vi må bruke en god del tid til å lære dem opp til at vi faktisk ikke fungerer som et bibliotek.
De stikker gjerne uanmeldt innom, og skal inn i magasinet vårt, og det med en gang, for det er nå de er i byen.
Magasinet på et museum er stort sett stengt for publikum, der er det gamle og skjøre og verdifulle gjenstander i et beskyttet klima, så man kan ikke valse inn der bare fordi man synes man burde få lov. Hvis man vet hvilke gjenstander man vil ha tak i, og kan forklare hvorfor, kan det hende man kan gjøre en avtale og de kan tas ut av magasinet og så kan man få se dem. Etterpå er vi nødt å fryse dem ned før de går inni magasinet igjen.
Vi har et ganske stort fotoarkiv også.
Her og har folk en tendens til å bare stikke innom, si at de skal ha et bilde av m/s Håkjerring, og det må de ha nå, for boka går i trykken klokken tre.
Eller verre, de skal ha et bilde av et maskineri som kanskje kokte tran eller kanskje vasket klær, kanskje for tohundre år siden, muligens fra Sør-Varanger, og det er en dame på bildet som enten smiler eller nettopp har dødd.
Da har vi tredve tusen bilder å bla igjennom mens de står der og trommer misfornøyd med fingrene. Og det går jo ikke.
Det verste eksemplet er nok da en dame stakk innom, hun ville opp og bla i arkivene våre.
(museer opparbeider seg ganske voldsomme arkiver over en voldsom mengde emner)
Hun ville ikke si hva hun så etter. Han som sto i resepsjonen da, ba om å få navnet hennes, sånn at noen kunne ringe henne å gjøre en avtale, hun kunne ikke bare slippes inn for å lete fritt.
Nei, vi hadde virkelig ikke noe med hva hun het.
Sånne folk er ikke så lett å hjelpe.
Jeg tror årsaken til at folk forholder seg sånn til museet, er todelt. For det første tror jeg det er fordi vi forvalter en felles kulturarv, og alle føler at de har like stor rett til å bruke denne arven. Og det er jeg helt enig med dem i. Men det er ikke særlig god forvaltning å slippe hvem som helst inn uten tilsyn eller avtale, i rom som må klimabeskyttes, blandt gjenstander som må beskyttes.
Da er det ikke så mye vits med et eget fryserom.
Det må organiseres på noe vis, og det jobber vi med å få folk til å godta.
Den andre grunnen er at jeg tror folk oppfatter museer og biblioteker som noe av det samme.
Og det er det jo, men biblotekene kan kaste sine ødelagte bøker og bestille nye, og det kan jo ikke vi. Vi er dessuten belemret med papirer og gjenstander fra lenge før digital kategorisering ble sånn en hit, og har noe av et etterslep der.
Så det er ikke bare å slå opp og gå på riktig hylle.
Enda.
Så enn så lenge er jeg nødt til å være håpløs ungdom som utviser dårlig service.
Men det forundrer meg at mange av de som kommer hit ikke er mildere i sin fremfusning.
Det er ikke sånn at jeg MÅ hjelpe enhver som kommer og skal ha tak i gulnede dokumenter, vi har faktisk tre ukers behandlingstid på forespørsler.
Og folk som spør pent er det mye lettere å hjelpe en folk som går på tvers allerede i inngangsdøra.
Jeg jobber jo på museum. Her kommer noen som er turister, og som vil gå i utstillingene, og så kommer det endel som vil se i arkiver eller samlinger eller i magasinet.
Disse siste er gjerne eldre mennesker, som har tid til å drive med på et eller annet prosjekt som omhandler noe de synes er viktig og som de ser er i ferd med å bli glemt, og det er jo prisverdig. Eller, det er det vel egentlig ikke, men kjør på. Kjære vene.
problemet med denne siste gruppen er at vi må bruke en god del tid til å lære dem opp til at vi faktisk ikke fungerer som et bibliotek.
De stikker gjerne uanmeldt innom, og skal inn i magasinet vårt, og det med en gang, for det er nå de er i byen.
Magasinet på et museum er stort sett stengt for publikum, der er det gamle og skjøre og verdifulle gjenstander i et beskyttet klima, så man kan ikke valse inn der bare fordi man synes man burde få lov. Hvis man vet hvilke gjenstander man vil ha tak i, og kan forklare hvorfor, kan det hende man kan gjøre en avtale og de kan tas ut av magasinet og så kan man få se dem. Etterpå er vi nødt å fryse dem ned før de går inni magasinet igjen.
Vi har et ganske stort fotoarkiv også.
Her og har folk en tendens til å bare stikke innom, si at de skal ha et bilde av m/s Håkjerring, og det må de ha nå, for boka går i trykken klokken tre.
Eller verre, de skal ha et bilde av et maskineri som kanskje kokte tran eller kanskje vasket klær, kanskje for tohundre år siden, muligens fra Sør-Varanger, og det er en dame på bildet som enten smiler eller nettopp har dødd.
Da har vi tredve tusen bilder å bla igjennom mens de står der og trommer misfornøyd med fingrene. Og det går jo ikke.
Det verste eksemplet er nok da en dame stakk innom, hun ville opp og bla i arkivene våre.
(museer opparbeider seg ganske voldsomme arkiver over en voldsom mengde emner)
Hun ville ikke si hva hun så etter. Han som sto i resepsjonen da, ba om å få navnet hennes, sånn at noen kunne ringe henne å gjøre en avtale, hun kunne ikke bare slippes inn for å lete fritt.
Nei, vi hadde virkelig ikke noe med hva hun het.
Sånne folk er ikke så lett å hjelpe.
Jeg tror årsaken til at folk forholder seg sånn til museet, er todelt. For det første tror jeg det er fordi vi forvalter en felles kulturarv, og alle føler at de har like stor rett til å bruke denne arven. Og det er jeg helt enig med dem i. Men det er ikke særlig god forvaltning å slippe hvem som helst inn uten tilsyn eller avtale, i rom som må klimabeskyttes, blandt gjenstander som må beskyttes.
Da er det ikke så mye vits med et eget fryserom.
Det må organiseres på noe vis, og det jobber vi med å få folk til å godta.
Den andre grunnen er at jeg tror folk oppfatter museer og biblioteker som noe av det samme.
Og det er det jo, men biblotekene kan kaste sine ødelagte bøker og bestille nye, og det kan jo ikke vi. Vi er dessuten belemret med papirer og gjenstander fra lenge før digital kategorisering ble sånn en hit, og har noe av et etterslep der.
Så det er ikke bare å slå opp og gå på riktig hylle.
Enda.
Så enn så lenge er jeg nødt til å være håpløs ungdom som utviser dårlig service.
Men det forundrer meg at mange av de som kommer hit ikke er mildere i sin fremfusning.
Det er ikke sånn at jeg MÅ hjelpe enhver som kommer og skal ha tak i gulnede dokumenter, vi har faktisk tre ukers behandlingstid på forespørsler.
Og folk som spør pent er det mye lettere å hjelpe en folk som går på tvers allerede i inngangsdøra.
Ting jeg har drømt
Egentlig har jeg lyst å skrive om å være på tur i høstskogen og alt lukter klart og skarpt og man plukker blåbær med en av verdens fineste venninner, som foruroligende nok sjekker om sopp er giftig ved å bite i dem, og det å komme ned av fjellet med blåbærene sine, og det er tidlig høstmørkt, og det lyser i vinduet på kjøkkenet, og det å stå der å sjabbe av bare glede til han som åpner vinduet, til han ler og gir oss opp, og å gå hjemover med bærspanna og skjønne at man kommer fra verdens fineste plass.
Men det er jo drømmedag i dag, så det får jeg ikke.
Jeg drømte at jeg hadde funnet ut at jeg måtte gjøre noe med det der at jeg ikke lengre har noen flokk i Bergen, så jeg hadde meldt meg inn i en MC-klubb. Det var ikke så farlig at jeg ikke hadde sertefikat, jeg var jo dame så det var helt greit at jeg bare var sånn tilhenger.
Nåh, det ordet ble litt feil i denne sammenhengen, at jeg var...dame. I støttegruppen.
Så vi hadde treff da, og jeg hadde tatt med kake og alt som var forventet av meg. Jeg hadde jo absolutt ingenting til felles med disse mc-folka, ikke i klesstil og ikke hadde jeg egentlig noe å si til det de hadde å si, men jeg hadde bestemt meg for å se på akkurat det der med at vi ikke hadde noe felles, som noe interessant og horisontutvidende. Ikke som kjedelig.
Jeg ble vel ikke akkurat varmt tatt i mot, det er så, men ikke kaldt heller. Det kunne nok utvikle seg.
Jeg fortalte frk yngste Figenschou om denne drømmen, uten å ane at det ville vekke til live skremmende barndomsminner hos henne. Jeg fikk absolutt ikke sette denne drømmen ut i live, for da ville det bli som da hun var liten og jeg var kompis med Gøran, og han hadde solbriller og skinnjakke, og var det skumleste Solveig visste av.
Det er ikke sånn at jeg forsøker å omsette det jeg drømmer om natten ut i praksis, så det skal nok gå helt fint, tror jeg.
Men det er jo drømmedag i dag, så det får jeg ikke.
Jeg drømte at jeg hadde funnet ut at jeg måtte gjøre noe med det der at jeg ikke lengre har noen flokk i Bergen, så jeg hadde meldt meg inn i en MC-klubb. Det var ikke så farlig at jeg ikke hadde sertefikat, jeg var jo dame så det var helt greit at jeg bare var sånn tilhenger.
Nåh, det ordet ble litt feil i denne sammenhengen, at jeg var...dame. I støttegruppen.
Så vi hadde treff da, og jeg hadde tatt med kake og alt som var forventet av meg. Jeg hadde jo absolutt ingenting til felles med disse mc-folka, ikke i klesstil og ikke hadde jeg egentlig noe å si til det de hadde å si, men jeg hadde bestemt meg for å se på akkurat det der med at vi ikke hadde noe felles, som noe interessant og horisontutvidende. Ikke som kjedelig.
Jeg ble vel ikke akkurat varmt tatt i mot, det er så, men ikke kaldt heller. Det kunne nok utvikle seg.
Jeg fortalte frk yngste Figenschou om denne drømmen, uten å ane at det ville vekke til live skremmende barndomsminner hos henne. Jeg fikk absolutt ikke sette denne drømmen ut i live, for da ville det bli som da hun var liten og jeg var kompis med Gøran, og han hadde solbriller og skinnjakke, og var det skumleste Solveig visste av.
Det er ikke sånn at jeg forsøker å omsette det jeg drømmer om natten ut i praksis, så det skal nok gå helt fint, tror jeg.
Dataproblemer!
Jeg kjenner på meg at onsdagsbloggingen kommer til å gå som snurt.
Dataproblemer, du. Der har jeg jo alltid noe å by på.
Siden siste har jeg altså levert inn macverket til reperasjon. Æppel har som sånt selvmål at de skal reparere alt innlevert innen fem dager.
Vel, etter to uker var min maskin fremdeles til feilsøkning, men det synes jeg var forståelig, det var jo åttåførti forskjellige feil med den maskinen. Ikke fant den dvd-er og klank sa det i dvdbrenneren og ikke ville den våkne fra dvale og docken ble borte og det var striper på skjermen og plutselig kommer det opp beskjeder om at den ikke kunne bruke kameraet for det var opptatt i et annet program, selv om jeg verken hadde bedt om å få bruke kameraet eller hadde åpent noe annet program som brukte det. Og så videre.
Mandag fikk jeg beskjed om at de var ferdig med feilsøkningen, og at de ikke fant noe feil.
Jeg er så møkk lei. Nå begynner jeg nesten å tro at det kan ikke være tilfeldigheter dette her.
Men så tenker jeg, hvis det ikke er tilfeldigheter, hva er det da, og det kan jeg jo ikke svare på.
Alle svar på et sånt spørsmål blir bare tøv.
Men likevel. Helvete da, at man ikke skal kunne eie et elektronisk produkt som fungerer!
Dataproblemer, du. Der har jeg jo alltid noe å by på.
Siden siste har jeg altså levert inn macverket til reperasjon. Æppel har som sånt selvmål at de skal reparere alt innlevert innen fem dager.
Vel, etter to uker var min maskin fremdeles til feilsøkning, men det synes jeg var forståelig, det var jo åttåførti forskjellige feil med den maskinen. Ikke fant den dvd-er og klank sa det i dvdbrenneren og ikke ville den våkne fra dvale og docken ble borte og det var striper på skjermen og plutselig kommer det opp beskjeder om at den ikke kunne bruke kameraet for det var opptatt i et annet program, selv om jeg verken hadde bedt om å få bruke kameraet eller hadde åpent noe annet program som brukte det. Og så videre.
Mandag fikk jeg beskjed om at de var ferdig med feilsøkningen, og at de ikke fant noe feil.
Jeg er så møkk lei. Nå begynner jeg nesten å tro at det kan ikke være tilfeldigheter dette her.
Men så tenker jeg, hvis det ikke er tilfeldigheter, hva er det da, og det kan jeg jo ikke svare på.
Alle svar på et sånt spørsmål blir bare tøv.
Men likevel. Helvete da, at man ikke skal kunne eie et elektronisk produkt som fungerer!
ok, blablabla
I dag er det altså programfestet at jeg skal blogge om at jeg ikke har noe å blogge om, hvilket er fullstendig tullerusk, ettersom jeg da har noe å blogge om, nemlig det å ikke ha noe å blogge om, siden jeg har bestemt at det er akkurat det jeg skal blogge om.
Jeg tror jeg gjorde meg selv en bjørnensovertjeneste da jeg bestemte at dette skulle være onsdagstema.
Dessuten har leserfrekvensen min fallt til omentrent null etter at jeg innførte struktur. Det sier jeg ikke noe på, jeg hater den jo selv også.
Men det skulle liksom gjøre alt enklere for meg, det har jo vært litt tomt i det siste. Men ikke ble det ennklere ikke, det blir bare stress.
Og i morgen skal jeg visst skrive om noe jeg har drømt, om jeg husker rett. Nei dataproblemer! Ok, der har jeg i det minste alltid noe.
Jeg tror jeg gjorde meg selv en bjørnensovertjeneste da jeg bestemte at dette skulle være onsdagstema.
Dessuten har leserfrekvensen min fallt til omentrent null etter at jeg innførte struktur. Det sier jeg ikke noe på, jeg hater den jo selv også.
Men det skulle liksom gjøre alt enklere for meg, det har jo vært litt tomt i det siste. Men ikke ble det ennklere ikke, det blir bare stress.
Og i morgen skal jeg visst skrive om noe jeg har drømt, om jeg husker rett. Nei dataproblemer! Ok, der har jeg i det minste alltid noe.
Om barndommen
Huff, jeg hadde skikkelig lite lyst å skrive om barndommen min.
Jeg angrer på hele dennye strukturen.
Javel.
Da jeg var liten var jeg ikke så liten for alderen som jeg er nå, og jeg hadde alltid bustete hår.
Nå er jeg stor og har mye mer lyst å skrive om dataproblemer, men det får jeg jo ikke før onsdag tror jeg det var.
Jeg angrer på hele dennye strukturen.
Javel.
Da jeg var liten var jeg ikke så liten for alderen som jeg er nå, og jeg hadde alltid bustete hår.
Nå er jeg stor og har mye mer lyst å skrive om dataproblemer, men det får jeg jo ikke før onsdag tror jeg det var.
Søndag: eventuelt
I omtrent alle møter jeg har vært i, bortsett fra møtene da jeg satt i styret i filmklubben, er det alltid en eller annen kauring som bruker "eventuelt" til å ta opp igjen et av punktene som er diskutert tidligere, og som har vært et eget punkt på dagsordnen. Kauringen er imidlertid ikke enig i konklusjonen, og bruker da dette punktet til omkamp.
Jesus.
Så jeg må altså finne noe nytt å snakke om her.
Da blir det turklær.
Før, da jeg var liten, var turklær gamle eller slitne klær som man ikke kunne bruke til hverdags lengre. Men det var ikke noe mer spesielt enn det med dem. Et vanlig turantrekk kunne da bestå av strømpebukse, mellombukse, bukse, underskjorte, jumper, ullgenser, jakke.
Og alt dette var helt vanlige klær, men kanskje arvet fra en annen tidsperiode (jeg hadde en sjokkrosa nylonjakke som i jakke, istedetfor for eksempel anorakk) eller skjoldet i vask eller annet som diskvalifiserte dem fra å brukes ved representative oppgaver.
I dag går jeg på tur i vintersilkeundertøy, goretexbukse, ullgenser (der andre sverger til ullfleece) og dermizaxjakke med snelås og glidelåser på fantastiske plasser.
Kanskje er det sånn nå, at også på tur må vi representere.
Men. En ting vil jeg si.
Og det er viktig.
Det er uendelig mer behagelig å gå på tur i goretex enn i åtte lag nylon, rayon, crayon, dongeri og gamle bommulsskjorter. Jeg elsker mine nye turklær. Texen begynner å gå ut av mine gamle goretexbukser, og jeg kommer til å kjøpe nye, det blir ikke aktuelt å begynne å ture i dugurddongeri.
Jeg elsker pustende tekstiler. Heia de nye turklærne,
Jesus.
Så jeg må altså finne noe nytt å snakke om her.
Da blir det turklær.
Før, da jeg var liten, var turklær gamle eller slitne klær som man ikke kunne bruke til hverdags lengre. Men det var ikke noe mer spesielt enn det med dem. Et vanlig turantrekk kunne da bestå av strømpebukse, mellombukse, bukse, underskjorte, jumper, ullgenser, jakke.
Og alt dette var helt vanlige klær, men kanskje arvet fra en annen tidsperiode (jeg hadde en sjokkrosa nylonjakke som i jakke, istedetfor for eksempel anorakk) eller skjoldet i vask eller annet som diskvalifiserte dem fra å brukes ved representative oppgaver.
I dag går jeg på tur i vintersilkeundertøy, goretexbukse, ullgenser (der andre sverger til ullfleece) og dermizaxjakke med snelås og glidelåser på fantastiske plasser.
Kanskje er det sånn nå, at også på tur må vi representere.
Men. En ting vil jeg si.
Og det er viktig.
Det er uendelig mer behagelig å gå på tur i goretex enn i åtte lag nylon, rayon, crayon, dongeri og gamle bommulsskjorter. Jeg elsker mine nye turklær. Texen begynner å gå ut av mine gamle goretexbukser, og jeg kommer til å kjøpe nye, det blir ikke aktuelt å begynne å ture i dugurddongeri.
Jeg elsker pustende tekstiler. Heia de nye turklærne,
Eksotika- etter ny struktur
Jeg hadde egentlig grudd litt for denne. Men man kan ikke gi opp første dagen med ny struktur!
For det første hadde jeg grudd litt fordi jeg i utgangspunktet jo er imot å behandle nord som noe eksotisk. Men. Jeg innser jo at de aller aller fleste ikke kommer fra nordverdnen, sett i et verdensperspektiv, og så har jeg jo mange ganger bodd borte, OG jeg leser hovedstadsaviser og ser hovedstadstv, så jeg er helt fint i stand til å se Kirkenes delvis med gjestebrillene.
Jeg er jo tilogmed for lang for min mors samedyner og har dannet meg ut, så desverre blir mye av det jeg tenker...ting som kan brukes på lørdagsposter.
Det er ikke noe for det andre, jeg har rotet meg bort i det der med punkter igjen, som jeg gang på gang har vist at jeg ikke mestrer.
Men jeg aner ikke om de fleste av mine lesere er nordinger eller søringer, så det blir vel helt forskjellig hva dere får ut av det jeg skriver.
I dag har det sprunget masse unge fremmedfolk rundt i byen, og notert på blokker og tatt bilder med store, pretensiøse kameraer.
Jeg vet hvem de er. For det har stått i avisen. De studerer landskapsarkitektur og synes Sør-Varanger er en perfekt case.
Sukk. De har jo helt rett, det er jo dessuten de som setter parametrene for akkurat det der.
Jeg liker styggkirkenes akkurat som det er. Eller, jeg driter faktisk i Kirkenes.
Jeg har innsett at Kirkenes ER Kemijærvi, kommer du utenfra er det komplett umulig å se sjarmen. Og det er akkurat det jeg liker, det er utilgjort (jeg ville ikke bruke ordet pretensiøs en gang til i samme innlegg) og hovedpoenget ligger utenfor bykjernen, inne i menneskene og ute i skogene, og oppe på fjellene.
Hovedpoenget ligger i interaksjonen i uterommet, som er et begrep arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og byplanlegger elsker å bruke, og som for meg høres ut som noen som drar neglene nedover en tavle.
For dem gjelder det å skape gode torg, gater og muligheter for "menneskelig samhandling".
Poenget mitt er at uterommet ikke er i byen, uansett hvor mye folk og politikere snakker om det døde torget, uterommet er alle steder der det ikke er bygd. Det er det som er det verdifulle uterommet, og det har kun verdi så lenge vi ikke kultiverer det.
Man kan komme herfra eller sørfra og ville så mye man vil, men verdien i dette stedet ligger ikke i flislagte torg med fontener.
Og jeg tror, at med en gang man begynner å innbille seg at det er løsningen på noe som helst, vil man miste det egentlig verdifulle med Nord.
Sånn. Ferdig.
For det første hadde jeg grudd litt fordi jeg i utgangspunktet jo er imot å behandle nord som noe eksotisk. Men. Jeg innser jo at de aller aller fleste ikke kommer fra nordverdnen, sett i et verdensperspektiv, og så har jeg jo mange ganger bodd borte, OG jeg leser hovedstadsaviser og ser hovedstadstv, så jeg er helt fint i stand til å se Kirkenes delvis med gjestebrillene.
Jeg er jo tilogmed for lang for min mors samedyner og har dannet meg ut, så desverre blir mye av det jeg tenker...ting som kan brukes på lørdagsposter.
Det er ikke noe for det andre, jeg har rotet meg bort i det der med punkter igjen, som jeg gang på gang har vist at jeg ikke mestrer.
Men jeg aner ikke om de fleste av mine lesere er nordinger eller søringer, så det blir vel helt forskjellig hva dere får ut av det jeg skriver.
I dag har det sprunget masse unge fremmedfolk rundt i byen, og notert på blokker og tatt bilder med store, pretensiøse kameraer.
Jeg vet hvem de er. For det har stått i avisen. De studerer landskapsarkitektur og synes Sør-Varanger er en perfekt case.
Sukk. De har jo helt rett, det er jo dessuten de som setter parametrene for akkurat det der.
Jeg liker styggkirkenes akkurat som det er. Eller, jeg driter faktisk i Kirkenes.
Jeg har innsett at Kirkenes ER Kemijærvi, kommer du utenfra er det komplett umulig å se sjarmen. Og det er akkurat det jeg liker, det er utilgjort (jeg ville ikke bruke ordet pretensiøs en gang til i samme innlegg) og hovedpoenget ligger utenfor bykjernen, inne i menneskene og ute i skogene, og oppe på fjellene.
Hovedpoenget ligger i interaksjonen i uterommet, som er et begrep arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og byplanlegger elsker å bruke, og som for meg høres ut som noen som drar neglene nedover en tavle.
For dem gjelder det å skape gode torg, gater og muligheter for "menneskelig samhandling".
Poenget mitt er at uterommet ikke er i byen, uansett hvor mye folk og politikere snakker om det døde torget, uterommet er alle steder der det ikke er bygd. Det er det som er det verdifulle uterommet, og det har kun verdi så lenge vi ikke kultiverer det.
Man kan komme herfra eller sørfra og ville så mye man vil, men verdien i dette stedet ligger ikke i flislagte torg med fontener.
Og jeg tror, at med en gang man begynner å innbille seg at det er løsningen på noe som helst, vil man miste det egentlig verdifulle med Nord.
Sånn. Ferdig.
Ny struktur
Jeg lurte på om jeg ikke skulle ha strukturert denne bloggingen litt. Nå har jeg jo holdt på i fem år helt uten struktur og ledetråd og noe særlig lengre kan jeg vel ikke fortsette på den måten uten at det hele ramler sammen.
Jeg har laget meg en lest jeg har tenkt å følge. Den ser sånn ut:
mandag:
Jeg blogger om barndommen min.
tirsdag:
Jeg blogger om at det ikke er noe å blogge om
onsdag:
Jeg blogger om datatrøbbel
torsdag:
Jeg blogger om noe jeg har drømt
fredag:
Jeg klager på service eller ungdommen, eller sannsynligvis en kombinasjon av disse
lørdag:
Denne var litt vanskelig, jeg hadde tenkt å blogge om problemer med Posten, men det har av en eller annen grunn gått veldig bra med oss i det siste, så da er det en fare for at det bare blir tirsdagsblogging på lørdager, og da er jo strukturen allerede raknet, så jeg tror heller jeg tar inn det punktet som egentlig skulle være søndagsblogging, nemlig betraktninger fra nord, bare at nå drar jeg jo til Bergen, såeh, betraktninger fra nord eller vest da.
søndag:
Da kommer eventuelt innunder her.
Jeg gleder meg til å få orden på bloggen, ettersom alt annet i livet mitt rakner og jeg blir mer og mer lik min far for hver dag som går, ikke utseendemessig, eller det og, men det er ikke det verste som kan skje, men jeg begynner å bli lik min far og min søster i evnen til å konsentrere meg, bare se på alle de inskutte inskutte bisetningene, så det er godt å få orden i allefall noe.
Skulle det vært en til "i" der?
Jeg kunne selvsagt fridd til mitt begrensede publikum og bedt dere komme med ønsker inn under eventuelt, men tidligere erfaringer har lært meg at dere ikke er så begeistret for sånne forslag.
silje
Jeg har laget meg en lest jeg har tenkt å følge. Den ser sånn ut:
mandag:
Jeg blogger om barndommen min.
tirsdag:
Jeg blogger om at det ikke er noe å blogge om
onsdag:
Jeg blogger om datatrøbbel
torsdag:
Jeg blogger om noe jeg har drømt
fredag:
Jeg klager på service eller ungdommen, eller sannsynligvis en kombinasjon av disse
lørdag:
Denne var litt vanskelig, jeg hadde tenkt å blogge om problemer med Posten, men det har av en eller annen grunn gått veldig bra med oss i det siste, så da er det en fare for at det bare blir tirsdagsblogging på lørdager, og da er jo strukturen allerede raknet, så jeg tror heller jeg tar inn det punktet som egentlig skulle være søndagsblogging, nemlig betraktninger fra nord, bare at nå drar jeg jo til Bergen, såeh, betraktninger fra nord eller vest da.
søndag:
Da kommer eventuelt innunder her.
Jeg gleder meg til å få orden på bloggen, ettersom alt annet i livet mitt rakner og jeg blir mer og mer lik min far for hver dag som går, ikke utseendemessig, eller det og, men det er ikke det verste som kan skje, men jeg begynner å bli lik min far og min søster i evnen til å konsentrere meg, bare se på alle de inskutte inskutte bisetningene, så det er godt å få orden i allefall noe.
Skulle det vært en til "i" der?
Jeg kunne selvsagt fridd til mitt begrensede publikum og bedt dere komme med ønsker inn under eventuelt, men tidligere erfaringer har lært meg at dere ikke er så begeistret for sånne forslag.
silje
Borte nå
I dag har jeg vært i begravelse. Det må man jo innimellom.
Det er underlige saker det der med begravelser, men jeg er jo veldig lite glad i all slags seremonier, og det farger vel opplevelsen litt. Rent bortsett fra at noen uventet har gått hen og dauet seg i hjel da.
Vi måtte stå helt bakerst, for gravkapellet var fullt, og dessuten holdt vi på å komme for sent for det ble lagt asfalt og det tok lang tid å kjøre, ikke i kapellet da, men på veien til Sandnes. Vi gikk det forteste vi kunne oppover bakkene gjennom kirkegården, eller, det er jo ingen kirke der så da heter det vel ikke kirkegård, men der gikk vi i full fart mens klokken kimte på oss fra kapellet.
Inne i kapellet lå Terje i en kiste og var død.
Det er det rareste av alt. Hvordan kan man skjønne at noen ligger i den kisten? Inni der? At her, sammens med oss, er han? Det kan man ikke forstå.
For det er han jo ikke, Men likevel ligger han nok i den kisten der.
Ved inngangen sto det et høyt bord med et tent lys og en blomst og et bilde av Terje.
Det var et fantastisk godt portrett. Man skulle nesten tro at det var tatt til denne bruken, det gjorde Terje så levende, og jeg måtte hele tiden la være å se på det.
Jeg er jo så lettgrått. Og så kommer den tristeste musikken. Før var jeg så irritert på den tristeste musikken, at man liksom skulle tvinges til å gråte i enhver begravelse man var nødt å gå i, men nå tenker jeg at det er mer sånn at musikken gir deg lov til å gråte. Nå er jo i tillegg noen død da, så det er i utgangspunktet grunn nok, men likevel, avogtil er det vanskelig, kanskje kjente du ikke familien så godt og så er du litt sjenert for gråtingen for kanskje det tross alt er sånn at det er de som har det verst, så skal man stå der med sine egne tårer, billigtårene, men så er det dette med musikken da, og da er det lov å gråte likevel. Iallefall når man står bakerst. Og har fått et brukt papirlommetørkle av ens mor, sånn at man få lebestift i øynene og ja, det hele.
Og så er det rart med Gud. Jeg og Gud har jo lite usnakket og jeg synes det er så pussig at den karakteren der skal trekkes inn i situasjonen, så skal man stå og høre på presten som har sin egen, helt personlige tolkning av det hele og man skjønner ikke hva det vedkommer saken, men det er litt, litt, hva heter det, interessant på en måte at dette tror den mannen på, og så kommer man på at det gjør sikkert mange i kapellet også, og så tenker jeg, at nå jeg skal begraves, så vil jeg at en prest skal gjøre det, ikke fordi jeg er kirkelig eller troende, men fordi det er en veldig alvorlig sak å dø, og det er best om noen som kan det gjør det, sånn at det blir gjort ordentlig og man blir begravet og fordødt på skikkelig vis og det ikke blir noe tull hverken her eller der.
Det siste jeg vil er at det skal komme en eller annen kontorfullmektig som er styreleder i humanetikerne og som har kveldskurs i begravninger, og så havner jeg på Katamandu istedetfor De evige jaktmarker.
Til evig tid!
Huff.
Så synges det. Det er en fin ting. Det ligger alt for høyt for de fleste, men organisten leder oss igjennom det, synger og spiller, det første verset er som tynt glass, bare pliktoppfyllende damer som tvinger sangen frem, fra andre verset er mannfolkene også med, da blir det litt mer dybde og helhet i salmen, og det er noe man gjør sammen (ikke jeg, jeg pleier å synge, jeg pleier å legge en oktav ned for å hjelpe de som er rundt meg å være med, men denne gangen hadde jeg ikke fått sånn lapp og der bakerst var det var ingen å hjelpe heller) men det er fint, når vi synger oss gjennom versene i dette ritualet, vi gjør liksom vårt for at denne begravelsen skal virke.
Det bes litt innimellom, og snakkes, og så skal man bære ut kisten, og da er det kjempevanskelig å holde tårene inni seg, for alle som går forbi deg, ut døren med kisten som skal graves ned i kirkegården, er så triste og forgråtte, og mamma hvisket til meg, "hoff tænk om ho Solvei hadde vært hær" og jeg måtte le litt der og da, for Solveig hadde hulket og ikke sjenert seg for verken familie eller prest, og det er så fint med Solveig, hun tar liksom alt inn og på strak arm.
Ute var det en av de fineste dagen på lenge, det har jo regnet og regnet, men nå var det blitt klarhøstes.
Så gikk vi nedover bakkene igjen, etter dem som bar på Terje, for å gjemme hele kisten ned i jorden, og der skal den være.
Det er underlige saker det der med begravelser, men jeg er jo veldig lite glad i all slags seremonier, og det farger vel opplevelsen litt. Rent bortsett fra at noen uventet har gått hen og dauet seg i hjel da.
Vi måtte stå helt bakerst, for gravkapellet var fullt, og dessuten holdt vi på å komme for sent for det ble lagt asfalt og det tok lang tid å kjøre, ikke i kapellet da, men på veien til Sandnes. Vi gikk det forteste vi kunne oppover bakkene gjennom kirkegården, eller, det er jo ingen kirke der så da heter det vel ikke kirkegård, men der gikk vi i full fart mens klokken kimte på oss fra kapellet.
Inne i kapellet lå Terje i en kiste og var død.
Det er det rareste av alt. Hvordan kan man skjønne at noen ligger i den kisten? Inni der? At her, sammens med oss, er han? Det kan man ikke forstå.
For det er han jo ikke, Men likevel ligger han nok i den kisten der.
Ved inngangen sto det et høyt bord med et tent lys og en blomst og et bilde av Terje.
Det var et fantastisk godt portrett. Man skulle nesten tro at det var tatt til denne bruken, det gjorde Terje så levende, og jeg måtte hele tiden la være å se på det.
Jeg er jo så lettgrått. Og så kommer den tristeste musikken. Før var jeg så irritert på den tristeste musikken, at man liksom skulle tvinges til å gråte i enhver begravelse man var nødt å gå i, men nå tenker jeg at det er mer sånn at musikken gir deg lov til å gråte. Nå er jo i tillegg noen død da, så det er i utgangspunktet grunn nok, men likevel, avogtil er det vanskelig, kanskje kjente du ikke familien så godt og så er du litt sjenert for gråtingen for kanskje det tross alt er sånn at det er de som har det verst, så skal man stå der med sine egne tårer, billigtårene, men så er det dette med musikken da, og da er det lov å gråte likevel. Iallefall når man står bakerst. Og har fått et brukt papirlommetørkle av ens mor, sånn at man få lebestift i øynene og ja, det hele.
Og så er det rart med Gud. Jeg og Gud har jo lite usnakket og jeg synes det er så pussig at den karakteren der skal trekkes inn i situasjonen, så skal man stå og høre på presten som har sin egen, helt personlige tolkning av det hele og man skjønner ikke hva det vedkommer saken, men det er litt, litt, hva heter det, interessant på en måte at dette tror den mannen på, og så kommer man på at det gjør sikkert mange i kapellet også, og så tenker jeg, at nå jeg skal begraves, så vil jeg at en prest skal gjøre det, ikke fordi jeg er kirkelig eller troende, men fordi det er en veldig alvorlig sak å dø, og det er best om noen som kan det gjør det, sånn at det blir gjort ordentlig og man blir begravet og fordødt på skikkelig vis og det ikke blir noe tull hverken her eller der.
Det siste jeg vil er at det skal komme en eller annen kontorfullmektig som er styreleder i humanetikerne og som har kveldskurs i begravninger, og så havner jeg på Katamandu istedetfor De evige jaktmarker.
Til evig tid!
Huff.
Så synges det. Det er en fin ting. Det ligger alt for høyt for de fleste, men organisten leder oss igjennom det, synger og spiller, det første verset er som tynt glass, bare pliktoppfyllende damer som tvinger sangen frem, fra andre verset er mannfolkene også med, da blir det litt mer dybde og helhet i salmen, og det er noe man gjør sammen (ikke jeg, jeg pleier å synge, jeg pleier å legge en oktav ned for å hjelpe de som er rundt meg å være med, men denne gangen hadde jeg ikke fått sånn lapp og der bakerst var det var ingen å hjelpe heller) men det er fint, når vi synger oss gjennom versene i dette ritualet, vi gjør liksom vårt for at denne begravelsen skal virke.
Det bes litt innimellom, og snakkes, og så skal man bære ut kisten, og da er det kjempevanskelig å holde tårene inni seg, for alle som går forbi deg, ut døren med kisten som skal graves ned i kirkegården, er så triste og forgråtte, og mamma hvisket til meg, "hoff tænk om ho Solvei hadde vært hær" og jeg måtte le litt der og da, for Solveig hadde hulket og ikke sjenert seg for verken familie eller prest, og det er så fint med Solveig, hun tar liksom alt inn og på strak arm.
Ute var det en av de fineste dagen på lenge, det har jo regnet og regnet, men nå var det blitt klarhøstes.
Så gikk vi nedover bakkene igjen, etter dem som bar på Terje, for å gjemme hele kisten ned i jorden, og der skal den være.
Nåh.
Det regner. Jeg bor på/i Europas tredje tørreste sted og jeg er våt hele tiden. Ærlig talt.
Bli nå bare bra til helga nå sånn at jeg kommer meg på tur.
Bli nå bare bra til helga nå sånn at jeg kommer meg på tur.
Forkledninger
Min far sa engang, om noe som egentlig ikke er relevant for sammenhengen; Jeg har ofte lurt på om jeg skulle ha hatt dårlig samvittighet for det.
For et misunnelsesverdig forhold til sin egen samvittighet!
Vi her på spinnesiden har ofte et litt annet forhold til det der.
Menn forholder seg til den dårlige samvittigheten som om han var en slags gammel tobakkshandler på hjørnet, i en koselig om enn litt liten butikk. Man kan velge å gå innom og se om han har noe man vil ha, men tobakk er skadelig så det beste er å klare å gå forbi.
Min dårlige samvittighet er ingen gammel tobakkshandler. Han er en overfallsmann med klubbe som står i omtrent hvert smug og bak hvert hjørne jeg går forbi. Pang, så ligger jeg med nesa i asfalten og blør fra et kutt over øyet. Dette har hendt så mange ganger at jeg og den dårlige samvittigheten egentlig kunne ha utviklet et bra slapsticknummer, men sånn er ikke foholdet vårt i det hele tatt.
Mennene våre skjønner overhodet ikke dette . Jeg sier mennene, for nesten alle jenter har lignende forhold til de dårlige samvittighetene.
Mannen sier: Slo han deg i bakhodet?! Hva prater du om? Hvorfor sloss dere?
Du prøver å forklare, men han skjønner ikke. -Du går jo bare inn i butikken og sier hva du skal ha! Slo deg?! Provoserte du ham?
Butikken? Nå er det du som ikke skjønner.
Du prøver å forklare at hver gang du runder et gatehjørne, vet du at han står der, og du prøver å dukke, men du er aldri rask nok, og dessuten hender det ofte at han spenner bein på deg i tillegg.
Mannen sier at han nekter å tro dette om den koselig gamle tobakkshandleren.
En ting ha dere kanskje begge skjønt, og det er at det ofte er Luther i forkledning som driver på, men mannen synes at når man nå har gjennomskuet forkledningen så er det jo mye lettere å gå forbi/ la være å bli slått ned, mens du ser ingen sammenheng i dette, javel, det er Luther, men hva hjelper det å se at det er ham når du ikke klarer å dukke unna fort nok?
Men en ting vil jeg ha sagt. Jeg bytter ham gjerne ut med tobakkshandleren på flekken.
Jeg skulle ønske at menn kunne gjennomskuet ham som den kvinneoverfallsmannen han er, og anerkjent vår dukketrening, og at det ikke er sånn at vi legger oss ned for å blø litt fra øyet hver gang vi går inn i en tobakksforettning, men likevel, jeg tar mye heller tobakkshandleren, hvis de som styrer over dette ikke har noe i mot at jeg bytter.
For et misunnelsesverdig forhold til sin egen samvittighet!
Vi her på spinnesiden har ofte et litt annet forhold til det der.
Menn forholder seg til den dårlige samvittigheten som om han var en slags gammel tobakkshandler på hjørnet, i en koselig om enn litt liten butikk. Man kan velge å gå innom og se om han har noe man vil ha, men tobakk er skadelig så det beste er å klare å gå forbi.
Min dårlige samvittighet er ingen gammel tobakkshandler. Han er en overfallsmann med klubbe som står i omtrent hvert smug og bak hvert hjørne jeg går forbi. Pang, så ligger jeg med nesa i asfalten og blør fra et kutt over øyet. Dette har hendt så mange ganger at jeg og den dårlige samvittigheten egentlig kunne ha utviklet et bra slapsticknummer, men sånn er ikke foholdet vårt i det hele tatt.
Mennene våre skjønner overhodet ikke dette . Jeg sier mennene, for nesten alle jenter har lignende forhold til de dårlige samvittighetene.
Mannen sier: Slo han deg i bakhodet?! Hva prater du om? Hvorfor sloss dere?
Du prøver å forklare, men han skjønner ikke. -Du går jo bare inn i butikken og sier hva du skal ha! Slo deg?! Provoserte du ham?
Butikken? Nå er det du som ikke skjønner.
Du prøver å forklare at hver gang du runder et gatehjørne, vet du at han står der, og du prøver å dukke, men du er aldri rask nok, og dessuten hender det ofte at han spenner bein på deg i tillegg.
Mannen sier at han nekter å tro dette om den koselig gamle tobakkshandleren.
En ting ha dere kanskje begge skjønt, og det er at det ofte er Luther i forkledning som driver på, men mannen synes at når man nå har gjennomskuet forkledningen så er det jo mye lettere å gå forbi/ la være å bli slått ned, mens du ser ingen sammenheng i dette, javel, det er Luther, men hva hjelper det å se at det er ham når du ikke klarer å dukke unna fort nok?
Men en ting vil jeg ha sagt. Jeg bytter ham gjerne ut med tobakkshandleren på flekken.
Jeg skulle ønske at menn kunne gjennomskuet ham som den kvinneoverfallsmannen han er, og anerkjent vår dukketrening, og at det ikke er sånn at vi legger oss ned for å blø litt fra øyet hver gang vi går inn i en tobakksforettning, men likevel, jeg tar mye heller tobakkshandleren, hvis de som styrer over dette ikke har noe i mot at jeg bytter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)