mer farting og litt mangel på farting

I går var jeg på markedet i Varangerbotn. Det hadde jeg gledet meg til lenge, jeg og mamma skulle dra, jeg ville ha ny liidni og se på sølv, mamma ville bare se, uspesifisert kategori. Og så, torsdagen sender hun meg en melding, den svikeren: Vi e forn på hytta, men vi møtes i Varangerbotn!
Den særdeles uoppmerksomme leser må kanskje minnes på at jeg hverken har bil eller lappen. Men det har jeg altså ikke. Et busstilbud er liksom ikke noe finnmarkinger holder seg med. Og jeg skulle reise hele fredagen uten nett så det ble for vanskelig å ordne skyss med Samiska Posten, og lørdag var det jo marked. En og en halv times biltur unna. Aaaargh. Sees i Varangerbotn ja! Takk for den. Og takk for oppføgingsmeldingen: Men du kan få skyss med oss hjem!
Nå skal jeg liksom forklare hvordan jeg kom meg avgårde, siden det endte med at enkelte kjørte meg, men enkelte nekter å være med i bloggen. Men vi kan jo bare kalle ham the Stig. Eller det kan vi jo ikke siden han ikke vil være med. Men vi kunne gjort det da, om han ikke hadde nedlagt forbud.
Iallefall, jeg var på Vuonnamárkanat i går! Og kjøpte nålehus! Og skulle kjøpe hvit liidni men jeg hadde ikke nok kontanter. Jeg så litt på skaller uten snøring men har bestemt meg for å slite ut dem jeg har først. Og så litt på sølv men det er jo så dyrt. Og så litt på silkesjal men de fleste måtte du frynse sjøl og jeg har allerede et prosjekt i den kategorien. Og så litt på sau. Ikke for at jeg hadde tenkt å gå til anskaffelse men den var nå der.
Og så litt på folk.
Og var ganske fornøyd.
Og spiste litt sau.
Og var ganske fornøyd.
Og traff kjentfolk over en lav sko og var ganske så fornøyd.
Men jeg avslo tilbudet om skyss hjem og dro tilbake med han jeg kom med.

I dag har vi, jeg mener jeg helt alene, prøvd å gå en tur. Men det er jo så vanskelig. For det er jo så mye blåbær. Man kommer seg ikke av flekken. Og såklart har man pose med i tilfelle man kommer over blåbær, og såklart går man og sjekker om det er bær på de vanlige plassene, og voi herran låid, og man prøver å slite seg løs for egentlig skulle man gå en tur og få rørt litt på skrotten som snart skal dømmes til mørketid og stillesitting, og man er litt irritert på seg selv fordi man tok med pose men ikke så irritert som man ville vært om man IKKE hadde hatt med pose...og så står man der da. Og går ikke tur.
Høsten altså, den er en luring.

Farende fant

Jeg er på hjemvei.
Jeg er litt trøtt og sliten og lei av å bo på hotell, så det å være på en flyplass istedet er jo noe helt annet. Heldigvis er det sommersesong så vi raklefolket med vanlig eurobonussølvkort får også slippe inn i loungen. Det vil si, hvis man nå hadde husket å registrere reisen på sølvkortet istedetfor på det gamle nummeret som ligger inne på profilen på Sas sine nettsider. For det skjer jo ikke automatisk.
Men det løser seg. Man må bare stå litt i kø, få hjelp, bli kastet ut av køen av en vip-er med gullkort som trumfer alt, få hjelp igjen når han er ferdig, og så slipper man inn.
Og får potetgull. Og suppe.

Og så sitter men der da og spiser potetgull blant annet raklefolk og ekte gullmedlemmer som sikkert hater å reise om sommeren, titter litt ut i lufta, en tremenning pikker deg på skuldra og ber deg se etter bagasjen sin, (tror jeg? jeg har jo så mange av dem og også veldig dårlig ansiktshukommelse) titter litt på folk og jobber litt. Leser litt avis.
Og vil hjem.

Men egentlig, har jeg oppdaget, vil jeg til Stockholm. Aller mest vil jeg dit.
Plot twist.


nuh

Ferdig men sliten.
Rålls kom ens ærend fra Stavanger for å se, Maj dukket opp, gode venner, perifere venner, og fremmedfolk kom, mamma sendte melding, Terje sendte melding, pappa ringte for å høre hvilken skostørrelse jeg bruker,  Mari sendte melding, og Mari kommer i morgen, Fernando mailet, facebook hilste,
folk var glade og måtte kastes ut for vi skulle gå og spise middag,
nå er jeg sliten.

Sove, må sove.

Kjentfolk

ÅÅååååå, men jeg kjenner jo ingen i Trondhjem, surmulte jeg før jeg dro.
Det viser seg at jeg kjenner ca sekshundre mennesker i Trondhjem. Eller, iallefall mange fler enn ingen. Faktisk er ca sekshundre kanskje ikke så langt fra sannheten. Som emosjonelt tall.
I går traff jeg Åslaug som jeg nok ikke har sett på over ti år.
Jeg gleda meg, men avogtil når man ikke har sett noen på lenge kan det bli litt sånne harde stillheter innimellom mens begge prøver å komme på noe å si. Stille ved bordet, stille i hodet. Men NEIDA! Ikke jeg og Åslaug nei! Det var jo så lenge siden at det var titusen ting å prate om. Jeg lurer litt på om ikke kafépersonalet var litt lettet da vi dro.
Og jeg fikk løsningen på et mysterium.
Før ørten år siden hadde jeg verdens verste jobb, som besto i å fjerne binders og stift fra gamle og mugne papirer. I et rom uten ventilasjon. Ganske isolert fra resten av arbeidsstokken. Jeg og Marie. Vi fikk være med på vinlotteriet men dett var vel dett. Dag ut og dag inn.
Og så plutselig var det noen som beskrev jobben vår på radioen. På P3 tror jeg. Det var et sånn innsendingsprogram, idag: "verdens verste jobb" eller noe. Og der var vi. Spart som juvelen i kronen til slutten av programmet ("Hva skal man kalle dette? Slavearbeid?") Og vi hadde ikke innsendt oss.
Dette var svært forvirrende. Fant det flere i Norge som jobbet sånn som oss? Muligheter for fagorganisering?
Men neida. Bare oss. For det viste seg i går at Åslaug var den som hadde sendt oss inn. Og ingenting sagt! På ørten år!
Og så snakka vi om titusen ting til.

Åh, jeg var så glad da jeg gikk tilbake på jobb over gamle bybroen. Boblende glad.
Jeg kjenner så mange fine mennesker.

Og fler. Fler enn dem som bor her. For Terje var jo her for å besøke meg, og Mari kommer, riktignok i en helt annen anledning, men vi rekker en rask klem på bussholdeplassen når hun kommer og jeg drar. Og så kommer Rullis! Rållse! Hva hun nå heter nå som mannen hennes blogger mer om henne enn hva jeg gjør og jeg ikke lengre har definisjonsretten. Og hun kommer bare for å besøke meg og se utstillingen og flyr inn og ut på samme dag. Voi herran altså. Stas.

Nå skal jeg gå og lunsje med, ja, faktisk Rullses före detta. Og i kveld skal jeg hente et kamerastativ hos et par andre kompiser. Og i morgen er det åpning. Avisen har nettopp vært her og jeg har bare ett verk igjen å sloss med før jeg er klar.
Ikke sloss.
Samarbeide.
Så fotografere.
Så åpning.
Så dra hjem.
Hejdå ca sekshundre mennesker.



sånn dag

enkelte begynner å bli bittelitt lei av kunst.

men det kan jo enkelte ikke si høyt.


nå skal bare ti tusen ting som henger i taket justeres. av enkelte. så er det klart.
eller noe.

i dag: trøtt

På vei bort for å treffe Østervester i går:
Jeg: Terje. Om det kommer en askesky og du strander i Trondhjem og ikke har noen steder å bo...du får IKKE bo på rommet mitt.
Terje: Ok.

Så traff vi Østervester! Som jeg ikke har sett på tolv år men som er like tynn og rar og søt og fantastisk. Og hun minnet oss på at vi en gang hadde et band, vi tre. Så dette måtte jo være en reunion. Bare at ingen av oss hadde tenkt på å ta med instreumenter da, men det syntes kanskje utestedene på Bakklandet var like greit.
Vi spilte altså en gang på en søttenemaitilstelning på Rauland. Og det var vel oss fordi alle andre var bortreist. Alle femtegenerasjonsspillemennene og sjerneskuddene. Så da var det en same, en danske, og Terje da, som tross alt er femtegenarasjons hardingfelespillemann og kanskje er grunnen til at vi overhodet fikk opptre. På søttenemai altså. Østervester er jo også dritflink. Men, desverre, dansk.
Jepp. Så holdt formannen i søttenemaikomiteen, eller var det ordføreren, en tale, om søttenemai og norge og løsrivelsen fra danskene og firehundre mørke år før det og nå er vi norske nå, telemark og hardingfeler og rosemaling og tradisjonskunnskap og friheten og konns unge. Og så skulle konns unge gå på scenen og spille litt.
"Jah. Kremt.
Såeh da skal vi spille en dansk pols da. Etterfulgt av den samiske nasjonalsangen."

Suksess.


Nå sitter jeg og tenker på burger. Snart skal jeg gå og kjøpr burger. Og så skal jeg sove litt. Her i stillheten.

Jaa haa ja.

I dag har jeg liksom assistent.
Det er Terje. Han fant ut at han kunne slå flere fluer i et smekk når nå jeg også var i Trondhjem, og besøke både meg og fler. I går var det &fler, i dag er det meg. Vi har vært innom kunsthallen og hengt litt greier i taket som er vanskelig å få til når man er alene. Og så har vi spist lunsj. Og idet vi låste oss ut av kunsthallen for å starte på prosjekt lunsj sto det et gjeng trøndere og prata, og den frasen vi fikk i fleisen i det vi kom ut var Ja de der Furseth'an lik æ itj nei! Å værtfall itj han Terje!
Som var absurd. Etter som Terje Furseth aldri hadde truffet mannen før.
Men vi sa ingenting.
Og så ble jeg dautrøtt. Etter lunsjen altså. Og det var da fire timer til vi skal møte østervester-Maj for en øl. Så jeg ville ta en lur på hotellrommet og Terje ville ikke dra opp til gokk der &fler bor, så planen var at han skulle få se på tv, for det har han ikke hjemme, men det har jo hotellrommet, og jeg skulle ta en dupp.

Og her sitter jeg. Og er dautrøtt. For idet tv-en ble skrudd på, sovnet Terje Furseth, og Jesus Kristus og Elvenes Sagverk den mannen kan snorke. Han brølesnorker. Jeg hører ikke et ord av hva de sier på tv-en. Og det er ikke snakk om å sove nei. Og ikke har han av-knapp. Og jeg får meg ikke helt til å ta livet av ham heller.

Bare tre timer til øl.

Nehei nei.

I dag er det gråvær. Jeg elsker jo egentlig gråvær.
Og jeg jobber. Jeg elsker jo å jobbe. Så det er jo bra.

Før jeg dro hit holdt jeg på med en jobb som for min del var datamaskinbasert. Noen skulle ha noen filer, det fantes spesifikasjoner og en deadline. Jeg gjorde det jeg skulle, men skjønte vel egentlig at de som skulle ha filer og kom med spesifikasjoner egentlig ikke helt visste hva de drev med. Nå, lenge etter deadline er en grafisk designer koblet på saken, (og det burde vært en med fra starten av men jeg tror de faktisk trodde de skulle klare seg uten,) saken som jeg er ferdig med for nå har jeg jo noe annet å gjøre. Og nå kommer nye spesifikasjoner og nye mail og jeg må bare småkoke litt. Jeg var jo ferdig. Jeg forholdt meg til deadline. Jeg er på hotell med dårlig internett-tilkobling. Jeg har ikke tid.
Aaaargh.

Jaja.

Men. I dag drakk jeg brus til frokost. Det var ikke med vilje, men jeg trodde jeg hadde kjøpt vanlig jus i litt fænsi flaske, og så var det jusbrus. Jusbrus. Det høres litt ut som man egentlig burde si Jusbjus. Men den er uten rus. Men med sprut. Og en litt rar men artig og eksotisk overraskelse til frokost.

Såh.

åh bare LIIIVET!

Etter en sommer der man har alternert mellom å være på hytta, hytta, hytta eller i garasjen, er det UHTROOLIG spennende og eksotisk å komme til Trondhjem. Folk og studenter og butikker og handkaffe og sol!
Observerer jeg over en lav sko!
Selv synes jeg liksom det er nok å se alle disse tingene, på vei fra hotellet til galleriet (ca....fem meter), jeg har ikke så lyst på kaffe og jeg er veldig fornøyd med å ikke være student. Men liiivet liksom. Artig, artig.
Og så går jeg på galleriet og ser på pinnene mine. Etter en stund må jeg gå hjem og være litt på hotellrommet, man blir matt i hodet av å stå og glo på pinner, og da går jeg de samme fem metrene og bare LIIIVET!
Deilig.

trånjæm

Jeg er i Trondhjem. Sist gang jeg var her var jeg i begravelse og det var den verste begravelsen jeg har vært i. Jeg tenkte på det på bussen inn, den gang hadde jeg fått så mange instruksjoner om når jeg måttse sende melding om ankomst, ved den og den broen, etter at du har sett-, men før du har kjørt forbi- da-, send-, så jeg hadde det i kroppen på vei inn, men så var det noen færinger på bussen og det var det ikke sist, og jeg blir så godt humør av færøysk, og så var jeg ikke lengre på vei i begravelse men på vei på jobb, den artige artige jobben min der jeg lager kunst og får navnet mitt i vinyl på vinduet og har åpning og folk kommer og ser på pinnene mine.
Først må jeg bare stable dem. Så de blir kunst. Det skal jeg gjøre nå.

Nå sitter jeg på hotellrommet (som lukter litt...rart...) og oppdaterer meg på alt det fryktelig viktige som har hendt siden jeg gikk på flyet og av linen i morgest, og så skal jeg rusle meg en tur og se på liiivet. Evt bare gå på kiosken. Men først rusle litt. For nå regner det ikke mer.

Men det gikk bra.

Jeg må bare få melde at vi har sett harepusungene igjen. De som vi etterskuddvis prøvde å ikke ha tatt livet av på hytta. For et stykke tid siden.
(Hvis noen synes dette med "på hytta" er litt forvirrende så kan det bety Harefoss, Kobbholmen eller Reinøysund. Nå mener jeg Reinøysund)
Og de er altså i live! Og spretter rundt sammen med mammaen sin i mørtna! Og er litt vanskelig å se ordentlig av den grunn, men vi fikk noen glimt. Av en stor vaktsom og noen små villspik.

Så nå vet alle det. At vi dro ikke båten over hareunger.
Og så så vi niser igjen. Eller, sist gang var det vel ikke niser, men denne gangen var det nok det. Ikke så opptatt av å være underholdene disse her, men interesant nok likevel.

og også

Nå vil jeg både gjøre absolutt ingenting samtidig som jeg er rastløs og må finne på noe.
Jada, jeg er klar over at det er en setning med svak gramatikk. Omtrent på journalistnivå.


ferdigferie?

Jeg er liksom ferdig med ferien. Enda det er en uke igjen.
Så da er jeg jo ikke ferdig med ferien.

Finner vel ut av det.


.fil

Jeg har jo på en måte ferie men jeg må jo jobbe litt. Og det er jo bra for alle vet jo at ferie og meg er en dålig kombo. Nå driver jeg med noe som bare inkluderer datamaskinen. Det er noen greier som skal sendes og trykkes. De som skal ha det har bedt om et filformat som ikke er kompatibelt med farge- og størrelseskravet. Da kan man bli litt irritert, eller så kan man synes at det er helt greit, for det viser at de ikke har peiling og da får man bare ta et par generalavgjøresler og sende i et filfomat som både er kompatibelt med de andre kravene, og som ikke dreper maskinen og sikringsnettet. Istedetfor at det fantes et kompatibelt krav som mørkla Kirkenes, mener jeg.

Og når det er gjort, så er det gjort. Da skal vi ut til Kobbholmen. (Skjønt nå ser det litt grått ut ut fjorden her....) Det blir bra. Og så er det litt jobb som inkluderer litt farting. Og så er det det som blir. Komagvær? Og på noe tidspunkt blir det vel en svipptur innom Stokkeholmen, men det er ikke på månedsvis enda.

Harefoss.

-Det går ikke an å få gjedde på makk, sa min far skråsikkert mens vi satt rundt den hvite steinen utfor hytta og spiste hyttemiddag.
Jeg velta en kopp te utover overalt der jeg satt og ville uansett ikke ha gjedde på kroken.
-Jeg går og kaster litt, sa the Stig.
Jeg og pappa satt og sjorra litt til, rydda litt, gikk og henta litt steiner til bålplassen, og så gikk vi og kaste litt vi også. Etter først å ha forsøkt å overtale den andre til å sløye den foreløpige fangsten, uten hell. Så kasta vi litt istedet. The Stig var ikke å se.
Pappa klarte å overtale meg til å fiske med flue og dupp istedet for makk, og jeg, mitt mehe, fiska med flue og dupp, uten å sjekke hva pappa hadde slags bruk selv. Jeg fikk ca null fisk, han sto og kasta harr på land. Sånn er det alltid, får man plutselig fiske på godplassen er det fordi strømmen har snudd og fisken står en annen plass. Men jeg er så godtroende.
HAR DÅKKER EN KLÆPP! hørte vi plutselig fra borti skogen.
Vi skjønte vel begge at noen hadde fått noe stort, så jeg kasta fra meg arbeidet med å bytte tilbake til fortøm med makk, pappa ropte at kleppen var i båten, og jeg sprang bortover med en klepp og pappa rett bak.
Enkelte hadde fått gjedde. På makk.
Eller, holdt på med å få gjedde.
Jeg vet ikke hvor lenge vi bala med å få den gjedda på land, og the Stig hadde holdt på siden han gikk ned, den var stor som en dachs. Og av grunner som for meg fortsatt er uforståelige, hadde han tatt min stang, Tannpirkeren. Og jeg har ikke senne som tåler mer en maks to kilo.
Men etter å ha blitt drylt til i strandkanten et par tre ganger, med påfølgende strakvei midtelvs, måtte gjedda gi opp. Den var altså diger. Og endelig på land. Og diger. Vi forsøkte å påkalle oppmerksomheten til russerne på andre sia, holdt den opp hver sin tur mens vi kauka, de lot som de var uinteresserte, vi diskuterte noen minutter om det ikke var blitt lov å snakke over elva for mange år siden? men hadde jo ei gjedde som skulle gjøres opp.
Det viste seg at the Stig muligens ikke likevel hadde fått gjedde på makk. Den hadde nemlig ikke kroken i kjeften, men i gjellene, og snøret rundt hodet. Kanskje hadde gjedda gått etter en harr som hadde gått etter makken? Ingen vet. Men flaks var det, for med sånne tenner hadde den nok bare tygd snøret rett av. Og nå lå den jo her.

 Gjedda og foten til the Stig
                                                           I                              I
                                           Her tok han gjedda                 I
                                        På land altså, ikke i båten          I
                                                                                           I
                                                                         her sto russerne og lot som om det ikke
                                                                           var noe å lage noe holoi over.
                                                        (også på land da såklart, ikke på båtripa. Ingen var i båt.) 

åååÅÅÅÅåeh!

Vi skulle på tur i dag. Fordi hyttene våre har lagt seg der de har, iallefall enkelte av dem, er det ikke nødvendigvis bare sånn at man legger avgårde. Det må passe med
a) været (betyr: vindretninger)
b) flo
c) fjære
d) tilstanden til båtmotorer
c) om noen må jobbe istedet
e) yr fem dager fremover.
f) at ingen skal på re-union.
g) at det ikke har vært sett for mye bjørn i området i det siste. (eller nei. det er bare jeg som vil at g) skal være aktiv komponent i beslutningsprosessen, men ingen hører på meg.) (multebjørn gjelds ikke)

og dermed er det jo et under om noen overhodet kommer seg ut i løpet av sommeren.
Neida. Men joda. Og nå er det egentlig mest c )at noen må jobbe  som har satt stopping for turing.
Men i dag altså. Skulle vi ut. Tilstanden til diverse båtmotorer var delvis dårlig, men ikke verre enn vanlig, noen vil tilogmed påstå at det var helt som det skulle være, vinden var gunstig, ingen skulle jobbe, yr fem dager fremover spilte ingen rolle for vi skulle ikke til den hytta som er mest værfastutsatt, bare til Harefoss, men fanes likevel, mens vi pakker sekken er det en luring som sjekker yr og neida. Blir ikke tur i dag.
Nå finnes det jo ikke dårlig vær bare dårlig gore-tex, blahblahblah, så væresgo til deg som vil sitte og være miserabel og sjølgod i regnet, da er det jo lite mygg iallefall, blahblahblahBLAH, men vi avlyste.
Det skal jo være trivelig.
Det er utrivelig i hjertet mitt akkurat nå.
Men i morgen.
Da.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...