Kan Bli Bedre

Snart skal jeg på skoleavslutning. Bortsett fra at det blir tekstevaluering på mandag, og dermed ikke er helt slutt.
Men vistnok har jeg stådd og passert og er nå master i Tull&Tøys. Det vet jeg, eller tror jeg, fordi en av mine klassekompiser var på elevevaluering i går og spurte professoren vår om når vi fikk vite om vi har stått eller ikke, og han hadde tenkt seg litt om og sagt "Jeg tror alle har stått? Hm....jooo, alle har stått...."
Men nå begynner det å bli litt i overkant mye rot i systemet synnes jeg. Det minste man kan forlange på en institusjon av Konstfacks kaliber er 1) undervisning og 2) en viss protokoll, og vi har hatt veldig lite av begge deler.
Vi hadde jo muntlig eksamen, med opponenter og professor tilstede, men man står ikke før man har vist eksamensutstillingen og levert skriftlig. Det finnes ikke det minste fnugg av tvil i mitt sinn: min professor har ikke lest teksten min. Det har derimot min vanvittig dyktige tekstveileder. Det har vært en fin prosess. Men hun bestemmer jo ikke om jeg står eller ikke. Og eksamensutstillingen har ingen av oss studenter fått noe tilbakemelding på, eller hatt noe møte med professoren om.
Men ifølge elevsamtale med enkelstudent i går; alle har stått.
Så, hurra, og vet du hva, nå er det nok, for dette holder i bunn og grunn ikke mål.

Jeg har hatt et kjempefint studio i to år, og det er jeg takknemlig for. Det har vært bra. Og veldig fruktbart på sin måte. Men jeg har hatt minimalt med relevant undervisning, og jeg har jo tross alt blitt tildelt en studieplass og ikke en superluksuriøs kontorplass.
Jeg vet at Oppover I. Systemet er klar over dette, for hun innkalte masterklassene til møte, og var veldig lydhør, ikke overrasket, konstruktiv, og vi som klasse var veldig samkjørte og entydige i vår kritikk, og så får de forsøke å gjøre noe med dette.

Nå skal jeg sette tekopp og fat inn i oppvaskmaskinen og gå opp og finne meg en kjole, og så skal jeg vel feire bismakene hele kvelden. Juhu!

Sitter her med tastatur under fingrene

Ja men da sitter jeg på skolen. Det er jo sånt man gjør når man er student. Litt på autopilot. Tror jeg. Jeg har tatt med datamaskinen så sannsynligvis hadde jeg tenkt å få jobbet litt, men med hva? Jeg har ikke den fjerneste anelse. Jeg kommer bare på de tingene jeg burde komme på når jeg har gått og lagt meg. Nå, derimot, er det helt blankt.
Det er åpenbart at det ikke er skoleting, undervisningen er jo avsluttet. Vi skal riktignok i et møte på et tidspunkt, hele klassen, men hvilket tidspunkt er litt uklart, vi har fått en mail om at det er klokken to og en mail der det står noe, noe, noe, og minner på det avtalte møtet klokken ett.
Alt ved det gamle, altså.

Faen, nå tenker jeg at jeg skulle nok putta kameraet og ikke datamaskinen i sekken i dag. Jeg huska at det var Tekninsk Utrustning, men bomma på utførelsen. Bæsj.


Jeg får gå på verkstedet og samle sammen litt avkapp. Jeg jobber jo mest med sånt men i fremtiden blir nok også avkapp en begrensa ressurs. Så jeg får samle mens jeg kan.
Men hvor skal jeg ha det?
Badekaret, tror jeg. Vi har jo to bad, noe må de jo kunne brukes til.

Kræsjpangplank

Da har jeg tatt ned utstillingen. Det var på tide for i går snubla to mennesker i det ene arbeidet mitt. Eller tre. Kommer an på hvordan man teller. Først en gammel mann med enorme mengder bagasje som ikke så hvor han gikk. Og så to damer der hun ene kløyp hun andre i rompa så hun skvatt til og sparka ned hele greia.
Gubben vet jeg om fordi han ble observert av en klassekompis, og damene fordi de sendte meg en mail. Det syntes jeg var bra. Tidligere har noen kjørt over en av de andre arbeidene med en barnevogn, og det vet jeg bare fordi jeg kan ikke forestille meg at noe annet kan forårsake den type ødeleggelse.
Jeg mener, man vet jo at man er på en kunstutstilling, det bør ikke komme overraskende at det står kunstverk her og der. Man bør være oppmerksom på at de kan være hvor som helst i rommet. Overrasket kan man kun bli hvis det plutselig dukker opp noe under hjulene på ens tvillingvogn.
Tenker jeg.

Damene skrev ikke om rompeklypingen, det var det en annen klassekompis som hadde observert. Jeg tror ikke jeg heller ville tatt det med i en mail. Særlig ikke om man var mor og datter, som i dette tilfellet. Men jeg setter pris på at folk ser ifra, må jeg si.

Det ble jo også lettere å pakke den sammen når rivingen allerede var påbegynt.

Nå må jeg bare finne en plass til mine tidligere kunstverk, nå pinner.

men snart ferdig på skolen

Da har jeg levert skriftlig mastereksamen. Tror jeg.
Eller, jeg vet jo at jeg har levert, men jeg aner ikke om det er meningen at dette skal være siste versjon. Skolen opplyser ikke om sånt. Det jeg vet er at jeg har levert, og at det er satt opp et møte med tekstveilederen fjerde juni. Skolen stenger tredje (og har vært veldig streng i diverse mail på at da er det ferdig finito og ingen innslepp).
Tekstveilederen har ingenting å si når det gjelder om jeg står eller ikke, det er det professoren som bestemmer. Men jeg har en mistanke om at han ikke leser teksten. Jeg har iallefall aldri fått noen tilbakemelding fra ham.
Jeg har faktisk ved et tillfelle, av ren nyskjerrighet, levert inn en blank tekst til ham. Ikke mastereksamen, men en obligatorisk rapport i et teorikurs vi hadde. Og jeg fikk bestått på det kurset.

Så jeg har altså levert mastereksamen min! Og jeg aner ikke hva det betyr, men jeg tror egentlig ikke skolen vet det heller. Noen vet det vel, men de har nok ikke kommunisert med de som burde vite det.


Dermed har jeg feiret med alt som har vært utsatt mens jeg har vært i eksamensbobla: tannlege og innkjøp av nye bukser. I dag var det buksekjøp, greit å ha noen som er hele nå som man skal begynne å ferdes blant folk igjen. Jeg holdt på å eksplodere i butikken, plutselig putta samtlige ekspeditører oransje ørepropper i ørene og så var det konsert.
Du ville helvete.
Satan så høyt det var. Ekspedistrisen prøvde å kommunisere med to andre ekspedistriser og en annen kunde om ett eller annet som ingen av dem hørte et ord av samtidig som hun ekspederte meg og det sto fire mann bak meg og brølte ut alt sitt raseri gjennom forsterkere og høytalere.
Jeg var null komme fem Relevante Enheter fra å røske til meg bankkortet mitt og bare gå fra hele kjøpet, og jeg har enda vondt i øret.
Men jeg har også to nye bukser.
Nå gjenstår nye briller og nytt hår.
Og muligens et partre flere mastertekstinnleveringer, det er altså umulig å både forutse og forutsi.

sommer

Jeg har akkurat sprayet ihjel en bie med Jif Glass og Kjøkken. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Men det var den eller meg.

farvel, besøket mitt

Da har mamma og Knut Stefar dratt. Eller, de driver vel og drar enda, men jeg er ikke lengre involvert i draingen. Jeg klarte å ødelegge heisen sekundet før de skulle dra, eller, minuttet, og dermed måtte vi dra all bagasjen fra fjorten dager og fire land ned alle vindeltrappene. Så der var jeg jo involvert.

Vi har tuslet rundt og sett på saker og spist god mat og drukket vin, og eksperimentert på facebook, der mamma er med men tidligere så passivt som mulig. Nå har hun tilogmed lagt ut bilde fra masterutstillingen og gode greier, så det er jo framgang.
Hun har begynt å følge litt mer med enn før. Som hun sjøl sier: Nå har jeg 53 venner og... én sønn.
Av en eller annen grunn insisterer Facebook på at selv om jeg er kvinne, er jeg mann i alle mine relasjoner. Fetter, bror og sønn, det er meg. Vet ikke hvorfor.

Hun var litt artig da hun bemerka det der. Hun var også litt artig da vi var på en bruktbutikk der de har sydd om litt saker til nye klær, gamle dynetrekkuntsoweiter, hvilket jeg ikke hadde forklart, og mamma holdt opp en sånn redesignet sak og bemerket: Om man spretter opp denne kan man få seg et par ganske ok gardiner. Haha!

Nå er det tilbake til strilefsa. Snart. Jeg har fått en dyr liten kake å trøste meg med. Og litt under en halvflaske konjakk. Såh. Jeg klarer meg nok.

huRRRAAAA

I dag har vi vært og luska i byen, og mamma ha ropt hurra og gratulerer med dagen til alle de vi har truffet på med norsk flagg, altså fire stk.
Av en eller annen grunn har ale disse vært svensker som overhodet ikke har skjønt hva vi har ment.
Hvorfor skal de på liv og død drasse rundt på norske flagg da?
Ærlig talt.
Jeg har fått mamma og Knut Stefar på besøk. Det er stas. I dag har de klart seg selv i stor grad mens jeg har vært på skolen, i morgen skal de komme på eksamensutstillingsåpningen.
Tenk at de har kommet helt hit!
Jeg forsøker å forklare klassekompisene mine at det er lengre til Kirkenes enn til Zagreb (siden klassekompis kommer derfra), de spør forsiktig om jeg er helt sikker på det. Men å joda!
Og her er de!

Vi har forsåvidt gått og lagt oss for en stund siden, den er jo over ti på kvelden. De har lurt på om vi blir nødt til å sove så veldig mye lengre enn til syv. Det må vi jo ikke.

I morgen blir det kjole og åpning og ferdig med den delen av eksamen. Kryss i....skjemaet. Utrolig lang eksamen dette.
(apropos skjema, her kommer digresjon med sjon på sjon, dere vet det der skjemaet der man bare kunne fylle i tre verk og jeg styra noe verre for å få inn det fjerde og til slutt fikk jeg beskjed om å sende det på mail- vel, det har selvfølgelig ikke kommet med i utstillingsinformasjonen men det ble til slutt løst ved at kuratoren flyttet selve verket ut fra utstillingen. Så nå har jeg en publikasjon jeg har styra verre med som inneholder mye info om et verk som ikke er der. Jeg er for lei til å gidde å bry meg med det, i grunnen.)

Nå ligger jeg nede på stua på gjestesengen. Det er litt spennende å sove på stua, det har jeg aldri gjort før. Av en eller annen grunn får jeg litt julestemning av det. Kanskje fordi jeg alltid sover på odde steder på julaften.
Vel. God natt og god jul!



Jeg har begynt å snakke så jævla mye med meg selv. Herregud det er irriterende.
Fenomenet i seg selv er ikke nytt, jeg har alltid snakket med meg selv, og søstersen er forsåvidt likedan, i den grad at man må banke i veggen når man er hjemme i jula og bor på hvert sitt lille rom og man vil sove mens søstersen enda er oppe og trør, og fører samtaler med seg selv, jada, sånn er jeg også, jeg er bare litt mer kveldstrøtt men ikke noe mindre selvsnakket.
Det er bra å prate med seg selv, man får ordna opp i en del ting, men det er tross alt best å gjøre det når man er alene, evt. kun i selskap med den nærmeste familie og selv da helst adskilt av vegg.

Men nå! Jeg babler i vei til melka på butikken, ut i lufta mens jeg venter på t-banen, mens jeg går, i kø, i heisen, snakker litt til lyskrysset, utbryter småting her og der. (og når jeg ikke gjør det, så nynner jeg.)

Slutt med det der,  Frk. Figenschou. Folk skvetter og snur seg og du virker litt rarere enn du strengt tatt behøver. Og jeg har dessuten en mistanke om at det betyr at du ikke helt følger med på hva du gjør.  Dette er lydsporet til autopiloten.
Så skjerpings på dine omgivelser, og hysj.

Smålei, men bare små.

Jeg kunne sagt at jeg er grundig, vanvittig og ettertrykkelig lei av å ha eksamen nå.
Men det er egentlig ikke sant. Jeg er lei, men jeg var leiere av å ha bacheloreksamen, når jeg er ferdig med denne eksamnen er jeg mer eller mindre ferdig på Konstfack også, og sjøl om det blir bra, blir det også litt trist.
Jeg er litt lei av å ha eksamen. Det er mye å gjøre og det er stress og styr, men det er ikke som å ta bacheloreksamen på Khib, som var kvalmende, bokstavelig talt. Så dette her går bra.

Før vi er helt ferdige, etter å ha gjort ferdig mastereksamenene våre, har vi et kurs til. Et enukeskurs. Der vi skal reise rundt å se på arkitektkontorer. Igjen. IGJEN. Det er litt morsomt det der, at vel har vi godkjente eksamener bak oss, men vi må også ha besøkt enda ett arkitektkontor eller fem for å få godkjent. Jeg mener, ikke sånn konstfackbyråkratimorsomt, men at de i fullt alvor tror at det er dette som utgjør grensen mellom å være ferdig utdannet og ikke. Har du besøkt Appelsin Design? Ok, da er du klar for livet som møbeldesigner.

Jeg gleder meg nå uansett til roligere dager, som ikke kommer med en gang, for den skriftlige delen skal jo også leveres en gang til, og den må skrives samtidig som man besøker kontorer, men til sommeren, som jo må bli bra og kravløs og får ristet ting litt på plass igjen.


Nå skal jeg bare få tingene mine ut i utstillingen, reparert de som er ødelagt, sette opp de andre, lage et stativ til trykksakene, trykke trykksakene selv, men før det redigere dem så de blir enklere å selvtrykke, kjøpe stiftemaskin med lang arm, kjøpe blekk til printeren, reservere kuttemaskinen, lage et display til trykksakene, male veggene hvite, hjelpe Emilia å sveise, finne en måte å vise den informasjonen som skal være på hvert verk, sende ut invitasjoner til utstillingen, snekre transportkasser til tingene mine, lage meg visittkort, rydde støvsuge og vaske huset fordi mamma kommer på besøk og skal bo hos meg,
og da håper jeg ikke jeg har glemt noe, men det har jeg vel.

trykkera

Da jeg etter en og en halv dags intensiv jobbing endelig klarte å få et pristilbud fra trykkeriet, var det et pristilbud det var vanskelig å tolke. Var dette både for fargeheftet og svarthvittheftet, eller bare for ett? Hæ?
Så jeg måtte jo sende dem en mail da, og spørre.
I dag fikk jeg en mail tilbake. Det er for begge.
Og en mail til. Det er for svarthvitt.

Jeg svarte at Jeg tror ikke dette fungerer for meg.
Stol på at de klarer å rote til trykkjobben også, tenkte jeg, og trykker selv. Jeg har jo så voldsomt god tid!

Fanes.

trykkeri

Nå har jeg brukt lengre tid på å kommunisere med trykkerier om trykksaker enn det ville tatt meg å bare printe alt selv.

Dårlig dag.

Javel ja!

Jeg har jo eksamensutstilling som åpner på mandag. Trodde jeg. Men det er på onsdag!
Jeg har altså overhodet ikke kontroll. Det er noe nytt jeg har begynt med som absolutt ingen er begeistret for.

Men de der to ekstra dagene er veldig bra å få, nå er jeg jo ferdig med det som skulle gjøres men nettopp derfor bestemte jeg meg for å lage en publikasjon til utstillingen. Æh, faen, jeg gjør to!
Og da ble det jo litt stress. Litt i overkant mye stress. Særlig siden jeg hadde glemt at noen hadde ødelagt en av arbeidene mine og jeg må fikse det, og særlig siden noen faktisk har stjålet en del av ett av de andre arbeidene. Og jeg ikke tror jeg klarer å få fikset det.
Så onsdag, ja takk.

jobbejobbe

Jeg har endelig fått hjemmesiden min igang. Nå vet jeg jo at det er de færreste av dere som bryr dere om hva jeg egentlig driver med men her er den uansett:
www.siljefig.com



Pappa er iallefall interessert, tror jeg. Dere andre kan jo surfe i arkivet, om dere syntes dette ble for kjedelig.

Eller klage litt på at bloggen er stygg på feil måte.

legg ut tittel

I dag skulle jeg på skolen og jobbe litt med datarelaterte ting, men har du sett, der ble jeg hjemme. Jeg har vasket og styra i huset og ommøbelert verandaen treogåtti ganger. Nå høres det ut som om jeg har en veldig stor veranda, jeg vil anslå den til å være rett under tre kvadrat, men det må jo styres litt med de der plantene. Jeg vil at de minste skal få minst sol, for det takler de ikke så godt, at de lange skal stå ved gelendret og at den svarte plasten ikke skal vises så godt og at alle skal få sol i løpet av dagen.
Utallige variasjoner senere finner jeg ut at det sto tre blomster oppå bordet som også må med i kabalen.
Koser meg ganske mye med dette.
Men plantene bærer kanskje preg av å ha fått litt for mye vann? Noen er litt gule.

Problemet er vel at jeg så gjerne vil være ute når det er så fint vær, men da må jeg også ha noe å gjøre.


Og man kan ikke dra med seg datarelaterte ting ut, for da flyr kvitteringer og papirer til pisis og ikke ser man noe på skjermen heller. Jeg tror jeg får rigge til bandveven igjen!

For da kan du banne på at det blir innevær en stund.



har jeg fått orden på linkelista mi? er den som før? noen fornærmede?

Hva har vi her?

Hver dag åpner jeg postkassa spent, i håp om at selvangivelsen skal være kommet.
Hvorfor det egentlig? Jeg har jo ikke akkurat bruk for den NÅ.
Og jeg begynner vel også å innse at den ikke kommer.

Eller, jeg burde innse at den ikke kommer. Foreløpig er jeg altså spent.

Oppdateringer

Jeg er i bunn og grunn ferdig med eksamenen min nå. Ja, selve eksamenutstillingen gjenstår, men jeg er klar. Jeg er ikke så stressa som de som enda ikke har begynt, men litt stress har det jo vært. Over lengre tid. På flere plan.
Det er mange som snakker varmt om stressnakkens fortreffelighet, andre foretrekker å sette stresset i skuldrene, selv har jeg landet på å putte alt stresset i kjeven. Det har mange fordeler, blant annet er den selvforsterkende: det gjør vondt å smile. Og når man ikke får smilt, blir kroppen sur for den tror hodet er sur.
(-t.)
Stresskjeve altså, løp og kjøp. Jeg har en her du kan få billig.

For å ikke få magesår som mulig freebee på utsalgslista mi, har jeg forsøkt å holde meg unna skolen litt. Der er folk stressa der. Jeg er jo ferdig og stresser bare med at jeg burde vært mer på verkstedet nå som jeg tross alt har verdens beste verksed, som jo er mer Lutherbasert stress enn ekte eksamensstress av typen Ti Dager Igjen Og jeg Har Ikke Begynt På Produkttdelen Av Prosjektet Mitt.
Gud.
Grøss.

Så jeg sitter på verandaen.
Eller, jo, jeg gjør jo det også, men det er jo veldig kjedelig å bare sitte sånn der rett opp og ned så jeg vasker verandaen, potter om planter på verandaen, binder opp erteranker, flytter rundt på blomster som skal bli blomster, forsterker blomserkasser- veldig plantebasert egentlig. Jeg har så mange planter at jeg bekymrer meg bittelitt for hvordan vi skal få plass selv, i jungelen. Det blir litt som en ekte jungel der man må ha urfolksutviklet spesialverktøy for å ta seg frem.
Men det er jo så enormt mange frø i en pakke!

Jeg hadde også tenkt å olje dekket. Jeg innser at jeg kanskje burde gjort det FØR jeg satt ut sukkererter, erteblomster, basilikum, sitronbasilikum, reddiker, ruccolasalat og stemorsblomster. Ja, og stokkroser.




har du sett min...deklarasjon?

Det er bra jeg ikke er en utålmodig sjel. For jeg venter enda på å få selvangivelsen min.
I dag, da jeg var inne på Söder (liksom litt mer i by-delen av Söder enn her som jeg bor) sto det folk i gatekryssene med oransje vester som det sto Skatteverket på. Jeg spurte kompisene mine hva dette skulle bety, fikk man skatterådgivning på gata nå eller, og de svarte at ikke helt, men de i vestene tok imot selvangivelsene til folk. Altså, deklarasjonene.
Fantastisk! Man bare kjører rundt og stopper på rødt lys og så kommer det en fyr i oransje vest og tar imot selvangivelsen!

Synd det er den norske jeg mangler, ellers kunne jeg sikkert bare spurt han i veikrysset hvor den var blitt av.
Skjønt, det er vel egentlig Posten man budde spurt om sånt. Og de svarer jo ikke på noe.

hurra, hurra, hurra,

trefoldig hurra for arbeidernes frihetsdag!

som jeg har tilbragt på skolen. Jeg skjemmes litt, av kommunistslekt og alt, men Luther tok som vanlig siste stikk og sendte meg avgårde for å gjøre arbeid som må gjøres.
Helvetes Luther altså.

Jaja. Det jeg har gjort er å dokumentere en av arbeidene mine, som jeg bare har dårlige bilder av. Vi har en ganske lang gang med både naturlig og kunstig lys, og der ville jeg altså fotografere litt i dag, til tross for datoen. Plutselig blir det for sent, for mye folk og for mye arbeid i gangene, det var allerede blitt vanskelig å finne seg en plass.
The Stig er jo, for den som ikke visste the, (haha) fotograf. Så jeg forsøkte å huske alle tips og triks, og forbannet den etige halvdjevelen som har ansvaret for å få meg til å ta på meg masaisko HVER eneste gang jeg skal fotografere. Klarer jo ikke stå støtt da vettu.
Heldigvis er en av tipsogtriksene Bruk Stativ og Tosekunders Selvutløser.
Et annet tips er å ta bilder ovenifra, altså, Kom Deg Opp i Høyden, men det var uaktuelt nå. Det jeg fotograferte er høyere enn meg og kommer aldri til å oppleves ovenifra av noen, så det føltes som å jukse. Og helt uansvarlig med rullesko på.

Mens jeg holdt på gikk det stadig folk forbi (studenter! ingen (mulighet for) solidaritet med arbeiderne!) og ei jente stoppet og sa at hun syntes Droget (som var objektet for min dokumentasjon) var så fint! Og jeg ble så glad! Jeg er glad enda!
Jeg er så glad for at det finnes sånne folk som er generøse nok til å bare si sånne ting rett ut.

Jeg skal bli litt flinkere på det sjøl.




Her er bildene jeg fikk tatt i dag (et lite utvalg av de 110)
Pre-photoshop. Jeg skal nok retusjere bort både skjevheter i kamerastativet og doskilt og nødutgang. 




Jeg ble såpass fornøyd med bildene, en glede basert på hvor dårlige de forrige ble, at jeg feirer med et eple. Hvilket jeg gjør innimellom, enda jeg ikke tåler epler.
Ikke så smart, vil noen si, og jeg vil si meg enig. Det brenner og klør i hodet og jeg er liksom litt lam i leppene. Men av en eller annen grunn tror jeg allergier går over om man bare lar være å tirre dem lenge nok, og så er jeg optimistisk på eplekjøret igjen. Og når det er sagt, hvor smart av meg er det å tørke sengklærne på verandaen, i denne spede pollensesong?! Hjelpes! Nei nå var jeg helt amatør.
Nå prata jeg meg bort.
Det over er et subjektivt møbel. Så vet dere det.

Nå avslutter jeg arbeidsdagen på hjemmekontoret, printer ut noen saker som skal ligge i utstillingen, tror jeg.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...