Formiddagen utregnet

arbeidslyst: 0%

antall soloutstillinger jeg er nødt til å jobbe med: 2 

antall ting jeg gleder meg tlil akkurat nå: 0

antall kolleger: 0

antall rosinboller kjøpt: 4

antall rosinboller ment for andre: 3

temperatur på kontoret i celsiusgrader: 17  

antall snekkere i min næret uten moral og respekt for menneskeheten: 1

antall overflødige "så" i siste artikkel lest på internett: 45

artige kompiser som plutselig dukket opp litt fra intet: 1

slagbor som jobber i gangen: minst 1

poeng på duolingo før lunsj: 250

antall kunstnere på dette atelieret som godt kunne syntes mindre synd på seg selv: 1



Ja nei det var knall altså

Helga har vært hendelsesrik. Vanligvis betyr jo det vannlekkasje og dobbeltpunktering*, men denne gangen var det på en mer uvanlig måte, nemlig nærmest bransjetreff og høy stemnng i byen. Masse folk, masse kunst, festival, konsert, middag hjemme hos oss og jeg sto på scenen for første gang på mange år og det var gøy. Masse fine samtaler. Masse kjentfolk. Middagen vi egentlig hadde vært litt nervøse for og som er langt utenfor vår komfortsone gikk kjempebra. Mari Boine på Samfunnshuset og jeg hadde gratisbillett.
Jeg går jo ellers aldri på konsert, det er nesten ikke noe poeng når man er 160 cm. Men dette var jo en samisk konsert i Kirkenes, da er gjennomsnittshøyda på publikum også lav, og jeg ble dytta fremover og fremover (ikke sånn uvennlig, jeg mener, folk sa Men vil du ikke heller stå FORAN meg?) og til slutt var jeg havnet ganske langt foran med de andre lave i mitt segment og det var fint for fram til da hadde jeg egentlig mest vært på konsert med bassisten til Mari Boine, som jeg såvidt hadde skimtet litt på siden av scena. 
Så kom det en sværing brøytende frem og plasserte seg BAM rett foran meg, og fordi dette ikke er for ti år siden, men NÅ, knakket jeg ham på ryggen og sa neineinei. Nå ser jeg ingenting, sånn gjør man ikke. 

Og nå var alle parametre riktig stilt, men har du sett, plutselig fikk jeg øyemigrene og det tror jeg ikke jeg har hatt på et par år minst. For den som ikke vet hva det er så er det en slags synsforstyrrelse som ofte er et forvarsel om migrene, men jeg har ikke migrene, så for meg er det bare et privat fyrverkeri. Avogtil er det bare litt i sideynet, men det ruller og gnistrer så det er forstyrrende nok, og avogtil dekker det hele synsfeltet og da mister jeg i praksis synet en stund. Jeg stor der og lurte på hva jeg skulle gjøre, jeg kunne ikke brøyte meg tilbake heller, for jeg så ingenting. Jeg hadde ikke funnet veien. Det var bare å stå i ro og vente, det pleier å gi seg i løpet av en halvtime. 
Jeg hører liksom søstra mi si Ja men du fikk i hvertfall hørt musikken og i teorien sto jeg der i musikken ja, men det er en ganske forstyrrende opplevelse med øyemigrene, så det kunne vært en bedre konsertopplevelse. For min del. 
Heregud alså
Men det ga seg i løpet av den der halvtimen, da var konserten over og jeg gikk på puben for å finne mannen som jeg hadde elta der. Der var det kø i disken fordi de hadde stengt den ene kassa fordi det var så mange folk og man må jo bare elske kirkeneslogikken i det. 
Og enda flere fine folk og enda flere fine samtaler. Tenk at man kjenner så mange og TENK at de kommer til Kirkenes i ny og ne. 

Nå er det sånn klassisk hjemme etter ferien, jeg skjønner ikke hva jeg har på jobb å gjøre, jeg må jo hviiiile etter alt dette, men sannelig min hatt der var det mandag og alt som er gøy er over. 
Til neste gang. 




*men det skal nevnes at krana på baderomsvasken plutselig knakk og det var bittelitt upraktisk.

Hvor er verbet og hvor går grensen

Stesøstra mi er her for tiden, hun går på et samiskkurs hun har lurt seg med på, og så skulle vi treffes i overigår men da hadde jeg så vondt i hodet, og da skulle vi treffes i går og da fikk jeg en melding på samisk og jeg er overhodet ikke stiv i samisk, jeg skjønte at det var noe med "i dag" men jeg kunne liksom ikke finne et spørrende verb, for å være ærlig strevde jeg litt med å finne verbet, men skjønte til slutt hvor det var og klarte å krote det ned i en bekreftende form i svaret. Puh. Man svarer liksom ikke med nei og ja på samisk, men bruker verbet i riktig bøyning. Jeg trodde altså hun hadde spurt om vi skulle treffes i dag, men hun svarte jaja det va synd men sånn e det, ses i mårn. Da innså jeg at jeg sannsynligvis hadde svart at jeg hadde vondt i hodet/var syk i dag og. Og hun er ikke den som sjekker telefonen annet enn når hun skal noe med den selv, så det hjalp jo liksom ikke å verken sende nye meldinger eller ringe. 
På kvelden ringte hun og holdt på å le seg skakk, og der får man, man får overhodet ikke skryt for å ha lokalisert verb og bøyd dem rett, som jeg synes hun kunne vært litt imponert over, JEG går jo ikke på samiskkurs, man blir ledd ut for å svare i kahytt og gevær. Jaja. Hun kom innom på kvelden og fikk et glass rødvin. 

Jeg og the Stig lurer litt på om vi skal slenge sammen en gryte som kan stå på ovnen og så kan folk stikke innom hos oss på fredag, under festivalen, siden vi ikke kan gå ut, men det er ikke så typisk oss, vi er ikke de som mingler og underholder, og hva skal man servere vegetarianerne. Vi er jo samer, vi bor i Nordnorge, det er liksom kjøttgryta som går på ovnen når vi skal invitere stort. Jeg vet ikke engang om jeg synes det er helt rett å tenke på vegetarianeren, det er et privat hjem, litt sånn stikk-innom-middag, og hva med kosher, halal, veganer, laktoseintoleranse, cøliaki og nøtteallergikeren? Hvor går grensen? Eller, hvorfor går egentlig grensen RETT bak vegetarianeren? 
Jeg kan steike et ostesmørbrød. 

Nå sitter jeg og venter på en kurator som skal se på arbeidet jeg har gjort med min neste utstilling, og så skal jeg gå tidlig hjem og tenke på kjøttgryter.

Nei, tomgangsblogging

En helt annen blogg fikk meg til å tenke på det der med tomgangsblogging, at jo litt er det vel sant, for min del, men bloggen var jo også veldig viktig da pappa døde. Etter at pappa døde kom det jo også flere katastrofer, og de kunne jeg ikke dele på samme måte fordi de ikke handlet bare om meg, og da savnet jeg å kunne bruke bloggen. Skrive skrive skrive. Og så kom det jo en perode der jeg følte at det hadde blitt litt for mye, der jeg følte at jeg hadde delt alt for mye og bare ville sitte i et mørkt rom og ikke si noe om noenting til noen. 
Og nå er vi tilbake der bloggen startet, at det er litt fjas om ingenting. 
Og alt funker. 

Det er jo festival her nå, og jeg ble spurt om jeg kunne delta på et arrangement der man skal fortelle en historie på 5-7 minutter, under temaet Ute ei vinternatt. Som jo er et utrykk som beskriver noe vanskelig som har hendt. Og først tenke jeg at jippi det passer perfekt, det er jo så mye vanskelig som har hendt, og så kjente jeg at det siste jeg ville var å stå på en scene og fortelle fremmedfolk om vanskeligheter. Så da sa jeg nei og så sa arrangøren men kan du ikke snakke litt om frakt og så sa stesøstra at kan du ikke fortelle om tante Hild. Så nå tror jeg kanskje at jeg skal snakke om da tante døde og vi hadde askespredningen. For det var ganske fint. Men jeg har litt problemer med å få det ned i syv minutter. Folk skal jo liksom rekke å både dø og komme fra Amerika i den historien. Jeg skreller og skreller men vil jo at det skal være litt historie igjen. 

I morgen kommer det en kurator, jeg har glemt å kjøpe kuratorkjeks, men jeg har husket å koste gulvet og nå skal jeg gå å ordne litt med kunsten så vi har litt å snakke om også, vi kan ikke bare stå der og spise kjeks og se på gulvet. 
Nå: kunst.

Litt tomgangsblogging. Det er vel det blogging ER.

Ja, nei, janei, nei, hva som skjedde i går, vet ikke helt. Jeg var frisksyk. I dag er jeg på jobb og er ikke på noe vis syk, men jeg har sånn sinnsyk hodepine. Den starter ofte i det jeg står opp, kanskje jeg er allergisk mot dagen?

Nå er det sytten minus og det føles sånn mentalt som det er mye mildere og jeg vurderte tilogmed å ta en litt tynnere vinterjakke, men 17 minus ER faktisk ganske kaldt det og, om man beveger seg i virkeligheten. Og når man har med seg arbeidsklær i sekken er de også 17 minus når man tar dem på seg. Skjønner ikke helt hvorfor jeg drasser dem fram og tilbake, jeg trenger dem jo bare på jobb? 

På den lyse side ser det kanskje uttil at jeg har funnet et nedlastbart fakturaprogram som gjør det jeg trenger. Nå ble dere vel glade nå.



Så hva skjedde nå da

I går var jeg ikke helt pigg, sånn luftveissykdom-uten-symptomer hadde jeg nær sagt, jeg var varm og kald og slapp og hadde vondt i hodet men verken vondt i halsen eller snørrete eller noe. Men helt klart ute av lage og denne versjonen av forkjølelse er jo den jeg har oftest, så jeg sukket litt og krysset fingerene for at jeg skulle bli bra til torsdag når Barents Spektakel begynner, for som oftest er jeg jo syk i elleve dager. 
Jeg var ganske sikker på at det skulle bli vanskelig å få til en arbeidsdag i dag, og helt inneforstått og forlikt med det, så i morrest prøvde jeg ikke engang, og her sitter jeg, og...føler meg egentlig ikke så verst?
Litt varmkald og sliten, men vil vel på det nåværende tidspunkt ikke si at jeg er syk. 
Usikker på hva jeg gjør nå. Slapper av? Jobber hjemme? Det er ikke så mye jeg kan gjøre hjemmefra men jeg må få orden på fakturaprogrammet mitt, det tredje (eller vent, fjerde?) jeg har som har lagt ned, så nå må jeg ha et nytt, og skal jeg bare fleske til med et regnskapsprogram i samme slengen? Blir livet bedre av det? Jeg føler det er en alt for stor avgjørelse å ta. 

Nå føler jeg meg litt dum som er hjemme. Jeg har jo ganske mye å gjøre. Men jeg tror jeg sier det sånn: kroppen har lurt meg til å ta en hjemmedag, for det behøvdes av en eller annen grunn, og man skal høre på kroppen. Takk kroppen, for denne dagen. (Ikke bli syk)

Må vel si det høyt

I dag er det syv år siden jeg fant pappa død. Jeg har verken lyst å skrive om det eller å la det forbigå i stillhet. 
Aldri før har jeg ikke snakket med pappa på syv år. 


Balanseøvelser

I dag begynner vevekurset mitt og nå har jeg ikke hatt noe eget kurs med opptil flere deltagere siden rett etter pandemien, for man er jo ikke akkurat pensjonist og holder egentlig på med noe annet, men NÅ altså, og jeg både har lyst og har ikke lyst for jeg elsker jo å veve, og jeg elsker jo at andre vil veve, men jeg er litt blakk på energikontoen, så her må spares, her må spares. men jeg tror jo også at man får energi av å gjøre noe helt annet enn å jobbe seg i hjel med den vanlig jobben sin, såh dah. Nå blir det helgekurs!
Jeg har allerede fått forespørsel om vi kan "være litt effektive" første kurskveld for det er noen som skal på kino. Dette første møtet er beskrevet som et møte,  (jeg skal forklare opplegget og hva man må ha av vever og garn når vi starter kurset) så man kan jo forstå ønsket om effektivitet, men det er ikke akkurat et styremøte heller, og jeg hadde ikke tenkt å begynne kurset med å presse to timer inn i tre kvarter. Jeg kunne bare latt være å svare, for jeg ble litt satt ut, men jeg tror kanskje det ville funnes en forventning og at vi såklart skulle være effektive om jeg ikke sa noe annet, og det kan jo være at de andre kursmedlemmene gjerne ville ha de kurstimene de hadde betalt for og ikke være effektive, så jeg prøvde å være hyggelig men klar, og ble kanskje mer klar enn hyggelig, og allerede er det bittelitt styr og vi har ikke begynt engang.

Det som er bra med at forrige kurs var litt pandemipreget, er at det er veldig mye skriftlig, så selv om jeg føler meg litt rusten som kurslærer, så finnes det skriftlige kilder og avrustifisere seg med. Så lur jeg var sist, nå kan jeg være like lur denne gangen. 
En ting som var litt rart med forrige gruppe, var at de ville at jeg som kurslærer skulle ta opp i plenum alt som gjaldt gruppen, men som ikke var veverelatert. "Ja, nå har vi noen her som er plaget av at noen andre bruker en handkrem som lukter veldig sterkt..." "Ja hei, noen irriterer seg over at dere har pause mens de vever videre, så kanskje dere kan gå på gangen og prate" og jeg tror at jeg denne gangen vil si høyt på første kurstreff at sånt kan man ta selv. For sånt synes jeg man kan si selv. Det er jo såklart lettere om frøken sier det. Men det er jo ikke meg.
 
Og mens vi driver og avvikler konflikter som ikke har begynt, så var jeg og snakket med husverten(e, de er et gjeng) om fakturaen på fellesutgifter og jeg prøvde å forklare på en klar og hyggelig måte at jeg har jo ikke noe ønske om å være vrang, men om det dukker opp en faktura på fellesutgifter så vil jeg gjerne vite hva den innebærer, de andre har jo for eksempel internett, det har ikke jeg, og det kan jeg godt betale for om jeg FÅR det, men jeg har ikke noe behov for å bruke et par tusen på at noen skal rydde opp etter meg på et kjøkken jeg knapt bruker, jeg har egne kopper og fat. Det er en annen bedrift som har bruk for det. Den største. Da kan jo de ta den utgiften om huseier har glemt å legge det i husleia. Åkei akkurat de to siste setningene sa jeg ikke, for da hadde jeg være mer klar enn hyggelig, og det var jeg kanskje uansett, men det er litt vanskelig det der. Man vil være hyggelig. Men sette grenser. Men være hyggelig. 
Jaja. Jeg spår at jeg nok aldri finner den perfekte balansen der.


Veldig, veldig små poenger fra min hverdag

Nå er det kaldt igjen og det skal det være i all overskuelig fremtid, men det er lyst, og det føles så mye bedre. Når vi går på jobb er det begynt å lysne. Når vi går hjem er det mørkt, men når lyset kommer, kommer det fort. 
Jeg har innsett at to ting som gjør livet bedre er å ta med en tørr BH på jobb, for å gå i våt BH hele dagen (man blir altså svett av å valse rundt ute i alle klærne man eier, SELV om det er minus tredve) gjør inget menneskj lykkelig. Og den andre er å skifte inne hos the Stig som har garderobe og reint gulv, istedet for å klemme meg inn til veggen hos meg selv. Jeg skifter ofte til arbeidsklær på jobb. Så selv om det med BH er nytt er skifting gammelt. 

Jendor har begynt å gå til mormor etter skolen enkelte dager, til SFOs milde irritasjon, for de vil ha faste hentetidspunkt og ikke at dagen skal fylles med enkeltbeskjeder om enkeltbarn som skal ha enkeltavtaler, og det kan man forstå, samtidig så betaler vi faktisk for SFO. Og å ha en prikklik da hver dag passer overhodet ikke. Å passe på ungen er liksom jobben deres, beklager at han ikke bare kan settes foran en skjerm til vi kommer 1530 prikk hver dag. (Skinner det igjennom litt irritasjon her, åja.) I dag klarte jeg endelig å logge på rett app, som heter IST skole/barnehage. Såklart. Ifølge den går han ikke på SFO utenom skoletiden, og i den tiden er han meg bejent på skolen, så da endte jeg med å sende en sånn melding på telefonen som de absolutt ikke vil ha. 
 
Og så er det sjette februar i dag, hurra, man burde burde vel feire med de andre samene, men det har jeg aldri lyst til. Jeg burde burde gjøre det for mitt barn, men jeg er jo ikke tilhenger av organiserte tiltak såh dah blir man liksom hjemme da istedet for å sitte koftekledt, angstfylt og ubekvem med andre voksne på Samfunnshuset. 

Og i morgen skal jeg dra igang et vevekurs, det blir nok fint. 
Og i dag skal jeg gå hjem litt tidlig, det blir nok fint. 
Og på fredag er det tredve minusgrader, da skal jeg bli hjemme, det blir nok fint.


To hendelser for notarius

I går, da jeg endelig kom i gang med treningen etter et reiserelatert opphold, føltes alt så fint og bra, og jeg bestemte meg for å springe opp trappene. Jeg kan huske sist jeg sprang opp trappene uten problemer, det var i New York i 2019. Og i går. Det gikk helt fint. Jeg sprang opp trappene fem ganger. Vanligvis er det er problem å gå helt vanlig i trappene. 
Hvem hadde trodd.
 
Og så ramlet jeg på en innsikt, det kan være bra, det kan være dårlig, å ramle på innsikter, men innsikten i går var sånn, ja, det blir jo ikke sommerferie i år. Da må man passe på å ta fri en annen gang. Det kan ikke være før sommerferien for på våren har jeg også en soloutstilling, og på høsten har jeg en, og etter den på høsten kan jeg ikke ta fri for jeg sitter i en stipendkomité, og jeg skal derefter ha en ganske stor utstilling ved juletider. men etter det! Da kan jeg ta fri. Og innsikten som jeg nok har forsøkt å unngå, er at det er et år til. Det er jo NÅ. Om et år. 
Oi det var lenge. 
Jeg hadde jo en veldig lang sommerferie i sommer, og jeg går ikke og tror at jeg kan være påvirket av å ikke ha hatt sommerferie de to årene før det, men mentalt tror hodet at joda, dette er merkbart den dag i dag. På samme måte som jeg ble så akutt veldig sliten NÅ av å innse at jeg ikke kommer til å kunne ta fri før om et år. 
Og det gidder jeg ikke. Jeg må finne noe som nesten erstatter lengre strekker med fri. Og det er kortere strekk med fri, muligens? Da må jeg ta kontroll på de to første utstillingene, og den ene tror jeg at jeg har nesten i boks. Den andre er det mye verre med, men det er bare å komme seg i gang og jobbe, så ordner det seg vel med den og. Og så må jeg finne et lite strekke der jeg kan slappe av. Før neste år.


Ja, nei, litt SUR kanskje?

I dag har jeg vært forholdsvis sur fordi enkelte mennesker (altså kukhelvettessnekkeren) ikke bare kan oppføre seg ordentlig og etter lovens bokstav, altså, ærlig talt, hva er galt med moral og etikk? Ikke være hestkuk? Gjøre jobben man har tatt penger for? Ikke la andre sitte igjen med resultatet av ens handlinger? og så var det vannlekkasje på det nye rommet jeg leier og så fikk jeg regning på fellesutgifter her jeg leier fra juni og frem til november, fakturadato i går, betalingsfrist i dag, og jeg har jo ikke stabilt internett her jeg sitter og iallefall hadde jeg det ikke før jul, og skal jeg først betale for internett så må det være bedre enn å bruke mobil, jeg må jo for eksempel gå hjem for å ha videokonferanser, og i tillegg skal jeg være med å betale for hun som rydder på kjøkkenet, og jeg er rett og slett ikke der at jeg vil bruke to og et halvt tusen i året på at noen skal rydde på kjøkkenet etter meg når jeg har både kjøkken og tallerkner selv, vasker opp for hånd, og ikke har noen avtale om fellesutgifter i kontrakten. 

Klagde til søstra mi, hun mente at det måtte jo være en trøst at jeg hadde innsett at snekkeren kunne gå konk på et tidspunkt, men nei, det er ikke en tohundretusenkroners trøst. Jaja. Man utvikler ikke så mye empati når man SEILER gjennom livet. Har sendt mail til husvert og bedt om en klarering av fellesutgiftene, får se om jeg får svar. Har tørket opp vannet på gulvet på mitt lekkende atelier. Har invitert the Stig på middag på utested og tinget barnevakt hos min mor for å høyne livsgleden et par hakk. Og! Har bestilt flybiletter til Oslo for meg og mitt barn på bursdagen hans sånn at jeg slipper å stå for barnebursdag helt alene, ettersom the Stig er bortreist da og jeg ikke engang klarer å forestille meg at jeg skal klare det uten ham. Nesten ikke med engang. 

Nå skal jeg dra hjem om ikke lenge og begynne å bruke narkotika eller lignende, for å døyve min endre smerte eller egentlig min indre enorme irritasjon. Noen tips? Må huske å handle til helgen før det da.

Jaja. Noen har det verre, som noen sa. Jeg synes det er vanskelig å finne glede i det, for å være ærlig, men ok. Noen har det verre! 

Ladies and gentlemen, welcome to Kirkenes

Det gikk et fly, det landet, jeg kom hjem, jeg bestemte meg for å ta en fridag, og det som skjer da er jo i vanlig rekkefølge 1.ta fri 2.få mail ang kukhelvetessnekkeren og så går den dagen med til dokumenter og slikt. Forbrukertilsynet, som skal megle, har ikke fått svar på mail så de ringte til slutt og da sa han at han hadde tenkt å legge ned bedriften. 
Han kommer ikke til himmelen, for å si det sånn. Og bestefaren som var prest og alt. 
 
Nå sitter jeg på jobb og til min overraskelse har de ryddet det rommet jeg skal leie til den datoen vi hadde bestemt, så nå er det bare å ta seg sammen og jobbe og ikke sitte her og sløve på internett. Jeg kjenner jo litt på at siden neste sommerferie er avlyst, så er jeg så trøøøøøtt og sliiiiten etter en ukes jobbing i Oslobergen. Jeg tror nok jeg må slutte å forhåndsinkassere trøtthetene mine, det er flere måneder til jeg ikke skal ha sommerferie og jeg hadde en lang en i sommer. Og lyset er på vei tilbake og alt og snart er det festival i byen og DET GÅR BRA.

Og jeg har vært hos optikeren og fått nye glass i brillene for fjerde gang siden september og det virker som om dette er de riktige. 

Man får inkassere de små gledene. Og de store. Og ellers bare gønne på.



Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...