I dag har jeg vært og fått pinner av verdens greieste verksmester. Jeg lager jo ting mest av avkapp så når det begynner å bli lite avkapp blir det ogsp lite produksjon, så jeg sendte en mail og det var bare å stikke innom.
Så det gjorde jeg, men da hadde den andre verksmesteren, han på metall, vært og tømt kappkassa for han ville ha til brensel. Så den var tom. Det lå tre pinner der og dett var dett.
Det er her det med verdens greieste verksmester kommer inn i bildet, for da gikk den verksmesteren som hadde lovet meg kapp, inn på trelageret og hentet noen pinner som han sa han hadde spart på til et høvelig tilfelle og det virket som om det var nå.
Hurra!
Det var sånne lange tjukkspiler, og jeg fikk bruke sirkelsaga og alt og lage pinner.
Nå har jeg 74 pinner.
(og så lurte jeg meg til å få bruke båndpussemaskinen, jeg er så flink til å spørre pent, og fikk ordnet noe på fire minutter som jeg ikke eller visste helt hvordan jeg skulle fått til, og det er noe i det min far sier at det bare er dårlige håndtverkere som skylder på verktøyet, men det er også mye sant i det jeg sier, at man kan ikke lage kommode med stavmikser, nå skal jeg ikke lage kommode da, men likevel)
Og på vei hjem fra kunsthøgsklolen, eller ikke hjem, på vei bort til mitt eget verksted, så jeg en torsk, og da pekte jeg og sa SE! enda jeg var helt alene, så glad var jeg, jeg har ikke sett en torsk på dagesvis, og jeg hadde 74 pinner og en ganske ok limplate med meg, og et tips om et møbelsnekkeri som kanskje også hadde kapp.
Nå skal jeg spise et rundstykke med brie, og det skal faenmeg spises med andakt for det kostet 64 kroner, men baker bruun var det eneste stedet jeg kom inn med kjempebagen min med kapp.
Rutinte tant zink
Hver dag ser jeg etter torsk.
På vei til verkstedet.
For en uke siden så jeg sporen på en. Jeg tror den spiste kråkeboller rett under overflaten. Siden har jeg ikke sett snurten av en eneste torsk.
Og likevel er jeg kjempeglad altså!
Avogtil ser jeg en hegre, men den er meste en kveldsfuggel.
På vei til verkstedet.
For en uke siden så jeg sporen på en. Jeg tror den spiste kråkeboller rett under overflaten. Siden har jeg ikke sett snurten av en eneste torsk.
Og likevel er jeg kjempeglad altså!
Avogtil ser jeg en hegre, men den er meste en kveldsfuggel.
murgulvmøtekonsekvens
I dag er det jo onsdag og da er det strengt tatt funfactsdagen, men det er litt vanskelig, for jo mer jeg tenker på funfacts om meg og min familie, vel, jeg vil jo ikke henge ut noen. Familien min er strengt tatt et oppkomme av gode historier. Men det er ikke sikkert de vil like å se alt på trykk. Eller. Skjerm.
Så, fønfækt om eldste frk. Figenschou:
jeg slo en gang overtennene ut gjennom underleppa.
Det var vondt det.
Men etterpå slapp jeg å gå med plate noe mer, familieoverbittet hadde forsvunnet. Kjeveortopeden ville riktignok at jeg skulle gå med sånn plate som dyttet tennene utover igjen, men da syntes jeg det hadde vært nok styr med de der tennene for en stund, så nå har jeg littegranne inntrykte tenner. Det er kjempelett å lage draculalook, jeg kan liksom hekte hjørnetennene på utsiden og ha fremtennene inne i munnen.
Huff nå hørtes jeg ut som noe fra x-files, jeg er egentlig kjempepen, helt usedvanlig vakker. Men med litt inntrykt antydning, det må vel innrømmes.
Så, fønfækt om eldste frk. Figenschou:
jeg slo en gang overtennene ut gjennom underleppa.
Det var vondt det.
Men etterpå slapp jeg å gå med plate noe mer, familieoverbittet hadde forsvunnet. Kjeveortopeden ville riktignok at jeg skulle gå med sånn plate som dyttet tennene utover igjen, men da syntes jeg det hadde vært nok styr med de der tennene for en stund, så nå har jeg littegranne inntrykte tenner. Det er kjempelett å lage draculalook, jeg kan liksom hekte hjørnetennene på utsiden og ha fremtennene inne i munnen.
Huff nå hørtes jeg ut som noe fra x-files, jeg er egentlig kjempepen, helt usedvanlig vakker. Men med litt inntrykt antydning, det må vel innrømmes.
plis not to pay
I går fikk jeg en faktura av lånekassen. Det er helt greit, jeg skylder dem jo en masse penger.
Men på den fakturaen hadde de skrevet at om jeg kunne være så snill å ikke betale. Altså la være. Om jeg vennligst kunne la være å betale.
Jeg synes det kan være svært vanskelig å forholde meg til verden innimellom.
Men på den fakturaen hadde de skrevet at om jeg kunne være så snill å ikke betale. Altså la være. Om jeg vennligst kunne la være å betale.
Jeg synes det kan være svært vanskelig å forholde meg til verden innimellom.
og også en liten fest
Nå har jeg vært på workshop, og den var så bra at jeg nesten er blitt litt full, selv om jeg på et tidspunkt tenkte at dette fikk vi ikke til, gitt.
Det var mye prating, og det er bra når du jobber bare med deg selv, for da er det ikke så viktig å prate for jeg skjønner stort sett hva jeg egentlig mener selv om jeg tilogmed bruker feil ord, nå måtte jeg skjerpe meg.
Og så fikk jeg vært litt ute, og så fikk jeg vært litt utenfor skarreområdet og sett på hvordan dei leve der, og så var jeg på en fantastisk fest.
Den var sånn: Først spiste vi middag og det var ørret og laks og kontorutsyrshvitvin, som førte oss rett ut i saligheta. Middagen skulle vel følges opp av en screening, men i sofaen etter middagen, ved stemnigsloddingen, var det bare ¼ stemmning for å se film, og den fjerdedelen ville bare se film fordi det var det minst krevende hun kunne se for seg der og da. Så hvor festen kom fra er det ikke så lett å svare på men plutselig, ikke plutselig som i pang, men plutselig som i jeg vet ikke helt hvordan dette gikk til, var det fest. En firemannsfest høres kanskje ikke ut som en skikkelig fest, men det var ingen av oss som fikk med oss at det var en firemannsfest, det var en fest med frie proposjoner. Det var en fest som ikke sto tilbake for hverken en ti- eller fjortenmannsfest.
Festen var som en god fest skal være delt opp i områder og fraksjoner. Vi hadde en kjøkkenfraksjon, en verandafraksjon, et dansegulv med både frivillig og tvungen dans, diskusjoner-på-gulvet-foran-peisen-fraksjon, der det var tilløp til vennlig slåsskamp, det ble oppdaget nye og overraskende lager med alkohol, og det var mye bevegelser og oppløsninger og flux i fraksjonene.
På et tidspunkt dukket det opp en franskmann, som hadde fått uforskyldt skylden for mye rart i løpet av helgen, det meste egentlig, han ble tatt i mot og servert nattmat med mye poteter, men det underligste med franskmannen var at vi alle, alle vi andre som ikke var franske eller nyankomne til festen, opplevde det som om det plutselig var kommet ti stykker til.
Ikke var han spesielt veivete av seg heller. (Og vi så ikke dobbelt)
Det var bare sånn et fortetta fest.
Det var mye prating, og det er bra når du jobber bare med deg selv, for da er det ikke så viktig å prate for jeg skjønner stort sett hva jeg egentlig mener selv om jeg tilogmed bruker feil ord, nå måtte jeg skjerpe meg.
Og så fikk jeg vært litt ute, og så fikk jeg vært litt utenfor skarreområdet og sett på hvordan dei leve der, og så var jeg på en fantastisk fest.
Den var sånn: Først spiste vi middag og det var ørret og laks og kontorutsyrshvitvin, som førte oss rett ut i saligheta. Middagen skulle vel følges opp av en screening, men i sofaen etter middagen, ved stemnigsloddingen, var det bare ¼ stemmning for å se film, og den fjerdedelen ville bare se film fordi det var det minst krevende hun kunne se for seg der og da. Så hvor festen kom fra er det ikke så lett å svare på men plutselig, ikke plutselig som i pang, men plutselig som i jeg vet ikke helt hvordan dette gikk til, var det fest. En firemannsfest høres kanskje ikke ut som en skikkelig fest, men det var ingen av oss som fikk med oss at det var en firemannsfest, det var en fest med frie proposjoner. Det var en fest som ikke sto tilbake for hverken en ti- eller fjortenmannsfest.
Festen var som en god fest skal være delt opp i områder og fraksjoner. Vi hadde en kjøkkenfraksjon, en verandafraksjon, et dansegulv med både frivillig og tvungen dans, diskusjoner-på-gulvet-foran-peisen-fraksjon, der det var tilløp til vennlig slåsskamp, det ble oppdaget nye og overraskende lager med alkohol, og det var mye bevegelser og oppløsninger og flux i fraksjonene.
På et tidspunkt dukket det opp en franskmann, som hadde fått uforskyldt skylden for mye rart i løpet av helgen, det meste egentlig, han ble tatt i mot og servert nattmat med mye poteter, men det underligste med franskmannen var at vi alle, alle vi andre som ikke var franske eller nyankomne til festen, opplevde det som om det plutselig var kommet ti stykker til.
Ikke var han spesielt veivete av seg heller. (Og vi så ikke dobbelt)
Det var bare sånn et fortetta fest.
avsted
Nei men i morgen skal jeg på en workshop som jeg og en annen har stelt i stand, og båten går åtte, og jeg må pakke, men så fikk jeg en mail fra dem som skulle sende stripsene at oisann den hadde visst falt ut av systemet, og nei det går ikke an å få dem frem til i tide nei, så jeg måtte gå på clasålsen og kjøpe tretusen strips, og nå finner jeg ikke ullgenseren min for den har jeg sikkert elta i Kirkenes, og før i dag var jeg og kjøpte ti kilo tau, og i Dale har de skog som vi sikkert skal stripse og bitte, og jeg gleder meg skikkeig, så jeg har funnet frem samekniven og arbeisdklær, så nå må jeg vel bare finne ullgenseren og så har forhåpentlgvis Joar styr på resten men det tror jeg ikke og det er fint det, tror det blir stas å få koblet inn urfolksgenet.
dremlaDREMLA
Nå har jeg dremlet så jeg er helt skjelven.
Av anstrengelsen.
Håper jeg.
Det er ikke så sikkert det er så lurt å drive å frese av femti år gammel lakk, gud vet hva det puttet i lakkene sine da, men jeg freser ut et mønster jeg har tegnet opp på lakkbordet og oppdaget at da går det ikke an å bruke støvmaske.
For når du hele tiden må blåse bort gammelt lakkstøv for å se tegningen.
Det oppdaget jeg ikke ved å legge to og to sammen, men ved å blåse hardt mot innsiden av støvmasken når tegningen ble tettet igjen.
Det er som når man dunker hodet inn i vinduet for å se bedre hva som skjer på gaten, man føler seg ikke kjempelur.
Så skaden har vel allerede skjedd.
Av anstrengelsen.
Håper jeg.
Det er ikke så sikkert det er så lurt å drive å frese av femti år gammel lakk, gud vet hva det puttet i lakkene sine da, men jeg freser ut et mønster jeg har tegnet opp på lakkbordet og oppdaget at da går det ikke an å bruke støvmaske.
For når du hele tiden må blåse bort gammelt lakkstøv for å se tegningen.
Det oppdaget jeg ikke ved å legge to og to sammen, men ved å blåse hardt mot innsiden av støvmasken når tegningen ble tettet igjen.
Det er som når man dunker hodet inn i vinduet for å se bedre hva som skjer på gaten, man føler seg ikke kjempelur.
Så skaden har vel allerede skjedd.
Korpsliv
Jeg skrev om døden her for en stund siden, og Terje påpekte at det var rart å lese om sin egen begravelse, og det forstår jeg, ettersom det var en annen Terje som var død, som Terje aldri hadde truffet.
Og så kom jeg over en dødsannonse her om dagen, vi får avisen hjemmefra, og jeg ser at en av saksofonjentene fra korpset er død. Jeg hadde ikke tenkt på henne på mange år, men det støkk likevel litt i meg, som det gjør når noen som er yngre enn deg og som du har kjent, dør, selv om jeg ikke kan påberope meg å savne henne noe mer i dag enn for en uke siden.
Og ikke er hun heller den første fra korpset som har dødd, eller blitt borte, men jeg skal ikke nok engang skrive om den der døøden, jeg skal skrive om korpset.
Igjen.
Vi var ikke verdens beste korps, jeg skrev jo sist og puljesøttendemaier og det hele, men korpslivet er ikke bare syttendemai, vi hadde jo også vanlige øvelser og dessuten dro vi på stevner.
På stevner skal man vise hvor mye bedre man er enn de andre korpsene, noe vi ikke hadde grunnlag for, vi var ikke så gode å spille, vi bare kjørte på, for det var gøyest, og en gang, i Vestre Jakobselv tror jeg, skulle vi spille et nummer vi strengt tatt bare klarte på gode dager, og dirigenten var ganske nervøs for det var umulig å si om vi hadde en god dag eller ikke. Han fortalte publikum hva vi skulle spille, smilte, og snudde seg mot oss for å slå opp.
Hvilket må ha sett pussig ut fra publikums side, for i det han snur seg mot korpset faller vi sammen og holder på å kitne av, vi ler og ler.
Fordi dirigenten var så nervøs og tørr i munnen at da han snur seg mot oss og slutter og smile, henger overleppa seg opp, og ingen klarer å spille, før to fløyter klarer å komme igang. En av baritonene ler seg gjennom hele nummeret.
Og ikke så gode å marsjere heller.
Det var ikke bare vår feil, litt av problemet var at vi aldri klarte å få vokst frem en trommeslager som var stor nok til å spille stortromme. Eller, spille klarte de, så lenge vi spilte fra scenen, men å gå og spille var det verre med. Av samme grunn som at du ikke klarer å gå om du er bundet fast til en bokhylle, om beina dine aldri så mye når ned til bakken.
Og jeg, det høye norske barnet, hadde jo allereder tubaen, så vi pleide å hanke inn distriktslegen når det skulle marsjeres med stortromme.
Han var flink til å holde stortromma, men han var håpløs når det gjaldt å holde takten.
Stortromma høres sånn ut for en musikant: venstre! venstre! venstre! og betyr at du skal treffe asfalten med venstrefoten i det det slås.
Distriktslegen spilte mer en avslepen samba som i mange takter gikk over i jive, som resulterte i et småhoppende og forvirret korps som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde takten, for ingen hadde strengt tatt nok rytmesans til å avsløre distriktslegen. Bortsett fra dirigenten som visste at han måtte ta det han fikk.
Noe av det man gjør på stevner, er å defilere.
Da skal man vise de andre hvor flinke man er til å masjere, og å se bra ut når man gjør det. Alle innenfor samme korps skal møte i samme uniform, uniformene skal være korrekte og ikke være blandet ut med dongeribukser osv, og vi gjorde vel vårt beste, men alltid møtte noen som spilte dobbelt opp i Bjørnevatn sin uniform, eller, hvis det ble ungått, møtte Åse opp i knallrøde sko og kunne ikke egentlig gjemmes noensteder i rekkene.
Og rekkene.
Stakkars, stakkars dirigentene våre. Når de endelig hadde fått stilt oss opp, ingen ville gå foran trombonene, men vi visste jo at de ikke kunne gå fremst, i tilfelle de stakk av igjen, og ingen ville gå foran en aspirant som garantert ville trø av deg skoen rimelig raskt, og når alle endelig sto der de skulle stå, begynte garantert noen (gjerne Åse det også) febrilsk å øve solo på et vanskelig parti så ingen beskjeder kunne gis og alle begynte å rope og kaoset overtok og Kirkenes skolemusikkorps framsto som mindre profesjonellt, der vi sto, og heftet hele defileringen.
En gang, og dette tror jeg var i Alta, skulle vi defilere rundt i en sånn friidrettsbane, for Alta har jo som kjent ikke noe sentrum å defilere i. Vi hadde fått knødd oss fram til en oppstilling, Åse hadde blitt fratatt munstykket fram til avmarsj, og vi var sånn rimelig klare.
Lillebroren til hun som døde nå, var maskoten vår, han var fire år og hadde verdens minste uniform og gikk foran hele korpset med tamburstaven, som han ikke kunne løfte, så dermed uten, for han ville ikke ha drillstav.
Vi skulle jo bare gå rundt og rundt i denne banen, så vi hadde fått beskjed om å følge etter bittelille Lars. Det var jo ikke sånn at han måtte finne veien eller noe.
Lars selv hadde fått beskjed om å følge etter dirigenten vår, som skulle sette oss i gang, få oss inn på banen på riktig tidspunkt.
Når du er 140 cm og spiller tuba, får du ikke så mye med deg av det som foregår rundt deg, så jeg fikk alltid gå bak Tor-Egil som var stødig på marsjering, så lenge jeg holdt avstanden til ham gikk alt bra, og det var omtrent så mye som jeg kunne klare når det i tillegg skulle både bæres og spilles tuba.
Vi satte i gang, korpset spilte, Åse ropte etter munnstykket sitt, distriktslegen spilte samba, alt virket som om det...virket, jeg registrerte vagt at jeg plutselig hadde gress under føttene men hadde strengt tatt nok med mitt.
Så syntes jeg at gangmønsteret ikke stemte overens med formen på en bane, men jeg så ryggen til Tor-Egil foran meg og hørte korpset rundt meg og fikk ikke dette helt til å stemme.
Årsaken til gressgangen var at dirigenten, da han hadde satt oss i gang og fått oss ut på banen, skulle gå til siden, for å obserbvere og rette opp i rekkene. Som han pleide. Da han kommer ut av banen og skal snu seg, ser han til sin forferdelse at hele korpset følger etter ham, det vil si, vi følger etter Lars, helt ukritisk.
Dirigenten spretter forskrekket unna, uten at det hjelper, vi bare følger etter Lars, som tappert prøver å følge etter dirigenten.
Det så sikkert kjempebra ut, en liten sambalimborundtur inne på gressmatten, før vi kommer oss ut igjen og så vidt klarer å unngå å kræsje med Vardø.
Det ble ikke noe medalje på oss, men vi hadde iallefall noe å snakke opprømte og glade i munnen på hverandre om på den åtte timers bussturen hjemover.
Og så kom jeg over en dødsannonse her om dagen, vi får avisen hjemmefra, og jeg ser at en av saksofonjentene fra korpset er død. Jeg hadde ikke tenkt på henne på mange år, men det støkk likevel litt i meg, som det gjør når noen som er yngre enn deg og som du har kjent, dør, selv om jeg ikke kan påberope meg å savne henne noe mer i dag enn for en uke siden.
Og ikke er hun heller den første fra korpset som har dødd, eller blitt borte, men jeg skal ikke nok engang skrive om den der døøden, jeg skal skrive om korpset.
Igjen.
Vi var ikke verdens beste korps, jeg skrev jo sist og puljesøttendemaier og det hele, men korpslivet er ikke bare syttendemai, vi hadde jo også vanlige øvelser og dessuten dro vi på stevner.
På stevner skal man vise hvor mye bedre man er enn de andre korpsene, noe vi ikke hadde grunnlag for, vi var ikke så gode å spille, vi bare kjørte på, for det var gøyest, og en gang, i Vestre Jakobselv tror jeg, skulle vi spille et nummer vi strengt tatt bare klarte på gode dager, og dirigenten var ganske nervøs for det var umulig å si om vi hadde en god dag eller ikke. Han fortalte publikum hva vi skulle spille, smilte, og snudde seg mot oss for å slå opp.
Hvilket må ha sett pussig ut fra publikums side, for i det han snur seg mot korpset faller vi sammen og holder på å kitne av, vi ler og ler.
Fordi dirigenten var så nervøs og tørr i munnen at da han snur seg mot oss og slutter og smile, henger overleppa seg opp, og ingen klarer å spille, før to fløyter klarer å komme igang. En av baritonene ler seg gjennom hele nummeret.
Og ikke så gode å marsjere heller.
Det var ikke bare vår feil, litt av problemet var at vi aldri klarte å få vokst frem en trommeslager som var stor nok til å spille stortromme. Eller, spille klarte de, så lenge vi spilte fra scenen, men å gå og spille var det verre med. Av samme grunn som at du ikke klarer å gå om du er bundet fast til en bokhylle, om beina dine aldri så mye når ned til bakken.
Og jeg, det høye norske barnet, hadde jo allereder tubaen, så vi pleide å hanke inn distriktslegen når det skulle marsjeres med stortromme.
Han var flink til å holde stortromma, men han var håpløs når det gjaldt å holde takten.
Stortromma høres sånn ut for en musikant: venstre! venstre! venstre! og betyr at du skal treffe asfalten med venstrefoten i det det slås.
Distriktslegen spilte mer en avslepen samba som i mange takter gikk over i jive, som resulterte i et småhoppende og forvirret korps som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde takten, for ingen hadde strengt tatt nok rytmesans til å avsløre distriktslegen. Bortsett fra dirigenten som visste at han måtte ta det han fikk.
Noe av det man gjør på stevner, er å defilere.
Da skal man vise de andre hvor flinke man er til å masjere, og å se bra ut når man gjør det. Alle innenfor samme korps skal møte i samme uniform, uniformene skal være korrekte og ikke være blandet ut med dongeribukser osv, og vi gjorde vel vårt beste, men alltid møtte noen som spilte dobbelt opp i Bjørnevatn sin uniform, eller, hvis det ble ungått, møtte Åse opp i knallrøde sko og kunne ikke egentlig gjemmes noensteder i rekkene.
Og rekkene.
Stakkars, stakkars dirigentene våre. Når de endelig hadde fått stilt oss opp, ingen ville gå foran trombonene, men vi visste jo at de ikke kunne gå fremst, i tilfelle de stakk av igjen, og ingen ville gå foran en aspirant som garantert ville trø av deg skoen rimelig raskt, og når alle endelig sto der de skulle stå, begynte garantert noen (gjerne Åse det også) febrilsk å øve solo på et vanskelig parti så ingen beskjeder kunne gis og alle begynte å rope og kaoset overtok og Kirkenes skolemusikkorps framsto som mindre profesjonellt, der vi sto, og heftet hele defileringen.
En gang, og dette tror jeg var i Alta, skulle vi defilere rundt i en sånn friidrettsbane, for Alta har jo som kjent ikke noe sentrum å defilere i. Vi hadde fått knødd oss fram til en oppstilling, Åse hadde blitt fratatt munstykket fram til avmarsj, og vi var sånn rimelig klare.
Lillebroren til hun som døde nå, var maskoten vår, han var fire år og hadde verdens minste uniform og gikk foran hele korpset med tamburstaven, som han ikke kunne løfte, så dermed uten, for han ville ikke ha drillstav.
Vi skulle jo bare gå rundt og rundt i denne banen, så vi hadde fått beskjed om å følge etter bittelille Lars. Det var jo ikke sånn at han måtte finne veien eller noe.
Lars selv hadde fått beskjed om å følge etter dirigenten vår, som skulle sette oss i gang, få oss inn på banen på riktig tidspunkt.
Når du er 140 cm og spiller tuba, får du ikke så mye med deg av det som foregår rundt deg, så jeg fikk alltid gå bak Tor-Egil som var stødig på marsjering, så lenge jeg holdt avstanden til ham gikk alt bra, og det var omtrent så mye som jeg kunne klare når det i tillegg skulle både bæres og spilles tuba.
Vi satte i gang, korpset spilte, Åse ropte etter munnstykket sitt, distriktslegen spilte samba, alt virket som om det...virket, jeg registrerte vagt at jeg plutselig hadde gress under føttene men hadde strengt tatt nok med mitt.
Så syntes jeg at gangmønsteret ikke stemte overens med formen på en bane, men jeg så ryggen til Tor-Egil foran meg og hørte korpset rundt meg og fikk ikke dette helt til å stemme.
Årsaken til gressgangen var at dirigenten, da han hadde satt oss i gang og fått oss ut på banen, skulle gå til siden, for å obserbvere og rette opp i rekkene. Som han pleide. Da han kommer ut av banen og skal snu seg, ser han til sin forferdelse at hele korpset følger etter ham, det vil si, vi følger etter Lars, helt ukritisk.
Dirigenten spretter forskrekket unna, uten at det hjelper, vi bare følger etter Lars, som tappert prøver å følge etter dirigenten.
Det så sikkert kjempebra ut, en liten sambalimborundtur inne på gressmatten, før vi kommer oss ut igjen og så vidt klarer å unngå å kræsje med Vardø.
Det ble ikke noe medalje på oss, men vi hadde iallefall noe å snakke opprømte og glade i munnen på hverandre om på den åtte timers bussturen hjemover.
Zombiehold -hvordan det ikke bør løses.
I natt drømte jeg at vi hadde en innhegning med menneskeetende halvzombier på gården vår.
Jeg aner ikke hvorfor vi hadde det, vi hadde overhodet ikke noe bruk for dem, og de var sikret med et halvhøyt nettinggjerde og beskjed om at de ikke fikk klatre over.
Nå virker kanskje ikke unødvendig halvzombiehold som verdens smarteste beslutning, men det blekner helt i forhold til det faktum at vi lot gårdens barn vokse opp i samme innhegning.
Et av barna, jeg tror det var Solveig i sånn femårsalderen, ba så tynt om å få komme ut av innhegningen, for hun syntes det var så forferdelig når monstermenneskene spiste hverandre.
Så jeg lot henne få klatre over gjerdet og løftet henne ned på min side. I det jeg gjorde det, slo det meg at dette kanskje ikke var så lurt, nå så jo halvzombiene at jeg lot noen klatre over gjerdet.
Jeg tenkte at nå fikk vi sannelig passe litt ekstra på.
Og har sannelig min hatt, sannelig, fra vinduet oppe i andre etasje på gården så jeg plutselig en av zombiemenneskene komme over tunet, huløyd og med sulten munn. Den styrte rett opp mot huset, selv om det var folk på tunet. Heldigvis hadde jeg haglepistolen min, så jeg fikk skutt den, etter å ha plundret litt med at jeg hele tiden traff metallknappene i jakken dens. Men den døde nå til slutt.
Jeg bekymret meg over hvordan man nå skulle klare å få passet på zombieinnhegningen mens man sov, for dette lovet jo ikke godt, samt hvordan jeg skulle få fjernet fingeravtrykkene fra haglepistolen, politiet kunne jo ikke vite at liket hadde vært et umenneske.
Her våknet jeg, i visshet om at jeg er bedre til å skape problemer enn å løse dem.
Jeg aner ikke hvorfor vi hadde det, vi hadde overhodet ikke noe bruk for dem, og de var sikret med et halvhøyt nettinggjerde og beskjed om at de ikke fikk klatre over.
Nå virker kanskje ikke unødvendig halvzombiehold som verdens smarteste beslutning, men det blekner helt i forhold til det faktum at vi lot gårdens barn vokse opp i samme innhegning.
Et av barna, jeg tror det var Solveig i sånn femårsalderen, ba så tynt om å få komme ut av innhegningen, for hun syntes det var så forferdelig når monstermenneskene spiste hverandre.
Så jeg lot henne få klatre over gjerdet og løftet henne ned på min side. I det jeg gjorde det, slo det meg at dette kanskje ikke var så lurt, nå så jo halvzombiene at jeg lot noen klatre over gjerdet.
Jeg tenkte at nå fikk vi sannelig passe litt ekstra på.
Og har sannelig min hatt, sannelig, fra vinduet oppe i andre etasje på gården så jeg plutselig en av zombiemenneskene komme over tunet, huløyd og med sulten munn. Den styrte rett opp mot huset, selv om det var folk på tunet. Heldigvis hadde jeg haglepistolen min, så jeg fikk skutt den, etter å ha plundret litt med at jeg hele tiden traff metallknappene i jakken dens. Men den døde nå til slutt.
Jeg bekymret meg over hvordan man nå skulle klare å få passet på zombieinnhegningen mens man sov, for dette lovet jo ikke godt, samt hvordan jeg skulle få fjernet fingeravtrykkene fra haglepistolen, politiet kunne jo ikke vite at liket hadde vært et umenneske.
Her våknet jeg, i visshet om at jeg er bedre til å skape problemer enn å løse dem.
Misunnelse
Jeg skriver absolutt best når jeg skriver om andre og ikke om meg selv, og nå skal jeg skrive om meg selv.
Jeg driver ikke så mye med misunnelse. Jeg er ikke så opptatt av penger. Jeg er ganske fornøyd med meg selv, min mrtn, og livet mitt. Jeg har valgt bort penger for å kunne holde på med de tingene som føles riktigst for meg. Det tror jeg alle gjør, jeg mener, alle forsøker å gjøre det de har mest lyst til, men noen er litt heldigere og så sammenfaller det hele med en mulighet til å tjene penger. Tilfeldigheter.
Og jeg har jo helt klart så jeg klarer meg, herregud, jeg spiser ikke makaroni til middag og tørre knekkebrød til frokost, men det er her dette med misunnelse kommer inn.
Jeg er lei av å bo så jævla trangt. Jeg er lei av søndagsdagbladet der alle har god plass og fine ting som de har hatt anledning til å ta vare på, der de har saker og ting som de har sett i butikkene og som de da har kjøpt uten bekymring over hvor de skal ha det, og om det vil tåle flytting, og om det nå overhodet er noe vits å kjøpe noe man virkelig har lyst på når man sikkert skal flytte til et annet sted, der man skal bli, før eller siden, og jomere man har jo mere må man flytte på, så det er ikke noe vits å henge noe opp på veggene heller, eller satse på permanente løsninger.
Fordelen med å bo på dette viset, er at vi kan klare å pakke ned det hele på en dag. Alle de store tingene er lånt eller tilhører leiligheten. Veldig mange av de små tingene ligger allerede i esker. Det er fort gjort å vaske over.
Men jeg vet ikke hvor bra det er når et bosteds fremste fremlighet er at det er lett å flytte derifra.
Kanskje jeg bare begynner å bli gammel.
Gammel og misunnelig.
Jeg driver ikke så mye med misunnelse. Jeg er ikke så opptatt av penger. Jeg er ganske fornøyd med meg selv, min mrtn, og livet mitt. Jeg har valgt bort penger for å kunne holde på med de tingene som føles riktigst for meg. Det tror jeg alle gjør, jeg mener, alle forsøker å gjøre det de har mest lyst til, men noen er litt heldigere og så sammenfaller det hele med en mulighet til å tjene penger. Tilfeldigheter.
Og jeg har jo helt klart så jeg klarer meg, herregud, jeg spiser ikke makaroni til middag og tørre knekkebrød til frokost, men det er her dette med misunnelse kommer inn.
Jeg er lei av å bo så jævla trangt. Jeg er lei av søndagsdagbladet der alle har god plass og fine ting som de har hatt anledning til å ta vare på, der de har saker og ting som de har sett i butikkene og som de da har kjøpt uten bekymring over hvor de skal ha det, og om det vil tåle flytting, og om det nå overhodet er noe vits å kjøpe noe man virkelig har lyst på når man sikkert skal flytte til et annet sted, der man skal bli, før eller siden, og jomere man har jo mere må man flytte på, så det er ikke noe vits å henge noe opp på veggene heller, eller satse på permanente løsninger.
Fordelen med å bo på dette viset, er at vi kan klare å pakke ned det hele på en dag. Alle de store tingene er lånt eller tilhører leiligheten. Veldig mange av de små tingene ligger allerede i esker. Det er fort gjort å vaske over.
Men jeg vet ikke hvor bra det er når et bosteds fremste fremlighet er at det er lett å flytte derifra.
Kanskje jeg bare begynner å bli gammel.
Gammel og misunnelig.
Å dremle eller ikke dremle
Jeg har fått dremmel!
Eller dremel som det egentlig heter.
Eller Dremel da, og det er vel strengt tatt et merke og ikke et verktøy, men herregud altså. Alle skjønner hva jeg mener.
Jeg har fått dremmel!
Av pappa. Han ble litt lurt inni det da, jeg har skjønt at jeg trenger en, men jeg har egentlig ikke råd, og så ringte jeg hjem for å snakke litt verktøyprat med pappa, det er bestandig så gøy, så vi snakket litt om dremling, og jeg sa jeg vurderte å kjøpe en, de hadde en til tohundre på Clas, men jeg tenkte det var bedre å kjøpe den til tusen, og det var pappa helt enig i, og da spurte jeg om han ikke kunne sponse den, og det er første gang i mitt enogtredveårige liv at jeg har ringt hjem og bedt om penger.
Nå har jeg en dremmel.
Jeg gleda meg sånn til å kjøpe den at jeg kvein hele veien til Clas. Mannen ble rett og slett litt satt ut, han var med som bærehjelp. Ikke at en dremmel er så stor da, men det er alltid stas å være to, uansett.
Så det ble innkjøpt dremmel uten tau, men med ekstrahoder og jeg laget en sang om dremmel på melodien til samisogalavlla, og jeg hadde lyst å gå bort på verkstedet med en gang men jeg ventet til neste dag som var i går og hui hei som den dremlet!
Superdremmel!
Det eneste jeg har å utsette er at jeg synes batterilevetiden på kun en time er latterlig lite. Jeg kjøpte dremmel uten tau for jeg hater når tauene kommer i veien og man må kjøre taichipiruetter for å komme til der man skal uten å bli surret fast i arbeidet sitt, men nå er det en time dremling og tre timer lading. Ikke fant jeg ekstrabatterier noen steder heller.
Men nå dremler jeg på høy hastighet, når jeg begynner med materialer eller hoder som an dremles litt saktere, så lever vel batteriet lengre og. Håper jeg.
Eller dremel som det egentlig heter.
Eller Dremel da, og det er vel strengt tatt et merke og ikke et verktøy, men herregud altså. Alle skjønner hva jeg mener.
Jeg har fått dremmel!
Av pappa. Han ble litt lurt inni det da, jeg har skjønt at jeg trenger en, men jeg har egentlig ikke råd, og så ringte jeg hjem for å snakke litt verktøyprat med pappa, det er bestandig så gøy, så vi snakket litt om dremling, og jeg sa jeg vurderte å kjøpe en, de hadde en til tohundre på Clas, men jeg tenkte det var bedre å kjøpe den til tusen, og det var pappa helt enig i, og da spurte jeg om han ikke kunne sponse den, og det er første gang i mitt enogtredveårige liv at jeg har ringt hjem og bedt om penger.
Nå har jeg en dremmel.
Jeg gleda meg sånn til å kjøpe den at jeg kvein hele veien til Clas. Mannen ble rett og slett litt satt ut, han var med som bærehjelp. Ikke at en dremmel er så stor da, men det er alltid stas å være to, uansett.
Så det ble innkjøpt dremmel uten tau, men med ekstrahoder og jeg laget en sang om dremmel på melodien til samisogalavlla, og jeg hadde lyst å gå bort på verkstedet med en gang men jeg ventet til neste dag som var i går og hui hei som den dremlet!
Superdremmel!
Det eneste jeg har å utsette er at jeg synes batterilevetiden på kun en time er latterlig lite. Jeg kjøpte dremmel uten tau for jeg hater når tauene kommer i veien og man må kjøre taichipiruetter for å komme til der man skal uten å bli surret fast i arbeidet sitt, men nå er det en time dremling og tre timer lading. Ikke fant jeg ekstrabatterier noen steder heller.
Men nå dremler jeg på høy hastighet, når jeg begynner med materialer eller hoder som an dremles litt saktere, så lever vel batteriet lengre og. Håper jeg.
Sint ung mann
I går da jeg satt her og stortrivdes og jobbet, jeg har Bergens beste utsikt, hørte jeg noen som kauka og styra, men det gikk litt tid før jeg tenkte over det. Folk hoier jo litt innimellom, men da det ikke ga seg klatra jeg opp i vinduet for å se hva det var.
Nede på veien, tre etasjer nedenfor der jeg vaglet på skrivebordet, sto en gutt og ropte etter bilene. En veldig rusa fyr med to plastposer, hvorav den ene var røket, på et strekke av veien der det ikke er fortau på noen sider, bare vegger. Varene hans lå utover, og han var rasende, og ropte STIKK! etter bilene som saknet farten ved ham, for ikke å kjøre ham ned.
Han forsøkte å samle sammen varene sine, men det var gått hull i bunnen av posen, så alt han putta oppi ramla rett ut igjen, det var som å se Søppelbill i aksjon, og jeg måtte le.
Han holdt på lenge med å putte en pose popcorn og en ølboks i posen, igjen og igjen.
Men det fungerte jo ikke, sant, og han var så avsindig sint, han sparket til ølboksen, men den ville han jo ha, så han måtte gå og hente den igjen, hele tiden mens han sjanglet og brølte, så sint som man blir av og til, helt uten styring, man vil bare ødelegge og ikke drive med konsekvensutredning.
Det var ikke så morsomt lengre, det var jo mest trist, og jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før noen ringte til politiet.
Istedet kom det plutselig en dame over veien, hun må jobbe i en av etasjene under meg, hun var sånn i femtiåra og hadde en plastpose i hånda, som hun ga ham.
Lufta gikk litt ut av ham, kanskje han hadde mest lyst å være bare sint, men det hadde han jo drevet på med en stund uten resultat, så han tok i mot posen og begynte å samle sammen.
Hun sto og så på ham mens han sjanglet sammen varene sine, så putta hun en ekstra pose i den ene posen hans.
Fra vinduet mitt så jeg at hun var på vei å gå, men så strakte han ut hånda, hun snudde seg, han tok henne i hånda og så gikk de begge to.
Jeg klatret ned av benken.
Her burde jeg skrevet en liten analyse av opptrinnet og situasjonen, men den eneste som analyserte rett i går, var damen med plastposen, så hurra for henne og en god arbeidsdag til alle sammen.
Nede på veien, tre etasjer nedenfor der jeg vaglet på skrivebordet, sto en gutt og ropte etter bilene. En veldig rusa fyr med to plastposer, hvorav den ene var røket, på et strekke av veien der det ikke er fortau på noen sider, bare vegger. Varene hans lå utover, og han var rasende, og ropte STIKK! etter bilene som saknet farten ved ham, for ikke å kjøre ham ned.
Han forsøkte å samle sammen varene sine, men det var gått hull i bunnen av posen, så alt han putta oppi ramla rett ut igjen, det var som å se Søppelbill i aksjon, og jeg måtte le.
Han holdt på lenge med å putte en pose popcorn og en ølboks i posen, igjen og igjen.
Men det fungerte jo ikke, sant, og han var så avsindig sint, han sparket til ølboksen, men den ville han jo ha, så han måtte gå og hente den igjen, hele tiden mens han sjanglet og brølte, så sint som man blir av og til, helt uten styring, man vil bare ødelegge og ikke drive med konsekvensutredning.
Det var ikke så morsomt lengre, det var jo mest trist, og jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før noen ringte til politiet.
Istedet kom det plutselig en dame over veien, hun må jobbe i en av etasjene under meg, hun var sånn i femtiåra og hadde en plastpose i hånda, som hun ga ham.
Lufta gikk litt ut av ham, kanskje han hadde mest lyst å være bare sint, men det hadde han jo drevet på med en stund uten resultat, så han tok i mot posen og begynte å samle sammen.
Hun sto og så på ham mens han sjanglet sammen varene sine, så putta hun en ekstra pose i den ene posen hans.
Fra vinduet mitt så jeg at hun var på vei å gå, men så strakte han ut hånda, hun snudde seg, han tok henne i hånda og så gikk de begge to.
Jeg klatret ned av benken.
Her burde jeg skrevet en liten analyse av opptrinnet og situasjonen, men den eneste som analyserte rett i går, var damen med plastposen, så hurra for henne og en god arbeidsdag til alle sammen.
Fun facts om frk. Figenschou/ hennes familie
Rekorden min i antall nys på rad er 21.
En gang nøys jeg 34 ganger på rad, men jeg klarte å si "phåååi" mellom nr 16 og 17 så jeg tror ikke det kan regnes som en serie.
Jeg nyser rundt 15 til 43 ganger om dagen. Talt i enkeltnys, ikke serier.
Da jeg gikk på gymnaset og satt på klasserommet med klassen min, hørte vi engang noen som nøys ute i gangen. Læreren vår så forvirret på meg. "Men...du er jo her?" sa han.
Min oldefar, mormor, mor og har samme greia med nysing.
Nå er det jo bare min mor og jeg som er i live og kan forvalte arven da, men jeg må forsåvidt si at det klarer vi fint.
En gang nøys jeg 34 ganger på rad, men jeg klarte å si "phåååi" mellom nr 16 og 17 så jeg tror ikke det kan regnes som en serie.
Jeg nyser rundt 15 til 43 ganger om dagen. Talt i enkeltnys, ikke serier.
Da jeg gikk på gymnaset og satt på klasserommet med klassen min, hørte vi engang noen som nøys ute i gangen. Læreren vår så forvirret på meg. "Men...du er jo her?" sa han.
Min oldefar, mormor, mor og har samme greia med nysing.
Nå er det jo bare min mor og jeg som er i live og kan forvalte arven da, men jeg må forsåvidt si at det klarer vi fint.
Samtaler i Bergenshjemmet
Mannen: ( ved vinduet) Se, en dø okserein!
Frk: (fra kjøkkenet) Hæ? En dø okserein?
Mannen: Hæ? En dø okserein?! Høre du dårlig? Se, røe bokser e in ijænn!
Du kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren.
Frk: (fra kjøkkenet) Hæ? En dø okserein?
Mannen: Hæ? En dø okserein?! Høre du dårlig? Se, røe bokser e in ijænn!
Du kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren.
I gang
I dag, etter litt mildt press, var det ryddet plass til meg på verkstedet jeg skal jobbe på.
Jeg var skikkelig skikkelig glad og klar til å begynne å jobbe, jeg hadde tilogmed holdt litt tilbake og ikke drevet juleverksted her hjemme i det hele tatt, for å forsterke jobbmoduset.
(Det kommer ikke til å gå galt i denne historien altså, alt var bare fint i hele dag)
Da jeg skulle gå avgårde skinte solen som en perfekt kaldt klar høstdag, som om dagen var en glad bekk, sandgrunnene under brua ut mot Danmarksplass, der man kan se torsk innimellom, skinte som gull, og det luktet høstløv, jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg synes det lukter godt eller kanskje bittelitt stygt.
Ingen andre var på verkstedet da jeg kom, med noen dukket opp etterhvert og jeg fikk kaffe og greie på at internettet var uten tau, spørsmål om jeg var læstadinaner, snakket litt om tegneserier, og jeg fikk jobbet og jobbet og tegnet og startet, og akkurat det der med at jeg fikk startet er aller viktigst. Jeg kom i gang.
Jeg kommer vel også mer igang etterhvert, jeg har bare to kvadratmeter tilgjengelig og må nok bli litt mer husvarm før jeg får orget til meg noe mer, og ikke hadde jeg med meg alt jeg trengte heller, ullundertøy for eksempel.
Det var så sinnsykt kaldt at jeg brakk en negl uten å merke det, jeg bare "oi, hvor har det blitt av den?".
Kanskje en vifte skal innkjøpes.
Og så lå det en femmer i do!
Jeg aner ikke hvordan den kom dit, men altså, jeg får meg ikke til å tisse på penger.
En femtiøring kanskje hadde gått, men ikke en femmer. Til slutt måtte jeg bare gå hjem og gå på do.
Det var deilig å få varmen i seg igjen, dessuten.
Veldig tilfreds frk Figenschou.
Jeg var skikkelig skikkelig glad og klar til å begynne å jobbe, jeg hadde tilogmed holdt litt tilbake og ikke drevet juleverksted her hjemme i det hele tatt, for å forsterke jobbmoduset.
(Det kommer ikke til å gå galt i denne historien altså, alt var bare fint i hele dag)
Da jeg skulle gå avgårde skinte solen som en perfekt kaldt klar høstdag, som om dagen var en glad bekk, sandgrunnene under brua ut mot Danmarksplass, der man kan se torsk innimellom, skinte som gull, og det luktet høstløv, jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg synes det lukter godt eller kanskje bittelitt stygt.
Ingen andre var på verkstedet da jeg kom, med noen dukket opp etterhvert og jeg fikk kaffe og greie på at internettet var uten tau, spørsmål om jeg var læstadinaner, snakket litt om tegneserier, og jeg fikk jobbet og jobbet og tegnet og startet, og akkurat det der med at jeg fikk startet er aller viktigst. Jeg kom i gang.
Jeg kommer vel også mer igang etterhvert, jeg har bare to kvadratmeter tilgjengelig og må nok bli litt mer husvarm før jeg får orget til meg noe mer, og ikke hadde jeg med meg alt jeg trengte heller, ullundertøy for eksempel.
Det var så sinnsykt kaldt at jeg brakk en negl uten å merke det, jeg bare "oi, hvor har det blitt av den?".
Kanskje en vifte skal innkjøpes.
Og så lå det en femmer i do!
Jeg aner ikke hvordan den kom dit, men altså, jeg får meg ikke til å tisse på penger.
En femtiøring kanskje hadde gått, men ikke en femmer. Til slutt måtte jeg bare gå hjem og gå på do.
Det var deilig å få varmen i seg igjen, dessuten.
Veldig tilfreds frk Figenschou.
1:1
Jeg har en ny regel som er sånn at når jeg kjøper meg nye klær, må jeg kvitte meg med noe annet.
1:1.
Så om jeg kjøper en ny kjole må jeg gi bort eller aller helst kaste for eksempel en jumper.
Jeg sier aller helst kaste, som i at noe er gått i stykker og må erstattes.
Men det hender jo også at ting blir for smått, og da kan man gi til Førtex.
Akkurat der har jeg en gullgruve i skapet mitt. Ikke at jeg plutselig har blitt en tjukkas, men jeg var jo skikkelig tynnas en stund, så jeg har en hel masse klær i størrelse xs, som jeg bare kan øse utav når jeg går til anskaffelse av noe nytt.
Enn så lenge.
Det er riktignok litt trist å avskaffe dem...de er jo så fine. (Overhodet ikke fordi de aldri kommer til å bli passelige igjen.)
Det hender jo også, beskjemmende nok, at man går lei av ting. Dem er det også lov å gi til fretex, men man må skjemmes litt i det man gjør det. Eller man kan sende det til sin søster, som er omtrent som å kaste, for det bli borte i posten.
I dag ble det litt trøbbel med systemet, for det var jo de der skoene som skulle repareres. De med knappene som førte til bannskalp og svetting og soving med skoene på. Vel, de ringte fra Lille Vinkel Walkabout og sa at nå var de ferdigreparerte, så det var bare å komme å hente.
Det er jo en fin lørdagsting. Jeg dit.
Den ødelagte knappen var som avtalt erstattet.
Med en ødelagt knapp! Det var jo oppfinnsomt, men ikke helt sånn 1:1systemet mitt fungerer.
Knappen som var knekt, var erstattet med en annen rød emaljeknapp. Butikkdamen beklaget at det ikke sto "camper" på den, men mente det ikke gjorde noe. Jeg var enig, men mente det var litt verre at emaljen på knappen var sprukket opp og allerede flasset av.
Den var emaljeknappekvivalenten til saltørken.
Jeg kom litt i tvil. Men jeg hadde tilstrekkelig lavt blodsukker til å underkjenne reperasjonen, ettersom emeljeknappene er selveste dekorelementet. Og jeg ikke hadde klaget på stygge knapper, men knapper som knekker og deretter var blitt avspist med flikking som flasser.
Selve poenget med 1:1 er å unngå sløsing, og dermed burde jeg nok bare tatt imot skoene og flikket litt med rød neglelakk, som det egentlig så ut som det var skomakeren hadde prøvd seg på.
Samtidig BLIR det sløsing om man bare kaster ihop sko som knekker i knappene og forsøker å selge dem. Lag ordentlige ting da, frzvarte!
Altså måtte jeg få pengene tilbake. Eh, og det er her jeg kom sånn i stuss....jeg har lov å kjøpe nye sko nå?
Jeg ble bestusset fordi jeg endte med å underkjenne dem basert på estetikk.
Men opprinnelig var de jo ødelagte.
Så...jeg er ikke helt sikker. Men jeg tror jeg har lov å kjøpe nye.
Men ikke på lillewalkabout vinkelbutikk.
1:1.
Så om jeg kjøper en ny kjole må jeg gi bort eller aller helst kaste for eksempel en jumper.
Jeg sier aller helst kaste, som i at noe er gått i stykker og må erstattes.
Men det hender jo også at ting blir for smått, og da kan man gi til Førtex.
Akkurat der har jeg en gullgruve i skapet mitt. Ikke at jeg plutselig har blitt en tjukkas, men jeg var jo skikkelig tynnas en stund, så jeg har en hel masse klær i størrelse xs, som jeg bare kan øse utav når jeg går til anskaffelse av noe nytt.
Enn så lenge.
Det er riktignok litt trist å avskaffe dem...de er jo så fine. (Overhodet ikke fordi de aldri kommer til å bli passelige igjen.)
Det hender jo også, beskjemmende nok, at man går lei av ting. Dem er det også lov å gi til fretex, men man må skjemmes litt i det man gjør det. Eller man kan sende det til sin søster, som er omtrent som å kaste, for det bli borte i posten.
I dag ble det litt trøbbel med systemet, for det var jo de der skoene som skulle repareres. De med knappene som førte til bannskalp og svetting og soving med skoene på. Vel, de ringte fra Lille Vinkel Walkabout og sa at nå var de ferdigreparerte, så det var bare å komme å hente.
Det er jo en fin lørdagsting. Jeg dit.
Den ødelagte knappen var som avtalt erstattet.
Med en ødelagt knapp! Det var jo oppfinnsomt, men ikke helt sånn 1:1systemet mitt fungerer.
Knappen som var knekt, var erstattet med en annen rød emaljeknapp. Butikkdamen beklaget at det ikke sto "camper" på den, men mente det ikke gjorde noe. Jeg var enig, men mente det var litt verre at emaljen på knappen var sprukket opp og allerede flasset av.
Den var emaljeknappekvivalenten til saltørken.
Jeg kom litt i tvil. Men jeg hadde tilstrekkelig lavt blodsukker til å underkjenne reperasjonen, ettersom emeljeknappene er selveste dekorelementet. Og jeg ikke hadde klaget på stygge knapper, men knapper som knekker og deretter var blitt avspist med flikking som flasser.
Selve poenget med 1:1 er å unngå sløsing, og dermed burde jeg nok bare tatt imot skoene og flikket litt med rød neglelakk, som det egentlig så ut som det var skomakeren hadde prøvd seg på.
Samtidig BLIR det sløsing om man bare kaster ihop sko som knekker i knappene og forsøker å selge dem. Lag ordentlige ting da, frzvarte!
Altså måtte jeg få pengene tilbake. Eh, og det er her jeg kom sånn i stuss....jeg har lov å kjøpe nye sko nå?
Jeg ble bestusset fordi jeg endte med å underkjenne dem basert på estetikk.
Men opprinnelig var de jo ødelagte.
Så...jeg er ikke helt sikker. Men jeg tror jeg har lov å kjøpe nye.
Men ikke på lillewalkabout vinkelbutikk.
fri/ferie/arbeidende
Nå blogget jeg så mye i ferien, at når den er over, må jeg ha litt bloggfri, sant?
Det er det beste med å jobbe med sånne saker som jeg jobber med, selv om det oppleves som ferie, er det også arbeid, man må ut i verden og se hva andre driver med og kjøpe bøker og gå på gallerier og butikker.
Man må rett og slett riste hodet litt fri fra gamle ting og helle inn nye ting. Ellers går det ikke.
Og likevel oppleves det som ferie!
(Kanskje fordi man spiser så mye.)
Det er det beste med å jobbe med sånne saker som jeg jobber med, selv om det oppleves som ferie, er det også arbeid, man må ut i verden og se hva andre driver med og kjøpe bøker og gå på gallerier og butikker.
Man må rett og slett riste hodet litt fri fra gamle ting og helle inn nye ting. Ellers går det ikke.
Og likevel oppleves det som ferie!
(Kanskje fordi man spiser så mye.)
der/das/die Stern
Tyskerne elsker at jeg nyser.
De blir kjempeglade og roper og hoier etter ca fem nys.
Det virker som om serienysere har en høy stjerne i Tyskland.
Det er jo stas da.
De blir kjempeglade og roper og hoier etter ca fem nys.
Det virker som om serienysere har en høy stjerne i Tyskland.
Det er jo stas da.
Trödeljakt
Da vi bodde her pleide vi å gå på loppemarkeder i helgene.
Ja ikke hver helg da. Men jeg pleide å kjøpe gamle tobbakksesker til å ha oljekritt i, iallefall. Nå og da.
Nå er det jo så lenge siden vi har bodd her at jeg måtte ty til internettet for å finne trödelmarktene, jeg tror vi pleide å bruke Zitty til det før, for internettet var ikke oppfunnet. Nå er det omvendt, Zitty er på nett og der finnes det ingen opplysninger om flohmarkter.
Dessuten hadde jeg littegranne handlespreng, mannen har allerede kjøpt to par sko og alt jeg har å vise fram er en veldig fin pinne som jeg fant på gata.
Lørdagen skulle vi på Boxhagenerplatz, i Friedrichshain, (som OGSÅ er blitt mye kulere siden vi bodde her).
Det ble tidlig klart at noe var galt. Ingen folk i gatene og alt var stengt.
Hmmmmmmm.
Kunne det være noen form for offentlig fridag? Betydde det trødeltrøbbel?
Det viste seg at noenslags offentlig fridag var Tysklands nasjonaldag. Noe vår venn Michael forsøkte å forklare ved å benekte dens eksistens, samtidig som han påpekte at det feiret ikke krigen altså.
Tyskere. Stakkars.
Men da vi satte avgårde på trødelmarkedtur, var vi ikke helt sikker på om det hadde noe å si, ikke at tyskere ikke feirer kriger, men at de feiret gjenforeningen. Tilfeldigvis så jeg ut av vinduet på s-bahnen på riktig tidspunkt ved Ostbahnhof, der jeg ikke ante at det skulle være trødling den dagen, og så rett ned på et kjempetrødelmarked.
Å, lykke.
Jeg kjøpte blant annet en ny familie. Ikke at det er noe galt med min egen, men det gjør ingenting om de vet at de er utbyttbar med en gjeng svarthvittfotografier og en fiktiv familielore.
Jeg har bilder av mine 86 gammeltanter på samling i parken, tippgrandsøskenbarn Peter i nydressen, Trude og Herdis oppe i en fjellside i 1929, og mange andre. 1 euro for ett gammelt fotografi, plukk og miks din egen familie.
I dag var vi i Mauerpark. Det er også hyggelig, men litt trangt og turistet. Mye festlige hatter og hjemmelagede vesker og sånn.
Og dere vet når man er liten og følger etter feil mamma i butikken?
Det er mye verre å følge etter feil kjærest.
Tre ganger.
Og en gang mest fordi han hadde paraply og det regnet.
Dette har jeg kjøpt:
1 ny familiehistorie
1 liten grønn vaselignende sak
1 jumper
3 brosjer
1 verdens aller fineste boks
1 nylaget skjørt
1 lue av hyggelig søskenpar
i tillegg, ikketrødler:
1 pinne
3 tusjer med penselspiss
1 zitty
1 pose gummibjørner på det gamle supermarkedet vårt, men de ble fulle av pinne for posen ble liggende åpen i veska.
Ja ikke hver helg da. Men jeg pleide å kjøpe gamle tobbakksesker til å ha oljekritt i, iallefall. Nå og da.
Nå er det jo så lenge siden vi har bodd her at jeg måtte ty til internettet for å finne trödelmarktene, jeg tror vi pleide å bruke Zitty til det før, for internettet var ikke oppfunnet. Nå er det omvendt, Zitty er på nett og der finnes det ingen opplysninger om flohmarkter.
Dessuten hadde jeg littegranne handlespreng, mannen har allerede kjøpt to par sko og alt jeg har å vise fram er en veldig fin pinne som jeg fant på gata.
Lørdagen skulle vi på Boxhagenerplatz, i Friedrichshain, (som OGSÅ er blitt mye kulere siden vi bodde her).
Det ble tidlig klart at noe var galt. Ingen folk i gatene og alt var stengt.
Hmmmmmmm.
Kunne det være noen form for offentlig fridag? Betydde det trødeltrøbbel?
Det viste seg at noenslags offentlig fridag var Tysklands nasjonaldag. Noe vår venn Michael forsøkte å forklare ved å benekte dens eksistens, samtidig som han påpekte at det feiret ikke krigen altså.
Tyskere. Stakkars.
Men da vi satte avgårde på trødelmarkedtur, var vi ikke helt sikker på om det hadde noe å si, ikke at tyskere ikke feirer kriger, men at de feiret gjenforeningen. Tilfeldigvis så jeg ut av vinduet på s-bahnen på riktig tidspunkt ved Ostbahnhof, der jeg ikke ante at det skulle være trødling den dagen, og så rett ned på et kjempetrødelmarked.
Å, lykke.
Jeg kjøpte blant annet en ny familie. Ikke at det er noe galt med min egen, men det gjør ingenting om de vet at de er utbyttbar med en gjeng svarthvittfotografier og en fiktiv familielore.
Jeg har bilder av mine 86 gammeltanter på samling i parken, tippgrandsøskenbarn Peter i nydressen, Trude og Herdis oppe i en fjellside i 1929, og mange andre. 1 euro for ett gammelt fotografi, plukk og miks din egen familie.
I dag var vi i Mauerpark. Det er også hyggelig, men litt trangt og turistet. Mye festlige hatter og hjemmelagede vesker og sånn.
Og dere vet når man er liten og følger etter feil mamma i butikken?
Det er mye verre å følge etter feil kjærest.
Tre ganger.
Og en gang mest fordi han hadde paraply og det regnet.
Dette har jeg kjøpt:
1 ny familiehistorie
1 liten grønn vaselignende sak
1 jumper
3 brosjer
1 verdens aller fineste boks
1 nylaget skjørt
1 lue av hyggelig søskenpar
i tillegg, ikketrødler:
1 pinne
3 tusjer med penselspiss
1 zitty
1 pose gummibjørner på det gamle supermarkedet vårt, men de ble fulle av pinne for posen ble liggende åpen i veska.
Ferieblogging
Tro om andre folk drar tilbake til steder der de har bodd, og så legger inn en dag der de blant annet går på sitt gamle supermarked for å kikke litt?
Det har ikke endret seg nevneverdig på åtte år. Yoghurten står der den sto for åtte år siden, han som selger honning fra egen gård står utenfor, de har fortsatt eget øl-og-vannrom, godteret står der det sto før, ved vinen.
Titanic, kafeen der vi pleide å gå å spise frokost er borte, men en annen kafe der vi pleide å gå å spise frokost er der enda og der spiste vi frokost i dag.
Og i går var vi på Wohnzimmer og drakk øl!
Mannen bemerket at klientellet var blitt eldre. Kanskje akkurat åtte år eldre, faktisk, innså vi.
Og så har de bygget ut, og fått do som har BÅDE lås, dopapir og lys, og da vi bodde i Berlin fikk du aldri mer enn to av tre på det punktet på noe utested.
Je je jeje.
Strøket vårt har endret seg litt. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen når vi går rundt.
Det er som å forsøke å tegne opp en sånn prikk-til-prikk-tegning, som man husker at man har tegnet mange ganger før, men så er ikke prikkene helt der du husker at de var, og numrene stemmer ikke, du finner en prikk og tror fornøyd at du vet hva du holder på med, men så oppdager du at det ikke er en prikk men viskelærrusk, og så videre.
Til slutt oppdager du at du har tegnet en dinosaur der det egentlig skal være et pattedyr.
Forvirrende.
Og Mitte da. Snakk om forandring. Superkult og nesten litt kjedelig, Mitte som var så sjarmerende før. Men så kan jo jeg fremheve meg selv litt i samme slengen, jeg syntes Mitte var kult før, nå hermer alle etter meg og blblblblbla!
Bare at jeg vet ikke helt hvor det nye Mitte er, for SÅ kul er jeg ikke.
Kanskje det er oppe i Schønhauser Alle?
Ikke vet jeg, jeg er blitt så gammel nå at jeg er storfornøyd med å sitte på hotellet og se ut på the Generator og humre fornøyd.
Det har ikke endret seg nevneverdig på åtte år. Yoghurten står der den sto for åtte år siden, han som selger honning fra egen gård står utenfor, de har fortsatt eget øl-og-vannrom, godteret står der det sto før, ved vinen.
Titanic, kafeen der vi pleide å gå å spise frokost er borte, men en annen kafe der vi pleide å gå å spise frokost er der enda og der spiste vi frokost i dag.
Og i går var vi på Wohnzimmer og drakk øl!
Mannen bemerket at klientellet var blitt eldre. Kanskje akkurat åtte år eldre, faktisk, innså vi.
Og så har de bygget ut, og fått do som har BÅDE lås, dopapir og lys, og da vi bodde i Berlin fikk du aldri mer enn to av tre på det punktet på noe utested.
Je je jeje.
Strøket vårt har endret seg litt. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen når vi går rundt.
Det er som å forsøke å tegne opp en sånn prikk-til-prikk-tegning, som man husker at man har tegnet mange ganger før, men så er ikke prikkene helt der du husker at de var, og numrene stemmer ikke, du finner en prikk og tror fornøyd at du vet hva du holder på med, men så oppdager du at det ikke er en prikk men viskelærrusk, og så videre.
Til slutt oppdager du at du har tegnet en dinosaur der det egentlig skal være et pattedyr.
Forvirrende.
Og Mitte da. Snakk om forandring. Superkult og nesten litt kjedelig, Mitte som var så sjarmerende før. Men så kan jo jeg fremheve meg selv litt i samme slengen, jeg syntes Mitte var kult før, nå hermer alle etter meg og blblblblbla!
Bare at jeg vet ikke helt hvor det nye Mitte er, for SÅ kul er jeg ikke.
Kanskje det er oppe i Schønhauser Alle?
Ikke vet jeg, jeg er blitt så gammel nå at jeg er storfornøyd med å sitte på hotellet og se ut på the Generator og humre fornøyd.
Tilfreds.
Nå har vi vært på bokhandelen under buene, ved Savignyplatz. Yndlingsbokhandelen.
Der var vi ofte.
Men jeg mener å huske at vi innimellom pleide å ta s-bahnen ut til Savignyplatz kun fordi de i automaten der hadde Skittels, som var det beste jeg visste på den tiden.
Nå liker jeg egentlig ikke Skittels mer. Men jaggumeg sto ikke automaten der og lyste med sine røde poser. Så nå sitter jeg og spiser ekkelt amerikansk godteri og koser meg litt i all hemmelighet.
Jeg hadde littegranne glemt at jeg ikke koser meg så voldsomt på yndlingsbokhandelen.
Eller, først koser jeg meg, og så blir jeg lei, og da er ikke mannen lei på enda ca to og en halv time. Så må jeg forsøke å strekke det litt, og så kommer jeg over barnebøkene og tenker hurra, og så blir jeg litt innvortes beskjemmet over at jeg hopper over alt det teoritunge og interessante og går rett på det med mest farger. Enda så mye faglig stoff de har.
Men sånn er det. Jeg få bare innse det.
Jeg har rett og slett vokst av meg evnen til å konsentrere meg.
Nå pauser vi på hotellet. Jeg må ofte bort til vinduet og se på the Generator.
I morrest slo jeg opp prisene deres, det koster oss ca hundre kroner mer pr natt å bo her. Ikke det engang. Ahhhh hahahahahaha!
Der var vi ofte.
Men jeg mener å huske at vi innimellom pleide å ta s-bahnen ut til Savignyplatz kun fordi de i automaten der hadde Skittels, som var det beste jeg visste på den tiden.
Nå liker jeg egentlig ikke Skittels mer. Men jaggumeg sto ikke automaten der og lyste med sine røde poser. Så nå sitter jeg og spiser ekkelt amerikansk godteri og koser meg litt i all hemmelighet.
Jeg hadde littegranne glemt at jeg ikke koser meg så voldsomt på yndlingsbokhandelen.
Eller, først koser jeg meg, og så blir jeg lei, og da er ikke mannen lei på enda ca to og en halv time. Så må jeg forsøke å strekke det litt, og så kommer jeg over barnebøkene og tenker hurra, og så blir jeg litt innvortes beskjemmet over at jeg hopper over alt det teoritunge og interessante og går rett på det med mest farger. Enda så mye faglig stoff de har.
Men sånn er det. Jeg få bare innse det.
Jeg har rett og slett vokst av meg evnen til å konsentrere meg.
Nå pauser vi på hotellet. Jeg må ofte bort til vinduet og se på the Generator.
I morrest slo jeg opp prisene deres, det koster oss ca hundre kroner mer pr natt å bo her. Ikke det engang. Ahhhh hahahahahaha!
Abonner på:
Innlegg (Atom)