Hørte et program på svensk radio i dag, om kulturens kår i Norge. Og det var et helt fint program og alt det der, men ettersom det handlet om Norge snakket alle intervjuobjektene norsk.
Og resultatet av det er at først får man høre en lang utlegning på norsk, og så gjentar programlederen hele resonnementet- på svensk. For svensker forstår jo faktisk ikke norsk.
Altså, ingen oppsummering av det som er sagt, men at hele greia blir gjenntatt, på svensk.
Wow.
Oæo.
Tulletommel
Tommelen min har begynt å bevege seg av seg selv. Og det er faktisk sinnsykt irriterende.
Greit nok at tommelen er en veldig liten kroppsdel, og jeg er jo selvsagt glad for at det ikke er armen eller, si, kroppen fra halsen og ned, som har begynt å bevege seg rundt på egenhånd, men likevel.
Jeg legger merke til det.
Jeg hadde jo hoppetommel en stund når jeg spilte mye fele. Det var litt som dette. Men det var mer logisk, for når man holder buen holder man den liksom i et gravemaskingrep mellom tommelgrabben og deandrefingrenegrabben. Ja, ok, det var en dårlig forklaring. Men det blir litt press på tommelen for å si det sånn. Uvant rolle og derav kanskje en hoppereaksjon. Men jeg ser ikke helt hva det er som har hendt nå som skulle få tommelen til å komme ut av balanse og inn i hoppemodus sånn der hvert tredje minutt. Jeg skulle ønske den ville slutte med det.
Greit nok at tommelen er en veldig liten kroppsdel, og jeg er jo selvsagt glad for at det ikke er armen eller, si, kroppen fra halsen og ned, som har begynt å bevege seg rundt på egenhånd, men likevel.
Jeg legger merke til det.
Jeg hadde jo hoppetommel en stund når jeg spilte mye fele. Det var litt som dette. Men det var mer logisk, for når man holder buen holder man den liksom i et gravemaskingrep mellom tommelgrabben og deandrefingrenegrabben. Ja, ok, det var en dårlig forklaring. Men det blir litt press på tommelen for å si det sånn. Uvant rolle og derav kanskje en hoppereaksjon. Men jeg ser ikke helt hva det er som har hendt nå som skulle få tommelen til å komme ut av balanse og inn i hoppemodus sånn der hvert tredje minutt. Jeg skulle ønske den ville slutte med det.
påh
I dag er jeg bare trøtt.
Jeg har blitt vrangsøvnt og tullete og nå tror jeg rett og slett jeg er litt overtrøtt.
Knisefesten på kjøkkenet under lunsjen tyder iallefall på det.
Jeg har blitt vrangsøvnt og tullete og nå tror jeg rett og slett jeg er litt overtrøtt.
Knisefesten på kjøkkenet under lunsjen tyder iallefall på det.
gnag
I dag har jeg, i et møte som handlet om noe helt annet, gitt en utførlig forklaring på hvorfor bloggen min heter det den heter. Auhf. Men har man sagt a nå man liksom fortsette et stykke ut i alfabetet.
Og nå verker det i fremtennene.
De holder på mye mer sånn nå, enn før. Men tannlegen sier at de sitter fast. Ikke at vi har tatt noen røntgenbilder, hun sa bare at det virker som om de sitter fast.
Jeg må jo sjekke det nå og da, ettersom jeg jo slo dem både inn og ut ved et tilfelle. Altså inn i munnen, og ut gjennom underleppa. Jeg er nok litt ekstra var på tannfølelsen etter det.
Og på blomkålsuppe. Kan ikke spise blomkålsuppe mer, ettersom det var det eneste jeg fikk i meg etter at tennene ble gipsa fast igjen. Kritikk til mine forldre som ikke tenkte på å variere kosten litt mer.
Nå skal jeg gå på et sted jeg har fått tips om og kjøpe suppe. Faktisk.
Og så skal jeg henge greier opp i taket.
Det er min plan.
Og nå verker det i fremtennene.
De holder på mye mer sånn nå, enn før. Men tannlegen sier at de sitter fast. Ikke at vi har tatt noen røntgenbilder, hun sa bare at det virker som om de sitter fast.
Jeg må jo sjekke det nå og da, ettersom jeg jo slo dem både inn og ut ved et tilfelle. Altså inn i munnen, og ut gjennom underleppa. Jeg er nok litt ekstra var på tannfølelsen etter det.
Og på blomkålsuppe. Kan ikke spise blomkålsuppe mer, ettersom det var det eneste jeg fikk i meg etter at tennene ble gipsa fast igjen. Kritikk til mine forldre som ikke tenkte på å variere kosten litt mer.
Nå skal jeg gå på et sted jeg har fått tips om og kjøpe suppe. Faktisk.
Og så skal jeg henge greier opp i taket.
Det er min plan.
Jøsses
Det går bra for meg nå. Ok, huskjæresten er lauskjærest, men det er en midlertidig ordning med snarlig oppgradering av abonnementet.
Men sånn ellers. Altså med jobben min mener jeg. Det er der det går bra.
Jeg har et kjekt og vanskelig oppnåelig stipend, og jeg har fått en utstillingsplass på en av de store kunsthallene her på Stokkeholmen neste sommer. Det er skrekkelig bra.
Altså, skrekkelig. Jeg er forskrekket og har litt skrekk.
Men akkurat det der må jeg si kommer seg.
For jeg husker da jeg kom inn på HDK. Da var jeg glad i fire timer og så gikk jeg i skrekkoma. Og da jeg kom inn på Konstfack: ca det samme. Veldig glad, og så bare HHhhjeeeelp.... hjeeeeelp...
Og da jeg fikk Iaspis-stipendet: Da var jeg glad i sikkert en hel dag, eller halvannen før jeg fikk helt spader over hvordan nå dette skulle ende.
Og utstillingsplassen fikk jeg vite om på torsdag, og først på mandag slo skrekken inn. Nå er jeg litt forsteinet og aner ikke hvordan jeg skal klare å ro dette i land, samtidig som jeg jo som vanlig har klokkertro på meg selv. Selvsagt. Men jeg kan ikke bruke klokkeren til å overbevise hun andre, skrekken kjører sitt eget parallelle og selvstendige løp. Det er altså samtidig både velfortjent og en kommende katastrofe.
Jeg vet ikke helt hvordan det går an, men det er jo så mye jeg ikke forstår.
Så det går bra. Jeg sier det til meg selv flere ganger om dagen. Jøsses, det her går bra.
Og da svarer jeg: ja nå ja. Men hvem kan spå om fremtiden?
Jeg er en skikkelig gledesdreper. Men jeg prøver jo å ikke høre for mye på meg. Eller, jo, på meg som sier
Jøsses. Det her går bra.
Men sånn ellers. Altså med jobben min mener jeg. Det er der det går bra.
Jeg har et kjekt og vanskelig oppnåelig stipend, og jeg har fått en utstillingsplass på en av de store kunsthallene her på Stokkeholmen neste sommer. Det er skrekkelig bra.
Altså, skrekkelig. Jeg er forskrekket og har litt skrekk.
Men akkurat det der må jeg si kommer seg.
For jeg husker da jeg kom inn på HDK. Da var jeg glad i fire timer og så gikk jeg i skrekkoma. Og da jeg kom inn på Konstfack: ca det samme. Veldig glad, og så bare HHhhjeeeelp.... hjeeeeelp...
Og da jeg fikk Iaspis-stipendet: Da var jeg glad i sikkert en hel dag, eller halvannen før jeg fikk helt spader over hvordan nå dette skulle ende.
Og utstillingsplassen fikk jeg vite om på torsdag, og først på mandag slo skrekken inn. Nå er jeg litt forsteinet og aner ikke hvordan jeg skal klare å ro dette i land, samtidig som jeg jo som vanlig har klokkertro på meg selv. Selvsagt. Men jeg kan ikke bruke klokkeren til å overbevise hun andre, skrekken kjører sitt eget parallelle og selvstendige løp. Det er altså samtidig både velfortjent og en kommende katastrofe.
Jeg vet ikke helt hvordan det går an, men det er jo så mye jeg ikke forstår.
Så det går bra. Jeg sier det til meg selv flere ganger om dagen. Jøsses, det her går bra.
Og da svarer jeg: ja nå ja. Men hvem kan spå om fremtiden?
Jeg er en skikkelig gledesdreper. Men jeg prøver jo å ikke høre for mye på meg. Eller, jo, på meg som sier
Jøsses. Det her går bra.
åjodaneida så det så.
Joda men jeg jobber på, vet dere.
Jeg har konsentrasjon som en sommerfuggel, men det halter seg fremover, det gjør det.
Bygger, binder, tegner, leser.
Desverre er de to bøkene jeg leser akkurat nå på finsk. Ja, ikke hele tiden da, noen ganger er det på skoltesamisk.
Ikke at det spiller noen rolle.
Av åpenbare grunner.
Men det er likevel ganske interessant. Til sommerfuggelhjernen vil bygge litt i to sekunder før den vil tegne. Likegreit at det er på finsk egentlig, jeg hadde nok fått mindre ut av det om det sto på norsk...om dere skjønner. Påenmåteliksom.
Jeg har konsentrasjon som en sommerfuggel, men det halter seg fremover, det gjør det.
Bygger, binder, tegner, leser.
Desverre er de to bøkene jeg leser akkurat nå på finsk. Ja, ikke hele tiden da, noen ganger er det på skoltesamisk.
Ikke at det spiller noen rolle.
Av åpenbare grunner.
Men det er likevel ganske interessant. Til sommerfuggelhjernen vil bygge litt i to sekunder før den vil tegne. Likegreit at det er på finsk egentlig, jeg hadde nok fått mindre ut av det om det sto på norsk...om dere skjønner. Påenmåteliksom.
Tvättstugan og nordmannen
men det ER altså noen som booker opptil flere hele dager i uken i vaskekjelleren.
Nå overdriver jeg litt. Stort sett er de generøse nok til å overlate vasketiden som begynner klokken syv om morgenen, til den som vi ha den, men resten av dagen, den skal de ha sjøl. Så fra 10-22 skal en viss leilighet ha vaskekjelleren.For eksempel mandag og fredag. Og prime time på torsdag også.
Jeg synes det er litt mye. De bryter ingen regler, men de er voldsomt egoistiske. Det blir jo veldig vanskelig for andre å få vasketid når en tredjedel av tiden brukes av ett par nepskrell, og alle vi andre må dele på resten.
De har prøvd å skjule det litt, ved at den ene som bor i leiligheta skriver seg opp på halve dagen og den andre på resten, men det blir jo litt gjennomsiktig likevel når de to alltid følger hverandre ad, og det dessuten er skrevet med samme håndskrift.
Så jeg tok penna og ringa inn alle tolvtimerspassene deres. Og de andre passene også, altså nitimerspassene innimellom tolvtimerspassene.
Nesten som en arg lapp, men ikke helt der. Jeg må jobbe litt med integreringa.
Og da tok nepskrellsparet og ringa inn alle andre som hadde booket to påfølgende pass.
Ja. Jeg synes nå for min del at det ikke er helt det samme å ha booket to påfølgende pass en tirsdags ettermiddag, som å ha booket hele mandag, stort sett hele onsdag, og hele fredag, men det er nå meg da.
Jeg er med andre ord på vei mot full integrering. Jeg har nok litt igjen, for jeg er ganske irritert, men ikke veldig. Jeg liker ikke egoister og urettferdighet, men jeg har ikke skrevet arg lapp og heller ikke klaget til styrelsen.
Greia er at jeg synes egentlig det er fint at det ikke er noen regler. At man får booke to påfølgende pass, og vaske når man trenger det. Bare så dumt at et par mehe ødelegger den friheten for alle andre.
Nå overdriver jeg litt. Stort sett er de generøse nok til å overlate vasketiden som begynner klokken syv om morgenen, til den som vi ha den, men resten av dagen, den skal de ha sjøl. Så fra 10-22 skal en viss leilighet ha vaskekjelleren.For eksempel mandag og fredag. Og prime time på torsdag også.
Jeg synes det er litt mye. De bryter ingen regler, men de er voldsomt egoistiske. Det blir jo veldig vanskelig for andre å få vasketid når en tredjedel av tiden brukes av ett par nepskrell, og alle vi andre må dele på resten.
De har prøvd å skjule det litt, ved at den ene som bor i leiligheta skriver seg opp på halve dagen og den andre på resten, men det blir jo litt gjennomsiktig likevel når de to alltid følger hverandre ad, og det dessuten er skrevet med samme håndskrift.
Så jeg tok penna og ringa inn alle tolvtimerspassene deres. Og de andre passene også, altså nitimerspassene innimellom tolvtimerspassene.
Nesten som en arg lapp, men ikke helt der. Jeg må jobbe litt med integreringa.
Og da tok nepskrellsparet og ringa inn alle andre som hadde booket to påfølgende pass.
Ja. Jeg synes nå for min del at det ikke er helt det samme å ha booket to påfølgende pass en tirsdags ettermiddag, som å ha booket hele mandag, stort sett hele onsdag, og hele fredag, men det er nå meg da.
Jeg er med andre ord på vei mot full integrering. Jeg har nok litt igjen, for jeg er ganske irritert, men ikke veldig. Jeg liker ikke egoister og urettferdighet, men jeg har ikke skrevet arg lapp og heller ikke klaget til styrelsen.
Greia er at jeg synes egentlig det er fint at det ikke er noen regler. At man får booke to påfølgende pass, og vaske når man trenger det. Bare så dumt at et par mehe ødelegger den friheten for alle andre.
Lappegnäll
Egentlig hadde jeg lyst å skrive en post om min egen integrering i samhellet og hvordan jeg nå har mer og mer lyst å skrive arga lappar i tvättstugan, ettersom én leilighet nå booker flere hele dager i uken, og dermed opptar opptil en tredjedel av den tilgjengelige vasketiden, men
så var jeg på Etnografiska Museet her om dagen. Der har de en utstilling om urfolk og klima, som retter seg mot barn. Der står det noe sånt som "samene bor i fire land, men er ett folk og snakker ett språk".
Jaha. "Samisk"?
For det gjør vi jo. Men noen snakker sydsamisk og noen snakker kildin og noen snakker kanskje markasamisk. Og disse noen forstår ikke hverandre. Overhodet ikke.
Og da er vi, lingvistisk sett, over i mer enn "ett språk".
Så da kontaktet jeg dem. Jeg skrev en lapp i resepsjonen og senere på dagen la jeg inn en kommentar på facebooksiden deres.
I dag fikk jeg til svar,
at vi snakker ikke forskjellige språk, men dialekter. Og de har vært i kontakt med "de samiske organisasjonene (hæ? hvem er det?) så da må det være greit.
Jeg blir helt matt over at Etnografiska museet, i Stockholm, når de nå velger å komme med en påstand om det samiske, Sveriges urbefolkning, ikke er mer bevisst sin rolle enn dette. Å si at vi snakker dialekter, når det ikke er en lingvistisk korrekt påstand, blir en politisk påstand. Og vi er ikke en ensartet gruppe, som snakker et språk, som da formodentlig er nordsamisk, (mens vi kaster lasso etter reinene våre), vi er oss. Mange. Og vi snakker ikke ett språk. Og vi er mer ulike enn denne påstanden vil ha det til.
Eller vi prøver iallefall, men mot tullinger kjemper man muligens forgjeves.
Sukk. Og jeg som hadde tenkt å spørre om jeg kunne få fotografere seiter i magasinet deres.....det blir vel neppe noe av.
så var jeg på Etnografiska Museet her om dagen. Der har de en utstilling om urfolk og klima, som retter seg mot barn. Der står det noe sånt som "samene bor i fire land, men er ett folk og snakker ett språk".
Jaha. "Samisk"?
For det gjør vi jo. Men noen snakker sydsamisk og noen snakker kildin og noen snakker kanskje markasamisk. Og disse noen forstår ikke hverandre. Overhodet ikke.
Og da er vi, lingvistisk sett, over i mer enn "ett språk".
Så da kontaktet jeg dem. Jeg skrev en lapp i resepsjonen og senere på dagen la jeg inn en kommentar på facebooksiden deres.
I dag fikk jeg til svar,
at vi snakker ikke forskjellige språk, men dialekter. Og de har vært i kontakt med "de samiske organisasjonene (hæ? hvem er det?) så da må det være greit.
Jeg blir helt matt over at Etnografiska museet, i Stockholm, når de nå velger å komme med en påstand om det samiske, Sveriges urbefolkning, ikke er mer bevisst sin rolle enn dette. Å si at vi snakker dialekter, når det ikke er en lingvistisk korrekt påstand, blir en politisk påstand. Og vi er ikke en ensartet gruppe, som snakker et språk, som da formodentlig er nordsamisk, (mens vi kaster lasso etter reinene våre), vi er oss. Mange. Og vi snakker ikke ett språk. Og vi er mer ulike enn denne påstanden vil ha det til.
Eller vi prøver iallefall, men mot tullinger kjemper man muligens forgjeves.
Sukk. Og jeg som hadde tenkt å spørre om jeg kunne få fotografere seiter i magasinet deres.....det blir vel neppe noe av.
you've got mail!
Jeg er forsåvidt glad for at jeg slapp og gå å hente den på postibutikk. Men er du helvete lensmann den satt hardt fast!
Hvis noen lurer på hva det står på lappen oppå postkassa, så står det: "og heller ingen reklame oppå postkassa, takk". Det ble nødvendig med denne tilleggsopplysningen etter at postbudet begynte å legge fra seg reklamen der, siden jeg har neitakk-klistremerke på postkassa.
Hjemme.
Når man nettopp har flyttet til et nytt sted, omså bare innad i samme by, så er alt litt sånn spennende i begynnelsen, med tanke på hvor alt er. Hvor er snarveien til butikken og hoi og hoi har du sett den artige porten foran det gule huset og utfor der har de bringebærbusker!
Og så blir det kjedelig.
Hver gang man går fra butikken er det akkurat samme stien, samme port og samme gule hus og så det røde og så det grønne og man vet alt hva som kommer og all egentransporten hit og dit er fylt av en slags utålmodighet og lede.
Men ikke i Kirkenes. Ikke hjemme altså. Det blir aldri kjedelig å gå fra Matsentret og gjennom paviljongparken og opp til fotballbanen og opp Harilabakken. Det er ikke nødvendigvis fryktelig spennende heller, og det kan jo være utrivelig kaldt eller i overkant mange teritorialmåser, eller ingenting og rett frem, men ikke kjedelig. Det bare er.
Jeg tror jeg har funnet en ny definisjon på hjemme.
"Hjemme er der du ikke forgår av kjedsomhet etter å ha tatt samme veien til butikken i et halvår."
Venter enda litt på at den skal slå inn i Skærps.
Og så blir det kjedelig.
Hver gang man går fra butikken er det akkurat samme stien, samme port og samme gule hus og så det røde og så det grønne og man vet alt hva som kommer og all egentransporten hit og dit er fylt av en slags utålmodighet og lede.
Men ikke i Kirkenes. Ikke hjemme altså. Det blir aldri kjedelig å gå fra Matsentret og gjennom paviljongparken og opp til fotballbanen og opp Harilabakken. Det er ikke nødvendigvis fryktelig spennende heller, og det kan jo være utrivelig kaldt eller i overkant mange teritorialmåser, eller ingenting og rett frem, men ikke kjedelig. Det bare er.
Jeg tror jeg har funnet en ny definisjon på hjemme.
"Hjemme er der du ikke forgår av kjedsomhet etter å ha tatt samme veien til butikken i et halvår."
Venter enda litt på at den skal slå inn i Skærps.
Å-å.......
I natt drømte jeg nesten litt på svensk.
Det kom inn en mann med maskingevær, og da tenkte jeg "ok, han har kulspruta."
Metamorfosen har begynt.....
Det kom inn en mann med maskingevær, og da tenkte jeg "ok, han har kulspruta."
Metamorfosen har begynt.....
Hvordan ta ut en veps helt alene alt. 2.
For noen år siden skrev jeg en oppskrift på hvordan man får ut en veps om den har kommet inn og ingen andre er hjemme og kan ta seg av oppgaven.
Men det er en ganske skummel oppskrift og fordrer at du på et tidspunkt ikke er lengre unna vepsen enn lengden på en stett. Det er det ikke alltid man klarer. Så her er alternativ 2:
Du trenger en ganske stor veps (for de er skumlest) som surrer rundt på et vindu, en åpen dør, en avis og en spray.
Spray vepsen. Det er det samme hvilken spray. Ideelt hadde nok vært en type insektsspray, men det har vel de færreste. Ikke jeg iallefall. En hvilkensomhelst spray går faktisk bra. Finn en fra kjøkkenet eller badet. Jeg brukte rengjørringsspray. Spray vepsen med denne på lengst mulig avstand. Stakkars vepsen. Gjenta og gjenta og gjenta.
Vepsen vil på et tidspunkt i denne prosessen slutte å surre på vinduet, som jo nå er dekket med kjemikalier av noe slag. Den kanskje setter seg i vinduskarmen. Frisklufta fra døra vil lokke den ut og den forsvinner av seg selv.
Vask vinduet med avispapiret.
Hvis du ikke har brukt rengjøringsspray, men for eksempel hårolje i sprayform eller fixativ, må du nok tilsette rengjørringsspray først. Jeg kunne jo bare anbefalt å finne fram rengjøringssprayen med en gang, men når man har en rabiat veps på vinduet har man ikke tid å begynne å lete samt velge og vrake, ta det første du finner og kryss fingrene for at det ikke er superlim.
PS: det kommer til å lukte gymgarderobe for pubertale gutteklasser i stua di etterpå. Om den sprayen du fant var en billig rengjøringsspray altså.
Men det er en ganske skummel oppskrift og fordrer at du på et tidspunkt ikke er lengre unna vepsen enn lengden på en stett. Det er det ikke alltid man klarer. Så her er alternativ 2:
Du trenger en ganske stor veps (for de er skumlest) som surrer rundt på et vindu, en åpen dør, en avis og en spray.
Spray vepsen. Det er det samme hvilken spray. Ideelt hadde nok vært en type insektsspray, men det har vel de færreste. Ikke jeg iallefall. En hvilkensomhelst spray går faktisk bra. Finn en fra kjøkkenet eller badet. Jeg brukte rengjørringsspray. Spray vepsen med denne på lengst mulig avstand. Stakkars vepsen. Gjenta og gjenta og gjenta.
Vepsen vil på et tidspunkt i denne prosessen slutte å surre på vinduet, som jo nå er dekket med kjemikalier av noe slag. Den kanskje setter seg i vinduskarmen. Frisklufta fra døra vil lokke den ut og den forsvinner av seg selv.
Vask vinduet med avispapiret.
Hvis du ikke har brukt rengjøringsspray, men for eksempel hårolje i sprayform eller fixativ, må du nok tilsette rengjørringsspray først. Jeg kunne jo bare anbefalt å finne fram rengjøringssprayen med en gang, men når man har en rabiat veps på vinduet har man ikke tid å begynne å lete samt velge og vrake, ta det første du finner og kryss fingrene for at det ikke er superlim.
PS: det kommer til å lukte gymgarderobe for pubertale gutteklasser i stua di etterpå. Om den sprayen du fant var en billig rengjøringsspray altså.
Men han vil jo ikke være med! To tema i ett blogginnlegg. Sånn kan det gå.
Mange av de tingene livet mitt handler om, handler også om denhemmlightsfullefotgrafen.
Og han synes hele greia med blogg er et uforståelig konsept.
HVORFOR vil man legge ut ting om seg selv, på selveste internett?
Jeg har ikke noe bra svar på det, og det skal veldig lite til før jeg får beskjed om at jeg har brutt en eller annen grense med tanke på privatliv/theStig/theBlog.
(så hvis alle bare kan være så snill å ikke nevne dette innlegget for ham? Plis? Niklas Gjørmefot? Alvorlig ment! Hysj!(nei han leser ikke bloggen, han synes ikke jeg er SÅ interessant))
Og da blir det veldig mange ting jeg ikke kan skrive om, ikke fordi det er så himla privat, men fordi han er med. De gangene vi er samlokalisert, iallefall. Jeg synes nok han er i overkant paranoid, han synes muligens jeg er i overkant fjortis.
Og det oppleves kanskje ikke som et så stort tap for dere, sjøl om det jo er det selvsagt, men jeg leser jo også bloggen min. Jeg liker å gå tilbake å se hva jeg gjorde for nøyaktig to år siden for eksempel. Og avogtil skulle jeg ønske at jeg kunne skrevet om en del saker som ikke er i overkant privat, men som inkluderer enVissPerson, bare fordi det er artig og hyggelig og hadde vært artig å komme på om to år.
Jeg får vel lære meg å huske ting jeg ikke har skrevet ned.
Eller tatt bilde av. For det har jeg faktisk aktivt sluttet med. Når jeg er midt oppe i noe fantastisk vakkert, prøver jeg ikke å fange det med kamera lengre, men med hodet. Jeg tror nemlig de to tingene står litt imot hverandre. Enten opp lever man situasjonen fullt og helt, eller så drar man fram kamera av noe slag og prøver å få et fint bilde av den.
Jeg var på en forelsening i dag. Og der var det jo selvsagt mange bilder, og jeg evner ikke helt å holde oppe konsentrasjonen gjennom et helt foredrag, og jeg sitter og ser på bildet av et vanntrau av noe slag, aner ikke hva dét handlet om, men det var av en pittoresk, uthult trestamme med grønskende mose på og vannet rant og rant. Og jeg tenkte: tro hvor mange som har stått der og tatt bilde av det.
Tro hvor mange som har stått og tatt bilde av det, ved siden av noen andre som tar bilde av det.
Og jeg kjente hvor lei jeg var av at alt vi ser er objekter, ting som kun oppnår sitt fulle potensiale gjennom å bli avfotografert og fremvist i en firkant, og hvor lei jeg er av alle som tar bilde av alt.
Øh....dette har ingenting å gjøre med profesjonen til the Stig, altså.
Og i tillegg liker jeg bilder. Og det er jo ikke sånn at jeg selv aldri har tatt et eneste bilde. Og jeg skjønner knipsetrangen, som jeg også tror er trangen til å lage noe vakkert selv.
Men jeg synes det tar litt overhånd, folkens.
Ro litt ned, hva?
Og han synes hele greia med blogg er et uforståelig konsept.
HVORFOR vil man legge ut ting om seg selv, på selveste internett?
Jeg har ikke noe bra svar på det, og det skal veldig lite til før jeg får beskjed om at jeg har brutt en eller annen grense med tanke på privatliv/theStig/theBlog.
(så hvis alle bare kan være så snill å ikke nevne dette innlegget for ham? Plis? Niklas Gjørmefot? Alvorlig ment! Hysj!(nei han leser ikke bloggen, han synes ikke jeg er SÅ interessant))
Og da blir det veldig mange ting jeg ikke kan skrive om, ikke fordi det er så himla privat, men fordi han er med. De gangene vi er samlokalisert, iallefall. Jeg synes nok han er i overkant paranoid, han synes muligens jeg er i overkant fjortis.
Og det oppleves kanskje ikke som et så stort tap for dere, sjøl om det jo er det selvsagt, men jeg leser jo også bloggen min. Jeg liker å gå tilbake å se hva jeg gjorde for nøyaktig to år siden for eksempel. Og avogtil skulle jeg ønske at jeg kunne skrevet om en del saker som ikke er i overkant privat, men som inkluderer enVissPerson, bare fordi det er artig og hyggelig og hadde vært artig å komme på om to år.
Jeg får vel lære meg å huske ting jeg ikke har skrevet ned.
Eller tatt bilde av. For det har jeg faktisk aktivt sluttet med. Når jeg er midt oppe i noe fantastisk vakkert, prøver jeg ikke å fange det med kamera lengre, men med hodet. Jeg tror nemlig de to tingene står litt imot hverandre. Enten opp lever man situasjonen fullt og helt, eller så drar man fram kamera av noe slag og prøver å få et fint bilde av den.
Jeg var på en forelsening i dag. Og der var det jo selvsagt mange bilder, og jeg evner ikke helt å holde oppe konsentrasjonen gjennom et helt foredrag, og jeg sitter og ser på bildet av et vanntrau av noe slag, aner ikke hva dét handlet om, men det var av en pittoresk, uthult trestamme med grønskende mose på og vannet rant og rant. Og jeg tenkte: tro hvor mange som har stått der og tatt bilde av det.
Tro hvor mange som har stått og tatt bilde av det, ved siden av noen andre som tar bilde av det.
Og jeg kjente hvor lei jeg var av at alt vi ser er objekter, ting som kun oppnår sitt fulle potensiale gjennom å bli avfotografert og fremvist i en firkant, og hvor lei jeg er av alle som tar bilde av alt.
Øh....dette har ingenting å gjøre med profesjonen til the Stig, altså.
Og i tillegg liker jeg bilder. Og det er jo ikke sånn at jeg selv aldri har tatt et eneste bilde. Og jeg skjønner knipsetrangen, som jeg også tror er trangen til å lage noe vakkert selv.
Men jeg synes det tar litt overhånd, folkens.
Ro litt ned, hva?
nattens liste
Åkei, det går litt tregt med lappegnagingen. Det er litt travelt nemlig, så det er jo et godt tegn.
Men aldri for travelt for å bekymre seg. I natt lå jeg våken og bekymret meg til klokken to. I listeform. Helt sant.
Dette er det jeg bekymrer meg over:
-Penger
og for øyeblikket helt unødvendig. Men jeg bekymrer meg over at det kan komme til å bli et problem
-At jeg ikke er sosial nok
vet ikke helt hva som er problemet med dette. jeg trives godt i eget selvskap men det ligger liksom og gnager at det er feil, man må være mer med på saker
-At noen jeg er glad i skal dø
konstant
-Tannlegen
men der var jeg i dag og det gikk som vanlig bra. figenschouer har så fine tenner, ifølge Fruen fra Havet (bestemora til the Stig.) det var hennes første kommentar da the Stig skulle forklare hvem jeg var.
og tannlegen min sender meg en sms dagen før, får aldri noe kort i posten eller sånt mas, så det blir toppen 24 timer med gruing og bekymrer. nå er det et år til neste gang
-At jeg bekymrer meg for mye
faktisk. jeg tok ikke denne inn som et artig retorisk poeng
-Noe med kjeven min
som jeg tror er et resultat av alle punktene over
Men aldri for travelt for å bekymre seg. I natt lå jeg våken og bekymret meg til klokken to. I listeform. Helt sant.
Dette er det jeg bekymrer meg over:
-Penger
og for øyeblikket helt unødvendig. Men jeg bekymrer meg over at det kan komme til å bli et problem
-At jeg ikke er sosial nok
vet ikke helt hva som er problemet med dette. jeg trives godt i eget selvskap men det ligger liksom og gnager at det er feil, man må være mer med på saker
-At noen jeg er glad i skal dø
konstant
-Tannlegen
men der var jeg i dag og det gikk som vanlig bra. figenschouer har så fine tenner, ifølge Fruen fra Havet (bestemora til the Stig.) det var hennes første kommentar da the Stig skulle forklare hvem jeg var.
og tannlegen min sender meg en sms dagen før, får aldri noe kort i posten eller sånt mas, så det blir toppen 24 timer med gruing og bekymrer. nå er det et år til neste gang
-At jeg bekymrer meg for mye
faktisk. jeg tok ikke denne inn som et artig retorisk poeng
-Noe med kjeven min
som jeg tror er et resultat av alle punktene over
snill og grei
Når man har et sånt stipend som jeg har, sammen med mange andre (det er ni ateljéer i denne ordningen) foregår det jo ganske mye hele tiden. Det er utstillinger og åpninger og filmvisninger og performancer og det ene og det andre som jeg ikke går på.
Som jeg ofte føler at jeg burde gått på.
Både fordi det kan være interessant og fordi man jo er høflig og grei og går og ser andres greier.
Og i går skulle jeg gå på en filmvisning som Iaspis arrangerte, som alle i og for seg sa var av en veldig bra film, og som jeg ikke hadde noe grunn til å tro ikke var det, men jeg er jo ikke så opptatt av film. Altså, jeg evner jo ikke å sitte stille og konsentrert gjennom en hel film. Og jeg hadde mye mer lyst å gå hjem og printe ut noen bilder og sy på kofta og lage lunsj til i dag. Men jeg bestemte meg for å gå og se den der filmen da, for det er jo sånt man skal gjøre, man skal delta og være deltagende.
Og så bare gikk jeg i stå.
Og gikk hjem.
Med tredve prosent dårlig samvittighet.
Men jeg er jo strengt tatt ikke interessert. Og kunstneren bak filmen, også stipendiat, er ikke voldsomt trivelig. Ikke utrivelig, men veldig profesjonell. En nettverker. Jeg er ikke interessant for nettverket: meg spenderes det ikke mye tid på. Og hvorfor føler jeg da at jeg bør være høflig og grei og gå og se filmen hans?
Fordi jeg ikke er en profesjonell nettverker.
Og hvorfor gikk jeg hjem istedet?
Fordi jeg ikke er en profesjonell nettverker.
Og ikke har jeg tenkt å bli det heller. Det er mange måter å være kunstner på. Det er mange karriereløp. Og jeg vil ikke løpe om det ikke er trivelig. Så kan de som løper der foran bli store og berømte og ha blodsmak i munnen, så lenge jeg får ha det bra her i baktralten. Dessuten, om man løper for fort, er jeg redd for at jeg vil overse pinnene i grøfta.
Men når det er sagt så kan jeg godt bli litt flinkere til å gå på for eksempel åpninger, for min egen del. Men det handler stort sett mest om å ha spist før man legger ivei etter arbeidstid, sånn at jeg ikke bare vil hjem og svime av.
Som jeg ofte føler at jeg burde gått på.
Både fordi det kan være interessant og fordi man jo er høflig og grei og går og ser andres greier.
Og i går skulle jeg gå på en filmvisning som Iaspis arrangerte, som alle i og for seg sa var av en veldig bra film, og som jeg ikke hadde noe grunn til å tro ikke var det, men jeg er jo ikke så opptatt av film. Altså, jeg evner jo ikke å sitte stille og konsentrert gjennom en hel film. Og jeg hadde mye mer lyst å gå hjem og printe ut noen bilder og sy på kofta og lage lunsj til i dag. Men jeg bestemte meg for å gå og se den der filmen da, for det er jo sånt man skal gjøre, man skal delta og være deltagende.
Og så bare gikk jeg i stå.
Og gikk hjem.
Med tredve prosent dårlig samvittighet.
Men jeg er jo strengt tatt ikke interessert. Og kunstneren bak filmen, også stipendiat, er ikke voldsomt trivelig. Ikke utrivelig, men veldig profesjonell. En nettverker. Jeg er ikke interessant for nettverket: meg spenderes det ikke mye tid på. Og hvorfor føler jeg da at jeg bør være høflig og grei og gå og se filmen hans?
Fordi jeg ikke er en profesjonell nettverker.
Og hvorfor gikk jeg hjem istedet?
Fordi jeg ikke er en profesjonell nettverker.
Og ikke har jeg tenkt å bli det heller. Det er mange måter å være kunstner på. Det er mange karriereløp. Og jeg vil ikke løpe om det ikke er trivelig. Så kan de som løper der foran bli store og berømte og ha blodsmak i munnen, så lenge jeg får ha det bra her i baktralten. Dessuten, om man løper for fort, er jeg redd for at jeg vil overse pinnene i grøfta.
Men når det er sagt så kan jeg godt bli litt flinkere til å gå på for eksempel åpninger, for min egen del. Men det handler stort sett mest om å ha spist før man legger ivei etter arbeidstid, sånn at jeg ikke bare vil hjem og svime av.
minste figenschou
Jeg har hatt besøk.
Av lillesøstersen.
Jeg dro henne likegodt med på fest i sameforeninga og plasserte henne ved minst to anledninger uforvarende ved siden av verdens største sjabbkall, men hun klarte seg veldig bra.
Selv skulle hun ønske at hn hadde fått litt mer brunfarge, men man kan ikke få alt her i livet. Særlig ikke når det er overskyet.
Det hun derimot har fått, er å ta ut farger til kofta si, som jeg tror hun har et bittelitt urealistisk forholdt til ferdigstillelsestidspunktet til (jada rar setning. blogg, dette) men nå har hun nå iallefall tatt ut farger og stoff.
Jeg har nå sydd på armene på brokadekofta for sjette gang, og nå ble det rett, så nå skal jeg snart sy dem fast med symaskinen, men jeg må ta halsen og litt av ryggen på nytt tror jeg, og holbien har jeg ikke begynt på, så den er ikke akkurat nesten ferdig. Men ferdigere. Dét er den.
I ventebestikkelse fikk søstersen en kjole jeg hadde sydd ved et tidligere tidspunkt, men aldri brukt. Hun ville ikke helt tro at jeg hadde sydd den selv, hvlket er litt bemerkelsesverdig når man tenker på at jeg jo skal sy kofte til henne, men hun var glad for ny kjole og jeg var litt glad for at den kom i bruk, for jeg ser jo litt frøkenaktig ut i den mens hun var smæsjing, så alle hjerter frydet seg.
Nå skal jeg gå og sy på brokadekofta. Hurrahh.
Av lillesøstersen.
Jeg dro henne likegodt med på fest i sameforeninga og plasserte henne ved minst to anledninger uforvarende ved siden av verdens største sjabbkall, men hun klarte seg veldig bra.
Selv skulle hun ønske at hn hadde fått litt mer brunfarge, men man kan ikke få alt her i livet. Særlig ikke når det er overskyet.
Det hun derimot har fått, er å ta ut farger til kofta si, som jeg tror hun har et bittelitt urealistisk forholdt til ferdigstillelsestidspunktet til (jada rar setning. blogg, dette) men nå har hun nå iallefall tatt ut farger og stoff.
Jeg har nå sydd på armene på brokadekofta for sjette gang, og nå ble det rett, så nå skal jeg snart sy dem fast med symaskinen, men jeg må ta halsen og litt av ryggen på nytt tror jeg, og holbien har jeg ikke begynt på, så den er ikke akkurat nesten ferdig. Men ferdigere. Dét er den.
I ventebestikkelse fikk søstersen en kjole jeg hadde sydd ved et tidligere tidspunkt, men aldri brukt. Hun ville ikke helt tro at jeg hadde sydd den selv, hvlket er litt bemerkelsesverdig når man tenker på at jeg jo skal sy kofte til henne, men hun var glad for ny kjole og jeg var litt glad for at den kom i bruk, for jeg ser jo litt frøkenaktig ut i den mens hun var smæsjing, så alle hjerter frydet seg.
Nå skal jeg gå og sy på brokadekofta. Hurrahh.
jodajada neida
I dag dro the Stig fra the Fig og til the Kirkenes. Overhodet ikke misunnelig.
BUHUUUUU!
Og da jeg kom på kontoret i dag var den ene store tegningen som jeg har jobbet med i en uke ramlet ned fra veggen på et veldig ukontollert vis og hadde knukket seg så det var en ukes arbeid rett i...golvet.
Og all solbrillebæringen har gitt meg verdens største pandaskille i fjeset.
Men jeg er likevel ved bedre mot. Jeg har litt mindre pollen i hodet, the Stig har nettopp vært på besøk i nesten en ukesvis, søstersen kommer i kveld og jeg har nymalt gulv på atelieret mitt. Og i morgen er det en aldri så liten samefest.
Og jeg er jo en veldig heldig person som har det veldig bra.
BUHUUUUU!
Og da jeg kom på kontoret i dag var den ene store tegningen som jeg har jobbet med i en uke ramlet ned fra veggen på et veldig ukontollert vis og hadde knukket seg så det var en ukes arbeid rett i...golvet.
Og all solbrillebæringen har gitt meg verdens største pandaskille i fjeset.
Men jeg er likevel ved bedre mot. Jeg har litt mindre pollen i hodet, the Stig har nettopp vært på besøk i nesten en ukesvis, søstersen kommer i kveld og jeg har nymalt gulv på atelieret mitt. Og i morgen er det en aldri så liten samefest.
Og jeg er jo en veldig heldig person som har det veldig bra.
ikke-gnrgh
på mange måter bare fordi det er mer logisk å gå med solbriller i sånt vær.
hvorfor vil blogger bare vise ett innlegg på bloggen min når jeg har sagt at blogger skal vise elleve?
Ggggnrggghhhhhhh!!!
Jeg går altså med solbriller inne.
Fæbjolouss.
Det er ikke fordi jeg er gift med en koneplager, og heller ikke fordi jeg er så berømt, det er for helvettes pollen. Solbriller inne og en cardigan rundt hodet så ikke lyset skal slippe inn på siden av brilleglassene. Øynene mine er vel ikke så oppvakte og fleksible da, de reagerer på pollen men skjønner det ikke selv, siden de er programmert til å regaere på lys, så når de får for mye pollen tror de at det er lys det er for mye av.
Sukk.
Og i går hadde jeg sånn hjemlengsel at jeg gråt.
Og snart stikker the Stig hjem til Kirkenes og her sitter jeg med det fantastiske stipendet mitt og vansmekter i min ensomhet.
Og jeg har en senebetennelse som ikke gir seg.
Og alle de andre stipendiatene, som går og fniser av meg fordi jeg går rundt med solbriller inne og cardigan på hodet, de har dratt på seminar sammen. Og det kunne jo jeg også gjort, hadde jeg ikke vært så korka at jeg trodde at seminaret var i Sao Paulo. Det er det ikke. Det er OM en begivenhet i Sao Paulo. Og nå har jeg gjort andre avtaler. Og nå har alle det kjempegøy uten meg.
Og jeg går med solbriller inne. Og har hjemlengsel.
Bustete på håret er jeg visst også.
Cardigansveis.
Fæbjolouss.
Det er ikke fordi jeg er gift med en koneplager, og heller ikke fordi jeg er så berømt, det er for helvettes pollen. Solbriller inne og en cardigan rundt hodet så ikke lyset skal slippe inn på siden av brilleglassene. Øynene mine er vel ikke så oppvakte og fleksible da, de reagerer på pollen men skjønner det ikke selv, siden de er programmert til å regaere på lys, så når de får for mye pollen tror de at det er lys det er for mye av.
Sukk.
Og i går hadde jeg sånn hjemlengsel at jeg gråt.
Og snart stikker the Stig hjem til Kirkenes og her sitter jeg med det fantastiske stipendet mitt og vansmekter i min ensomhet.
Og jeg har en senebetennelse som ikke gir seg.
Og alle de andre stipendiatene, som går og fniser av meg fordi jeg går rundt med solbriller inne og cardigan på hodet, de har dratt på seminar sammen. Og det kunne jo jeg også gjort, hadde jeg ikke vært så korka at jeg trodde at seminaret var i Sao Paulo. Det er det ikke. Det er OM en begivenhet i Sao Paulo. Og nå har jeg gjort andre avtaler. Og nå har alle det kjempegøy uten meg.
Og jeg går med solbriller inne. Og har hjemlengsel.
Bustete på håret er jeg visst også.
Cardigansveis.
Abonner på:
Innlegg (Atom)