hva med de andre frøene da?

såeh, når man sår i minidrivhuset for sommeren, og det er ca titusen frø i en pose, og det står at de skal ett frø i hver potte...og minidrivhuset har seks rom...det er vel ikke bare jeg som slenger i en syv-åtte frø i hvert rom? for ikke å sløse?


kanskje bittelittegranne Murphy kanskje

Det er klart at idet man entrer sitt svenske husvære med en beibi hvis bæsje- og gulpeevner er innstilt på Normal, DA skal plutselig tvättstugan renoveres. Den dagen. Og seks uker fremover. Takk for den.
Sur ble jeg. Men så får man låne nabohuset sin tvättstuga og den er mye finere. Så da ble jeg litt fornøyd igjen. Til jeg innså, eller innhørte, at når en tvättstuga skal renoveres, da tas det ibruk endel tyngre maskineri. Dagen lang, faktisk.
Det er ikke alle som har like lettfor å sove i noe sånt.
For å si det sånn.

For å si det sånn.

Hurra for dagen

I dag har jeg hatt jebbursdag. Hele dagen. Vi har vært borte på hagesenteret for det blir jeg så sprettende glad i hjertet av. Aner ikke hvorfor. Jeg kjøper jo ikke så fryktelig eksotiske saker, ingen store artige busker eller appelsintrær eller blomstrende krydderplanter, for jeg tenker at om de er for fine har de lett for å dø. Men de HAR fryktelig artige eksotiske saker som man kan gå og se på.
Om de ikke er for fine, som for eksempel en enebærbusk, dør de kanskje likevel. For eksempel om man tar de inn til jul og så setter de ut igjen på verandaen. Man vet aldri.
Men altså, å være på hagesenteret. Rad på rad og hus på hus med artige artige artige vekster, som man kunne kjøpt om man ville. Og så kan man kjøpe sånne som mest sannsynlig klarer seg istedet, stemorsblomster for eksempel, som kan lyse litt opp ute på verandaen mens vinduskarmen jobber med de selvsåtte plantene. Og så lukter det så godt!

Jeg kommer til å savne å gå på hagesenteret på jebbursdagen min nå vi har flyttet fra Stockholm for godt og totalt. Det er en fin tradisjon. (En toårig tradisjon er også en tradisjon.)



liste

jeg burde
-fått igang våren på verandaen. Lagt ut den grønne filtmatta, planta om alt som står i minidrivhuset og makser seg så minidrivhuset blir adskillig med mini enn det behøver, montert opp potter, bundet opp erteplantene
-ringt nav
-kommet meg inn til sentrum for å gjøre noen innkjøp
-gått bort på hagesenteret for innkjøp av årets einerbærbusk. Dét skulle jo egentlig ikke bli noen årlig foreteelse men en gang mellom jul og vår døde den så stille og alene der ute på verandaen. Man har bra brune fingre om man klarer å ta livet av en einer. Det er jo en slags kaktus. Men såklart, litt tilstede i livet dens bør man vel være
-funnet et annet navn til vår nye samboer enn "Jendor Spekulasi Førstevann". Det viste seg å ikke passe så godt som jeg hadde trodd. Og det begynner å bli på høy tid med en oppdatering der.

istedet
-plukker jeg brødsmuler ut av foldene på vår nye samboer og tenker at det er både upraktisk og praktisk og spise frokost over ungen. Men når begge to er sulten samtidig....

Jaja. Sånt er livet.
Ganske bra i grunnen.

man gjør sitt beste i idiotiet

NAV vil at jeg skal fylle ut litt dokumenter. Og jeg er jo kjempegrei så det gjør jeg.
Så jeg har både åpna og lasta ned pdf-en det er snakk om.
Og gjør mitt beste. 
"Fyll i på baksiden om det ikke blir plass", står det. Jaha.
Baksiden? Av en pdf? Ser de for seg at jeg skal snu datamaskinen?

Sukk.
(Såklart ble det ikke plass. Jeg skrev med blyant på lokket til laptopen og tok bilde og la med som vedlegg. Så ingen annen måte å løse det på. (neida) (men joda))

hjerte (klishete innlegg)

Ja, jeg sier det som det er:
verdens finste menneske, (unnskyld til dere andre) the Stig, mitt livs lys og hjertes ledestjerne, har bursdag i dag og han har i anledning dagen kjøpt seg sånn pedalsøppelbøtte, for det har vi bruk for.
Han er så fin. Jeg er så heldig.
Eller sånn pedalsøppelbøtte hadde jeg jo overlevd uten, men ikke uten the Stig. Jeg har kanskje dårlig data-, offentligkontor- og feriekarma, og banner ofte over at den der Murphy skal komme og blande seg i alt, men i alt det viktigste er jeg heldig.
Og det er fortsatt ikke pedalsøppelbøtten jeg snakker om.

Takk for meg, det var bare det jeg ville si.


vår mot vår for vår

Jeg er i sverigelandet. For en lengre arbeidsfri periode. Det blir stas.
Her er det vår. Hipsterne fotograferer sneklokkene/hvitveisen/de der lørvete hvite blomstrene som åpenbart er et nasjonalt vårtegn men som en finnmarking ikke vet hva heter.
Og så fotograferer hipsterne andre hipstere som fotograferer hvite blomster. Og seg selv. Jeg observerer den lokale kulturen.

Og jeg hører på fuglesangen og ser på våren.  (Jeg vet ikke helt hva jeg skulle brukt et sånt bilde av en hvit blomst til uansett.)
De har mer dekorativ vår sørpå, det skal de ha, men vår vår lukter bedre.

Blir visst telefon

Nå er det såpass mange i slekten som synes jeg har mast så mye om ny telefon at det virker som om jeg uforvarende har startet en slags innsamlingsaksjon.
Da ble jeg såklart litt usikker på om jeg egentlig vil ha.
Men jeg må ha. Man lever ikke i samfunnet uten. Men må jeg ha så dyr? Må jeg støtte slavearbeid i Kongolesia? Forurensningen i Kina?
Ja. Må visst det.

En av de som er med på kronerullingen, vi kan bare kalle ham "pappa", synes det er såpass pinlig med mitt internettilorgingsprosjekt at han har skjenket et særdeles generøst bidrag. Det er jo stas. Men for å si det sånn, han har ikke så mye han skulle ha sagt på orgingsfronten. Eller hva man skal kalle det. Det verste jeg visste var å være med når det skulle handles inn ny sykkel (på høsten) eller nye ski (på våren) eller fjellsko eller og så videre. For da skulle det prutes. Og det skulle ikke gis seg.
Og det skulle has ting med på kjøpet.
Både jeg og søstersen pleide å syntes at det var såpass pinlig at vi forlot butikken ved enkelte anledninger. Men egentlig har jeg vel også skjønt at de i butikken også syntes det var litt artig. Det ble som et slags parti sjakk men på en veldig finnmarksk måte. Og det ble jo alltid ny sykkel og nye skisko og greier på kjøpet.
Men jeg pruter ikke selv altså.
Jeg tigger på internett. I en blogg ingen leser.
Like effektivt dét, har det vist seg.

woop woop!

Snart er det søttenemai! Bare en måned igjen! Spørsmålet er om det blir en innenlands- eller utenlandssøtnemai i år. Følg med!
(eller la vær. så spennende er det kanskje ikke)

twiiirt?

Jeg vet at blogginga mi er mer som twittring enn som egentlig blogging for tiden.
Det er bare det at livet er så kjedelig for tiden.
Ræva kjedelig.
Og det må jo livet få lov til. I ny og ne og nu.

idé

Hadde det ikke vært en tanke å dele kommentarfeltene etterfølgende debattinnlegg og nyhetssaker i to?
En del for Jeg vil diskutere selve saken
og en annen del for Jeg vil rive av meg noen setninger om konspirasjoner i det politiske systemet generelt og venstresiden spesielt

Hadde blitt mye mer interessant med nettkommentarer da.


pøeh

Noen har latt høre fra seg og sier at jeg burde jo ha en epostadresse her ute om Samsung skal ha noen sjanse. Men ærlig talt. De har vel detektiver til sånt.

for døve ører (HEI! SAMSUNG!)

Hm. Jeg har ikke fått noen mailer fra Samsung der de bønnfaller meg om å ta i mot en sånn s6/edge- telefon som jeg skal teste mot min legendariske datakarma. Jeg har sjekket spamfilteret og alt.
Jeg synes jo absolutt det de kaller sitt nye flaggskip burde foræres meg.
Men ikke så mye som en jolle har jeg blitt tilbudt.

Feiginger.

Jeg har jo den gamle da, men den er delvis offer for min legendariske datakarma, delvis for en snubbel i laderen, og veldig offer for alle nye og ubrukelige programmer Samsung instisterer på å installere hver gang jeg oppdaterer. Nå er den, stakkars, full av programmer jeg hverken har plass til eller kan avinstallere. Det går treeeeeegt.
FÅ NY!
sier jeg jo.

Men ingen hører.


Sekretæroppgaver

Jeg sitter og renskriver et par brev for pappa, som han må sende til kommunen. Han er uenig i hyttetaksten sin. Eller, kommunens hyttetakst, får man vel heller si.
De kommer nok til å få mange klagebrev. Kommunen har taksert og forlangt eiendomsskatt for vedstabler med presenning over, overbygde søppeldunker og hytter ungene satt opp i skogen av gamle paller på syttitallet.
Jeg vet ikke helt om det er en taktikk, å få folk til å gjøre all dokumentasjon- og takseringsjobben selv, eller om det er en tabbe, ettersom det vel ikke er et menneske i kommunen som ikke skriver klagebrev i disse dager. Og de dermed får litt å ta tak i der på kommunehuset.
Og så vet jeg ikke helt om det muligens er en tabbe at jeg sitter her og renskriver pappas brev. Han skriver som ei kråkebolle med leddgikt. Jeg har tidvis store problemer med å skjønne hva som står, og jeg er da enda vant. (Men stave, det kan han.)
Og jeg tror faktisk ikke kommunen, med all den stormen som har vært rundt denne saken, hadde tort å avvise en klage på denne måten:
"Viser til ditt brev av tredje april der du klager på eiendomsskatten. Da ingen her på kommunen evner å lese det du skriver må vi desverre avvise klagen."
Niks nei.
Så egentlig burde han bare skrive "krot krot krot krot kommunens takst 360.000????? krot krot krot, krot, krot kjøpt for 12.000 i 2013.
krot krot krot,
vennlig hilsen."

Det tror jeg hadde vært mye mer effektivt.
Men nå gjør vi det nå på denne måten da.

Økseskaft, økseskaft, hei hei hei.

Sukk.
Lånekassen tror ikke noe på at jeg har vært yrkesaktiv. De har fått dokumentasjon på at jeg har fått arbeidsstipender, materialstipender, diversestipender, og tjent penger på utstillingsvirksomhet, prosjektvirksomhet og utsmykningsvirksomhet, men de har ikke sett noen dokumentasjon på for eksempel avtaler mellom meg og visningssteder. Og det må de ha. Hvordan kan jeg ellers bevise at jeg har vært yrkesaktiv? For bare det at noen gir meg penger for en jobb er jo åpenbart ikke bevis på at jeg har jobbet.
Det er det som er så deilig med å være kunstner, folk bare KASTER penger etter deg.


og de andre

Jeg har ofte tenkt:
jeg har fanden suse meg bedre venner enn jeg fortjener.
De kjører rundt på meg, og maler taket mitt, og borrer i veggen min, og tar med saker fra Ikea, og inviterer meg på middag, og tar seg av flyttelassene mine, og hjelper meg med koftesøm, og henter og bringer og jeg vet altså ikke hva.
Selv har jeg verken bil eller borr eller muskler eller særlige matlagingsevner så hva de får ut av å bære meg på gullstol gjennom livet, aner jeg faktisk ikke. Og det er jo en ubehagelig tanke, men når jeg forsøker å tenke etter og gjennom hvorfor de stiller sånn opp, ender jeg alltid opp med at
jeg har bedre venner enn jeg fortjener.
Og så prøver jeg å tenke at de er jo heller ikke et gjeng med mehe, så noe må det vel være, men det eneste jeg kan komme på at jeg er bra til er å være bortreist når det gjelds, på grunn av denne halvnomadiseringen, alltid er jeg en annen plass. Når noen skal ha bakset en flere hundrekilos marmorplate opp i fjerde etasje, uten heis, for eksempel. Eller når noen skal gifte seg. Da er jeg oisann, en helt annen plass.
Det er nesten så jeg tenker at de får betalt. Klekkelig betalt.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...