I dag er det halv dag for det er Allehelgen. Nå følger jeg jo vanligvis ikke kalenderen på sånt, og ikke feirer jeg alle helgnene heller, men Koftesømmersken gjør heller ikke det, så da blir det foreningsmøte fra halvdagens slutt og utover. I Syforeningen Tindrende fjellbekk i midnattsol på vidda. Eller som vi foreningsmedlemmer liker å forkorte det: Syforeningen Tindrende fjellbekk i sol på vidda.
Tanakofta er molefonken fordi vi holder møte uten henne, men hun har flytta til Kauto og får skylde seg selv. Hun har imidlertid varslet oppmøte via Skype.
Koftesømmersken har varslet overlock og jeg har varslet Bernina magic. Så da blir det nye kofter på både meg og Koftesømmersken. Hva det blir på Tanakofta vet jeg ikke, hun kommer neppe til å konvertere og bli Kautokofta. Både fordi det ikke helt er skikken, og fordi den er et mareritt å sy. Det er liksom det indre mantraet, når man sitter og sliter med de seksogførti sømmene som skal møtes pent i ryggen på Sør-Varangerkofta: "i det minste e æ ikke fra kauto....i det minste e æ ikke fra kauto..."
Eller fra Karesuando, som Koftesømmersken.
Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg for dekorfarger, jeg hadde en plan om å være litt sprelsk, men nå heller det mot tradikkesprelsk. Man må jo liksom bruke det man har....og nå har jeg så mye klede liggende.
Vi får se. Eller, noen store overraskelser blir det vel ikke for jeg har jo ikke vært og kjøpt inn noe annet.
Men, jæj gleder mæj! som de sier i Bugøynes.
dagens dont. (dønter)
I dag er jeg kontordame.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke har noen kontordame for
a) da måtte jeg jo hele tiden fortelle henne hva hun skulle gjøre, og
b) jeg synes det er fint å kunne sitte litt med datamaskinen og spille pingpong med eposter samtidig som jeg driver økonomisk smårydding. Klarer jo ikke være kreativ hver dag.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke har noen kontordame for
a) da måtte jeg jo hele tiden fortelle henne hva hun skulle gjøre, og
b) jeg synes det er fint å kunne sitte litt med datamaskinen og spille pingpong med eposter samtidig som jeg driver økonomisk smårydding. Klarer jo ikke være kreativ hver dag.
En av oss kan ikke regne, det er nå sikkert.
Jeg har sånn bloggteller. Sånn liten rute som forteller meg hvor mange som har vært og sett på bloggen min hver dag.
Den er litt optimistisk, den sier stort sett en plass mellom kanskje femhundre og åttehundre og tusen treff. Optimistisk er vel feil ord, for den vet vel hva den gjør, det jeg mener er at en stor del av det er spam. Spamtreff. Det ser jeg på at endel egentlig helt uinteressante innlegg har voldsom interesse for mine blogglesere. Flere hundre treff pr dag om siste tur til ikkespesifisert-optiker for eksempel. Da blir man jo sånn toplussto-mistenksom.
Sånn at jeg pleier å tenke at kanskje litt under halvparten er virkelige treff. Altså ordentlige mennesker som er innom her.
Men så begynte jeg å se nærmere på tallene.
I dag har jeg hatt 259 treff. Det er enda tidlig på dagen så lavt er logisk.
Av disse 259 går ganske mange til de sedvanlige superinnleggene som tiltrekker seg så mange. (Altså spam.)
Her har et innlegg om Kobbholmen treff 268, optikk 185 treff, billigebåndogdyrekopper 36 treff, gjesteinnlegget til Tanakofta 27 treff (de kan jo selvsagt være genuine,) og et innlegg om If Forsikring 19 treff. Hittil i dag.
Det bli 535 det.
Av 268 treff er 535 treff ganske sikkert spam.
Men hæ? Hvordan kan jeg gå i minus på leserfronten? Jeg har altså -276 lesere?
Nei, dette var faktisk virkelig ikke til å forstå. Hva er det dere holder på med?
Den er litt optimistisk, den sier stort sett en plass mellom kanskje femhundre og åttehundre og tusen treff. Optimistisk er vel feil ord, for den vet vel hva den gjør, det jeg mener er at en stor del av det er spam. Spamtreff. Det ser jeg på at endel egentlig helt uinteressante innlegg har voldsom interesse for mine blogglesere. Flere hundre treff pr dag om siste tur til ikkespesifisert-optiker for eksempel. Da blir man jo sånn toplussto-mistenksom.
Sånn at jeg pleier å tenke at kanskje litt under halvparten er virkelige treff. Altså ordentlige mennesker som er innom her.
Men så begynte jeg å se nærmere på tallene.
I dag har jeg hatt 259 treff. Det er enda tidlig på dagen så lavt er logisk.
Av disse 259 går ganske mange til de sedvanlige superinnleggene som tiltrekker seg så mange. (Altså spam.)
Her har et innlegg om Kobbholmen treff 268, optikk 185 treff, billigebåndogdyrekopper 36 treff, gjesteinnlegget til Tanakofta 27 treff (de kan jo selvsagt være genuine,) og et innlegg om If Forsikring 19 treff. Hittil i dag.
Det bli 535 det.
Av 268 treff er 535 treff ganske sikkert spam.
Men hæ? Hvordan kan jeg gå i minus på leserfronten? Jeg har altså -276 lesere?
Nei, dette var faktisk virkelig ikke til å forstå. Hva er det dere holder på med?
Når man har fest. Eller andre ting. Og litt frivillighet
Jeg var på Sameforeningen sin høstfest i går.
Og det var jo såklart trivelig. I år hadde vi leid oss inn på en restaurant, så det ble litt mindre arbeid på oss frivillige, og det var jo såklart enda triveligere. Vi er tross alt ikke så mange. Fem og en halv arrangørpersoner for en fest på 120-150 stk festpersoner. Da er det deilig å ikke også skulle stå på kjøkkenet og lage maten, stå i oppvasken og vaske kopper, lage kaffe og dessert, OG være i festlokalet og ta av bord, passe på musikken, avsegstyre programmet og faktisk også være på festen. Og rydde etterpå. I år tok restauranten seg av det meste som var sånn restaurantrelatert og det var en klar forbedring.
Veldig mange har veldig mange meninger om denne festen, hvordan den skal være og ikke være,, hvor den skal være og ikke være, hvem som skal lage maten, og nesten ingen vil være med å arrangere. Det er ikke så rart, for det er en litt utakknemlig jobb. På festen er alle glade, men i ukene frem til da er det masse syting på facebook fra individer som heller villa hatt det på en annen måte. Dagen etter er det også syting fra individer som vil ha det annerledes.
Disse individer har ikke kapasitet til å være med å arrangere. Bare masse kapasitet til å ødelegge gleden for de som faktisk gjør det. Og det blir man litt lei av. Så for meg er det nok siste året. Men det har vært hyggelig fram til nå.
Blant de fem og en halv var det to menn. Det vil si nesten halvparten om man tenker som en optimist. Og det er fantastisk og uvanlig. I alle frivilligsammenhenger jeg stiller opp, er manneprosenten på lik null. (Jeg tenkte litt på det når flinkepikedebatten herja mediene.)
Man kan selvfølgelig nekte å være glad før man kommer opp i noe som helst annet enn femti prosent menn i enhver frivilligsammenheng, men jeg foretrekker å være glad for dem som er der, heller enn å kjefte på dem fordi så mange andre ikke stiller opp. Det er jo noe av det verste. Når man stiller opp som frivillig og det bare er kjefting fordi ingen andre har stilt opp. De andre hører jo ikke kjeftingen, det gjør jo bare vi som faktisk er der.
Vel. Nå skal jeg stryke og henge opp kofta. Sånt hører jo også til postfestgjøremål.
Og det var jo såklart trivelig. I år hadde vi leid oss inn på en restaurant, så det ble litt mindre arbeid på oss frivillige, og det var jo såklart enda triveligere. Vi er tross alt ikke så mange. Fem og en halv arrangørpersoner for en fest på 120-150 stk festpersoner. Da er det deilig å ikke også skulle stå på kjøkkenet og lage maten, stå i oppvasken og vaske kopper, lage kaffe og dessert, OG være i festlokalet og ta av bord, passe på musikken, avsegstyre programmet og faktisk også være på festen. Og rydde etterpå. I år tok restauranten seg av det meste som var sånn restaurantrelatert og det var en klar forbedring.
Veldig mange har veldig mange meninger om denne festen, hvordan den skal være og ikke være,, hvor den skal være og ikke være, hvem som skal lage maten, og nesten ingen vil være med å arrangere. Det er ikke så rart, for det er en litt utakknemlig jobb. På festen er alle glade, men i ukene frem til da er det masse syting på facebook fra individer som heller villa hatt det på en annen måte. Dagen etter er det også syting fra individer som vil ha det annerledes.
Disse individer har ikke kapasitet til å være med å arrangere. Bare masse kapasitet til å ødelegge gleden for de som faktisk gjør det. Og det blir man litt lei av. Så for meg er det nok siste året. Men det har vært hyggelig fram til nå.
Blant de fem og en halv var det to menn. Det vil si nesten halvparten om man tenker som en optimist. Og det er fantastisk og uvanlig. I alle frivilligsammenhenger jeg stiller opp, er manneprosenten på lik null. (Jeg tenkte litt på det når flinkepikedebatten herja mediene.)
Man kan selvfølgelig nekte å være glad før man kommer opp i noe som helst annet enn femti prosent menn i enhver frivilligsammenheng, men jeg foretrekker å være glad for dem som er der, heller enn å kjefte på dem fordi så mange andre ikke stiller opp. Det er jo noe av det verste. Når man stiller opp som frivillig og det bare er kjefting fordi ingen andre har stilt opp. De andre hører jo ikke kjeftingen, det gjør jo bare vi som faktisk er der.
Vel. Nå skal jeg stryke og henge opp kofta. Sånt hører jo også til postfestgjøremål.
Frigjøringsjubileet. Femtiårsmarkeringen!
I dag feirer vi som er nordfra slutten på krigen og okkupasjonen. Eller, som noen påpeker, markerer.
Man feirer ikke krig, kamphandlinger og tusenvis av unge menn som aldri kom hjem, man markerer.
Så det gjør vi da. Jeg ser i avisen at kongen er på plass på kongetribunen og sitter og ser på tunnellen som alle gjemte seg i. Igjen.
Det gjorde han nemlig for tyve år siden også, og da var jeg der. Inni tunnelen. (Jeg kommer til å alternere litt mellom tunnellen og tunnelen, kjenner jeg, for begge er lov og begge ser feil ut.) Han må begynne å bli lei av å bli plassert der hvert tiår for å se på en tunnellåpning og et gammelt skur.
Men sånn er det vel å være konge.
For tyve år siden, da jeg så han sist, feiret vi såklart også. Da var det jo femtiårsjubileum.
Og man skulle lage show med de lokale ressurser man hadde. Og de lokale ressursene var Samovarteateret med sine Samovarunger (her kommer jeg inn) og skoleunger fra Bjørnevatn Skole.
Og hvite maledrakter som skulle males i rødt, hvitt og blått av nevnte barn. Og uttog i disse nasjonalfarger. Og uttrop på russisk: mir! bådåsjevits! slåbåda! Med litt armbevegelser til.
Nei, ok, så var det kanskje ikke akkurat det vi sa? men det er liksom det jeg husker at vi ropte. Fred, frihet, brorskap. På en slags russisk.
Det skal seg allerede på malingen av de hvite maledraktene. Alle ungene, bortsett fra de som hadde hvite drakter, skulle få male sin egen drakt rød eller blå. Ingen hadde tenkt på hvor lang tid en unge bruker på å male en papirdress i kroppsstørrelse med en pensel på størrelse med en gaffel. Det tar dritlang tid. Og det er hundre unger som skal gjøre dette. En og en. Så etter at unge nummer en hadde malt dressen sin rød, og brukt opp ca halvparten av malingen som var avsatt til disse hundre, ble det bestemt at det bare skulle klattes litt på resten av dressene.
Resultatet ble at alle ble ferdige, men at det ikke var et vell av unger i rødt, hvitt og blått som kom ut av tunnellen, men et vell av unger i de som så ut som velbrukte malerdresser fra to forskjellige maleprosjekter.
Men vi vellet ut. (og holdt god avstand til han som hadde helt rød dress, han tørket nemlig ikke og farget av på alle som kom for nær.) Samovarungene, som var ringrever i denne typen eventer, og bjørnevatnsungene som fulgte med som best de kunne. Og vi ropte MIR! BÅDÅSJEVITSJ! SLÅBÅDA!
Og dukket forskremte og spang vettskremte inn for å søke ly i tunnellen.
Kimek hadde nemlig sponset arrangementet med titusen kroner i fyrverkeri. Som Frank satt oppå tunnelltaket og smelte av. Altså, jeg vet at fyrverkeri er dyrt men Kimek må ha fått en god deal for det var jævlig mye fyrverkei. Vi hadde hatt en prøveoppskytning dagen før men vinden hadde snudd siden da, og resultatet var at fyrverkeriet fra tusen nyttårsaftner smalt av rett over hodene våre, og er du helvete lensmann som det smalt. Vi rett inn i tunnellen igjen, kongen i stup inn under kongetribunen, Kjetil som roper Frank! Frank! Det e nok nu! over intercomen men Frank hører jo så klart ingenting, og smeller av absolutt alt, vi blir jaget ut av tunnellen igjen, the show must go on, vi ut på plassen, men krokbøyde og forskremte, vi gjennomfører, vi går av scenen, nei, vi springer av scenen, det smeller, det smeller.
Jeg vet ikke hva som skjer der ute, Frank har endelig fått smelt av alt, det er sikkert over til neste post på programmet, noen har vel hentet fram kongen fra under livvaktene sine, det klappes, vi har gjort vårt, vi avslutter der inne i tunellen. Frank kommer strålende fornøyd ned, oppe på tunnelltaket har det jo ikke vært så dramatisk som her nede hos oss, Tommy utbryter F-f-f-f-fy f-f-fan F-frannk, ka e det du har der?
og plukker ut en utbrent rakett fra hetta på varmedressen til Frank, den står opp som en antenne.
Jeg var i Samovarungene i mange år, og etterpå jobbet jeg et par år på Samovarteateret. Samovarungene var det fineste i hele oppveksten min og det var helt ikke-til-å-tro å få jobbe på et ordentlig teater da jeg var ung. Og jeg vet at Bente, teatersjefen, blir akksom bittelitt sur når jeg sier det, (iallefall ble hun det før) men det er denne produksjonen jeg husker best. Av alt jeg har vært med på.
Nei, ikke Lysistrata og ikke En midtsommernatts drøm. Ikke Svein Uredd, ikke Reisen til jordas hjerte, ikke Peer Gynt og ikke Robin Hood. Ikke uteforestillingen i minus 42 i Pasvik. Ikke noen av disse fantastiske produksjoner med fantastiske resultater og magi. Og plenty av artige hendelser og uventede løsninger fra tiårige skuespillere som bruker hele seg for å løse stort og smått av utfordringer.
Det er denne. Det er noe med den der helsikas, sinnsyke, intense smellingen over hodet mens kongen ligger under en bunt med livakter og du selv bare gjennomfører, mens man fra walkitalkien hører
Frank! Frank! Det e nok nu! Frank! og selv roper mir! bådåsjevits! slåbåda! som står klart og tydelig i hjernen. Foran alt annet. Det kan ikke hjelpes for. Det er rakettene som gjør det.
Vel. God markering alle sammen!
Mir! Bådåsjevitsj! Slåbåda!
Man feirer ikke krig, kamphandlinger og tusenvis av unge menn som aldri kom hjem, man markerer.
Så det gjør vi da. Jeg ser i avisen at kongen er på plass på kongetribunen og sitter og ser på tunnellen som alle gjemte seg i. Igjen.
Det gjorde han nemlig for tyve år siden også, og da var jeg der. Inni tunnelen. (Jeg kommer til å alternere litt mellom tunnellen og tunnelen, kjenner jeg, for begge er lov og begge ser feil ut.) Han må begynne å bli lei av å bli plassert der hvert tiår for å se på en tunnellåpning og et gammelt skur.
Men sånn er det vel å være konge.
For tyve år siden, da jeg så han sist, feiret vi såklart også. Da var det jo femtiårsjubileum.
Og man skulle lage show med de lokale ressurser man hadde. Og de lokale ressursene var Samovarteateret med sine Samovarunger (her kommer jeg inn) og skoleunger fra Bjørnevatn Skole.
Og hvite maledrakter som skulle males i rødt, hvitt og blått av nevnte barn. Og uttog i disse nasjonalfarger. Og uttrop på russisk: mir! bådåsjevits! slåbåda! Med litt armbevegelser til.
Nei, ok, så var det kanskje ikke akkurat det vi sa? men det er liksom det jeg husker at vi ropte. Fred, frihet, brorskap. På en slags russisk.
Det skal seg allerede på malingen av de hvite maledraktene. Alle ungene, bortsett fra de som hadde hvite drakter, skulle få male sin egen drakt rød eller blå. Ingen hadde tenkt på hvor lang tid en unge bruker på å male en papirdress i kroppsstørrelse med en pensel på størrelse med en gaffel. Det tar dritlang tid. Og det er hundre unger som skal gjøre dette. En og en. Så etter at unge nummer en hadde malt dressen sin rød, og brukt opp ca halvparten av malingen som var avsatt til disse hundre, ble det bestemt at det bare skulle klattes litt på resten av dressene.
Resultatet ble at alle ble ferdige, men at det ikke var et vell av unger i rødt, hvitt og blått som kom ut av tunnellen, men et vell av unger i de som så ut som velbrukte malerdresser fra to forskjellige maleprosjekter.
Men vi vellet ut. (og holdt god avstand til han som hadde helt rød dress, han tørket nemlig ikke og farget av på alle som kom for nær.) Samovarungene, som var ringrever i denne typen eventer, og bjørnevatnsungene som fulgte med som best de kunne. Og vi ropte MIR! BÅDÅSJEVITSJ! SLÅBÅDA!
Og dukket forskremte og spang vettskremte inn for å søke ly i tunnellen.
Kimek hadde nemlig sponset arrangementet med titusen kroner i fyrverkeri. Som Frank satt oppå tunnelltaket og smelte av. Altså, jeg vet at fyrverkeri er dyrt men Kimek må ha fått en god deal for det var jævlig mye fyrverkei. Vi hadde hatt en prøveoppskytning dagen før men vinden hadde snudd siden da, og resultatet var at fyrverkeriet fra tusen nyttårsaftner smalt av rett over hodene våre, og er du helvete lensmann som det smalt. Vi rett inn i tunnellen igjen, kongen i stup inn under kongetribunen, Kjetil som roper Frank! Frank! Det e nok nu! over intercomen men Frank hører jo så klart ingenting, og smeller av absolutt alt, vi blir jaget ut av tunnellen igjen, the show must go on, vi ut på plassen, men krokbøyde og forskremte, vi gjennomfører, vi går av scenen, nei, vi springer av scenen, det smeller, det smeller.
Jeg vet ikke hva som skjer der ute, Frank har endelig fått smelt av alt, det er sikkert over til neste post på programmet, noen har vel hentet fram kongen fra under livvaktene sine, det klappes, vi har gjort vårt, vi avslutter der inne i tunellen. Frank kommer strålende fornøyd ned, oppe på tunnelltaket har det jo ikke vært så dramatisk som her nede hos oss, Tommy utbryter F-f-f-f-fy f-f-fan F-frannk, ka e det du har der?
og plukker ut en utbrent rakett fra hetta på varmedressen til Frank, den står opp som en antenne.
Jeg var i Samovarungene i mange år, og etterpå jobbet jeg et par år på Samovarteateret. Samovarungene var det fineste i hele oppveksten min og det var helt ikke-til-å-tro å få jobbe på et ordentlig teater da jeg var ung. Og jeg vet at Bente, teatersjefen, blir akksom bittelitt sur når jeg sier det, (iallefall ble hun det før) men det er denne produksjonen jeg husker best. Av alt jeg har vært med på.
Nei, ikke Lysistrata og ikke En midtsommernatts drøm. Ikke Svein Uredd, ikke Reisen til jordas hjerte, ikke Peer Gynt og ikke Robin Hood. Ikke uteforestillingen i minus 42 i Pasvik. Ikke noen av disse fantastiske produksjoner med fantastiske resultater og magi. Og plenty av artige hendelser og uventede løsninger fra tiårige skuespillere som bruker hele seg for å løse stort og smått av utfordringer.
Det er denne. Det er noe med den der helsikas, sinnsyke, intense smellingen over hodet mens kongen ligger under en bunt med livakter og du selv bare gjennomfører, mens man fra walkitalkien hører
Frank! Frank! Det e nok nu! Frank! og selv roper mir! bådåsjevits! slåbåda! som står klart og tydelig i hjernen. Foran alt annet. Det kan ikke hjelpes for. Det er rakettene som gjør det.
Vel. God markering alle sammen!
Mir! Bådåsjevitsj! Slåbåda!
modern times
En ting som forvirrer meg og irriterer meg i like (små) deler, er det der når ektepar deler på en epostadresse. Og en facebookkonto. Hvorfor da? Er det ingen som har fotalt dem at det er gratis? Tenker de at det blir mindre administrasjon? Greiere å forholde seg til?
Du får en epost fra Elin som er underskrevet Geir.
Geir sier på facebook, men avslutter statusen/innlegget/replikken med .elin
VADÅÅÅÅÅ?
På hvilken måte var dette en god ide?
"Neida, jeg trenger ikke egen, vi kan dele?"
Aidånt gettit.
Du får en epost fra Elin som er underskrevet Geir.
Geir sier på facebook, men avslutter statusen/innlegget/replikken med .elin
VADÅÅÅÅÅ?
På hvilken måte var dette en god ide?
"Neida, jeg trenger ikke egen, vi kan dele?"
Aidånt gettit.
Den første julegaven
Pappa ringte. (Eller var det sånn at vi i slike tilfeller som følgende anonymiserte ham og bare kalte ham "pappa"?)
Jo, han hadde kjøpt skaller til meg i julegave.
I resten av dette innlegget kommer jeg til å virke litt utakknemlig, men det får være måte på altså.
Jeg har tidligere spesifisert, konkretisert, eksemplifisert og presisert overfor gavegiveren at jeg ikke ønsker meg skaller.
Jeg HAR nemlig skaller, (med snøring riktignok) og jeg vil ikke ha nye før jeg er mer permanent plassert en plass. Mer å rote bort/oppbevare hos andre. Vil ikke ha.
Grunnen til at jeg har vært så nøye med å få frem dette er at jeg på et tidspunkt lette etter nye skaller, sånne uten snøring, og jeg vet at pappa ("pappa") fikk med seg det.
Jeg noterte meg årvåkent at han fikk det med seg. Nemlig. Men jeg vil ikke ha skaller i julegave. Så jeg ilte til med -isifiseringen. Tok det opp som et eget punkt på dagsordenen.
Helt nyttesløst. For det har han selvfølgelig glemt.
Grunnen til at jeg ikke vil ha skaller i julegave (bortsett fra det der med at jeg har) er:
-Han har kjøpt skaller i str 32. (jeg bruker 42 i skaller, 36 i småsko)
-Pappa "tror" de er sånn uten uten snøring. (det er veldig lett å se. Er de barberte over ankelhøyde er de for skalleband. Det ser man med en gang, det er ikke noe man "tror".)
Jeg sier som hun tjukke i tre nøtter til askepott. "Jeg visste det!"
Vel. Det er ikke mitt problem lengre. For vi har blitt enige om at ettersom jeg på et tidligere tidspunkt har vært så nøye med å presisere at jeg ikke ønsker meg skaller, skal søstra min få dem i julegave istedet.
Hun har riktignok heller ikke 20 cm lange føtter, men hun har ikke vært så lur at hun har sagt at hun IKKE vil ha.
Så nå får hun.
Jo, han hadde kjøpt skaller til meg i julegave.
I resten av dette innlegget kommer jeg til å virke litt utakknemlig, men det får være måte på altså.
Jeg har tidligere spesifisert, konkretisert, eksemplifisert og presisert overfor gavegiveren at jeg ikke ønsker meg skaller.
Jeg HAR nemlig skaller, (med snøring riktignok) og jeg vil ikke ha nye før jeg er mer permanent plassert en plass. Mer å rote bort/oppbevare hos andre. Vil ikke ha.
Grunnen til at jeg har vært så nøye med å få frem dette er at jeg på et tidspunkt lette etter nye skaller, sånne uten snøring, og jeg vet at pappa ("pappa") fikk med seg det.
Jeg noterte meg årvåkent at han fikk det med seg. Nemlig. Men jeg vil ikke ha skaller i julegave. Så jeg ilte til med -isifiseringen. Tok det opp som et eget punkt på dagsordenen.
Helt nyttesløst. For det har han selvfølgelig glemt.
Grunnen til at jeg ikke vil ha skaller i julegave (bortsett fra det der med at jeg har) er:
-Han har kjøpt skaller i str 32. (jeg bruker 42 i skaller, 36 i småsko)
-Pappa "tror" de er sånn uten uten snøring. (det er veldig lett å se. Er de barberte over ankelhøyde er de for skalleband. Det ser man med en gang, det er ikke noe man "tror".)
Jeg sier som hun tjukke i tre nøtter til askepott. "Jeg visste det!"
Vel. Det er ikke mitt problem lengre. For vi har blitt enige om at ettersom jeg på et tidligere tidspunkt har vært så nøye med å presisere at jeg ikke ønsker meg skaller, skal søstra min få dem i julegave istedet.
Hun har riktignok heller ikke 20 cm lange føtter, men hun har ikke vært så lur at hun har sagt at hun IKKE vil ha.
Så nå får hun.
En tirsdag på jobb
Jo, men nytt atelier!
Jeg har jo vært så klar.
Så sitter jeg der da. Og det som må gjøres er bare kontorarbeid og de fleste vedlegg og papirer og sånn som jeg må referere til er hjemme. Synes liksom det er tryggest å ha alle permene mine der. I tilfelle jeg trenger dem. Da er det jo dumt å ha dem på jobb.
Så da får jeg ikke jobbet noe før jeg kommer hjem. Egentlig.
Så da dro jeg hjem.
Og nå har jeg fått jobbet litt.
I dag har jeg fått kontrakter til underskriving fra to forskjellige prosjekter, den ene himlet jeg med øynene over og den andre fikk meg til å le HØYT. To ganger.
Når man er kunstner er mye av jobben å bestemme seg for når man skal sette ned foten. Og hvor hardt.
Ellers er jo mye av jobben også å blogge, surfe på facebook og spille candycrush. Såklart.
Og å se på tittingene som bader i blomsterkassa mi.
Jeg har jo vært så klar.
Så sitter jeg der da. Og det som må gjøres er bare kontorarbeid og de fleste vedlegg og papirer og sånn som jeg må referere til er hjemme. Synes liksom det er tryggest å ha alle permene mine der. I tilfelle jeg trenger dem. Da er det jo dumt å ha dem på jobb.
Så da får jeg ikke jobbet noe før jeg kommer hjem. Egentlig.
Så da dro jeg hjem.
Og nå har jeg fått jobbet litt.
I dag har jeg fått kontrakter til underskriving fra to forskjellige prosjekter, den ene himlet jeg med øynene over og den andre fikk meg til å le HØYT. To ganger.
Når man er kunstner er mye av jobben å bestemme seg for når man skal sette ned foten. Og hvor hardt.
Ellers er jo mye av jobben også å blogge, surfe på facebook og spille candycrush. Såklart.
Og å se på tittingene som bader i blomsterkassa mi.
men så klaaaaart.
Jeg har for tiden atelier vegg i vegg med et dansestudio.
Det vil kanskje overraske dem som vet hvor irritert jeg blir når naboen spiller musikk.
Men det er jo noe annet. Når naboen spiller musikk blir jeg egentlig ikke irritert over musikken, men over at vedkommende ikke evner å vise hensyn til dem rundt seg. Åja, du har lyst å spille kjempehøy musikk og overlater til meg å være den som kommer og sier i fra når det blir for mye? Og en time etterpå er du igang igjen for da må jeg jo sikkert være ferdig med det som var så viktig? Så hyggelig da!
Jeg blir gal av sånne situasjoner. Sånne folk. Men i dansestudioet spiller de jo ikke musikk fordi de har dårlig oppdragelse og forkrøplet empatievne. Der jobber de jo. Så det plager meg ikke i det hele tatt.
Bortsett fra i dag. En eller annen stølling har satt seg for å være litt sånn privat melankolsk ved pianoet og spille én og én trist tone. Samme tone fjorten ganger. Neste halvtone sytten ganger. Neste, ti ganger. Oppover, oppover. Så tar han det fra samme sted. En gang til. Og jeg bare DET DER ER FANEMEG IKKE EN SKALAØVELSE!
DET DER ER DET FANEMEG INGEN SOM SKAL DANSE TIL!
Og jeg har holdt på å bli halvgal i hele dag.
Pling. Pling. Pling. Pling. Pling. Pling
....
PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG.
....
PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING.
....
Jeg har jo selvsagt prøvd å overse det. Men det går ikke.
Helt til jeg innså at det ikke er en emosjonell stølling men en pianostemmer.
LOOOGISK.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke skjønte det med en gang, det er ikke første gang jeg hører et piano stemmes. Men jeg tror kanskje aldri jeg har hørt det skje så langsomt. Og uten akkorder.
Skjønt de kom nå. Og litt mere Pling, Pling.
Og nå plager det meg ikke mer i det hele tatt. Irritasjonen er som skrudd av.
Men nå det er sagt så er jeg glad for at dette ikke er noe som gjøres daglig, altså.
Det vil kanskje overraske dem som vet hvor irritert jeg blir når naboen spiller musikk.
Men det er jo noe annet. Når naboen spiller musikk blir jeg egentlig ikke irritert over musikken, men over at vedkommende ikke evner å vise hensyn til dem rundt seg. Åja, du har lyst å spille kjempehøy musikk og overlater til meg å være den som kommer og sier i fra når det blir for mye? Og en time etterpå er du igang igjen for da må jeg jo sikkert være ferdig med det som var så viktig? Så hyggelig da!
Jeg blir gal av sånne situasjoner. Sånne folk. Men i dansestudioet spiller de jo ikke musikk fordi de har dårlig oppdragelse og forkrøplet empatievne. Der jobber de jo. Så det plager meg ikke i det hele tatt.
Bortsett fra i dag. En eller annen stølling har satt seg for å være litt sånn privat melankolsk ved pianoet og spille én og én trist tone. Samme tone fjorten ganger. Neste halvtone sytten ganger. Neste, ti ganger. Oppover, oppover. Så tar han det fra samme sted. En gang til. Og jeg bare DET DER ER FANEMEG IKKE EN SKALAØVELSE!
DET DER ER DET FANEMEG INGEN SOM SKAL DANSE TIL!
Og jeg har holdt på å bli halvgal i hele dag.
Pling. Pling. Pling. Pling. Pling. Pling
....
PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG.
....
PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING.
....
Jeg har jo selvsagt prøvd å overse det. Men det går ikke.
Helt til jeg innså at det ikke er en emosjonell stølling men en pianostemmer.
LOOOGISK.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke skjønte det med en gang, det er ikke første gang jeg hører et piano stemmes. Men jeg tror kanskje aldri jeg har hørt det skje så langsomt. Og uten akkorder.
Skjønt de kom nå. Og litt mere Pling, Pling.
Og nå plager det meg ikke mer i det hele tatt. Irritasjonen er som skrudd av.
Men nå det er sagt så er jeg glad for at dette ikke er noe som gjøres daglig, altså.
Helgen da.
Det er altså ikke jeg som er ute og kjører ubåt. Om det er noen som lurer.
Derimot har jeg vært på dugnad i dag.
Det er ikke så mye som skal gjøres, borettslaget betaler seg jo ut av det meste. Litt kosting for syns skyld. Det er mest for pølsene vi møter opp. Og så fikk jeg gleden, eller, fryden, av å oppleve oppgangens egne Grand Old Lady stoppe en av de tidligere nevnte beboerne i fjerde, (de i fjerde altså) som var på vei ut mens vi andre dreiv og puska med småting i dugnadsøyemed, og spørre, Er det dere som bare kaster døde planter ut fra balkongen og ned her i felleshagen når høsten kommer? Med jord og alt?
Neida, det var det da ikke, men poenget var markert, ingen andre ble spurt og det var vel heller ingen andre som har balkong sånn at de kunne slenge innholdet fra ferdigblomstrede blomsterpotter over gelendret og ned i blomsterbedene utfor døra.
Og jeg la enda et punkt på lista mi.
Og så har jeg vært og kjøpt stoff til ny kofte. Jeg har jo planlagt å sy sommerkofte i årevis, men liksom ikke helt visst hva jeg skulle gå for på stoffsiden, så jeg tok med meg Koftesømmersken som mer enn gjerne er med på sånt. Jeg tar ting litt i feil rekkefølge her, for dette var på lørdag. Vi hadde blitt enige om å møtes utenfor Söders Tyger når den åpner og ta alle stoffbutikkene vi rakk i løpet av lørdagen. På vei til dette første stoppestedet gikk jeg forbi Systembolaget der folk allerede sto i kø. Da jeg kom til sybutikken var ikke den åpnet enda så da måtte jeg stå litt sånn i kø jeg og. Jeg holdt på å legge ut følgende status på facebook: "Noen står i kø utenfor Systemet, andre står i kø utenfor stoffbutikken", og tagge Koftesyersken. Men så besinnet jeg meg for stoff har jo dobbel betydning bortsett fra i Sverige der stoff bare betyr stoff fordi hvis ikke heter det Tyg. Så det slo jo ikke helt heldig ut for Koftesømmersken sin del.
Det å dra henne med på stoffkjøping var både et sjakktrekk og å kokke alvorlig på spaden. For Koftesømmersken er Ullfascist. Der planen var å finne et billig men bra småblomstret stoff og sy ei lettkofte nesten sånn til hverdagsbruk, endte jeg opp med et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i blånyanser. I tillegg planla vi den neste kofta mi, som skal sys i et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i lyst grått. Koftesømmerken mente at jeg egentlig bare kunne kjøpe det grå stoffet også, og bare sy begge koftene i ett, "dubbla momanger!" som hun sa, men sånn ble det ikke. Et sted må jeg jo sette ned foten for entusiasmen på mine vegne. Jeg bruker tross alt sprettekniven like mye som symaskinen.
Det som derimot skjedde var at jeg klarte å overtale henne til å kjøpe et eksklusivt lite ullstoff i fiolette nyanser til en kofte til henne selv. Og det er faenmeg kryss i taket. Jeg tror ikke hun har sydd en kofte til seg selv siden Methusalem fyllte femti. Det var ikke det letteste, men jeg brukte argumenter som "porteføljen din" og lignende. Så nå har vi avtalt syhelg i overineste helg, for å komme igang og fordi det alltid er triveligere å være to.
Og fordi jeg faenmeg ikke tør å klippe i det eksklusive lille stoffet alene.
Derimot har jeg vært på dugnad i dag.
Det er ikke så mye som skal gjøres, borettslaget betaler seg jo ut av det meste. Litt kosting for syns skyld. Det er mest for pølsene vi møter opp. Og så fikk jeg gleden, eller, fryden, av å oppleve oppgangens egne Grand Old Lady stoppe en av de tidligere nevnte beboerne i fjerde, (de i fjerde altså) som var på vei ut mens vi andre dreiv og puska med småting i dugnadsøyemed, og spørre, Er det dere som bare kaster døde planter ut fra balkongen og ned her i felleshagen når høsten kommer? Med jord og alt?
Neida, det var det da ikke, men poenget var markert, ingen andre ble spurt og det var vel heller ingen andre som har balkong sånn at de kunne slenge innholdet fra ferdigblomstrede blomsterpotter over gelendret og ned i blomsterbedene utfor døra.
Og jeg la enda et punkt på lista mi.
Og så har jeg vært og kjøpt stoff til ny kofte. Jeg har jo planlagt å sy sommerkofte i årevis, men liksom ikke helt visst hva jeg skulle gå for på stoffsiden, så jeg tok med meg Koftesømmersken som mer enn gjerne er med på sånt. Jeg tar ting litt i feil rekkefølge her, for dette var på lørdag. Vi hadde blitt enige om å møtes utenfor Söders Tyger når den åpner og ta alle stoffbutikkene vi rakk i løpet av lørdagen. På vei til dette første stoppestedet gikk jeg forbi Systembolaget der folk allerede sto i kø. Da jeg kom til sybutikken var ikke den åpnet enda så da måtte jeg stå litt sånn i kø jeg og. Jeg holdt på å legge ut følgende status på facebook: "Noen står i kø utenfor Systemet, andre står i kø utenfor stoffbutikken", og tagge Koftesyersken. Men så besinnet jeg meg for stoff har jo dobbel betydning bortsett fra i Sverige der stoff bare betyr stoff fordi hvis ikke heter det Tyg. Så det slo jo ikke helt heldig ut for Koftesømmersken sin del.
Det å dra henne med på stoffkjøping var både et sjakktrekk og å kokke alvorlig på spaden. For Koftesømmersken er Ullfascist. Der planen var å finne et billig men bra småblomstret stoff og sy ei lettkofte nesten sånn til hverdagsbruk, endte jeg opp med et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i blånyanser. I tillegg planla vi den neste kofta mi, som skal sys i et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i lyst grått. Koftesømmerken mente at jeg egentlig bare kunne kjøpe det grå stoffet også, og bare sy begge koftene i ett, "dubbla momanger!" som hun sa, men sånn ble det ikke. Et sted må jeg jo sette ned foten for entusiasmen på mine vegne. Jeg bruker tross alt sprettekniven like mye som symaskinen.
Det som derimot skjedde var at jeg klarte å overtale henne til å kjøpe et eksklusivt lite ullstoff i fiolette nyanser til en kofte til henne selv. Og det er faenmeg kryss i taket. Jeg tror ikke hun har sydd en kofte til seg selv siden Methusalem fyllte femti. Det var ikke det letteste, men jeg brukte argumenter som "porteføljen din" og lignende. Så nå har vi avtalt syhelg i overineste helg, for å komme igang og fordi det alltid er triveligere å være to.
Og fordi jeg faenmeg ikke tør å klippe i det eksklusive lille stoffet alene.
Moderne læstadianerbarn.
"Læstadianerbarn" er et uttrykk hjemmefra. Ja, det er et vanlig ord også såklart. Men som uttrykk beskriver det en som blir litt oppslukt av det der moderne som vi andre ikke blir så storforfær over. For eksempel hvis man kommer hjem til noen og tv-en står på og kanskje har man ikke tv selv og man blir stående og gape med åpen munn, helt oppslukt av skjermen og overhodet ikke tilsnakk...endes. -anes. Kontaktbar.
Nei, nå ble det mange dialektuttrykk her. Det blir kanskje sånn når man skal beskrive et hjemlig fenomen.
Uansett, læstadianerbarn, det der med skjermoppslukthet har jeg hittils tenkt på som noe som rammer dem som ikke har tv selv, det har iallefall vært empirien fram til nå. Men i dag satt jeg på t-banen og tversover meg satt det en fyr med telefon. Og bak ham var det en luke mellom stolene, sånn som det blir der der er "trekkspill" mellom vognene, og der sto det et gjeng med ungdommer. De snakka sammen. Hun ene sto og nistirret ned i mobilen til han som satt tvers over meg, og ordet "læstadianerbarn" falt seg passende å bruke for en nording. (Ikke HØYT da.) Hun var helt oppslukt av skjermen. Men jeg oppdaget sekundet etter at hun også var med i samtalen. Hun snakke litt høyere enn de andre siden hun sto med ryggen til dem, og stirra ned i skjermen til han fyren. Men hun var helt med i samtalen som pågikk. Etterhvert fikk de andre med seg hvorfor hun sto bortvendt og så sto alle ungdommene og glodde ned i skjermen hans, noe han var uvitende om, mens de fortsatte samtalen. De tok ikke blikket vekk fra skjermen ett sekund.
Jeg ble litt nyskjerrig på hva han drev med siden de ble så forheksede, men etter en stund innså jeg at han spilte CandyCrush. (Ah, all denne moderne kunnskap. Jeg kan ikke tolke værtegn men jeg kan lese ganske mye utfra fingerbevegelser på en skjerm jeg ikke kan se.)
Altså, det må jo være det kjedeligste som finnes. Ikke bare se på at noen andre spiller, men se på at noen du overhodet ikke kjenner spiller. Men der sto de. Og nistirret.
Og jeg tenkte at de er ikke akkurat som læstadianerbarn. Læstadianerbarn (altså, "læstadianerbarn") blir oppslukt fordi de er litt sulteforet. Men disse var nok det motsatte. De var vel så vant til skjermer og bevegelser og jeg vet ikke (jeg vet ikke, jeg er jo tross alt 86) at når det fantes et tilbud om å stirre på bevegelige bilder, så tok de det. Helt selvfølgelig.
Men det var litt rart å se på.
Nei, nå ble det mange dialektuttrykk her. Det blir kanskje sånn når man skal beskrive et hjemlig fenomen.
Uansett, læstadianerbarn, det der med skjermoppslukthet har jeg hittils tenkt på som noe som rammer dem som ikke har tv selv, det har iallefall vært empirien fram til nå. Men i dag satt jeg på t-banen og tversover meg satt det en fyr med telefon. Og bak ham var det en luke mellom stolene, sånn som det blir der der er "trekkspill" mellom vognene, og der sto det et gjeng med ungdommer. De snakka sammen. Hun ene sto og nistirret ned i mobilen til han som satt tvers over meg, og ordet "læstadianerbarn" falt seg passende å bruke for en nording. (Ikke HØYT da.) Hun var helt oppslukt av skjermen. Men jeg oppdaget sekundet etter at hun også var med i samtalen. Hun snakke litt høyere enn de andre siden hun sto med ryggen til dem, og stirra ned i skjermen til han fyren. Men hun var helt med i samtalen som pågikk. Etterhvert fikk de andre med seg hvorfor hun sto bortvendt og så sto alle ungdommene og glodde ned i skjermen hans, noe han var uvitende om, mens de fortsatte samtalen. De tok ikke blikket vekk fra skjermen ett sekund.
Jeg ble litt nyskjerrig på hva han drev med siden de ble så forheksede, men etter en stund innså jeg at han spilte CandyCrush. (Ah, all denne moderne kunnskap. Jeg kan ikke tolke værtegn men jeg kan lese ganske mye utfra fingerbevegelser på en skjerm jeg ikke kan se.)
Altså, det må jo være det kjedeligste som finnes. Ikke bare se på at noen andre spiller, men se på at noen du overhodet ikke kjenner spiller. Men der sto de. Og nistirret.
Og jeg tenkte at de er ikke akkurat som læstadianerbarn. Læstadianerbarn (altså, "læstadianerbarn") blir oppslukt fordi de er litt sulteforet. Men disse var nok det motsatte. De var vel så vant til skjermer og bevegelser og jeg vet ikke (jeg vet ikke, jeg er jo tross alt 86) at når det fantes et tilbud om å stirre på bevegelige bilder, så tok de det. Helt selvfølgelig.
Men det var litt rart å se på.
Jeg klargjør forrige post:
Pappa syntes det var litt rart at jeg ikke kunne huske å ha planta stemorsblomstene.
La meg klargjøre:
Det var ikke sånn at jeg forlot en kasse med jord, kom tilbake til en kasse med jord etter tre måneder, renska ut to døde insekter, lurte på hvorfor jeg egentlig syntes en kasse med jord var så dekorativt, dro igjen, og da jeg kom tilbake nå var det plutselig japansk hage med stemorsblomster.
Det var sånn at jeg i april planta masse frø, en såkalt "blomsterblanding", det grodde som bare det, jeg var i Kirkenes i tre måneder, jeg kom tilbake, alt var dødt, jeg renska blomsterkassa, men av en eller annen grunn kasta jeg ikke jorda (fordi de sitter litt fast bak der som de står og jeg hadde innholdet fra ørten andre blomsterpotter å begrave), jeg dro hjem igjen, så kom jeg hjem igjen, og DA
var det stemorsblomster.
Som jeg sannsynligvis planta samtidig med "blomsterblandingen" fordi jeg vet at de bruker år og dag på å komme opp.
Men det kan jeg ikke huske at jeg har gjort. Men jeg tror altså ikke at de bare har oppstått av intet.
Ok?
La meg klargjøre:
Det var ikke sånn at jeg forlot en kasse med jord, kom tilbake til en kasse med jord etter tre måneder, renska ut to døde insekter, lurte på hvorfor jeg egentlig syntes en kasse med jord var så dekorativt, dro igjen, og da jeg kom tilbake nå var det plutselig japansk hage med stemorsblomster.
Det var sånn at jeg i april planta masse frø, en såkalt "blomsterblanding", det grodde som bare det, jeg var i Kirkenes i tre måneder, jeg kom tilbake, alt var dødt, jeg renska blomsterkassa, men av en eller annen grunn kasta jeg ikke jorda (fordi de sitter litt fast bak der som de står og jeg hadde innholdet fra ørten andre blomsterpotter å begrave), jeg dro hjem igjen, så kom jeg hjem igjen, og DA
var det stemorsblomster.
Som jeg sannsynligvis planta samtidig med "blomsterblandingen" fordi jeg vet at de bruker år og dag på å komme opp.
Men det kan jeg ikke huske at jeg har gjort. Men jeg tror altså ikke at de bare har oppstått av intet.
Ok?
Bloggeren blogger om sin balkonghage.
Jeg driver og tar livet av balkonghagen med mitt stockholmsfravær. (Har ikke balkong i Kirkenes. Der har vi veranda.)
Nå ser det plutselig sånn ut:
Ting kan tyde på at det har regnet litt i Stockholm i det siste.
Jeg vet ikke helt om dette kvalifiserer til å ha tatt livet av. De lever jo. Og vannstemorsblomster er kanskje noe trendy svenskt. Hva vet jeg. Jeg kan ikke huske å ha planta dem, men det må jeg visst ha gjort. Egentlig hadde jeg renska ut av den blomsterkassa da jeg var her sist (se råtten stilk til venstre) og hadde tenkt å kaste jorda også, vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det, men bra var jo det for nå har jeg plutselig fått en liten japansk hage her.
Bra jeg har lagt sånne dreneringskuler i bunnen da.
Nå ser det plutselig sånn ut:
Ting kan tyde på at det har regnet litt i Stockholm i det siste.
Jeg vet ikke helt om dette kvalifiserer til å ha tatt livet av. De lever jo. Og vannstemorsblomster er kanskje noe trendy svenskt. Hva vet jeg. Jeg kan ikke huske å ha planta dem, men det må jeg visst ha gjort. Egentlig hadde jeg renska ut av den blomsterkassa da jeg var her sist (se råtten stilk til venstre) og hadde tenkt å kaste jorda også, vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det, men bra var jo det for nå har jeg plutselig fått en liten japansk hage her.
Bra jeg har lagt sånne dreneringskuler i bunnen da.
Jeg spør
Det er en ting jeg ikke forstår. Og da mener jeg at jeg ikke helt forstår det, det er ikke bare et retorisk poeng. (men det er det også):
Når nå de uføre skal få utbetalt mindre penger enn før, for at de skal innse at det skal lønne seg for dem å jobbe, og bli motivert til å jobbe mer,
betyr ikke det at blåregjeringen underkjenner det arbeidet som ble gjort da disse menneskene ble erklært uføre?
Når du blir erklært så og så mange prosent medisinsk ufør, betyr ikke det at et ekspertapparat avgjør at du ikke kan jobbe mer enn en viss prosent? Et sted mellom null og 95 prosent?
Så når Blått sier at men nå skal du motiveres til å jobbe en viss mengde mer, det vil si det som tilsvarer skattetrekket din i rene penger da, må det jo samtidig bety at det apparatet som erklærte deg medisinsk ufør i utgangspunktet, har bommet på prosenten? I SAMTLIGE tilfeller i Norge de siste ørten år?
Så hvorfor varsler det ingen gjennomgang av dette systemet? Hvis alle som er erklært uføre har større restarbeidsevne enn ekspertapparatet har avgjort?
Nå når det nå er avgjort at de kan jobbe mer enn tidligere anslått, de har bare ikke vært nok økonomisk motivert?
Jeg klarer ikke trekke noen annen konklusjon enn at diverse eksperter og instanser har fått sitt arbeid underkjent med denne reformen.
Når nå de uføre skal få utbetalt mindre penger enn før, for at de skal innse at det skal lønne seg for dem å jobbe, og bli motivert til å jobbe mer,
betyr ikke det at blåregjeringen underkjenner det arbeidet som ble gjort da disse menneskene ble erklært uføre?
Når du blir erklært så og så mange prosent medisinsk ufør, betyr ikke det at et ekspertapparat avgjør at du ikke kan jobbe mer enn en viss prosent? Et sted mellom null og 95 prosent?
Så når Blått sier at men nå skal du motiveres til å jobbe en viss mengde mer, det vil si det som tilsvarer skattetrekket din i rene penger da, må det jo samtidig bety at det apparatet som erklærte deg medisinsk ufør i utgangspunktet, har bommet på prosenten? I SAMTLIGE tilfeller i Norge de siste ørten år?
Så hvorfor varsler det ingen gjennomgang av dette systemet? Hvis alle som er erklært uføre har større restarbeidsevne enn ekspertapparatet har avgjort?
Nå når det nå er avgjort at de kan jobbe mer enn tidligere anslått, de har bare ikke vært nok økonomisk motivert?
Jeg klarer ikke trekke noen annen konklusjon enn at diverse eksperter og instanser har fått sitt arbeid underkjent med denne reformen.
Samene ååååh jeg får MAKK!
Jeg sitter og jobber med søknader. Det har jeg gjort en stund. Det er viktig å få det ordentlig.
Jeg blir veldig frustrert av å skrive søknader for det er på en måte helt ulidelig kjedelig. Både det å skrive, men særlig det å få det inn på rett vis med riktige vedlegg og riktig antall tegn i riktig skjema. Sjelen min krøller seg.
Noen skal til Kulturådet, noen skal til de forskjellige kunstnerorganisasjonene og noen skal til Samene. Det vil si, det er forsåvidt en kunstnerorganisasjon det også, i dette tilfellet.
Og jeg vet at når jeg starter med det må jeg ha friskt mot og høyt blodsukker for jeg får MAKK av det rotet man må forholde seg til da!
For det første må man passe seg for alle utdaterte nettsider som google fortsatt henviser til men som ikke er oppdatert eller korrekt. Det må man bare vite, at denne nettsiden, uansett hvor riktig den ser ut, er ikke riktig. Hvorfor kan man ikke bare fjerne dem da? Og når man har funnet riktig side, henvises man til DEN SIDEN MAN ER PÅ, for mer informasjon. På den siden man er på, er det ikke mer informasjon. Men en link til en side med mer informasjon. Som er den man er på.
Men man kommer seg jo forbi dette, til riktig side, som har litt mer informasjon. Man har jo en viss erfaring. Der er det link til søknadsskjema. Hurra. Men den siden er 404, finnes ikke.
Og jeg bare, hvorfor er det på død og liv VI som må holde på på dette fortærende uprofesjonelle viset!?
Hvorfor legges ikke maks søknadssum på de forskjellige stipendene ut? Alle de andre klarer jo det?
OG: Hvorfor legges ikke tidligere års tildelingslister ut? Hvorfor legges ikke stipendkomittéene ut? Dette er jo offentlige penger?
Jeg får sikkert svar (på de tre siste der) om jeg skriver til Sametinget. Det er ikke tvil i min sjel om det. Men alle andre legger dette ut offentlig så snart tildelingene er klare. Åpenhet og gjennomsiktighet er BRA!
Og virker litt mer proft....
Jeg kunne sikkert skrevet en mail om alt dette til Sametinget. Jeg burde helt klart gjort det. Jeg bare ser ikke for meg at det kommer til å skje noe.
Jeg skrev faktisk en mail til Kulturrådet. For i deres søknader går det ikke an å skrive inn samiske bokstaver. Nå skriver jeg jo ikke søknader på samisk til Kulturrådet, men nå og da må man ha med sånne krumelurer for å få med navn på verk, folk man har jobbet med, og stedsnavn. Sånn som det er nå må man drive med litt sånn aktiv dysleksi for å få inn sånt. Dhe ej såm å krive meh dalefeil.
Så da skrev jeg en mail og fikk svar. (De skal se på det til neste år)
Jeg vet. Jeg burde ta mitt ansvar som talefør same og skrive til Sametinget også. Jeg vet.
Men jeg har mer lyst å gå ut å brøle på verandaen.
Spørs om de hører meg der i vestfylket da.
Jeg blir veldig frustrert av å skrive søknader for det er på en måte helt ulidelig kjedelig. Både det å skrive, men særlig det å få det inn på rett vis med riktige vedlegg og riktig antall tegn i riktig skjema. Sjelen min krøller seg.
Noen skal til Kulturådet, noen skal til de forskjellige kunstnerorganisasjonene og noen skal til Samene. Det vil si, det er forsåvidt en kunstnerorganisasjon det også, i dette tilfellet.
Og jeg vet at når jeg starter med det må jeg ha friskt mot og høyt blodsukker for jeg får MAKK av det rotet man må forholde seg til da!
For det første må man passe seg for alle utdaterte nettsider som google fortsatt henviser til men som ikke er oppdatert eller korrekt. Det må man bare vite, at denne nettsiden, uansett hvor riktig den ser ut, er ikke riktig. Hvorfor kan man ikke bare fjerne dem da? Og når man har funnet riktig side, henvises man til DEN SIDEN MAN ER PÅ, for mer informasjon. På den siden man er på, er det ikke mer informasjon. Men en link til en side med mer informasjon. Som er den man er på.
Men man kommer seg jo forbi dette, til riktig side, som har litt mer informasjon. Man har jo en viss erfaring. Der er det link til søknadsskjema. Hurra. Men den siden er 404, finnes ikke.
Og jeg bare, hvorfor er det på død og liv VI som må holde på på dette fortærende uprofesjonelle viset!?
Hvorfor legges ikke maks søknadssum på de forskjellige stipendene ut? Alle de andre klarer jo det?
OG: Hvorfor legges ikke tidligere års tildelingslister ut? Hvorfor legges ikke stipendkomittéene ut? Dette er jo offentlige penger?
Jeg får sikkert svar (på de tre siste der) om jeg skriver til Sametinget. Det er ikke tvil i min sjel om det. Men alle andre legger dette ut offentlig så snart tildelingene er klare. Åpenhet og gjennomsiktighet er BRA!
Og virker litt mer proft....
Jeg kunne sikkert skrevet en mail om alt dette til Sametinget. Jeg burde helt klart gjort det. Jeg bare ser ikke for meg at det kommer til å skje noe.
Jeg skrev faktisk en mail til Kulturrådet. For i deres søknader går det ikke an å skrive inn samiske bokstaver. Nå skriver jeg jo ikke søknader på samisk til Kulturrådet, men nå og da må man ha med sånne krumelurer for å få med navn på verk, folk man har jobbet med, og stedsnavn. Sånn som det er nå må man drive med litt sånn aktiv dysleksi for å få inn sånt. Dhe ej såm å krive meh dalefeil.
Så da skrev jeg en mail og fikk svar. (De skal se på det til neste år)
Jeg vet. Jeg burde ta mitt ansvar som talefør same og skrive til Sametinget også. Jeg vet.
Men jeg har mer lyst å gå ut å brøle på verandaen.
Spørs om de hører meg der i vestfylket da.
Mer om pål-pål (eller noen)
Han kompisen fra folkehøyskolen svarte.
Det ble ikke bedre av den grunn.
Han mente at "det var en i samme gjengen som het Oda".
Oda? Oda? Altså, greit at jeg ikke alltid klarer å skille folk, men stort sett klarer jeg da å se forskjell på gutter og jenter. Og når jeg er i tvil, da er jeg i tvil, men går ikke bare ut fra at Oda og Pål er samme person.
Etter det svaret fikk jeg iallefall vondt i hodet.
Men Kompis fra Folkehøyskole sa at nei, det var ikke ei jente, det var en gutt. Som alle kalte Oda.
På en måte er det bra, for han skjønte hva jeg mente, og han serverte et navn på en person som han mente kunne føre til denne forvirringen om man så ham i sammenheng med Per Jone/Pål-Pål.
Men jeg tror at jeg hadde huska det om det var en person som halvparten kalte Jone og andre halvparten Oda. Det hadde jeg liksom bitt meg merke i, på noe plan.
Aaarhf. Nei jeg tror jeg må forsøke å la dette fare. Men om alle bare kunne begynt med navnelapper hadde det vært til stor hjelp for meg. Tusen takk.
Det ble ikke bedre av den grunn.
Han mente at "det var en i samme gjengen som het Oda".
Oda? Oda? Altså, greit at jeg ikke alltid klarer å skille folk, men stort sett klarer jeg da å se forskjell på gutter og jenter. Og når jeg er i tvil, da er jeg i tvil, men går ikke bare ut fra at Oda og Pål er samme person.
Etter det svaret fikk jeg iallefall vondt i hodet.
Men Kompis fra Folkehøyskole sa at nei, det var ikke ei jente, det var en gutt. Som alle kalte Oda.
På en måte er det bra, for han skjønte hva jeg mente, og han serverte et navn på en person som han mente kunne føre til denne forvirringen om man så ham i sammenheng med Per Jone/Pål-Pål.
Men jeg tror at jeg hadde huska det om det var en person som halvparten kalte Jone og andre halvparten Oda. Det hadde jeg liksom bitt meg merke i, på noe plan.
Aaarhf. Nei jeg tror jeg må forsøke å la dette fare. Men om alle bare kunne begynt med navnelapper hadde det vært til stor hjelp for meg. Tusen takk.
i anledning FOR HELVETTE!
Jeg vil gjerne, i all min zenhet og beherskelse, republisere dette innlegget fra 11. mars 2011.
Det går i sin helhet sånn:
kjære alle biler små
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!
Det går i sin helhet sånn:
kjære alle biler små
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!
Gammelt jungelord. Eller viddeord, kanskje heller.
"Den som er i Kirkenes, men i fjerntåka har sjekket Yr for Stockholm, og planlagt etter dette, blir våt, kald og skuffet."
Pål, Pål-Pål, og Pålpålpål. Eller noen helt andre.
Jeg har skrevet før om min dårlige ansiktshukommelse. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen folk. Sjarmerende nok. Og dette er litt selvforsterkende for når jeg er i situasjoner der jeg vet at jeg kan støte på folk jeg burde kjent igjen, overkompanserer hjernen min og jeg kjenner igjen folk som jeg aldri har hilst på før, men jeg tror det er kjentfolk. De trenger ikke være så veldig like, samme hårfarge kan være nok.
Jeg fortalte jo i fjor om da jeg var tilbake på Konstfack og traff på en som hadde gått i klassen under meg, jeg bare syntes det var litt underlig at han hadde krympet. For det går jo ikke an. Men jeg trodde likevel det var ham. Til jeg traff den virkelige utgaven. Det er nok noe av det samme som skjer når man tror at man kjenner seg igjen en plass når man driver og går seg litt vill eller tester nye steder eller er en plass der man ikke har vært på lenge, hjernen forteller deg hvor du er selv om det er noe som ikke stemmer. Som for eksempel at et hus ikke er på rett plass eller det plutselig har dukket opp en elv. Man tror liksom likevel at man vet hvor man er, det der huset som ikke skulle stått dere er på en måte bare som støy, hjernen overstyrer logikken.
Skjønner dere hva jeg mener?
Vel, når jeg gikk på folkehøyskole (og dette har jeg også skrevet om før) var det en fyr der som het Per Jone. Noen kalte ham bare for Per, og andre sa bare Jone og jeg syntes det var mildt forvirrende men ikke i større grad enn at jeg registrerte at det var sånn. Per Jone var litt sånn underlig og arrogant, humørsyk kanskje? Noen ganger var han verdens triveligste og andre ganger var han bare tverr. Og han huska aldri at vi nettopp hadde snakket sammen eller ting jeg hadde fortalt ham før. Som var frustrerende og også forvirrende og kanskje det som fikk meg til å tenke på ham som arrogant. Helt til jeg så Per og Jone stå og prate sammen, og innså at det var to forskjellige mennesker.
Hujeda.
Men. Og nå kommer grunnen til at jeg skriver om dette igjen.
Facebook lurer på om jeg kanskje kjenner Per Jone Lindblad?
Men herrejedorias. Har de gått hen og blitt ett? Nei dette var ordentlig ordentlig forvirrende. Er det en eller to?
Det er jo mange år siden jeg gikk på folkehøyskole, husker jeg feil?
Jeg må jo huske feil navn. Det må ha vært en Pål Jone som alle kalte Jone og en...Erik eller noe. For det VAR jo to. Håper jeg. Jeg får hodepine av dette.
I går kom jeg på noe som fikk meg til å puste litt lettet ut, sånn, AH, det er klart de var to, for husker du ikke at- men i dag har jeg glemt hva akkurat dette var. Fanes!
Så i ettermiddag måtte jeg skrive en mail til en kompis fra folkehøyskolen, som jeg er venn med på facebook men ikke har snakket med på mange år, og forklare problemet og spørre om hjelp til å rede dette ut.
Kjempedeilig å framstå som godt over middels fjottet. Men jeg MÅ vite det. Jeg må ha svaret!
Jeg må ha svaret mer enn jeg må framstå som smart og rolig og behersket. Faktisk.
Jeg fortalte jo i fjor om da jeg var tilbake på Konstfack og traff på en som hadde gått i klassen under meg, jeg bare syntes det var litt underlig at han hadde krympet. For det går jo ikke an. Men jeg trodde likevel det var ham. Til jeg traff den virkelige utgaven. Det er nok noe av det samme som skjer når man tror at man kjenner seg igjen en plass når man driver og går seg litt vill eller tester nye steder eller er en plass der man ikke har vært på lenge, hjernen forteller deg hvor du er selv om det er noe som ikke stemmer. Som for eksempel at et hus ikke er på rett plass eller det plutselig har dukket opp en elv. Man tror liksom likevel at man vet hvor man er, det der huset som ikke skulle stått dere er på en måte bare som støy, hjernen overstyrer logikken.
Skjønner dere hva jeg mener?
Vel, når jeg gikk på folkehøyskole (og dette har jeg også skrevet om før) var det en fyr der som het Per Jone. Noen kalte ham bare for Per, og andre sa bare Jone og jeg syntes det var mildt forvirrende men ikke i større grad enn at jeg registrerte at det var sånn. Per Jone var litt sånn underlig og arrogant, humørsyk kanskje? Noen ganger var han verdens triveligste og andre ganger var han bare tverr. Og han huska aldri at vi nettopp hadde snakket sammen eller ting jeg hadde fortalt ham før. Som var frustrerende og også forvirrende og kanskje det som fikk meg til å tenke på ham som arrogant. Helt til jeg så Per og Jone stå og prate sammen, og innså at det var to forskjellige mennesker.
Hujeda.
Men. Og nå kommer grunnen til at jeg skriver om dette igjen.
Facebook lurer på om jeg kanskje kjenner Per Jone Lindblad?
Men herrejedorias. Har de gått hen og blitt ett? Nei dette var ordentlig ordentlig forvirrende. Er det en eller to?
Det er jo mange år siden jeg gikk på folkehøyskole, husker jeg feil?
Jeg må jo huske feil navn. Det må ha vært en Pål Jone som alle kalte Jone og en...Erik eller noe. For det VAR jo to. Håper jeg. Jeg får hodepine av dette.
I går kom jeg på noe som fikk meg til å puste litt lettet ut, sånn, AH, det er klart de var to, for husker du ikke at- men i dag har jeg glemt hva akkurat dette var. Fanes!
Så i ettermiddag måtte jeg skrive en mail til en kompis fra folkehøyskolen, som jeg er venn med på facebook men ikke har snakket med på mange år, og forklare problemet og spørre om hjelp til å rede dette ut.
Kjempedeilig å framstå som godt over middels fjottet. Men jeg MÅ vite det. Jeg må ha svaret!
Jeg må ha svaret mer enn jeg må framstå som smart og rolig og behersket. Faktisk.
....lengt!
Avogtil har jeg også lyst å bo i et land der sommer er normalen. Der man stort sett går i barlegger og småsko. Og liksom forbereder seg på Noe Annet når vinteren kommer. (Istedet for at vinter er normalen og man blir hautullat av at det er sommer og alt man skal ha gjort i full fart av sommeraktige aktiviteter.) Det virker som litt mindre stess med alt hvis man er litt mer bortskjemt med sommer.
Men det har kanskje litt med min sterke dragning mot det å dra på ferie å gjøre.
Og jeg har jo gitt hele ferieskiten opp, det går jo bare verre og verre hver gang vi prøver oss på fenomenet. Nå tør jeg ikke mer. (Helt ærlig.)
Men likevel, jeg drømmer litt om det. En sånn lang ferie der man blir VANT til å bare gå rundt og vase og gjøre ting man vil. Der været er fint hver dag sånn at man ikke får vondt i den indre finnmarkingen om man sitter inne selv om det er sol ute. Og kanskje man kan ha et svømmebasseng og en fantastisk hotellfrokost tilgjengelig.
Jeg liker jo høsten. Og vinteren. Vinter er min normaltilstand, evig sommer hadde vært litt slitsomt. Litt som å komme til et land der alle bare spiser godter og alt er laget av sukkertøy, kjempeartig først, men så får man vel lyst på brød etterhvert. Og et eple.
Men likevel. Når jeg ser bilder av folk som oppfører seg som om sommer var noe helt normalt, da blir jeg bittelitt misunnelig. Og vil på ferie.
Jaja. Jeg får tenke på det som en allergi. Jeg har jo også veldig lyst på katt, og det går heller ikke. Det er bare å finne seg i det.
Men det har kanskje litt med min sterke dragning mot det å dra på ferie å gjøre.
Og jeg har jo gitt hele ferieskiten opp, det går jo bare verre og verre hver gang vi prøver oss på fenomenet. Nå tør jeg ikke mer. (Helt ærlig.)
Men likevel, jeg drømmer litt om det. En sånn lang ferie der man blir VANT til å bare gå rundt og vase og gjøre ting man vil. Der været er fint hver dag sånn at man ikke får vondt i den indre finnmarkingen om man sitter inne selv om det er sol ute. Og kanskje man kan ha et svømmebasseng og en fantastisk hotellfrokost tilgjengelig.
Jeg liker jo høsten. Og vinteren. Vinter er min normaltilstand, evig sommer hadde vært litt slitsomt. Litt som å komme til et land der alle bare spiser godter og alt er laget av sukkertøy, kjempeartig først, men så får man vel lyst på brød etterhvert. Og et eple.
Men likevel. Når jeg ser bilder av folk som oppfører seg som om sommer var noe helt normalt, da blir jeg bittelitt misunnelig. Og vil på ferie.
Jaja. Jeg får tenke på det som en allergi. Jeg har jo også veldig lyst på katt, og det går heller ikke. Det er bare å finne seg i det.
jaha. jojo. jadaneidasåjoda.
Unnskyld at jeg skriver så kjedelig blogg for tiden. Det er enten dette eller:
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
i det uendelige.
Så da blir det litt forbrukerblogg. Som det heller ikke er særlig fres i.
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
i det uendelige.
Så da blir det litt forbrukerblogg. Som det heller ikke er særlig fres i.
Kanskje folk har sluttet å lese mail?
Diskma Chiiin- ingen svar
ødelagt tag til dør- ingen svar
nytt passerkort- ingen svar
banken- ingen svar
forsikringsselskapet- ingen svar.
Kanskje det er min mailkonto som ikke fungerer optimalt? Nei se det er nok ikke det eneste svaret for minst to av mailene over er sendt av helt andre mennesker, selv om det gjelder meg.
Ring, sier du kanskje. Ja, da må det være et mulig alternativ m telefonnummer.
Imellomtiden sitter jeg her som et mehe og venter. Eller, det gjør det ikke for det fartes jo både nordover og sørover, men sånn mentalt da. Inni meg sitter jeg og er et mehe.
ødelagt tag til dør- ingen svar
nytt passerkort- ingen svar
banken- ingen svar
forsikringsselskapet- ingen svar.
Kanskje det er min mailkonto som ikke fungerer optimalt? Nei se det er nok ikke det eneste svaret for minst to av mailene over er sendt av helt andre mennesker, selv om det gjelder meg.
Ring, sier du kanskje. Ja, da må det være et mulig alternativ m telefonnummer.
Imellomtiden sitter jeg her som et mehe og venter. Eller, det gjør det ikke for det fartes jo både nordover og sørover, men sånn mentalt da. Inni meg sitter jeg og er et mehe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)