Venteblues

Snøen kommer og går. Den har kommet og gått litt lengre enn vanlig i år.
Jeg får små blaff av julestemning, ikke av snøen, uavhengig av den, de bare dukker opp. Det er egenltig helt vanlig på denne tiden, aner ikke hva det kommer av, men når desember kommer er julestemningen brukt opp, poffet ut av meg. Så egentlig er det litt fint med disse blaffene, man får ta det man får, mener jeg.

Det som er litt vanskelig med husjakten i Kirkenes er at det er så få hus til salgs. De porsjoneres ut, kanskje ett i uka, færre en det egentlig, sånn at man aldri egentlig har noe utvalg. Vil man ha hus? Det er dette som er til salgs. Og så må man tenke, klarer jeg å leve her? Skal jeg ta sjansen og vente og se om det kommer noe jeg faktisk vil ha? Om en måned, et halvår? Det er umulig å sammenligne to hus. Eller to priser. Og hadde jeg (eller pappa, som faktisk spiller) vunnet ti millioner i lotto hadde det ikke løst noe, for det hadde fortsatt ikke vært noe til salgs. Som jeg vil ha.
Enda.
Man må vente.

(Bygge? sier alle, men hvor? I hagen til noen? Og med hvilke penger? Vente.)



Jeg jobber med en bok jeg skal gi ut, det er oppløpet, og arbeidslysten er litt borte, litt fordi det er designeren i dette prosjektet jeg ble nødt å sende verdens sureste mail til, og han tok det forsåvidt til seg, men det farger hele jobben for meg, og litt fordi, nei mest derfor. Det er ikke hyggelig. Men nå må jeg bare ta meg sammen å få den ut, litt korr, en kolofon, så har jeg gjort min del.
Kom igjen, kom igjen, kom igjen!

Livstegn

Jeg er fortsatt ikke helt pigg.

Nå har det kommet ut en ny mac og siden min har gått gaiken funderer jeg på å kjøpe den men jeg funderer også på å kjøpe den gamle. Som uansett er nyere enn den jeg har. Som jeg ikke kan fortsette med.

Jeg har fortsatt ikke funnet et sted å bo med min lille familie.

Jeg har fortsatt ikke noe sted å jobbe.

Jeg har altså ikke så mye å blogge om. Får se om det fortsetter sånn.

Huhei for en strålende bloggpost.


Manisk (skrev menisk først men det er helt klart villedende)

Man sjekker finn.no flere ganger daglig. Flere ganger daglig faktisk. For å se om det har kommet ut noen flere hus. Hvilket det ikke engang gjør hver uke. Likevel. Refresh, refresh, refreh.


Hvor er min indre sprettball?

Jeg tror jeg skal driste meg til å sutre litt.
Det er dette overskuddet vi går og venter på. Bare vi kommer litt ovenpå. Sier vi. Tenker vi.
Først var det hussalg og husvisning og husvasking og husorganisering og en hel jævla fløtt med pikk og pakk og barn og potteplanter man hadde pådratt seg, og jeg skulle til å skrive påfølgende kræsjlanding, men jeg innser at problemet er vel heller at vi aldri landet, vi spreller med bena en meter over bakken, for så var det årets travleste tid på jobb, kombinert med barnehagetilvenning og sykt barn, og etterhvert syke foreldre, og etterhvert besøk av besteforeldre midt i det hele, og så en runde til med syk, så vi har liksom aldri landet, men det er ikke landingen jeg går og savner, det er overskuddet.
Dét er kanskje ikke så pussig, etter halvannen uke på sofaen.
Jeg vil så gjerne at vi skal ha lyst til å dra på hytta. Eller ha lyst til å bake brød. Eller andre ting som man gjør. Jeg er litt redd for at vi aldr får lyst til det.

Det kommer, det kommer. Men jeg ser gjerne at det kommer snart.

Og ny dag

I natt har jeg ikke drømt om matte. Jeg har drømt om instagram. Det var ikke like ille.
Jendor våkna så tidlig at jeg rent fysisk ikke klarte å få opp øynene, han satt og ropte og pekte på dem og til slutt kom han og prøvde han å pille dem opp. Det var ikke grusomt behagelig.
Etter det var dem mye neineinei, jeg tror det har sammenheng med at han går i barnehagen nå og ikke helt vil, han vil bestemme selv, så da blir det neineinei på alt mulig annet. Og litt Lille Petter Edderkopp iblandet.

Nå sitter jeg og ser Pasvikelva rulle inn. Vanligvis ser man den jo ikke, der bak Prestefjellet og Langøra og Storhaugen, man glemmer at den er der, men nå har den dratt med seg tjukk elveskodde og ruver i landskapen der den velter ut i Bøkfjorden som en isbre. Det er fint.
Jeg har tatt et brød opp av fryseren og planlegger og gå og se litt kunst i dag, om jeg ikke er for sent ute. Vi får se. Det er som kjent ikke alltid like enkelt å finne informasjon i små kommuner.

I går kjøpte vi et telt. Telt er litt enklere å finne i små kommuner. Det kosta femti kroner og er til Jendor. Jeg tror kanskje ikke vi skal slå det opp her inne, men hvem vet hva som kanskje må trylles fram om det fortsetter med neineinei. Det er et ordentlig telt, så ordentlig som de blir når man kjøper dem på coop, nedsatt og nedsatt, gjedd for pengan, og jeg ønska meg jo telt gjennom hele barndommen, jeg satt og bladde i sånne reklameblader man fikk i posten fra sportsforretningene, krysset ut og sirklet inn og ga poeng, åh telt, et eget lite hus liksom.
Nå er det ikke sikkert Jendor deler denne fascinasjonen, men det vil jo vise seg.

Men ikke i dag. I dag er det kanskje litt kunst og litt senere: elg.

2P?

Eksstesøstra matematikeren sa igår at jeg aldri har spurt om hun kan få meg gjennom førsteklasse mattepensum på to dager, men at om the Stig passer Jendor så burde det gå fint. Hun mente at om målet bare var å stå burde det holde å ta med kalkulator, trenger ikke lese først. Menneh, hun er jo matematiker.  Hun klarer ikke helt sette seg inn i hvordan det er å ikke være matematiker.
Hun holder på med dette hele dagene, jeg stabler pinner. Og kalkulator? Kommer noen til å forvente at jeg lager grafer?
Jeg forsøkte å finne et eksempel på en matteeksamen på nett, for å se hvordan jeg egentlig ligger an, men alt er jo forandret fra dengang jeg selv gikk på gymnaset, jeg kjente ikke igjen en eneste kode. Altså, da jeg gikk het det matte vk1 eller noe sånt, men nå heter det p og r og s og gådd nåvs.
Jeg måtte spørre facebook til slutt, som kunne informere meg om at det heter P, men at de nå har det i to år. To år!
Heri ligger problemet med å blande drømmer med det virkelige liv, skal jeg ta en titt på førsteklasseeksamen P, andreklasseeksamen P, som ikke eksisterte da jeg gikk på gymnaset, eller skal jeg finne fram en gammel vk1-eksamen?
Jeg blir helt stressa i kroppen. Jeg tror ikke dette var helt rett måte å gripe marerittet an.

delt på to er lik i mente

Jeg drømte i natt at det var en mulighet for at jeg kunne komme opp i matte.
Jeg trodde jeg var ferdig med den drømmen, for jeg drømte jo her for en stund siden at det bare var en drøm, men nei, nå er vi tilbake til der at man kan komme opp i matemattikk igjen.
Og problemet er jo at jeg ikke har vært på en eneste forelesning gjennom hele året, jeg har så vidt vært innom det klasserommet, men jeg har ikke rørt matteboka, jeg har bare ignorert hele faget. Og nå er det snart eksamenstider og en viss fare for at man blir trukket opp i matte. Scheisse.
Jeg har enten i våken eller drømmende tilstand spurt min eksstesøster matamatikeren om hun tror det er mulig å få meg gjennom hele mattepensum på to dager (eller hva som nå er forberdelsestiden), nok til at jeg står iallefall, og hun har svart mmm jada. Nå har jo den kvinnen ståltiltro til egne evner, ikke uten grunn, men mine evner spiller jo også inn. Klarer jeg å lære meg et helt års pensum på to dager?
For et stress. For et stress å gå og lure på dette.

Jada, underbevisstheten, jeg føler meg litt bakpå på Livet her jeg går og snørrer og stresser og ikke har gjort et dagsverk på atelieret på gud vet hvor lenge, og ikke har jeg et atelier å gå til heller, og det må fikses og det ene og det andre og helt til det syttitredje, men jeg VET, og kan vi ikke holde på med noe hyggeligere om natten?
Kake? Hoppeslott? Vennlige pingviner?

Fåsebilde


Der kom han

I morrest drømte jeg om den første snøen, jeg lå og så mot vinduet på soverommet, og så snøfnugg mot himmelen, jeg tenkte at dette er så detaljert, med noen som daler og noen som liksom danser oppover, akkurat som det er, dette kan ikke være en drøm.
Og da jeg sto opp og så ut av vinduet på kjøkkenet, for på soverommet er det gardiner, var det snø på bakken, så kanskje det ikke var en drøm. På sin måte.

Mer samme

Akkurat nå hakker det mer enn det går, men det skyldes en barnehageimportert forkjølelse som Jendor har lempa over på meg, for selv skulle han jo i barnehagen, og ikke mailen jeg fikk fra HSB om at jeg skal fortsette å betale husleia for neste måned selv om jeg både har solgt og flyttet fra landet, hvilket fikk min sindige megler til å nesten heve stemmen.

Nå skal jeg gå og legge meg.

Hakkelife

Ja, det hakker og går.
Det kunne nesten vært mitt livsmotto. Det som hakker for tiden er en lassoleveranse, en leilighet som er solgt, og et hus som krympet.
Leiligheten i Stockholm er solgt, men i en periode så det litt svart ut, for boligbyggelaget sentralt (Ikke lokalformann Leif i første, som er en fornuftig fyr) godtok ikke våre norske pass som dokumantasjon for personnummer. Alt for usikkert dokument. Har dere ikke et papir fra banken eller noe? Til slutt sendte vi selvangivelsene våre, da gikk det greit. Forstå det den som kan.
Og så prøver jeg å gjøre opp for meg. Jeg regner med at jeg skylder penger for strøm, som jo regnes etterskuddsvis, og jeg vet at jeg skylder for bruk av gjesteleiligheten. Jeg kommuniserer med HSB Stockholm om dette, men de bare Hej! Elen brukar stå øverst oppe på fakturaen for hyran. Og jeg bare JA MEN FOR ØRTENDE GANG: JEG VET! ALLE VET DET! MEN HVA VAR DET JEG SPURTE OM; KANSKJE DET ER MER RELEVANT!?
De sender meg jo såklart faktura på leien, som vanlig. Grøss og gru og bank i bordet så det ikke blir noen føljetonger om purringer på det.
Jeg kan da umulig være den første som flytter fra felleskapet. Det må da finnes noe rutine på dette?

Og så har jeg drevet å bestilt lasso i månedsvis, jeg liker best å kjøpe på stand, men nå måtte jeg sende en mail og si hei, gul lasso, takk, og det er skremmende lite spesifikt for meg som skal bruke det i kunsten, men jeg tror det har ordnet seg, det vil si, jeg har fått en faktura på lasso og tre sånne lassoringer, og de koster mer enn lassoen og de har jeg ikke bestilt, og det lar seg sikkert ordne men som vanlig er det jeg som må ordne.

Og så har vi vært på visning. I taksten står det at huset er 156 kvadrat. Når man går på visning tenker man, ok, hvor er kjelleren/loftsstua/det hemmelige rommet? For det man står og ser på er åpenbart ikke 156 kvadrat og den underetasjen man står i kan da aldri være 109 kvadrat?
Megler blir pikket på skuldra og han sier seg egentlig rimelig raskt enig i mistanken.
Så da viser det seg at huset er 112 kvadrat. Ikke der og da, takstmann blir kontaktet og han finner ut at han har målt feil. Så plutselig krymper huset med nesten en tredjedel og da blir det litt lite. Men taksten krymper ikke så den blir liksom litt stor den da. Jeg synes det er rart. Taksten er vel basert på en størrelse? Nei? Bare "generelt nytt hus i hvilken størrelse som helst, fratrekk for alder og vedlikehold"? og det spiller ingen rolle om det er så stort eller så stort? Åpenbart.
Koselig hus var det. Men: nei takk.


Når man liksom har kommet inn i sine egne rutiner.

I dag våkna Jendor kl grytidlig, som vanlig. Vi lå og trøkka litt men det funker jo aldri så etterhvert sto vi opp.
Spiste frokost. Noen begynner å bli skikkelig god med skei.
Lekte litt på gulvet. Med både Vovva og biler.
Smurte matpakka, fant fram frukt til fruktstunden, gikk ned og leita fram dress og sko og vogn og vognpose og kom oss etterhvert avgårde i barnehagen.
Som var mørk og stengt for der åpner de jo ikke før sju.

Jeg gleder meg til vi kan begynne å ligge å dra oss til sånn uti sekstiden, en gang i fremtiden.

Og i år igjen: samene

Det begynner jo å bli en tradisjon at jeg henger ut den samiske kunstnerorganiasjonen som forvalter sametingets kunstnerstipender omtrent på denne tiden. Altså den tiden da jeg sitter og søker.
I år kan man for første gang søke på epost. Som det står opplyst om i Informasjon og Veiledning. Og det er jo hurra, for de lever jo i steinalderen og ar problemer med å tilpasse seg den nye tid, og man skal kanskje ikke ønske seg for mye av dem på det punktet, for man må innse at det kan bli voldsomt mye krøll om de skal begynne med noen nytt. Som foreksempel søknadsportal på nett, som alle andre driver med.
Epost i år altså. Fremskritt. Det står i søkerveiledningen at søknaden må sendes som original, og vedleggene som kopier. Hæ?
Prøvearbeidet må fortsatt leveres via post eller personlig fremmøte, og det personlige fremmøtet er på et tidsounkt der stedet for innleveringen er stengt. Såklart. Dessuten stempler ikke posten post den dagen det er frist. Men det har de ikke fått med seg.
Det artigste er at man kan laste ned søknadsskemaet som pff og som word. Eller, det er helt vanlig da, ikke så artig kanskje, det artige er at disse to ikke er samme dokument. På worddokumentet skal de ha litt andre opplysinger og dessuten kan man søke om et helt nytt stipend de aldri har utlyst før. Ikke for dem som foretrekker pdf, altså. Men søker du på pdf kan du søke om flerårige stipender, det kan du ikke i word.
Både i word-dokumentet og i pdf-en står det at det ikke godtas om den leveres på epost. På pdf-en står det at man skal levere ligningsattest for 2014.

Jesus.

Jobbsøndag.

Jeg sitter i glassburet mitt og jobber. Det er ikke egentlig mitt, jeg jobber egentlig hjemmefra i vanlig trebebyggelse, men så kom mamma hjem og dermed leide jeg meg inn i et sånt midlertidig kontorlandskap, midt på torget i Kirkenes. Det ser sånn ut en søndags formiddag:


Jeg har egentlig jobbet ganske bra, bare avbrutt av litt lengre tissepauser. Doen viste seg nemlig å være søndagsstengt, så jeg må gå på jobben til the Stig og tisse der. Men så får man seg en luftetur og en kopp kaffe.
Kaffen var på en termokopp som viste seg å være umulig å få opp, så jeg får ikke drukket den. Men jeg har den. Neste gang jeg må tisse skal jeg ta den med tilbake. Jeg har tenkt litt på å få en tilfeldig fornipasserende tysk turist til å åpne den, men se bildet over.
Jendor skal på besøk til tante Ruth, ENDELIG, anført av min mor. Jeg slutter kanskje litt tidligere og går på oppmøte jeg og. Mamma har sendt mms av Jemdor som foreløpig sover, og jeg har tatt meg i å sjekke mmsen for å se om han har våknet.

Jeg gleder meg veldig til jeg har skrevet søknadene mine. Det blir en gledens dag.
Eller iallefall ikke enda en sånn her grå middeltyngdens dag.

Utgående og inngående post

I dag har jeg skrevet den sureste mailen jeg kan minnes.
Eller strengeste iallefall. Jeg jobber med en designer som også er en kompis, og jeg vet ikke om det er derfor, men jeg er iallefall nederst på prioriteringslista om jeg nå overhodet er på den. Og det er firmaet han jobber i som har oppdraget så det er ikke sånn at han gjør meg en vennetjeneste heller, jeg betaler og jeg betaler full pris.
Jeg blir bare så ufattelig sur når man har avtalt telefonmøter som plutselig bare ikke blir av, uten forklaring, eller når det tar en måned (EN HEL) før man får svar på en mail fordi man har sluttet å purre på hver eneste mail man sender.
Så nå har jeg sendt en mail der jeg forteller det. Jeg HATER konfrontasjoner. Så nå som jeg har trykket send har jeg litt arbeidsvegring og litt dårlig konsentrasjon.

Selv har jeg også fått post. Fra den ene brevskrivende tanten. Og nå bor vi jo i samme by men hun er jo 94 så det er vel å regne som en sms, på en måte. Eller ikke, for jeg vet hvor vanskelig dt er å få tak i frimerker for henne. Hun spør om hvorfor jeg og Jendor ikke har vært på besøk. Og jeg bare ÅÅÅÅÅÅ DÅRLIG SAMVITTIGHET men Jendor har jo vært syk siden ankomst mer eller mindre, og når han er ferdig i barnehagen er han så ferdig at jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å ta ham med til en plass der det er så mye nips at annahvert ord blir -Nei! Og jeg har prøvd å begrense antallet nye ansikter nå som alt, nok en gang, er nytt. Han har verken besøkt bestefar eller oldermor heller. Jeg ble nødt å ringe min mor, som ikke er i samme by, og så ringte hun sin døvhørte tante som ikke skjønte noe av det som ble sagt, og så ringte hun søskenbarnet sitt istedet som skulle på besøk og forklare situasjonen. Men stakkars tante som sitter der og venter på oss. Men hva skal man gjøre? Jeg må jo passe på Jendor. På søndag skal vi en tur men det er nok lovlig sent i tantes øyne.
Jedorias. Samfunnets krav.

Men så ringer de jaggumeg fra tannlegen

som åpenbart ikke er konkurs likevel, og bare
"vill du booka tid?"
og jeg bare
"eh, NEI?!?"
"eh, ALDRI I VERDEN?"
"om jeg vil booke tid? Hos deg? Nei du, det vil jeg sannelig min hatt ikke faktisk! Jeg kan ikke tenke meg noe jeg vil mindre enn det!"
"jaha, ja, hvis dere har oppstått fra de døde så kan jeg kanskje tenke meg det ja!"
"booke tid? For å si det pent: DRIT OG DRA!"

Eller som jeg ordla meg da:
"Jeg hadde en tid! Jeg hadde booket en tid og jeg ringte deg og jeg ringte resepsjonen og jeg ringte på dørklokken! Jeg kom ikke inn!"
Og som tannlegen sa
"Ja det ble visst en misforståelse der."

MISFORSTÅELSE? Hva er det å misforstå? "Ja, skal vi se, her kommer hun som har time 11.35, skal vi slippe henne inn? Er det gjort noen avtale på det? Eller skal hun stå utenfor bare kanskje? Jeg finner ikke noe skriftlig på dette, ja, da vil hun sikkert bare stå ute istedet for å komme inn. Nei nå ringer hun også, skal vi svare? Er det gjort noen avtale på det?"

Eller som jeg ordla meg da:
"Jeg hadde en tid! Jeg sto utenfor i førti minutter! JEG GRÅT!"

Og som tannlegen sa
"Ja, det ble visst noe misforståelse der, jeg kommer ihåg det, vil du boka tid?"

"Ja, jeg kan godt tenke meg og stå og ikke komme meg inn en gang til, og gråte litt foran turistene som virrer forbi, det blir bra, kan du sette meg opp hver dag denne uken?

Eller som jeg ordla meg da:
"Nei, jeg har flyttet fra landet."


Som jo kunne vært sylfrekt hadde det ikke vært for at det er sant, da. Litt luft ut av ballong.
(Minner meg forsåvidt litt om denne.)

Jaja. Kjenner at jeg godt kunne likt å vite litt mer i hva de legger i ordet misforståelse, men egentlig ikke. Jeg lar det fare.

Lovnad

Jeg har nå lovt Tanakofta at bloggen skal få farge etter nittende oktober. Hun oppdaget til sin bestyrtelse at jeg har skaffa Instagram, mens bloggen fortsatt skinner i hvitt, og hun stilte skarpe og kritiske spørsmål til den prioriteringen. Jeg kan jo være enig all den tid jeg ikke helt vet hva jeg skal med instagram.
Nittende altså. Nå: søknadsskriving.

Flyttelass

I går kom flyttelasset. En milliard pappesker og en svingstol.
Vi har mer møbler en den ene stolen, men vi hadde flatpakket det meste i flyttepledd. Flyttebyrået lurte på om det var kunst vi sendte, det var så godt pakket inn. Nei, men vi har flyttet noen ganger sa vi, og flyttebyrået sa vi pakket bedre enn enkelte flyttebyråer. I stunden blir man jo litt stolt over å høre sånt, men sånn etterkonstruert innser man jo hvor jævli mye man har flyttet.
Nå står alt på en låve i Pasvik. Og takk til Pia som låner oss låven sin, ellers hadde vi hatt et problem. Jeg kan avogtil bli litt over meg over hvor mange vi har rundt oss som stiller opp.

Nå vil jeg ha fast bopæl. Pel? Bopel? Boppel? Båppel?
Jeg vil ha et hus, jeg vil ikke at alt jeg eier skal stå i en låve i Pasvik og være kaldt og ensomt, jeg vil ha det hos meg.
Noe er hos meg, vi pakket litt om og sorterte litt ut der i låven, permer og jendorsaker, vinterklær og sko, dyner og tegnemaskin, sånt fikk bli med til Håkjerringnesset. Her bor vi i et hus der det allerede bor noen, de har flyttet ut, av sitt hjertes godhet, men hver gang man skal sette noe fra seg står det allerede noe der, så vi kommer nok til å bo litt i de flyttekartongene. På finn kommer det mindre enn et hus i uka. Man får være forberedt på at det kan ta tid. Og at man bli litt svett av at det er så trangt. Og når man blir som svettest, kan man ikke dr atilbake til Stockholm, som vi vanligvis gjør på det tidspunktet. Men det er lys i enden av tunnelen, og en milliard pappesker på en låve i Pasvik.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...