Det er varmt

Det er varmt. Jeg var innom på jobb, det er fortsatt tredve grader, men huseier var storfornøyd fordi det var 42 i går og nå hadde de fått den ned. 

Jaja. Godt jobba. Men 30 er også for varmt. Hallo?

 

Vi går fortsatt rundt og har ferie, det vil si at barnet er på annen plass, jeg vil ikke si at jeg har begynt å savne ham, men jeg har begynt å få dårlig samvittighet over at jeg ikke savner ham, og det er jo en start.  

Jeg er fortsatt veldig tett i bihulene. Det hadde vært fint om det kunne gått over snart. Men jeg nyter likevel ferien. Jeg sitter ute. Jeg vever. Jeg leser. Jeg leter etter skygge. Jeg spiser ting jeg kommer over.

I natt drømte jeg at jeg hadde drept pappa, mamma, Solemia, tante Jorunn og en fremmed baby, de to siste ved et uhell. Jeg tror jeg skulle sitte i fengsel i 28 år til tross for min forklaring om at nå var jeg ikke farlig for jeg hadde ikke noe å være sint for lengre. Jeg fikk ringe hjem til the Stig på fredager. Da jeg våknet var jeg sånn blanding av lettet over at jeg ikke trenger å forholde meg til dette, samtidig som håpløsheten hang litt i, sånn som det er med drømmer. 

Snart får vi middagsgjester. Vi skal grille. Jeg har vannet godt rundt grillen. I morgen vil jeg gå ut å spise for det er en måte å makse ferie på. På fredag kommer barnet hjem og jeg må tenke litt mer alvorlig på hvor lenge jeg kan gå her hjemme og slenge. Hvis jeg ikke kan evighetsslenge er det jo dumt å gå på jobb med en gang han kommer hjem. Så kanskje jobbe litt snart og spare opp et par dager. Men ikke i tredve grader. Jeg vet da sannelig. 

Nå må jeg spise is.

Slenger rundt

I dag er jeg ikke så syk og det er mindre synd i meg og vi har vært i byen og på vei ned traff vi to kompiser og så gikk vi på kafe med dem og så gikk vi på polet og så spaserte vi hjem, vi traff kukehelvetessnekkeren på veien men alle sier høflig hei, og vi har sittet på verandaen og spist salat fra egne bed til middag og vi prater og prater uten å bli avbrutt.

Jeg ringte mamma, mest for å snakke med mitt barn men han var ikke så interessert, så jeg snakka mest med mamma og sa guhd så fint det er å bare være oss to, vent litt sa mamma, jeg skal bare ta deg av høytaler. Haha. Huff. Men han hørte det nok ikke.

Mamma har litt av en jobb, søstra mi har nettopp fått en beibi og storesøstra til beibien er tre år og rasende, og mamma skal underholde familiens barnebarn på strak arm og den ene er søvløs (min) og den andre er rasende og utslitt og mamma er plutselig tobarnsmor igjen. 

Jeg og the Stig går bare rundt og koser oss. I kveld skal vi ta den lønningspilsen. 

I morgen skal vi også gjøre ingenting.

Endelig.

I går kom the Stig hjem. Det var veldig, veldig, veldig fint. 

Og med en gang ble det tusen ganger mer synd i meg, og jeg ble 46 ganger sykere, det er liksom ikke grenser når man bare får litt medlidenhet i stedetfor selvmedlidenheten. Det er som når man må litt på do, bittelitt, og så med en gang kroppen får øye på et toalett så er det NUH! Nånånå! Og man bare herregud for to minutter siden sa du at det ikke var noe hastverk, ro ned, men det er ikke sjangs å gå tilbake til må-litt-på-do.

I dag har the Stig klippet plena, og jeg har stort sett snytt meg. Vi gikk en liten tur opp til bunkersbyen, det er første gang i sommer jeg går uten å gå til jobb, føles det som. Og så gikk jeg og handlet, og lagte kaos, for jeg hadde kjøpt en pakke mozarella og den satt seg fast i båndet, og det ble som en veldig spent ballong, og ingen ville ta i den, jeg foreslo å stikke hull (ANDRE VEIEN) men de ville ikke ha mozerell ned i maskineriet, og til slutt fikk vi løftet på en del og løsnet alt, men da satte jeg fast fingrene for delen ble sluppet på plass for tidlig. Etterpå var det lang kø og transportbåndet hadde gått i stykker og også de der armene som sender varene til høyre eller venstre og det var den eneste kassen. Og da gikk jeg for selv om jeg var involvert, hadde det jo ikke lengre med meg å gjøre. Følte jeg. Og jeg hadde vondt i fingrene.

Egentlig skulle jeg og the Stig gå ned i byen og ta en lønningspils, men jeg har blitt helt sprengt i bihulene, så det frister ikke, men i morgen er jo atter en dag, og sannelig dagen etter der også. 

Det er morsommere å være to.

Men det blir rotete med en gang, så det er sagt.

Så er det jo også bare nok noen ganger.

Jeg holder jo på med denne flytten. Samtidig som jeg pakker utstilling. Flytten var egentlig ikke nå, for det passet så dårlig for meg, men nå ble den nå likevel. Og ikke vil jeg flytte, og ikke vil jeg flytte nå, men jeg prøver jo å være litt fleksibel.

Rommet jeg skal flytte til holder jevnt tredve grader. 

Jeg har vært veldig tydelig på at det ikke er akseptabelt. Det er huseier forsåvidt skjønt enig i. Men de evner liksom ikke gjøre noe med det. Jeg har vært tydelig på at jeg ikke flytter inn i et rom som holder tredve grader. Og jeg tror ikke de helt har trodd på det, eller engang hørt det, for jeg strekker meg jo vanligvis så langt. Jeg tenker på det som grei, men i deres verden er jeg nok mest en pushover. (OG DE HAR RETT). Så se for deg panikken da det i dag gikk opp for dem at jeg sluttet å flytte over for en stund siden. Atelieret mitt er ikke tømt. For på det nye atelieret er det tredve grader. Dette har de forsøkt løse ved å sette inn en aircondition-enhet OG sette svarte tjukke gardiner i alle vinduene som står i sola. Gjett om det hjalp. Nå henger det liksom en flere kvadratmeter stor radiator som holder mellom førti og femti grader (for jeg har målt) i hvert vindu og dette rommet, som er det eneste som har fått denne typen lystette gardiner, er det varmeste på huset. Og de vil ikke helt gå med på at det er en sammenheng. 

Så jeg sluttet bare å flytte. Fikk plutselig masse gjort med pakking av utstilling. Herregud så deilig.

Panikken ja. For på mandag kommer det firmaet som skal begynne å rive og pusse opp rommene mine, sånn at det blir klart til den nye leietakeren, i midten av august. Og det passer jo også så bra siden det er midt i kontorsmørøyet på huset, og folk kommer til å bli gale og sinte om de starter med betongboringen når alle er tilbake fra ferien.

Men jeg kommer ikke til å ha flyttet ut til mandag, sa jeg. For det er ikke klart der oppe. Dette har jeg vært tydelig på. 

Og, sa jeg, jeg tar ferie fra i morgen. 

Og jeg har ikke tenkt å være vrang. Men det er ikke jeg som har skapt dette problemet. Så de får løse det selv.

uuuiiiiiiIIIIIuuuuUUUUUiiiiiiiuuuu

Jeg er så stresset at det piper i ørene. Som en faksmaskin. Jeg trodde først det var noe hos naboen eller nede fra byen, men det var egenprodusert. Det er noe med det, både når man er stresset, og når man er gravid, skyldes alt Tilstanden. Åja håret løsner og du har vondt overalt og tungen er blå og det har vokst en arm ut av pannen? Heeeeelt normalt, du er jo gravid. Vi går ikke videre med det. Åja du har rykninger i tomlene og får ikke sove og det begynner å sprette tuija ut av bakken når du står i ro? Heeeeeelt normalt når man er stresset. Det er ikke noe vits å leite etter en annen årsak. 

Så jeg regner med det piper i ørene fordi jeg er så stresset. 

Jeg er fortsatt syk, men det kan også være at jeg føler meg så dårlig fordi jeg ikke sover. Jeg går og legger meg men sovner aldri, jeg planlegger og planlegger arbeidsdagene. Så sovner jeg, men våkner igjen, og tenker på vagt ubehagelige ting som jeg ikke får tak på. Så må jeg stå opp. 

På vei ned til jobb i dag var jeg i krigsmodus, jeg kranglet hele veien med personer i mulige situasjoner som kunne oppstå på jobb. Jeg er klar til å ikke være grei mer. Jeg vil ikke strekke meg. 

Vi heier alltid på folk som setter ned foten i situasjoner vi ikke selv er innblandet i. Det er vanskeligere å være den selv. Særlig når man alltid ser alt fra flere sider.

Nå skal jeg jobbe, jeg må utføre planene jeg la i natt. Det er eneste vei videre, tross alt. 

De don birget. 

Det går...sånn passe

 

Det ene bildet er fra lageret mitt, heldigvis står alt på paller i tilfelle vannlekkasjer, det andre er fra tegnesalen. Begge lekkasjene kommer fra en arbeider som tenkte at dette kunne han gjøre selv. 

Etterpå ble rørlegger kontaktet. Det var en vask som skulle fjernes. 

På det nederste bildet ser vi også tre esker med refleksfritt glass kastet oppå en tegnemaskin fra sekstitallet. Arvegods. Det gikk også sånn passe.

Plask plask plask

I dag forsøkte jeg å demme litt opp for selvmedlidenhetens elv der jeg gikk til jobb, sånn at den ikke skulle renne ned og oversvømme ateliéret en gang til. 

Men jeg innså at hadde det ikke vært for denne ateliérflytten på toppen av alt, så kunne jeg tatt noen dager fri i ny og ne. Det er mulig en annen type menneske hadde satt foten ned og sagt nei vet dere hva, nå har det vært så mye frem og tilbake og tull og dårlig prosess og kommunikasjon hele veien med denne flytten, ikke faen at jeg bruker en eneste dag med levelige utetemperaturer på dette. Jeg skal ha noen dager fri i løpet av sommeren!

Som jeg lengter etter å være den typen menneske. 

Det er sjelden man får noe igjen for å være grei. Men jeg har nå tenkt å fortsette med det jeg da. 

Det er 30 grader på det nye ateliéret, det går jo ikke, jeg har sagt at da betaler jeg ikke, og de har satt inn et sånn kjøletårn. Det bråker enormt, ENORMT, og jeg får vel gå opp og sjekke tempereaturen etter lunsj når sola kommer rundt, men i natt har det vært tretten grader ute, kjøletårnet har stått på 20 grader i et døgn snart, og jeg er nede i 25 grader. Det er også for varmt. Jeg sitter jo ikke stille og jobber. 

På tegnesalen er det kjøligere, men oppdaget i dag at det er innsyn rett inn fra kontoret til jobbemennene. Og jeg som hadde gledet meg til å ha det litt mer privat. Ikke føle at noen stirrer meg over skuldra hele tiden. Det er like mye innsyn der som det er nede i akvariet jeg sitter i nå. Kan selvsagt dekke til vinduene. Men det var jo ikke det jeg ville. 

Nå renner snart selvmedlidenhetens elv inn og oversvømmer noe her. 

Fikk en skikkelig lunken anmeldelse av en hovedstadskritiker i dag, jeg har lenge irritert meg sånn over anmeldelsene hennes og har sluttet å lese dem for lengst, hvilket også har irritert meg, for jeg liker å lese kunstkritikker, men klarer ikke hennes, og innså at jeg skal vel ikke begynne igjen i dag når det er meg det går utover, og så fikk jeg en melding fra en kompis der det sto "noen må stoppe den kua snart" og da lo jeg så jeg fikk kaffe i nesa. Hahaha. 

 

Akk ja. Denne kua må pakke en utstilling, i en kasse som er stjålet. Det er jo sin egen type utfordring. 

Og ikke pakk dem bort

 

Atelieret mitt i morrest. Tre vannskadde verk, kunne vært verre, men det er nå noen dagers arbeid det da.

Fram med gråtekoret, fiolinene, lommetørklene og kanoen

I dag kunne jeg like gjerne tatt kanoen på jobb, og padlet på den elven av selvmedlidenhet som strømmer etter meg. På jobb hele sommerferien. Syk og på jobb i sommerferien. Syk og gående kilometer etter kilometer til jobb i sommerferien. Syk på vei til jobb i sommerferien for at utleier ikke skal få stressutslett over utsatt flytting enda det jo er deres dårlige planlegging som har satt oss i denne situasjonen og jeg ikke kommer til å få et eneste ekstrapoeng hverken fra huseier eller den himmelske komitte for gode dyder fordi jeg stiller syk på jobb i sommerferien. 

Nuvel. Jeg vet ikke engang hvor kanoen ER. Og det hjelper ikke til hundre prosent med den distansen av ironisk selvmedlidenhet, jeg synes ekte synd i  meg selv som ikke får fiske eller plukke bær eller spise jordbær eller være sammen med familien, bare jobbe jobbe. Og så kommer vinteren. Den lange mørke vinteren. 

 

Så der er jeg da.  

Men på torsdag kommer the Stig hjem, da skal han kjefte litt på meg fordi jeg ikke har klipt plenen men kanskje være litt fornøyd med at jeg har malt badegulvet, og forhåpentligvis er jeg frisk, og forhåpentligvis har jeg kommet så langt på vei med flytting og pakking av utstilling at vi kanskje kan ta noen dager fri. Hvis the Stig har tid, han har jo hatt tre uker sommerferie. Men kanskje. 

For the Twig skal være hos mormor i Oslo i en uke og vi har aldri vært en uke uten ham før, så det kan jo bli fint. Og rart, men fint.

Meh

Nå ble jeg sur, for jeg ble syk, og det er helg og strålende vær og hvem vil vel ligge inne da, jeg vil ut i hagen og arbeide, men i det minste har jeg sittet på verandaen og lest en bok. Det går jo an. Jeg trodde ikke det kom til å gå an hverken i går kveld eller da jeg våknet i morrest men det går an. 

Om jeg ikke er frisk på mandag kommer huseieren der jeg har ateliéret til å få stressutslett for de vil virkelig virkelig gjerne at jeg blir ferdig med flytten og jeg er ikke motstander av å bli ferdig med flytten, men mitt eget arbeid først, og det har jeg sagt, og nå blir det 1) bli frisk 2) mitt eget arbeid og 3) flytte, og ingen liker å få tredjeplassen. Nuvel. Lite å gjøre med det. Annet enn å håpe at jeg blir fort frisk i motsetning til vanligvis, mest på grunn av 2).

Og så snakket jeg med en kompis og han sa at i likhet med kunstnere i kontorkomplekser der de er den eneste som driver innenfor sitt fagfelt, så er også fliseleggere redde for at folk skal valse inn og ødelegge dagens arbeid. Så da har vi et lite lag. 

 

Fengs huuuuuiiiiiiii

I dag har jeg bare jobbet med flytten. Det vil si det har jeg jo ikke, men jeg har ikke pakket utstilling. 

Det er ikke så mye igjen her nede, men jeg pakker ikke resten før det er klart der oppe.  

Jeg går avogtil litt i kræsj med han som leder jobbemennene her på kontorkomplekset, han vil jeg skal gjøre meg ferdig med å flytte ut, jeg sier at jeg først og fremst må jobbe jobben min, han sier at de må få jobbe sin jobb- og nå har jeg begynt å si at akkurat dét får han ta med noen andre. For det får han jo.

Tegnesalen blir ganske ok, jeg har ikke begynt på ateliéret. Det haster minst. Men det er såklart akkurat én cm for smalt, eller en halv er det kanskje, til at jeg får trykket inn tre arbeidsbord på langs. Det hadde gått hadde det ikke vært for en kontakt i veggen. 

Nå er det ett bord igjen her nede, og det hadde vært deilig å bare skippe det, for nå kommer jeg til de fleste vinduene og jeg hater nå alle vinduene liksom er sperret av, jeg får vondt i fengshuien, men jeg trenger det egentlig så me lyt sjå. Det gjør vi jaggumeg ja.

Og jeg har snudd arbeidsbordet her nede! Nå sitter jeg ikke lengre med ryggen mot døra! Det var helt utrolig deilig. Jeg hørte meg selv sukke av glede. Det gikk ikke før på grunn av alle de andre arbeidsbordene, men nå har de jo flyttet. Mmmmh. Ikke ryggen mot døra. Tror jeg skal prøve å videreføre prinsippet til det nye tegnekontoret.

Og så har jeg sendt en streng mail igjen, jeg lurte på om jeg skulle vente til jeg hadde spist før jeg sendte den, men valgte å ikke gjøre det for der og da synes jeg all min harme var berettiget. Det var et verk som var så utrolig dårlig pakket, og hadde det gått galt hadde det vært uerstattelig. Jeg hadde sendt det i egen flight, men det var plukket fra hverandre og alle delene var slengt i den store kassen med de andre verkene til utstillingen, (flighten kom tom), laust med planker og andre biter, og det er en utrolig modig måte å transportere hundre år gamle hvalbein på. OG nå må jeg sette sammen verket på nytt. Så unødvendig. 

Nå gruer jeg meg litt til svaret da. Hvis de er sur tilbake. Skulle ha spist.

Samtidig, ÆRLIG TALT.  

 

I morgen skal jeg pakke utstilling igjen, for nå har jeg jo to tomme kasser. Når jeg føler meg trygg på fremdriften der, skal jeg tømme resten av ateliéret. Det bli jo også deilig å bli ferdig med det, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å få fjorten tusen skritt om dagen når jeg ikke lengre har to ateliérer i to vidt forskjellige fløyer av et gammelt sykehus?

Tro hvorfor jeg avinstallerte skrittelleren på den gamle telefonen. 

men når man maler baderomsgulv

 så er det veldig lurt å male i bare trusa. Er man alene hjemme så er man osv.

Og så er det veldig lurt å ha satt opp vinduet, fordi badet ligger rett ved soverommet

og tilsammen blir det dumt, for finnmark, finnmark, dere vet, mygg.

Herr eh GUHD 

og ikke klæsje med malekosten overalt men herregud

Og jeg burde satt opp håret for det er ikke så lett å plukke opp korketrekkerstrå fra våt maling mens man skynder seg å bli ferdig og det er mygg overlt og nå må man male der og der og der på nytt for nå er det korketrekkerspor der og 

nå har jeg malt fem strøk. De to første riktignok i 2017. Men fem strøk. Og underlig skjoldete ble det, men ikke lengre en renne av Plumbo over hele gulvet, så det er bedre, men perfeksjon ble overgitt på et tidspunkt.

Jeg gjør det jeg skal da får jeg ikke gjort det jeg skal mhm mhm beibi beibi

I dag våknet jeg før alarmen ringte (enda en ting jeg savner fra Samsung: når du begynner å pille på telefonen før alarmen ringer, spør den deg alltid om du kanskje er våken og vil slå av kommende alarm? og så slipper du å pile ut av dusjen å skru den av når den ringer)

og så sto jeg opp og bare malte badegulvet. For så effektiv er jeg. Og så gikk jeg på jobb. 

Jeg blir litt i stuss av den der gulvmalingen, som heter Gulvmaling, for den er overmalbar etter åtte timer men man kan ikke stå på den før etter 24. Hvordan maler dere gulvene deres? Hengende fra taket?

A ja. Nå er det gjort. 

Det vil si jeg vil vel ha inn et par strøk til. SÅ er det gjort. Enten etter 8 eller 24 timer. Og ti poeng til meg som kom på, før jeg hadde malt hele gulvet, at jeg måtte raske med meg tannbørsten og lignende ut av badet. 

På jobb er jeg også litt i stuss, for jeg pakker en utstilling, men jeg er helt fri for ting å pakke den i, men jeg må jo pakke, så jeg står bare forvirret på gulvet og ser på ting. Og så tenker jeg, hvis jeg bare hadde hatt den kassen sånn og sånn, så kunne den lange pinnen gått inn i der. Men jeg har jo ikke den lange kassen så jeg må kanskje slutte å tenke sånn på det? Det slutter jeg ikke med. Ingen vei kommer jeg.

Istedet har jeg skrevet på en tekst, til tyskerne, og det må jo gjøres, men det gjør jo at jeg ikke pakker, og da klarer jeg å bli litt stresset over det. Jeg må jo pakke! Og så har jeg jo skrudd på skritt-telleren på telefonen, og har, som man skal bli, blitt helt hektet på det, og hva når jeg sitter hele dagen, da får jeg jo ikke nok skritt?! Som er hva? Hva er nok? Hvor skal jeg?

Foreløpig har jeg gått 10031 skritt og da har jeg jo ikke enda gått hjem fra jobb, så jeg sitter kanskje ikke like mye som jeg tror. OG jeg har fått skrevet teksten. Det vil si jeg må nok redigere en god del. Og rette feilstaving. Den er på engelsk. I love write inglish.

Nå er flytten mellom ateliérer ganske godt i gang, det vil si at nå har jeg to helt kaotiske atelierer og jeg tror at fremgangen i pakkingen kommer til å komme i gang igjen når ikke alt er like kaotisk for da får jeg frigjort litt kasser. Men det holder litt hardt å skulle ta seg fri for å drive med interiørting og pynt og ommøbelering når jeg både må pakke og skrive. 

Jeg sitter liksom fast i meg selv. Jeg er mitt eget spindelvev. 

Og så går jeg hjem, snart, da skal jeg se om den matten jeg flekkfjernet har tørket, jeg lot nattens styrtregn skylle den ordentlig, og så har det vært sol og tørkevær, og derefter skal jeg male litt badegulv, hengende fritt i luften, og så hadde jeg fått gavekort på bokhandelen av svigermor i jebbush, og der var jeg i helgen, og jeg går jo alltid etter norske bøker, kanskje etter min tid i utlaandet, og så tenke jeg, herregud, jeg har fått sånn blekkspruthjerne, jeg klarer ikke samle meg om noe, det er mobilen sin feil, men vet dere, herregud, norske bøker, så kjedelig. Sosialrealisme! Nynorsk! Heldigvis hadde jeg kjøpt noen skrevet av utenlandske forfattere også, på originalspråk, for herregud, vet dere, oversettelser til norsk, så dårlig ofte, så nå gleder jeg meg til å komme hjem og lese litt bøker igjen. Ikkenorske. 

OG pille litt på mobilen. Såklart. Men ikke samtidig. 

 

Men på et punkt skiller det seg ut

Det å være kunstner er ikke så ulikt andre jobber. Man jobber jobben, avogtil lager man noe og avogtil sender man regninger og holder på med administrative ting. Noen ganger er det gøy, noen ganger er det bare jobb. Noen ganger er man flink, andre ganger mer blæh.

Men på et sted tror jeg at min jobb skiller seg fra de fleste andres jobber og det er den evige frykten for at noen skal valse inn og bare ødelegge det jeg jobber med. For det skjer stadig vekk. Hvor ofte skjer det på din jobb at noen bare kommer vandrende inn på kontoret ditt uten å banke på, for så å se seg omkring mens de trør på tingene dine? Jeg vil tro at de fleste ikke har opplevd dette. Jeg har opplevd det flere gang bare i sommer. Dette handler såklart litt om at jeg er den eneste i min bransje i et stort kontorkompleks, der enkelte deler ikke er utleid, men likevel, se for deg at du har kontor i et stort kontorkompleks der enkelte deler ikke er utleid, du er den eneste i din bransje, og plutselig står det en mann inne på kontoret ditt, han går rundt, han ser på ting, han tar på ting, han trør på ting. 

Jeg blir litt irritert når det skjer. 

Flekkfjerningsfest

Avogtil, når huset er rotete og familien masete og jeg har gått over min egen sperregrense hva antall tanker i hodet samtidig gjelder, fantaserer jeg om å ha et eget lite hus på en fjellhylle, eller en leilighet i New York eller noe annet EGET OG ENSOMT. Og ryddig og pent. I en virkelighet der jeg har på andre klær enn arbeidsklær hver dag.

Men nå har familien vært borte i en uke, og fiiii faaaaan, det er mest kjedelig. Det kan være litt kjedelig å være sammen med dem og, men på en helt annen måte, på en annen og mye mindre slitsom måte. Jeg kjeder meg enormt her i min ryddige ensomhet.

Selv om det er ryddig her. Altså. Og jeg har fått båret ut gulvteppet jeg fikk av mamma men som var flekkete og gammelt. Nå har jeg hatt flekkfjerningsfest på verandaen, for det var meldt regn, sånn at regnet skulle skylle ut eddiken og bakepulveret, men det gjorde det ikke da. Men vi har jo vann innlagt i kraner og rør og vaskebøtter og naler også så det går vel bra. 

Jeg snakker ikke med så grusomt mange mennesker i løpet av dagen, men jeg prøver å ta lunsj når andre mennesker gjør det sånn at jeg skal få hatt minst et par samtaler som ikke er med meg selv i løpet av mine våkne timer. Jeg traff også et menneske som jeg føler er på lag med oss på bunnen av hierarkiet der ute på kontorkomplekset, han skulle hjelpe meg med en sak ingen andre gidder å ta ansvar for (og det er ikke hans ansvar heller) og så sa han, du ser godt ut, du har gått ned i vekt, og jeg ble glad, for det tror jeg også at jeg har, jeg går jo tross alt mellom syv og ti kilometer om dagen, så når jeg kom hjem fant jeg fram badevekta, og jeg har gått OPP et kilo. 

Juhu. Så demotiverende. Jeg tenkte kanskje det er noe feil med batteriet (for det er det, den lyser LO og man må gå opp og ned førtini ganger) men den viser det samme hver gang: Fortsatt en stuttjukk liten same. Litt stuttjukkere enn før faktisk. 

Muligens litt sprekere? Etter mine åtte kilometer på jobb i dag var jeg ikke så peise ferdig som jeg vanligvis er, og har satt i gang med småprosjekter. Men jeg merker at de må være litt fysiske. Jeg har jo masse greier jeg skal veve, og en Family Link jeg må få avinstallert sånn at telefonen, eller Google egentlig, lar meg flytte fra Sverige og nok en gang laste ned norske apper (har bare bodd hjemme i åtte år)  men da må jeg ha ro i hodet og av en eller annen grunn er det dét ensomheten har tatt mest kål på. 

Eller kanskje det er jobbstresset, når jeg tenker meg om, klarer ikke helt å roe ned. Det er helt ok, sånn er det jo. Jeg gjør noe med det, jeg går på jobben hver dag og jobber. Etterhvert blir ting gjort. 

Jeg burde malt baderomsgulvet også mens de er borte, kom jeg på nå. Det har blitt litt flekkete og så hadde noen en plumboulykke der halve gulvet rant bort, eller, fargen, vi ser ikke rett gjennom gulvet og ned på kjøkkenet, men vi ser på fargen som var før vi malte det, og nå når alle er borte er det vel tiden til at det kan få tørke i fred...det var lurt! Må bare avfette det først, det er litt styr og føler alltid at jeg ikke er nøye nok med sånne jobber. Og! Da kan jeg ta ut plastmatten fra badet og vaske den. Ok, ferdig med å kjede meg. Planer er så bra mot kjedsomhet.

TotalSøndag

I dag er jeg hjemme, jeg slapper av, jeg hadde tenkt å arbeide litt i hagen og dybderydde litt, dere vet, når man går gjennom et ellers ganske ryddig hus og tar tak i alle de tingene som bare har blitt liggende eller stående (vasene på benken under hylla der vasene skal stå, hente krakk, få dem på plass)(plantelyset som ligger i baljen med ladere og stikk, bestemme hvor det har sin faste plass når det ikke er i bruk)(oljebuksa som passer en seksåring vi ikke lengre har som henger bak alle arbeidsklærne i gangen, vaske, gi bort?kaste?), men så ble det ikke så mye av hverken det ene eller andre, jeg trente litt og vasket håret etterpå, og så forsøkte jeg å potte om noen tomater, men det er liten kuling ute, og de drar alle steder mens jeg holder andre ting fast, så nei, ikke ideelt, og da har det blitt mest til at jeg slapper av og det har jeg vært ganske flink til.

Herremin så mye udyr det er på alt i år. Burde gi opp grønnkålen. Er ikke der enda. Den er et filigransarbeid.

Søstra mi hadde termin i går, men Sebbe er ikke kommet enda, så kanskje vi er to i familien som er ganske flinke til å slappe av. Det er jo fint.

På vei mot noe nytt som er like gammelt

Hadde litt tenkt å jobbe halv dag i dag, men hva skal jeg egentlig hjemme, der er det jo ingen. På jobb jobber jeg jobben samtidig som jeg fortsetter å flytte ateliéene mine. Ingen turister stoppet meg på veien og ville vite om jeg var herfra i dag. 

Jeg er smart, og tømmer begge rommene mine, som ligger vegg i vegg, i samme fart. For om jeg tømmer det største helt, kommer noen til å begynne å jobbe der, mer betongboring, saging og riving, og da blir det ikke arbeidsro på det gjenstående ateliéret, og jeg må ha arbeidsro, det er rapporter som skal sendes inn og tekster som skal skrives osv, så muligheten for arbeid må ikke annuleres. Før det nye ateliéret er klart. Da kan jeg ha arbeidsroen der. Jeg har bærehjelp, det er noen ungdommer på sommerjobb, de er faktisk tildels kjempeflinke, de fyller kanskje ikke pallen helt opp før de triller den avgårde, men når de kommer ned fra det nye atelieret der de har plassert alle tingene, har de av seg selv filmet hvordan de har gjort det og tenkt helt rett. 

Jeg vet ikke helt om jeg vil at de skal flytte tegnekommode og tegnebord, vi får se. Det er litt mer tenking og fikling for å få dem hele avgårde og på plass. Og mer av en katastrofe om det går galt, det er vel mest det.

 

Det er ikke helt rent der oppe, og når man sier hva med det hjørnet DER, skal ikke det vaskes, så blir det hjørnet vasket, men ikke de to skitne kvadratmetrene ved siden av og sånn gidder man ikke holde på. 

Det har også kommet masse svarte flekker på gulvet, det ser ut som noen har spøla der oppe, og jeg vet ikke om jeg gidder å forklare og argumentere for hvorfor det må bort og jeg ikke vil ha et sånt gulv, når jeg ellers er helt ok med røff standard. (Men når jeg fotograferer verk, som står på gulv, er det veldig forstyrrende med sånne svarte ringer overalt.)

Funderer på å sende ut en føler og drikke vin med en kompis i kveld, samtidig, hvordan vet jeg om dette er noe jeg vil i kveld? Livet i fremtiden, vanskelige greier.

Får se hva jeg får gjort med det i løpet av dagen da

Jeg er egentlig blid, for jeg ble nok en gang stoppet av bortkomne turister og spurt om jeg er herfra, og så fulgte jeg dem til Andersgrotta og jeg fikk briljere med mine lokalkunnskaper. Perfekt start på dagen. Og på vei videre så jeg rester av sirkuset som for videre i går, en perfekt sirkel i grusen med sagflis i, og det er jo bra at sirkus reiser rundt, selv om jeg var mest irritert da de var her for en gangsti er jo ikke noe annet en en parkeringsplass waiting to happen, det er det den EGENTLIG vil være, og når sirkuset bruker ganstien til parkeringsplass må jeg ut i buskaset og bli våt på vei til jobb, men hørte det var en bra forestilling. Og så er jeg litt seint ute siden jeg har fulgt turister tilbake på rett vei, og derfor kommer hurtigruta inn fjorden når jeg går forbi hurtigrutekaia, og der står det masse folk og venter og ser på. En mindre båt av noe slag er også på vi innover så sjøsprøyten står.

Og på andre siden står det tett i tett med bobiler, OG HVA GJØR DE HER, ja velkommen altså, men Kirkenes? 9 grader og regn? Og bobiloppstillingen midt på grusmoloen klemt inn blant aluminiumsbunkerser og metallhaller? Herregud. Og jeg er også et stikk misunnelig på at de får være på ferie men ikke så mye nå som de kom hit og må lide sammen med meg. 

Og egentlig er jeg altså blid, men så blir jeg sur på iphonen min som ikke bare kan være enkel og grei og laste opp bilder sømløst, og alle de tusen småtingene jeg savner fra samsung (bare det at samsung forteller deg hva slags lader du har plugget den i, superrask lading, 37 minutter til fulladet, lading, 2 timer og 54 minutter til fulladet, den beskjeden savner jeg, og tusen andre småting, men det er småtingene som gjør telefonen, for alle kan de ringe) og så blei jeg sur igjen for en ting som jo var mye mindre en de bra tingene, men herregud iphone, skjerp deg. Bildene mine? Last opp?

OG familien har stukket av med euraxen, viste det seg i natt. 

Men jeg burde være blid. For det er mye gøyere.

12847s / 7,25 km

Når jeg kommer hjem fra jobb viser skritt-telleren på telefonen vanligvis at jeg har gått ca 7 km. Aldri mindre enn seks. Nå er jo ikke dette et maraton akkurat, og jeg kan vel heller ikke måle meg med en jordmor på en gjennomsnitlig halvstengt fødeavdeling om sommeren, men syv kilometer er nå syv kilometer da. Selv om jeg har gode arbeidssko, er jeg ganske mør i bena når jeg kommer hjem, særlig i skrot-knærne, og jeg har egentlig ikke fryktlig lyst å gå så mye mer den dagen. Iallefall ikke om det er styggvær og kaldt, og jeg bor jo i Finnmark. Hvis det er finvær er jeg stort sett ute i hagen og fikser noe, for man må jo være ute når det GÅR, til tross for møre ben, men igjen, Finnmark.

Jeg får altså ikke gjort så mye etter arbeidstid. Det er litt dumt. For jeg liker best å gjøre. Nå blir jeg sittende å se på tv, og det synes jeg egentlig er fryktelig kjedelig.  

I helgene er den der bevegelsesappen bekymret, for da går jeg gjennomsnittlig 87 skritt og det er mindre enn en ultraortodoks jøde på sabbaten, og appen tror jeg er død og lider av full organsvikt, men jeg drasser bare ikke med meg telefonen overalt. Den ligger på et bord og teller ingenting. Jeg har ikke sånn armband, så de syv kilometrene jeg labber avgårde når jeg er på jobb, er mens jeg har telefonen i lomma. Jeg har jo rom overalt på bygget så det er greiest å ha den med. Den teller jo dessutene skrittene mine. 

 

Det høres kanskje ut som jeg er et sunt menneske, men i følge anbefalingene fra det offenlige Norge, er jeg anpusten alt for lite av tiden. Jeg går litt fort til jobb, men jeg vil samtidig ikke være helt utsvetta når jeg kommer fram, det er jo ingen garderobe her og jeg skifter i et kott uten dør, så minst mulig omskifte, og når jeg går hjemover prøver jeg også å få opp farten, men da er jeg ærlig talt allerede ganske sliten. Så helsegevinsten er visstnok ikke der heller. Jeg er bare sliten, ikke sunn. Jaja. 

 

Nå venter jeg på flere transportkasser, som kommer med en utstilling som har vært i Oslo, og da hadde det jo vært fint å få begynt på den satans ateliérflytten i mellomtiden, som ikke blir noe av fordi de aldri gjør det nye ateliéret klart, men har du sett, nå er det i gang der oppe, og enorme medisinske maskiner i størrelsesorden lite kjøkken har nå blitt flyttet til en annen plass og gulv skal vaskes og lekke toaletter fjernes. Da kan jeg begynne å flytte pinne for pinne. Gå mellom det nye og det gamle ateliéret, istdetfor rundt inne på prosjektaateliéret, som har sørget for mine syv km hittils. Dette med syv km er helt uten å gå inn for det, bare så det er presisert. Det er resultetat av en ganske vanlig arbeidsdag. Man labber litt hit og dit. Man pakker pinner. Man har glemt noe på et ateliér man ikke befinner seg på i øyeblikket.

Og så har jeg litt kontorarbeid som skal gjøre også, det bare sitter så sinnsykt langt inne av en eller annen grunn, for det er jo deilig å sitte ned en gang i blant også, men det har vært litt stopp i effektiviteten mens jeg sitter. Jeg vil bare sitte når jeg sitter, virker det som.  

Bortsett fra når jeg kommer hjem, da vil jeg helst ikke sitte i det hele tatt, jeg vil vaske vinduer, men det blir det ikke til.  

Det er litt kjedelig å være alene hjemme.

I dag skal jeg ringe the Twig og the Stig og høre hvordan de har det på ferie. Det gleder jeg meg til.

 

 

 

 

Joda, det er jeg

I dag er det meldt masser av regn, det har ikke startet enda men jeg er klar, jeg har gått til jobb i fullt regnhyre, min fantastiske BRGN-kåpe, goretexbukser og tørre sokker i sekken, for jeg skal jo gå hjem også sant. Og på vei ned til jobb ble jeg stoppet av en svensk dame som ville vite veien til Wesselborgen, men midtveis i spørsmålet stoppet hun seg selv og så på meg og sa: ER du herfra?

og jeg klarer ikke finne ut av om jeg er fornærmet eller overbegeistret over komplimentet.

Jeg tro kanskje hun var vikarsykepleier. Det kommer en del sånne svenske eldre damer for å jobbe på sykehjemmene i kommunen om sommeren. De får stort sett jobbe mest sentralt for selv om det finnes en viss forventning, på papiret iallefall, om at de skjønner nordnorsk flytende, så er de ingen forventninger til finsk- eller samiskkunnskaper.

På jobb var det sprayet en svær oransje X på døra inn til korridoren min, og i den andre enden av korridoren drev to jobbemanner og demonterte den andre døra, og jeg vet ikke, jeg håper det stopper der og at de ikke har tenkt å pusse opp hele korridoren før det er gjort klart til flytting av meg, for nå er jeg hjemme om sommeren for å jobbe og da forventer jeg faktisk at jeg får jobbe og ikke må sitte i betongboring og banking og pussestøv en hel sommer. 

Det ordner seg sikkert. Men jeg kjenner at min umiddelbare reaksjon er irritasjon, og en forventining om at noen har tatt seg til rette over hodet på meg igjen. 

Jaja. Snart har jeg kuratorbesøk*. Jeg har glemt å kjøpe kjeks. Vi skal stå i betongboringen og samtale om kunst.

(Curator, person som jobber i kunstbransjen, ikke i sosialvesenet)

Denne sommeren

The Stig og the Twig fyker rundt og pakker, jeg gjør ikke det, men jeg legger opp litt bukser her og der og syr en annen bukse om til shorts og passer på å lappe mine egne arbeidsbukser i samme slengen. 

Jeg prøver å ikke involvere meg for mye i pakkingen, for jeg har vært litt irritert over å ha blitt reiseleder for denne turen, inklusive å bestille, ombestille og endre billetter, med telefonkøer og det hele, når jeg ikke skal være med på turen engang. 

Og jeg er litt lei meg, men det er bra at de drar for hvis ikke hadde jeg hatt dårlig samvittighet hele sommeren for at jeg bare jobber.

Men neste sommer. Da vil jeg ha åtte uker ferie. Da vil jeg at alle skal ha åtte uker ferie. Sånn at man rekker å gjøre både litt ingenting og litt ting. 

Det er rart med det, i morgen begynner juli, og jeg sørger allerede litt over alt vi ikke rakk denne sommeren.

ikke...grønnkål

Jeg kom sent på jobb i dag. Det går an å ta det med ro når alle andre har ferie. Ikke at de andre passer på at jeg ikke tar det med ro. Men det er mulig. Å ta det med ro. Ikke stress. Lat som du har ferie.

På jobb lukter det nybakt brød, en baker har flyttet inn borti gangen. Det er bedre enn da det alltid luktet fisk overalt (en fiskeselger hadde flyttet inn ned en trapp) men egentlig foretrekker jeg at det ikke lukter voldsomt mye av noe som helst. Jaja. Heller brød. Baker, fiskeselger, kunstnere, og en haug med konsulenter. Her på bygget kan du få neste hvasomhelst, særlig om du er ute etter konsulenttjenester.

The Stig og the Twig skal på biblioteket og hente noen premier for sommerles, og så skal de kjøpe støvler. Og så kanskje de kommer og henter meg til middag. Og så, på mandag, drar de på ferie. Da kommer jeg nok til å synes det er ekstra tungt å være jobbende et par dager. Men jeg kan også benytte anledningen til å få litt gjort i huset, male verandaen og sånt. Få satt opp et par blomsterbedd, det er egentlig bare å male de gamle dragerne fra eks-verandaen. Men de er litt tunge å slepe fram fra oppå komposten, får se hva jeg makter. 

Og så skal jeg vanne hos naboen. De tror de plager meg med forespørselen, hver gang, men de har verdens mest fantastiske både hage og vinterhage så det er bare en gave i livet. 

Og så må jeg passe grønnkålen.

Det går jo ikke å skrive mer om grønnkål

Nå har jeg pakket 18 verk. Jeg må ha ca...35. Jeg har tre på gulvet. Jeg må lage ni verk til. Det er innafor. Jeg er ganske sikker på at det er innafor. Jeg har gått 7444 skritt og 4,2 kmhittils i dag. Par mil til så er vi i mål.

Samtidig må jeg skrive en tekst til en bok som skal utgis i Tyskland, skrive under på noen kontrakter, gjøre ferdig et verk som skal til en utstilling i New York og som jeg egentlig har gitt opp, jeg spør galleristen om hvilke restriksjoner som gjelder i materialbruk, hun sier hun skal sjekke men jeg får aldri svar, jeg får aldri laget et verk, og jeg kjenner at det er liksom ikke mitt problem.  JEG vil jo ikke stille ut i New York. 

Jeg har et hull på kneet, jeg har lappet buksen jeg vet ikke hvor mange ganger (vent...! Det er faktisk bare å telle lapper. Fire ganger) og jeg tror hele tiden at jeg er våt på kneet, for det er en kald flekk. Må sy på lapp nummer fem. Evt bare begynne å gå i shorts på jobb, det er varmt nok. Inne iallefall. 

Jeg har en rosa lapp liggende på skrivebordet, det er ikke en lapp, den er et ark, og der står det listet opp flere ting jeg må gjøre, men det er innafor. Jeg må også på ett eller annet tidspunkt flytte ateliéet, det er knapt så det er innafor, men jeg får ikke lengre øyemigrene av det.

 

Men ihvertfall tror jeg at jeg skal gå tidlig hjem. Da kan jeg pille litt på grønnkålen igjen. 

 

 

Dette innlegget kunne handlet mer om grønnkål

Det er ganske tomt på jobb. De fleste har tatt ferie. Jeg øver meg på å ikke kjenne en blanding av selvmedlidenhet og overfortreffelighet når andre drar på ferie og min ikke blir noe av. Jeg skrev feil og skrev "blending" av selvmedlidenhet og overfortreffelighet. Det er nok like riktig.

På vei til jobb i morrest gikk jeg innom Kiwi for å kjøpe jus (må ha jus! Skal jeg holde ut dagen må jeg ha jus!) og der traff jeg på en slektning som handlet, som slektninger ofte gjør klokken åtte om morgenen, og denne slektning kan bare prate om kropp og sykdom, og man blir litt lei, folk må jo gjerne være kroppsposistive eller hva det er men det er nå ikke det mest interesante å snakke om, tenkte jeg, men så kom jeg på at jeg snakker bare om jobb. Jeg er fortsatt ikke i stand til å snakke med folk om annet en jobb. Det er nok en ganske lik opplevelse for folk vil jeg tro. Ikke det mest interessante å høre om. 

Nå hadde jeg faktisk tenkt å skrive litt om jobb men kan jo ikke det nå da. 

Hva ellers er der å si?

 

Hittils i dag (kl 13.00) har jeg gått 7600 skritt og 4,18 kilometer. 

Jeg har plukket kålmark av grønnkålen og sådd basilikum.

Jendor synes det er så vanvittig kjedelig på SFO men de drar på ferie på mandag.

Det første jeg skal gjøre når de drar er å rydde og så ha det ryddig hver dag. 

Iphonen min har veldig bra fargegjengivelse og jeg har ikke lastet inn de spillene jeg har spilt mest og tror det, eller håper det, gjør at jeg piller mindre på mobilen.

Vi har kjøpt sommerdyner.

 

Denne bloggen når stadig nye høyder.

HALLO DEUTSCHLAND

Alle jeg snakker med om mine iphone-problemer sier neineinei, det er sømløst. Jeg har søkt litt på internett, det store internettet vet dere, der kan de ting. Problemet er bare når løsningen er GJØR A; DA VIL B FØLGE, UTFØR DERETTER C og B aldri følger. Klikk på system, scroll ned, velg det alternativet som ikke dukker opp. 

Jaja. Jeg installerte jo bare dropbox, fungerer utmerket, men virker litt bakvent at den gamle løsningen er den beste når man har ny telefon fordi da er alt sømløst. Jaja. JAJA. 

Jeg har brukt morgenen på et møte med Tyskland, blir litt utmattet, føler at jeg via tredjepart har sagt ja til bittelitt a), mens det etterhvert har blitt lagt til både STOR A) C), D), og F) på dette og jeg fortsetter bare å si ja men jeg har jo ikke tid. Deadline for tekstinnlevering til bok er fjerde september, samme dag som åpning på superdiger soloutstilling, så blæh, væh, når ble bok en del av avtalen?

Jeg har vært ganske flink til å si nei til ting, men ikke flink nok. Men faktisk ikke dårlig heller, skal jeg huske. Det er den der assistenten jeg skulle hatt. Skulle jeg nå brukt henne til å skrive bok i Tyskland eller til å si nei til å skrive bok?

Vel, det er vel ikke annet å gjøre enn å være effektiv, og ikke sitte her og sleng og blogge og drikke kaffe. Marsj!

nei og nei hva har jeg gjort

Jeg har kjøpt iPhone. 

Jeg er jo vant til Samsung. Er jeg iphonekompatibel? Overhodet? 

Først var det såklart eventyr å få kjøpt telefonen, Elkjøp hadde tilbud men det var helt umulig å forsere nettsidene deres og faktisk fysisk få betalt for det man hadde lagt i handlekurven, så jeg gikk på på den faktisk fysiske butikken for å bestille der, for ifølge samme nettsider har de ingen telefoner inne, men joho, de hadde telefoner i bøtter og spann og det var bare å ta med seg hjem med en gang istedetfor å vente til tidligst mulige leveringsdag 4 juli. Så det gjorde jeg. Betalte og sånt som er vanlig først såklart.

Jeg har kjøpt iphone for den har best kamera. Ifølge alle tester. Men kameraappen har ingen pro-modus, viser det seg. Man får ikke lov å stille på fargebalanse eller iso eller lukkertid selv. Hoho. 

Men man kan nok laste ned en app.

Og så har jeg jo mac, så nå skal alt gå så sømløst, man kan svare på samtaler som kommer i telefonen på macen, og det kan man faktisk, men det kommer bare opp nummeret som ringer, ikke kontakten, og da må jeg jo leite etter telefonen og finne ut hvem det er som ringer for jeg kan ikke alle numrene til alle mine kontakter utenat. 

Og så skal det gå så lett å sømløst å importere bilder mellom enheter, og det hjelper jo på, men før hadde jeg Dropbox på Samsungen, så da lastet bildene seg inn i den mappen jeg ville ha dem på datamaskinene mine om telefonen var på wi-fi, og det er sømløst nok for meg, det. Nå laster de seg opp på icloud, og så må jeg logge på icloud i nettleser, markere alle bilder, laste dem ned, men jeg får ikke velge mappe, så jeg må hente dem i nedlasningsmappen, og pakke dem ut i riktig folder, og det er enormt mindre sømløst for meg ihvertfall. 

Med forbehold om at jeg gjør noe feil. Såklart. For jeg er jo helt ny på dette. Men foreløpig er jeg mest irritert over at Automatisk er byttet ut med Veldig mange handlinger man må utføre selv men som kalles sømløse. 

Jeg må ha veldig mange fler vitaminer i kroppen om jeg skal takle dette. Og litt narkotika.

Plan a)

Jeg innser at jeg er mye mye mye trøttere og slitnere enn jeg egentlig burde være. Først trodde jeg det bare var litt generell påfelgen etter Svolvær, men dette går jo ikke. Hadde jeg kunnet hadde jeg lagt meg til å sove hver dag klokken ett. Det kan jeg ikke, men da blir jeg for trøtt til å jobbe. Jeg sitter på en stol med øynene igjen. Prøver deretter å jobbe litt, setter meg og lukker øynene.

Avogtil lurer jeg på hvordan det hadde vært å ha en vanlig jobb der andre har krav til deg og dermed måler effektiviteten din og du ikke bare selv må finne ut av alt.

Uansett. Sist jeg hadde det sånn var det mangel på et par vitaminer, så nå har jeg tenkt å bare begynne på dem uten å konferere med legen, for jeg har jo ingen lege, og blir det ikke bedre i løpet av noen uker så får jeg ta det med de profesjonelle. 

Men jeg drømmer så fint for tiden. Lite mord og mattelekser. I natt hadde jeg en sånn fin hest som het Horse. 

Jeg har ingen kreativ underbevissthet, det tar bevisstheten seg av. 

Jeg har heller ikke effektive arbeidsdager, og det tar ingen seg av, og det må jeg fikse. Sånn at bevisstheten kan være kreativ på jobb.

Glad sur lei glad igjen

I går var en bra dag som blei dårlig og endte bra. Lavintensivt sådan, ingen store katastrofer, vi gikk som vanlig ned til byen på en lørdag, kafé og pokemomkort på lista. Vi så en kunstutstilling, og så var det thai-festival på torget, (mat, kultur og proteinpulver!) og her var planen å kjøpe med seg takeaway og ha til middag senere, og ca her skar alt seg. Først var det strålende, noen lokale damer fra Thailand hadde et fantastisk show på scena på torget, med kostymebytter mellom hvert nummer, som gikk sånn: en sang, en spilte trommer, resten danset. Alle kunne alle bevegelser, men ingen danset egentlig koordinert med de andre. Så byttet de kostymer, for eksempel fra blomstrete kjoler til jeans og grønne skjorter, og gjentok. Jeg ble veldig glad. Og det var masse boder med mat og man kunne velge og spise ting man ikke spiste hver dag.

Så ble jeg veldig sur, for det var for høy lyd og jeg var sulten og hadde prøvd å kjøpe mat og noen hadde prøvd så snike seg foran meg i køen og jeg ble skitstreng, og så ble jeg lurt på prisen og oppdaget det ikke, og så var alle sure og sultne og kjeftet på hverandre og vi gikk hjem uten mat. 

Alle var sure ganske lenge, så sa alle unnskyld til hverandre, en kompis av Jendor kom på besøk og livet ble mer vanlig igjen. Vi hadde også samtlige fått litt høyrere blodsukker, det hjelper. 

Og det var fint vær og man kunne være ute i hagen. Men det er rart med det, lørdagen er ikke min beste dag.

Fredagen hadde jeg fått gjort unna pappa si grav, (og 4 besteforeldre og 5 tanter og onkler,) bort med granbar og gamle fakler, frem med sommerblomster og pøs på med blodmel så ikke haren kommer. Jeg synes alltid det er så travelt når jeg er på grava til pappa, jeg får aldri liksom gjort meg ferdig, hva nå det betyr, men fredag var det eksepsjonelt travelt for det var begravelse (en inngiftet slektning, så det burde vi visst) og vi tenkte at Men vi rekker det før de kommer ut av kapellet, og de skal sikkert litt lengre inn på kirkegården der de nyeste gravene er. 

Men neida, rett bak pappa si grav var den nye kastet opp, og mens vi sto der og grov og fjerna gamle lys (mamma var med) begynte klokkene i kapellet å ringe, og vi la bare på sprang, for vi måtte rundt et stykke for å ikke komme på den veien gravfølget kom. 

Jeg har aldri måttet springe fra pappa si grav før. 

 

Men det betyr også at jeg nå har fyllt opp med jord, gjødsel, frø og planter, for kirkegården ligger rett ved hagesenteret, så i dag er planen å følge opp noen planer i hagen. 

Jeg har våknet kjempetidlig helt av meg selv etter en veldig livaktig og ukarakteristisk uproblamtisk drøm der søskenbarnet mitt kom fra US for å gifte seg og jeg hadde ordnet overraskelse med reinraide som transport fra flyplassen.

Hvis jeg i løpet av dagen i dag ikke blir like sur som i løpet av dagen i går, er jeg fornøyd. 

Det er kanskje mye å håpe på klokken kvart over åtte en søndags morgen, men man må leve i håpet.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus.

Jeg fryser bare litt. Og har hette på jakka og kan dra fingrene opp i ermene. 

I går ble bygget der jeg har ateliér evakuert på grunn av røykutvikling, det kom røykdykkere og brannbiler og det som skal komme, det var noe med en ventilasjonsmotor, og nå har vi hatt to innbrudd, jeg vet ikke hvor mange lekkasjer bestående både av vanlig vann og tiss og bæsj, og røykutvikling som ikke ble en brann, og jah, det er litt i overkant. Jeg får jo heller ikke forsikret pinnene. Det føles ikke ovevettes trygt, er vel poenget. 

Og i natt kom Jendor inn til oss klokken ett, da hadde jeg enda ikke sovnet, men nå BLE jeg i sengen, for det er min seng, og jeg sov vel ikke godt akkurat og nå har jeg stått opp og skal avsegstyre enda en arbeidsdag. Jeg kanskje skal vurdere å få meg eget rom. 

Eget hus! Nei, jeg vil jo bo sammen med de mine. Jeg vil bare at de skal gjøre litt mindre utav seg på natten.

Seig

Jeg har kommet meg på jobb. Hurra for meg. Sovet helt sinnsykt dårlig for først ligger jo jeg og the Stig og prater halve natta, og så MÅ vi sove, men så kommer en av oss på bare én ting til som vi må si, og så når vi endelig holder shæften, så kommer the Twig inn og vil ha fire femtedeler av senga, og noen spreller, og andre snorker, og jeg bytter seng, men nå har jeg jo lengtet etter min egen seng i tre uker og da blir det jo ikke akkurat det jeg hadde tenkt meg. 

Sovet dårlig da. 

Men kom meg på jobb og tusen poeng til meg for det, nå må jeg jobbe litt med neste utstlling, og så har jeg noen mail jeg må ta tak i, noen som har kommet med forslag og andre som har kommet med krav, og før jeg tar tak i det, som egentlig er uproblematisk, må jeg samle tankene og finne ut hva jeg synes om det, og det krever litt tankearbeid, og det hadde jeg ikke lyst til nå. Nå hadde jeg nesten ikke lyst til noen ting. Blogge litt kanskje. 

Men jeg HAR på arbeidsbukser så jeg er egentlig klar. Traff utleierne i gangen og nå blir det flytt igjen, hadde egentlig regnet med det, og det gjør at jeg ikke orker å rydde så voldsomt verken på tegnesalen eller verkstedet, jeg burde burde kanskje kanskje men nei.

 

Denne posten ble nok en sånn oppsummering av hva jeg må gjøre. 

Ok. Innboksen. Nå. Jobb.

En litt rotete post men det er det jeg er istand til

Jeg er hjemme. Jeg er MYE slitnere enn jeg trodde jeg var. Jeg har vasket første lass med klær, andre lass er ikke et helt lass men jeg hadde ikke vært proaktiv og vasket så mye før jeg dro akkurat. Klesvask er akkurat overkommelig. Det finnes nok en forventning om at jeg står for middagen også, så det må jeg klare. 

Det er ikke voldsomt mye grunn til å være så sliten, jeg har reist og jobbet to uker i strekk, og så er det alderen, at jeg er den jeg er, og å bo på gang med felles do og felles kjøkken og felles bråk og lyder, men det spiller ingen rolle om det ikke er en grunn til å være SÅ knekt, nå er jeg nå det da, så da tar jeg det bare til etteretning. 

I dag har jeg fri. 

Alle gårdagens kjøretøy var forsinket, fra taxi til buss til samtlige fly, og det er jo fint, for ellers ville jeg ikke rukket noen forbindelser. Akkurat som sist. 

Jeg har innsett at selv om jeg ikke vil kjøpe ny mobil, så må jeg, når jeg reiser, ha en mobil der batteriet varer lengre enn til lunsj, og lengre enn til middag også faktisk, det må bare vare hele dagen, og det er dumt at man da må bytte ut hele mobilen. Men så startet dagen med epost om salg på mobiltelefoner på butikken rett ovenfor oss her, så kanskje jeg skal ta det som et tegn. 

Eller kanskje jeg iallefall skal spare 2500 kroner. Det er nok ikke et tegn. 

Så nå skal jeg bruke dagen på om jeg skal kjøpe en litt eldre modell eller en toppmoddell med supert kamera. Det er hodet i stand til. 

Kanskje. Jeg må ikke spørre the Stig for toppmodellen koster 10000 mer men har bedre kamera, noe enhver kunstner som dokumenterer egne arbeider egentlig trenger. Treeeeenger. Men for et år siden hadde den eldre modellen best kamera og da hadde det vært bra nok. 

The Stig kommer til å synes at jeg er verdt det. Så jeg må være fornuftens røst. 

Men kamera er faktisk viktig, jeg har sluttet å oppgradere voksenkameraet, jeg bruker så ofte bare mobilen. 

Klesvask, middag, mobiltelefon. 

Jeg har også vært nede i samfunnet og kjøpt produkter til krøllete hår på en butikk som jeg har oppdaget selger sånt. Til min store overraskelse. Vi er vel ca to personer med krøller i Sør-Varanger. Men det er en kjede da, så de velger ikke selv. La merke til det da en gang det var lang kø, bestemte meg for å ta det en annen dag, det var i dag, gikk til håravdelingen, og det var ingenting der. De hadde sluttet. Og jeg var så SKUFFET for jeg hadde vært så klar! Og så snudde jeg meg og da var de der og da blei jeg glad og fornøyd og i innkjøpsmodus. 

Og hage. The Stig har vært vanningsansvarlig mens jeg har vært borte og det meste har jo overlevd men ingenting har trivdes, så nå må jeg ta litt ansvar. Men det blir kanskje i morgen.

Nå skal jeg sette på en klesvask til.

Et arbeidsstykke senere

Nå har jeg stått opp. I morgen må jeg stå opp litt tidligere for da må jeg rekke en buss som skal ta meg til Evenes, 2,5 timer bort, for å rekke et fly som går til Oslo, 1 time 45 min, for å rekke et fly som går til Kirkenes, 2 timer 10 min. 

Vet ikke helt hvorfor jeg tok med alle tidene der.

Iallefall må jeg langt sørover for å komme langt nordover. 

I dag er det åpning! Jeg har fått velge kake. Aldri vært med på åpning med kake før, det blir fint. 

Det ryktes at mammaen til min kompis Polyanna, fra en helt annen plass i landet, er i nærheten og kanskje dukker opp. 

 

I overigår bytta jeg rom for selv om jeg er vant til midnattsol og sovner greit, tror jeg at jeg sover dårligere med fullt sollys på hodeputa. Jeg har iallefall vært sinnsykt trøtt. På det nye rommet var det rullegardiner, men de var smalere enn vinduet, så selv om det ikke var direkte sollys var det ganske lyst:

Dette er soverommet mitt med lyset av og begge rullegardinene trukket ned.

Og det var to senger så jeg slapp å velge denne med lysglippet rettet rett på hodeputa:

 

Jeg nevnte dette på utstillingsstedet der jeg jobber, for overnattingsstedet er også en del av deres drift, så i går fikk jeg en stiftepistol og to ulltepper som jeg skulle stifte opp foran vinduene. Det ble litt styr, for ullteppene viste seg OGSÅ å være mindre enn vinduene, men jeg har suplert med noen fleecepledd jeg fant på et annet rom, en handduk og en svart t-skjorte som jeg har hengt over glipene med hårspenner. 

Nå gleder jeg meg litt til å komme hjem. 

Også fordi da får jeg bo med mine valgte samboere, the Twig og the Stig, og ikke Violet, som er hyggelig nok men som synger absolutt hele tiden og som styrer voldsomt om nettene. Tror ikke hun heller får sove enda hennes rom har standard dobbeltoppsett med rullegardiner og lystette gardiner. I natt hørtes det ut som hun kastet en kål i gulvet, og jeg lurte halvt på om jeg skulle gå og sjekke, men tenkte ogs at om dette var noe hun hadde tatt sin død av så var det sikkert for sent å gjøre noe med det uansett. 

Nå sitter jeg bortgjemt på mitt eget rom og spiser frokost, mens hun sitter på stua, for jeg er ikke så selskapelig og hun synger. 

Det minner meg om da jeg studerte folkemusikk, jeg gikk i klasse med ei som sang hele tiden. Og da studerte vi jo musikk, så på en måte burde det vel vært greit, men man blir lei. I motsetning til Violet sang hun rent, men faktisk ikke så pent. Men jeg vet ikke om det vilel ha hjulpet, det er noe med folk som hele tiden vil høre på sin egen sang. Det er ikke sikkert at alle andre vil det. Man blir litt irritert. 

Jeg kunne reist mandag, med småfly rett nordover, og the Stig foreslo faktisk at jeg skulle ta meg en fridag her i Svolvær før jeg begynte hjemreisen, men jeg vet ikke hvor mye fri det er å være sammen med Violet en hel søndag, så nå drar jeg hjem. Til de mine. 

Åpning først da. SÅH.

Livet som omreisende diva

Nå bor jeg jo på en måte i kollektiv. Med Violet fra Haag. Og en mann jeg ikke har sett. Violet står på kjøkkenet i bare trusa (hun er 75 og har finere rumpe enn meg) og steiker auberginer, synger kjempehøyt og bittelitt surt konstant, og er gjennomgående hyggelig og litt intens. Jeg er er halvmatt nordboer som holder meg mest på rommet i ren forskrekkelse.

I går spiste jeg ute, for da er det ingen som lager mat i trusa, hva jeg tror og vet da, og jeg hadde vært litt på rai kvelden før og ville ha pizza, og der inne på den litt slitne pizzeriaen var det dekket til et hvitt langbord med ballonger og alt, og, Barnebursdag! tenkte jeg, men neida, det var bryllupp. På den lokale pizzeriaen. Der gjestene mått stå for drikke selv og sto i kø i kassa for å bestille, i bunader og penkjoler, mens vi andre satt og gnafsa i oss pizza og snikfotograferte til snapchattene våre.

Lavterskel, da. Man kunne stresset mer med den der brylluppsdagen, for å si det sånn, nå slipper man det.   

Det går vel en slags fremover med utstillingen, eller det gjør jo det, det er bare å jobbe på, det er jo sånn man gjør det. Gå på jobb, over brua fra Svinøya, gjennom Svolvær som er så trivelig og sykt småkoselig, inn på jobb, jobbelijobb. Hjem.

Nå må jeg på do men Violet har konsert på kjøkkenet så jeg holder meg stille og bortgjemt på rommet. 

 

 

Vakkert i Låffåtåtten, da.

Et påbegynt innlegget avsluttet med dagens innlegg.

Influenserblogger igjen. Altså fra flyplass. Skal til Bodø. Skal til Svolvær. 

Har vært i Oslo! Har jobbet med verk på Kunstnerforbundet! I morgen er det åpning men da jobber jeg jobben en annen plass. 

Men det har ikke vært enormt stressende i Oslo så det hjelper jo veldig på.

Her skjedde det noe, husker ikke hva, men det der skrev jeg i overigår. Det er jo kjempelenge siden. Kom meg til Svolvær, samme fly som Erna Solberg, jeg ble litt nervøs først men så kom jeg på at hun er jo ikke statsminister mer så da var hun sikkert ingen større sikkerhetstrussel. Satt meg ved vinduet, fikk turist ved siden av meg, innså at hun sikkert ble glad om hun fikk vinduet, jeg synes jo også utsikten er fantastisk i klarvær men har sett den før og kommer til å se den igjen, byttet, landet, ble hentet av forhåndsbestilt taxi, ble satt av på hotell, herregud, sjette etasje, fantastisk utsikt, kikkert på rommet, makroner i en liten eske og tøfler på hylla, og dagen etterpå bare ville jeg være på hotelltommet og drikke kaffe og hente is i isbitmaskinen og dra gardinene for og fra så det gjorde jeg.  (når jeg ikke jobbet! jeg gikk på jobben FØRST!)

I dag er jeg nedgradert, jeg bor på kunstnerhuset, som jo er det vanligste og jeg ellers alltid gjør når jeg har noe med dette visningsstedet å gjøre, her er det bad på gangen og felleskjøkken og fullt av ukjente mennesker jeg må forholde meg til. Og kuratoren på galleriet, som kjørte meg hit sa det skulle være fellesmiddag så jeg trengte ikke å handle og det er jeg glad for at jeg insisterte på å gjøre likevel, for nå har jeg spist jåggert og en banan til middag. 

 

Kunstnerhuset er fint, men en ting jeg hater er fellesbad, for det er alltid noen som dusjer når man er tissatrengt, jeg liker ikke å pusse tennene mens jeg ser på andres tannbørster, og jeg må alltid på do om natta og da må jeg jo stå så veldig opp og kle på meg og alt, og en annen ting de ikke har skjønt er lystette gardiner, her er det løse pyntegardiner og midnattsola rett inn på full glaring, og da sover iallefall ikke jeg bra. Liker å skru av lyset når jeg skal sove, jeg. 

Men det ligger fantastisk til og det er koselig her, jeg har masse gode minner herfra og skulle jeg spist den hotellfrokosten hver dag hadde jeg blitt for tung til å bli med flyet hjem. 

Og jeg vil jo hjem. Skal bare lage en utstilling først.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtidig som alt ikke er ubehagelig nytt, det er åpenbart at jeg kommer til å komme i mål og jeg har fått det beste rommet. Eneste aberet er at felleslunsjen er opp tre trapper jeg ikke kommer meg opp, så jeg fikk ikke være med på den, men i morgen er det nok en bedre dag for slitne knær. 

Og jeg går i t-skjorte, det er varmt, jeg har dratt hjem og dratt innom en butikk og kjøpt øl og is og så videre og kjøpt sushi, jeg har sittet på verandaen med sushi og en veldig kald øl og is til dessert og i kjøleskapet har jeg også en jåggert. 

Jeg savner familien bittelitt, på den måten at de kunne godt vært her, men det er også deilig å være alene. Jeg er mye mindre tett i bihulene. Jeg har fri hele kvelden. I morgen skal jeg spise middag med søstersen og i overimorgen med en kompis. 

Kanskje går jeg en tur litt senere.

Ut i verden, igjen

Nå sitter jeg på en flyplass og skriver. Min eneste sammenfalling med the influencers. Jeg skriver ellers litt lengre innlegg. Har færre bilder. Er mindre populær. Får færre kommentarer. Og er mindre skadelig for menneskeheten. 

Men jeg flyr da. Ikke så heldig for menneskeheten. Jeg googlet, ikke fordi jeg seriøst vurderer det, men jeg googlet buss Kirkenes-Oslo. Det tar tre døgn og tre timer. 

Jeg vet ikke om jeg holder på å blir frisk eller om jeg holder på å bli syk. Ettersom det blir sprengjobbing i to uker nå håper jeg på frisk, men jeg kjenner meg skikkelig skral og jeg er veldig anpusten og tungpustet. Det er ikke så praktisk. Og jeg har nå brukt nesespray i ti dager og det er jo max så nå må jeg leve med betong i bihulene. Hvor lang pause må man egentlig ha før man kan starte opp igjen? Har ikke klart å google meg fram til det.

Hvorfor er det egentlig så stressende å reise? Jeg oppdaget da jeg kom på flyplassen at flyet er en halvtime forsinket, det går bra, jeg har ingen fler fly jeg skal nå, og jeg hadde nok kommet nå, som allerede er litt for tidlig, uansett. Jeg vil heller vente på en hard sofa med høylydte amerikanere, og russere som ikke har skjønt poenget med øreplugger når de hører på musikkvideoer, enn hjemme i min egen sofa med en liten fining og en stor fining. For da har jeg haka av ett steg på veien. 

Nå skal jeg til Oslo. Der skal jeg sette opp noen verk på en gruppeutstilling jeg er med på. Jeg rekker ikke være med på åpningen som jo ellers sikkert ville blitt ganske artig, for så skal jeg derfra til Svolvær. Der skal jeg sette opp en soloutstilling jeg har jobba med i hundre år. Det er bare tida og veien der, men det kommer til å gå.

Kveldssola skinner skarpt inn gjennom vinduene på flyplassen, og opp etter veggene og taket glimter en-to-tre-fire-ti? femten? lysflekker, refleksene fra mobiltelefonene til folk. De står ikke stille og er umulige å telle, de er som en offentlig kunstinnstallasjon.

Jeg tar opp min egen og sender en melding til the Stig som kjørte meg hit på tom tank. Oppdaget vi på vei opp siste bakken. Men de hadde kommet seg tilbake og til bensinstasjonen.

 

Nå satt det seg en mann ved siden av meg på den lille harde sofaen, med adhd-fot så hele jeg vibrerer. Han alternerer mellom det og å sitte og trampe hardt med det ene benet i bakken. Jeg rister like mye. 

Jeg lever jo ellers i en liten kokong med bare meg selv, så det er nærmest sjokkerende. 

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, for jeg sitter jo fortsatt og venter. Jeg tror jeg kommer til å ha den følelsen av venting til jeg er hjemme igjen kanskje, men i første omgang: komme seg på et fly. 

 

 

og barn og voksne og barn som ble voksne

Jeg leste i avisen i dag at rektorene nå protesterer og sier Vi kan ikke trylle mer, og det synes jeg er en god måte å si det på. Før var det 3-4 elever som trengte oppfølging på hver skole, og nå er det like mange i hver klasse. Sier de. Det stemmer iallefall godt for Jendors klasse.

Jendor er mange ting, mange fine ting, men han er ikke en tøffing og han er ikke en som har behov for å tøffe seg. Det gjør at han ikke får så mye ut av guttene i klassen sin, som også er de 3-4 tidligere nevnt, og leker mer med jentene. Særlig i parallellklassen har han en god venn, jeg vil si sin bestevenn, men her er det muligens et problem. For min sønn er en han og bestevenn er en hun og pappa til bestevenn er ganske gammeldags og setter ikke pris på konstellasjonen. Fordi gutter leker med gutter og jenter med jenter. Sånn skal det være. Pappa Bestevenn sa en gang til Jendor at gutter ikke gråter, jeg husker ikke helt hvorfor, dette var tilogmed i barnehagen. Og det var en spøk, men også som spøk er det helt feil.

Og ettersom de på den siden er så imot dette, og jeg opplever også at de motarbeider det litt, prøver jeg også å holde Jendor litt igjen. For det er jo vi som har kontakten med de voksne og må kjenne av situasjonen.

Og nå tenker jeg at det er helt feil. Er det noe jeg kommer til å angre på når jeg er 96 er det vel at jeg prøvde å holde Jendor borte fra bestevennen sin fordi foreldrene hennes hadde gammeldagse holdninger og det ble ubehagelig for meg. 

Her har jeg jo gjort helt feil. 

I går da jeg la meg tenkte jeg på noe annet som er ubehagelig for meg, og det er konsekvensen av å være sint. Ikke egentlig at folk blir sint eller lei seg tilbake, konsekvensen er mer av den indre art: jeg begynner å tvile på om jeg egentlig hadde rettt til å bli sint. Jeg er så lei av den tvilen. Jeg tviler hele tiden på om det egentlig er jeg som har rett, eller om det kanskje egentlig egentlig egentlig var jeg som gjorde noe feil. Det kommer fra barndommen, en ganske gammeldags forelder som hadde som regel at barn ikke hadde lov å være sinte. 

Men det har de. Og det har jeg og, og når noen ringer og roper til meg, så har jeg rett til å bli sint tilbake, og rett til å skrive et brev tl If og si hør her, ikke akseptabelt, hold det mennesket unna meg i alle faglige sammenhenger. Og rett til å tro på min versjon av historien. Og når snekkeren ødelegger huset mitt har jeg rett til å bli sint, og jeg vet ikke om dere husker den historien med Bakklandet Ramme og Kunst som ødela kunst for flere hundre tusener, da hadde jeg rett til å bli sint, men jeg tvilte hele tiden. Jeg kan ikke fordra den tvilen. Jeg liker ikke å være sint heller, men jeg har rett til det. 

Høres selvsagt ut, men det er litt av en åpenbaring. 

Så er det jo sånn med åpenbaringer at det er starten på noe, men de tar deg i seg selv ingen vei. Nå vet jeg at det er sånn, men det gjør det ikke lettere å være sint. 

Da må jeg øve. Det er bare når man øver man blir bedre. Nå tror jeg ikke jeg har så fryktelig lyst til å øve på å være rasende. Det høres slitsom ut.

Det er vel kanskje mer det å øve når man er rasende, tenker jeg. Men jeg håper på svært få tilfeller til å øve i fremtiden, det holder for en stund nå.

En forferdet nordboer

Nå er snekkeren konkurs, så han må verken stå skolerett i forliksrådet eller betale for skadene han har forvoldt, og jeg skal bruke 200.000 på å rette feilene hans. 

Og så ringte IF, forsikringsselskapet, jeg har ikke kontaktet dem i det siste, for jeg har for mye å gjøre, tenkte jeg skulle ta tak i det når jeg hadde litt mer energi til denne driten, men for lenge siden sendte jeg et spørsmål, der jeg spurte om de kunne hjelpe overhodet og de bare NEI. Og så spurte jeg men om han går konkurs da? og da var de litt utrivelige og sa Dette har vi svart på: NEI. Og så leste jeg forsikringsvilkåerne, og der står det litt om det med konkurse håndtverkere, som de godt kunne opplyst meg om, relevant for saken vil jeg si, men det er ikke første gang jeg har vært i kontakt med et forsikringsselskap og de tilbakeholder opplysninger fordi jeg ikke har stilt spørsmålet helt konkret selv. 

Men jeg bestemte meg uansett for å ta tak i det senere. Og så ringte de plutselig selv og sa jeg hadde meldt inn en skadesak, og det har jeg vel strengt tatt ikke, men jeg skjønner formuleringen for å si det sånn, så jeg forklarte saken, og nei, de vil ikke bruke 100.000 på å skifte vannbord, men når veggen råtner, kan de bruke jeg vet ikke hvor mange hundre tusen på å fikse det, og det er deres egen fagkyndige som sier at her vil det råtne. Og så spurte jeg om det ikke ville være mer fornuftig å ta det nå, men det gikk ikke an. Og det er greit, det er liksom vilkårene, men jeg må jo spørre. Og så spurte jeg om skadebegrensningsplikten, vil det avkortes om jeg ikke bruker hundre tusen og hvem vet hvor mye på dette selv, og da var svaret at man må jo måkke snø av taket for eksempel, om man får skader på taketfordi man ikke gidder å måkke snø er det klart det vil avkortes, og da sa jeg at her er det en forskjell på å måkke snø, som er gratis, og bruke hundretusener, og også her er jo alle svar greit, men jeg må jo spørre, og på dette tidspunktet begynte forsikringsagenten å rope til meg, og da sa jeg takk farvel og så la jeg på.  

Jeg har aldri i mine levedager avsluttet en telefonsamtale ved å legge på. 

Nevnte det i lunsjen og en som jeg ofte snakker med sa at jeg skulle heller sagt, Du, vi er to voksne mennesker, det er helt unødvendig å snakke sånn. 

For det er alltid verre å få voksenkjeft. Og nå innser jeg at han hadde jo rett. Jaja. Jeg får spare det til neste gang. Statistsik sett blir vel det når jeg er i 92-årsalderen. 

Men om han sender en mail om dette, som han sa han skulle gjøre, skal jeg rive litt voksenkjeft. 

Så slipper jeg vente til jeg er 92! Det gjør jeg.

Nå må jeg finne en tittel til utstilling B, velge farger på vegg til utstilling A, og avtale litt logistikk rundt en fraktkasse. Like uoverkommelig alt sammen.

Neida. det går bra. Jeg fant et bilde av pappa da jeg ryddet i screenshots, det var da han var lam i halve ansiktet men ganske sikker på at det ikke var et slag, og han hadde bundet ei fille over det ene øyet for det blunket ikke og da svei det, og da måtte jeg le, og så fant jeg dette bildet av min egen sønn, og, og

og man kan jo i ettertidens klare lys være lettet over at det ble en person som klarer seg selv for det ser ikke så lovende ut her. 

My å være glad for. Man får huske det.

En herdet nordboer

Nå er jeg så godt som frisk, men jobber hjemmefra for ikke helt frisk, og veldig full mailboks som må klippes ned. En mail jeg fant har jeg forsøkt å svare på fra toget, men ble så bilsyk at jeg måtte avslutte tråden, og nå måtte jeg ta den opp igjen og spørre hva det var meningen jeg skulle svare på. Veldig profesjonelt. 

Jeg må også, på grunn av mitt profesjonelle liv, sannsynligvis ganske snart ha to nye datamaskiner og en ny mobil, kjempelyst å bruke masse penger på elektronikk, men det ER faktisk marginalt artigere enn å kjøpe ny bil, så jeg har startet forskningsarbeidet rundt dette, og gikk så glad og naiv og rosenkinnet og optimistisk opp på Elkjøp Kirkenes for å få litt hjelp med dette.  Og kanskje se litt på maskiner eller lignende.

Ho ho ho. 

Jeg fikk snakke med han som var dataekspert, han sa at        ååååå             de har nok             ryddet bort               maskinene, men              kanskje                     på             lageret? vet           ikke                 hvor? og jeg prøvde å få litt hjelp til hvilken maskin jeg egentlig trenger, for min forrige er fra 2015 og ettersom jeg er litt tech og følger litt med tror jeg kanskje at det har hendt endel siden da og kanskje skal jeg se etter noe annet enn den gangen, men han svarte bare sånn          jaaaaa        det      e jo        skjedd litt.                      eller                        Træng du                      512? sånnkjempelangsomt og jeg svarte at jeg kom hit for å spørre deg om jeg trenger 512, men han hadde ikke noe svar på det, på noe, og ville egenltig hele tiden også hjelpe andre kunder og man bare Kiiiiiiirkeneeeeeees. Aldri styr på noe. 

Om jeg ender opp med en air og en 16tommers pro og en mobil er dette jo 60.000 kroner. Kanskje man kan prøve å hake den kunden på kroken. 

 

Jeg var, til tross for at jeg ikke var så overrasket, faktisk litt skuffet. Det er min egen skyld som har forventninger til denne bedriften. 

Elkjøp Kirkenes, den siste lille enklave i sovjetsamveldet.

 

Nå gikk denne kunden atter en gang realitetsorientert hjem og forsøkte å presse ut av internett om en 15tommers macbook Air M3 fra 2024 kan erstatte en 15tommers macbook pro fra 2015. For en som for det meste bruker Affinity istedet for Adobe. Det var ikke helt lett. Jeg tror jeg må opprette en ekspertgruppe og maile dem. 

Jeg har også prøvd å herde plantene, dere vet, de små skuddene som står inne og som må plantes ut før jeg drar så mann&barn slipper å få eksistensiell angst over ansvaret, man kan ikke bare plante dem rett ut, man må herde, men man skal egentlig herde for solen, og da jeg satt dem ut i dag gikk det ti minutter og så ble de herdet i snevær. 

Det var ikke det jeg ville.  

Jeg må ikke gi opp. 

(Ble det her åpenbart at jeg er litt desperat når jeg forsøker å skrive om ikke-jobb? Menazå planter, en stor del av livet akkurat nå.)

 

På søndag drar jeg igjen, før den tid skal nattefrosten være over, og hvis ikke så får de satans plantene bare herde seg selv i frost og sol, jeg får ikke gjort noe med det.  

De må bare ikke gi opp. 

 

 

Klar for magasinering

Jeg er hjemme og er syk. Jeg vil sove og er slapp og vil ikke sove og er lei og vil gjøre ting men klarer ikke gjøre ting. Jeg har ikke stemme, jeg er ikke hes, men det er som jeg ikke har luft nok i kroppen til å å både puste og gi lyd til stemmen. Ingen hører hva jeg sier og så må jeg si det en gang til og så orker jeg ikke for jeg er så sliten og så blir jeg sur.

Jeg prøver å finne ut hva jeg synes om turen i Tyskland. Jeg er jo invitert som samtidskunstner, til å se på noen objekter i magasiner på tyske museum, men også som same, og da forteller jeg jo det jeg vet om de objektene som de ikke vet, og jeg føler vel at da bør de heller bruke en etnolog eller historiker, selv om jeg jo kan mye om de tingene, og mange av de tingene er i bruk i samme form i dag. De har altså både etnologer og historikere, og kunnskapsrike sådanne, på museene, og de visste jo mye allerede, så hva jeg skal der i magasinene, det vet jeg ikke, jeg følte meg tidvis som en museumsgjenstand selv, en ekte same, som bruker disse gjenstandene fortsatt, og som kan legge til opplysninger fordi dette er mine ting. Men jeg kan jo mest om det nordsamiske og sjøsamiske, og de har jo mye annet. Da blir det liksom så lemfeldig.

Rart rart rart. Ble det. Er det.

Og så hadde vi et møte, med en av museumsdirektørene (det var jo flere museer i denne salaten), og så var det snakk om det foredraget vi skal ha i november, og det ble mer selvsagt for den andre medinviterte samen som var med, for han jobber med et objekt som i dag bare finnes på museer, og det er det helt over seg over, mens jeg er mer usikker på min rolle her, og uansett, som duojár jobber jeg jo med tekstiler og de tekstilene de har på museene er prekevert med arsenikk og kan dermed ikke vises for publikum. -Jeg tar bare med mine egne, sa jeg, de ser likedan ut i dag. Og alle ble glade og kanskje jeg kunne ta med litt bilder av meg selv og slekten hjemme i kofte, og jeg kjente bare, åh, og sa at det er viktig å huske at jeg er like mye same når jeg sitter her i Dresden i hvitskjorte og jeans.

Jeg måtte bare si at jeg ikke var en museumsgjenstand.

Jeg må tenke litt på dette. Jeg må bli frisk og så må jeg tenke litt på hva jeg vil gjøre med dette og om jeg er en museumsgjenstand.