Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke takler stress så bra så blir det fort litt mye. 

I dag på vei ned mot skolen, etter å ha snudd én gang for å hente solbrillene til Jendor, kom jeg på at det er jo sånn fotballcup, og da skal de ha med seg 25 kroner for det er også sånn salgsboder med jus og småsjokolader. Litt artig. Men jeg hadde glemt 25 kroner og i pengboka hadde jeg en tusenlapp og en svensk tier. Sist gang de hadde fotballcup hadde jeg ikke engang åpnet mailen om FOTTBALCUP fordi jeg trodde det hadde noe med idrettslaget å gjøre, så da var vi helt ute. Den gangen la de SFO-ansatte ut, og så fikk man vippse på slutten av dagen, og det er jo kjempesnilt av dem, og jeg håper det er sånn i dag og. 

Da jeg kom på jobb hadde jeg solbrillene til Jendor i lomma. 

Når vi kommer hjem skal vi pakke til i morgen, og det er bare en kort tur og har man billett og bankkort med så går det bra, men jeg har også en liten liste med ting som andre mennesker vil ha brakt til Oslo (gjenglemte kortmapper, nyreparerte kanteler, sånne ting) og jeg er litt redd for å glemme noe her. Og så må jeg huske å bestille en taxi så vi ikke snubler på målstreken i morgen. 

I går ringte mamma. Jeg har det sånn at når telefonen ringer og jeg kjenner nummeret så går jeg utifra at det er en katastrofe. Uansett om det er lite eller mye stress rundt meg, det er alltid sånn. Hvis det er ukjent nummer er det noen som vil ha meg til å ta på meg et verv eller selge meg strøm eller mobilabonnenter, men kjent nummer er katastrofe. Det henger nok igjen fra den perioden da det kom så mye dårlig nytt, selv om lite av det kom på telefonen. Mail er faktisk også litt sånn, om det plinger inn en mail når jeg sitter og jobber blir jeg litt engstelig og vil helst ikke lese. Uansett, i går var det mamma, og jeg tar telefonen og hun sier, Silje, det passer ikke at dere kommer. Og jeg tenker med en gang at Knut er død, og jeg blir helt kald og rolig og klar og bare venter på at hun skal fortelle meg det, men så sier hun hahaha neidaæ tøyse. 

He re guhd. 

Mamma syntes det var kjempegøy, jeg syntes ikke det var artig på en flekk, og jeg kjenner at pulsen stiger bare jeg skriver om det. Jeg fortalte det til søstra mi, hun lo også. 




Nå skal jeg jobbe med å få pulsen ned. Og fortsette arbeidet med to soloutstillinger, en gruppeutstilling i hovedstaden, en interversjon i en større samisk jubileumsutstilling, to verk til to forskjellige gallerier i New York, et juryeringsoppdrag for fagforeningen, en tur til et magasin i Leipzig-Dresden, pakke ned atelieret mitt og pakke utstillinger til forsendelser, forberde møtet med en kukdårlig snekker i rettssystemet, orge en frakt Bergen-Oslo-Kirkenes, avslutte et vevekurs, men: en tur til Oslo først.

Og ikke glemme at barnet har bursdag i morgen og selv om turen til Oslo er gaven må man forberede en slags setteprispåing til morgenen også. Her er jeg litt dårlig forberedt, kjenner jeg. He re guhd. Og solbrillene i lomma mi og uten penger på fotballcup. Godt jobba.

Litt lemping på lempene

Nå er jeg på jobbjobb, og som typisk er når jeg har for mye å gjøre så gjør jeg noe annet. To utstillinger som må bli ferdig samt to verk til New York? Jeg printer bilder til portefolioen! Ja! For jeg har jo byttet blekk på printeren og det kommer sannsynligvis bare til å tørke inn før jeg får printet noe som helst. 
Og sist jeg traff en kurator ga jeg bort veldig mange print fra porteføljen (...folien) så det er på tide å lage ny.  
Gjør det nå. Istedet for utstilling. 

Tok en avgjørelse på rommene, det er som sagt ikke perfekt men det er det jo ikke her jeg er nå heller. Det å få innerst i korridoern for meg selv veide opp. Men så sa utleier at vi kan jo bli et sånt koselig lite kunstnerkollektiv der inne og at han ville leie ut det ene rommet til en keramiker. Og da veide det ikke opp lengre. For da kan jeg jo ikke holde på som jeg vil. Og da blir det et rom mindre. Og i det rommet ER det noen. Det er kanskje verdens hyggeligste keramiker. Men det er kanskje også en keramiker som synger for seg selv? Eller enda verre, HØRER PÅ RADIO? Jeg er helt ute av stand til å konsentrere meg med bakgrunnsstøy. Det er en grunnleggende feil med meg. 
Og ettersom jeg har tre rom med egne dører på hver sin side i korridoren blir vi liksom sammen og jeg blir så selvbevisst når jeg vet at ett menneske sitter der og vet hva jeg driver med, går inn og ut, bærer på ting, jobber, jobber ikke. Ti mennesker er bedre.
Og nå har jeg vel strengt tatt ikke noe vetorett, og det sa jeg, men jeg sa også at det vil jeg absolutt ikke. På en normalt hyggelig måte. Og da ble det sånn. Pjuh!
Vi diskuterte den døren litt mer, de har jo også et budsjett å forholde seg til, og det er klart, den som overtar de lokalene jeg har nå får dem som helt nyoppussede lokaler med nye vinduer, dører, vegger og gulv (så jeg trenger ikke vaske ut, siden nuværende begredelighet skal rives) og jeg må diskutere om jeg kan få ny dør, men jeg betaler også mindre. Håper jeg, hehe. 
Eller det vil jeg da tro. 

I dag blir mindre stress for jeg har ikke fjorten ting som må avsegkrysses på formiddagen og aktiviteter på ettermiddagen, så kanskje jeg kan kjenne stresset litt mindre i kroppen også. Jeg er bare så urolig. Det har liksom satt seg og uroen lever sitt eget liv i kroppen. Hvorfor gjør den det? Den er ikke velkommen.

lempulemp

Skjønner ikke helt hva jeg har tenkt, da jeg hadde fått Jendor avgårde på skolen i morrest tenkte jeg Og hvorfor kan han ikke bare gå hjem selv? Det kan han jo. Det har han gjort før. Men nå har jeg lagt inn som et ekstra moment i stressplanen at jeg skal gå ned og hente ham. 

DEIGSKRAPE OK. Ihvertfall. Så var det gjort.

Jeg driver og diskuterer med vevgruppa mi, altså de jeg har kurs for, vi skal egentlig møtes på onsdag og det er såklart også litt stress med denne uka, men jeg har på plass barnevakt og alt er egentlig ok, bortsett fra at bare to av deltagerne har gjort hjemmeleksa si, som er å veve. Planen for treffet er å se på det de har vevd, og når da oppsamlingsheatet jeg må ha blir større en selve feltet, for å fortsette analogien, er det egentlig ikke noe vits. Men den ene av de to (av ti) som har gjort leksa vil selvfølgelig at vi skal møtes. Jeg synes det er litt tøvete tidsbruk selv om jeg både har satt av kvelden allerede og vil bli ferdig. Hater kurs som drar ut i langdrag. Men jeg vil også at deltagerne skal lære mest mulig. Og jeg synes det er helt logisk å utsette når under halvparten er kommet igang. Hun som insisterer og synes dette er en "helt håpløs" avgjørelse er også den som egentlig ikke var med på kurset, bare som observatør, men også ville jeg skulle legge om kursopplegget til veving uten plukk til alle vevde beint. Men sånn gjør ikke jeg det og neitakk til innspill. Så nå vet jeg ikke om jeg er vrangstilt eller fornuftig, men jeg tror mest fornuftig. Må ha med alle.

I morgen skal jeg gå på jobb på jobben, ikke gå på jobb her hjemme, og da skal jeg se på de nye rommene utleier har tilbydt meg. 
Ulempen med de rommene er at de ligger rett mot sør, og gamlesykehuset har et temperaturreguleringsproblem. For å si det sånn. De rommene jeg har nå var oppe i 28 grader forrige sommer og de får nesten ikke direkte sol. Det får disse rommene og det lå to helt nedsmelta kubbelys i vinduskarmen som bevis på temperaturproblemet.
I tillegg blir lyset veldig skarpt. Sånn hodepineskarpt. Dere skjønner.
Her finnes jo persienner og diverse. Men det løser nok ikke problemet hundre prosent. 
I tillegg er de nye rommene lavere under taket og jeg trenger litt takhøyde. Og hvis jeg tar de to rommene vi har diskutert får jeg også mindre sammenhengende plass enn jeg hadde før.
Men det finnes et annet rom jeg får prøve å akkodere meg til istedet, så jeg i det minste ikke går ned i kvadrat. Og så skal de slå ned noen vegger så kvadratene blir sammenhengende, det er det jeg trenger.   
Det er også en dør som er for smal til å få inn tegnekommodene. Utleier har sagt at de setter inn ny dør da, håndtverker vil at jeg demonterer tegnekommoden. Får se hva det blir.

Lempene er flere, egentlig. Tegnekontoret blir større, og det blir å ligge mot nord. Så jeg har ett rom som ikke blir kokt. Men jeg kan ikke alltid basere meg på været når jeg bestemmer hva jeg skal jobbe med.  
Men. Så får jeg egentlig bruke de andre rommene der innerst i korridoren som jeg vil. Så til sammen får jeg mye mer plass. Det blir rett og slett endelig lagerplass. Og ingen kommer til å gå forbi døra mi i eninga, det er litt iriterende der jeg er nå. Jeg har dårlig ventilasjon og jobber med åpen dør, og hele tida hører jeg folk trampe forbi bak ryggen min.
Og! det ene rommet har balkong!

Så spørs det om ulempene er større selv om lempene er flere. Jeg vet ikke. 
Jo, kanskje? Men må jo kunne jobbe der. Kan ikke dø av heteslag selv om jeg får lagerplass.


todo

I morgen har jeg et foredrag over teams klokken ett. Jeg skulle egentlig vært på atelieret (som ikke har internett så jeg må ta det hjemme) og snakket med husverten om det nye atelieret som han vil flytte meg til først, men jeg rekker ikke det mellom levering på skolen og foredraget, fordi før foredraget må jeg forberede foredraget og etter foredraget må jeg rett ned og hente barnet, lage middag, og så må han spise en tidlig middag mens jeg har dagens andre teamsmøte. Når det er over må han være ferdig å spise, og så skal vi på korpsøvelse. Inni der en plass må jeg har dratt ned på den lokale kjøkkenbutikken og hentet en DEIGSKRAPE, av alle ting, som min mor har klaget på og fått igjen. 

Tirsdagen er mer vanlig, men vi må pakke til vi skal dra til Oslo torsdagen (og jeg må ta en avgjørelse på det med atélier), for på onsdag har jeg vevegruppa hele ettermiddagen og da må barnet være hos svigerinne og komme hjem langt over leggetid. Men torsdag er det jo ikke skole men derimot reise til Oslo så det er ikke krise. Det er litt personlig krise at ingen kan kjøre oss på flyplassen, for jeg hater så intenst å ta taxi, men taxi blir det. 
Noen hadde kanskje tenkt at dette hadde vært en bedre dag å hente deigskrapa, men det er for langt fra ateliéret til kjøkkenbutikken.

Jeg skal jobbe litt også derimellem, men tror det blir mest ateliérstyr (kommer tilbake til det for det er jo så interessant for andre) og så er jeg så dårlig på å jobbe oppstykket. Det er vanskelig å få gjort noe som tar ti dager når man har én dag, skal reise, og så må ta de ni andre dagene senere. Forså det den som kan. 

Mannen er altså bortreist, det kom kanskje ikke så tydelig fram. Han sitter ikke og er vrang og uhjelpsom i et hjørne. 

Neste uke begynner forhåpentligvis en litt roligere periode uten deigskraper og eneansvar for korpsøvelser og vevgrupper, men sannsynligvis må jeg flytte ateliéret mitt og det er nok ikke gjort på under en uke, og det har jeg ikke tid til. Men det må jeg. 

Jeg får til alt. Men det suser i hodet.


Overload

Hva skal man skrive? Jeg skriver bare stress. Alle blogginnlegg og brevmail jeg skriver står konstant i fare for å bli to-do-lister. 
Nå også.  
Jeg har ikke mer å gjøre enn de andre dødelige tror jeg, men jeg takler det dårlig når det tenderer mot å falle over i halvkaos og det spørs om jeg ikke bare må ta det til etteretning og ikke prøve for hardt. Det vil si nå må jeg jo gjøre alt jeg har sagt ja til, og i går sa jeg faktisk NEI til et nytt prosjekt, som jeg enda tenker egentlig hadde vært helt overkommelig, men jeg sa nei og det var bra. Heia meg. Fortsett sånn. 

Nå skal jeg skrive dette innlegget men jeg kjemper mot to-do-listene som vil ut og det blir helt blankt.

I alle fall sikkerhetskopierer jeg harddisken. Jeg har ikke gjort det siden desember men jeg har heller ikke gjort noe viktig på datamaskinen siden da. Det er ikke her mitt viktigste arbeid foregår. Men nå er maskinen syv år, så når den plutselig skrur seg av når jeg blar i bilder tenker jeg ikke positive tanker. Ikke veldig negative heller. Men jeg tar en sikkerhetskopi og forsøker å snakke trøstende til hjernen.


Fokus

I dag virket printeren! I dag virket nettbanken! I dag virket ikke materialutsalget men det gjorde ikke så mye for jeg printa ut en epost! I dag har jeg gjort årsregnskapet! I dag kunne jeg levert selvangivelsen men jeg turte ikke trykke på send for hvem gjør vel det!
Men jeg har lagt inn alle opplysninger som skal inn og tallene i summeringene stemte med tallene som summerte årsregnskapet og det er jo veldig oppmuntrende.
Og også et minstekrav. 
Så når jeg tør kan jeg trykke på send. 

Og så har jeg tegnet opp fremtiden. I en kalender. Sånn at jeg ser veldig tydelig når jeg må ha gjort hva og når det ikke går an å gjøre hva fordi jeg for eksempel er bortreist. Det er VELDIG tydelig nå at det er fire uker fra jeg kommer hjem fra Oslo til jeg drar til Leipzig og før jeg drar til Leipzig må jeg ha sendt frakten til både Oslo og Svolvær. Det er knapt, men det går. Jeg må dermed vært flink å bruke den tiden på riktige utstillinger og ikke dille avgårde med utstillinger som er lengre frem i tid. Godt jobbet med kalender frk.figen. Klapp klapp.
OG med årsregnskapet. Klapp klapp. 
Fortsett sånn.

Ikke det nei

I dag bestemte jeg meg for å ta den der tyren ved hornene og gjøre årsregnskapet. Jeg ser på kalenderen at det blir trangt fremover, og nå har jeg så mye å gjøre at jeg blir nesten handlingslammet. Årsregnskap er en sitte-ned-aktivitet, man må ikke ta så mange valg, (man skal ikke ta NOEN valg om man fører som man skal!) og det passet bra.

Først viste det seg at printeren er tom for blekk. Men jeg kom meg rundt det ved å samle alle bilag som skal prines ut i en mappe, sånn at de iallefall er samlet. Kom meg vel ikke rundt det, fikk ikke printet og nummerert og lagt i perm. Men jeg kom videre. Jeg har gjort mye av jobben ihvertfall! Nå er det bare å trykke på CTRL+P og skrive på nummer i regnskap og på bilag og lage små artige hull med hullemaskinen!

Så viser det seg at nettbanken er nede. Man trenger banken. Man må jo sjekke at summer stemmer. Og har kommet inn. Og gå igjennom og se om det er noen summer man burde hatt med. Litt upraktisk. For da kanskje det kan bli feil med CTRL+P. Jeg har ikke samme nummer på et salg i regnskapet og på faktura. Hvorfor ikke? Hva kom egentlig inn?

Så viser det seg at KEM (der jeg kjøper kunstnermateriell) er nede, jeg kommer meg ikke inn til fakturaer som ligger der og skal lastes opp og legges ved. 

Dette ble vanskelig gitt. Jeg kom et stykke på vei da og man tar som kjent det man får. 

Øh.

Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det var en livsomveltende opplevelse, men det var en unnskyldning. Jeg er generelt veldig, veldig dårlig på alt som har med ritualer å gjøre og det forundrer meg egentlig litt. De tar ikke tak i meg. Jeg pynter til jul, men det er tildels fordi jeg blir glad av å se tingene igjen. Julepynt fra begge foreldrehjem, englene tante Hild har brodert, nissen fra Murmansk. Robin Hood møter Bollywood-stilen som jeg undertrykker resten av året. Men jeg er ikke gift, 17. mai betyr ingenting annet en en helt akseptabel feiring av et forsholdsvis velfungerende demokrati, og vi kunne like gjerne hevet pappa innunder hytta da han døde for begravelse er bare rart, påske er en ferie som alle andre, dåp, konfirmasjon og tradisjoner som må gjøres fordi sånn gjør vi det i vår familie...russetid og adventslysestake og bryllupsdager og utdrikkingslag og takk-for-maten-taler! Juletre! Studentdåp!

Jeg kritiserer ikke andre for at de holder på, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det resonnerer ingenting på en flekk noen steder i meg. Og jeg kan ikke forklare hvorfor. Og dét er litt rart, jeg er jo normalt intelligent tror jeg, og har forholdsvis normal selvinnsikt. 
Jeg hørte en gang en ganske interessant historie om ei som hadde laget sitt eget rituale da hun skulle skilles, der hun kledde seg naken i en skog og så kledde på seg klær som vennene hennes hadde sydd til henne, og jeg klarer jo å tolke symbolene, men jeg forstår ikke helt hva man skal med dem. 
 
Jaja.  Noen skjønner seg ikke på mote, andre skjønner seg ikke på ritualer og ritualiserte tradisjoner. 


Vi fikk en påskekurv av svigermor før hun dro på hytta, og det var jo helt storveis. Ost og skjenning og spekemat. Og sjokolade og potetgull. I dag skal vi først gå til mormor og ta inn posten og finne objekter som tilhører det lokale biblioteket og som vi ikke klarer å lokalisere i vårt eget hus. Så skal vi sitte på verandaen og spise boller som svigerinnen kom innom med. Og kanskje kaffe. Og så skal jeg og sønnen spille litt Animal Crossing. Jeg prøver å ikke jobbe, men akkurat nå jobber jeg mest med Sverige og de har jo ikke vett til å ta fri i morgen så vi får se hvordan det går.

Livstegn fra lasarettet

Jendor har hatt så inn i hampen masse vannkopper, under føttene og inni ørene og munnen og nesa og kroppen er helt dekket. Han har ikke sovet og ikke spist, og nå begynner det endelig å gå litt bedre. Han skulle egentlig vært på SFO disse tre første dagene av denne uka, jeg skulle jobbet, men i dag pakket vi ham i bilen og kjørte til Finland for vi hadde brakkesjuke alle tre og trengte litt LUFT. Og ruissipsi. Og ruisleipä, men akkurat det hadde de ikke, merkelig nok. 
 
Og nå trenger jeg å sove i min egen seng, for først har jeg sovet i Jendor sin seng fordi jeg var syk, og så har jeg sovet i Jendor sin seng fordi han sov på sofaen inne på hybelen, fordi det hjalp mot kløen å ligge inntil en sofarygg, men så våkner han og da vil han sove i vår seng, og nå har jeg sagt at han skal sove i SIN seng, for nå klør det ikke og jeg vil sove i min, men så får vi se da, hvor lang tid det tar før det tasler ute i gangen og han er på vei inn til oss. Ofte har jeg ikke rukket å sovne før det skjer og det er så vanskelig å sovne med en albu i øret og en fot på blæra. 

Jeg trenger også å dra på hytta, men det blir vel kanskje verandaen. Sånn er det. Vi har appelsiner og reiskinn her og.

Det blir nok en litt roligere påske en planlagt, men æh. Noe finner vi vel på.

Laget meg en liten råk selv også

Man kan si hva man vil om skrivingen min, men jeg tror at jeg har klart å formidle, gjennom tekst, her, at jeg har ganske mye å gjøre. Så det jeg har gjort i dag er å si ja til å lage et helt nytt verk der jeg tidligere har sagt "Nei dere må ta noe ferdig som står i Bergen nå og fikse frakten selv",  montere dette verket som jeg nå skal lage, i Oslo, og å reise til Dresden i en annen forbindelse. 

Hvorfor har jeg gjort det?
Hæ?

Det er vel fordi jeg egentlig har lyst. Men LYST og TID er ikke det samme og hva ER det jeg holder på med. 


wasserbecher vesikuppi cups of water

Jendor har fått vannkopper og det er selvsagt ikke særlig praktisk når man har mye å gjøre på jobb, og ikke kan gjøre det viktigste fra hjemmekontor, men vi har nå engang gått og ventet på disse vannkoppene som raser rundt i klassen, og endelig kom de, så det var egentlig helt fint. Nå kommer de ihvertfall ikke når vi skal reise til Oslo i april. 
Og the Stig har fått avlevert sine viktigste arbeider, og da han hadde gjort det kom han og hentet meg og kjørte meg på jobb, og nå har jeg mest å gjøre og the Stig får gjort mer fra hjemmekontor, så selv om det er upraktisk er det ikke en krise, det er bare laiflaif liksom. 
Det eneste som er litt upraktisk er at Jendor skulle i bursdag i dag og det kan han jo ikke, og vi hadde tenkt å se siste episode av the Mare of Easttown når han var der, pga barn som kommer inn på tv-rommet hvert tredje sekund etter leggetid, og bør ikke overveldes av vold og drepte kropper henslengt på elvesteinene, så nå får vi ikke sett den da. 
Jeg tror vi overlever. 

Jeg stresser videre på jobb, det er alt for mye som er uavklart nå rundt ateliersituasjonen, og ingen klare svar, men jeg får ikke gjort så mye mer med det.
Tenkte litt på det, fikk en kontrakt med litt for dårlige betingelser her før helgen, og da sa jeg NEI, det blir ikke på denne måten, og det er jo deilig å være kommet over i den posisjonen at man kan si nei uten å føle at karrieren faller fra hverandre. Innimellom ihvertfall. Jeg mener, det løser jo ikke ateliersituasjonen, men i det minste er det en del av yrkeslivet som er litt mer på stell. Da har man litt mer å gå på når det gjelder det man ikke kan styre. 
Tror jeg. 
Iallefall er det trøsterikt å late som, en liten stund.

Kaver rundt med ispiggene, for å fortsette billedspråket

Jeg ble enormt stressa av å skulle putte en flytt inn i et allerede litt for trangt skjema, etter opplysningene på husmøtet i går. Jeg gikk ikke rundt og tenkte Ånei. Ånei. Ånei, men jeg kjente hvordan nakke- og skuldermusklene bare ble strammere og strammere uten at jeg klarte å gjøre noe med det, og til slutt var det vanskelig å snu på hodet. Ånei. 
Og så fikk jeg såklart øyemigrene, såklart som i toppen av kransekaka, ikke som i såklart et resultat, for selv om det avogtil er stressutløst så- nei ok. Såklart. 
Men det er faktisk den vakreste øyemigrenen jeg noengang har hatt. Jeg har overveiende hvit øyemigrene, men denne var regnbuefarget, og vekslet mellom å ha form som en nesten lukket sirkel og som en halvmåne. Veldig fin! Tenkte flere ganger at jeg skulle ta bilde av den. Også veldig plagsom, jeg klarte i lang tid etterpå ikke fokusere eller lese tekst.
Huseier kom og sa at dette løser vi, men etter mine erfaringer betyr det bare Det blir som vi vil, men vi skal prøve å hjelpe deg med flytten. Og det er ikke så mye de kan gjøre, selv ikke med sin beste vilje. Det er et helt ateliér med seks tusen deler som skal flyttes, og om man ikke skal bære én og én del bort til det nye, som jeg ikke tror er så effektivt, må det puttes i esker og da må det pakkes i bobleplast, det aller meste. Og det må jeg nesten gjøre selv så ingenting blir ødelagt.
Og så er det tegnekontoret. Det skal også flyttes.

Og så må det pakkes ut. 

Jeg klarer ikke å se for meg at dette er en jobb som tar mindre enn en uke. Og når uken er omme må jeg begynne ganske nært null igjen, nå har jeg skulpturene stående oppe på atelieret, men når jeg tar dem ned må de også tas fra hverandre, så de må bygges opp på nytt på det nye atelieret. Når det er klart. Herregud. Herregud alt. 
Ånei. Ånei. Ånei.
 
Så da ringte jeg og sa fra meg en av jobbene mine, den som jeg hadde tenkt å si ifra meg fordi det allerede var for mye å gjøre. Det løser ikke flyttesituasjonen men jeg innså at jeg klarer ikke å være så stresset som dette, og om jeg skal klare å gjøre den jobben må den gjøres mellom 14 og 23 desember og tildels i juleferien, og da må det ikke skje NOE uforutsett som at jeg for eksempel blir syk, så jeg ringte og sa at jeg ville ikke sitte i stipendkomiteen for arbeidsstipend lengre. 
Det er den best betalte jobben på lista, men det er også den jobben jeg KAN si ifra meg fordi jeg har vara. Jeg ble litt lei meg (og stresset) da jeg var ferdig med telefonsamtalen, men jeg tror det var det lureste jeg kunne gjøre. Hadet, penger, dere motiverer meg ikke i noen særlig grad. 
 
Hadet, stresshjerne, om du kan slå følge med pengene hadde det vært fint for det er vanskelig å få jobben gjort når du er installert. Jeg har tatt poenget, du kan godt ta deg en tur uten meg, jeg klarer meg. Hadet, hadet. Hejdå.



Skating away rett into the svær RÅK of a new day

I dag var jeg på husmøte her jeg leier. Jeg hadde forberedt meg på å ta opp det der med fellesutgifter. Jeg gjorde det. Jeg hadde ikke forberedt meg på en allmenn opplysning til leiemassen om neste byggetrinn, fordi det kommer inn en ny leietager, der det tydelig vises at jeg mister atelieret mitt. Jeg skal altså flyttes, ikke kastes ut, men å flytte nærmere hundre kvadrat med pågående arbeid mens man jobber med

en utstilling på Nordnorsk Kunstnersenter
en utstilling på Kunstnerforbundet
noe med to utstillinger i New York, var det ja
årsregnskap og selvangivelsen
en utstilling på Astrup Fearnley
en stipendkomite for arbeidsstipend og de trehundre søknadene som kommer inn
en intervensjon i en utstilling på Bodø bymuseum, tenk soloutstilling i arbeidsmengde
minst en søknad pr utstilling, og prosjektregnskap og -rapport om jeg får penger  
...og blablabla bokutgivelse innenfor lokal duodjitradisjon 
 
er ikke optimalt. Hodet mitt tenker katastrofe.
 
 

Skating away on the thin ice of a new day

I går kveld hadde jeg helt magesår over arbeidsmengden, i dag er jeg mer rolig. Kom på at jeg skal jo sy guttekofte i tillegg, men det gjør liksom ingenting.  Det er vel bare å gjøre det. Og hvem sier at tre soloutstillinger på et år er mye? Det er bare samfunnets konvensjoner som har lurt oss til å tro at det skal ta et år å jobbe fram en solo. Jeg tror dessuten at jeg er ferdig med den ene. Nesten. Og det er jo nesten som kaster mannen av hesten, for å rette opp i den misforståelsen, men altså, nesten ferdig. 
 
OG i dag fikk jeg gjort en prosjektsøknad ferdig. Hu hei som det går. Det er mulig den kunne vært bedre. Det er mulig jeg i min nåværende tilstand ikke kan skrive bedre prosjektsøknader. Man kan jo alltids sitte og småfile på en søknad i tre dager etter at den egentlig er ferdig...og jeg tror faktisk at den småfilingen gjør ganske mye. Forskjellen på en søknad og en gjennomarbeidet søknad, liksom. 

Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke får et utsmykningsoppdrag jeg har sagt ja til å søke på, og som jeg hadde glemt, men jeg har ikke hørt noe så da går det nok bra, og så lurer jeg på om jeg rett og slett skal si fra meg en av jobbene men da må jeg gjøre det før jeg begynner å skrive om det her så det ikke blir feil. Og da må jeg tenke litt mer. 

Nå har jeg tre rom her på bygget. Jeg har konstant dårlig samvittighet for de to rommene jeg ikke er på. Hadde jeg visst at jeg skulle plages av det faktum at jeg ikke kan celledele på makronivå når jeg leide de andre rommene hadde jeg kanskje ikke gjort det. Nå sitter jeg for eksempel og skriver søknad på tegnekontoret (for der er det et skrivebord). Da er jeg ikke på de andre rommene som jeg betaler i dyre dommer for, og jobber med utstillinger. Huff, for et sløseri. 

Der plinget selvangivelsen inn i innboksen. Jeg har jo ikke engang gjort årsregnskapet så det er ikke bare å hive seg over den, men det er en påminnelse om å KOMME I GANG MED DET SATANS ÅRSREGNSKAPET. Når det er gjort kan jeg konsentrere meg om alt annet uten forstyrrelser. Men mens jeg gjøre den kan jeg ikke være på to andre rom samtidig. 
Jeg må nesten lære meg å leve med det.  

Edit: Nå kom the Stig inn og sa at å gjøre DET SATANS ÅRSREGNSKAPET er en veldig dårlig prioritering når man har to soloutstillinger å gjøre ferdig. 
Han har kanskje rett. Han er det nærmeste jeg kommer en assistent, og da er det enda noen mil igjen, så jeg får kanskje høre på ham.

Å gjøre eller ikke gjøre, det er spørsmålet FAKTISK/ evt feire eller ikke feire

Jeg kom meg ikke på jobb en eneste dag i forrige uke, men var på jobb begge helgene, så hvis man regner avspasering pga helgejobb, så blir det som ei normal arbeidsuke i timer...?
Jeg har litt stress med det der med jobb nå. Jeg lå en kveld og telte på fraktdager og utstillinger og tenkte at jo men om Bergen sender de bildene til Oslo, og Svolvær låner verk av Sametinget, og jeg ikke reiser til Oslo men, jo, og hvis jeg da... Og løste det sånn høvelig godt, og så våknet jeg på natten og bare Faen jeg har jo to utstillinger i New York!
Det ligner ikke meg å glemme to utstillinger i New York. Det er litt iallefall det ene galleriet i New York sin skyld, jeg har spurt flere ganger om materialer og vekt, men de har ikke svart, så jeg har ikke sett at det skulle være noe vits å begynne å jobbe, men nå må jeg vel purre. Siden jeg kom på det. Og jobbe. Og få det inn i skjemaet. 
Jeg skulle hatt en slags assistent. Så kunne HUN våknet om natten og kommet på to utstillinger i New York. For jeg har ikke orden på det lengre.

Tanakofta var på besøk her fredagen var det vel. Jeg har ikke sett henne på hundre år for hver gang hun er i nabolaget er jeg syk eller bortreist, så det var på tide, å ha en normal samtale med et menneske man kjenner og som ikke er kunstner og som man kjenner FRA FØR. Og det blir jo sånn, nå man begge har fått barn så tar barna mesteparten av plassen i det som før var livet, og man har ikke så mye tid til hverandre mer, og da er det fint å sitte på hverandres kjøkken og være som før. 
Tanakofta påpekte at det jo ikke er fordi jeg ikke har råd (min påstand) at vi aldri drar på ferie, det er jo fordi vi ikke har tid. 
Det er jo sant. 
Men det kan ikke fortsette sånn. Nå er jo både påska og sommerferien avlyst, men vi må jo prøve å få inn noe der. Vi kan jo ikke holde på sånn. Vi må prøve. Det er bare ikke så valgfritt i denne jobben som mange tror. Særlig ikke når assistenten din ikke sa nei til de der to utstillingene i New York. Og ikke engang har begynt på selvangivelsen. Og må skrive to søknader om prosjektstøtte før uka er omme. (Jeg vet at det siste punktet ikke går utover påska. Men det føles faktisk sånn. For når man skriver to søknader om prosjektstøtte får man ikke bygd utstilling.)

Jeg og min forhenværende tidligere eks-stesøster snakker ofte om det der, å finne balansen med jobben og å feire sin bedrifter. Særlig å feire.
Men når? Når man får jobben? Da må man jo gjøre den. Når man avslutter den? Da er man jo utslitt. Når man får stipendet? Enn om man er to i husholdningen og den andre ikke fikk det stipendet?
Min forhenværende tidligere eks-stesøster er forsker, og hun sier at de feirer når de sender inn førsteutkastet til publisering. Tror jeg det var hun sa. Det er bra å ha en rutine på det, jeg trenger et sånt punkt. Jeg har som nyttårsfortsett å bli flinkere til å feire ting. At jeg OG the Stig skal bli flinkere til å feire ting, faktisk. Man må markere seierene (seirene?) i livet. Særlig når det er mye motstand og kanskje også når det er for travelt til at man får med seg at det er seire det er snakk om. Jeg leste et intervju med Britta Marakatt-Labba i Klassekampen i dag, hun sa at for hver meter av den store frisen sin hun gjorde ferdig, hadde hun en fest. Det er noen som har forstått det!
Og klarer å gjennomføre! For jeg har jo forstått det, jeg bare...jeg bare vet ikke helt hva jeg driver med. 
 
Før jeg kan ta sommerferie, som i år blir i januar, skal jeg
ha en utstilling på Nordnorsk Kunstnersenter
være med på en utstilling på Kunstnerforbundet
noe med to utstillinger i New York, var det ja
gjøre årsregnskap og selvangivelsen
ha en utstilling på Astrup Fearnley
sitte i en stipendkomite for arbeidsstipend og lese de trehundre søknadene som kommer inn
gjøre en intervensjon i en utstilling på Bodø bymuseum, jeg tenker soloutstilling i arbeidsmengde
skrive minst en søknad pr utstilling, og gjøre prosjektregnskap og -rapport om jeg får penger  
...og så snakket jeg litt med noen på et nærliggende museum om en bokutgivelse innenfor lokal duodjitradisjon her om dagen. Det virka lurt der og da. Jeg kommer til å følge det opp, det er en viktig jobb.

Og da har jeg sagt nei til en residency i Sverige, en i Norge, en i Portugal og en i Mexico, og en podcast.
Jeg kommer faktisk ikke på noe mer jeg har sagt nei til. Jeg håper ikke jeg kommer på flere ting jeg har sagt ja til.
Er det rart man stort sett bare drømmer at man ikke vet hvilken perrong toget går fra. 

Nå håper jeg at det blir full fres på jobb i et par uker og ikke noe mer halvhangling, og så kommer jo påska, da bør jeg både jobbe og dra på påskeferie på hytta, hvis jeg skal overleve
 



Planer, ulne

Jeg er friskere i dag. Friskere om ikke frisk. Tok en titt på neste runde med søknader jeg må sende inn, gjorde ikke så mye mer enn det, men det gjelds. 
Drømte at jeg måtte nå et fly jeg ikke kom til å nå for jeg visste ikke hvor jeg skulle gå og hadde glemt skoene mine på et kjøpesenter. Det er mulig jeg er bittelitt stressa på om jeg kommer i havn med alle prosjekter. Tolker det iallefall sånn, har nok sko. 
 
Jeg har bestemt meg for å lære en ny ting hver måned i 2024. Jeg kom akkurat på det så januar og februar har gått ut, medmindre å stramme garn på håndtein istedetfor rokk teller, men jeg strever også litt med listen over ting jeg skal lære meg. Det må liksom være mer enn å lære seg noe teoretisk, altså, jo, men da må man lære seg det, ikke bare lære at det eksiterer. Man kan grave seg ned i fraktur og gotisk skrift, men det...sånt gjør man jo hele tiden. Man lærer seg ikke noe nytt da. Man bare interesserer seg for enda en ting.
 
Her er min foreløpige liste:
-flette kurver av greiner, røtter eller kvist (store)
-kjøre båten på elva til Harefoss
-garve skinn
-lære meg sånn spor-i-snø fletting til skallebånd
-noe med konservering av mat 
-lære meg en trygg sopp? De siste to kanskje er en og samme egentlig. 

eeeehhhhh...det var vel det. Den er litt kort. Det er kanskje problemet med å lære seg noe nytt, det er nytt. Så man vet jo ikke hva det er. 

Nå går jeg og ligger litt på sofaen igjen. I helgen må jeg være frisk for da har jeg nok engang lovt meg bort til et oppdrag.


Lite fremdrift

Før jeg ble forkjøla, da jeg bare gikk rundt på jobb og var litt stressa, tenkte jeg at nå hadde det passet bra å bli syk. Bare ligge hjemme og pille på mobilen og se gamle serier på den nye tv-en. ÅÅååå, det hadde vært deilig. Da hadde jeg glemt hvor kjedelig jeg synes sånt er, og at jeg ikke holder ut mer enn kanskje maks to dager. 
-Du er veldig dårlig å være syk, sa the Stig.
Og det har han rett i, jeg er dårlig til å være syk. Jeg vil bare gjøre ting. I dag vil jeg begynne hagesesongen i vinduskarmen. Men jeg orker ikke. Men jeg skal orke. Snart. Men jeg orker ikke. Jeg har vært nede i kjelleren og sett at det er jord og funnet frem en knoll som ligger skitten og inntørket på et avispapir på kjøkkenbordet. Det stoppet der.

Og, kjente jeg nå, jeg orker ikke egentlig å blogge heller, men da har jeg jo noe å blogge om i morgen. (Det jeg skulle skrevet om i dag)
(Hvis jeg husker)

Syk frilanser, episode totusen, syk kurslærer, episode én.

I helgen var jeg altså kurslærer for ti stykker som skulle lære seg å veve komagband, og jeg er kanskje litt nærmere svaret på hvor syk jeg egentlig må være for å være hjemme, for særlig fredagen og lørdagen var jeg faktisk kjempedårlig og ville egentlig bare ligge til sengs, men arrangøren og deltagerne ville jeg skulle stille for det var så vanskelig å finne ny helg, så det gjorde jeg, for det var jo det som var avtalen. Nå som vi har vært gjennom korona har vi jo også lært at det er alminnelig høflighet å stille med munnbind og nyvaskede hender  når man er syk, så man har liksom litt flere verktøy når det gjelder å ikke smitte andre. 
Når det gjelder det viktigste verktøyet når man holder kurs, nemlig hjernen, var det verre, for man skal jo liksom forklare folk noe de ikke har gjort før og dermed egentlig ikke har noen forutsetninger for å forstå før de har prøvd, men før de kan prøve er det noe som må forklares, og det skjønner de ikke helt, for de har ikke prøvd. Her benytter jeg meg mye av repetisjon, jeg viser dem akkurat det samme dag en, to og tre, og mellom hver gang de ser det samme har de mye egen progresjon og forstår det på forskjellige måter selv, men noe MÅ man bruke ord og logikk til, og, jah. Der var jeg ikke på mitt beste. I tillegg måtte jeg avbryte veldig mange én-til-én forklaringer med ordene Unnskyld æ må gå å snyt mæ /nys, 
for selv om munnbundet skjuler at snørret plutselig har begynt å renne nedover ansiktet, kom det tidvis i sånn mengder at jeg ikke klarte å puste/var redd det skulle renne ut på undersiden av munnbindet. Det var totalt usnufsbart.
Jeg strevde altså litt. 

Men det er mye som løser seg med flinke kurselever, det er klart. Nå kan alle renne veven, lese et mønster, plukke mønsteret, feilsøke egne problemer, bytte tråder som ryker, og alle kom igang med å veve med løse mønstertråder. Alle har knekt alle koder. Og alle har valgt seg et mønster til komagband de skal begynne å veve på hjemme til neste gang. Og det er klart, når man ikke ligger hjemme i en seng og synes synd i seg selv så synes man jo mindre synd i seg selv. Man MÅ bare bruke den restenergien man har, og da gjør man det. Jeg hadde tilogmed energi til å forholdsvis greit takle den deltageren som egentlig ikke var mer på kurset, men bare var der for å plukke opp litt tips til en annen vevemetode, og som på dag tre kom og foreslo at vi skulle legge om kursopplegget til noe hun hadde prøvd på hjemme kvelden før. 
Jeg syntes egentlig det gikk forbausende greit på selve kurset, til tross for at jeg følte meg ekstremt sjaber både rett før og rett etter (og tildels underveis, men bare tildels.)
 
Altså burde jeg vel klart å kare meg på jobb i dag, men det har jeg ikke gjort. Jeg har konkludert med at dette med Arbeidsevne Mens Syk handler om hvorhvidt jobben du utfører krever hjernekapasitet kombinert med hvorhvidt den gir deg noe energi som du kan bygge hjernekapasiteten på. Jeg tror at å stå alene på et ateliér mens du lager mesterverk mens du fryser og nyser og hjernen kjefter på deg fra et lag med potetmos, ikke er umulig, men kanskje heller ikke noe stort poeng å gjennomføre. 
Så da er jeg hjemme. Med litt dårlig samvittighet såklart.


Tittei og alt det der

Eh ja. Det ble en pause på noen flere dager enn normalt for enn sånn kvantitav skribent som meg, for jeg var så less på alt og syntes vel ikke at jeg fortjente å være lei noentingsom helst for det går jo BRAAAA men innså at man kanskje er lei uansett om man har fortjent det eller ikke. Iallefall har det ikke fungert å si skjerp deg du har det bra med strengestemmen, like sliten og lei var jeg. 
Det får vel være greit. 
 
I dag begynner vevekurset mitt og gjett hvem som er kjempeforkjølet. Det er kurslæreren. Vet ikke helt hva jeg gjør. Tror jeg klarer å gjennomføre denne kvelden, men er det ok å gå å være forkjølet på folk? Hvordan skal jeg klare åtte timer på mitt beste lørdag og søndag?
Jeg har vel nesten ikke vært forkjølet siden vi var på ferie heller, så det kom litt ut av det blå. I fjor på denne tiden hadde jeg vært hjemme med forkjølelse halve arbeidsåret. (Statistikk tidlig på året vet dere, slår alltid interessant ut).
Og denne kurskvelden. Blir nok også interessant.

Formiddagen utregnet

arbeidslyst: 0%

antall soloutstillinger jeg er nødt til å jobbe med: 2 

antall ting jeg gleder meg tlil akkurat nå: 0

antall kolleger: 0

antall rosinboller kjøpt: 4

antall rosinboller ment for andre: 3

temperatur på kontoret i celsiusgrader: 17  

antall snekkere i min næret uten moral og respekt for menneskeheten: 1

antall overflødige "så" i siste artikkel lest på internett: 45

artige kompiser som plutselig dukket opp litt fra intet: 1

slagbor som jobber i gangen: minst 1

poeng på duolingo før lunsj: 250

antall kunstnere på dette atelieret som godt kunne syntes mindre synd på seg selv: 1



Ja nei det var knall altså

Helga har vært hendelsesrik. Vanligvis betyr jo det vannlekkasje og dobbeltpunktering*, men denne gangen var det på en mer uvanlig måte, nemlig nærmest bransjetreff og høy stemnng i byen. Masse folk, masse kunst, festival, konsert, middag hjemme hos oss og jeg sto på scenen for første gang på mange år og det var gøy. Masse fine samtaler. Masse kjentfolk. Middagen vi egentlig hadde vært litt nervøse for og som er langt utenfor vår komfortsone gikk kjempebra. Mari Boine på Samfunnshuset og jeg hadde gratisbillett.
Jeg går jo ellers aldri på konsert, det er nesten ikke noe poeng når man er 160 cm. Men dette var jo en samisk konsert i Kirkenes, da er gjennomsnittshøyda på publikum også lav, og jeg ble dytta fremover og fremover (ikke sånn uvennlig, jeg mener, folk sa Men vil du ikke heller stå FORAN meg?) og til slutt var jeg havnet ganske langt foran med de andre lave i mitt segment og det var fint for fram til da hadde jeg egentlig mest vært på konsert med bassisten til Mari Boine, som jeg såvidt hadde skimtet litt på siden av scena. 
Så kom det en sværing brøytende frem og plasserte seg BAM rett foran meg, og fordi dette ikke er for ti år siden, men NÅ, knakket jeg ham på ryggen og sa neineinei. Nå ser jeg ingenting, sånn gjør man ikke. 

Og nå var alle parametre riktig stilt, men har du sett, plutselig fikk jeg øyemigrene og det tror jeg ikke jeg har hatt på et par år minst. For den som ikke vet hva det er så er det en slags synsforstyrrelse som ofte er et forvarsel om migrene, men jeg har ikke migrene, så for meg er det bare et privat fyrverkeri. Avogtil er det bare litt i sideynet, men det ruller og gnistrer så det er forstyrrende nok, og avogtil dekker det hele synsfeltet og da mister jeg i praksis synet en stund. Jeg stor der og lurte på hva jeg skulle gjøre, jeg kunne ikke brøyte meg tilbake heller, for jeg så ingenting. Jeg hadde ikke funnet veien. Det var bare å stå i ro og vente, det pleier å gi seg i løpet av en halvtime. 
Jeg hører liksom søstra mi si Ja men du fikk i hvertfall hørt musikken og i teorien sto jeg der i musikken ja, men det er en ganske forstyrrende opplevelse med øyemigrene, så det kunne vært en bedre konsertopplevelse. For min del. 
Heregud alså
Men det ga seg i løpet av den der halvtimen, da var konserten over og jeg gikk på puben for å finne mannen som jeg hadde elta der. Der var det kø i disken fordi de hadde stengt den ene kassa fordi det var så mange folk og man må jo bare elske kirkeneslogikken i det. 
Og enda flere fine folk og enda flere fine samtaler. Tenk at man kjenner så mange og TENK at de kommer til Kirkenes i ny og ne. 

Nå er det sånn klassisk hjemme etter ferien, jeg skjønner ikke hva jeg har på jobb å gjøre, jeg må jo hviiiile etter alt dette, men sannelig min hatt der var det mandag og alt som er gøy er over. 
Til neste gang. 




*men det skal nevnes at krana på baderomsvasken plutselig knakk og det var bittelitt upraktisk.

Hvor er verbet og hvor går grensen

Stesøstra mi er her for tiden, hun går på et samiskkurs hun har lurt seg med på, og så skulle vi treffes i overigår men da hadde jeg så vondt i hodet, og da skulle vi treffes i går og da fikk jeg en melding på samisk og jeg er overhodet ikke stiv i samisk, jeg skjønte at det var noe med "i dag" men jeg kunne liksom ikke finne et spørrende verb, for å være ærlig strevde jeg litt med å finne verbet, men skjønte til slutt hvor det var og klarte å krote det ned i en bekreftende form i svaret. Puh. Man svarer liksom ikke med nei og ja på samisk, men bruker verbet i riktig bøyning. Jeg trodde altså hun hadde spurt om vi skulle treffes i dag, men hun svarte jaja det va synd men sånn e det, ses i mårn. Da innså jeg at jeg sannsynligvis hadde svart at jeg hadde vondt i hodet/var syk i dag og. Og hun er ikke den som sjekker telefonen annet enn når hun skal noe med den selv, så det hjalp jo liksom ikke å verken sende nye meldinger eller ringe. 
På kvelden ringte hun og holdt på å le seg skakk, og der får man, man får overhodet ikke skryt for å ha lokalisert verb og bøyd dem rett, som jeg synes hun kunne vært litt imponert over, JEG går jo ikke på samiskkurs, man blir ledd ut for å svare i kahytt og gevær. Jaja. Hun kom innom på kvelden og fikk et glass rødvin. 

Jeg og the Stig lurer litt på om vi skal slenge sammen en gryte som kan stå på ovnen og så kan folk stikke innom hos oss på fredag, under festivalen, siden vi ikke kan gå ut, men det er ikke så typisk oss, vi er ikke de som mingler og underholder, og hva skal man servere vegetarianerne. Vi er jo samer, vi bor i Nordnorge, det er liksom kjøttgryta som går på ovnen når vi skal invitere stort. Jeg vet ikke engang om jeg synes det er helt rett å tenke på vegetarianeren, det er et privat hjem, litt sånn stikk-innom-middag, og hva med kosher, halal, veganer, laktoseintoleranse, cøliaki og nøtteallergikeren? Hvor går grensen? Eller, hvorfor går egentlig grensen RETT bak vegetarianeren? 
Jeg kan steike et ostesmørbrød. 

Nå sitter jeg og venter på en kurator som skal se på arbeidet jeg har gjort med min neste utstilling, og så skal jeg gå tidlig hjem og tenke på kjøttgryter.

Nei, tomgangsblogging

En helt annen blogg fikk meg til å tenke på det der med tomgangsblogging, at jo litt er det vel sant, for min del, men bloggen var jo også veldig viktig da pappa døde. Etter at pappa døde kom det jo også flere katastrofer, og de kunne jeg ikke dele på samme måte fordi de ikke handlet bare om meg, og da savnet jeg å kunne bruke bloggen. Skrive skrive skrive. Og så kom det jo en perode der jeg følte at det hadde blitt litt for mye, der jeg følte at jeg hadde delt alt for mye og bare ville sitte i et mørkt rom og ikke si noe om noenting til noen. 
Og nå er vi tilbake der bloggen startet, at det er litt fjas om ingenting. 
Og alt funker. 

Det er jo festival her nå, og jeg ble spurt om jeg kunne delta på et arrangement der man skal fortelle en historie på 5-7 minutter, under temaet Ute ei vinternatt. Som jo er et utrykk som beskriver noe vanskelig som har hendt. Og først tenke jeg at jippi det passer perfekt, det er jo så mye vanskelig som har hendt, og så kjente jeg at det siste jeg ville var å stå på en scene og fortelle fremmedfolk om vanskeligheter. Så da sa jeg nei og så sa arrangøren men kan du ikke snakke litt om frakt og så sa stesøstra at kan du ikke fortelle om tante Hild. Så nå tror jeg kanskje at jeg skal snakke om da tante døde og vi hadde askespredningen. For det var ganske fint. Men jeg har litt problemer med å få det ned i syv minutter. Folk skal jo liksom rekke å både dø og komme fra Amerika i den historien. Jeg skreller og skreller men vil jo at det skal være litt historie igjen. 

I morgen kommer det en kurator, jeg har glemt å kjøpe kuratorkjeks, men jeg har husket å koste gulvet og nå skal jeg gå å ordne litt med kunsten så vi har litt å snakke om også, vi kan ikke bare stå der og spise kjeks og se på gulvet. 
Nå: kunst.

Litt tomgangsblogging. Det er vel det blogging ER.

Ja, nei, janei, nei, hva som skjedde i går, vet ikke helt. Jeg var frisksyk. I dag er jeg på jobb og er ikke på noe vis syk, men jeg har sånn sinnsyk hodepine. Den starter ofte i det jeg står opp, kanskje jeg er allergisk mot dagen?

Nå er det sytten minus og det føles sånn mentalt som det er mye mildere og jeg vurderte tilogmed å ta en litt tynnere vinterjakke, men 17 minus ER faktisk ganske kaldt det og, om man beveger seg i virkeligheten. Og når man har med seg arbeidsklær i sekken er de også 17 minus når man tar dem på seg. Skjønner ikke helt hvorfor jeg drasser dem fram og tilbake, jeg trenger dem jo bare på jobb? 

På den lyse side ser det kanskje uttil at jeg har funnet et nedlastbart fakturaprogram som gjør det jeg trenger. Nå ble dere vel glade nå.



Så hva skjedde nå da

I går var jeg ikke helt pigg, sånn luftveissykdom-uten-symptomer hadde jeg nær sagt, jeg var varm og kald og slapp og hadde vondt i hodet men verken vondt i halsen eller snørrete eller noe. Men helt klart ute av lage og denne versjonen av forkjølelse er jo den jeg har oftest, så jeg sukket litt og krysset fingerene for at jeg skulle bli bra til torsdag når Barents Spektakel begynner, for som oftest er jeg jo syk i elleve dager. 
Jeg var ganske sikker på at det skulle bli vanskelig å få til en arbeidsdag i dag, og helt inneforstått og forlikt med det, så i morrest prøvde jeg ikke engang, og her sitter jeg, og...føler meg egentlig ikke så verst?
Litt varmkald og sliten, men vil vel på det nåværende tidspunkt ikke si at jeg er syk. 
Usikker på hva jeg gjør nå. Slapper av? Jobber hjemme? Det er ikke så mye jeg kan gjøre hjemmefra men jeg må få orden på fakturaprogrammet mitt, det tredje (eller vent, fjerde?) jeg har som har lagt ned, så nå må jeg ha et nytt, og skal jeg bare fleske til med et regnskapsprogram i samme slengen? Blir livet bedre av det? Jeg føler det er en alt for stor avgjørelse å ta. 

Nå føler jeg meg litt dum som er hjemme. Jeg har jo ganske mye å gjøre. Men jeg tror jeg sier det sånn: kroppen har lurt meg til å ta en hjemmedag, for det behøvdes av en eller annen grunn, og man skal høre på kroppen. Takk kroppen, for denne dagen. (Ikke bli syk)

Må vel si det høyt

I dag er det syv år siden jeg fant pappa død. Jeg har verken lyst å skrive om det eller å la det forbigå i stillhet. 
Aldri før har jeg ikke snakket med pappa på syv år. 


Balanseøvelser

I dag begynner vevekurset mitt og nå har jeg ikke hatt noe eget kurs med opptil flere deltagere siden rett etter pandemien, for man er jo ikke akkurat pensjonist og holder egentlig på med noe annet, men NÅ altså, og jeg både har lyst og har ikke lyst for jeg elsker jo å veve, og jeg elsker jo at andre vil veve, men jeg er litt blakk på energikontoen, så her må spares, her må spares. men jeg tror jo også at man får energi av å gjøre noe helt annet enn å jobbe seg i hjel med den vanlig jobben sin, såh dah. Nå blir det helgekurs!
Jeg har allerede fått forespørsel om vi kan "være litt effektive" første kurskveld for det er noen som skal på kino. Dette første møtet er beskrevet som et møte,  (jeg skal forklare opplegget og hva man må ha av vever og garn når vi starter kurset) så man kan jo forstå ønsket om effektivitet, men det er ikke akkurat et styremøte heller, og jeg hadde ikke tenkt å begynne kurset med å presse to timer inn i tre kvarter. Jeg kunne bare latt være å svare, for jeg ble litt satt ut, men jeg tror kanskje det ville funnes en forventning og at vi såklart skulle være effektive om jeg ikke sa noe annet, og det kan jo være at de andre kursmedlemmene gjerne ville ha de kurstimene de hadde betalt for og ikke være effektive, så jeg prøvde å være hyggelig men klar, og ble kanskje mer klar enn hyggelig, og allerede er det bittelitt styr og vi har ikke begynt engang.

Det som er bra med at forrige kurs var litt pandemipreget, er at det er veldig mye skriftlig, så selv om jeg føler meg litt rusten som kurslærer, så finnes det skriftlige kilder og avrustifisere seg med. Så lur jeg var sist, nå kan jeg være like lur denne gangen. 
En ting som var litt rart med forrige gruppe, var at de ville at jeg som kurslærer skulle ta opp i plenum alt som gjaldt gruppen, men som ikke var veverelatert. "Ja, nå har vi noen her som er plaget av at noen andre bruker en handkrem som lukter veldig sterkt..." "Ja hei, noen irriterer seg over at dere har pause mens de vever videre, så kanskje dere kan gå på gangen og prate" og jeg tror at jeg denne gangen vil si høyt på første kurstreff at sånt kan man ta selv. For sånt synes jeg man kan si selv. Det er jo såklart lettere om frøken sier det. Men det er jo ikke meg.
 
Og mens vi driver og avvikler konflikter som ikke har begynt, så var jeg og snakket med husverten(e, de er et gjeng) om fakturaen på fellesutgifter og jeg prøvde å forklare på en klar og hyggelig måte at jeg har jo ikke noe ønske om å være vrang, men om det dukker opp en faktura på fellesutgifter så vil jeg gjerne vite hva den innebærer, de andre har jo for eksempel internett, det har ikke jeg, og det kan jeg godt betale for om jeg FÅR det, men jeg har ikke noe behov for å bruke et par tusen på at noen skal rydde opp etter meg på et kjøkken jeg knapt bruker, jeg har egne kopper og fat. Det er en annen bedrift som har bruk for det. Den største. Da kan jo de ta den utgiften om huseier har glemt å legge det i husleia. Åkei akkurat de to siste setningene sa jeg ikke, for da hadde jeg være mer klar enn hyggelig, og det var jeg kanskje uansett, men det er litt vanskelig det der. Man vil være hyggelig. Men sette grenser. Men være hyggelig. 
Jaja. Jeg spår at jeg nok aldri finner den perfekte balansen der.


Veldig, veldig små poenger fra min hverdag

Nå er det kaldt igjen og det skal det være i all overskuelig fremtid, men det er lyst, og det føles så mye bedre. Når vi går på jobb er det begynt å lysne. Når vi går hjem er det mørkt, men når lyset kommer, kommer det fort. 
Jeg har innsett at to ting som gjør livet bedre er å ta med en tørr BH på jobb, for å gå i våt BH hele dagen (man blir altså svett av å valse rundt ute i alle klærne man eier, SELV om det er minus tredve) gjør inget menneskj lykkelig. Og den andre er å skifte inne hos the Stig som har garderobe og reint gulv, istedet for å klemme meg inn til veggen hos meg selv. Jeg skifter ofte til arbeidsklær på jobb. Så selv om det med BH er nytt er skifting gammelt. 

Jendor har begynt å gå til mormor etter skolen enkelte dager, til SFOs milde irritasjon, for de vil ha faste hentetidspunkt og ikke at dagen skal fylles med enkeltbeskjeder om enkeltbarn som skal ha enkeltavtaler, og det kan man forstå, samtidig så betaler vi faktisk for SFO. Og å ha en prikklik da hver dag passer overhodet ikke. Å passe på ungen er liksom jobben deres, beklager at han ikke bare kan settes foran en skjerm til vi kommer 1530 prikk hver dag. (Skinner det igjennom litt irritasjon her, åja.) I dag klarte jeg endelig å logge på rett app, som heter IST skole/barnehage. Såklart. Ifølge den går han ikke på SFO utenom skoletiden, og i den tiden er han meg bejent på skolen, så da endte jeg med å sende en sånn melding på telefonen som de absolutt ikke vil ha. 
 
Og så er det sjette februar i dag, hurra, man burde burde vel feire med de andre samene, men det har jeg aldri lyst til. Jeg burde burde gjøre det for mitt barn, men jeg er jo ikke tilhenger av organiserte tiltak såh dah blir man liksom hjemme da istedet for å sitte koftekledt, angstfylt og ubekvem med andre voksne på Samfunnshuset. 

Og i morgen skal jeg dra igang et vevekurs, det blir nok fint. 
Og i dag skal jeg gå hjem litt tidlig, det blir nok fint. 
Og på fredag er det tredve minusgrader, da skal jeg bli hjemme, det blir nok fint.


To hendelser for notarius

I går, da jeg endelig kom i gang med treningen etter et reiserelatert opphold, føltes alt så fint og bra, og jeg bestemte meg for å springe opp trappene. Jeg kan huske sist jeg sprang opp trappene uten problemer, det var i New York i 2019. Og i går. Det gikk helt fint. Jeg sprang opp trappene fem ganger. Vanligvis er det er problem å gå helt vanlig i trappene. 
Hvem hadde trodd.
 
Og så ramlet jeg på en innsikt, det kan være bra, det kan være dårlig, å ramle på innsikter, men innsikten i går var sånn, ja, det blir jo ikke sommerferie i år. Da må man passe på å ta fri en annen gang. Det kan ikke være før sommerferien for på våren har jeg også en soloutstilling, og på høsten har jeg en, og etter den på høsten kan jeg ikke ta fri for jeg sitter i en stipendkomité, og jeg skal derefter ha en ganske stor utstilling ved juletider. men etter det! Da kan jeg ta fri. Og innsikten som jeg nok har forsøkt å unngå, er at det er et år til. Det er jo NÅ. Om et år. 
Oi det var lenge. 
Jeg hadde jo en veldig lang sommerferie i sommer, og jeg går ikke og tror at jeg kan være påvirket av å ikke ha hatt sommerferie de to årene før det, men mentalt tror hodet at joda, dette er merkbart den dag i dag. På samme måte som jeg ble så akutt veldig sliten NÅ av å innse at jeg ikke kommer til å kunne ta fri før om et år. 
Og det gidder jeg ikke. Jeg må finne noe som nesten erstatter lengre strekker med fri. Og det er kortere strekk med fri, muligens? Da må jeg ta kontroll på de to første utstillingene, og den ene tror jeg at jeg har nesten i boks. Den andre er det mye verre med, men det er bare å komme seg i gang og jobbe, så ordner det seg vel med den og. Og så må jeg finne et lite strekke der jeg kan slappe av. Før neste år.


Ja, nei, litt SUR kanskje?

I dag har jeg vært forholdsvis sur fordi enkelte mennesker (altså kukhelvettessnekkeren) ikke bare kan oppføre seg ordentlig og etter lovens bokstav, altså, ærlig talt, hva er galt med moral og etikk? Ikke være hestkuk? Gjøre jobben man har tatt penger for? Ikke la andre sitte igjen med resultatet av ens handlinger? og så var det vannlekkasje på det nye rommet jeg leier og så fikk jeg regning på fellesutgifter her jeg leier fra juni og frem til november, fakturadato i går, betalingsfrist i dag, og jeg har jo ikke stabilt internett her jeg sitter og iallefall hadde jeg det ikke før jul, og skal jeg først betale for internett så må det være bedre enn å bruke mobil, jeg må jo for eksempel gå hjem for å ha videokonferanser, og i tillegg skal jeg være med å betale for hun som rydder på kjøkkenet, og jeg er rett og slett ikke der at jeg vil bruke to og et halvt tusen i året på at noen skal rydde på kjøkkenet etter meg når jeg har både kjøkken og tallerkner selv, vasker opp for hånd, og ikke har noen avtale om fellesutgifter i kontrakten. 

Klagde til søstra mi, hun mente at det måtte jo være en trøst at jeg hadde innsett at snekkeren kunne gå konk på et tidspunkt, men nei, det er ikke en tohundretusenkroners trøst. Jaja. Man utvikler ikke så mye empati når man SEILER gjennom livet. Har sendt mail til husvert og bedt om en klarering av fellesutgiftene, får se om jeg får svar. Har tørket opp vannet på gulvet på mitt lekkende atelier. Har invitert the Stig på middag på utested og tinget barnevakt hos min mor for å høyne livsgleden et par hakk. Og! Har bestilt flybiletter til Oslo for meg og mitt barn på bursdagen hans sånn at jeg slipper å stå for barnebursdag helt alene, ettersom the Stig er bortreist da og jeg ikke engang klarer å forestille meg at jeg skal klare det uten ham. Nesten ikke med engang. 

Nå skal jeg dra hjem om ikke lenge og begynne å bruke narkotika eller lignende, for å døyve min endre smerte eller egentlig min indre enorme irritasjon. Noen tips? Må huske å handle til helgen før det da.

Jaja. Noen har det verre, som noen sa. Jeg synes det er vanskelig å finne glede i det, for å være ærlig, men ok. Noen har det verre! 

Ladies and gentlemen, welcome to Kirkenes

Det gikk et fly, det landet, jeg kom hjem, jeg bestemte meg for å ta en fridag, og det som skjer da er jo i vanlig rekkefølge 1.ta fri 2.få mail ang kukhelvetessnekkeren og så går den dagen med til dokumenter og slikt. Forbrukertilsynet, som skal megle, har ikke fått svar på mail så de ringte til slutt og da sa han at han hadde tenkt å legge ned bedriften. 
Han kommer ikke til himmelen, for å si det sånn. Og bestefaren som var prest og alt. 
 
Nå sitter jeg på jobb og til min overraskelse har de ryddet det rommet jeg skal leie til den datoen vi hadde bestemt, så nå er det bare å ta seg sammen og jobbe og ikke sitte her og sløve på internett. Jeg kjenner jo litt på at siden neste sommerferie er avlyst, så er jeg så trøøøøøtt og sliiiiten etter en ukes jobbing i Oslobergen. Jeg tror nok jeg må slutte å forhåndsinkassere trøtthetene mine, det er flere måneder til jeg ikke skal ha sommerferie og jeg hadde en lang en i sommer. Og lyset er på vei tilbake og alt og snart er det festival i byen og DET GÅR BRA.

Og jeg har vært hos optikeren og fått nye glass i brillene for fjerde gang siden september og det virker som om dette er de riktige. 

Man får inkassere de små gledene. Og de store. Og ellers bare gønne på.



Garderske moen

Nå sitter jeg på Gardermoen og håper på at et fly skal gå. 

I går da jeg endelig var ferig med møtet mitt med et visningssted der jeg skal stille ut, var planen å, ja, shoppe litt. Unnskyld, men jeg bor i Kirkenes. Man får kjøpsspreng. Jeg ville ha nye jumpere og pokemonkort til barnet og generelt se på fine ting. Da jeg hadde kjøpt nye jumpere og var på vei for å kjøpe pokemonkort til barnet, fikk jeg en mail og en sms og en notifikasjon fra SAS om at jeg kanskje bare kunne være så snill å ombooke pga dritvær i Nordnorge. Det hadde jeg jo egentlig ikke lyst til, men jeg måtte jo iallefall sette meg inn i dette og sjekke om jeg fikk ombooket hotell osv, så da gikk det bittelille jeg hadde av piff etter arbeid, åpning, flying, nytt overnattinssted hver natt og utladende møte på visningssted, helt ut av meg, jeg ga opp shopping og dro hjem for å Ordne.

Det viste seg å være lettere forlangt enn gjort, for det var jo Bergen Kunsthall som hadde bestilt biletter og da fikk jeg ikke ombooke selv selv om SAS hadde forlangt det, og det  var etter kontortid, og hotellet fikk jeg bare avbestille men ikke ombooke, og jeg ville jo bo en plass, og jeg ringte hjem og forklarte og fikk masse råd som Bare dra opp til Gardermoen og still deg i en kø, men jeg kom jo ikke til å få ordnet det med hotell uansett, og jeg kjente bare hvor glad jeg var for at jeg hadde sagt nei til det der med Mexico for når det blir så mye styr med innenlandsreiser så orker jeg ikke. 
Og nå var det dessuten på tide å komme seg til hotellet på Gardermoen som jeg ikke hadde fått ombooket for å bo der en natt så jeg slapp å ramle rundt på Carl Berner på isholka klokke fire på morran med to kofferter og stresshjerte. SAS sa nemlig også at jeg måtte møte to timer før ombordstigning på morraflyet, det har jeg aldri vært borti før. 
Det orket jeg heller ikke, så derav hotell på flyplass. Luksuspenger. 
Og nå finner jeg ikke den notifikasjonen noen steder så det er mulig jeg kunne sovet en time til, men i det minste er jeg helt stressfri og innsjekket og sikkerhetsklarert og klar. 

Jeg har sjekket yr som en annen tørkerammet bonde, jeg ser egentlig ingen grunner til at flyet ikke skal gå, det skal løye litt rundt landingstider og selv om det har vært dårlig vær i Nordnorge med busser av veien og båter på veien og fly som må tjores fast i rullebanen, og det jo sier litt for det er jo sånn med Nordnorge, at det er mye dårlig vær så på en måte har alt som er løst allerede flydd avgårde for mange år siden, men vi flyr jo strengt tatt over Sverige og Finland for å komme til Kirkenes, så med mindre vinden står på tvers av rullebanen tror jeg det skal gå. Det landet to fly i går iallefall. Bank i bordet og kryss fingrene.
Akkurat nå er det frisk bris og stiv kuling i kastene på landingstidspunktet og jeg vil hjem. 



Oschlo

Og nå er jeg i Oslo, kom i går, dro ut til søstersen for å hilse på niese to og et halvt (OG søstersen, men hun forandrer seg liksom ikke like fort), satt oppe og pratet helt til klokken halv ni da vi gikk og la oss (en hadde kommet fra åpningsfest i Bergen og den andre var gravid) og i morrest sto vi opp sammen med niese to og et halvt, lekte litt løvebeibi, løvemamma og tanteløve, og så dro jeg inn til byen for å hjelpe en venninne å male leiligheten hennes, og jeg er jo best på pirkarbeid så jeg har ligget på gulvet bak en sofa, bak et kjøleskap, bak en avfukter, bak tusen flytteesker, og grunnet listverk uten maskeringstape, ved hjelp av Pollys gamle inngangskort på Musikkhøyskolen.

Arbeid er en utrolig fin samværsform. 

Nå er jeg hos mamma, men mamma er i Kirkenes, så det er ganske stille her. I morgen skal jeg på et kunstmuseum og se på et rom og snakke med folk. Håper jeg finner frem og at jeg ikke kommer to timer for tidlig, for det har jeg jo en tendens til å gjøre når jeg ikke er hundre prosent sikker på veien. 

Nå skal jeg straks sove. Jeg er veldig trøtt av å sove på forskjellig plass hver natt, hjernen venner seg ikke. I morgen skal jeg sove på hotell så i natt får den bare skjerpe seg.



Bææægen

Jeg er i Bergen. Det er litt arbeidsintensivt, som ventet, men i går gikk mesteparten av tiden på å vente på at noen andre sine spikere skulle tørke sånn at noen andre fikk gjort jobben sin sånn at noen andre skulle flytte seg fra min plass sånn at eg fikk gjort min jobb. Det er jo sånn det er.
Jeg gikk på et tidpunkt i all ventingen en tur ut, som i å gå en tur, og forsøkte å finne ut hva jeg synes om Bergen. Jeg vet ikke. Kan man ikke vite, går det? Eller vet man bare ikke helt hva man vet?
Bergen er fint. Men jeg var ikke så glad da jeg bodde her, det er litt vanskelig å vikle de tingene fra hverandre. Jeg kjenner Bergen ganske godt, jeg bodde her lenge. Men nå har det gått tretten år, jeg har også vært lenge borte. 
Nuvel. Jeg trenger egentlig ikke hvite hva jeg synes, jeg drar jo i morgen.

I går spiste jeg middag med en kamerat, det er veldig fint at han bor i Bergen når jeg er her, men jeg måtte gå litt tidlig fordi jeg hadde en avtale med en av de andre kunstnerne om at vi skulle ta en øl på kvelden når hun kom, vi har ikke møttes på lenge og det var liksom denne kvelden som var uten program. Men så fikk jeg en sms om at hun var gått ut med de andre samiske kunstnerne og ikke hadde mer strøm på mobilen. Da var jeg jo allerede på hotellet, og Terje var dratt hjem, og det var kanskje unødvendig men jeg ble ganske sur. Får man bli sur for sånt når man er voksen? Jeg vet ikke det heller. Men det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke klarer meg alene heller. OG jeg hadde litt tidligere på dagen kjøpt meg en veldig fin grønn regnjakke fra BRGN og var veldig fornøyd med at jeg hadde klart å ro det i havn (finne tid, finne butikk (tremeter fra døra på hotellet faktisk) finne riktig jakke) så jeg hadde iallefall regnjakke på plusskontoen. Og nå regner det. Så den får jeg brukt.

I morgen blir det Oslo. Litt spent på framkommeligheten der. Men først: åpning på Bergen Kunsthall.

Ut å fær

I morgen drar jeg til Bergen. Og så drar jeg til Oslo. Det virker som det er best å ha med spade, brodder, kompass og noen nødrasjoner. Sist de hadde så tøvete vær i Bergen bodde jeg der, det er 14 år siden, og jeg skjønner godt at man ikke har maskinparken på standby for noe som skjer hvert femtende år eller så. Så lenge flybussen får meg inn til sentrum tror jeg at jeg skal klare resten. Hotellet er rett ved kunsthallen. 
Arbeidsklær, gákti, brodder. Blir bra.
Oslo er verre, Oslo er alltid verre, Oslo har det alltid verst, og det er vel det som er provoserende, i mye større grad enn at de ikke klarer å ta unna snøen. 
DERFOR FØLES DET SOM -21 NÅR DET ER -15 GRADER I OSLO og prøv og gjett? Den der funksjonen gjør seg gjeldene i alle andre deler av landet også. -21, føles som -34.
Jeg funderer på å ta inn på flyplasshotell siste natta i Oslo, i tilfelle det blir trafikkaos igjen. Har sånn tidlig morrafly, ettersom kveldsflyet ikke går om vinteren. 
Trenger ikke gákti i Oslo, men arbeidsklær er praktisk, min kompis Polly har kjøpt ny leilighet og pusser opp på hardingen, og når jeg nå HAR med arbeidsklær kan jeg vel legge innnoen timer der, tenkte jeg. 

Jeg gleder meg alltid til å dra ut i verden når jeg har vært hjemme i virkeligheten en stund, men det er alltid trist å forlate familien. Man kan ikke vinne. 

Jeg har sydd en hengelomme på arbeidsbuksa, fordi arbeidsbuksa er ei dongeribukse (når slutta vi å si olabukse?) og det fungerer helt fint, det eneste jeg avogtil savner er sånn hengende lomme utenpå, og det savner jeg stort sett bare når jeg setter meg på huk og skal ha tak i noe i lomma, og særlig om jeg setter meg på huk med skruer i lomma, så da jeg uansett måtte lappe den (for ørtende gang) sydde jeg på ei hengelomme. Ganske fornøyd, men jeg vet ikke, så meg selv i speilet i dag og av en eller annen grunn ser jeg ut som noen som har prøvd å sy seg et middelalderkostyme med den der hengelomma. Jeg laiver. 
Jeg laiver jobbemann.
Som min sønn og hans kompiser pleide å leke da de var små. Jobbemanner.
Jaja. Den kan foldes sammen i full fart og puttes i lomma om det kommer noen.  
Det får være OK å laive litt hos Polly, tenker jeg. 

Da får arbeidsdagen bare bringe det den har å bringe, i morgen er det abfahrt!

trær folk kunst

Det ene sitrontreet mitt har begynt å miste bladene. Dette skjer vanligvis i januar-februar. De skal jo stå kaldt om vinteren. Det står i vinduskarmen. Det som ikke fikk plass i vinduskarmen mister ikke blader. Så nå står de sammen på bordet som en vegg mot resten av rommet. Jeg håper på overlevelse.

Jeg føler meg også litt som sitrontreet, det er både for varmt og for kaldt og jeg er ikke helt frisk. 
Men jeg leste en total nedsaging av Sylfest Lomheim, den nynorske Kulturmannen, som noen formulerte det engang, i Klassekampen, og jeg ble så glad og tror jeg skal ramme det inn og henge den på veggen. Det var et svar på en kritikk av en bibeloversettelse, som jo bryr meg midt i blæra, men jeg har jo engang vært stor fan av Sylfest og så har det glidd mer og mer over i at han er så full av seg selv at det renner over hver gang han åpner munnen og det tok dette tilsvaret for seg på en sånn fin og faglig måte og man er jo alltid så fornøyd når noen setter ord der man selv ikke evner. 

I dag skal Jendor spille forestilling på kulturskolen, og det skulle han egentlig i går og, men da var han syk. I dag er jeg syk men det er mindre krevende å være publikummer enn skuespiller så jeg tenker jeg skal klare å komme meg ned der. 


Mhm

I dag er jeg hjemme med sykt barn. Man vet aldri med sykt barn. Kunne han egentlig vært på skolen eller kommer en ny lidelse til å bli oppkalt etter ham? Det første han sa i morrest var Æ kommer nok til å miste stemmen i løpet av dagen. Han var ikke hes engang. 
Han skal jo egentlig spille forestilling i morgen, men nå spørs det. Selv om han er frisk i morgen vet han jo ikke lengre helt hva som skal foregå på scenen. 

Jeg har prøvd å jobbe hjemme men sykt barn nekter å være alene i noe som helst rom i huset, og han nekter også å høre på lydbok med høretelefoner, så jeg er null effektiv. Prøvde å sende faktura mens jeg hørte på en eller annen minecraft-histore om en piglet og en professor i the Nether, men nå har mitt tredje fakturaprogram lagt ned tjenesten. Jeg synes det er så tøvete. Ikke at programmet koster penger, det er jo ingen som er forpliktet til å tilby denne tjenesten gratis selv om prisen aldri matcher det du får. Men HVA blir sikrere ved å bruke et fakturaprogram? Snart går jeg tilbake til å lage egne fakturaer på PDF. 

Og så har jeg blitt invitert til et 16 dagers betalt opphold i Mexico av en kunstnerorganisasjon, og det er jo strålende, det har man jo lyst til, men det var bare å skrive og takke nei for jeg har for mange utstillinger til å trø rundt og myse i Mexico i over fjorten dager. Tar noen dager her med minus tredve istedet (ja HVOR har sykt barn arvet sin sytete dramatikk fra?).

Sant og si føler jeg meg heller ikke helt pigg, men jeg har tatt ned julestjernene. Jeg pleier å vente til sola er tilbake men den kommer mens jeg er i Bergen og jeg lever ikke i den villfarelsen at dette kommer til å bli utført av noen andre i husholdningen så heidå julen. Det er litt trist. Burde hengt den opp før men nå ble det ikke sånn. Til neste år!
Da skal jeg sette av all mulig tid i kalenderen i tilfelle noen inviterer meg til Mexico. 
 
 

Årnings

For alle som spent klikker seg inn her om morran for å finne temperaturen i Kirkenes-området, kan jeg melde om herlige ni grader i dag! Det var meldt 24 så vi er euforiske. 
Det er litt uvisst hvorfor vi fortsatt sjekker værmeldinga ettersom den ikke har stemt siden ca andre juledag, men vi gjør nå det vi da. Samtidig som vi stiller spørsmål ved praksisen. Vi er fanget. 

Jeg hadde også sånn flaks at arbeidsbuksa mi lå på verkstedet, og da slipper jeg tusle rundt i bare longsen i dag, så det var jo bra. Jeg var 98% sikker på at det var her den var, men det er de der 2 % som tøver til en arbeidsdag. 

Her er et stemningsbilde fra gårsdagen:
 

 

Det kan kanskje virke som dårlig stemning, men egentlig var den ganske bra, for nå fikk vi start på bilen. Egentlig hadde vi bare sendt en melding til vår mest tilgengelige bilekspert og spurt om ikke fire timer på motorvarme burde holdt, for det gjorde det ikke og vi fikk ikke start, og da sa vår nærmeste bilekspert men jeg kommer bort med hjelpestarteren. Og så fikk vi start. Og vår nærmeste bilekspert mente at motorvarmeren enten er ødelagt, eller at det muligens er av den typen som varmer opp kjøleveska (hadde jeg aldri hørt om) og problemet med bilen er jo at den lekker kjøleveske som en ballong i en tornebusk. Uansett har vi ikke noe effekt av den. Men med hjelpestart kom vi oss endelig til Hesseng der Postnord leverer ut sine HeltHjem!-pakker, og fikk henten en kjeledress til ungen som skal fortsette å traske langs E6 i minus tredve, til våren kommer. Så det var velbehøvd. 
Og så er det noe med det, at når jeg misliker Kirkenes på det strekeste, så kommer Kirkenes' hyggeligste mann med hjelpestarteren sin og så blir jeg litt glad i hjertet likevel. 
 
I dag har jeg over ti grader på gulvet, og det er jo bedre enn under ti, men det er litt vanskelig med så stor temperaturforskjell. Man blir kald og varm samtidig. Husverten har allerede påpekt at jeg ligger jo ikke på gulvet, men ett sted må jeg jo ha beina og det blir kaldt. 
Kommer ikke unna å ha beina på gulvet.

I dag er Jendutski ferdig på skolen klokken tolv, og da henter mormor og bringer ham på teaterskolen klokken fire med sin velfungerende bil, så da slipper jeg gå hjem så tidlig. 
Nå er det bare jeg selv som står i veien for at dette skal bli en fantastisk arbeidsdag!
 
 


Og ikke akkurat stormende jubel, mer stille forvirring.

Det sier seg vel selv at når man blogger klokken litt over åtte på morgenen så har det ikke hendt så mye. Men her sitter jeg og skriver hjem.
I går da vi skulle gå sa jeg til the Stig at Åh, i dag hadde det vært deilig å sitte i den nye sofaen istedet for å traske over moloen i tredve minus og sur trekk fra sør, og han var skjønt enig, og nå som jeg sitter her i den nye sofaen istedet for å traske over moloen i minus tredve og sur trekk fra sørvest er jeg ikke fullt så fornøyd for jeg hadde litt jeg hadde tenkt å gjøre på jobb. Rart det der, jeg elsker jo fredagen i min firedagers arbeidsuke, men når det dukker opp en påtvungen fridag blir jeg litt i villrede. 
Grunnen til at den er påtvungen er barnets upraktiske ettermiddagsaktiviteter, som starter klokken fire, kombinert med temperaturen, som gjør at vi ikke får start på bilen. Middagen må stå på bordet klokken tre, da må jeg gå hjem fra jobb ca klokken ett (tar jo litt tid å gå hjem, og å handle, for kan ikke handle på butikken ved jobb men må handle på den nærmere hjemmet, men forbi hjemmet, for hvis ikke fryser varene) men motorvarmeren på bilen bør ikke skrus på noe senere enn tolv, og daaaaa må jeg gå hjem elleve, og selv om jeg jo da har vært på jobb i nesten tre timer føles det som å gå på jobb og snu....så derfor.
Kunne jo bare hatt på motorvarmeren fra vi gikk. Men det føles så sløsete. Mye mindre sløsete å skippe en arbeidsdag. 
Og barnet kunne jo gått til sine ettermiddagsaktiviteter. Men det er allerede litt stress så å slippe å traske ned til skolen igjen når du akkurat har blitt slept hjem (i minus tredve ja) er jo litt deilig.

Det er ikke så deilig som tenkt å sitte oppe i den nye sofaen for vi har jo ikke varme i andreetasjen. Så selv om jeg sitter under verdens varmeste ullteppe fryser jeg litt i hodebunnen. Som minner meg om at jeg jo kan benytte anledningen til å vaske håret når jeg likevel går hjemme og trør, men da skal jeg sannelig gå og handle først for man går ikke ut med vått hår om vinteren. 

Og det er liksom det. Jeg har minimalt med arbeid som kan utføres ved en datamaskin, jeg har heller ikke egentlig fri, så det blir å handle og vaske håret og lage middag og tenke nøye over disse aktivitetene, som en annen husmor fra sekstitallet.

Men først: gi opp det idiotiske prosjektet På Død Og Liv Sitte I Ny Sofa Bare Fordi Man Kan, og gå ned og fyre i ovnen før potteplantene dør.

STORMENDE inn i uken

26,9 til morran og man bare MEN SI NU BARE 27 MINUS DA høyt til gradestokken klokka seks på badet. Ifølge yr er det 22 minus og så skal det bli kaldere utover dagen og det er ikke mye til hjelp når man starter med en feil. Jeg kler meg til minus tredve og trasker egentlig ganske fornøyd ned på jobb. I går så jeg en instagramsnutt der en dame i Yukon viste hva hun hadde på seg når hun skulle sparke til jobb i munis femti og det var blant annet en selskinnsparkas som så jeeeeeevelig deilig ut. Og kommentarfeltet bare ARE THERE NO CRUELTY FREE OPTIONS. Nei, urfolkelighet er ganske cruelty-basert, egentlig. Beklager, veganere. 

Det er ganske ok på atelieret faktisk, tapet igjen alle vinduene før helga, og nå er det plussgrader i vinduskarmen. Fire pluss. Jobber heldigvis ikke i vinduskarmen. Men jeg jobber med longs, og det er ikke superpraktisk for selv om det er kaldt blir det plutselig for varmt når man har bært bare bittelitt rundt på bly. 

Denne lo jeg av i går : https://www.expressen.se/kultur/scen/stina-oscarsons-pjas-om-samerna-lever-inte-riktigt/ og dette er en litt lunken kritikk av et teaterstykke der scenografien blir beskrevet som noe jeg kunne gjort. Altså bokstavelig talt. Men det er samtidig en ganske bra kritikk av scenografien. Lurer litt på hva scenografen synes bare, om å bli sammenlignet med meg. Det er jo seg selv man vil være. 
Tanakofta sendte den. Eller hadde jeg nok gått glipp av denne perrrrlen. 

Denn uka blir ganske tøff, barnet har forestilling på fredag, han går jo på kulturskolen, og denne uken er det øvelse hver dag fra fire til seks. Det er både veldig mye for en åtteåring som også var på øvelse hele helga, og et usannsynlig tøvete tidspunkt om man tenker at de skal spise først og det tror nå jeg er lurt da. Vi får det til. Men jeg vet ikke om det er så smart med tenke på spillegleden. Jeg gikk på teaterksolen selv da jeg var barn (og ungdom) men jeg hadde kanskje i litt større grad valgt det selv og hadde ikke øvelse hver eneste ettermiddag. Og jeg elsket teaterskolen hvilket Jendor gjør i litt mindre grad. Jaja. Vi får se. Blir artig med forestilling! men litt mindre deilig med fredag enn vanlig ettersom hele neste helg også er teater. Vi får bare heppe og peppe. Og gå tidlig hjem fra jobb hver dag sånn at vi får mat i ungen får han skal avgårde.



STORMENDE inn i nåværende århundre

Vi har et jævla svært hus. Det er masse kvadratmeter overalt. Veldig mange av disse kvadratmetrene kan ikke brukes til så mye, det er ganger og kroker og rom uten vindu og... det er liksom veldig mye transportetapper og dører over hele huset. Vi har 22 dører. Det kan ikke stå noe der det er en dør. 

Oppe har vi tre soverom, et bad, en gang og en slags gang til, eller, det er et rom men vi kaller det bare mellomrommet for det forbinder to av soverommene med badet med et generøst antall kvadratmeter. Vi har fundert på å slå det sammen med et av de andre rommene, men det er litt plunder med bærevegger, og nå som vi må bruke hele vår jordiske formue på å rydde opp etter en snekker som ikke kan snekre så er det ikke aktuelt å bruke penger på det. 
Det tredje soverommet har vært syrom, men her i vinter tok jeg en avgjørelse på at det skal bli hybel. Ikke at vi skal begynne med utleie men som jeg har nevnt, vi trenger et rom der vi kan tilbringe kveldene sammen mens barnet øver seg på å få sove. Da ble syrommet flytta ned i kjellerstua som også tildels er et arbeidsrom for the Stig. Jeg luftet dette som en mulighet på hørstparten, og det ble bare sett problemer med forslaget, både gjennomføring og resultat, så da gjorde jeg det bare selv, mine slitne knær bærende opp og ned trapper med alt, for skal det gjøres så må noen gjøre det og det er meg. Også fordi jeg liker jo å holde på.
Og det ble gjort, og det ble hybel på den syvende dag. Og så kjøpte vi som tildligere omskrevet sofa til den. Hvit sofa. Rødvin forbudt.

Så satt vi nå der i vår nye sofa, oppe på hybelen, og så på Slow Horses på min lille mac og det ER jo helt åpenbart at det kan stå en tv på den TV-benken som står under vinduet. Og det er jo salg nå. For man må ha macen ganske nært og da får man ikke slanget seg utover sofaens fulle potensiale. For da velter man krakken macen står på. Og ligger man for langt unna ser man ingenting.

Så nå har vi også plutselig kjøpt TV! På salg.
Og det har vi ikke hatt før. Tror vi. Ikke en som vi har eid men vi leide en plass med TV for ca femten år siden. Og da var tv-eiing en annen affære, så da vi kjøpte tv i dag hadde vi mange spørsmål. Mange. Tror han ungdommen ble litt satt ut. Kommer det lyd ut av den, spurte jeg for eksempel på et tidspunkt. 

Nå har vi altså TV. Snart. Og det blir jo noe nytt. Og det ble en dyr sofa. For jeg har ikke kjøpt den vinkjøleren enda.

 
Hybelsofa

Hybeltvbenk. Uten TV. Meeeeeen hva ooooom..osv.

Brrrr

Som jeg har nevnt før jobber jeg i et bygg der det også jobber andre mennesker. De jobber for det meste på kontor, men en gang i året har de en festival. Det må man nesten få koste på seg, synes jeg. Det er en slags gründerfestival, og den tar over hele bygget, og i fjor var det umulig å være på jobb under festivalen, som jo er litt irriterende for da koster de liksom på seg mine abeidsdager også, men i år skulle de gjøre det litt annerledes og det skulle være mulig også for de andre som betaler for å ha kontorer i samme bygg å jobbe jobbene sine. Jeg vil jo si det er en fremgang selv om det ikke er de der to dagene som tar knekken på min bedrift. 
Dere skjønner. I utgangspunktet vil man være grei. Men man liker ikke når folk bare tar seg til rette. 

I dag starter festivalen og jeg har blitt spurt om jeg kan ha lysene av på mitt ateliér fra klokken 9.30. 
Man vil jo være grei. Men jeg får liksom ikke gjort noe i stupmørtna. 
Det er bare en time da, så jeg har sagt ja, så nå sitter jeg i en gang og fryser og venter på å slippe inn på mitt eget kontor igjen. Og så er det bare å jobbe jobben!
 
 




Rom for forbedring

Ja er det noen som ikke jobber jobben sin i dag så er det meg. Det går fryktelig tregt her. Jeg har svart på en jobbmail, chattet med en annen kunstner om det å være kunstner, og så fikk jeg en mail fra forbrukertilsynet om at de ikke kunne ta imot delte mapper, og siden jeg hadde sendt dem filene/dokumentasjonen om den uskikkede snekkeren på den måten, så kom ikke de videre med saken. Og ikke jeg heller. Om jeg kanskje kunne laste opp filene via nettsidene deres og ja, det kunne jeg vel...
På nettsidene deres står det at man ikke må laste opp mer enn fire bilder men der er ikke vi i denne saken, for å si det sånn. Da dekker vi ikke engang skadene. Jeg har kommunikasjon med snekkeren om balkongen, bilder av balkongen, kommunikasjon om vinduene, bilder av vinduene, bilder av terassen som ramla ned, bilder av vannbordene som løsner, fagkyndige rapporter, bilder fra snekkerne som reparerte balkongen...til sammen 58 vedlegg. I eftertidens klare lys ser jeg vel at jeg kanskje kunne samlet noen av dem i PDFer, men i fortidens grumsete belysning syntes jeg det var lurt å samle vedlegg som hang sammen i mapper. Det er jo det. Lettere å bla. Men et mareritt å sende inn når du må laste opp et og et vedlegg. Og gi det et navn. Og en beskrivelse. Og beskrivelsen ikke kan ha mer enn 25 karakterer og ikke inneholde æ, ø, eller å. Og nettsiden ikke sier ifra om det før du prøver å sende inn. Kunne jo for eksempel vært umulig å skrive mer enn 25 tegn da. Det er ikke sånn de har løst det. 
De skulle visst få nytt system. Virket som de gledet seg. 

Det minnet litt om det året Kulturrådet begynte med elektroniske innsendelser, og det var jo en glede (sametinget ville på det tidspunktet fortsatt ha billedmateriale på lysbildedias) (altså det var ikke kulturrådet som var ekstremt tidlig ute her, så det er sagt) og man istedet for å laste opp CVen som en pdf, måtte legge den inn én og én linje. HVA utstilling HVOR bergen NÅR datoen inn der HVEM er det meg de mener? eller de andre? hæ? SLUTT har jo skrevet dato allerede- og flere felt som var like ulogiske og hver gang du hadde skrevet inn i feltet måtte du laste OPP feltet også. Herregud. Da hadde jeg en forholdsvis kort CV og jeg gadd jo ikke fylle inn hele en gang. 
De har kommet seg voldsomt. 
Det vil si jeg har jo også vært den som har sittet og lest disse søknadene, og systemet for å lese søknader er fortsatt like ille. 
Eller.
Nesten.

Men nå sitter jeg her da, og har ingen flere systemer å skylde på, og burde egentlig vært på det andre kontoret og laget en utstilling, og det hadde jeg jo faktisk gledet meg til, men nå som jeg skal det er det ikke det jeg gjør. 

På den lyse side har vi kjøpt sofa! For vi har jo laget hybel for å forbedre muligheten til å sees etter halv åtte på kvelden, når barnet legges og den ene foreldrepersonligheten er oppe og legger til klokken nærmere ti, og den andre foreldrepersonligheten er nede og ikke ser på serier den andre egentlig også vil se, til klokken nærmere ti, men nå møtes vi bare der oppe på hybelen ved barnets rom og ser serier og tilogmed rekker å prate sammen i løpet av dagen. 
(Barnet takler ikke denne enorme omveltningen kjempebra. Vi er to meter lengre vekk.)
Og så har vi sittet på ikke veldig komfortable lenestoler og så ville vi ha sofa når det ble romjulssalg og så er vi jo ikke de som klarer å bestemme oss, for det er så lang leveringstid på alt og er det om åtte uker man vil ha sofa? nei det er nå! og så hadde de en utstillingsmodell på salg men den var hvit. Så godt som. Og det gjør den jo absolutt ikke stygg men ganske upraktisk. Og det gjorde at vi ikke klarte å bestemme oss men så bestemte vi oss bare og nå har vi kjøpt hvit sofa. Nede i stua har vi fortsatt det grå bohushelvettet som alle norske hjem har, og den har blitt både spydd og sølt i uten at noen kan se det, og jeg har nevt for Jendor at jeg helst ser at han ikke spyr i den nye sofaen, men bruker den gamle, og da ble han enormt nervøs for hvordan skulle han klare DET, og vi får vel bare se.
Og den kommer klokken tre i dag så da må jeg dra tidlig fra jobb, friheten vet dere.
 
Og nå fikk jeg en mail fra en kurator som kommer den femtende februar og det var bra får da har jeg noe å jobbe mot, og da jobber jeg kanskje litt mer jobben her fremover. 


Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...