Nå også med hovler

Jeg vever med hovler. Det er ikke kjempelett, men det vanskeligste er å komme igang, og få styr på hovlene og hovletrioene. En trio med hovler heter forresten et hovlepar. Det er bare jeg som prøver å være tydelig.
(Hvis det sitter en veldig kritisk duojar der og leser og fnyser i skjegget så jada, det er utvunnet garn. Jeg orker ikke ta den lange historien om hvorfor. Det finnes en derfor.)
Det er litt artig dette med hovler. Litt som å lære å veve på nytt. Merker at alt det som var forvirrende for åtte år siden plutselig er forvirrende igjen.
I morgen blir det en tur til Vuonnamarkanat. Roadtrip. Gleder meg.



Tyskarane kjem!

Jeg styrer med forsikringer. Det skal man, om man har overskudd.
Forsikringspriser er litt sånn "tenk på et tall". Da vi først skulle ordne forsikring endte vi opp med banken som har pengene våre, for de var flinkest til å tenke på et tall. Først tenkte de på ett tall, men det var for høyt, og noen andre tenkte på et lavere tall, og da tenkte de også på et lavere tall. Egentlig urovekkende lite sammenheng mellom pris og produkt. Men så ble det årsskifte og da tenkte de plutselig på et helt annet og høyere tall. Nå skal jeg kanskje be dem om å tenke på det første tallet igjen, for nå har jeg hentet inn diverse forsikringstilbud og forskjellen er på 7000 på tallet de forskjellige forsikringsselkapene tenker på.

Men det artigste var Codan forsikring, som sa at de kunne ikke tenke på et tall, eller, det kunne de om jeg insisterte, men det kom ikke til å bli et tall jeg likte, for de hadde dyre husforsikringer i Kirkenes "grunnet historisk skadebilde nordpå."
Historisk skadebilde nordpå. Mener de krigen? Andre verdenskrig?
Vil de ikke forsikre huset mitt i tilfelle tyskerene kommer tilbake?

Nå kjente jeg at jeg ble både veldig lattermild og også litt målløs.

MsFixIt

Skulle printe ut en god del bilder. Midt i side 17 ble plutselig alt blått.
Nå skal jeg spare dere for en lengre utlegning om bytte av program/bytte av utskriftsprogram/sjekk av fargeprofiler/sjekk av blekkpatroner/skru av og på/avinstallere og reinstallere drivere/ og et mindre magesår og etterhvert en kraftig irritasjon over all helvettes IT som aldri fungerer, men til slutt reparerte jeg den. Med ei saks. Som jeg skrapa hardt og sint nedi den gule blekkpatronen med.
Sånn.
Nå skriver den ut gult igjen.

Sagaen om det åpne kontorlandskapet.

Jeg betaler altså for to rom. Her er det bare jeg som sitter.
Lenger borti korridoren sitter det noen andre som betaler for ett rom. I utgangspunktet skulle ikke det ha noe med meg å gjøre, men de, eller, særlig sjefen der da, prater mye og ofte og høyt og energisk i telefonen, enten inne på kontoret sitt for åpen dør, eller vandrende i korridoren, eller, som ved ett tilfelle, lent til veggen rett utenfor mitt kontor. Dette gjør det vanskelig for meg å få arbeidsro.
Korridoren deles i to av en glassdør. De har dør til kontoret.
Jeg har bedt dem holde minst en av disse dørene stengt og slutte å prate i telefonen i korridoren. Jeg har forklart hvorfor jeg vil det. Jeg har ikke oppnådd noe med det.
Sånn, det var oppsummeringen.

I fortsettelsen sa jeg opp kontoret mitt, for når jeg betaler for å gå på jobb, vil jeg gjerne kunne jobbe her.
Da gikk utleier og snakket med dem, og nå snakker de stort sett i telefonen bak stengt dør.

Ja, jeg burde jo jublet, men jeg stoler ikke helt på at det varer, og så er det dette da, at når JEG kom og sa ifra at nå går det ikke an å jobbe inne hos meg, da var det mitt problem. Når en annen voksen mann går og snakker med dem, da går døren igjen. Litt provoserende det der. Men det er jo lenge siden jeg har skjønt hva slags mennesketype det er snakk om. Ti poeng til utleier da, for å ville ordne opp. Eller kanskje hundre. Hundre poeng, jo såpass raus kan jeg være.
Det er deilig å jobbe uten å bruke masse energi på å stenge ute andres telefonsamtaler.

Og! Nå pessregner det og jeg kom AKKURAT inn døra etter å ha kjøpt arbeidsbukse. Bra timing.


Fåsebilde! Hererbilder!


Ting jeg har tatt bilde av etter at jeg kom på jobb


Vi har visst en død fugl på kortlåsen. Stylish.

En veldig fin murstein jeg har liggene
 Den er glasert!
 Gulvet! Så får vi se om jeg jobber noe på det da, og ikke bare tar bilder av det.
 Bordet. Ja. Litt usikker på hvorfor jeg fotograferte det egentlig. Det er jo som før.

Der var gulvet, ja!

Jeg har så smått begynt å lete etter et nytt studio. Jeg kan ikke sitte i åpent kontorlandskap med en som roper i telefonen som han har på høytaler, og det må da være mulig å finne noe annet i slik en liten industriby? Kanskje tilogmed noe som er større? Det hadde vært kjekt.
I mellomtiden rydder jeg og pakker tegninger ned og pinner opp. Jeg har tegnet i to år og nå fikk jeg så lyst å bygge litt igjen. Så jeg rydder og stabler og sorterer. Koster gulv og ommøbelerer. Så lenge det er her jeg er, er det her jeg er. Kan ikke stoppe å jobbe bare fordi det egentlig ikke er plass!
Jeg har to rom. Nå blir det ene kontor og tegnerom, (og her må man gå i krabbegang) og det andre byggerom. Bare at det enorme møbelet som inneholder tegninger må jo stå der da, og ta opp mesteparten av plassen.
Uansett. Selv om jeg ikke kaster meg i byggingen idet jeg har fått ryddet gulvet, men heller går og surfer litt på nettet, ser jeg en slags fremdrift i dette.


(Se der! Et helt innlegg som ikke handlet om død og sorg og kreft og angst og beven! Det kommer fler!)

Presten

For et stykke tid siden, det kan ha vært i mars, ringte telefonen en morgen her jeg satt på ateliéret.
Jeg synes det er så enormt ubehagelig når den gjør det. Eller når det plinger inn en tekstmedling, eller macen sier jeg har fått mail. Jeg blir nervøs av postkassa, den får det til å knyte seg i magen. Jeg gleder meg til en fremtid når jeg ikke har det sånn. Og ikke lengre skvetter himmelhøyt inni meg men overhodet ikke utpå meg av at det ramler et papir i gulvet.
Iallefall. Jeg tar telefonen. Oslonummer.
"Hallo", sier en langsom, skarrende sørlandsstemme, "Mitt navn er og jeg er sykehusprest på Ullevål Sykehus. Er du pårørende til" og mens han langsomt lirer av seg alt dette har hele familien min dødd eller blitt hardt skadet, for hvorfor skulle ellers sykehuspresten ringe meg, og ikke noen av dem? men så kommer han med et helt fremmed navn, noen jeg overhodet ikke er pårørende til.
Nei, det er jeg ikke, sier jeg, helt rystet. Jeg tror jeg også sier at jeg ble veldig redd.
Presten blir også helt rystet. Han leser opp telefonnummeret mitt tre ganger, det er mitt, men det er ikke jeg som er pårørende til, han har fått feil nummer av noen.
Han skulle egentlig heller ikke komme med et dødsbudskap (gjør man det over telefon?) men planlegge en minnestund.
Jeg er fortsatt helt rystet der jeg sitter med telefonen mot øret. Helt, helt skaket og forskrekket inn i sjela. Jeg hører på ham at han synes det er ubehagelig, og når han har lagt på, tenker jeg litt på hvordan det er å være sykehusprest og gjøre en sånn feil. Presten bygger sin jobb på tro og tillit i ekstremt skjørbare situasjoner som handler om livsendringer og død. Tilogmed når folk skriker til ham er det fordi folk er trygge på at han er den man kan skrike til. Og å ringe noen og nesten ta livet av hele familien deres er en ganske stor feil. Det må være ganske rystende det også.
Men verst for meg, kommer jeg fram til.

Resten av dagen klarer jeg overhodet ikke jobbe. Jeg er helt satt ut av opplevelsen.
Jeg har hatt et par opplevelser nå der man kanskje burde kjent mer på lettelse enn noen annen følelse, men der opplevelsen likevel etterlater meg med noe helt annet.
Og det hender innimellom at jeg tenker på presten og hvordan resten av hans dag var.




*edit: skjørbar? er det et ord?

Et innlegg det ble litt vanskelig å finne en bra overskrift til fordi det handler om én ting men egentlig to ting.

Det har på en måte blitt vanskeligere å skrive om sorg. Ikke fordi det har blitt vanskeligere å dele, men fordi den har blitt så annerledes. Før handlet det mest om tilstedeværelsen av sorgen, som handlet mye om savn, men nå handler livet og sorgen mye mer om alt som er borte. Det er også savn, men på en annen måte. Det gir kanskje ikke mening... det ble vanskelig å forklare. Men det er vanskeligere å skrive om noe som ikke er der, enn noe som er der. Et dødsbo som må organiseres og bedrives og en forskrekket sorg i hele kroppen er en tilstedeværelse på en annen måte enn dette enorme hullet han etterlot seg, er.
Nå er det ingen å ringe om problemer med hus og bil og voksenting som må fikses, og ingen som grunner på problemet og ringer rundt til bekjente og plutselig har fikset det for deg, eller som bare vet svaret fordi han er håndtverker og typen til å ha kjelleren full av verktøy. Det er ingen å ringe fordi man har fått for mye penger igjen på skatten. Det ikke lengre noen som ringer med idiotsprøsmål angående EDB og data. Det kommer ingen lut rygg ut av en rød firehjulstrekker og møter deg for å gå en tur oppover lysløypa, og den lute ryggen kommer heller ikke ut av bilen for å besøke deg i huset ditt. Det mangler én å snakke om Jendor med, verdens stolteste bestefar er borte. Og det er ingen å dra på tur med lengre. Jeg har ikke vært på tur siden pappa døde. Det er som om jeg ikke vet hvordan man gjør det, jeg har vært på tur hele livet, men når pappa ble borte, kan jeg ikke lengre. Hvor drar man? Hvem kjører båten?
Det mangler en å kjefte på fordi han aldri kan si noe pent om noen. Det var ikke det at pappa mislikte alle, det var mange han likte og mange han syntes det var interessant å prate med, men han sa aldri noe fordelaktig om ett eneste menneske. Jedorias. Det var mye mer interessant å vinkle ting som problemer og konflikter. Jeg kunne bli så lei. Men jeg er litt sånn sjøl og.
Og det mangler en som skjønner alt jeg foretar meg.
Det bare mangler og mangler og mangler.

Da pappa hadde vært død i ca ett år, oppdaget jeg (det vil si legen min da) at jeg hadde kreft. Og faderullan, det er jeg glad pappa slapp å være med på, for han var en bekymrer av rang. Og her var det jo faktisk noe å bekymre seg for, for alle vet jo hva verst tenkelige utfall på den balletten er.
Nå kan jeg si at neida, det har visst gått bra, takk og pris. Og beklager at jeg lurer denne opplysningen inn i en bisetning i et innlegg som handler om noe annet, men dere vet, Personlig Helse er ikke noe jeg liker å skrive om. Jeg har mange ganger hatt lyst å si at om noen syntes det ble litt vel mye sutring og svartsyn her i Skriften i en periode, så, jah, nei, jah, nei, dere vet, Livet, det tok litt hardt i i en periode der, tilogmed med kreft. Men jeg synes jo det er litt i overkant å skrive om pollenallergi.
Og selv om vi ganske tidlig fikk beskjed om at dette egentlig ikke så så verst ut, så er det noe med å kunne snakke om ting i fortid, og ikke med en "tror" om fremtiden. Og nå tenker jeg ikke egentlig "snakke" som i "skrive blogg", men "forholde seg til". På det personlige plan.

En del av de avgjørelsene jeg har måttet ta om jobb og rammekatastrofer har handlet om at man kan bli ganske sliten av død+sorg+kreft+småbarnsmamma+arbeidskonflikter, og også her har det manglet. Han jeg pleide å ringe og som syntes jeg hadde gjort helt rett og som skjønte meg som jeg skjønte meg selv, bare bedre, fordi han aldri stilte spørsmål ved det jeg kom fram til, i motsetning til meg selv, han sluttet å ta telefonen, på et kjøkkengulv, for halvannet år siden.
Og selv om denne mangelen i livet er en tilstedeværelse, så er den så total at den er vanskelig å sette på prent.

Jeg tror likevel at om folk spør meg nå hvordan det går, så vil jeg si bra. Det er ikke helt sant, jeg mener, det er ikke bare sant, men før ville det ærlige svaret vært "forferdelig" og det er overholdet ikke riktig nå. Det er ikke forferdelig lengre. Det er slitsomt og fælt og det er omågjøre å ikke sette seg ned å grunne for mye på ting, men innimellom tenker jeg fremover. Og ofte ler jeg med magen.




I dag, idag. 16nde august.

Gratulerer med 71årsdagen det ikke ble noe av. Og med 70årsdagen vi heller ikke feiret fordi du i likhet med far din ikke er typen som blir 70. Dere stopper på 69. Trasig det.

I går solgte jeg gressklipperen din, han som kjøpte den kjente igjen bilen din som står utenfor her nå og spurte om jeg var dattera di. Jeg blir så glad når du fortsatt finnes. Altså, han visste såklart at du var død, han var en kollega av deg, men jeg blir så glad når folk husker deg.
Da jeg gikk nedover til byen i går og måtte slette ut bekymreingsrynkene med håndflaten på grunn av beløpet jeg fikk tilbake på skatten, tenkte jeg at du hadde ledd når jeg hadde ringt deg og fortalt om det. Og jeg hørte akkurat hvordan det hadde hørtes ut.

I dag har jeg saget i gulvet med ditt verktøy iført hørselvern jeg fikk av deg og the Stig hadde på dine vernesko. Støvet som la seg i hele huset lagde vi med en meisel, en hammer, og en stålbørste som har vært din.
Støvsugeren vi støvsude opp støvet med var din. Støvsugerposen jeg satt i kom fra ditt hus.
Vi har satt inn nytt fryseskap og flyttet over elg og rein og bær fra huset ditt fra fryseboksen til dette nye vidunderet. Jeg spiser fortsatt bær som du har plukket. Jeg har tilogmed begynt å bruke penger du har tjent.

Du fortsetter vel egentlig jobben som verneombud, du.




Ånei ikke det også

Man er kanskje litt påvirket av de siste års kriser og katastrofer når man bare blir helt sinnsykt bekymret over å ha fått penger igjen på skatten.
Men mamma er regnskapsfører, vi skal gå igjennom skatt&resultat en gang til.


Hallo fra kontoret.

Og sånn høst som det plutselig ble, idet jeg startet på jobb igjen. August er en sommermåned, men august er jo en høstmåned. Snart er vinterdepresjonene over oss, tenkte jeg skrekkslagent allerede i mai. Det er så mye som skal presses inn i sommeren, da blir den kort.
I går landet jeg på Kirkenes med en Widerøemaskin. Avogtil elsker jeg Widerøe. (Avogtil hater jeg dem, men det var mest før, de har skjerpet seg på en del essensielle punkter, som for eksempel grunnløse kanselleringer.) I går elsket jeg Widerøe fordi de fant et lite hull i skydekket og slapp seg ned på Kirkenes flyplass, og ikke i Vadsø eller Alta eller Lakselv eller retur til Tromsø. Og de hadde byttet til en mindre maskin sånn at vi kunne lande i Vadsø om vi ikke klarte å komme oss ned i Kirkenes og jeg blir så glad når folk har en plan B. For Vadsø er bare to timer med buss mens Lakselv er seks og Tromsø er håpløst. Og det slapp vi!

Jeg var ute og fløy fordi jeg hadde vært i bryllup. Nå var det ikke egentlig et finnmarksbryllup, men det var nok finnmarkinger der til at det gikk etter vante mønstre: folk rundt meg sjekket hverandres slektsforhold og fant ut at de var fem- og seksmenninger over en lav sko.
Og folk ble gift og alt gikk bra.

Og så er det jobb. Planen for dagen er å godta skambudet fra Brodins, selv om advokaten mener jeg står sterkt ved en evt rettsak. Og det orker jeg jo ikke. Jeg må jobbe og være glad. Og slippe å forholde meg til flere tullkuker enn jeg strengt tatt må (for jeg må fortsatt forholde meg til Bakklandet) og så er planen å skrive en og annen søknad. Og så er planen å gjøre artige ting med papir. Men så skal barnehagen ha planleggingsdag så det blir en ekstremt kort uke. Og vi får fryseskap (hurra! orden på spisskammerset (eller det heter spiiskammers?)) og i forkant der må en fryseboks ut (helt motsatt av alle finnmarkinger, jeg vet, men jeg har altså ikke en hel rein jeg må få plass til en plass) og det blir nok i arbeidstiden og så blir det orden och reda og det blir bra.

Hallo der ute

Nå skal jeg også bli sånn blogger som aldri blogger og som starter hver innlegg med å påpeke at det er lenge siden forrige innlegg samt unnskylde seg for det.
Unnskyld, unnskyld.
Har jeg fortsatt lesere? Heihei.

Siden sist har jeg skrevet et innlegg om pappas gravstein som jeg aldri publiserte, av hvilken grunn jeg vet ei, men det viser seg at pappa hadde funnet seg gravstein men ikke fortalt noen hvor den er. Takk for den, pappa.
(Han har fortsatt trekors på sin ustelte grav.)
Det var et mye lengre innlegg enn de to setningene og den parantesen der, og man kan lure på hvorfor jeg skriver så langt når det kan sies så kort?
Siden sist har jeg også vært og sett en film om bestefar, som var partisan, på kinoen, den kommer på NRK, og den var ikke så verst. Her føler jeg at jeg kunne skrevet et mye lengre innlegg om akkurat den opplevelsen, men endte visst på to linjer der og. Jeg kanskje bare skal gå over til Twitter?
Og så har det vært varmt. Som vel er en opplevelse jeg deler med mange. Og som vel går litt utover blogglysten, man blir jo helt kokt.
Og litt jobb, som har vært litt drit (katastroooofene) og som har gitt meg et ønske om å pensjonere meg og bare trekke meg tilbake fra verden.

Neida. Joda. Dere skjønner.
Men ellers går det bra, ja.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...