her, og ikke der, som er hjemme, men her, som er på verkstedet

Hodet har fått viljen sin og det, kroppen og jeg er på jobb. Her er det iskaldt, men i forskjell fra i vinter fryser jeg ikke hele tiden, jeg er bare frosen hele tiden, og det er en forbedring. Heter det forresten TIL forskjell? Høres pussig ut.
Nåja. Her sitter vi da, eller hittils har vi stådd. Jeg hadde ikke tenkt å ta påskeferie, det gøyeste er jo uansett å være på verkstedet. Det vil si, jeg hadde tenkt å ta en dag eller to, med kaffe og aviser på en benk, men nå tror jeg egentlig at jeg har brukt opp de dagene på å være syk. Ikke for å klage, jeg tror bare jeg ikke gidder å være hjemmeværende mer. Eller, jeg tror det blir vanskelig å overtale hodet. Uansett kan jeg jo improvisere.

Det er stas med den norske påska, da jeg bodde i Finland oppdaget jeg til min skrekk og grekk at de bare hadde et par dager. I Norge har vi jo et par uker, og jeg hadde egentlig planlagt deretter. Pappaen til hanhvisnavneimånevs skulle feire sekstiårsdagen sin. I Finland, men en god del lengre nord, i vårt Finland, altså det Finland som ligger så nært der jeg bor at det strengt tatt må regnes som hjemme, og det hadde jeg da tenkt å ta del i. Nede i Helsinki var jeg nødt til å lyve på meg påsketrang på etnisk grunnlag, "påska er veldig viktig for samer!", og da ble jeg sluppet fri.
Om jeg husker rett var jeg faktisk syk nesten hele den ferien, men på et veldig fint hotell og med fri tilgang til rødvin og badstu. Jeg tror også det var den påska det gikk opp for meg hvor dårlig det egentlig stod til med tiden og rommet til Fruen fra Havet, mammaen til pappaen til havnisnavneinevs. Hun så reinkalver i april.

Jeg tror kanskje jeg skal ta ned julestjerna i kveld.

Blanke blikk

Jeg har råket på en forkjølelse, eller den har råket på meg kanskje. Uansett, det ser ut som om vi skal tilbringe et par dager isammens.
Det er vel bare å innse at jeg ikke akkurat er som skapt for å være syk. Hodet skjønner nemlig ikke konseptet, så hver gang jeg blir marodersjaberhansen, og kroppen må være rolig, forlanger hodet akkurat samme input/output-flyt som før. Det nekter å innse fakta. Kroppen gidder ikke masingen til hodet, og midt i mellom sitter jo jeg og må høre på hodet som gnåler og "skal vi ikke finne på noe snart? Hallo? Hei! Kanskje det har hendt noe morsomt på intenett siden i går! Eller? Skal vi strikke litt? To rette og to vrang!! Eller vi kan lese i alle avisene eller et blad kanskje, skru på tven!" og kroppen bare "åh, pess off."

Hanhvisnavneimånevnes må jo ikke nevnes fordi han ikke vil omblogges. Det blir allikevel vanskelig å komme til poenget her uten, men la oss si at jeg har en god venn som nærmest humrer litt av meg når jeg ligger helt, helt uvirksom på sofaen. Ettersom det ikke er et hverdagslig skue.
Jeg kan ikke bli sint, for jeg husker så godt fra da jeg var liten, de gangene min lille søster var syk. Solebanet var en sånn unge som hadde et turtall på 19000 hele tia, med lysdpor. Hun var tidvis helt selvdrevet, det var som å bo med en liten virvelvind med bollekinn og en stendig indre dialog som ble spilt ut i lyd og bilde, med kanalskifte hvert femte minutt.
Men når hun var syk. Da lå hun helt, helt i ro i saccosekken, blank i øynene og bitteliten og bare stirret. Ikke en lyd, ikke en bevegelse. Det var en lise. Det var som å ha kommet til sitt virkelige hjem.
På et tidspunkt fikk mamma seg en blå sofa, som Solveig hadde som første mål på prioriteringslista å få hoppet litt i. Det var en ny rottingsofa, så det var ikke lov med hopping, og mamma måtte passe på at Solveig aldri var alene i stua. Men så fikk Solveig i seg en forkjølelse igjen, og dermed storslappen. Da fikk hun ligge i sofaen. Der lå hun, helt, helt i ro, var bitteliten og stirret inn i luften med blanke øyne. Det er på dette tidspunkt min mor går bort til Solebanet, setter seg foran henne og sier "Solveig, nu kan du få hoppe i sofaen om du vil." Solveig klarer ikke å svare engang, men to tårer spretter fram og renner sakte nedover bollekinnene.

Den der tror jeg mamma har litt dårlig samvittighet for den dag i dag.

OG en død torsk

Det glemte jeg å si, det var også en død liten torsk som lå på bunnen med gjellene på vidt gap.

Håh! Håh! og HÅH!

En av mine absolutt største gleder her i bergenslivet er å se på livet under nygårdsbrua. Ofte kan man se torsk, men nå har det ikke vært ofte siden før jul, og det har vært helt begivenhetsløst hele greia. Kanskje ikke taretorsken liker at det er kaldt. Skjønt jeg tror ikke egentlig det er en trekkfisk, det ligger jo litt i navnet at den ikke er det. Under brua har den iallefall ikke vært.
Men i går så jeg en ål! Og det var tilogmed en å som spiste en liten fisk! Den bare svøm, svøm, svøm, HÅOUP! og håoup er når den gaper over den lille fisken og sluker den. Etterpå lå den helt i ro. Dette var inne ved land, før brua har kommet skikkelig i gang med høydemeter, så jeg var ganske nært. Jeg sto lenge og så på, om den ikke skulle røre litt på seg igjen, for det hadde vært så staselig, men kanskje den så meg og trodde jeg var en ørn eller noe, eller kanskje den hadde dødd.
Og så, da jeg gikk hjem fra jobb i dag, var det for det første masse sjøstjerner under brua, de kommer i flokk innimellom, og det er jo kjempegøy, at de gjør mener jeg, men man kan jo også bare være brutal og påpeke at sjøstjerner har veldig begrenset underholdningsverdi, de er litt underholdende når de opptrer som fenomen, og dett er dett. Men for det andre så jeg en flyndre! Flyndre! Det har jeg ikke sett under nygårdsbrua siden jeg så den som lå helt i ro i mange dager og var død! Først trodde jeg det kanskje muligens bare var en veldig spennede oransj stein, men så svømte den litt og da må den jo helt klart kategoriserers som flyndre. (ikke den som er død, eller den er jo også flyndre, men det var ikke den som svømte, det var den oransje steinen)
Da ble jeg fryktelig glad. Flyndre!
Og så, litt lengre bort, så jeg to småfisker som pilte og forsøkte å være mange, og så så jeg en død lang ting som en kråke satt og spiste på! HÅH!
Kanskje det var ålen som virkelig hadde dødd? Jeg vet ikke om åler er lyse på buken, men om det var en torsk var den fryktelig tynn og ikke noe rart at den var død iallefall. Kråka var nå uansett fornøyd. Og når den var helt ferdigfornøyd, tørket den nebbet på tangen.
Åh. FOR en begivenhetsrik dag!
Jeg sendte sms til the Stig som var blitt igjen på kontoret, og han var helt klart misunnelig.

Jeg innser, med fornuften om ikke med hjertet, at jeg kanskje kan virke litt rar, på alle de andre som går over brua, der jeg henger over rekkverket og stirrer og kanskje tilogmed roper JA!!! til meg selv når ting viser seg å ikke være oransje steiner. Men det er greit. Alt som skjer under nygårdsbroa gjør livet i Bergen litt mer virkelig for meg. Jeg prøver å ikke rope og peive for mye, men jeg er nesten nødt å følge med.

strømregning på kontorverkstedet

Konvolutten er kommen, og huff, vi gruer. Håjåj, det har jo vært så kaldt. Og strømmen så dyr i vinter. På kontoret har vi ingen veggfaste varmekilder, så det eneste var en vifteovn og alle vet jo at de sluker strøm.
Og så drar jo verktøy litt de og. Båndsag og sånn.
Regning: ......åttogåtti kroner. For januar og februar.
Ja. Det må man jo si var overkommelig. Riktignok sluker vifteovner strøm, men når de er eneste varmekilde i et lokale, og i entall, er det nok vanskelig å komme opp i kosmonautiske summer. Særlig når de må skrus av om man skal foreta seg noe annet elektrisk, om ikke sikringen skal gå.
Så jeg har vært kald siden desember, men du verden så økonomisk. Varmedress altså, det lønner seg.

KROT!

Avogtil tenker jeg at jeg i grunnen kunne tenkt meg å være forfatter. Å ha en liten skrivestue, i hagen, gå ned dit og sette meg og skrive på en bok, som jeg så gir ut, og så får jeg penger for det, og så går jeg ned i skrivestuen igjen og setter meg med en kopp kaffe, eller kanskje te, og skriver litt igjen.
Innimellom gjennomskuer jeg meg selv og innser at det er det lille huset i hagen, og hagen, og særlig den deler der noen gir meg penger, jeg egentlig er ute etter. Jeg tror ikke jeg hadde egnet meg som forfatter. Jeg tror ikke jeg evner å skrive noe som er lengre enn to sider langt, altså. Jeg hadde sikkert likt researchdelen, men å tenke ut et langsiktig plott, først, og så skrive ut hele driten, i månedsvis, mens jeg holder på den røde tråden og ikke skjener ut og begynner på noe annet, og så deretter vente i mer månedsvis på reaksjonene...nei, det passer meg ikke. Det blir litt for ensformig. Og jeg har ikke tålmodigheten, det er det bare å innse.
Likevel er det litt forlokkende også. Jeg skulle ønske det hadde passet for meg, jeg tror jeg kunne funnet på noe riktig rart i skriftformat.

Egentlig vil jeg holde på med akkurat det jeg holder på med nå, jeg må bare klare å lure inn den delen fra forfatterdrømmen der noen gir meg penger, og deretter fred og rod, til designervirkeligheten. (Og det lille huset i hagen.)

her, og der.

Jeg driver og pusler med pinner. Pinner er jo mangelvare, jeg forsøker å finne den konteinerern som alle har lagt pinnene som sto stablet ut fra husveggene på grunn av rasfare, i, men enn så lenge må jeg klare meg selv. I dag saget jeg fra hverandre et annet prosjekt, litt sorgsamt, for jeg kunne nok tenkt meg å ta vare på det, men etter å ha snudd det med den styggeste siden mot meg og stirret hardt på den (en hylle) sagde jeg den opp.
Etterpå kom jeg på at jeg ikke hadde tatt bilde av hyllen.
Men delene ble fine da.
Er inne i et prosjekt som ser kjempeenkelt ut (her fra innsiden) den ene dagen, og nesten uoverkommelig den neste, men det beveger seg da.

Og så har jeg endelig fått bestilt oss hotell i Gdansk. To ganger. Først hadde jeg funnet et billig, ganske sentralt, men så begynt jeg å tenke over om avstander i by, målt i luftlinje, egentlig hadde noe for seg, og selv om det lå en knapp kilometer utenfor sentrum, måtte man i løpet av den kilometeren forsere to firefelts motorveier og en god del togskinner, og det er ikke sikkert det ville vært hensiktsmessig å ta beinveien som en annen egypter i trafikken.
Luftlinje er egentlig bare interessant om du er i luften, synes jeg.
Så da ble det sentralere og dyrere men ferie, sant, man drar ikke på ferie for å spare penger, som min far alltid påpeker. Dessuten ville min mor være med på å betale for hotellet, ikke ser jeg helt hva hun mener hun kommer til å få ut av det, men hun sier " moran må være snill med ongan" og den linjen har fantastiske konsekvenser for meg, igjen og igjen.

fingre, tastatur, folk, tekst.

I dag var første gangen på jeg vet ikke hvor lenge at det ble merkbart varmere når jeg kom utenfra og inn på verkstedkontoret. Jeg har skiftet ut av vennikakoski-kostymet og skal straks gå ut og stable pinner på verkstedet. Jeg og Are Fanfare er ikke så mye samtidig på kontoret lengre, men han legger igjen små spor til meg i form av epler eller kjeks på pulten min, jeg legger igjen små spor i form av å spise disse. Jeg har verkstedplass ut mai, det er sinnsykt kjekt.
Snart jobbe, først blogge.

Det å oppdatere har endret seg litt fra starten av, det er jo nesten fem år siden den gang så det skulle da bare mangle. (nok et uforståelig uttrykk.) I begynnelsen var det et gjeng rundt Ol som blogget litt til hverandre, jeg tror mest fordi det var gøy å skrive i en sånn upretensiøs form. Og vi kommenterte til hverandre. På det som var skrevet, ikke sånn "det var fint", mer sånn "Bever! Jeg ville heller hatt en vennlig oter!" De fleste av disse har falt fra, det er bare fruen igjen, som ikke blogger så mye selv men som alltid gleder meg når hun kommenterer. Det blir litt sånn A Blast From the Past!, og så er det hyggelig i seg selv, hun er jo en av gammelbloggerne.
Da jeg flyttet fra Kirkenes, var det en periode der det var kirkenesere som kommenterte mest. Margrethe, Solvor, Niklas Gjørmefot, Gry, Kajeksa...sånne som ville tatt vennikakoskikommentaren uten å blunke. De hadde gjerne egne diskusjoner i kommentatorfeltet, helt uavhengog av hva jeg hadde blogget om. Jeg kunne skrive om fugler, deres flygedyktighet og utviklingen av flyvemaskinen, og alle 16 kommentarene handlet om overforsvømmelsen på Kajsa sitt kjøkken. Og det var storveis. Da følte jeg at bloggen levde sitt eget liv.
Nå vet jeg ofte ikke helt hvem det er som kommenterer, ofte er det jo ingen, kretsen rundt Påskeharen var lenge de som var flinkest, nå har de jo twillingtwist i Påskehuset, Bergljotta holder stand, men jeg blir like glad for kommentarer fra de jeg ikke kjenner selv. Jeg føler at det er viktig å si det, altså.
Én gang, i den tidligste bloggeperioden, kommenterte jeg på en blogg som tilhørte en kompis av en kompis. Han hadde skrevet noe om Posten og der følte jeg jo at jeg hadde noe å komme med, min mangeårige vendetta med denne etaten lagt til grunn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men alle kommentarene under min kommentar var sånn " Hæ?! Hvem er hun der frk Figenschou!?" " Hvem er hun der som driver og kommenterer i bloggen din, klaus?!" og jeg skjønte at jeg hadde tråkket i en form for salat, som helt uten forvarsel var skjøvet inn under foten min- her var det bare meningen at bestekompiser skulle kommentere. Likevel var bloggen åpen for alle lesere, og kommentatorfeltet også åpent. Så egentlig var det jo bloggeren som ikke hadde helt snøring, men jeg fikk oppgaven med å føle meg som idiot. Drit.

I det siste har jeg oppdaget at folk jeg ikke aner hvem er linker til bloggen min. Det synes jeg er helt fantastisk. Folk liker bloggen min! Håh! Ukjente liker bloggen min!
Og det til tross for at jeg verken er så flink til å linke eller kommentere selv. Jeg kommenterer sjelden, og linker helt inkonsekvent litt hit og dit, men har ingen imponerende linkeliste, i motsetning til f.eks Tenkerbell som har en misunnelsesverdig fantastisk en.
Ikke kommer jeg vel helle til å bli noe flinkere, jeg holder litt igjen på linkingen, sånn fra gammelt av tror jeg. Jeg føler at jeg må ha en slags relasjon med den andre bloggeren før jeg kan begynne å dele forlinkninger i hytt og pinse. (Ja, det er ikke sånn det fungerer, jeg vet, men likevel.)
Og så synes jeg enda at det er litt vanskelig å bruke betegnelsen blogge. Oppdatere eller å holde informert...jeg føler jeg er mer der. "Bloggingen" er tross alt bare en videreføring fra den gangen jeg skrev lange lange fellesmailer til kirkenesgjenget, hver gang jeg dro lengre enn til Nætamø.

Men det er kjekt dette. Det er jo det.

it iiis like....mistiri!

Det begynner å bli skikkelig våraktig og absolutt på tide å ta ned julestjerna, selv om jeg vurderer å la den henge til påske, siden jula varer helt til dess. Vi hadde pinnekjøtt her for en uke siden, for å feire nedtakelsen av julestjerna, men da så bestemte vi oss altså for å la den henge så lenge det var sne- det er nå- og nå vurderer jeg å la den henge til påske, siden det nå uansett er så kort tid til. Vi har et lammelår spart til anledningen.
Så har jeg gjort det ordentlig liksom.

Vårfornemmelse er stas, -bortsett fra på badet, når jeg tenker meg om, og det er nok der vi har mest vårfornemmelse akkurat nå tror jeg. Jeg har jo skrevet om at vi har en lekkasje der. Den er egentlig ikke særlig plagsom, den er fluktuerende og følger ikke noe mønster, så man må alltid passe på å sjekke om det er vannplaning på badegulvet før man går inn, om man går i tøfler som er flate under. Sokkelest er alltid tryggest. For vi har funnet menge logiske plasser å henge blautsokker til tørk, og om man er i en middels distre periode kan det henge sokker ganske mange steder i huset samtidig uten at det blir rift om plassene og uvennskap i relejsjn.
Rørleggeren var jo her og tok en kikk, og skjønte ikke hvor vannet kom fra. Vi skjønner det ihvertfall ikke. Men nå i det aller seneste har vi begynt å tenke på om det ikke kanskje kommer utenifra?
Fordi, når det har vært mye sne og de i oppgangen med barnevogn har satt barnevogna ved postkasseveggen, og sneen på hjulene smelter, så renner det vann i små bekker ned langs dørkarmene på badet hos oss. Husverten har fått beskjed, men ifølge en arkitekt hun hadde med seg ned på badet vårt var det mest sannsynlig kondens.
Vel, nå er jeg ikkun og blot en interiørarkitekt, men det skal være noe alvorlig med kondens før den til tross for baderomsvifte kommer sildrende bekkevis ned fra bak dørkarmen, mens den avsetter spor av bygningsmasse på sin vei. Dessuten er det jo rart at det bare dannes kondens når noen vanner blomstrene i gangen over oss, eller barnevognene står og renner av seg.
Nuvel. Ikke mitt problem, heldigvis.
Men når det kommer vann inn den veien, så kan det jo komme vann inn andre steder og! Og utenfor inngangsdøren går det et avløp fra takrennen ned i bakken. Det er litt rart egentlig, at man vil ha det dit istedetfor på fortauet, men kanskje det går inn sammens med avløpsvannet fra huset? Imidlertid spruter det vann OPP fra dette røret når det regner skikkelig, og ikke vet jeg hva som skjer, men det kan virke som om den gnomen som har ansvaret for sporvekslingen i avløpssystemet under huset vårt ikke er fornøyd med siste lønnsforhandling iallefall.
Så vanninvasjon er gjeldende teori for tiden.

Nå har jeg jo lovt et mysterium i overskriften, og det kommer her: innimellom må man dusje i ganske kaldt vann. Selv om man ikke har brukt opp varmtvannet. Jeg har trodd at jeg har hatt veldig vekslende kroppstemperatur det siste året, men the Stig merker det samme som meg. Nå vil vel kanskje enkelte trekke den slutning at det da må være varmtvannstanken som lekker, eh kaldtvann riktignok, utover badegulvet--- men det er plenti varmtvann i vasken. Både på kjøkkenet og på badet, oppe og nede. Og det er ikke når vi dusjer at det kommer vann utover gulvet.
Mistiri!

julestjerne, blant annet

På lørdager er det byutfart. Sånne kjappe, gjennom enorme folkemengder, for å hente hjem det som skal i hus og også få en føling med å ikke være totalertemitt,( eller totlatermitt!)
Sneen er gått, så nå skal jeg ta ned julestjerna. Og henge opp en lysende blomsterranke istedet. Jeg lurer på om ungene kommer til å slutte å kaste sne på vinduet mitt hele tiden nå som julestjerna er tatt ned? (ehm...ja, ettersom det ikke er noe sne mer så må de vel det.)
De har gitt meg noen ubetalelige opplevelser, jeg står rett bak gardinene for det er bare der pc-en trives, så jeg ser jo når de skal til å kaste. Når de bøyer seg ned for å lage sneball av haugen utenfor vinduet, titter jeg ut. Når de retter seg opp for å kaste, ser de rett på meg, det er noen fantastiske ansiktstuttrykk de byr meg. Hohoh. Men det får dem jo ikke akkurat til å la vinduet mitt være i fred.
Da vi hadde byutfarten gikk vi gjennom den delen av parken som tilhører folket i parken. Det er altså det eneste stedet i Bergen der det fortsatt er sne. Stakkars folket i parken, de har det verst, uansett.

Nå er det straks utfart igjen, man må jo gå TUR må vite. Støvlene mine veier flere kilo og det går altfor fort i nedoverbakke, jeg er som et sneras. Men først skal jeg få appelsin så jeg ikke blir blodsukkermonsteret halveis over Puddefjordsbrua.

GUD så kjedelig det forrige innlegget var, jeg tar det tilbake, hva har skjedd? Har jeg blitt hverdagsblogger? Glørgh!

Jeg har tatt på meg venkegøngeskostymet mitt og er på vei på verkstedet. Det regner og det blåser, hvilket er litt hurra, for da blir sneen borte, men ikke sånn umiddelbart hurra, for jeg blir våt. Jeg tenker at det sikkert ikke er så varmt og godt på verkstedet i dag. Foreksempel kommer det nok en god del vind inn igjennom det hullet i veggen som er en "ventil" men som mangler akkurat den flappen som gjør at det blir en "ventil", og dermed heller utgjør et "hull". Det kommer mange koserlige lyder inn gjennom det hullet da, det skal det ha. Litt som havet. Når jeg kommer til Spilde, hjørnebutikken vår, tar jeg til venstre. Når jeg kommer til Mixen som er ranet og konkurs og derfor ikke er der mer, tar jeg til venstre en gang til. Når jeg kommer til neste hjørne tar jeg også til venstre, dermed kommer jeg tilbake til inngangsdøra vår, hvor jeg slår koden og går inn igjen.
Legginsene er våte, eller iallefall den ene jeg ser at jeg har husket å ta på. Det er helt klart hjemmedag i dag. Jeg har jo dessuten fått tilbake macen, den har jo vært på en treukers rep, og jeg har jo både billedoverføringer å foreta og backuper å gjennomføre. Kjenner jeg meg selv rett kommer nok gulvet til å bli sveipet også.

(det ble det ikke. Derimot ble det spilt bittelitt Wii. Og matvareregnskapet ble ført.)

Sånn.

fx

Jeg lurer litt på om jeg skal forskjønne bloggen? Den ble jo til verdens styggeste blogg da jeg fant templaten og forandret alle tallene- det viste seg at numrene var fargekoder. Så syntes jeg det var litt sympatisk av meg å ha en stygg tilfeldig blogg istedetfor en overstyla fin en- men ærlig talt, om det er sympati/empati jeg forsøker meg på, får jeg heller begynne å gi penger til tiggere. Eller bake boller til dem.

Jeg har jo skrevet litt om mitt forholdt til flaks. Da jeg skrev om turen til Gdansk. Min mor kan ikke fattig begripe at jeg bestilte turen akkuret når det er intervjurunder på den ene skolen jeg har søkt på. The Stig skjønner det godt.
Altså, jeg vil bare få presisere at jeg ikke tror jeg har mer uflaks enn folk flest. Jeg vet ikke engang helt om jeg tror på fenomenet "flaks". Sikkert er det derimot at flaks, som i flaksoguflaks, har eksistert i en språklig evighet og dermed må regnes som noe som oppleves som reelt av folk. Av meg og. Selv om jeg ikke tror på det. Det er vel vår tids overtro. Jeg kan strekke meg så langt som å si at jeg tror på en opphopning av tilfeldigheter. I datamaskinene mine for eksempel.
Og så er jeg en sånn en som sjelden tar sjanser. Alstå anså jeg det som mer taktisk i forhold til en intervjumulighet, å sørge for at det passet himla dårlig å bli innkalt til intervju. Så får vi se.
Om jeg ikke blir innkalt, tror jeg derimot ikke at det er fordi jeg har oppdaget at det er ganske ok flyforbindelser mellom Gdansk og Stockholm. Da er det på grunn av illustrasjonsoppgaven min.

ja ja ja ja

Jeg står og hører på radioen, der en gubbe drar fram den gamle leksa om at finnmarkinger er som barn, som late barn. Det vil si, jeg forsøker å ikke høre på, det er i all hovedsak det jeg gjør, jeg orker ikke høre på dette enda en gang, men hanhvisnavneimånevnes vil gjerne høre, så jeg har på hørselvern og når det trenger igjennom nynner jeg på Gamle Guro med tennene litt fra hverandre så det synger i hele kraniet.
Påstanden hans er en påstand som er dratt fram og brukt om alle postkoloniale områder.

Jeg skal ikke motsi ham. For det er ikke viktig. Det er ikke viktig. Det er ikke så nøye at det ikke er riktig heller. Om jeg begynner å dra fram tall, bidrag til BNP, fiskarbonden (siden han insisterer på å gå tilbake til 1700tallet i påstandene sine), hvem som egentlig har tilgang på ressursene i nord, og hvor disse faktiske ressursene faktisk blir foredlet, og ikke minst i hvilke fylker disse ressursene telles som skattbar inntekt, da gir jeg ham definisjonsmakten. Finnmark er et annet sted, om du synes vi syter og er late, ja ok. Da synes du det. Det har ikke noe med oss å gjøre. Om man som minoritet til enhver tid skal sammenligne seg med majoriteten, og etterstrebe majoritetens idealer, da mister man minoritetens særpreg og egenhet. Da har man ingenting. Du får se på ting på din måte, du gubbe.


I går fikk iallefall dette postkoloniale barnet en mail fra den ene skolen jeg har søkt på, den som vanskeligstilte meg med byråkratiet sitt. Jeg har fylt ut alle papirer rett, eller rett nok iallefall, og er med i runde to.
Jeg var en av 250 som ville ha en av de 25 plassene, nå er jeg en av 46.
HJEeeeeelp.
Det er jo alt for skummelt. Ærlig talt, jeg er så veldig lite spenningssøkende, dette er i overkant. Og er det ikke verre å være en av de 20 om ikke får være med, enn å være en av 200? Fra jeg fikk mailen og til nå har jeg nok ropt hjeeeelp lavt til meg selv ca 2000 ganger.
Det virker heller ikke som om de venter seg noe mer av meg, ikke intervju eller noe, de skriver bare at de skal se på paprirene mine en gang til.
Og det er jo bra, da jeg kom inn på Khib var det en tre dager lang opptaksprøve som var helt unødvendig, (men det er fordi khib ikke er noe bra skole og ikke het vet hva de holder på med, og derfor må late som ved hjelp av staffasje.)
Så nå må jeg bare vente, til langt uti mai.

Baff.

Åå! "Venter på deler!" Hurra! Venter på deler!

Nå har macen vært til reperejsjn i to uker. Jeg venter egentlig bare på at de skal ringe og si at de ikke finner noe galt. Jeg har en sånn egen side, der jeg kan se hva jeg har på bestillingslisten (ingenting) og på reperasjonslisten. På reperasjonslisten står macen, og i to uker har også statusmeldingen vært "under feilsøking". Nå er jeg jo knappest henført i villedelser om apples servicenivå, så jeg tror ikke det har sittet en mann pal og feilsøkt i to uker, jeg tror de skrudde den på for to uker siden, noterte seg at det var mulig å skru den på, kalte det for feilsøking og så la den på hylla til de hadde tid å ta tak i den igjen. Men nå har den tross alt vært inne en stund.
Og i dag var statusmeldingen "venter på deler"! Hurra! De har funnet noe som er feil og som kan repareres! Hurra! Hurra!
Jeg tror det er vanskelig for en som har et normalslapt forhold til datatrøbbel å forstå hvor glad den meldingen gjør meg. Jeg har levert inn maskiner med blåskjerm, fyrverkeri i skjermkortet, feilmeldinger som "kan ikke finne Windows utforsker" og feilmeldingskanonader som gjør det umulig å komme til på maskinen, og maskiner som nekter å få harddisken reinstallert, uten at de som har skullet reparert har klart å finne feil. La meg bare få gjenta: jeg har ikke gått til reperatør med maskiner som lager litt rar lyd når det blir for varmt ute, det er snakk om blåskjerm. Og likevel: ingen feil funnet.
Det gir en viss frustrasjon i hjerte og hjerne.

Men nå. Håh. Endelig.

Det blir bra å få den tilbake, pcen er grei å surfe på nettet på, men jeg har akkurat ventet tretten minutter på at den skulle klare å åpne en tekstfil, og den er ikke helt stabil i systemet heller.

Jeg lærer av Wenche Foss

Åh, om dere kunne hørt kjøleskapet mitt nå. Det holder en fantastisk rytmekonsert. mm- dagga-dagga-dagga mm M! M! dagga-dagga-dagga! Og om natta spiller det elgitar. Jeg har forsøkt å filme det mens det holder på, men foruroligende nok fester ikke denne lyden seg på teip.
Nå, det var ikke det jeg skulle snakke om, og det har jo heller ingenting med Venke Gønges å gjøre.
Når jeg kommer på jobb, skifter jeg til arbeidstøy. Det blir litt hopping på gulvet med en fot i arbeidsbuksa og en fot på en flattrykt sko og den...eh, tredje foten, på gulvet istedetfor på den andre flattrykte skoen som ville vært å foretrekke, og sånne saker. Dere vet. Alle vet. Siden jeg jo uansett går i flere lag ull har jeg i en tid pleid å gå i skjørt bort på jobben, som er enklere å skifte seg ut av, men Wenche Foss, vet dere, hun kjører jo faktisk i slåbrok til Teaateret. Så nå gjør jeg også det. Bortsett fra det med bil, slåbrok og teaater. Men jeg gidder ikke lengre å ta på meg klær som skal være mellom ullundertøyet og kåpa det kvarteret det tar å gå på jobb. Fungerer utmerket. Takk, Wenche.

Videre kan jeg jo ta med at av min mor har jeg lært at man aldri må stole på en katt, av min far at det finnes ikke dårlig verktøy, og av min søster at høyresiden er den siden man blunker raskest på. Farmor lærte meg å spille Casino og bestefar å jukse når jeg la kabal. Så nå er jeg godt rustet for videre livsførsel.

Jeg klager ikke.

Det er blitt stas å være på verkstedet igjen. Det er utrolig hvor mye temperatur har å si. Jeg står i soldelen av verkstedet og er varm og glad og koper i vei og drikker kaffe mens arbeidet faller på plass i hodet mitt. Eller så faller det på plass på arbeidsbenken. Macen er fortsatt på reperasjon så den forstyrrer ingen. Varmedressen ligger på en stol. Og igår så jeg tilogmed en torsk eller en ødelagt hai fra Nygårdsbrua.

Jeg gjør mitt beste

Jeg prøver å sikre meg at jeg iallefall blir innkalt til intervju der jeg har søkt master, så nå har jeg bestilt tur til Gdansk i den perioden intervjuene skal foregå. Så har jeg gjort mitt.
En periode hadde jeg faktisk kjøpt to turer til Gdansk, denne og en til, som går i en periode som ikke krasjer med noen eventuelle intervjuer, men jeg bestemte meg altså for å beholde turen som vil krasje. For sikkerhets skyld.

Håh håh!

Det regner og det regner, og jeg er overfalt av vårfølelsen! Og jeg vil til Gdansk! Først ville jeg til Slovenia og det er ingenting med Slovenia som gjør at jeg ikke vil dit mer, men det er dobbelt så billig eller heter det kanskje halvparten så dyrt, å dra til Gdansk! Vi har dessuten bestilt billettene hjem i dag, og det koster det samme en vei til Knirkenjarga som tur-retur Gdansk, så da er det liksom gitt for pengene, om det også skulle være et bokmålsuttrykk. Og når vi først er nordvent, er det ingen enkel sak å komme seg på ferie, så det er nå, det er nå! Nå det gjelds!
Mannen skal sjekke strømregingen og så ringe hjem og si om vi kan dra eller ikke.
Det han ikke vet er at jeg allerede har bestilt billettene.
Jeg fikk en sånn voldsom trang til å være ufornuftig med pengene. Det er jeg jo aldri ellers, nå har jeg bestemt meg for å ta meg råd til det jeg strengt tatt har råd til, og ikke bekumre bekumre for fremtiden. Hva skal man med sparepenger om man ikke bruker dem? Da blir de jo lagringspenger.
Dessuten kan man avbestille i 24 timer.
Noe jeg kanskje må...for sett at jeg blir innkalt til intervju på en av skolene jeg har søkt på, da er det mest sannsynlig akkurat i det tidsrommet som jeg hadde tenkt at vi skulle være i Gdansk...i. På? Preposisjon. For det står det i papirene. Som jeg tross alt velger å forholde meg til. Så jeg burde kanskje ha bestilt ipå et annet tidsrom da...Men ifølge loven om alle tings iboende fanskap, kommer jeg kun til å få invitasjon til intervju om jeg oppholder meg i Gdansk når intervjuet skullle ha funnet sted. (Av samme grunn har vi tenkt å skynde oss å kjøpe hus i Kjerkenkjarga, for da er jeg jo nødt å komme inn i Sverige.)
Hm. Det er vanskelig å skulle skjebne i vei sånn der.

Jaja, men det blir Gdansk! Ferie! Bytripping og vår!

ale fuler smoothier

Jeg akter dagen enda jeg, det bør man jo strengt tatt. Så mye annet sysler jeg ikke med, jeg leser faglitteratur som har dynget seg opp, men det viser seg at hjernen min er ødelagt av for mye internett og tv-spill, så jeg kan ikke lengre konsentrere meg. Da hjelper det ikke å være den som leser fortest i verden. Når man tenker på noe helt annet mens man leser det, mener jeg.
Men jeg gir ikke opp riktig enda, jeg skal være hjemme og lese til macverket er ferdig på reperasjonen sin. Und dann ferksted time!

Det er vår her. Det er mulig alle bergensere synes dette er vinter, men det er bart her og der på veiene, omtrent sånn som det er på syttendemai hjemme, så jeg har vårfølelsen og det er den beste følelsen av alle. Den ligner litt på på-vei-til-fest-følelsen. Som er den aller beste følelsen av alle.
Jeg håper det blir litt sånn norsk søringevår også, med andre ord sommer, før vi flytter hjem første juni. Men jeg tar det jeg får altså.

I går sto jeg en halv time i vinduet, til og fra, for å se på en bil som var mest en buss og som sto oppi en snehaug men som sjåføren ville ha til å være på veien. Det de gjør da, her, er at de setter seg inn i bilen, og så trykker de gassen helt inn. Så sier bilen VVVVVVVVVVVVRRRRRRRRRRRRNNNNNN og så spruter det sne rundt hjulene som spinner rundt i full fart. Jeg vet ikke hva de tror spader er til, kanskje de tror det er et slags salatbestikk til hagefester der hele nabolaget er invitert. Han her som satt i bilen, han ga seg ikke. Kanskje han ikke hadde noen til å hjelpe, kanskje han ikke hadde noe spade.
Jeg satt og leste da han begynte (James Clifford, the Predicament of Culture). Først holdt han bare gassen inne. Lenge. Det er en ganske insisterende lyd, men jeg har lært meg å kjenne den igjen så jeg ble sittende og lese, sånn som det var meningen at jeg skulle. Men så trykket han gassen inn i støt, sånn VRRNN VVRRNN VVRRNN
VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN og det var en såpass interessant fortelling at jeg måtte bort å se. Så fikk jeg en halvtimes forestilling med en mann som forsøkte å få en buss ut av en snedunge kun ved hjelp av å trykke inn gassen i forskjellige rytmiske sekvenser, samt rugging på overkroppen. Stakkars. Enten var han et nepskrell, eller så følte han seg veldig dum der han holdt på. men det var kjekt å se på, omtrent som å se på an gravemaskin, av en eller annen grunn.

Man bør akte dagen

Så derfor skal jeg skrive om hva jeg drømte i går. Altså ikke i natt, men det gjelds likevel.
Jeg var dritgod å svømme! Jeg hadde funnet en helt fantastisk teknikk for brystsvømming, der jeg var mer over vann enn under vann, for det er jo mer motstand og friksjon under vann enn over. Dermed fløy jeg mer over vann enn lå i det, jeg var bare så vidt nedi for å ha noe å ta svømmetakene i, og det gikk dritfort!
Fssssssssssssssssj, fssssssssssssssssssssj, fsssssssssssssssssj!
Så jeg stilte like godt i OL. I herreklassen.
Og jeg vant jo selvsagt suverent, for jeg svømte jo så fort. Fssssj. Og så ble jeg disket. Uten henvisning til noen regler. (det var helt legitimt for damer å stille i herreklassen, vi hadde jo så allikevel ingen sjans der) Det vil si, de henviste til "noen regler som ikke var skrevet enda". De var rasende, og de var gubber. Jeg tok det med sagen-ro. Jeg svømte jo fortest.

Og jeg skjønte at de var så sinte fordi det var umulig for menn å svømme like fort med denne teknikken, det var en teknikk som fordret en lett damekropp. Sport var ment for menn, alt som var viktig og verdsatt i sport fordret en mannekropp, styrke og muskler, visst kunne damene få være med, de kunne jo likevel ikke nå opp, de kunne jo konkurrere i "dameklasser", litt svakere, litt mindre utholdende som de var med damekroppene sine. Jaja, kunstløp og sånt, der kunne de sveive rundt og være vakre og tynne, men ikke egentlig atleter.
Og så kom jeg med denne svømmeteknikken som gjorde at damer svømte fortere enn menn. Klart jeg ble disket. De trodde jo de hadde satt premissene.

Verktøy

Jeg tenkte litt på det, her om dagen, da jeg klappa sammen macen med fyrverkeriskjermen, heiv den i ranselen og skyndte meg hjem gjennom sneen for å ta backup, at det samme og noe helt annet skjedde for åtte år siden.
Da sto jeg på et av øvingsrommene på Rauland, der jeg studerte folkemusikk, jeg hadde spilletime, fele, jeg tror jeg spilte en bånsull fra Numedal, på Maj si fele, som hun skulle selge og som jeg hadde fått låne, og som jeg hadde forelsket meg sånn i, da den plutselig lagde en lyd selv, uten meg, og så sto jeg der med felehalsen i hånda, og det hadde jeg jo forsåvidt gjort øyeblikket før også, men øyeblikket før var halsen festet til felekroppen, og nå var den laus. Ikke laus, den var av.
Både jeg og felelæreren min sto musestille, som om fela hadde planer om å løse seg opp i flere faktorer. Og også fordi det var blitt helt blankt i hodet mitt. Eller, derfor sto jeg i ro, men det var kanskje blitt litt blankt i hodet på læreren min og. Jeg holdt felekroppen fast under haka og tviholdt på det som nå strengt tatt bare var en pinne som stakk ut. Stolen falt i gulvet. Strengestolen. Felelæreren min tok forsiktig tak i felekroppen og sa at nå måtte vi være forsiktige så ikke pinnen falt. Pinnen som er inni felekroppen og som står der og holder lokket og bunnen i spenn, ut fra hverandre. Strengene slang og var det eneste som holdt kroppen sammens med kroppen. (jeg snakker om fela her, men det er vel ikke nødvendig å presisere. Jeg tenkte bare jeg ville nevne det sånn at ingen skal tro at dette var en følelse i samme gate som blankt hode. Den løse halsen var noe helt konkret, felemessig.)
Åh, hjelp hjelp hjelp.
"Spring opp til An Margit og få henne til å ringe Odd Osmund, jeg tror han er i bygda akkurat nå" sa læreren min og jeg sprang opp på kontoret til verdens bese kontordame gjennom tidene, hun som alltid får presang og konjakk og fruktkurv av hvert kull som slutter på Rauland. " Ja, han er uppe på hytta til Svalastog" sa An Margit, og ringte for sikkerhets skyld og hørte om han var inne, den omreisende felemakeren, som tilfeldigvis var i Rauland med verksted på hytta til Svalastog når Maj si fele sprakk. Så tegna hun kart til meg, jeg skjønte hvor det var, det var bortover mot Raulandsgrend, men fint mulig å gå dit på tyve minutter, og om vinteren gitt det dessuten fint å gå over jordene så dette skulle gå greit, fort.
Jeg sprang ned på øvingsrommet igjen og henta fela mi, eller Maj si fele, men fela mi, som læreren min hadde pakket ned i feleskrinet, heiv på meg jakka og jeg aner ikke hvorfor jeg hadde sånn hastverk, nå var den jo ødelagt, men jeg hadde stress i kroppen og ville komme meg til felemakeren NÅ, så jeg la i vei over jordene, og jeg var nesten litt på gråten, men senere en gang ødela jeg fløyta mi, og da gråt jeg på ordentelig, denne gangen var det bare nesten, og det var jo også det at nå hadde jeg hatt så utrolig flaks at felemakeren var i bygda noen dager.
Jeg så nok likevel litt betuttet ut da jeg banket på, og da han pakket opp fela mi, for han begynte å forklare om ei hardingfele som hadde hengt på en vegg og havnet bak en steikovn og blitt knust, og den hadde blitt helt fin, se på den nå, og jeg måtte jo le litt, for hvem har fela si hengende i steikefettet! Og han skulle nok klare å få fiksa fela mi også, ikke trengte det å bli så dyrt heller, eller ta så lang tid, og god tur tilbake til skolen, dette ordner seg, og hadde jeg nok klær på meg og jeg frøys vel ikke?

Jeg hadde feleknekket i kroppen i flere dager, og ble egentlig litt uvenner med den fela etter det. Liksom litt redd den. Så da Maj fant ut at den måtte skaves kjøpte jeg meg ny fele i Ungarn. Som har oppført seg bra, strengene ligger kanskje litt høyt over halsen, men det er ikke noe jeg har tenkt å bruke penger på og jeg vet heller ikke på hvilke hytter felemakerne bor i her i Bergen.

Da jeg ødela fløyta, to år senere, var det ikke noe den fant på selv, det var fullt og helholdent min feil. Jeg gidder ikke engang si hva jeg gjorde, det var så teit. Det var bare å kjøpe ny. Jeg sendte den likevel til en fløytemaker, hun fiksa den så godt hun kunne, men den samme ble den selvsagt aldri. Det er likevel greit å ha ei reservefløyte, på samme måte som jeg nå blogger på PCen min.
Jeg tar den frem når det er lenge siden jeg har spilt, så kan jeg skylde på fløyta når det ikke høres ut helt som det skal.

Men aldri noensinne har vel noen i en datamaskinbutikk sagt at dette skal vi nok fikse, det ordner seg, og er du ikke litt tynkledd i den sure vinden!

det ene og det andre, som er noe helt annet

Hm. Det er faktisk ganske pussig, og intenst tilstedeværende, at tennene mine ikke lengre passer sammen. Ikke kan jeg fatte og begripe hvordan det har hendt heller. Det er liksom undertennene som kræsjer i overtennene. Da jeg nektet å gå mer med plate sånn i femtenårsalderen, etter å ha slått tennene laus mot betonggulvet til Hammerfest Ungdomsklubb, advarte en alvorlig forsamling grønne frakker og munnbind meg mot at dette valget ville jeg muligens bli plaget med i voksen alder.
Men sånn over natten?
Jaja. Man venner seg til alt. Og hvis ikke, må jeg nok begynne å sitte med sånn halvåpen munn.

Og en ting til. Jeg har fått sånn gratis abonnement i tre uker fra DN. Ikke at det har ført til noe i praksis da, det ligger ingen aviser noen steder, kanskje jeg må møte opp utenfor huset på ukjent klokkeslett for å få den, uansett, når man sier JATAKK så er man med i trekninga av noen ipodtoucher. Og det er jo ikke så viktig, det er ikke noe jeg ønsker meg, men de sier at jo flere du får til å si jatakk til tre ukers gratisabonnement, jo større er sjansen din til å vinne trykkepler.
Det er bare det at alle de du gir gratisabonnement også er med i trekningen. Og da er mitt betimeligste spørsmål, riktignok med den viten i mente at geometri var min sterkeste grein innen matematikken, likevel: vil ikke det si at jo flere jeg verver, jo mindre blir sjansen for å vinne? Strengt tatt?

Høh.

joda, joda

I dag har jeg:
våknet med en overkjeve og underkjeve som ikke lengre helt passer sammen i front
avstøvet gulvet
kjøpt ny datamaskin til pappa på det store skumle internettet, etter skiftende kriterier
forsøkt å rekonstruere oppskrift på skillingsbolledeig over telefon med min mor
oppdaget at oppskriften på skillingsboller er i boka med familiens oppskrifter jeg fikk av mamma til jul
satt skillingsbolledeig
lest sovjetisk sci-fi
forsøkt å rekonstruere tilgang til nettbanken min, over telefon med velvillig kundekonsulent, som skjønner at man ikke nødvendigvis husker siste transaksjon når nevnte transaksjon var før jul

nå skal jeg ut å måkke av benken sånn at vi kanskje kan drikke kaffe der

fru og frk figenschou kommuniserer

Jeg forsøker å snakke med min mor over gmailchatten, et nytt og nyttig verktøy, noe vi forsåvidt har prøvd på før:


meg: BØ!

50 minutter
18.47 ranfig: BØ sjøl
meg: håh
18.48 alt vel i kirkenes?
ranfig: du takk for dn.skal lese vinsidan
jævla uvær her
meg: ja og fredag og lørdagsbilagan e åsså arti
så kan han knut få ræsten
18.49 ranfig: chatte vi nu?
meg: det e det vi gjør
ranfig: å, første gangen min! 1)
i mårra træff du mæ på feizbuk siden æ klarte chattinga
18.53 meg: feizbuk!
voi og voi
ranfig: ha det
meg: ....eh, ha det





1) hukommelse er ingen verdsatt egenskap i min familie

Luther tror han hevner seg men ender med å skyte seg selv i foten

Rett etter at jeg hadde skrevet og publisert at Luther kunne gå og henge seg, kom Are Fanfare innom på kontoret. Han hadde kjøpt seg ny macbook pro! Håh! Han er pc-mann, men har hatt så himla mye problemer med pcene sine at han nå hadde kjøpt mac. (som han har installert windows på). Ja, lykke til med mac, sa jeg, jeg har hatt en god del problemer med min, sa jeg og pekte.
På en delvis svartflekkete skjerm. Jøss, sa vi begge.
Den kan mange kunster, den macen. Nå laget den svarte firkanter over skjermen, som så ut som sånne tegninger man tegner av fyrverkeri når man er ti år.
Jeg tenkte bare at nå, NÅ gidder jeg ikke mer. Nå skal den til reperasjon, med sine tusen feil. Jeg formidlet vel også dette til Are, nyslått maceier, 15.000. (Jaja. Han klarer seg.)
Jeg pakket sammen og dro rett hjem for å ta en backup, ettersom jeg ikke har backupdisken på jobb. Innen jeg kom meg hjem hadde den slått seg helt vrang, så jeg fikk ikke tatt noen backup, men det gjør jeg strengt tatt ganske ofte, så jeg mister vel ikke så mye.

Jeg har altså levert macverket til reperasjon før. Den er en skikkelig mandagsmaskin ( jeg kjenner kretsene i traktorfujitsuen fryde seg når jeg skriver det) og I hate mac. Før har de aldri funnet noe galt, for straks den kommer blant sine egne oppfører den seg som et nylagt egg. Så denne gangen tok jeg bilder av alle feilene og la på skrivebordet. Hah!
Det var selvsagt før den kræsja helt. Nåja. Jeg tvang han i kjelleren på macbutikken, han i innleveringsstajonen, til å se på bildet av macskjermen på mobilen min, selv om han strengt tatt ikke hadde noe med reperasjonen å gjøre og vi påpekte dette flere ganger begge to. Men jeg ville at de skulle se at det faktisk var noe galt, ikke noe jeg fant på, at jeg ikke har sånn Munchausen by proxy server.

Nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg begynte dette innlegget med å skylde på Luther?
Rent bortsett fra at han har en finger med i alt.
Jo, hvis han tror han kan hevne seg ved å ta knekken på maskinen så haha, for nå får jeg iallefall ikke jobbet på to uker. I morgen skal jeg sove til tolv! (9)

På en måte var det greit at den gikk i stykker, jeg har ingen umiddelbare frister, jeg har akkurat levert fra meg alt som var viktig å få levert i vår, og nå må jeg jo bruke mer tid ute i verkstedet med pinnene mine istedet for inne på kontoret mens jeg tenker med datamaskinen, på hva jeg skal gjøre. Og det er nok mer effektivt, egentlig.
Øh...nå ble jeg litt usikker på hvem som egentlig fikk siste stikk her.
Ok, jeg sier det sånn at hvis jeg ikke jobber mer enn fire timer på verkstedet, så var det jeg.
Tror jeg.

Jaha. Som i "Selvstendig drivende"

Når jeg begynte her på verkstedet var jeg helt panisk på at jeg skulle jobbe 7,5 timer om dagen, som er normal arbeidsdag, og mye mindre enn jeg la inn på kunsthøgskolen. Jeg tilogmed noterte hvor mange timer jeg hadde jobbet, i almanakken min, og regnet gjennomsnitt. Jeg syntes det virket mest riktig å gjøre det sånn, siden det offentlige betalte for meg. (Arbeidsledig med oppspart rett til dagpenger.) (Og også oppspart rett til dårlig samvittighet.)
Jeg har brukt ganske lang tid på å få meg selv til å forstå at det ikke plager en levende sjel at jeg ikke sitter på verkstedet gjennomsnittlig 7, 5 time pr dag. Jeg bruker egentlig enda litt tid på det.

Jeg har ikke noe problem med å legge inn en normalarbeidsdag eller mer om jeg har et prosjekt eller skal nå en frist, men når du jobber for deg selv, som kunstnerskråstrekfridesigner, helt alene på et verksted, solo, så krever det faktisk endel mer av deg enn når du jobber for eksempel på museum. Siden det er det jeg har mest erfaring med. Eller, det krever noe annet av deg. På en vanligjobb er arbeidsdagen mer oppdelt og variert, så må du kanskje ned og ta en kopi, ut og ha et møte, snakke med en vanskelig kunde, og jeg sier ikke at det ikke er krevende, men det er selvdrevet.
Du sitter ikke helt alene og vrir hjernen din og prøver å komme på nye ting hele dagen uten hjelpemidler.
Jeg har funnet ut at akkurat det faktisk er ganske vanskelig. Det er greit nok når jegallerede har funnet ut hva jeg skal gjøre, men det er langt fra greit nok når jeg prøver å finne ut hva jeg skal finne på nå. Det jeg har funnet på, istedetfor hva, er hvordan.
4 timer på verkstedet er nok. Luther kan gå og henge seg.
Og selv dette har jeg litt problemer med altså. Skulle ønske jeg var litt mer samvittighetsløs.

Men fire timer effektiv jobbing er bedre enn allverdens timer med ringtrasking.

Såh. Hva skal jeg finne på på verkstedet fremover? Hm.

Dagen i dag. Årh.

Først i dag skrev jeg dette brevet:

heisen

kor går det me dæ?

Æ har forsåvet mæ litt, eller, æ har drømt skumle ting om skoltesama i hele natt, å våkna hvært kvarter (sikkert ikke, men det føltes sånn) så æ va så sliten i mårrest at æ bare sov litt til. Det kan æ jo. Da dæm sa på Tvn i mårrest at ho anette sagen skulle få åpne kollen bare gråt og gråt æ. Hehe. Nu e æ mer i lage igjæn.

Æ har hadd besøk i helga, av ei folkemusikkvenninna, det har vært fantastisk. Hvis bergen hadde oppført sæ sånn her litt oftere skulle æ ikke fløtta. Vi va på konsert med bruce molsky, sikkert ikke nån du har hørt om, men en legende. Voi og voi. Ætterpå gikk vi på Hinsides og så Bergen Mandolinband. Og jaggu mæ dokka ikke han Bruce Molsky opp der, og jamma med dæm på scena! Å han storkoste sæ, du kunne se at han syns det va halt fantastisk å spille. Vi va jo helt på styr i lokale. Altså, det e som om Tom Waits hadde kommet for å spille med Epnut Noylers. Eller dr.Wessel kanskje heller, æ vet ikke helt ka slags musikk epnut noylers spille.
Å så neste dag hadde vi bakfullklubben på vågen, å æ e jo faktisk ganske glad i å vær bakfull, alt blir liksom litt roligere i hodet mitt da, å så va vi fem støkka som satt der å flirte i tre tima. Åh, æ va så fornøyd da æ gikk hjemover.

Nu skal æ gå på å ta på mæ litt mer ullundertøy å så skal æ gå på jobb å tenke litt alvorlig på ka æ egentlig skal gjør på jobb fremover.
Æ har prøvd å tenke litt alvorlig på det før, men ikke helt funne ut akkorat kordan man tænke alvorlig på sånt.

silje

Jeg går utifra at dere klarer å merke det gode humøret mitt? For litt senere dugget det for solen.
Jeg har gått til jobb i timesvis i dag. Det er alltid noe man har glemt, og er det nøklene, må man snu nok en gang.
Og jeg får ikke den skumle skoltesamedrømmen utav hodet, jeg drømte at de solgte gammelt hodekjøtt i butikkene i Skoltebyen, som var en ganske stor by med vanlige butikker. Altså, hodekjøttet var fra døde skoltesamer, jeg fikk smake på noe som var 125 år gammelt. Senere kjøpte Mannen en ladning av dette. Ikke vet jeg hvordan vi hadde råd til det.

Men jeg vil heller tenke på Bruce Molsky enn på kokt hodekjøtt og unge nordmenn som kler seg ut som gamle skoltesamer, og jeg får det rett og slett ikke til.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...