Andre ting jeg har ordnet opp i

I lomma på turjakka mi har jeg stemmefløyta til fela mi. Jeg aner ikke hvordan den har havnet der, eller når, eller hvorfor. Men er det noe som er sikkert så er det at jeg aldri, aldri plutselig får behov verken for å stemme fela eller fastslå A, E, D eller G når jeg er på tur. Det er da det er minst behov i hele verden. For akkurat det. Det finnes ikke en situasjon i verden med mindre behov for felestemming. Jeg vil tro at det tilogmed er mer sannsynlig at jeg kan få behov for å stemme den hos tannlegen.
Men der ligger den da. Og når jeg ikke har på turjakka husker jeg ikke at det er der den er. Så da blir den liggende der til neste gang vi drar på tur og jeg oppdager noe hardt i lomma og det er stemmefløyta.
Men! I dag tok jeg på turjakka da jeg skulle forsøke å grave fram deler av det overdrenerte blomsterbedet! Og da var jeg jo hjemme! Så nå har jeg tatt den ut!

Var ikke det fint å få vite så vet ikke jeg.

Avtrekksfarger

Jo men kjøkkenvifta tok jo kvelden og så tok det litt tid med det, først måte vi få inn onkel for å få vite nøyaktig hvor sent på kvelden det var for den vifta, og da det viste seg å være bekmørtna, så måtte vi prøve å få tak i reservedeler, som jo er en artig liten vits i forbrukersamfunnet, så måtte vi forsøke å finne ny vifte istedet, som passer til spesialanordningen i taket i et hus der alt er spesial spesial, så kom vi vel et stykke videre på veien, og fant vifta som kunne passe, så fant vi ut at hos Røroshetta kan man få hvilken farge man vil i verden på kjøkkenvifta si, uten tillegg i prisen, og er dere klar over hvor mange farger det finnes i verden, og så er det jo det at hun som eide huset før var estetisk tilbakestående, men kjøkkenet er ikke det verste, før var det klarrødt, høyglanset, høreapparatfarget og svart, og det høyglansede røde er der fortsatt, og jeg synes egentlig det er litt fint, at det er farger mener jeg, men også at vi har et kjøkken som er fint NOK og at vi ikke stresser rundt med å få det SOM VI VIL HA DET, men at vi bare får det til å fungere, fargerikt og fint, men så er det å finne en farge som passer til dette da, og egentlig tror jeg en slags natteblå er svaret, men det er greit med innspill, så jeg spurte søstra mi, som svarte "en nøytral farge". Og jeg vet ikke, finnes det en samling med farger alle går og tenker på som nøytrale? så jeg måtte spørre, og da svarte hun, av alle ting, BURGUNDER. Og er ble jeg litt overrasket og forvirret over sammenkoblingen nøytral og burgunder, men jeg tror hun egentlig bare tenker at motefarger er nøytrale, og det er de jo på sitt sett, men jeg vet ikke om matt burgunder og klarrød bringebær er den beste match, og selvom jeg fortsatt har troa på natteblått av noe slag, så endte jeg i felleskap med Jendor opp med en grønnaktig gråfarge, for vi er egentlig mer koselige, vi som er på det kjøkkenet, enn stilige.
Nå er den bestilt og så venter vi på overraskelser rundt leveransetid og lignende.




Tror en mer sofistikert avtrekksanordning enn den gjeldende vil gjøre seg her

Hu hei hvor det går

Naboen bemerket at han håpet vi ikke betalte timespris for dreneringen for det var ikke mye jobbing på han som holdt på med isoleringsplatene bak hushjørnet, og at tilogmed hans tenåringsdøtre hadde bemerket at den fyren holdt jaggumeg mye på med mobilen i arbeidstiden, men neida, det er fastpris. Men likevel skulle vi jo gjerne sett at de på et tidspunkt i livet ble ferdig så vi slapp å bo på en byggeplass, som egentlig ikke gjør så mye i virkeligheten, for da kan ikke naboen på andre siden si så mye på at vi ikke verken klipper gresset med stor hyppighet eller rydder barneleker om kvelden. Men fremdrift, det er noe med det.
Og når vi skal over på timespris for enkelte greier så tror jeg vi bare skal be om å få noen andre enn han med mobilen så kan de tape penger på ham selv.

Krabbe

I tillegg til å ommøbelere i kjelleren har vi vært en tur på hytta, dit vi ei farer så tit, ikke mi hytte i Harefoss men den andre i Reinøysund, for vi ville ha krabber, og det er litt sent for krabbespydet kanskje men vi har jo ei hel samling med teiner, så torsdagen dro vi ut, rodde ut i den lille skoeska av ei plastjolle, fikk buksert ut et par teiner, den store som jeg og pappa sveisa, og den lille som fruen fra havet kjøpte på slutten av sine glansdager, den som er for sånne små søringkrabber og som vi alle lo av, for hvordan skal kongekrabben engang klare å komme seg inn, men uti med den også, kanskje litt på grunneste laget begge to, men det var ikke barebare med to stutt-tjukke i en skoeskebåt med ødelagte årer og teiner i mannestørrelse.
Lørdagen dro vi dem opp, heldigvis var den største tom, det er den alltid, det er noe med beitepatenten, må fikse, for hadde den vært full hadde det vært et problem å få den i båten, men den lille lattelerlige for søringkrabber hadde tre krabber, og det er et mysterium hvordan de hadde kommet seg inn, men folk sier det går krabber i de teinene og, og har de kommet seg helt fra Kamtchatka og hit så klarer de vel også å komme seg inn i ei litt trang teine.
Jendor syntes det var i overkant skummelt med de der tre urgamle vesnene som drev og dro seg rundt etter sanden, men jeg tok livet av dem ganske kjapt, for man skal ikke leke med maten, og da ble han litt modigere. Det som er fint med årstiden er at det er snø overalt så vi la dem på snø til det ble middag, da spiste vi en, vi fant ei gjennomrusten kokeplate og vedtok at siden vår egen kjøkkenvifte var gått gaiken var det like greit å koke på hytta, og ei krabbe er nok til tre mennesker, og vann i bekken, kanskje litt manko på loff og majones, men alt får man ikke og det man fikk var tre krabber.

Den siste teina er mer passelig. Men den hadde ikke bøtte. Vi har nå gledelig ofra den forhatte, sprukne og delvis ødelagte vaskebøtta og skal konstruere reparere preparere neste gang vi er ute, så har vi ei stedstilpasset teine som nesten går i båten.

 lille søringteine
 samlingen
 klo
 legge på snø


Tetris

Ja hvordan går det egentlig der i huset i Kirkenes lurer dere sikkert på, og det kan jeg fortelle at i kjelleren på tøkerommet, det er ikke et tørkerom kanskje men forrommet til badstua, for det er der vi tørker klærne, der er det litt trangt på høyre siden for der er det et skap på veggen, og så på venstre siden er det god plass, så på høyre siden har vi det store tørkestativet og på venstre siden har vi det lille, og det er ikke egentlig plass til det store på høyre siden på grunn av det skapet, så vi må drive og dytte på det og smyge oss sidelengs og hekte oss fast i klær og feie dem på gulvet og løfte flappene over skapet og tilbake når vi ska andre veien, og kanskje hadde de vært enkelt om noen tenkte hmmmmm er det ikke en enkel løsning på dette problemet hmmmm, men det har ingen gjort, man har bare smøget seg sidelengs og bannet og revet klær ned på gulvet, helt frem til på torsdag da jeg fikk et lite lynnedslag i frontallappen mens jeg tok ned tørre klær og bytta plass på tørkestativene og nå er alt så ekstremt mye lettere på tørkerommet og tre år tok det. Og det er sånn at vi synes det er litt pinlig at vi ikke har tenkt på det så ingen av oss har nevnt denne forbedringen, vi bare går rundt og later som om vi fikset det for minst to år siden.


Jaha ja jojo

Jeg har oppdaget, litt sånn etterskuddsvis, at noen har trykket inn fåsebilderknappen. Jeg har bare så dårlig internett på jobb så jeg får ikke lastet opp bilder. Det vil si, det begynner vel med å ta bildene og også der har jeg feilet. Men det skal jeg da i det minste få tatt tak i.

Jeg øver meg på å ikke lytte til min indre stressidiot som sier jeg må skynde meg på jobb om morgenen, så jeg tar en to kilometers omvei enkelte dager. Særlig når det er fint vær er det fint, det eneste som er dumt er at jeg på en måte bruker opp frokosten i løpet av de to små kilometrene, så jeg er sulten og vil spise når jeg kommer på jobb. Det blir veldig lenge til halv tolv. Og så blir jeg litt stresset av å ikke høre på stessisdioten, men det er vel det som er øvelsen.


!7. mai, store hulkedag.

Kjente meg ganske trygg i år, dagen er jo avlyst og ingen barnetog kommer til å marsjere forbi etter snøplogen, men så spilte de opp utfor eldresentret, og vi tusla bort for å se, vi bor jo nabo, og der kom den, hulkingen.
Jeg fatter og begriper altså ikke hva det er som setter det i gang. Hvis jeg skal etterkonstruere litt så var vel 17. mai den føste store høytiden etter at pappa døde, men han brydde seg ikke om den. Ikke var han vel nevneverdig plaget med verken nasjonalfølelse eller en hang til ritualer. Kjenner meg igjen der.
Og så er det jo vår, og våren er verst, da kjenner jeg at det er så urettferdig at pappa ikke får være med mer. Men likevel. Å savne pappa på 17. mai, av alle dager? Og at skolekorpset skal utløse det? Hvert år?
Det er ikke til å forstå.

Hverdagsliv

I går kveld kom søskenbarnet mitt innom for at jeg skulle få prøve en anorakk hun hade vunnet på internett. Egentlig skulle jeg dit og prøve, men jeg hadde misforstått klokkeslettet og ble bryskt avvist i døren av hennes femåring. Eller, ikke så bryskt egentlig, men jeg hadde trodde jeg skulle få mer enn et halvt sekund på å legge fram ærendet mitt før døra gikk igjen. Nå bor hun to minutter unna så det var ingen krise, det var bare å ta situasjonen til etterretning og gå humrende hjem.
Anorakken hadde hun vunnet i en konkurranse jeg hadde meldt henne på, men så er hun litt pygmé, og anorakken var mer normal, det var en vadmelsanorakk i sørvarangerkofteutforming så den var veldig fin, men jeg får spader av å måtte krype inn og ut av ting så jeg måtte takk nei med tungt hjerte.
Mens hun var her kom vi i snakk om tomta og muligheten for å bygge atelier på den og så gikk vi til verandadøra for å ta hjørnet av tomta litt i øyesyn og har du sett, der sto pappa sin ekskjæreste, eller hva heter det når man er død, forhenværende eks? Men der sto hun til vår overraskelse. Og glodde ut i lufta. Hun skulle hente reinkjøtt, og det skulle egentlig jeg og, det vil si, jeg hadde orget til meg noe og det skulle komme på kvelden, kalv, det er ikke så vanlig i Finnmark at man slakter kalver, men jeg tror de så hvor det bar, det er lite mat, så de slaktet, og Stefrid hadde orget fra samme bekjent, og hadde fått beskjed om å stå utfor huset mitt på Nøyaktig Klokkeslett, men så kom aldri Bekjent, så ble hun stående der og fryse da. Søskenbarn gikk hjem med anorakken sin, jeg hang ut av verandadøra (vreandaen er jo borte) og snakka med Stefrid til det dukket opp en kassebil med reinslakt, så fikk jeg mine to boger som jeg hadde rydda plass i fryseren til, vippsa og ga befrakteren en stikling hun skulle ha, men jeg hadde ikke tatt med i beregningen under fryserryddingen at føttene fortsatt var på, så når jeg skulle lukke fryseren stakk frambena til en kalv ut, og jeg orket ikke begynne med øks og sag, så jeg ringte mamma, og hun hadde EGENTLIG plass, men onkel hadde vært og lagt tremenningen min sine greier i hennes fryser, for tremenningen min hadde leid ut sin (leilighet eller fryser, fikk ikke helt tak på det) så nå lå det som hade vært i hennes fryser i mammas fryser, og det sier jeg bare, det er livsfarlig å ha plass i fryseren, for da kommer hele slekta, men mamma fikk nå orga ned de to bogene mine og nå skal jeg finne frem en sag, det er bare å få av de der knokene, for de går jo uansett ikke inn i ovnen når det stikker kalveben ut overalt.

Vekslingsstag

Har dere lagt merke til hvor mye skrivefeil det er i bloggen for tiden? Jeg lurer på om jeg må begynne å snuse på de databrillene igjen.

Hjemme snuser vi på fyringsanlegget. Huset vårt er jo ikke isolert, så når det blir ganske kaldt om vinteren, blir det også ganske varmt om våren når solen plutselig skinner på det. Særlig  når fyringsanlegget står på MORD. Som ikke egentlig er tilstrekkelig om vinteren, men om våren er det overtilstrekkelig. Først pleier vi å skru det litt ned og sånt, men det er liksom ikke noe mellomposisjon mellom MORD og Pesslunka kaffe, så etter å ha gådd rundt inne uten sokker og i bare t-skjorte, skrudde vi det av til slutt. Våren er her!
Da ble det snestorm. Og da ble det vinterkaldt, heihei 16 grader i innetemperatur. Istedet for å skru det på igjen, har vi nå diskutert i tre dager, fra under hvert vårt ullteppe, om vi bare skal skru det på igjen. Og det høres jo ut som dette er en operasjon som krever hele slekta og halve bygda, masse gubb som står og holder i hver sine deler og roper "Hold han, hold han!" "Torgeir, slepp opp!" "VENTVENTVENTVENT!" "Ok, la han gå på di sia nu!" og så en traktor som jobber med et vekslingsstag eller noe.
Men det er jo bare et relé i sikringsskapet. Så hvorfor vi egentlig diskuterer det i dagesvis er vi litt usikre på.
I dag skulle the Stig skru på fyringsanlegget mens jeg er på jobb.

Vi diskuterer fortsatt hva vi skal gjøre med de der uisolerte veggene. Både lofte og kjeller er isolerte nå, men det slipper litt ut på midten, kan du si.
Som minner meg om Jendors foretrukne temperaturreguleringsmetode. Han er et veldig varmt barn. Han har aldri longs, aldri, og han bor i Finnmark. Har aldri hatt. Han sover alltid utfor dyna. Men han vil alltid ha både t-skjorte og jumper på, og de siste dagene før vi skrudde av anlegget var jo det en lidelse. Men han ville ikke gå i bare t-skjorta heller, for det har han aldri pleid å gjøre, så det går ikke. Så det han gjør når han er for varm, er at han drar opp både t-skjorte og jumper og går rundt med magen bar. Han lufter på midten liksom.
Og det er jo ganske effektivt. Vet vi som har et hus uten isolasjon på midten.




Laaaaaange linjer

Jeg driver på med de arkene som har fått så fint mønster. de er ganske mange, men ikke en uutømmelig kilde. Skal jeg finne meg en uisolert garasje og legge ut en blokk til så jeg har nye ark om to år? Jeg som synes det er lenge å vente til i morgen, nå som jeg legger blekk i lag og må vente ut tørketiden.

Ja, det er vel egentlig bar eå gå igang så ikke to år blir tre.

Laif in gokk

Her bor vi da, i dette eksotiske rare og fjerne nord. Jeg aner ikke hvorfor.
Avisene forteller meg at det er nå det skal sås, det er nå man skal begynne i hagen, og joda, men hva med all snøen? Sønnen trenger en ny skallbukse, men det er sommerbukser og shorts man får kjøpt. I januar gikk det hull i skoene, men da var vårskoene på vei inn i burikkene. Det er koronautbrudd i Oslo, barnehagen vår stenges.
Jeg har ikke noe imot å bo i det eksotiske, rare og fjerne nord, men avogtil synes jeg parolen "samle hele Norge til ett rike" har gått litt for langt. Jeg skjønner jo at jeg ikke skal så nå, men kan ikke min lokale butikk få ha vårvinterklær?
Min lokale butikk har solgt frø siden januar, til vekstsoner vi ikke har her.



lange linjer

Jeg sitter og kjenner på hvilket voldsomt gode det er å ha treårig arbeidsstipend. Ikke bare det at det økonomiske ikke lengre er på krisehåndteringsnovå, men roen i kunsten. At det ikke trenger å bli noe som jeg må kunen forklare engang i oktober, med 7 bilder og 5000 ord. Jeg kan bare holde på.

Jeg fant noe kalképapir som jeg har hatt liggende i en uisolert garasje, det har tatt til seg fukt og er helt krøllete, men på en veldig interresant måte. Det ser ut som bølger eller en sjø når det stilner mot kvelden. Jeg har helt litt blekk på. Blir det bra? Er det teit? Aner ikke. Og det trenger jeg ikke vite heller! Jeg kan bare holde på. Kanskje ser jeg om et par år hva jeg holder på med.
Og så er det en liten stemme inni meg som sier men du, om du ikke har klart å lande en eneste utstillingsplass til i løpet av de tre årene så blir det ikke noe nyttarbeidsstipend.
Men da tenker jeg at hvorfor er det sannsynlig? Og hvorfor skulle det bli en krise?
Jeg holder på. Det er ikke stress. Det er en helt ny og fantastisk måte å jobbe på.

Ny uke

Jeg har åpenbart blitt en slags ukesblogger.




I dag har jeg gitt bort en stikling av en monstera og vært på kafé. Folk er ikke så god på verken en meter eller øyemål. Jeg skjønner ikke helt hvorfor kafeer som også er interiørbutikker får være åpne mens kunstutstillinger er stengt. Burde vært motsatt. Om folkemengden skulle vært noe argument og det er det jo.

Nå er utstillingen min i Oslo åpnet igjen, med begrensede åpningstider. Jeg ble nesten litt nervøs.

Karantenen er borte, mormor er kommet, mormor og barnebarn får treffes etter en gjennomgang av smittevern og hygiene med begge, og det første mormor gjør er å stikke fingrene inn i munnen på Jendor for å kjenne på hans løse tenner.
Underkjent.
Likevel fikk han dra på besøk i går, da jeg kom for å hente spiste de av samme skje.
Nå får de bare treffes ute.

Jeg har ryddet på atelieret som en slags fornektelse av at jeg trenger nytt atelier.

De driver fortsatt å pusser opp kjøkkenet, det skulle ta et par uker, det var på nyåret. I dag var jeg inne og kokte vann, men kjøleskap og oppvaskmaskin er fortsatt stengt av.
Det ser ferdig ut da. Så snaaaart. Det bankes og hamres i en annen del av bygget, så nå er det vel noe annet som pusses opp.

Vi har planlagt en ferie i nordfinland, jeg ble veldig oppstemt av det.

Eller planlagt. Vi har iallefall snakket høyt om det.

Jendor har begynt å sykle, han er mye flinkere enn jeg trodde han skulle være, og mye ivrigere.

Jeg er med i en byttesirkel. Det er litt artig men det er også dem som alltid vil komme billigst mulig unna med alt, en sykkel mot en stikling med brune blader. 

Det er mye prat i hentekøen i barnehagen om kommunikasjonen rundt ferien. De fleste er enige i at det blir for teit å late som om det er for ungenes del.

Jendor sa i morrest at han ville til mormor etter barnahagen og jeg synes det er litt trist å si nei. Men jeg må jo si nei.

Jeg har tre gavekort på husfliden som jeg gleder meg til å bruke.


Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...