Livstegn

Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg venter en påpakning fra Tanakofta.
Jeg kan jo blogge om stipender, soving, beibi, lydisolering eller noe lignende.
Tar det i morgen.

Og det har han da rett i

Han som er teknisk hjelpetrengende vil ha det protokollført at det er han slettes ikke. Han er datateknisk hjelpetrengende. Ikke helt selvhjulpen når det kommer til EDB. Men ellers faktisk veldig teknisk og praktisk anlagt. Han er da tross alt sertifisert sveiser og usertifisert en mengde andre ting.

Den som ler lengst, ler lengst.

Han som avogtil figurerer anonymt på bloggen som teknisk hjelpetrengende, har kjøpt seg ny datamaskin. Den gamle ga opp. Og da kjøpte han seg en med serviceabonnement. Som er en årlig umotivert høy avgift, synes jeg, for å få sånt som man stort sett uansett har krav på eller ellers kan fikse selv. Og jeg tror nok at de i butikken der han handla tenkte "yes, lurte en til!" og knøyt seiersknyttneven under disken. Men de kjenner jo ikke min far. Og alt han ikke kan fikse selv.
Han har hatt maskinen i tre dager og allerede vært tilbake på butikken og fått service i fem sammenhengende timer.
Veldig velinvesterte penger. Og jeg tror nok de på butikken angrer salget. Og kommer til å fortsette å angre salget for eksempel hver gang java sender ut en ny oppdatering.
Men jeg er veldig fornøyd.
Veldig.


Lydspor

Det er mange som sier at det der med å være en gammel forelder er dumt for da kan man liksom ikke leke med barnet sitt med samme energi på lekeplassen.
Det vet jeg ikke noe om, men noe som er dumt med å være gammel forelder er at det knaker jo så djevelsk i alle ledd. Man legger banet, og skal liste seg ut av soverommet, og bare KNAKK KNEKK KNAS SPRIKK SKAKK! og så er barnet våkent igjen. Hver gang.

Anarkist

Jeg er litt småfornøyd med meg selv, her jeg sitter og jobber, NAV kan ikke si noe på det OG det er påske og...de kan ikke si noe på det heller.
Jeg elsker å bryte regler. Som jeg har lov å bryte. Fordi de ikke egentlig er der lengre, da, men likevel. Mihihihi.

Et innlegg på bestilling

Melodigrandprix, ja. Aner ikke hvorfor Tanakofta ville ha det, hun er ikke helt schlagerfestivaltypen, eller, melådii-festivalen, men jeg kan da skrive om den likevel.
Jeg har ikke et spesielt nært forhold til melodigranprix. Jeg har en kompis som en gang kom på femteplass i den internasjonale finalen, og jeg har to ganger bodd i en by der det har vært finale. Da jeg bodde i Helsinki kom en kompis av en kompis på besøk, hun skrev masteroppgave om grandprix. Og det angra hun på, for nå likte hun ikke grandprix mer, og før elska hun det. En masteroppgave kan ta knekken på mye.

Jeg synes de ofte synger så surt. Eller så er det jeg med mitt gammeldagse øre som ikke skjønner de nye melodistrukturene. Men det blir liksom så flatt. Litt som når noen synger med på det de hører i høre....høre....øre...fanden, hva er det ordet da? Den hårbøyla med små høytalere foran ørene. Når man synger med men ikke hører seg selv.
Jeg liker ofte de som ikke når helt opp. De som er litt for spesielle og kanskje for lokale til å famne et bredt publikum. Men som er litt annerledes. Da blir jeg glad.

Jeg tror grandprix har størst verdi som arkeologi. Altså at man går tilbake og ser hva som skjedde i 56 eller 87 for eksempel. Hva gjorde Finland da? Da kan man få seg mange artige overraskelser. Men de store musikalske opplevelsene får man aldri i nåtid.

Den følelsen

Mamma gikk en tur med Jendor i går. Og dagen før det. Jeg har aldri vært alene hjemme uten Jendor før.
Skulle ønske jeg kunne skrive noe om hvor fantastisk flink jeg var til å benytte meg av denne lille diamanten av tid, men første dagen satte jeg meg rett ned og spilte Candy Crush.
Andre dagen gjorde jeg ikke det. For det hadde jeg bestemt meg for. Jeg gikk rundt og tok litt på ting, og faktisk nesten kjeda meg. Dét har jeg ikke gjort på en stund. Farmora til Albert Åberg synes jo det er en god ting, men det er egentlig mest kjedelig.

Tanakofta har forresten bestil et innlegg om melodigranprii. Jeg funderer på det.


Hejdå

Det har kanskje ligget mellom linjene lenge, i denne bloggen, men nå er det på tide å gjøre det slutt med Stockholm. Avstandsforhold fungerer sjelden og dessuten blir det bestandig STockholm eller tockholm eller stockholm når jeg skriver det og det er så slitsomt.
Det som ikke fungerer er jo såklart Jendor. Det vil si, på mange punkter fungerer det overraskende bra. Han følger for eksempel det svenske vaksinasjonsprogrammet, selv om han er en norsk nordmann med bostedsadresse i Norge som oppholder seg mest der. Men vi starta liksom vaksineringen i Sverige og så har det alltid passa så bra med tidspunktene for neste vaksinasjon og tidspunktene for sverigering, og så har det bare blitt sånn. Og det har vært helt problemfritt.
Det som ikke funker like godt er reisingen, selv om han er en rolig unge. Det er mer min nervøsitet for at det ikke skal være problemfritt som stresser. Og det er stress. Og så ER han jo en baby og skal man virkelig drive å drasse rundt på han sånn der?
Det som plutselig derimot funker er arbeiding. Før jobba jeg i store skulpturer og nå tegner jeg. Jeg kan tegne både der og her. Trenger ikke engang ta med meg det jeg holder på med, kan bare begynne på nytt hver gang.

Men. Avslutningen på dette forholdet har vært dratt ut i langdrag, og det er litt fordi vi tross alt har en plass å bo i Sverige mens vi i Norge låner hus. Og det har fungert fint og det er mulig lånesituasjonen også forlenges litt etter oppslagelsen med Sverige, men hvor lenge skal man ha ting i kasser på verandaer og hytter og her og der? og nei uff. Nei nei nei. Nei nå må det snart bli en permanent løsning. Vi er på overtid.

Karrierermessig frykter jeg at det er selmord. Iallefall selvskading. Jeg møter så mye folk når vi er i Stockholm og det er også en av grunnen til å være der mye. Jeg har ikke søkt på en utstillingsplass på jeg vet ikke hvor lenge, folk kommer til meg. Sånn kommer det ikke til å være når Kirkenes blir permanent og mitt eneste oppholdssted. Jeg er bra nok til å stille ut på Liljevalchs, men ikke NordenorskKunstenerseneter. Big in Japan, liksom. Eller, ikke big. Haha. Men ikke kjempesmall.
Vi har bare ikke råd til å ha to steder å bo. Og vi vil at det permanenteste stedet skal være Kirkenes. For det er derfra vi kommer fra. Og hadde vi vært millionærer hadde det ikke trengt å bety en oppslagelse med SvEEErje, men nå er det nå sånn da. Og jeg kommer til å savne Stockholm,
men du Stockholm, det funker ikke. Det er ikke meg, det er deg. Eller, det er ingen av oss, det er geografi. Sånn er det.
Det har vært artig, men jeg har hele tiden hatt en på si. Og sånn vil vel heller ikke du ha det?
Nemlig. Så, hejdå. Når jeg bare har fått fiksa litt praktikaliteter altså. Jeg kommer nok til å ha noen saker stående hos deg litt lengre enn vi begge er komfortable med, men det ER slutt.
Snart.

Nødvendigheter

Det jeg må ha med når jeg går ut døra:
nøkler
pengboka
lypsyl
mobil om jeg skal være lenge borte

Det Jendor må ha med:
Lokket til den lille bærspanna
alternativt lokket til en boks med mangosorbet
smokk
en poseklipe
salatbestikket

Hæ?

Jeg legger til min milde forvirring merke til at hele to stykker har trykket på fåsebilde-knappen i forrige innlegg. Hva er det dere vil se bilde av? En vegg? Som ikke er bygd?

sveEEEErje!

Jeg har jo et ateljé i Sverige. Bare at jeg har det ikke, for jeg er jo ikke der, så jeg har leid det ut. Nå vil ikke leieboeren være der mer, for det er så mye bråk fra naboateljéet, som er et dansestudio.
Dette har det vært litt styr med. På to måter. Jeg vil ha det lydisolert. Og jeg har betalt administrasjonsavgiften for fremleie.

Lydisoleringen er styrete fordi jeg først fikk beskjed om å hente inn et tilbud fra en snekker, og det gjorde jeg, en snekker jeg har gått i klasse med som dessuten er interiørarkitekt. Han hadde noen forslag. Og en pris. Så ville styret i ateljéforeningen heller bruke snekkere som leier ateljé på huset, og det er jo greit.
Og de ville bygge en skråstilt vegg. Inne hos meg.
Eh. Det er jo ikke jeg som bråker. Men snekkerne har for seg at det er lydisolerende. Jeg, som er interiørarkitekt, men egentlig aldri har jobbet spesifikt med lydisolering, bortsett fra ett og annet obligatorisk kurs, har det for meg at skråstilte vegger er noe som reduserer ekko. Jeg er ikke plaget med ekko, jeg er plaget med dansestudio. Men snekkerne sier jo, og jeg tenker mitt, og det spiller egentlig ingen rolle for nå har de blitt enige om å isolere fra dansestudioesiden, men med en skråstilt vegg, selv om danserne heller ikke er spesielt plaget med ekko, og det spiller heller ingen rolle, for danserne har nå fått litt panikk og synes dette går alt for fort. Hvorfor er det så travelt, lizzm?
Jo, det er travelt fordi ingen kan jobbe inne hos meg. Og jeg betaler også for studioet mitt. Det vil si, det gjorde egentlig andrehandshyresgjesten men nå vil nå ikke han betale for å være der mer før det blir orden på sakene.
Og så er det det der med å få inne snekkerne da. De har ikke nøkkel. Og heromdagen ringte de meg og lurte på om jeg hadde en ekstra nøkkel. Og det har jeg ikke, det er det ingen som har.
Og så ringte et kjempestressa styremedlem til meg og sa at nå var det blitt AKKURAT (eller, PRECIS, da) som hun IKKE ville ha det, hun satt med alle trådene og HUN ville ikke ha dette prosjektet, og hadde snekkeren ringt meg og spurt om jeg hadde en reservenøkkel, akkurat, nei, for nå måtte Malin (i styrelsen) SVARTLÅNE ut sin nøkkel, og blablabla og jeg la bare fra meg telefonen på bordet til det ble litt mindre lyd fra den. Jeg hadde vel også måttet SVARTLÅNE ut min nøkkel og jeg er ikke engang i styrelsen. Og var ikke snekkerne valgt fordi de var på huset? Har de ikke nøkkel da? Sukk.
Og ikke har det blitt noe lydisolert heller enda det skulle gjøres for to uker siden. LURER på hvorfor.

Og så har jeg jo betalt en avgift for å få fremleie. Og det har ingen fått med seg. Så de driver og sender meg betalingspåminnelser. Som jeg besvarer med dokumentasjon på at jeg har betalt. Som de overser og så sender de en ny betalingspåminnelse. Og så poengterer jeg at jeg har betalt, og så svarer de at har du frågor om andrehandsuthyrning må du henvende deg til Ingrid, men jeg har vel for fanden ingen frågor om andrehandsuthyrning, jeg HAR BETALT og her er den helvettes dokumentasjonen på det, så får jeg en betalingspåminnelse neste måned igjen, for de leser bare epost på økonomi en gang i måneden, så jeg sender en mail direkte til hun som står som referanse på fakturaen, men hun sier at hun ikke har noe med det, det er Malin som leser mail, men hvorfor står hun som referanse da? Gud vet, og jeg vet ikke hvem Malin er, og neste måned får jeg to betalingspåminnelser, en for den opprinnelige summen og en for neste periode, men jeg får jo ikke leid ut på grunn av lydisoleringsproblematikken, så den skal jeg iallefall ikke betale, og den første HAR jeg betalt, og etter en del mailing med hun som står som referanse men ikke har noe med det, har noen snakket med Ingrid og kan gledesstrålende fortelle at jeg skal ikke betale for den andre perioden, bare for den første.
Den som JEG HAR BETALT FOR. Og dokumentert i hver en mail at jeg har betalt for.

Sukk.

Gleder meg til jeg bare har atelier og ikke et ateljé.

Aue

Det ser ut som om jeg har vært på rødvinsfylla. Jeg har en sånn rød rand langs leppene. Det er dessverre ikke rødvin, men et nattlig møte med en springskalle fra Jendor.
Det er et slags blåmerke, med andre ord. Et rødmerke.
Rødvin hadde vært hyggeligere.
Nå har jeg jo tidligere slått laus fremtenne ved hjelp av et betonggulv, så jeg er veldig var for hvordan de føles. Og de føles veldig. De kribler. Jeg lurer på om jeg burde ringt tannlegen men jeg har nå foreløpig ikke gjort det da.
Framover: sove med hjelm og tannbeskyttelse.

Kvinnedag

Tanakofta har jo flytta til Kauto. Jeg hører ikke så mye fra henne, borstett fra når hun synes det går litt for lang tid mellom hvert blogginnlegg. Da får jeg påpakning.

Så også nå.
Jeg visste bare ikke helt hva jeg skulle skrive om, så Tanakofta syntes jeg kunne blogge litt om noe rundt 8. mars.
Det kan jeg jo.

Noen er kvinner, andre er menn. Det er liksom best å være mann. Det er iallefall nøytralt. Mannlig er vanlig, kvinnelig er kvinnelig.
"Og dette huset har en kvinnelig arkitetkt tegnet," som min proffesor på Konstfack sa.
Og tusen milliarder andre eksempler på det.
Man får også tusen milliarder eksempler, daglig, på hvordan kvinner og menn oppfører seg i det offentlige rom, på jobb, i karrieren, hjemme, og hvordan dette skiller seg fra hvordan menn gjør det.
Og her vil jeg snakke litt om likestilling.
Ofte er eksemplene lagt opp litt slik: "Menn skriver gjerne sånn-og-sånn, mens kvinner skriver "men" og "kanskje" og "vil gjerne" og dermed virker de usikre."
Og så skjønner vi kvinner at vi ikke må skrive men/kanskje/vil gjerne for da virker vi usikre og det er vi ikke. Vi er bare ikke så bastante, det var det vi ville oppnå med et lite "kanskje", vi er fleksible, men ikke usikre, ikke egentlig, så nå kutter vi "men".

Og det der.
Det legger opp til at vi kvinner må oppføre oss litt mer mannlig for å oppnå noe. At skal vi komme på banen, så må vi legge bort det der kvinnelige lille "kanskje" og gå rett på!
Og da føler jeg her jeg sitter at vi er på feil spor. Likestilling må jo handle om at det kvinnelige skal være like mye verdt og like effektivt karrieremessig og like velansett som det mannlige.
Når slike forskjeller rapporteres, står det ofte ikke at idealet er den mannlige varianten. Det er underliggende. For eksempel er det ofte sånn at mann ikke viker når to mennesker møtes på et fortau. Det er det kvinnen som gjør. Hun går til siden, og lar mannen gå rett fram. Og da tenker jeg, det må vi jo slutte med! Men må vi det? Kanskje burde heller mannen jobbe litt med fleksibiliteten og evnen til å vise hensyn, og vike litt mer? Så kan vi alle vingle rundt som meanderløp på fortauene og gi plass til hverandre. For eksempel. Eller så kan menn gå rett fram og vi gå til siden, og så kan vi alle være oppmerksom på at det er sånn det er og sette pris på begge variantene.
Det hadde vært fint.

Jeg synes nemlig ikke det er noe problem at et kvinneyrke omtales som et kvinneyrke. Så lenge det ikke betyr at ikke menn søker seg dit fordi det er så ræva betalt.



Dømmende drømmende

Jeg drømmer i kategorier. Er det ikke det ene så er det det andre, og sjelden noe helt nytt. Dessverre har jeg nok mistet min eneste leser, A, som liker å høre om andres drømmer, så jeg kan ikke lengre skrive om hva jeg har drømt om natten, men det er enten: a) jeg reiser b) det finnes rom i huset jeg ikke har sett før) eller c) noen prøver å drepe meg.
A) har jeg tolket ganske bokstavelig. For jeg reiser jo mye. Riktignok drømmer jeg sjelden at jeg reiser mellom Kirkenes og Stockholm, det er stort sett New York jeg skal til, og da i åpent fly og med litt for mye bagasje, eller så leter jeg etter riktig t-banestasjon eller perrong på stasjonen, men likevel, jeg tolker ikke så voldsomt mye inn i den drømmen. Den der b) har jeg vel tolka litt mer sånn overført for jeg tror jeg har sånn rimelig god oversikt over antall rom i huset, og c) er jeg mer usikker på men rimelig lei. Alltid er det noen som skal prøve å ta livet av meg. Leiemordere, mer vanlige mordere, galninger og gisseltagere. Drepe meg skal de alle sammen. Sånn i våken tilstand føler jeg meg ikke særlig truet av tilværelsen, men om natten derimot. Leiemordere (og endel åpne kontorlandskap som blander seg inn) forsurer søvnen.

Synd man ikke kan abonnere på noe spennende eller artig, noe litt som Netflix eller HBO eller noe. Noe med litt fremdrift.


Og ikke pakk dem bort

  Atelieret mitt i morrest. Tre vannskadde verk, kunne vært verre, men det er nå noen dagers arbeid det da.