Sjårr

Jeg sitter og hører på han borte i gangen. Man må jo spørre seg, hva faens slags land er det vi bor i? Hva satan er det vi holder på med?
Det er ikke jeg som spør. Det er han. Jeg ville ikke koblet inn nasjonen i min oppgitthet over det åpne kontorlandskapet. Jeg vet ikke foranledningen til at han spør, selv tenker jeg at jo ja, ikke alt er på topp, nestekjærligheten kunne vel vært større, men jeg ville kanskje ikke brukt så sterke ord og tviler på at det er det han sikter til. Jeg tror nesten, uten at vi har vekslet ett eneste ord om det, at han er imot nestekjærligheten som politisk ståsted. Om dere skjønner.

Fyrkjelen har vært gaikis her på jobb. Derav tretten grader innetemperatur, og syv lag forskjellige slag ull på jobb, men i går var den plutselig og uten forvarsel i gang, og hadde etter innetemperaturen å dømme vært igang et døgn eller så, for radiatorene hadde stått og jublet på GRILL hele natten og det må ha vært nærmere 50 grader inne. Og jeg hadde ullundertøy, ullstrømper, ullbukser, ullkjole.
Kondensen dryppet fra taket. Det kom svake jungellyder fra toalettet borti gangen.
Man må jo spørre seg, hva faens slags land er det vi bor i?

Jeg sitter rett ved inngangen med store vinduer så jeg kan liksom ikke sitte å jobbe i BHen heller. Eller jo det kan jeg, men da ser alle det, og kommer til å spørre seg, hva satan er det vi holder på med? og det blir så mye styr. Istedet dro jeg ut i verden og kjøpte plastkasser. For det er oppdaget skjeggkre i lokalene, så nå legger jeg alt jeg har på lageret i plastbokser med lokk. Tjoping, farvel mange tusen. Jeg trengte litt mer enn tre plastbokser, for å si det sånn. Men det var kjølig og fint på lageret. Så det passa bra.
Og jeg innser, skjeggkre, pratsom&høymælt motstander av nestekjærlighet, trangboddheten...jeg må få ut fingern og finne meg et nytt atelier. Synd. For egentlig er det fint her. Men jeg trenger noe annet.
Jeppjepp. Nå skal jeg gå og lukke en dør.

Hemmeligspråk

De fleste har vel snakket engelsk så ungene ikke skal forstå hva som blir sagt?
Samisk har ellers vært ganske vanlig som hemmeligspråk her nord, og når jeg sier det er det mange som kommenterer at jeg mener for mange generasjoner siden, men jeg har venner som både er eldre og yngre enn meg og som har foreldre som snakker samisk uten at de selv er samisktalende.
Jeg og the Stig er typisk ikke nok samisktalende til at det er effektivt som hemmeligspråk.
Derimot snakker vi engelsk tålelig bra, men her er problemet at det gjør Jendor også. Vi ha prøvd oss på tysk, men det snakker vi såpass dårlig begge to at vi stort sett bare husker de ordene som ligner på de norske og så skjønner Jendor hva vi snakker om.
Løsningen er sinnsykt komplisert engelsk.
When is the boy going to go to bed?
blir
at what....point of chronology is the prodidgy....going to...move the....mass of self...to....non-kånsjess-state of mind-...place in house?
Men hvis man må tenke for lenge på omskrivingen detter den andre av.
Blandingsspråk er også ganske effektivt, med tanke på at Jendor ikke skjønner, men også her er problemet at det er ikke alltid den andre heller gjør det.
wann.....bárdni....nuhkut-zimmer?
Røverspråket skjønner jeg faktisk ikke. Kråkespråket blir for unøyaktig. Fader at ungen skulle gå hen og lære seg engelsk.

Vi får kjøpe oss en sånn griffeltavle, kanskje.

jahaihei hei hei, jeg er her

Ja, det er det der å skrive kort, om en sak som har pågått i halvannet år og har flere involverte, og der påstand står mot påstand. Så godt som umulig. Gud så mange arbeidsdager som har gått med på denne saken.

På den lyse side har vi fått ovn, bare to måneder og firetusen telefonoppringninger til handtverkeren etter at vi rev ut den gamle. Fader det tok tid. I kveld skal jeg fyre i ovnen. Jeg skal ta bilde. Dere skal få se.

Og det snør. Barfrosten er avløst av snøfall. Så får vi se om den blir liggende da, det blir jo den første snøen aldri, å den annen side, den første snøen skal komme ca tiende oktober, ikke ca nesten november.
For min del kan den godt legge seg godt oppover veggene i full fart, for jeg har tretten grader på kontoret, Hvem kan jobbe i sånt et klima? Brrr.

Og så må jeg få tid til å veve litt. En dag.

men nå!

Nå har jeg fått innkalling til forliksråd! Jeg er bare så PEPP!
Jeg skriver tilsvar så tastene spruter!

Utdypende artikkel.

Ok, noen synes kanskje reisebrevet fra Svedala ble litt kort. Men jeg var jo ikke der så lenge.

Og det holdt jo på å bli avlyst, for jeg var så dunderforkjølt. Men jeg kjøpte loungebilett! og satt på loungen og snørra. Skulle vente i Oslo i syv timer så det var veldig lurt. Heia meg. Eller mamma da for det var hennes tips.

Og så var vi i Stockholm. Og jeg kjente at det er helt greit å ikke bo der mer.
Og så traff jeg kompiser. Og jeg kjente at oi, hvorfor flyttet jeg vekk fra flokken min? Det var ikke helt greit. Men sånn er det. Det var fint å treffe dem. Jeg ble glad.

Og så handlet jeg, sånne storbyluksusartikler som dusjforheng og kaffe.
Skulle tro jeg bodde i Pevek.

Og nå er jeg hjemme. Og er kontorist.
Har fortsatt ikke fått noe innkalling til forliksråd. Begynner å tro at mannen innser han har en dårlig sak. Føler meg litt snytt. På den annen side, jeg fikk jevnlige inkassovarsler (og -trusler) i et halvt år før jeg fikk noe inkassokrav jeg kunen forholde meg til.

KKN KKN

KKN er flyplasskoden til Kirkenes. For dere som ikke skjønte det.

Jeg er hjemme! Jeg skriver indignerte klagebrev til forsikringsselskap!

Jeg har hatt det veldig fint!

sthlm sthlm

I morgen drar jeg til Stockholm.
Jeg gleder meg så jeg drømmer om det om natten.
Jeg gleder meg faktisk veldig til å handle, beskjemmende (en avart av beklemt, beklemmende, sannsynligvis eget oppfinning) nok. Og så gleder jeg meg til å treffe flokken min. Og så gleder jeg meg til å reise dit med mamma. (Dette var ikke i prioritert rekkefølge altså)(Tror jeg)

Det holdt på å ikke bli noe av, for i det jeg leverte stipendsøknadene (minus samene som har trøbbel med serveren) ble jeg sylte forkjølet. Som i sengeliggende.
Men jeg tenker som så at toppen av en forkjølelse varer sjelden mer enn fire dager, i morgen er fjerde dagen, da skal jeg bare sitte på en flyplass, og så må jeg jo bli frisk. Så jeg drar.

For FADER ULLAN som jeg har fortjent denne turen. Ja, det ordet bruker jeg faktisk!

Frk. Figenschou leverer søknader over nett

Jeg er ferdig!
med å skrive.

Det kunne såklart vært en bedre søknad, men nå klarer ikke jeg å skrive noe bedre. Nå synes jeg alt bare er DRIT! Da er det på tide å levere. Enkel søknadslogikk. Jeg vet ikke hvordan andre fungerer, de kanskje skriver to dager til eller begynner helt på nytt på dette tidspunktet i prosessen, og får stipender utav det, men jeg får ikke til mer nå. Nå må jeg leve med høstene av mitt arbeid.

Legger inn alt jeg har skrevet og samtlige vedlegg og krysser av i bokser hui og her hos Kulturrådet. Via altinn. Tør ikke strykke "send", bare, det ble for skummelt. 

Samene har ikke svart på mailen om trøbbel med søknadsportalen. Jeg forsøker igjen i en annen nettleser og får:

Akkurat.
Jeg sender ny mail med ulønnlig håp om svar. Joda jada så neida du.

Prøver meg på NBK. Trodde de hadde problemer med nettsiden sin i hele går men det viste seg at det er jeg som har problemer med adressen til nettsiden deres siden de har skiftet adresse. I dag ble jeg plutselig litt mer intelligent og fant riktig nettside.
Blir bedt om å opprette ny bruker, siden de har ny nettside. Får ikke opprettet ny bruker siden epostadressen allerede er i bruk hos en bruker.
Det er vel meg, det da.
Ber om nytt passord i stedet, får link i epost, klikker link, lager nytt passord ("dette er et STERKT passord") får beskjed om at jeg har klikket på en ugyldig link for å få lage nytt passord, klikk på denne linken for å få nytt passord, jeg gjør det, prosedyren gjentar seg.
Sender mail til NBK.

Leverer søknad hos Finnmark fylkeskommune mens jeg venter på svar. Jeg må dokumentere syv begivenheter. Når jeg har lastet opp seks vedlegg og dermed dokumentert seks av syv begivenheter (Begivenhet? Hvor tok jeg det ordet fra? Jeg hadde en gang en telefon som kalte alle hendelser for "begivenhet". "du har 1 begivenhet!" uavhengig av om noen hadde ringt eller den ville oppdateres. Det må komme derfra.) får jeg beskjed om at jeg nå har lastet opp maks antall vedlegg.

Ringer NBK om mail jeg ikke har fått svar på, de har fått den, skjønner ingenting, men er på saken.
Mailer fylket om lite samsvar mellom det som kreves og det som er mulig å levere og de sier de skal se på utlysningsteksten til neste utlysning. Som er om tre år. Gjør fylket oppmerksom på at jeg skjønner utlysningsteksten og gir dem, og søknaden der, opp.
Funderer på å ringe samene men innser at sjansen for at de ikke kommer til å kunne svare er uhorvelig stor.

Samiske kunstnere og forfatteres vederlagsfond vil ha sin søknad sendt i posten.
Smart.

Får vel logge meg inn på altinn og trykke på den "send"-knappen. Så har jeg gjort noe i dag.



Det jeg sa

Husker dere (selvfølgelig husker dere! Dere leser ALT jeg skriver! Med forstørrelsesglass! Og tar notater! Og dette er den eneste bloggen dere leser!) at jeg hvert år klager litt på utformingen og prosessene rundt søknadene til diverse stipendkomiteer, men da i særdeleshet samiske kunstnerstipender?
Husker dere at jeg et år skrev "og samene, de må aldri få seg elektronisk søkerportal"? For noe så komplisert kunne jeg ikke i min villeste fantasi se for meg at de kunne takle, bare det med epost var jo i overkant for organisasjonen.

I år har de fått seg elektronisk søknadsportal!

Den virker ikke!

Prokastineringslogikk

Da jeg begynte å skrive søknader regnet jeg med at det ble lite blogging fremover.

Jeg kjenner meg selv dårlig.

Jeg har blogget som aldri før. Det er så KJEDELIG å skrive søknader, herrejedorias. Skrive, skrive, lese, skrive, og så ser jeg jo ikke skarpt med de nye brillene, hvilket vanskeliggjør det hele, skrive, se på bilder. Redigere bilder herreJEDORIAS så kjedelig det er å redigere bilder. Og ikke ser man skarpt. Fotografen sa jeg måtte skrive ut alle bilder jeg vurderte å ha med, jeg har strittet i mot, for sant, arbeid, men det er jo dette som er jobben min og som vanlig hadde han rett, det var lurt. Mye lettere å gjøre det sånn. Tar lengre tid. Blir bedre.

Men ikke visste jeg at paletten min var pastell?









Nå har jeg brukt like lang tid på å skrive dette innlegget, finne bildet, laste det opp, vende det 90 grader, og legge det ut, som jeg ville brukt på å lete frem en bedre versjon av det bildet jeg fant ut jeg trengte en bedre versjon av. Og det er omtrent samme type arbeid.
Gjør heller dette, jeg.




Meme me, me

Det har visst foregått en greie, en eller annen plass på internett, som jeg ikke har fått med meg men som andre refererer til, og det er noe sånt som: Hva skulle du ønske at andre visste om yrket ditt?
(Her er det veldig mange legevaktsleger som har MYE å si om ventetid.)
Og ettersom jeg ikke kjente bloggeren der jeg kom over det nå sist, men heller ikke klarer å kommentere på andres innlegg for tiden (pyton, unnskyld alle) så skrev jeg ingenting, bare leste, men tenkte jo såklart på hva jeg skulle ønske at andre visste om yrket mitt.
Jeg kom vel fram til at det egentlig ikke er så mye. Folk er ikke så opptatt av kunstnere og treffer ikke nok av oss til at det oppstår så mange myter. Bortsett fra den der om rødvin da, men tror alle skjønner at å drikke på jobb er uproduktivt.
Men noen få ting skulle jeg kanskje sett at folk visste.
Så.
1. (OI det var lenge siden jeg hadde drevet med lister på bloggen, når slutte jeg med det???)
1: Når du spør om det går rundt så spør du egentlig om personøkonomien min.
2: Et kunstverk skal ikke tolkes på én spesifikk måte. Det finnes ingen nøkkel, det er ikke en rebus, du skal ikke være smart nok til å skjønne akkurat hva jeg mente. Jeg vet heller ikke akkurat hva jeg mente, da kunne jeg jo bare sagt det i rene ord. Det skal oppleves heller enn tolkes.
3: De fleste kunstnere selger ikke kunsten sin i særlig grad, dette var det slutt med på femtitallet. Når investerte du sist i et originalt kunstverk fra et galleri? Det går mye i stipender for å få det til å gå rundt. Og de færreste billedkunstnere lever av statlige stipender. Istedet går det mye i solidariske stipender. Når jeg selger et verk, går en del av summen til et stipendfond som fagforeningen min forvalter. Herfra søkes det arbeidsstipender.

Ja. Dette er vel det jeg oftest må forklare. Men det kan jo være det er an hel HAUG med myter og misforståelser jeg ikke vet noe om fordi jeg ikke møter noen som presenterer dem for meg.
Jeg liker ganske godt å høre om hva andre driver med sjøl også. Men det er vanskelig å stille intelligente spørsmål når man vet veldig lite. Da kommer man kanskje fram med de mytene man har hørt.
Eller sausa i hop i egen hjerne, for den saks skyld. Jeg er jo kunstner, mener jeg, og i overkant kreativ.


Berlevåg!

Berlevåg, sier Jendor, når det skjer noe sånt der vi andre i huset sier "fanes!" eller tilogmed "satan!".
Nei, vi er desverre ikke et bannskapsfritt hus, vi har ikke kommet så langt. Så Jendor har tatt ansvar her sjøl, ser det ut til.
Men Berlevåg?

Den årlige årskavalkaden!

Før pleide jeg å ha sånn årskavalkade. En gang i året, på tilfeldig valgt dato. Så kjedelig å gjøre det i januar, sant. Men de siste årene har det ikke blitt, for hvem vil ha en oppsummering av død, sorg, salg av barndomshjem, kreft, problemer med helsevesenet, rammekatastrofer, inkassotrusler samt fuktskader? Og ikke minst, hvem har lyst å skrive noe sånt? Ikke jeg iallefall. Og så vil jeg bare si at å kalle det en kavalkade, det hadde blitt litt feil, du.

Men man velger jo helt selv hva man fokuserer på. Her er en kavalkade over ting som skjedde, selv om de i den store sammenhengen kanskje ikke betyr så mye. Men hvem vet!

2017, oktober:
Jeg leverte stipendsøknader, som jeg gjør hvert år i oktober (og som vel er grunnen til at jeg plutselig er så bloggemotivert at jeg slenger ut en hel kavalkade) og drømmer at jeg kommer opp i Humor for Interiørfaget på universitetet. Ikke sanndrømt.

November:
Jeg kjøper ny mobil til meg selv fordi jeg hadde lovt meg selv noe fint når jeg var ferdig med alt styret med pappas hus.

Desember:
Jeg drar med småfly til Svolvær. Og tilbake. Få lov å springe over rullebanen for å nå flyet til Kirkenes. Jeg kjøper julefuru og baker pepperkakehus.

Januar 2018:
Tror jeg sannelig vi må hoppe over for her var det ikke mye positivt å hente. Beklager.

Februar:
Barnet sover gjennom hele natten opptil flere ganger! Så mange ganger at vi trodde det skulle bli permanent! Veldig glad da!

Mars:
Jeg får besøk av Tankofta, spikrer reinskinn opp på veggen, senere i måneden setter jeg frø. Ja det minner meg på at jeg må kjøpe plantelys når jeg er ferdig å skrive her.

April:
Jeg fyller førti og ender med å dra til Oslobyen for å feire det og vi hadde barnevakt og det var stas.

Mai:
Jeg kjøper wasabigouda i Finland. Har den enda, faktisk. Ikke hele da. Men en skalk. Hm. Er den så gammel...

Juni:
Jeg får armband i posten fra All Verdas, og drar til Harstad for å være festivalkunstner.

Juli:
Jeg tar ferie. Og jeg er FLINK til det. Pusser opp Jendors rom.

August:
Jeg lærer å veve med hovler.

September:
Ja det er jo nesten nå. Eh...jeg forbereder meg på en russisk invasjon. Og drar på Varangermarkedet og kjøper meg veldig dyre ting fra pappa.

Oktober:
Ja, her var vi da. Som vanlig i oktober skriver jeg søknader. Når jeg ikke prokastinerer og skriver årskavalkader. Tror de ofte kommer i oktober, gitt.







...

...og alt det der som sto i forrige post, det har jeg så forferdelig lyst å ringe til pappa og si.

En uventet, men ikke plutselig, endring i personliget.

Jeg er et sånt menneske som synes det er uforholdmessig ubehagelig når folk ikke oppfører seg ordentlig. Drittsekker, smålige, luringer, arrogante, løgnere, i alle former, jeg får makk. Det får jo alle. Men jeg synes bare det er så enormt ubekvemt når de opptar plass i min sfære. Jeg klarer ikke å forholde meg til dem. Det bare kryper i meg. Det skyldes kanskje at jeg er konfliktsky og sånne mennesker tar så stor plass at det bare ryker konflikter og overgrep etter dem.
Og derfor har jeg syntes det er så ubehagelig med alle disse rammekatastrofene. For det de har gjort, er ikke RETT. Og særlig Bakklandet Ramme og Kunst har i ettertid av det som skjedde, ikke oppført seg rett. (Ikke Brodins heller, men...) Og da mener jeg ikke at de ikke er enige med meg. Det er selvfølgelig min versjon som er rett når det kommer til uenigheten, såklartsåklart, men de har like såklart rett til å være uenige. Men de svarer ikke på reklamasjon. Hvor mange purringer har jeg sendt? Fire? Fem? Etter et halvt år med reklamasjon fra meg og diverse inkassovarsler fra dem fikk jeg svar, og svaret var, vi avviser din reklamasjon på grunn av dine samtaler med en av rammeakerene. Det er bare svada, og umulig for meg å forstå.
Og jeg har syntes det er så utrolig ubehagelig å ha denne saken hengende over meg, for, ikke liker jeg konflikter, men særlig liker jeg ikke å måtte forholde meg til folk som ikke oppfører seg.
Og så har det jo eskalert, fra det første bildet var ødelagt der rammemakeren tok påseg all skyld og ansvar, til der han plutselig bare fnøs av at han skulle ha noe ansvar, til å ikke få svar på noen mail, til jeg fikk regning for arbeidet som jo var ødelagt av rammemakeren, til inkassovarsel (to? tre?) til inkasso, til nå, der forliksrådet er neste.
Og nå føles det bra.
For vet dere, jeg har jo rett. Og med det mener jeg at jeg har en sterk og klar tro inni meg på at jeg gjør det som er rett nå. Dette står jeg for. Jeg KAN ikke betale 35.000 når verk for 300.000 ble ødelagt av rammeverkstedet. Jeg MÅ ta dette helt til slutten. Jeg må faktisk få sitte i et rom og si, men du svarte ikke på mail, men du løy til forsikringsselskapet, du sa du skulle ta ansvar, du lovte, du trakk deg, du ødela et helt års produksjon, du svarte ikke, jeg har rett.
Jeg må si dette fordi jeg føler at det er rett.
Nå har konflikten eskalert til at en konfrontasjon er helt uungåelig, og det er det jeg har vært redd for, men nå er det bra. Faktisk. Heia meg.

Alderen tynger. Håret derimot, kunne ha tynget mer.

Jeg har fått lesebriller. Så nå holder jeg ut på jobb lengre enn til lunsj, det er bra. Ja til effektivitet.
Imidlertid ser jeg ikke skarpt med dem, men kjenner ingen andre med lesebriller, så vet ikke om det er sånn det skal være. Jeg må lene meg et stykke inn i datamaskina for å se. Det virker litt rart. Men jeg har ikke vondt i hodet. Så noe fungerer. Men jeg blir litt småkvalm og svimmel. Så noe er kanskje feil. Ah, livet med proteser, bare styr.
Jeg skulle gå innom optikeren og spørre, men har glemt brillene. Jeg tror det er et minimumskrav for å diskutere problemet, å ha dem med. Lurer også på om jeg må øve meg litt mer med dem først.

Og så har jeg klippet meg og min frisør har sluttet, så nå har jeg fått ny frisør, som nå er min frisør, men hun skjønner ikke helt hvordan det fungerer med krøller. Tips: de krøller seg. Jeg er ikke fornøyd med dette.


Derimot klarte jeg faktisk å ta dette bildet, hvilket jeg er fornøyd med, for telefonen min har begynt å kun ville ta ekstreme nærbilder, alt annet er uskarpt, og det er upraktisk. Må nok levere den inn. Men akkurat nå fungerte den. (Som jo er den verste feilen å komme slepende med når du vil klage: sånne som bare er der innimellom og uten noe fast mønster.)

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...