Mer!

Jeg vet ikke hvor knappene har blitt av. De der liker- og humreknappene som sto etter innleggene før. Jeg savner dem for nå føler jeg meg så alene.

Jeg har sydd mer! Jeg har liksom bare denne ene modellen, så det blir variasjoner over tema, men når man akkurat begynner å sy og lære seg ting så tror jeg det er lurt å ikke begynne med boblekåpe for eksempel.

Denne her da, sydd i et trikotstoff eller jersey eller hva det heter, kjøpt i Stockholm da jeg bodde der fordi EN DAG skal jeg begynne å sy. Ingen større problemer, men halsen er ikke kjempepen. Den er litt sånn traktaktig for jeg skjønner ikke helt om det holder å bare gjøre halsen mye mindre og så faller den innover? Eller skal jeg sy inn....det jeg har glemt hva heter men det motsatte av kiler?

Og denne her. Sydd av gammel gardin. Masse problemer, for symaskinen, som nettopp har vært på reperasjon for å lære seg å sy sikksakk igjen, vil absolutt ikke sy sikksakk, enda reperatøren sier at det gjør den. Så etter mye omming og mennning endte jeg med å klippe strimler av vlieselin og kante med det. Var litt nervøs for at det skulle ende med at blusen liksom ble hengende på et rammeverk, men det gikk fint. Og så må jeg ha klipt armene med mer sømmigsmonn enn resten, for de passet ikke helt og jeg måtte Tilpasse. Og det kan jeg jo ikke.

Etter at jeg tok bildet har jeg sydd svart ribbestoff på ermene, og jeg funderer på halsen. Vil ikke ha trakt. Vil kanskje ikke engang ha svart ribbestoff. Men vil ha pent.

I dag sa Jendor at den der tukanjumperen jeg har sydd, den blir det ikke aktuelt å gå med i barnehagen. Men han kan ha den på i helgene. 

Selv har jeg på den oransje jumperen i dag, på en vanlig hverdag. Men i motsetning til Jendor treffer jeg jo ikke folk...og i motsetning til Jendor skulle jeg gjerne vist meg fram.

Men har dere sett!

Jeg har hatt så grusomt lyst på en fridag så lenge men så er det jo så mye folk i huset men i dag kom det ingen snekkere eller elektrikere eller noe, så da bare ble jeg her hjemme, og så har jeg jo hatt så lyst å sy noe, men så er det jo det der at jeg kan jo ikke sy, men så har jeg jo tenkt at jeg har jo sydd åttogførti kofter, noe må jeg da klare å sy, litt har jeg vel skjønt, for eksempel at det er vanskelig å få til armer, så i dag fant jeg fram stoff jeg kjøpte i Stockholm da vi bodde der, og begynte på en jumper til Jendor (som sier genser og ikke jumper i frykt for å ende opp med å si rumper) og vet dere hva? DET ER SYYYYKT MYE LETTERE Å SY EN JUMPER ENN EI KOFTE! 

Par-tre timer og så var den ferdig! Og da hadde jeg endatil laget mønster! 

Det er jo egentlig helt logisk for den består jo av færre deler og mindre pynt, så jeg er kanskje den eneste som er overrasket, men en jumper er liksom mer...fabrikkaktig? Så jeg hadde sett for meg at det skulle være mer pill. Og jeg gjorde jo noen tullfeil og hadde det vært ei kofte så hadde jeg rekka opp og gjort enkelte ting på nytt, men nå sa jeg meg fornøyd med resultatet som et førsteforsøk. 

Og andreforsøket bli jumper til meg selv og nå har jeg lært endel av tullfeilene fra førsteforsøket så dette er jo strålende.

Tenk at jeg kan sy en jumper.

Så ser jeg jo for meg et scenario der Jendor nekter å gå med den, fordi den er...oransj eller for lang eller fuglene SER på hverandre eller noe, og jeg ser jo selv at den er litt stor, og at halslinningen ble litt i videste laget, så jeg får vel omarbeide mønsteret litt, 

og dessverre var en av oppdagelsene i dagens prosjekt at symaskinen som nettopp har vært til reperasjon har samme feil som før reparasjonen, men nå vil jeg sy mer. Fler jumpere for det er det eneste jeg tror jeg klarer lage* mønster til.

 

Kofte- og jumpersyerke. Der har du meg.

 

 

 

 

 

* lage og lage, jeg tar en utslitt jumper og klipper den opp og justerer for størrelsen.

 

Litt om tiden

Det går aldri over dette her. Alt som er gøy er forbudt og kommer til å være det i overskuelig framtid.

Og andre har det verre, det vet jeg så godt, men jeg har det nå som jeg har det da, og er litt lei av det. Jeg vil jobbe. Jeg vil reise. Jeg vil være produktiv og ha driv. Men så lenge det er kårånna er jeg stuck i Groundhog Day, Kirkenes Edition. 

Da dette starta og vi måtte være hjemme med barn i uoverskuelig framtid, kunne vi, som alle, andre søkt om hjemmemedbarnpenger. Vi gjorde ikke det. For, vi hadde jo arbeidsstipend, (=halv gjennomsnittlig norsk årslønn), vi hadde jo så vi klarte oss, og nå var det dugnad, så å skulle søke om ENDA mer penger føltes jo enormt unødvendig og usolidarisk. Jepp. Stordalen tar ut 131 millioner og betaler null skatt for det har han ikke råd til nå. Konserner får koronastøtte så aksjonærene kan ta ut utbytte for hvem vet hva som skjer om de ikke får ta ut utbytte?

Det skulle vært forbudt å være rik. Jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg at det skulle være forbudt å være rik. Alle burde hatt råd til en helg i luksus i ny og ne, men permanent rikdom gjør deg bare til en usolidarisk dust og andre betaler for at du skal være rik. Så nei. Og er det ikke rart at den tanken der regnes som litt naiv og ugjennomtenkt? Litt radikal og urealistisk?

Det skulle vært forbudt å være rik. Som samfunn trenger vi ikke rikinger.  

 

Avogtil kjennes det som om jeg er den eneste som fortsatt synes det er lurt å holde en meter og generelle smittevernstiltak. Og det får meg til å føle meg så prippen og teit, når andre driter i det og jeg insisterer, men jeg vil tilbake til sånn som det var før, jeg vil jobbe. Og jeg har et immunforsvar av papp og silkepapir, så jeg vil heller ikke bli smittet. Frågor på det? 

Jeg kjenner at jeg egentlig trenger å gå hjemme et par dager og rydde i huset og kanskje sy litt, så da trenger jeg også at snekkerne blir ferdige og jeg får frokosten for meg selv igjen og hele resten av dagen også. Og det er jo ganske sannsynlig at det kommer til å skje på at tidspunkt. Ikke i morgen, ikke innen lovet frist, men det SKJER. Så en opptur kommer.

Allerede litt svett

Kofte, verdens mest praktiske arbeidsklær. Iallefall når du kjører fulle regalia med sjal og tre riskuer og hjemmevevd belte. Starta arbeidsdagen med å sette på sjalet på nytt, det var ikke blitt bra verken andre eller første gangen der hjemme. Fifan hatersjal.

Jeg skal til fotografen. Det er samefestival og selv om jeg aldri egentlig deltar på sånn festivalgreier og er glad for å kunne skylde på koronaen har søskenbarnet mitt lurt meg med på fotograferingen. Det er alltid fotografering. Vi liker å gå til fotografen. Jeg har vel aldri sagt nei til noe søskenbarnet mitt har foreslått.

Så her står jeg og jobber med trykkfarge i kofta. Ikke lurt, men jeg måtte løfte et trykk. Nå er det gjort, det gikk bra, sølte ikke, og nå skal jeg sitte pent opp og ned resten av dagen.

Hjemmekontor for the win. For the win-win! Win-win-win!

I dag jobber jeg hjemmefra, ettersom jeg ligger i trening på det der å være litt greiere med seg selv. Jeg synes jeg er kjempegrei med meg selv, jeg synes bare jeg skal jobbe hele tiden og litt til og være veldig produktiv når jeg jobber, for å vise hvor takknemlig jeg er for at jeg er grei med meg selv. Noe for noe.

Det er halvveis ikke kjempegøy å jobbehjemmefra når man har snekkere i hus, delvis for da er det jo folk her, delvis for da føler jeg meg ferska som går her hjemme og slenger. Men det er nok det jeg må jobbe mest med, å ikke bry meg så mye om hva folk som ikke kjenner jobben min, synes. Eller faktisk i virkeligheten driter en lang marsj i. Samtidig er jeg ørlite bekymret: hva skal all denne treningen på å gå og slenge være godt for? Tenk om jeg bare slutter å jobbe?!? Tenk om jeg blir så god på det at det går galt? 

Planen er å jobbe, men også sitte litt i denne stolen her og se på utstikten og ikke se på rotet og ikke jobbe og drikke kaffe: (hvis ingen snekkere ser meg gjøre det)

Akkurat nå er det ikke så ille å jobbe med snekkere i hus, for de har ikke dukket opp. De er nesten ferdige så jeg tror de har begynt på en ny jobb. Jeg fikk regningen for arbeidet og sa at nei, dette betaler jeg ikke før det er gjort, og sjefssnekkeren sa at alt skal være ferdig til betalingsfristen, faktisk beregnet han det gjenstående arbeidet til tre dager. Hvilket vil si at det skal fores og listes seks vinduer, to leskjermer skal bygges, en grunnmur skal kles, og et mangfold av ventiler skal borres og settes i i løpet av i dag og i morgen. Og ei dør er skjev. Hadde det vært meg tror jeg at jeg kanskje hadde kommet på jobb i dag da. Men de ser selv.

Jeg er ikke så veldig opptatt av de der tre dagene altså. Som nå er to. Men jeg ser gjerne at de blir ferdige til påske, særlig siden arbeidsstarten egentlig skulle vært i august... så jeg legger nok ikke den regninga til betaling før de faktisk er ferdige.

 

Åh, nå kom det en. Det var fint.

 

Jeg skal gå og klage på min Nintendo Switch i løpet av hjemmeslengedagen. Her skal jeg være streng for sist sa de det ikke gikk på garantien men da jeg kom hjem kom jeg på men hva med REKLAMASJONSRETTEN! og det va dårlig gjort av dem å late som den ikke fantes. Og så skal jeg kjøpe rullegardiner. Da trenger jeg sikkert ikke være streng. Nå som vi har nye vinduer tror jeg den gamle løsningen med å stifte fast en ødelagt rullegardin rett i karmen kanskje går ut. Og det blir jo deilig å faktisk kunne trekke opp gardinen og slippe å være i katakombe om dagen når det er om natten man vi ha det mørkt.

Ok. Nå skal jeg sloss litt med Pages. Det blir en fest.

Jentesur

Jeg er så sinnsykt sliten og TRØTT for tiden, i går la jeg meg kvart over ni og det var ikke engang spesielt tidlig. Jeg sovna med en gang i motsetning til etter den ellers vanlige sånn ca en time senere, og jeg sovna så fort at jeg ikke rakk å flytte armene, så i natt våkna jeg av at det verket i hender og armer for det lå noe hardt og tungt oppå dem og det var meg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trøtt nå, livet er jo ganske vanlig, altså på den generelt vanlige måten, ikke på den der enda-en-krise-måten som har vært vanlig de siste årene, men vanlig-vanlig. Heia vanlig! Mer vanlig!

Jeg tror kanskje det er snekkerne.

Jeg er jo ikke et sånt menneske som får energi av å være sammen med andre. Jeg liker å være sammen med andre, jeg er ofte sammen med andre mennesker, men jeg blir helt drenert av det og når det er på sitt verste sovner jeg av etter å ha vært på butikken. Så det å slippe folk inn i huset som skal spise nudler og drikke redbull til frokost ved kjøkkenboret ditt klokken syv, det tar nok på, selv om de menneskene er veldig hyggelige. Jeg synes ikke det er spesielt slitsomt når det skjer. Jeg ler av ting de sier. Eller som i dag, sier HVA! når den ene snekkeren spør om Jendor var jentesur i morrest. Jendor var ikke engang sur, han var trøtt og trengte å sitte litt på fanget og snakke om planer han hadde for en ubåt som skulle gå på skinner og ha en gripeklo, men om han hadde vært sur---JENTESUR?!?

Jeg måtte si HVA! men jeg måtte også le. Og si at det får du altså fanden meg ikke lov å si, jentesur?!

Så måtte jeg fundere litt på hva guttesur var, jeg tror det er når man blir sur over noe som absolutt ikke går å gjøre noe med, men likevel legger masse energi på å elte rundt på det. Og jeg skjønner jo hva jentesur er. Men jeg vil ikke at Jendor skal ha det i sin begrepsverden. Ikke jentesur, og ikke guttesur. Eller vet dere, han må gjerne ha det i sin begrepsverden, men ikke i sitt vokabular. Fordi det er alltid jentesur som vinner mark og vi trenger ikke flere begrep som rakker ned på kvinners følelsesliv.

Vi trenger søvn. Og et ferdigsnekret hus, det er det vi gjør. Og muligens også en lang fin kjole i ull.

man foreldrer på hvert sitt vis

Det er jo ganske ofte man går og legger seg om kvelden og tenker på sine egne ferdigheter som forelder og tenker jaja, i morgen er en ny dag.

Hvor mye man enn prøver så glemmer man seg på et tidspunkt og så viser det seg at man ikke er mummimamma akkurat.

Men her vil jeg få påpeke at mummimamma, alles mammaideal, er en litterær karakter. Ikke bare det, barna hennes er også litterære karakterer. Så det.

Åkei. Iallefall var vi på kafé på lørdagen, og det er en fin ting for ellers kan det bli litt mas rundt alle måltider all den tid Jendor spiser så   sinn es  schu  kt   sakte fordi han prater aboslutt hele tiden og det blir litt mas om å konsentrere seg om spisingen. I det hele tatt blir det en del mas fra foreldrepersonlighetene om å konsentrere seg i løpet av en dag, og det er litt synd, at man ikke bare kan få vase runt og være glad, og ta på seg buksa feil vei syv ganger på rad, uten at en frustrert forelder står der og pruster. Men man blir lei. Hvorfor bli man lei? Vet ei, man blir lei av å være tvungen til å stå og se på at noen somler.

Iallefall! Kafé! Da er det greit at man prater i ett og spiser en stykk bolle i løpet av 45 min. Så det er fint. Og på denne kaféen da, var det andre mennesker, ett av disse menneskene var en pappa med to barn og en mobil. Og på et tidspunkt begynte det ene barnet å vræle og pappaen kjefta med sintestemmen på det andre barnet som med en av sine spørsmål til pappaen, ikke til vrælebarn, visstnok hadde satt dette i gang og var skyld i det hele, og i løpet av alt dette så pappaen ikke opp fra mobilen en gang og da følte jeg meg som en litt bedre forelder!

For jeg kjefter også! Jeg er også urimelig! Men jeg ville ikke gjort det på den måten der så noe har jeg da skjønt.

Riktig nok blir jeg ikke egentlig en bedre forelder av at andre er dårlige foreldre i en gitt situasjon. Men det føles sånn. Så det tar jeg med meg.

Mann: nøytralt - Kvinne: kvinnelig

I dag markerer vi at det fortsatt regnes som nøytralt å være mann, men bittelitt spesielt å være kvinne.

Jeg tror aldri jeg har hatt mer enn en eneste mannlig leser, så man kan si jeg preker for menigheten, men jeg tror i aller høyeste grad også kvinner trenger å bli minnet på dette. At vi ikke er i mål. Og at å komme i mål ikke er at kjønnene skal behandles på samme måte og at kvinner skal begynneå oppføre seg mer som menn for å bli respektert, men at vi automatisk skal møtes med samme respekt. Og kunnskap.

 

Ok, det var prekenen. Helgen da? Joda, gått på ski, spist boller, prøvd å ordne litt i håndtverkerkaoset der hjemme. Jeg vil fortsatt sette fra meg kaffekoppen på kommoden rett ved siden av sofaen, men der står det en Kenwood Major. Og sånn er det overalt og det blir så rotete i hodet mitt når det er rotetet overalt ellers.

På jobb, joda, går litt bedre, kom ned hit til ett trykk som ble veldig bra over helgen, et som ikke er tørt men ser bra ut, et som kanskje ikke ble bra men såpass lovende at jeg skal prøve igjen.

  

Lunsj i tårnet

Ok så den ubrukelige assistenten har endelig blitt ferdig med kontraktene. Je je.

Grunnen til at det har framstått som et så uoverkommelig arbeid er delvis at hvert verk har et åttesiders bilag, og jeg har ikke helt skjønt hva som skal stå der. 

Ingenting, viser det seg, det er ekstra ark til de tilfellene der man selger mange verk. Men man kan bare fylle i tre verk på forsiden. Etter det må man begynne med et nytt dokument.  Til tre nye verk. Med bilag til åtte verk. Og så to verk på det siste dokumentet. Som også har åtte sider med bilag. 

Som jeg ikke skal fylle i.

Nå er alt gjort! Eller ikke gjort, i de tilfellene det ikke skal gjøres!

Det er veldig utypisk meg å drive og skyve på ting på den måten, det er en helt ny uvane jeg har lagt meg til. Evt. er det assistentens uvane faktisk. Den der jævla assistenten altså.

Nå driver jeg og akkoderer med meg selv om jeg skal vente på fraktpriser før jeg sender inn kontrakten, i tilfelle det skulle forkludre noe, men det står ingeting i kontrakten om frakt. Derimot har jeg i en separat mail at jeg skal fakturere for frakt. Så hvorfor vente på det? Aner ikke, det bare føles logisk? På hvilken måte? Det aner jeg heller ikke? Men det virker som jeg kommer til å følge opp den følelsen.

 

I dag har jeg spist lunsj med søskenbarnet mitt, i tårnet som hun sier. Jeg har jo sprunget rundt her i bygget og tatt bilder mens maling har tørket og lagt ut på FB og hun ville komme og sitte på stoler med utsikt og spise akkurat som storbylunsj så da gjorde vi det. Jeg ble litt selvebvisst på at vi satt i fellesarealene og pratet, det er masse benker og kaffebarbenker og stoler og lounger overalt, men det er aldri noen som sitter i dem, og det gjaller jo godt i korridorene om man prater. Og selv var jeg jo rasende på pratmakeren som alltid stilte seg opp i gangen for å prate i telefonen, men jeg syntes det måtte få passere denne gangen for... det var a) lunsjtid b) et engangstilfelle og c) vi pratet dempet og d) vi hadde spurt det nærmeste kontoret om det var greit. Såh.  Såeh. Unnskyld om vi bråket. Men vi hadde det så fint!

Vi skal på koftefotoshoot og det er sånt som jeg aldri ville funnet på selv men når søskenbarnet mitt vil ha meg med på sånt så har jeg så lav terskel og sier bare ja. Det blir gøy! Eller hva sier jeg, det blir kanskje skrekkelig, men så lenge Anne er med så kan det egentlig ikke bli noe annet enn fint. Hun er en jævel på å gi komplimenter og jeg er veldig god på å le.

Her spiste vi foccacia og kanelboller og drakk kaffe og snakket om interiør.

Titt tei

Jeg har innsett at assistenten ikke kommer til å dukke opp og tatt tak i kontraktsskrivingen selv. Og frakten. Dels har jeg jo utsatt det fordi det virka så sinnsykt komplisert med de kontraktene, men når jeg så nøyere på det så var det faktisk ikke så vanskelig og det er jo ikke verre enn at noen sier Eh det var ikke det vi mente, og så må jeg gjøre det på nytt. Alt skal sendes med post da, så det kommer jo ta litt tid om det skjer. Men tid er jo tid, den er jo der. 

Og så har jeg slått opp enkelte svenske ord og vendinger og kontrakten og det var lurt for selv om de betaler frakt, så er den mitt ansvar, hvilket betyr at jeg må se på fraktforsikring.

Spennende dager.

Neida. Alt er kjedelig. Men i dag har jeg for første gang siden jul spist lunsj med andre mennesker og jeg er heldig som ikke bor alene i for eksempel Oslo. Jeg er litt lei, men folk har det verre. Og i dag tror jeg snekkerne fikk inn de to siste lydisolerte vinduene i stua, og kanskje tilogmed fikk opp vinduskarmene, og det betyr at jeg kan begynne å sette blomster på plass der de skal være og kanskje tilogmed RYDDE nede, og det er nesten på grensen til spennende.

 

 

Dette er et vindu på jobb. Jeg har tatt en milliard bilder mens jeg har gått rundtomkring og ventet på at blekk skal tørke. Jeg kunne gjort assistentens jobb så lenge, men jeg trodde ikke jeg var kompetent. Det viste det seg at jeg var. Jeg synes det er et veldig fint vindu men er glad jeg ikke har runde vinduer hjemme for jeg må ha en plass å gjøre av plantene.

Grunnen til at jeg skriver denne teksten er at jeg må forklare hvorfor jeg har akkurat dette bildet med, og grunnen til at jeg har bildet med i det hele tatt er fordi man skal visst ha bilder i blogginnlegg så nå har jeg det.