Hei internett! Og stokkeholm også.

Vi har vært på trønderlagsferie. Da har man en badedrakt i kofferten og så sitter man inne og ser på regnet som høljer ned og måsen som sitter på grillen med opptrekte skuldre.

Og for mitt vedkommende- spiser en uavbrutt frokost og leser bøker mens sønnen går fra arm til arm og fang til fang og skulder til skulder hos slekta og underholder med det lille han kan som er storveis og evig nok og blir underholdt av samtlige. Og jeg tar en kjeks til.

Nå skal vi være i skåkkeholmen en måned. Og ha ferie. Med sønnen som har lagt seg til et litt høyere underholdningsnivå.

Fjorden, baby, og tre kofferter.

Vi pakker. Jeg har helt mistet piffen.
Ungen ligger halvpakket og sover på sofaen.
Alt annet ligger overalt ellers. Fjorden er halvgrå.

Jeg er så lei av å pakke og farte. Nå har jeg jo doble sett av mye, fordi jeg bor på to steder, men menneh men meh. Pakking blir det likevel. Og jeg er lei. Jeg vil bare legge meg ned og se gameofthrones. Eller bytte plass med babyen. Eller bare bli igjen.
Bortsett fra at jeg VIL jo reise. Til tross for værmeldinga som sier bli her.

Jeg og han statsløse spaserte oss en tur opp til Fjellvannet i dag. Det var atten grader. Det er første gangen siden jeg kom hjem at jeg har hatt på dongerijakken jeg har hengende her i tilfelle det skal bli sommer mens jeg er hjemme. Jendor hadde ullhue med solhatt over. Og fleecedress. Han spaserer jo ikke så da må man passe på at man ikke blir kald. Det å passe på at unger hverken blir for varme eller kalde er vanskeligere enn å bygge kopier i 1:1 av lokstallen av smeltende små runde isbiter.
Måsen passet på at vi ikke spaserte for nær, men jeg vet ikke hva, for jeg klarte ikke se noen unge noensteder.

Nå knirker Jendor og lurer på om han ikke har sovet nok snart.
Og jeg vil fortsatt ikke pakke og rydde og ordne og levere tilbake vogner og vippestoler og vaske og skrive ut billetter og krysse av i lister og stable inn og ut av oppvaskmaskinen og handle og organisere bilbytter.

Jeg vil fiske.


og så hit og så dit

I kveld er fjorden nesten hvit. Skimrende. To småbåter er på vei ut, det er så stille at jeg nesten kunne tenkt meg å vært med. Men ikke.
Og det er kaldt, men det kan man jo ikke se.

Snart drar vi til Trøndelagen og ferierer med svigers. Der er det meldt mer regn. Og så skal vi ha ferietilstand i en måned i Stokkeholmen. Og så kommer vi hjem igjen. Og da har det jo gått over en måned og det er ikke lenger vår men nesten høst. Men bare nesten.
Kanskje vi rekker en tur på hytta.
Kanskje ikke.

Det meste rekker man visst ikke. Men det lukter nå hjemme, da.


Det er sol på fjorden og den er blå nå

og stille.
Det er ikke midnattsol for klokken er bare kvart på elleve. Vi har kommet hjem fra fest på teateret der jeg jobba før. Det er en av de fine tingene med å bo i Kirkenes, det der å gå hjem fra fest i solskinn på natten. Nå kom vi jo tidlig hjem da, så man kan kanskje ikke si at vi kom hjem i solskinn på natten, men det ligner.

En av de andre fine tingene med Kirkenes er at man treffer kjentfolk overalt. I Stockholm har jeg truffet kjentfolk tilfeldig to ganger. Her er det to ganger pr løpemeter. Stort sett slekt.

I morgen skal vi på grava til bestefar for det er hundre år siden han ble født. Jendor er født hundre år etter ham og jeg er født hundre år etter min oldemor.
Men kanskje blir det vafler på sentrum også. Med Jendor.
Og slekta.


Jeg våkner til fjørti tapte anrop og smæsser fra fraktselskapet. Som spedbarnsmor sover jeg ikke med mobil på soverommet med mindre det er en grunn til det, og nå har det vært BRANN men egentlig mest ULV i kunstforsendelsen min siden jeg sendte den for to uker siden så den er viktig, men ikke viktig. Jeg fikk en telefon fra en sjåfør i går som var i Alta med den, så jeg vet at den nå er gjennom tollen (HURRA! HURRA! HURRA!) og i Norge.
Grunnen til at han ringte meg i går var vel at jeg står som mottaker. Når en kunstner sender kunst til egne kunstutstillinger over landegrenser, må hun stå som både avsender og mottaker c/o utstillingsstedet, for å unngå toll. Det er ikke moms på egen kunst som man selv skal bruke. Det kunne man jo kanskje tenkt seg at, si, et...fraktselskap? eller lignende visste, men det virker ikke sånn. Utstillingsstedet står som kontaktperson, med telefonnummer, for leveranse, på fraktpapirene. Jeg gjorde sjåføren (som jo ikke er fraktselskap, bare litt dårlig til å lese fraktpapirer) oppmerksom på det og tenkte ferdigmeddet.
Men nnnnnneida.
Fraktselskapet MÅ HA telefonnummer på mottaker NU DET HASTER send til sjåføren!!!. Denne har de altså sendt til meg.
Det haster alltid. Bortsett fra da jeg ville ha opplysninger fra dem, da måtte de få litt tid på seg og det var en uke som viste seg å være tiden på dem.

Jeg får på dette tidspunkt lyst til å bli frekk. Telefonnummeret står i de to siste mailene jeg har sendt dem, på fraktpapirene og hva med å bruke internett og bare slå det opp?
Men man skal ikke være frekk. Man vet ikke hvorfor folk er som de er og man skal ikke være den som ødelegger dagen for noen.
Men jedålåias jeg begynner å bli litt lei. Jeg svarer verken på telefoner eller semser.
Jeg kan i og for seg se for meg at de har ringt utstillingsstedet og bare møtt en avskrudd mobil. De har ofte mobilen sin av. Jeg kan ikke helt se for meg hvorfor, når man forsøker å få tak i noen er det tross alt mindre forvirrende og avvisende at en telefon ikke blir tatt enn at den er avskrudd hver gang man ringer.
Men det kan jo ikke jeg gjøre noe med, jeg er jo i Kirkenes og det vet de godt og tror de jeg skal sykle bort og sjekke om jeg kan se noen på kontoret gjennom vinduene eller at jeg har et annet telefonnummer som jeg har hemmeligholdt? Bare for gøy?
Jeg har ikke det.

Sukk.

Hadde det vært flere kunstnere som leste bloggen min skulle jeg skrevet navnet på Fraktselskapet Man Ikke Skal Velge, men jeg tror det ene kunstnerleseren jeg hadde har ramla av.

Men. Sukk.

Det roer seg

Fjorden er grå idag. Men man kan se den. Hurtigruta er på vei ut, forbi Reinøya som har sol og funkler som noe fra en irsk turistbrosjyre i alt det grå.
Det er bjørkeløv på vinduene fra gårsdagen og natten, men vinden er ikke like hysterisk sint i dag så vi pakker Jendor Statsløs i bæresela og går en tur opp til Fjellvannet. Stien opp har blitt en bekk.

Jeg har nesten skremt livskiten av Jendor i dag. Vi bytter bleier på gulvet (fun fact: babybæsj lukter som kjent ingenting- bortsett fra når mammaen har spist hval til middag) og han ligger på en handduk. Jeg vil dra ungen litt nærmere og vanligvis tar jeg tak i bena, men denne gangen dro jeg i håndduken som ungen lå på. Og ungen slo ut med armene og sperret øynene opp og hylte! Og hylte! Og hylte!
Han trodde jo han hadde ramla, stakkars. Ned fra K2 eller en nærliggende fjelltopp.
Og hva gjorde foreldrepersonen? Hun lo. Hun fikk rett og slett latterkrampe.
Er det sånn man skal mødre med sine barn? Nei.

Ved fjellvannet har måsen som hadde reir på trampolina på badebrygga flyttet. Eller blitt flyttet. For de rydder jo som oftest ikke opp reiret sitt etter seg. Jeg vet ikke hvem som har gjort det, neppe noen badere, vel er ungene tøffe i Finnmark men det er bare fem grader. I lufta.
Måsen sitter på en lyktestolpe og ser mistenksomt på oss. Men vi har ikke tenkt å plage noen, vi vil bare ha litt luft i hodet etter å ha vært innendørs i dagesvis. Dagvis. Én dag.
Og komme oss litt etter dagens skrekkopplevelser.

Han går kvit der ute

Det er skitvær. Jeg kan ikke se oljeomlastningen ute i fjorden.
Nå har ikke jeg noe spesielt ansvar for den da, så det gjør ikke noe.
En liten båt går ut, kanskje rekebåten. Jeg er glad for at jeg ikke er ombord der. Eller noen andre jeg kjenner.

I dag skal jeg og Søskenbarn og hennes Lillebjørn og min Lilleoter ta en tur å besøke tante Ruth på gamlehjemmet. Men da må det nesten bli bittelitt bedre vær. For jeg får ikke flytta barnebilstolen over i hennes bil om noen skal stå og kaste bøtter med vann på meg samtidig.

Og så bittelitt byråkrati

Min sønn Jendor Statsløs har nå blitt fornorsket. Vi søkte om familiegjenforening, og barnet har nå personnummer. Og statsborgerskap. Juhu!
Akkurat hvem som er statsborgeren er litt mer uklart for navnet hans var stavet feil. Figenschou var riktig stavet, men ikke det etterste etternavnet.
Folk har en tendens til å slappe altfor mye av når de har stavet seg gjennom Figenschou.
Vi fikk retta det opp på Skattekontoret, med en eneste gang, og de telefonerte og makulerte og sto på, men vi var hos politiet etterpå for å søke om pass, og da dukket han ikke opp hos folkeregisteret når man søkte på personnummeret hans, så vi vet ikke hvor mye det er retta opp. Veldig, antakelig.

Det kan være det der ordner seg av seg selv. Det kan være det blir en føljetong. Vi får se. Sånn sett var det jo greit at vi var innom politiet og fant ut at han ikke eksisterte likevel. Vi var nemlig litt usikker på den turen der, for de hadde først sagt på Skattekontoret at vi måtte til politiet og søke om statsborgerskap, men det måtte vi ikke likevel viste det seg. Men så dro vi innom der for å spørre litt om pass og sånn, og da ble det oppdaget at Jendor muligens ikke eksisterer. Og det er jo greit å vite sånn at man kan følge det opp.

Men iallefall har Jendor nå hilst på Mannen med Utestemmen. Da er man en del av samfunnet. Så om han nå fortsatt viser seg å være statsløs er han iallefall kirkeneser.

Låvebryllup.

I går var vi i bryllup. I Pasvik. I en låve. Og utenfor låven.
Det var veldig fint og enkelte måtte gråte litt.
Naboen måtte drive med litt tungt grave- og knusearbeid med stort maskineri akkurat da, det var litt spesielt. Kanskje han var sur for at han ikke var invitert. Kanskje han ikke har oppdragelse.

Det var litt småkaldt med utebryllup i juni, kaldest for brudens forlk som kom sørfra tror jeg, for de gikk i sommerkjoler mens gompens folk kom godt kledd. Jeg gikk i kofte og var veldig godt kledd, men følte meg litt lurt som hadde brukt en halvtime på å få silkesjalet på, og det var jo godt skjult under ullsjalet hele dagen. Politimesteren forrettet og hun er jo også same og ga holbien min et langt blikk på et tidspunkt. Forbannede alternative holbien. Ellers var det ingen der som kunne gi holbien lange blikk, det var mye bundader men rart det der, finnmarksbryllup og ei eneste kofte. Egentlig ikke så rart, for såklart er det noen som skal sette igang å diskutere "alt samene skal ha". Og "alt samene får"
Jeg er så dritlei. Jeg gidder ikke si noe. Denhemmelhtsfullfotografen gidder og sier sånn Det der du refererer til, det er jo en pågående rettsak og ikke noen rettighet noen har fått. Jeg bare går. Som representant for Samefolket burde man kanskje ikke bare gå, men jeg er så lei av å være representant for samefolket. De bunadskledde er jo ikke representanter for Nordmennene.

Nåh, uansett. På et tidspunkt fikk man kle seg om. Til turklær! SÅNT bryllup! Tusen poeng for det. Og så var det tursti og hesteskokasting og båling og kwizz. Og tid for oss å dra, Jendor hadde sovet seg gjennom vielse og middag og klapping og trubadur med ødelagt anlegg, bare avbrutt av to matpauser, men nå var det sent og man skal ikke tvinge bæbien til mer enn han gidder. Særlig ikke når han må kjøre pasvikveier hjem. Så vi kjørte hjem. Som ansvarsfulle foreldre.

Men jeg må si: Gratulerer til Til Mannen med Innestemmen og den Utkårede! Så fortjent.
Og jeg har funnet ut at når vi flytter hjem må jeg også ha en låve.

slikt å gjøre

Jeg fikk telefon fra noen som jobber med spedisjon som sannsynligvis hadde fått oppgaven. Han spurte om sånt som allerede står på papirerne jeg har sendt med, men det er greit, han har jobben, han forsikrer seg. Og så har jeg ikke hørt noe mer, de har iallefall slutta og ringe og spørre om jeg har skaffa meg svensk personnummer. Jeg tar det som et godt tegn.
Jeg tar det jeg får.

Og så har jeg vært hos skatteetaten og søkt om familiegjenforening med Jendor. Sånn at han kan får norsk personnummer. Jeg tror det er litt annerledes om man er somalier. Da får man kanskje ikke ta med den man søker familiegjenforening med på kontoret?
Og så må jeg ta ham med til politiet og søke om statsborgerskap. Når vi har fått innvilget familiegjenforeningen. For han er jo statsløs.
Og jeg håper ikke dette blir en lang og komplisert affære. Det blir jo ofte lange kompliserte affærer. Men det var overraskende enkelt på skattekontoret.
Bank i bordet.

assistenten

Klokken er bare ti så telefonen har vært velsignet stille og jeg har heller ikke fått noen mailer i dag med mas om personnummer. Utstillingsstedet har hørt av seg og er på saken. De skal høre av seg enda mer når de vet mer. Jeg vil egentlig ikke at noen skal høre noe mer av seg, jeg vil bare at ting skal fikses. Uten min innblanding. Men jeg blir kanskje nødt å skrive nye følgepapirer. Og det er ikke så mye styr og bare jeg som har lov å gjøre så det er greit. Om det er det avhøringen betyr.

Jeg har en kompis, eller egentlig særlig to, som snakker mye om assistenten sin. De gjør det begge skarpt men man skal gjøre det rimelig kjempeskarpt før man har råd til å ansette noen. Man er sin egen assistent selv om man er internasjonal stjerne. Man tar seg av sin egen post og sine egne forsendelser og sine egne innkjøp og preparerer sine egne lerret. Så når de klager på assistenten er det seg selv de kjefter på.
Jeg snakker også avogtil om assistenten min, men jeg er nok der at en advokat blir ansatt før en assistent.
Så kan hun høre av seg til folk.

En kunstner sender sine verk

Alt står fortsatt fast i Lule.
De vil fortsatt ha det svenske personnummeret mitt.
Dette er fortsatt den fjerde forsendelsen på ett år jeg har sendt, og det er fortsatt første gang det kreves svensk personnummer.
Jeg har fortsatt ikke svensk personnummer, såklart.
Jeg har oversendt hele greia til utstillingsstedet, det er de som er ansvarlige for transporten og jeg kan ikek gjøre noe mer.
Jeg har gitt bskjed både til han i Luleå og han jeg bestilte transporten av at det er utstillingsstedet som overtar nå.

Men de fortsetter med ringingen og mailingen.

HAR DU SKAFFET DE NØDVENDIGE NUMRE. SEND TIL KENT OLOF. SNAREST.

De nødvendige numre er altså et svensk personnummer. Til slutt måtte jeg sende en mail og si at dette var ikke noe jeg kunne trylle fram. Igjen, ta kontakt med disse menneskene på denne epostadressen og dette telefonnummeret som er identiske med epostadressen og telefonnummeret jeg sendt i forrige mail.

Vi får se.
Vi får se.

Hjemme.

Nå er vi hjemme igjen.
Det gikk da fryktelig greit å fly med Jendor. Det eneste jeg var litt overrasket over var at det ikke var masse folk som kom bort til oss for å si at det var da en fantastisk søt unge. Pussig.
Jeg var veldig nervøs for at vi skulle glemme ham igjen ett eller annet sted, men denhemmelighetsfullefortografen sa at vi kunne jo bare legge boardingkortene våre i bærebagen hans. Da kunne vi ikke forlate flyplassen uten ham. Det var lurt.
Så han ble med hele veien.

Nå har jeg tolltrøbbel.
Jeg har sendt en kunstforsendelse fra meg selv i Sverige til meg selv c/o utstillingsstedet, sånn som man skal gjøre det når man er kunstner, men den har stoppa før tolla fordi jeg ikke har svensk personnummer og fraktselskapet ikke vil prøve seg på tolla engang, uten. Det rare er at det har gått helt fint uten to ganger før. Jeg har aldri hørt om svenskpersonnummerregelen. Og det har visst ikke kommet noen nye regler.
Bom fast. Bra jeg har god tid. Og bra jeg har en kontrakt der det står at utstillingsstedet er ansvarlig for forsendelsen, for jeg har god lyst til å ringe dem og bare si: her.
Dumt de ikke tar telefonen da.

Så jeg har gjort som man ofte gjør, ropt ut på internett. Der er det jo mange mennesker som kan mye og mange kunstnere som burde ha opplevd det samme.
Problemet med facebook er at det er alltid noen som kommer disse menneskene i forkjøpet. Noen som vet alt, men som ikke har peiling. Som forklarer hvordan du skaffer deg personnummer, som forteller om regler for forsendelser over 2000 kroner, som tror de hjelper men som bare ødelegger. Det er de samme personene hver gang og jeg får ikke til å publisere noe som er Offentlig, med Unntak Av. Bare Begrenset. Og i Begrenset har jeg jo fjerna disse personene forlengst, men jeg vil jo at flest mulig skal se skogen jeg roper i.
Men ikke de som sager den ned med hjelpsomheten sin.

lister

Det jeg hadde tenkt å få gjort:
-rydde i den der papirbunken med viktige papirer som vokser og truer med å bli selvdestruktiv
-tørke støv
-gå over gulvene med støvmoppen
-vaske kjøkkengulvet
-plante om prydtobakken (den HETER det)
-binde opp rankene
-spore opp han blomstervanneren min som har gått under jorden
-påbegynne pakking
-som inkluderer en utgraving av kjellerboden
-funnet fram viktige papirer for sønnen, hvis de ikke er i ovennevnte bunke
-bestilt 100 meter lasso
-vaske klær
-sprette opp ryggen på den nye sommerkofta
-ringt min mor

Det jeg fikk gjort
-flytta bunken med de der papirene fra ett bord til et annet

Kasser, mengder, og jeg lurer i skogen men får ikke svar.

Jeg har endelig, etter tre og et halvt år med frem og tilbake, sendt avgårde en utstilling til Karasjok. Nå har lasten gått.

Jeg blir så enormt stressa av forsendelser. Jeg tror det henger sammen med at jeg har flytta så mye og jeg blir helt overmannet av Luther hver gang jeg blir minnet på hvor mye jeg har. Men det er jo vanlig å ha ting. Det er bare ikke så vanlig å hepse rundt på dem i eninga sånn at man ser hvor mye man har. For noen år siden hadde vi et flyttelass i en garasje som min mor eide. Men så skulle tomta garasjene sto på selges, og garasjene rives (ikke noe stress det) og vi måtte flytte flyttelasset. Jeg ble egentlig ganske irritert over min mors demonstrativt forskrekkede utrop over mengden ting vi hadde i garasjen da vi dro ned for å inspisere før flytten. (En ganske liten garasje. Ikke plass til en moderne bil.) Jeg hadde bodd hjemmefra i fjorten år. Trodde hun jeg skulle ha tingene mine i en toalettmappe?
Så når jeg sender tre store kasser med kunst til Karasjok føler jeg liksom at det er litt for mye.
Og det er det jo ikke. Det er heller et spørsmål om det er nok. Det er en ganske stor utstilling. Den hadde ikke blitt noe av om den hadde vært mulig å transportere i en toalettmappe. Men den der greia med at man ikke skal ha så mange ting og stressen over selve forsendelsen sitter i.
Jeg blir helt svett av at det skal flyttes på ting.

Jeg flytta ikke på ting selv engang. Dette er det transportbyrå som tar seg av. Jeg bare låste opp en dør og så var mn del av ansvaret over. Jeg kunne strengt tatt fått naboen min til å gjøre det. Jeg var minimalt involvert men blir likevel helt overveldet av hele greia.

Jeg lurer på om NAV også ville latt seg overvelde av denne handlingen? Jeg er jo i foreldrepermisjon. (harangvarsel:)(Strengt tatt. Selv om de ikke akkurat har regna i næreheten av rett på foreldrepengegrunnlaget og jeg dermed i praksis burde jobbe femti prosent for å dekke inn det de har regna feil. Klage sendt. (igjen) Minst tre måneders behandlingstid. Jeg kommer ikke til å jobbe femti prosent for uansett om klagen går igjennom eller ikke har liksom NAV rett selv om de har feil. Man må klare seg på halv inntekt selvom den beviselig er halv for NAV sier den er hel for det har noen av dem drømt om natta.) (harang over)
Hva får man som selvstendig næringsdrivende egentlig gjøre når man er i foreldrepermisjon? Svaret er vel null og niks, men får jeg lese mail? Burde noen andre låst opp den døra til han fra transportbyrået? Får jeg gå på åpninger? Får jeg lese fagartikler? Får jeg se på kunst? Får jeg få ideer?
Dette burde vel henge sammen med inntekt, men som selvstendig næringsdrivende er utgiftene en vel så stor del av driften. Får jeg ha utgifter? De påvirker jo årsinntekten.  Og får jeg ta imot penger for arbeider jeg gjorde før jeg gikk i permisjon? Når penger ikke øyeblikkelig henger sammen med handlingen, får man utføre handlingen?
Alt dette burde jeg vel heller spurt NAV om, men de vet jo ingenting. Det sier de selv. Så det er umulig å vite.
Alt med NAV er umulig å vite.
Men nå er kassene mine sendt.

...

januar
-men pappa, sant du skjønne jo at det ikke blir nåkka tura på havet i sommer, æ vil ikke ha han lillingen i båt.
-jada, det e klart. Det e klart det!

februar
-du, æ må si det en gang til, sant du e inneforstådd med at du må fær på tur med nån andre i sommer? Han nye e for liten til at æ vil vær på havet.
-jada men æ har vært hos han Odd Rune, (jobber på sportsbutikken,) man får redningsvesta ned i størrelse 5-15 kg! Han e vel ikke 15 kilo før sommern e over?
-eh....nei, neppe, men pappa, han skal ikke i båt!

mars
-så dah (nåkka med turklær)
 -ja dåkker vil kanskje ha en tur på elva i sommer?
-pappa, han skal ikke i båt!

april
 -æ blir nødd å si det en gang til, det blir ikke nå tur til Kobbholmen når veien åpne. Nån andre må hjelp dæ med båtan.
-neida, dåkker har jo en liten en.
-nemlig. å ikke på elva heller.
-nei, sånn e det når man har en liten.

mai
-Pappa. Æ vet du vil ut nu men sant du har skjønt at det ikke blir nån tura i båt med oss i sommer?
-jada- Æ har forresten lagt av en sånn liten redningsvest hos han Odd Rune.
-åeh paPPA!!!

Vi får se. Jeg vil ikke ha Jendor i båt. Jeg vil ikke i båt. Jeg vil ikke stå i fjæra og bryte på båter som er altfor tunge. Jeg vil ikke på havet.
Men jeg vet ikke helt om jeg har så mye jeg skulle sagt.



og en ting til

Noe annet som irriterer meg er når man sender en mail og sier "hvor fort kan dette fikses? Det er viktig" og så hører man ingenting og forsøker å ringe i fire dager og når man til slutt kommer igjennom sier de "hæ? hvorfor ringer du? det fiksa vi jo den dagen vi fikk mailen, du sa det var viktig!"

Ja. Og derfor hadde det vært fint å få svar da vøtt.

Sukk.

Formiddagen utregnet

arbeidslyst: 0% antall soloutstillinger jeg er nødt til å jobbe med: 2  antall ting jeg gleder meg tlil akkurat nå: 0 antall kolleger: 0 ant...