Få se bilde, ja.

Jeg kan bli så forvirret av at dere trykker på den knappen. Jeg forteller om noe helt imaginært, hva vil dere se bilde av? Russerne som kommer inn fjorden?
Eller er det huset mitt? Plantene?
Jeg skjønner heller ikke helt hva jeg tenkte da jeg la inn den knappen, for, jeg ignorerer den stort sett.
Jeg tror jeg trengte en tredje knapp og ikke helt visste hva jeg ville.

Nu vel.

Her er bilder.
 Det er klart at innimellom tenker man at russerne bare kan ta skiten



Her er planten jeg i særdeleshet hadde tenkt å ta stikling fra, for den så sånn ut.


Og nå ser den sånn ut.
Pappas planter overlevde hvis de overlevde, liksom. Men de ble heller aldri kastet bare fordi de ikke så pene ut. Og det var ganske mange av dem. Denne paraplyplanten er imidlertid ikke så lett å ta stiklinger av, jeg hadde kanskje endt opp med å ta stiklinger av gullrankene istedet.
Eller begge deler. Om jeg hadde hatt tid. Det har blitt viktig for meg at de finnes.

Man ligger våken og hører på tyngre artilleri og store eksplosjoner.

For ikke så lenge siden hadde Russland en større øvelse, og "større" i betydningen "aldri sett på makan før". De flexet muskler mot øst og vest. Vel. Vest. NRK hadde en journalist på saken som hadde intervjuet noen i forsvaret som sa at det var sannsynlig med en invasjon av Norge.
Og om Russland skulle invadert er det nok ikke i Tinn og på Stord de merker det først, så akkurat den uttalelsen var litt ubehagelig å lese når man kommer fra Kirkenes. Alle i husholdningen sjekket, uavhengig av hverandre, alderen på journalisten, som var Ungdommelig, og senere ble artikkelen endret med en uthevet notis under om at den var endret fordi innholdet ikke var riktig.
Men det endrer jo ikke på det faktum at det er Russland på andre siden. Vet dere hvordan det er? Det ser ut akkurat som her, det er et par meter dit, det er ikke lov å gå de par metrene, og det er aldri en sjel å se der.

Kort tid etter det, kanskje på fredag? bestemte Forsvaret seg for at da måtte de også ha en øvelse, type Større, og den skulle være på natten og uvarslet, for størst mulig effekt.
Ja det skal jeg sannelig si. Her har vi nettopp lest i avisen at det er å forvente at Sovjet invaderer og så våkner man av at huset rister og det knatrer fra alle himmelretninger.
Jeg trodde selvsagt aldri egentlig at det var en invasjon. Jeg er rasjonell. Jeg sto aldri opp og dro fra gardinene for å se at det ikke banka ei russisk flåte inn fjorden.
Men sove, i alt bråket, fikk jeg selvsagt ikke.

Om det hadde vært en invasjonsstyrke, hadde vi kastet oss i bilen og dratt?
Da jeg var liten var den røde faren en atomkatastrofe, en annektering av kommunen var ikke like langt fremme i tankene. Men det kunne smelle i et atomkraftverk eller i ei ubåhavn på andre siden. Og da var det å komme seg bort. Pappa sa at om de sa på radioen at nå måtte vi holde oss innendørs og skalke alle luker mot atomnedfall, det var da man skulle kaste seg i bilen. For det var sånt de sa for at pampene skulle ha fri vei. Og da ble jeg så nervøs. Hvordan skule jeg klare å få pappa til å gjøre sånn som de sa på radioen? Hjelpes. (Det har ikke alltid vært like lett for en lutheraner å vokse opp med en anarkosyndikalist til far.)

Men om nå russerne kom knallende inn fjorden. Hva skulle vi tatt med? Dette lurte jeg på der jeg lå våken i sengen. Jeg tror jeg ville sprunget ned i kjelleren og kastet noen varmedresser bak i bilen. Mat? Men hvor langt skal man flykte, de har jo samvirkelag i Nesseby. Datamaskinene, all jobb er jo der. Passene. Ellers kan det meste kjøpes for penger, men hva med det som ikke kan kjøpes? Alt jeg ikke klarte å kaste da pappa døde fordi det minnet meg om ham? Nå skulle vi jo flykte, så det måtte være noe praktisk. Utstoppa ørn går ut.
Jeg kom fram til at jeg ville tatt noen stiklinger av plantene hans. Mulig the Stig ville blitt litt irritert om det var full fluktmodus og jeg sto der og tok stiklinger i granatregnet, men der og da, i sengen, syntes jeg det var veldig lurt. Og den lille bjella etter farmor, som pappa hadde reparert.

Tro hva man angrer på at man ikke tok med seg om man havner i en sånn situasjon?

Nå kan det jo være at det ikke ville blitt en sånn hals-over-hode-flukt. Kanskje hadde russerne kommet, etablert seg som okkupasjonsmakt, og vi hadde vurdert frem og tilbake. Her har vi jo huset vårt. Men pengene står i en norsk bank. Det er jo her vi kommer fra. Men russerne har okkupert oss.
Kanskje var ikke grensene helt stengt, kanskje man bare kunne si på kontrollposten at man skulle besøke ei gammel tante i Nesseby, og såfremt man ikke hadde lasta bilen som en annen flyktning, slapp man igjennom. Hva skulle man da tatt med?
Stiklinger.
Harddisker gjemt i hanskerommet.
Og teknostylen, som jeg bruker til å tegne med. Hvordan skulle jeg få gjemt den?
Nesten ingenting annet, så det skulle se ut som man skulle tilbake.
Tro om den norske stat hadde erstattet huset mitt? De har jo ikke beskyttet meg mot fremmed makt.

Eller kanskje det hadde vært litt fint og annerledes å være okkupert? Det ville allefall vært noe nytt. Kanskje kameratskap og samhold og fokus på virkelige verdier ville oppstått. Eller så hadde folk bare klaga på at bensinen ble dyrere under russerne. Helst det, sikkert.

Javel, tenkte jeg og var litt irritert på meg selv der jeg lå i sengen. Her har jeg fyllt et helt hus med ting og det eneste som betyr noe for deg er en tegnemaskin og et par blomsterblader? Det skal jeg sannelig ha i mente neste gang jeg rydder.
Men det er forskjell på å flykte og å bo. Det er veldig praktisk å ha et skrallesett, selv om man ikke bruker det hver dag, og utstyr til frosttapping, og det er nå greit å ta vare på de gamle mursteinene bak garasjen, men det ville jo vært idiotisk å fylle bilen med verktøy og gardinstenger og middagsservice og utstoppa dyr om man skulle skyndte seg vekk for russerne kommer.
Det skjønner jo du og, sa jeg til meg selv.
Likevel. Jeg tror jeg skal rydde litt i huset snart.


Søknadsskriving

Nå for tiden virker det som det jeg jobber mest med er å finne synonymer til "interessant".
Må da være et oppkomme av måter å omtale det man jobber med på? Nei?

Istedet for å kjede enda fler enn meg selv med søknadsskriving, skal dere få se bilder av både regnbuen og månen. Kommer her.



Praktiske problemer. Menneh åeh! Hjelp

Jeg dokumenterer disse fantastiske arbeidene mine da, sånn at en søknadskomite kan se på dem og tenke se der ja! hun skal få masse penger.
Jeg tegner så stort som jeg aldri har gjort før. Tegningene skal ligge på bord. Det betyr at jeg må opp i høyden for å fotografere. Jeg har ikke fotolys akkurat i kjellerstudioet mitt. Det betyr fotografering med stativ. (Dokumenterer i grunnen alltid med stativ.)
Det betyr stativet oppad strekk på det høyeste smaleste med meg på krakk ved siden av.
Da er det så vidt linsen klarer å fange inn hele bordet.
Men da ser ikke jeg innstillingene på kameraet.
Jeg har holdt på å ramle ned med kamera og stativ og rett ned i tegningsbunken én gang allerede.

Det er derfor jeg sitter ved et skrivebord og skriver litt blogg istedet nå.





Ja dette ble jo fint og beint og skarpt og for et fantastisk utsnitt altså.
Skikkelig høykvalitetsfotodokumentasjon.



Må tenke.
Kanskje ringe han der fotografen.


Jøss.

Jeg er på vei inn i søknadsmodusboblen. Søknadsboblemodus.
Om en måned skal alt være levert. Og jeg tenker at fader da, at vi ikke kan levere i april som i Sverige, for mars er en dritmåned uansett, mens september/oktober er så fin, jeg skulle heller dratt på tur. Men nå skal jeg ikke det. Jeg skal sitte inne. Og si noe om hva jeg har gjort og hva jeg vil gjøre og BLA BLA BLA PINNER STREKER GI MEG PENGER PLIS OK HADEBRA.
Og så har jeg grudd litt, for hva skal jeg skrive om? Jeg har jo ikke gjort noe dette siste året. Jeg har vært sliten og lei og Strevd med Arbeidsmoralen.

I dag åpnet jeg omsider skuffene i tegnearkivet mitt for å få en oversikt og legge en plan over hvordan jeg skal få mitt skrinne utvalg til å framstå som noe med potensiale i det minste
og
fader da!
Så mye bra!
Når gjorde jeg dette?
Jeg kan i og for seg huske å ha tegnet hver tegning når jeg ser den. Men det er så mange? Og det er så mange middels-til-dårlige også, for et omfang? Høh! Jeg sier igjen: når gjorde jeg dette?

Jeg har satt opp to bord på atelieret som jeg hadde tenkt å legge tegningene utover, litt sånn to-og to og i andre konstellasjoner, men øh. Det er tyve gang for mange tegninger til at den planen skal fungere. Det blir bare stabler. Jeg må tenke litt om.
Det var en fin overraskelse







Ps.
Samene, derimot, overrasker ikke. Men det er greit.



Og også litt på skeiva.

I går våknet jeg med en satans kink i nakken. Ikke en tradisjonell sidelengs en, men en der jeg ikke klarte å rette ut ryggen helt. Jeg skylder på min sønn, som sannelig vet å forsyne seg av mer enn sin tilmålte plass, for ikke å si seng, natterstid.
Fryktelig vondt, men det verste var at ettersom jeg ikke klarte å strekke meg helt ut, måtte jeg gå med haka ned og en ekstremt ukledelig liten dobbelthake hele dagen. Jeg ble sur hver gang jeg gikk forbi et speil.
Nå er det sånn at pappa hadde jo også bøyd nakke. Thoresen-nakke, som det het i Bjørnevatn. Egentlig var dette en sykdom, hadde pappas lege funnet ut, men uvisst av hvilken grunn kalte denne legen dette for Unge Tyske Sjømenns Sykdom. Den hadde også et vitenskapelig navn, som vi hele tiden glemte, for, Unge Tyske Sjømenns Sykdom trumfer jo det meste.
Det er noe med at nakkehvirvlene er kileformet.
Uansett. Jeg skulle være litt morsom, for det er en av mine fremste kvaliteter, og fortelle dette til søstra mi, men av en eller annen grunn forvekslet jeg det vitenskapelige navnet med et annet og sa til søstra mi at jeg hadde fått Creutzfeldt Jacob.
Det er jo kugalskap.
Det har jeg ikke fått.
Bekymring i andre enden, men til slutt fikk vi redet opp i det, ved hjelp av the Stig, som husket at sykdommen het noe med Scheuer eller Schleuer. Da skjønte søstra mi hva jeg mente, men på grunn av at dette ikke lengre var en artig liten bisetning i en annen historie, men noe som måtte googles og redes ut i, trodde nå både søstra mi og the Stig at jeg trodde jeg hadde fått Unge Tyske Sjømenns Sykdom. På ordentlig. Thoresen-nakken hadde innhentet meg.
Bekymring.
Stor bekymring.

Altså. Jeg har sovet på meg kink i nakken.

Men en skikkelig jævlig en!

Som et artig lite ps i denne historien kan jeg fortelle om en gang jeg var hos nevrolog pga skadet hånd. Dette er veldig lenge siden. Det var i Tromsø, men legen var en Autoritær Søring blant samer og andre nordlendinger. Som en del av utredningen skulle jeg fylle i familiens samlede sykdommer, og pliktskyldig fylte jeg i Unge Tyske Sjømenns Sykdom, ettersom det til en viss grad er arvelig.
Ja. For å si det sånn, dette folkelige navnet er ikke vanlig bruk blant nevrologer. Han FNØS.

Som et avsluttende pps kan jeg også nevne at ingen noen ganger heller har funnet igjen dette navnet i litteraturen. Pappa sa navnet kom av at det var der sykdommen først var observert av en lege. Blant Unge Tyske Sjømenn, altså.

Innerst inne, ytterst ute.

Jeg kjenner at jeg skjemmes litt over å være så sliten. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor.
Jeg har jo vært bori motgang før, og man takler motgangene som de kommer. Med styrke og svakhet alt ettersom hva man er utstyrt med for øyeblikket.
Som person er man jo også en blanding av sterk og svak uten at det skal være noe verken å skjemmes over eller å ta til inntekt for egen fortreffelighet.
Sånn er sånn, liksom.

For tiden må jeg rasjonere litt, men jeg liker ikke å prate om det. Om folk spør hvorfor jeg ikke blir med på noe eller ikke stiller opp, svarer jeg vanligvis ganske ærlig men det gjør meg veldig ubekvem.
Litt av grunnen til skammen er at ALLE er så slitne og utbrente og kjellerlokalisert og rasjonerer og hu og hei. Det gjør meg utilpass. HVA ER GREIA. Liksom. For å bruke samme ord for andre gang på to paragrafer.

Her om dagen var jeg på en ikke-faglig samling med mennesker jeg ikke kjenner så godt, voksne damer, alle tilfeldigvis slitne på sitt sett, som meg, og jeg husker ikke hvordan men jeg kom inn på det at Jendor ikke sover hele natten enda. Og da var det en av damene, som dro igang en historie om SITT barn da det var spedbarn for tyve år siden, og det var sannelig ingen fest og haha og åpenbart tusen ganger verre enn en tråring som fortsatt vekker deg gjennom natten. Og jeg kjenner at må det være en konkurranse? Er det det å være sliten noe man gjør seg fortjent til via en for meg hittil ukjent poengskala?

Kanskje vi alle skjemmes litt og forsøker å gjøre oss fortjent til vår egen slitenhet. Enkelte ved å dra ned andre, om man har det for vane også på andre punkter i livet. Andre ved å forsterke andres slitenhet for å gjøre det til noe mer normalt også for seg selv. Kanskje er det en dameting, kanskje er det derfor jeg skjemmes. Når jeg skriver at jeg ikke helt vet hvorfor så er det akkurat det jeg mener. Jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke dette bare er helt ukomplisert.

Uansett tror jeg denne skammen har sin slektning i den dårlige samvittigheten, min eldste følgesvenn. På den måten at selvom man kommer til bunns i saken, man finner svaret på hvorfor, så går det ikke over. Man kan fortelle seg selv at man ikke har noen grunn til å ha dårlig samvittighet, men en spore av følelsen blir likevel igjen dypt inne i hjertet. Jeg kan fortelle meg selv at jeg har ingen grunn til å skjemmes over at det ble litt mye, men en liten spore av skammen sitter fortsatt igjen dypt der inne.
Kanskje leter vi etter de som gir slitenheten legitimitet, de som sier, KLART du er sliten, du har ærlig fortjent å være sliten! Kjempesliten! Stakkars deg så mye du har taklet! Ååå! Du er tøff du!
For det er vel de som tar bort skammen. Kanskje skjemmes vi litt over å lete.
Men jeg er ikke hundre prosent sikker på at de finnes. Eller, det finnes masse mennesker som kan si den setningen til deg, og som gjør det, men kanskje blir det aldri rett menneske og aldri nok.

Man skal være sterk! Som en mann. Det skal man.
Nå er jeg sterk. Som en sliten dame. Det burde vært bra nok.
Jeg holdt på å skrive et innlegg om at jeg ikke får sove, men jedorias, når ble dette min personlige helsedagbok?? Hvert og annenhvert innlegg jeg har starta på her har handla om hodepine og kjevemuskler og ramling i trappa og derfor har jeg ikke fått lagt ut innlegg på en stund. For jeg tenker plutselig Hæ??? Nei ærlig talt!!! og så skriver jeg ikke mer om det.
Det går jo ikke bare i hodepine. Det går også i vevekurs og finvær og Jendor. For eksempel.

Men jeg er litt trøtt. Og da er det ikke så lett å samle tankene til et fornuftig bloginnlegg. Jeg klarer ikke engang å komme på en overskrift til dette innlegget. Det kommer, det kommer!
Nei, ikke overskriften altså. Den bare driter jeg i. De der fornuftige artige ordentlige blogginnleggene. Uten skrivefeil. De kommer.

Varangermarkedet 2015 og 2018

I 2015 var jeg der med pappa. Han skulle kjøpe ulloliidni til meg, jeg ville ha hvit. Men vi kom litt sent, for jeg tror vi hadde kjørt fra Karasjok på grunn av en utstilling, og sikkert stoppet på Alko og greier. Så jeg fant ingen. Det var noe litt feil med alle, for mye lilla, feil hvitfarge...og pappa som hadde tatt ut penger og alt. Rett før vi skulle dra, fant vi noen fine koftevesker laget på russisk side, men dritdyre. (Altså verdt pengene, men mye mer penger enn jeg hadde tenkt å bruke på kofteveske). Pappa hadde så lyst å kjøpe en til meg istedet for ullsjalet, men jeg trengte den jo egentlig ikke. Selv om den var fryktlig fin. Jeg var så vant til å si til meg selv at nei, den der trenger du ikke, det går bra uten, det var blitt en ryggmargsrefleks. Pengene brant i pappas lomme, men jeg sa nei.
I går var jeg på Varangermarkedet igjen. Uten pappa. Jeg kjøpte meg hvitt koftesjal og to koftevesker. For penger jeg hadde fått for sånt jeg solgte fra pappas hus.
Så ble det rett.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...