uiiiiiiiiiiiii

Jeg var på konsert i går, det er jo Borealisfestival for tiden, så da kan man impulsere seg over på konsert. Særlig når man har eksamen og kan bestemme arbeidsdagen sin selv.

Det var tjoke fullt, det var fire nr og alle begynte lovende men dabbet av og ble kjedelig, bortsett fra Nils Økland som var strålende hele tiden.
Så var det Mice on Mars med Mark Smith og det begynte bra, men det er motsatt med barneforestillinger og konserter. På konserter av denne typen er det bra om publikum står og beveger seg, alle hodene går dunk dunk dunk, men om folk etter hvert blir stående stille er det et dårlig tegn. På barneforestillinger derimot, er det et dårlig tegn om salen bølger.
Jeg havnet i tillegg bak rave-kakemonsteret, og hadde mitt fulle hyre med å passe meg for albuene.
Når man er liten (kort)og er på konsert så er det spennende lenge bare å se på folk rundt seg og hvordan de reagerer, men det blir etterhvert kjedelig det og, det er best å se hva som foregår på scenen. Når man står mellom alle høye dunkdunkhoder og bak ravekakemonsteret er det dessuten litt som å stå inne i et rasområde.
Det beste hadde vært om jeg kunne få stått i døra og bestemt hvem som skulle få kommet inn.

Han ene som spilte på data, husker ikke hva han het, men han kjørte på med noen utrolig høyfrekvente lyder. (Og så viste han krigsvideoer med photoshopfilter og brølte, utroolig skarpt altså).(nei nå skal jeg slutte med griningen)
Nåh, uansett, det jeg ville frem til, det var ikke alle som hørte de høyfrekvente tonene, men det jeg kom til å lure på da er, kan man bli hørselsskadet av høyfrekvent lyd? Høyfrekvent lyd kan jo også spilles på ekstrem styrke og trommehinnen reagerer vel selv om...det som ikke reagerer ikke reagerer?
Jeg merker at jeg tror egentlig IKKE det går an, for da hadde sikkert USA brukt dette mot vietnameserne eller noe, men jeg skjønner ikke hvorfor det ikke går an.

I morgen: norske ord og uttrykk.

Optimist

Narkoman på vei opp i Nygårdsparken puster og peser og peser og puster opp den bratte bakken i Strømgaten.
Narkoman treffer venninne på toppen av bakken.
Narkoman sier: "Denne bakken kommer til å ta knekken på meg før dopet gjør det!"

Det er bra de holder seg LITT i form da.

kjære Vene

Jeg diskuterte litt med min medboer i går: Er det lov å be folk gå og snyte seg?
Hvis man deler arbeidsplass med noen som snufser og snufser og snufser, som trekker inn snørret hvert tiende sekund?
Utgangspunktet var egentlig: NÅR er det lov og be folk å snyte seg, men det dreide over og ble tilslutt en diskusjon om dette i det hele tatt ER lov.
Jeg gjør det. Men i såtilfelle på en litt humoristisk og vennlig måte. Ikke spydig-humoristisk, men lett, lizzm.
Medboeren ville aldri aldri bedt noen gå og snyte seg. Det er langt over grensen for hva man kan blande seg i.

Men jeg er jo litt kjerring, så det er kanskje derfor jeg synes det er lov.
Noen andre?

åh.

Jeg føler sånt enormt press på å følge opp med nye poster hver dag.
Jeg KLARER ikke.
Jeg anbefaler heller å lese om igjen postene fra mars 2006.




vennlig hilsen
Silje

mitt nye yndlingsprogram

Ja det er "reinlykke" det.
Kjempeprogrammet sitt.
Men morsomst synes jeg det er når en i programmet sier "helvettes dritrein, nå snur den" og så oversettes det med "dette er problematisk.".
Eller "hva satan er det han gjør nå?" med "hva gjør han nå, for svingende?".
Hoho. Nrkfeigskiten.

Mer om fugler

Jeg har tenkt mer på det der om fugler. Eller om ikke fugler. Altså, hva konsekvensen ville vært om det ikke fantes fugler eller insekter som kunne fly. Ville vi vært i stand til å forestille oss lufta som et transportmiddel om ingen hadde vist oss det?
Jeg tviler nemlig.
Så har vi jo frø da. De kan ferdes lange avstander på luftstrømmer. Da er min gjetning at om vi hadde hatt noe sånt som fly og flyselskap, ville vi ferdes i farkoster som så ut som løvetannfrø, og sannsynligvis ville vi bare kunne reist fra høye fjelltopper til lavereliggende strøk et stykke unna.
Muligens ville vi dalt i sikksakk ned fra høye stup ned til sletten under, i en slags bladlignende farkoster. Ikke særlig nyttig, men sikkert litt.

Hvorfor?

HVorfor sier vekkerklokka tikk TAKK tikk TAKK tikk TAKK?
Hvorfor er annenhver lyd annerledes? Hva skjer inni der?
Jeg tør ikke åpne og se for da spretter sikkert bare alt sammen fra hverandre. Og da jeg skrudde opp lamineringsmaskinen for å finne ut hvorfor den sa DAGGADAGGADAGGADAGGA fant jeg jo ikke ut av det heller.
Men tikk TAKK? En liten lyd og så en mye større lyd?

allebarnidetelandliggernååsooover

Jeg kan være så trøtt jeg bare makter mens jeg skrur av lys og pusser tenner og legger meg, men i det hodet er på puta begynner det å male oppi der.
Jeg kommer på alle de lure svarene jeg burde lirt av meg, på ting jeg må huske, jeg lurer på hvordan verden ville vært om det ikke fantes fugler (ville mennesket vært i stand til å forestille seg at det gikk an å ferdes i luften om det ikke fantes fugler eller insekter? Ville vi oppfunnet flyvemaskinen? Ville vi i det hele tatt vært i stand til å komme på begrepet vinge av oss selv?), jeg springer opp i stua for å føye noen notater til skissene mine, og det tar stort sett en liten time før jeg sovner.
Jeg har tenkt at grunnen til dette er at når kvelden kommer er det første gang i løpet av dagen at jeg tar det helt med ro. Jeg sitter jo i ro ellers i løpet av en dag også, men da leser jeg en bok eller ser på tv og sørger for å holde meg underholdt.
Så jeg tenkte som så, at hvis jeg sørger for å sitte helt stille i løpet av dagen, så kan tankene komme når de SKAL og ikke når resten av legemet har mest lyst å sove.
Så jeg satte meg i stolen og så ut i luften og knipset med tærne, men plutselig oppdaget jeg at jeg satt og spilte gameboy og hadde gjort det en stund også.
Jeg innså at om jeg skulle klare å lure meg selv måtte jeg ta illusjonen helt ut og ikke drive med underholdning og la meg på sofaen.
Og sovner etter to minutter.
TO minutter! Jamen hva er det for noe da!! Om jeg legger meg om kvelden tar det aldri aldri neverever mindre enn en halv time, men legger man seg nedpå midt på dagen tar det to minutter og så var hele ettermiddagen borte i sikkel og snork!
Ingen lure ting å skrive i skisseblokken! Ingen skarpe svar! Men når kvelden kommer, da har man seg selv løpende i trappen igjen!

Det eneste som kom ut av det, var at jeg lærte at om man forsøker å lure seg selv, ender man med å bli lurt av seg selv istedet. En lærdom jeg ikke helt ser nytten i.

Ordfører for en dag

-Jaa, Silje fig, hvis du fikk være ordfører i Bergen for en dag, hva ville du da gjort?
-Jeg ville sendt alle de rumenske trekkspillerne på kurs. I Romania. Jeg mener, det finnes jo så vanvittig mye bra rumensk folkemusikk, og særlig sigøynermusikken, men i det hele tatt, med cimbalom og greier, selv om det vel er mer en ungarsk greie, men likevel, den rumenske folkemusikken står ikke tilbake for noe i rytmer og liv og fraseringer og melodier, og hva er det vi får? Anniversary song. Maltraktert. Stakkars Django, jaja, anniversary song er fin nok den, men ikke på surt trekkspill på full rotasjon. Og enkelte av dem kan jo ikke bruke bassen heller, de tror at ventresida av trekkspillet er til å holde seg fast i. Jeg vil mye heller ha ordentlig rumensk sigøynermusikk enn vassuppeversjonen av en djangolåt.
Når de har vært på kurs kan de få komme tilbake og spille for oss igjen.
-Så du vil ikke brukt pengene på helsevesnet eller barnehager eller eldreomsorgen?
-du, det er begrenset hva man får utført på en dag.

åååååå

For ganske lenge siden så jeg en liten titting på vei til skolen, ved Mega 1000000. Den hoppet rundt og hadde ingen stjert og jeg tenkte at det tar nok ikke lang tid før den blir spist av en katt.
Og så så jeg den til min overraskelse en liten uke senere, den var fortsatt i live. Jeg var litt forbauset men regnet med at det ikke kunne vare.
Men i går så jeg den igjen! Den hadde begynt å gro en bitteliten stjert og den må ha klart seg en måned på bakkenivå!
Gratulerer fuglen, jeg heier på deg!

ofelas

Nå er det sannelig lenge siden jeg har sett noen torsk under brua ut til Danmarksplass. Vi går dit minst en gang i uka og ser etter torsk, men ingen. Ikke ingen.

I-pod'en er kommen og har gjort suksess.

Vi lager bidos til middag.

Forresten gikk jeg forbi en buss i går, eller den kjørte forbi meg, og bakpå seg hadde den reklame for vappusbarnehagene. Hæ?
Betyr vappus noe her og? Gir det mening på norsk? Eller er det et latinsk ord for vekst under et trygt og kreativt tak i omgivelser som er utviklende for sjelen men ikke i strid med noe gjeldene lovverk? Eller er det rett og slett en samisk barnehage i Bergen? Sånn som det jo finnes thaibarnehager som er blitt populære blant norskinger. Men vappus? Skysskarbarnehagene? Lær barnet ditt verdiene til en kusk?
Jeg lurte på det så lenge at jeg tydde (tød?) til internett.
Og det viste seg til min glede og undring at de faktisk har tatt utgangspunkt i vappus fra samisk og ikke hverken gresk eller latin. Men de sier, "vappus skal angivelig bety veiviser".
Angivelig du.
Det kan da ikke være så vanskelig å kontrollsjekke et enkelt ord i et språk som er et av to offisielle språk i landet.

Du tror barnet ditt går i barnehagen som viser vei i livet, men oppdager at barnet ditt egentlig går i taxisjåførbarnehagen.

overraskelse!

Jeg tror ikke jeg gidder å drive mer med touch. Jeg skriver allerede veldig fort, man må jo rekke å tenke også. Dessuten er det så vanskelig å lese det jeg har skrevet etterpå, det er som å forsøke å tyde pappas håndskrift.

Jeg er veldig dårlig til å lage overaskelser til folk, jeg synes det er FRYKTELIG vanskelig å ikke bare si det med en gang. Jeg føler meg som en ballong fylt med lystgass. Jeg skulle virkelig ønske julaften var på samme dag som man kjøpte inn alle gavene, og på sirkulære tider, så man ikke visste det før det var julaften, så slipper man går rundt i ukesvis og ikke fortelle folk hva man skal gi dem.
Jeg har kjøpt en i-pod til Morten. Og la bare det være sagt, jeg ante ikke at det var sånn vællentainsdei. Men jeg har altså kjøpt en i-pod. Som en plutselig overraskelsesgave.
Jeg bestilte den på internett, og ikke skjønner jeg hva jeg tenkte på, for det betød jo at jeg måtte vente på den i flere dager, helt sprekkferdig. Morten skjønte etter ca to minutter at det var noe på gang. Det var kanskje ikke så vanskelig, ettersom jeg sa det rett ut. At jeg visste om en overraskelse. Dette drev jeg og gjentok i noen dager, samtidig som jeg var litt lei meg for at overraskelsen ble ødelagt av at den var delvis varslet.
Men det som egentlig var problemet, var at Morten går rundt og skal kjøpe seg ny mobil. NÅ. Ikke snart, men NÅ. Han er hele tiden på vei til mobilbutikken. Og han vil ha mobil med mp3spiller. jeg har liksom forsøkt å lure ham til å vente, men ettersom jeg har varslet ham om at det er en overraskelse i vente, kan jeg jo ikke si for mye heller før to og to ramler ned på firetallet.
Og i går, på vei til mobilbutikken, måtte jeg bare si det rett ut Mortenjegharkjøptenipodtildeg
Litt dumt at han ikke trodde på meg da. Liksom litt antiklimaks.
Også litt teit av meg å ikke vente til han faktisk hadde bestemt seg for å kjøpe akkurat den mobilen med mp3spilleren, for denne dagen endte uten mobilkjøp.

Men han tror meg nå, så nå må bare den forbaska spilleren komme.

skeibe yten å ae på tastatiret

i går skren jeh em hel meil uil slveig uetn ¨å se på yastaturet, kanskje hun trodde heg bar full.
JEH hat uakkefall ikkr fått noe svar.

Det er kov å trukke på returntasten, men det er liyy kjehelih å gjore det for mhe.
der er bansjeli. Men det er uouchmetode!
Keh tror ikke jeh kommer uil å konbertere. seln om der abogtil går onerraskende bra.
Særlih g er banseli å fonnr, mren i oh.

NPå er jeg på skolen oh trisk ibjem, iallefall nesyen.

Jeh hleder meh neldih til helj. Ha skal jeh kaskje kasjhe få nesøk, men jeg ytror ikke dey, oh ellers.....kose men.


Fette bke en posr med liye innjold men mue staffasje, akkeurat som desihn.

ok, sånn er Bergen:

Jeg kunne sverge på at jeg hørte en hval som sang i gata her.
Veldig rart. Den må ha kommet opp Puddefjorden og veltet seg på land, men jeg har i grunnen ikke hørt noe om det på radioen.
Kan hvaler synge på land forresten?

Vært elektriker her i dag, vi har jo ikke hatt lys over kjøkkenbenken siden ...årevis. Lenge iallefall.
Det er rart med det, jeg vet jo at det er noe galt med spottene og jeg ser jo at ledningene begynner å bli svarte, men allikevel er jeg veldig bekymret for at han skal kaste et blikk på lampene og si "det er peren som e gåen". Helst sikker på at han skal si det faktisk. Det er derfor jeg aldri går til legen heller, jeg er overbevist om at legen skal si "du har ikke vondt i ryggen, du har bare glemt å ta kleshengeren ut av skjorta."
Det er rart med det der, jeg har jo ikke sånn overvettes respekt for autoriteter egentlig, jeg forventer alltid at folk skal behandle meg med samme respekt som jeg viser dem. Men når det kommer til fagfolk...
...jeg tror egentlig jeg bare misliker sterkt å ta feil. Det har nok ikke noe med autoriterer å gjøre når jeg tenker meg om, men for mange runder med "Geni" i oppveksten.


Men det vær ikke pæra, det var trafoen. Og veldig dårlig kvalitet på lampene. Noe elektrikeren mente huseieren kunne skifte selv, og det er vel og bra, men jeg vil ha lys. Nå.
Så det blir kanskje selvoppkobling av trafo med telefonsupport fra en elektrikeronkel, for huseieren har ganske mye å gjøre om dagene.

ok, sånn var stockholm:

Dag en: vi ankommer. Ganske tidlig tror jeg. Sjekker litt inn, men rommene ikke klare før om mange timer. Drar på messen og møter de andre som har kommet før for å pakke opp.
Dag to. Begynner å bli litt urven liksom? Vondt i halsen.
Sjåppet litt likevel. En veldig fin kjole. og så en bluse som jeg ikke gadd prøve for jeg var så varm og kald og sliten og vondt i halsen liksom? Viste seg å ikke passe. Samefolkets dag så vi spiser i frokostsalen enda det koster penger. De spiller klassisk musikk på veldig lav styrke, så den trenger bare igjennom på de dramatsike partiene, ellers høres det ut som en gåen vifterem. Litt vifteremslyd, så DA-DUM-DA-DUM-DADADA- DUM. Skummel frokost.
Dag tre. Eller var dette også dag to? Traff Karlo, min yndlingsbalkaneser gjennom alle tider, og hans fantastiske kjæreste Hedvig. Vi var i Gamla Stan og drakk noen øl.
Dag tre. Så det forrige må også ha vært dag to. Hm, nei det stemmer ikke, eller jo, dag tre, traff Karlo og Hedvig igjen, denne gangen på messe, viste dem tingene mine, god respons, ble syk, dro hjem. Holdt sengen. De andre dro på bransjetreff.
Thomas hadde ikke rom og måtte bo på vårt rom, han snorket, men oppførte seg ellers eksemplarisk.
Dag fire. Trodde jeg var frisk og dro på messe, kom på messe, skjønte jeg var syk, dro hjem. Karet meg opp til ambassademottakelse.
Underveis her har selv jeg i mitt stort sett pågående fravær skjønt at jeg på noe vis har reist fra Bergen med 3dje klasse møbel, men ankommet med VKI drama. Verdens snilleste dramaklasse, da, men likefullt drama.
Dag fem. Frank Ole drømt et eller annet om slanger og våknet og husket han var i Sverige som jo er utlandet og hopper ut av sengen overbevist om at det er farlige svenske slanger i den. Skjønte ikke hva som skjedde men lo veldig da han forklarte det på kvelden.
Karet meg på messe? Eller? Nei, skippet byvandring med klassen. Begynner å bli lei av ICAsalater men er takknemlig for å iallefall noe næringsinntak. Savner mykt snørrpapir, på hostellet fås kun sandpapir p60.
Dag seks. En eller annen fest eller middag. Var der eller var der ikke og gikk, aner ikke. ICAsalat. Bramhultsjus.
Dag syv. Det skulle vel vært i dag, men da er gårsdagen borte, tror jeg.
Gårsdagen: Hadde vakt på messen, fikk kontakt med en dame som var interresert i møbelet mitt, men nøs det bort. Nøs sikkert 36 ganger på rad og var fri for snørrpapir, klarte ikke slutte nyse, klarte ikke holde på henne.
Skulle være med på å ta ned standen vår, men var syk og ble sendt hjem.
Dag ni. Nei nå er det alt for mange dager her.
Dro hjem, vondt i ørene på flyet, ingen overraskelse, ba flyvertinnene ordne sånn kopp til meg, men de sa jeg skulle blåse ut dottene, jeg sa det er umulig, kan jeg værsåsnill å få kopp med varmt i, de sa, nei det er for sent, du må gå til legen med ørene dine, det er farlig å fly med sånne ører, trommehinnene kan sprenges, så gikk de, så tok flyet av.
Ble midlertidig døv men ingenting sprengt.
Ankom bergen, møtt av verdens snilleste kjærest.


Ingen begivenhetsrik tur.

Ja særlig

Jeg var IKKE oppe og gikk igjen, det var bare noe jeg bilte meg inn i ca tre timer.

obbe og sdår


då er jeg bå bedede iggen.
I dag står jeg på stand, siste dag av messa. Det er sånn åpen dag, det vil si at vanlige folk kommer og ser på. De andre dagene har det vært presse og produsenter.
Det er joikke til å unngå at man snufser litt når man er så til de grader forkjølet, og det er kanskje ikke så lekkert når man står og skal representere khib, men ikke så mye å gjøre med.
Lampen ved sine av hylla mi er laget av gryteskrubber og Veronica Møgster og en av favorittene mine på vår stand.

årets event

Grunnen til at jeg ikke rapporterer fra årets dezign event er ikke fordi alt er vanvittig spennende og jeg löper rundt og suger opp impulser som en liten bygg-selv-tornado, men fordi jeg har benyttet anledningen til å bli syk. Jeg passet på å ta det nå jeg, så jeg ligger på hotellrommet og snurrer og går glipp av pressekonferanse og messe og bransjefest og sjåpping. Jaja.
Först var jeg litt sur for det, men altså, jeg liker jo ikke så godt å väre sammens med folk heller, og jeg er faktisk mökk lei design.
Eller, jeg er jo ikke lei design, men jeg er litt lei (litt, hör på henne) av at alt dreier seg om designere og folk med penger, at vi på skolen skal rette oss etter designbutikker og dyre merker, interiörbutikker og trender, og veldig lite om ...folk.
Design er jo et overskuddsprodukt. Her. Mens jeg synes design skal väre en byggestein. Jeg mener, jeg foretrekker å se på design som et verkröy, mens det mer og mer er blitt et mål i seg selv.
Jeg synes man må se i öynene at forbruket i seg selv er en trussel mot utviklingen, knapphet på ressurser kommer til å bli et problem, vel, er det allerede, bare ikke for oss da, vi har jo sikret oss parten, og derfor pröver jeg som designer å jobbe litt rundt dette med forbruk og gjenbruk, og lander vel igjen og igjen på at trender, de skifter fort, og kan väre usunne for kloden. Men de er der. Derfor gjör jeg sånne ting som de fire bordene som stripses sammen og blir en bokhylle, for det er sånne ting som jeg synes folk kan gjöre selv, uten å kjöpekjöpe nytt. Jeg ekspeimenterer litt med sånne lösninger. Mens lärerne mine, og de fleste her i bransjen, mener at lösningen er å lage tidlöse klassikere. "Jamen, vi trenger ikke å tenke på at vi bidrar til ökt forbruk, for vi lager tidlöse klassikere"
Ok, unnskyld meg, men nå må jeg nok overraske dere og fortelle at det er forbausende få stoler, bord og sofaer som blir tidlöse klassikere. Vi er alle påvirket av trender, vi retter oss inn etter trender for å få sölgt produktene våre, og det er bare å se det i öynene.
Lösningen på forbruket som problem er IKKE å lage tidlöse klassikere, for ved å lansere fire nye serier hvert år, utdaterer du dine egne gamle produkter, fordi folk får lyst på det nye du har laget, du har jo akkurat presentert det med det mål for öye, at folk skal kjöpe det, hva?

DERFOR blir jeg lei av design. En ting er å ikke se at det er et problem, en annen ting er å fornekte at det finnes, men det verste er i grunnen å late som man gjör noe med det, ved å se en annen vei.


Mumle mumle.

stålkom

Jeg er i ståkålm med klassen på möbelmesse. Jeje. Svensker er sannelig lett å formärme!
Ei i klassen sto og snakka med en svenske, han hadde värt i Bergen, må vite (hun er veldig pen hun i klassen) og han ville gjerne konversere om den gata der det er kunst for mange millioner, på gata. Ikke i gallerier, men på gata. Den gata hadde ikke min klassekamerat hört om, og hun snudde seg mot meg, og spurte om jeg visste hvilken gate han mente. Jeg skjönte det heller ikke, men jeg prövde nå å finne ut av det, stilte litt spörsmål og sånn (konverserte), men fant vel ikke akkurat ut av det og smilte og sa nei, nå lyver du. (Litt oppesen i dag, samefolkets dag og alt, vettu!)
Hvorpå han snöftet, himlet med öynene, og snudde seg bort.
Han var vel ikke vant til nordnorsk friskhet, kan jeg tenke meg.

Men nå lurer jeg på om han mener keramikkflisene i Strandgaten? Han var veldig sparsom med opplysningene, men det må vel nesten ha värt det han mente.

veldig spennende overskrift.

I dag kom den der secondskin'en til datamaskinen min. Jeg klarte ikke finne en for eksempel grønn eller gul eller en med bilder på, så det ble kjedelig kontorsvart. Som alltid når posten er involvert ble det litt krøll, men jeg hadde sovet lenge og blodsukkeret fint balansert, så det var ikke noe videre stress.
Jeg ble litt overrasket over at pakken var så enorm, bare. Men lett?
Det viser seg at secondskin'en er pakket inn i metervis med bobleplast, inni en pappeske. Hvis man skal sende en veldig myk ting, som er laget for å beskytte andre ting, er det vel ikke strengt tatt nødvendig å emballere så til de grader?
Men jeg skal ikke klage, nå har vi gjestemadrass, og om jeg ruller bobleplasten rundt magen er jeg klar til å møte rottweileren igjen.
Men jeg skal klage litt likevel, for unødvendig emballasje betyr unødvendig energibruk i frakt, såh.

Og så kom jeg til å tenke på noe. Oljedreven energi er jo veldig, veldig, veldig effektiv. Så da jeg kom på at jeg hadde glemt lyset på ned på badet, (som vel sikkert er av vannkraft, men det var det som satte det hele igang) lurte jeg lenge på om jeg ville forbruke mer energi ved å gå ned og skru av lyset, enn ved å bare la det brenne? Og nå er vel min energi mer miljøvennlig enn elektrisitet, men jeg er jo drevet av mye langtransportert mat, og jeg spiser jo kjøtt og det som verre er, som krever endel energi i produsksjon og frakt. Jeg vet ikke jeg. Jeg regner jo med det er best å skru av lyset, men figenschouenergi er vel ikke uten kostnader den heller.
Hm?

bare, folket mitt, liksom

Vi var på kino i går, og så på kautokeino-opprøret. Det vil si, vi så vel "Kautokeino-opprøret". Ok.
Helt grei film, altså. Men det som kanskje er best er at jeg ser for meg at argumentet "folket mitt/folket ditt" vil la meg vinne samtlige diskusjoner her i heimen i, jeg vil anslå, minst en uke, sannsynligvis to. I tillegg til at jeg nok kan være så sur jeg vil om morgenen i lang tid fremover.
Det har sine fordeler å bo sammens med Finnmarks eneste renrasete nordmann.

Neinei!

I går da jeg gikk igjennom apotekergata så jeg en narkoman som plutselig bøyde seg ned og plukket opp noe han hadde funnet på bakken. Han hadde funnet seg en pille. "ja, dæn e det jo bare å hive i tjæften" sa han å gjorde akkurat det. Jeg holdt nesten på å si Neinei, du må ikke spise piller du ikke vet hva er!, men gjorde det ikke. Vi går vel ikke etter helt samme standarder der.
Men tenk om det hadde vært hjertemedisin eller noe? Noe farlig?
Men han tok det vel bare som en spennende overraskelse.
Så tenkte jeg litt på, at, kanskje jeg skal gå opp i parken en natt, og strø utover litt vitaminpiller? Narkomane er jo ikke så nøye med kostholdet og er jo ofte bleke og usunne. Jeg mener, det hjelper jo ikke akkurat på å ha vitaminmangel heller.
Jeg tenkte at jeg bare strør utover noen få så skjønner de ikke at det er vitaminpiller, men hvis hele bakken er full av ukjente piller så lukter vel selv de lunta.
Eneste problemet er hvis politiet ser meg, det kan jo bli litt vanskelig å forklare hva jeg holder på med.

Hå jå. Lite graane stress ja.

Nå er bordene pakket og sendt med verksmesteren til Stockholm, og på tirsdag drar jeg dit og monterer dem sammen og står og ser på dem til Stockholmsmessa er over.
Det har vært ganske mye å gjøre de siste dagene. Ukene. Jeg må rømme inn at det er fantaastisk deilig å vite at jeg ikke skal til bake på skolen i kveld, og ikke i morgen heller, og ikke på søndag heller. Jeg skal ikke ha verkstedsklær på igjen på iallefall en uke og jeg skal ikke komme hjem og kaste brødskive i munnen og dra igjen. Jeg skal sovneom kvelden og ikke lure på om liminga holder og hva krompen gjør med overskuddsgavene sine.

Selv om jeg står her og funderer på å dimensjonere ned alt avkappet mitt til samme størrelse og lage en bordplate av det.....og nå i helga er det vel ingen på verkstedet....æh, drit. Jeg blir hjemme.

Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at...