Begravelse igjen.

I går ringte jeg søstra mi og gratulerte henne med dagen men måtte også ganske med en gang fortelle at tanta vår døde i går. Litt vanskelig å finne en bra måte å gjøre det på. Hun skal begraves den dagen pappa døde. Som jeg synes er litt rart. Jeg tror ikke engang noen vet det, det er nok bare jeg som har koblet sammen de to datoene foreløpig. Jeg synes faktisk det er litt vanskelig, jeg kjenner av en eller annen grunn jeg bør være her den dagen. Men nå skal jeg være i Oslo.

Tante er pappas lillesøster. De var fem søsken, nå er det bare en igjen, pappas storesøster. Hun er den eneste av dem som har opplevd å bli 70. Herregud, jeg håper hun blir 100.

Nå prøver jeg å forholde meg til tantes familie og skjønne hvor mye jeg skal være til stede. Jeg husker nesten ingenting fra pappas begravelse, så jeg vet ikke helt hva jeg kan hjelpe til med. Jeg husker at når folk spurte om de kunne hjelpe til med noe spesifikt, var det lett å si ja takk, men om folk sa Og si nå bare om det er noe, så var det aldri noe. Eller mye vanskeligere å spørre.
Jeg har sagt jeg kan bake.

Jaja. Livet. Det handler mye om døden.

2018 og 2017 og 2018

Nå har jeg vært syk siden andre juledag, med et par tre halve dager på jobb som avbrekk. Jeg skjønner godt at jeg blir lei.
Jeg er ikke sånn lei at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare en eneste dag til, men sånn lei at jeg hele tiden tenker herregud jeg er så lei.
Jeg vil noe annet enn å være hjemme.
Jendor er piggere, men "sliten" som han selv sier, så det blir nok en dag foran datamaskinen.
I går var han så slapp at han så på hva som helst. Vanligvis må vi bytte program ganske ofte. Men i går lå han plutselig og så på et program der de byttet klær på dukkene sine, uten å forklange nytt program. Mens han spydde litt her og der innimellom.
Jeg gleder meg til han blir så stor at han sier ifra at han har tenkt å spy.

Snart har pappa vært død i et år. For alle andre enn meg, og kanskje tante H, er det lenge siden, men for oss er det fortsatt som i går. Jeg vil at folk skal prate om pappa, fortelle hvordan de fikk vite at han var død, at det skal være som i går for dem også. Jeg har ikke rukket å tenke nok på pappa, være nok lei meg, holde ham nok tilbake på dette året.

Jeg prøver å holde liv i plantene fra huset hans. Det var mer lys der. Men her får de vann i blant.

Jeg gleder meg til jendor blir så stor at han sier ifra at han har tenkt å spy, men alt det nye han lærer seg er sånt som pappa ikke får med seg.
Jeg forbannet 2017 for alt det året kom med, men det var det siste året pappa var i live. 2018 er det første året han ikke fikk. Så jeg må være litt glad i 2017 likevel. Og være litt sur på 2018 for at det ikke tok med seg pappa, og for influensa, forkjølelse og omgangssyke så klart.

Designforbedring?

Jeg burde bytta ut en av reaksjonsknappene under innlegget med ⌷herregudsåsynddeteridegneinåerdetvelnokstakkarsmenneske

Jada. Joda. Neida.

Nå: ræksjuka. Bare meg foreløpig, men fortsatt forkjølet the Stig, så the Twig har sittet absolutt hele dagen foran datamaskinen for det er ingen som klarer å forlange noe annet av ham.
Dør av dårlig samvittighet.

Endelig!

Jeg har vært på jobb.
Bare en drøy time riktignok.
Men betenk da at
-det er minus tretti ute og jeg har vært med Jendor i barnehage og da måtte jeg først ta på ham alle klærne han eier, og så måtte jeg ta på meg alle klærne jeg eier, og så måtte jeg ta diskusjonen "hvorfor vi ikke kan bade på verandaen i dag" (svensker altså) med barnet, og så måtte jeg få ham i barnehagen, og der måtte jeg ta av ham nesten alle klærne han eier, og av meg selv nesten alle klærne jeg eier, for ikke å få heteslag, og så måtte jeg ta dem på meg igjen, og så måtte jeg gå hjem for nå er the Stig sjuk.
-så måtte jeg slappe av for "frisk" betyr ikke "pigg".
-og frosttappe
-så måtte jeg ta på meg alle klærne jeg eier en gang til og gå på jobb.
-og der hadde jeg det veldig fint. Det glemmer jeg litt, for når jeg bare er hjemme med meg selv virker det ikke alltid like fristende å gå på jobb og være der med bare meg selv, men når jeg kommer dit kommer jeg på at jeg er jo også sammen med disse her:





og da blir jeg så tilfreds. Særlig over arkivskuffene.

-men så hadde jeg jo kledd på meg alle klærne jeg eier, minus den viktige detaljen BUKSE mellom ullongs, dobbel longs og skibukse, og jeg hadde ikke så lyst å sitte i nuppete dobbellongs på jobb, jeg jobber rett nok alene men folk kan se inn, og etterhvert ble det litt varmt i skibuksene
-og så vet jeg jo at jeg må ha en pause mellom jobb og hente Jendor i barnehagen, alle klær vi eier og så videre, for friskbetyrikkepigg,
-og så tar jeg jo ikke med meg den rådyre datamaskinen ut og inn og ut og inn i minus tredve, så når jeg jo måtte blogge måtte jeg jo hjem
-og dessuten var jeg ustø på hånden av å ligge på sofaen i en måned, og alt dette, så det var litt vanskelig å tegne. Jeg tegnet litt på små ting men de store tingene gikk ut.

Men jeg har vært på jobb! Og det var deilig.



Også frisk

Det skal vel innrømmes at jeg ikke ha vært nede på jobben i dag heller. Jeg er jo frisk såklart, men jeg er bare så jævla sliten i kroppen. Jeg har jobbet litt hjemmefra da, med Rammekatastrofe 1, distrikt Trøndelag.
Og så gikk jeg en tur ut, for jeg har ikke vært utfor døra på fire uker, og sola har kommet tilbake, men den har ikke jeg sett.
Ikke i dag heller, men jeg så hvor den gjømte seg.
Jeg gikk nesten helt til hytta til jegerogfisk, og det må være...kanskje nesten 300 meter? Og så gikk jeg på butikken, for det var så sur sno.






I morgen, hvis jeg ikke starter dagen med å slåss med femten bilder som skal ned i en kasse designet for fjorten bilder, kommer jeg meg på jobb.

En frisk mandag

Beklager at jeg har tilbakeholdt informasjon om hvor frisk jeg har blitt, jeg går utfra at alle mine lesere har sittet pal med bloggen foran seg og trykket på "oppdater" gjennom hele dagen.
Jeg drømte riktignok jeg hadde virus på hjertet og skulle få operert inn et agurkhjerte av en som egentlig bare var portør på sykehuset, men jeg er heldigvis ikke sanndrømt så i dag har jeg fått jobbet litt.
Ikke egentlig med noen fremdrift, for det har vært rammekatastrofer, rammemakere og advokater og forsikringsselskap, og jeg har heller ikke vært på jobben min, for alle bildene er hjemme i et litt mer kontrollert klima enn hva jeg har i kjelleren på jobb. Så nok en dag hjemme altså.
For å få mest mulig ensartet dokumentasjon til forsikringsselskapet til (åh, jeg har så lyst å skrive "til han nepa", men det gjør jeg ikke) til rammemakreren, fant jeg fram proffkameraet og pakket opp alle bildene fra sine små reder av syrefritt papir og bobleplast.
Og så at ytterligere ni bilder har vablet og boblet seg.
Det er sånt som kan skje når det har gått litt tid, om rammemakren ikke har kontroll, og faen også altså.
Så må jeg dokumentere og kommentere dem også, og sende inn ytterligere ett krav. 
Og så mye heller ville jeg hatt uskadde verk, enn en eventuell pengesum som jeg evt en gang i fremtiden evt har klart å kreste ut av denne saken sammen med det lille magesåret som snart kommer på kjøpet.
Av det siste halvannet års produksjon sitter jeg nå igjen med omtrent ingenting.
Akkurat det har jeg ikke helt tatt innover meg. Eller så spiller det ingen rolle. Eller så er jeg veldig god til å tenke fremover.

Og jeg avventer svar fra det andre rammeverkstedet som ødela de andre bildene, og fra visningsstedet som ødela de bildene som det andre rammeverkstedet ikke ødela.

Jeg skjønner mer og mer at folk foretrekker å drive med performance.

 Så flatt og fint skal det være!



Så boblete og pussig skal det absolutt ikke være. Men sånn ser tretten av seksten bilder ut...

Jeg informerer

Jeg tror nok fint jeg skal klare den der "bli frisk til mandag". Fredagen var  jeg så dårlig at jeg hadde mindre tiltro, nå er jeg så vanlig som man kan være etter fire uker i sengen. Ikke så mange spensthopp her, med andre ord. Men en jævla kink i nakken har jeg likevel pådratt meg. I den grad at det er vanskelig å spise. Jeg må liksom dra skuldrene opp over ørene for å klare å svelge.
Jada.

Jeg kommer meg nok likevel ikke ned på atelieret i morgen. Fredagen fikk jeg mail fra forsikringsselskapet rammemakeren etter næremere åtte månedere endelig har meldt skaden inn til. De kan ikke se at jeg har lidd noe tap. Står det i mailen. Om man leser den veldig grundig, står det egentlig at de ikke har mottatt tilstrekkelig dokumentasjon, bare at de skriver ikke det rett ut. Gud forby. Så mandagen må jeg pakke opp alle bildene igjen og dokumentere på nytt. Jeg har overhodet ikke sendt dem noe dokumentasjon, og jeg tror ikke rammemakeren heller HAR noe dokumentasjon. Jeg har mange bilder av skadene, men egentlig mest av selve skaden, og ikke av bildet som helhet, sånn at man kan se at det er for eksempel fire forkjellige bilder, og ikke ett med fire skader.
Eh, ja. Litt uskikker på hvorfor jeg forklarte dere akkurat det der så grundig. Men nå er dere nå informert.


Nå krysser jeg fingre

Fortsatt syk, men jeg satser på at mandag, mandag, da starter 2018. Da er jeg frisk og på jobb og full av glede og pågangsmot.
(Er det noe jeg har lært meg så er det vel at livet alltids har noe i ermet (og det er BÆSJ) men det var i 2017, i 2018 kan jeg si sånne positive ting om frmtiden uten å frykte)
I dag har jeg vært syk i fire fulle arbeidsuker. Og så tok jeg jo tidlig juleferie for jeg var så jævla sliten så nå begynner det å bli en stund siden der har blitt gjort noe annet enn det som brenner.
Men sånn er livet. Jeg har jo ikke akkurat sittet hverken på en strand med paraplydrink eller på Narvesen og spilt bort barnetrygda på automatene der.




Nå ble alt feil.

Det er nå jeg ringer til pappa og klager. Pappa, jeg har hatt influensa i tre hele uker, EN dag på kontoret og så ligger jeg der med en forkjølelse som Jendor har slept hjem fra barehagen!
Og pappa hadde skjønt det og syntes veldig synd i meg.
Nå er det ingen som gjør det lengre. Ikke på den måten.

Jeg holder på å snyte hodet av meg, er kald og varm, jeg savner pappa, det er ingen vikar på jobb, og Jendor har begynt å kalle meg ved mitt fornavn og ikke lengre "mamma".


Ikke noe slags mirakels


Det som er litt artig er at nå har jeg faktisk blitt forkjølet.



Hjemmekontor i dag.

Også en slags mirakels/du vil ikke tru det, som min mor sa

Det er jo ikke det at jeg ikke elsker min egen sønn. Det er heller ikke det at jeg ikke vil være sammen med min egen sønn. Men kanskje ikke hele tiden. Det er der det med barnevakt kommer inn. Jeg tror alle småbarnsforeldre synes det er fantastisk deilig å få lov å overlate barnet til noen andre en kveld, og gå ut og spise foreksempel. Noen går kanskje på kino og dans, andre drar og rappellerer i nærmeste fjellvegg. Vi ville gå ut og spise sammen en dag. Uten Jendor som ikke liker å gå ut og spise engang.
Barnevakt, da.
Det er mamma. Og hun bor ikke her, men hun er her avogtil, som foreksempel i sommer. Men da ble alle barnevaktskvelder brukt opp på at jeg og the Stig sleit oss ut i pappas hus.
Og så kom hun en tur i høst. Da fikk Jendor øyebetennelse. Det viste seg å være totalt ikke-kompatibelt med barnevakt.
Hun er her nå, klar til barnevakting, og som jeg skrev, så var det deilig å ha barnevakt da man selv var syk. Bare at man var jo syk så lenge, og så ble barnet sykt, så det ble ikke mer barnevakting. Ingen theStig+theFig=middag ihvertfall.
Men i dag!
Men i dag.
I dag skulle vi gå ut, Jendor skulle hentes av mormor, og endelig, endelig.
Men så ringte mormor og sa: du vil ikke tru det e sant.
Hehe.
Men hun har fått kink i ryggen.

Neste forsøk blir i mars.

mirakels

Jeg er tilbake på jobb. Jeg sitter på kontoret. Jeg er ute av huset.

Jeg skal innrømme at jeg skjelver både på hendene og i bena, og generelt føler jeg meg ikke helt på topp, men jeg er her. Wihi!

Nå skal jeg gå og vise meg på lunsjrommet for det er veldig, veldig viktig at de menneskene jeg spiser lunsj med men som ikke kjenner meg og som ikke har noe å si for arbeidet mitt, ryktet mitt eller karrieren min, vet at jeg er på jobb, og at jeg har vært borte på grunn av sykdom og ikke latskap. Veldig viktig.
Sånn er jeg nå en gang skapt.

Det må jo bety bedre

I dag har jeg vært utenfor huset. For første gang i år. Jeg gikk og hanldet, og jeg døde ikke.
Jeg ble litt sliten bare. Jeg traff to mennesker jeg kunne prate med, som jeg ikke også bor med.

Faktisk var jeg ute på formiddagen også. Med pysj under skibuksa. For det var så fint lys og jeg bare MÅTTE ut. Men det ble litt mye, det da. Jeg er verst tidlig på dagen og når jeg har spist.

Og så har jeg klippet barnets hår. Han sovnet nemlig i vogna på vei hjem fra farmor. Vi så vårt snitt.

Jeg har flyttet litt på litt rot, og sett litt på julegavene jeg fikk.

Resten av tiden har jeg forsåvidt ligget på sofaen under et teppe.

Litt friskere nå og så kommer det til å bli kuttet drastisk ned på datamaskinbruken for han lille nyklipte.

Klar melding ut.

Fortsatt syk. Trodde jeg var litt bedre i går men tilbake i sengen i dag.
Jeg er helt uenig i at dette er "kjempevanlig". Kanskje "ikke unormalt", men ikke "kjempevanlig".
Jendor er som sagt også nede for telling, det vil si, nå er han litt mer oppe og går igjen og jeg er ikke helt klar for det. Altså, enten må han være i barnehagen eller så må han sitte stille, det er liksom det jeg kan håndtere.
Alle er lei av at jeg er syk.

Alle synes ikke det samme

I dag har Jendor hatt den beste dagen i livet sitt hittils. Han har fått se på datamaskinen (vi har ikke ipad) HELE dagen. Han synes det er supert å være syk. Han er på dag to, foreldrepersonligheten er på dag 15. (Men jeg har ringt legekontoret, de sa at det er "kjempevanlig" ved forkjølelser.)
Jeg vil være frisk. Jeg vil stå mer enn ligge i løpet av en dag. Jeg vil på jobb. (JA, nå begynner jeg å synes synd i meg selv)
Men Jendor synes det er topp å være syk. Beste i verden, tror jeg.



Det går jo mye i det samme.

Denne bloggen var mer variert før. Da kunne på to påfølgende dager handle om to urelaterte temaer.
Men ikke nå mer. For i dag skriver jeg litt mer om at jeg er syk, tenkte jeg.

Nå er jeg ikke syk mer. Det er derimot helt åpenbart at det blir hjemmekontor og litt sofa. Jeg har sånne frostrier hele tiden. (Men ikke feber, for jeg er jo ikke syk.) (36,4, har målt, finner ikke bare på)
Men nå begynner jeg å bli litt lei. Litt sånn det er uuuuurettferdig-lei. Jeg hang opp julepynten, så var jeg syk, så tok jeg den ned. Fikk ikke med meg jula i det hele tatt.
Men altså, jeg er jo strengt tatt mye bedre, det er jo derfor jeg skriver frisk. Det er bare fortsatt ettellerannet.

Hjemmekontor, altså.

I 2018 har jeg blogget hver dag

og det er nok bare fordi det er så frustrerende å være syk og jeg må utøse det over eder.

Ringte legen, eller legesekretæren da for det er jo dem man snakker med, så fikk jeg Cosylan, men merker ikke så stor forskjell. Eller, joda. Men jeg må fortsatt sitte og sove for å ikke overmannes av hosting. Men da får jeg også sove litt innimellom.
Men nå har jeg vondt i ryggen for jeg sitter og sover.
Og så SAVNER jeg å sove med familien. Jendor har begynt å kalle meg for "eh pappa". 

På den lyse siden har vi hatt brannettersyn av ovner og piper. Etter at en kompis av oss hadde hatt det (uanmeldt?) og fortalte oss hva de hadde sagt, tenkte vi at hm, dette høres kjent ut, dette må da gjelde oss også...
Og så ringte vi brannvesenet og ba dem komme, og joda, her må både det ene og det andre ordnes og muligens rives og strie fjernes fra pipa (IKKE LOV) og så går vi mot brannsikkerhet. Dette er den lyse siden for jeg er for brannsikkerhet, og selv om et par vegger rundt pipa muligens må rives er det ikke uoverkommelig, og det beste er: dere vet hvor notorisk vanskelig det er å fjerne nittitalsstrie? Vel, den på pipa nede løsner om man bruker en smørkniv. Den på pipa oppe har vi ikke testet enda men den nede løsner med en smørkniv.
Det var en opptur.
Og vi har ikke fått fyringsforbud.

kremtkremtkremtkremtkrmtkremtkremtØHØHØHØHØ ØHØ

Himmel og hav som jeg hoster. Hele natten. Forsøker å sitte og sove, hjelper ikke. Jeg tror egentlig jeg er frisk fra hele forkjølelsen nå, men jeg kjenner meg syk fordi jeg er dautrøtt. Frisk minus det med hostingen da. Og potte tett.

Av alle overraskende ting fikk jeg svar fra rammeverkstedet i Trondhjem i dag. Litt forvirrende: de avviser kravet, men har samtidig sendt det over til forsikringsselskapet sitt og ber meg forholde meg til det fra nå av og nå vil vi ha pengene våre med en gang dette til deres orientering ellers inkasso. Jeg ringte forsikringsselskapet som ikke kunne si noe om hva som var meldt inn, før om tidligst to uker.
Så måtte jeg jo ringe advokaten osv, og satan så lei jeg begynner å bli.

Litt lei av syk, litt lei av håndtverkere uten yrkesstolthet, litt lei av å være lei av alt. 2018, jeg håper vi kommer bedre utav det med hverandre enn dette. (Altså, det regner jeg jo med, for, fjerde januar liksom. Huhei så mye bedre ting skal bli med tiden BANK I BORDET.)

Dere da, min tause skare? Noe dere gleder dere til i 2018?


kremt

Jeg har hosta i hele natt, jeg! Det gikk ikke an å sove i det hele tatt! Det har jeg ikke opplevd før.
I morrest sovna jeg sittende i senga, men sov av en eller annen grunn ikke så godt.
Hoste: ikke en favoritt.

Nå er det på tide å bli frisk.

detverstemedåværesykdeternårmanersyk

Er det tirsdag? Er det vanlig arbeidsdag i dag? Aner ikke, jeg er fortsatt syk, og jeg blir ikke bedre, jeg blir verre. I dag hosta jeg til jeg kasta opp.
Men når man er syk kan man sove på sofaen med god samvittighet. Hehe. Det er jo nesten det beste som finnes.

Nå er jeg sånn bakpå som forelder at jeg nesten gruer meg til å bli frisk. Iallefall til den delen der jeg leker med Jendor all min våkne tid. For det har han forlangt.

1.1.

Jeg fikk tre meldinger med ønske om godt nytt år i går kveld.
Én fra en litt halvsuspekt type som fortsatt sender meg meldinger etter at jeg solgte ham ett eller annet fra pappas hus- jeg har ikke engang møtt ham, det var søstersen som sto for overleveringen.
Én kjedemelding fra en jeg gikk i niende med med beskjed om å ikke bryte kjeden.
Og én fra mamma der det sto "godt nytt år, ingen!" og i neste melding "ONGEN! ONGEN! det sku stå ongen!"

Jeg prøver å lage et sutreavsnitt av dette men jeg må bare fnise.


Jeg begynner året med samme forkjølelse jeg forlot det forrige med, så ingen mirakler der.
Jendor våknet da rakettene begynte å smelle i natt, snek seg forbi babycallen (som han helt logisk tror er en babykål) og sto plutselig og ropte bekymret ved grinden i trappa. Vi så på raketter sammen til det roet seg, han syntes de var fantastiske, muligens smittet av oss. "Raketter er pynt" sa han, og jeg blir så imponert. Da han ikke var fylt to og alt fagpersonell var over seg av imponasje over den der ungen som snakket i fullstendige setninger, var ikke jeg og the Stig helt på samme imponerthetsnivå. Vi hadde jo ingen unger å sammenligne med, ja, han kan snakke, men har dere lagt merke til at han sier jo "fise" istedet for "spise"? Han er jo ikke helt på nett da?
Nå har det gått litt tid og han er mer normal i språkutviklingen ettersom de andre har tatt ham igjen, men det er NÅ jeg blir imponert. Raketter er pynt! For en klarhet! For en innsikt! Åh, ungen min!
Jeg var litt mindre åh ungen min da jeg hørte ham akkodere med sin far inne på vårt soverom i natt da rakettutbruddet var over for deretter dukke opp inne hos meg. Jeg hadde lagt meg på Jendors rom for å få hoste i fred, men den gang ei. "Æ orsk ikke prate mer!" sa han litt irritert og klatret opp, som vel betydde at det var ingen diskusjon, han skulle sove sammen med meg. På min hodepute. Vi holdt hverandre våken med hosting og generell småbarnssøvnløshet til 03.30. Men så sov vi også til over ni. Da tisset noen i sengen.

Nå er de andre ute i verden og spiser middag, jeg er hjemme og er syk. Det skal jeg på noe tidspunkt slutte med men kanskje ikke verken i dag eller i morgen. Det vil tiden vise.

Heihei, 2018, slapp av, jeg dømmer ikke på førsteinntrykk. Og ikke du heller, håper jeg.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...