sånn til opplysning.

jeg vil bare gjøre oppmerksom på at jeg ikke er sponset av noen.
så når jeg skriver irritert om om posten, nav, apple, yosemite, finnmarken, aho, youghurt og rallycross, så får jeg ikke betalt for det altså.
om for eksempel skatteetaten lurte.


(men om samsung har lyst å gi meg noen greier for at jeg skal skrive irriterte saker om dem er det helt greit, for nå har jeg ikke en telefon i hus som fungerer som den skal.
svenskofonen nekter å gå på wifi og det er for dyrt og gå på nett over norgesnettet, ikke vil den lade med mindre den får ligge i vinkel og ikke vil den fortelle meg om noen har semset, norskofonen er grei nok men den vil bare lade om du sitter og holder på den samtidig, som jo er sære saker og den er for gammel til å helt være effektiv på nett og den skrur seg av når den blir lei.)
(ja, samsung, hvorfor ikke, jeg synes det er alt for mye å bruke 7000 kroner på ny telefon som sikkert bare varer i et par år men jeg vil gjerne ha enn sånn der edge likevel. kunstnere kan ikke prioritere sånn elektrodesignluksus. kan dere ikke bare sende meg en i posten? sleng på et sånt nettbrett mens dere er i farta, dere har sikkert flere tusen liggende. jeg lover å ha like dårlig elektrokarma som alltid.)
(og hvis apple fikk lyst å sende meg en iphone nå så sier jeg nei takk, jeg ORKER ikke mer mactrøbbel. samsung er sikkert ikke noe bedre men yosemite har suget all livsglede utav meg og får meg til å blø neseblod om noen bare så mye som sier apple)
(og om et stort reiseselskap leser dette ønsker jeg meg også en ferie til en eksotisk plass, med hotellfrokost inkludert)
(men dét var vel dét)
(forresten, og et hus i kirkenes)

og mer neseblod

dessuten er det NESTE uke det er påske!
hva er det dere holder på med????

For hundrende gangen

Telefonen ringer. Jeg ser på displayet hvem det er, vi kan jo bare, for å anonymisere litt, kalle ham "pappa".
-Hei, sier jeg, ring du fra mobilen? (Han vi kan kalle "pappa" har nemlig fortsatt fasttelefon, er alltid hjemme og har rådyrt kontantkort på mobilen, som han bare bruker til klokke")
-Ja, æ jo har ikke telefonnummeret ditt, det er dæffor æ ring.
Jeg kjenner det begynne å koke inni meg. På ett sekund.
-Den her samtalen gidd æ ikke ha flere gang! Du HAR telefonummeret mitt! Det e det du ringe nu!
-Nei, æ har fådd ei melding, og her står det bare "dette er mitt telefonnummer". Og så står det ikke nåkka telefonnummer!
-Jesus kristus og disiplan!!! Den meldinga e sendt fra mitt mobilnummer! Kor mange gang skal vi ha den her diskusjon?
-Det her har vi aldri prata om før. Det står bare "dette er mitt telefonnummer." Og så står det ikke nåkka telefonnummer!
-fanes, Æ GIDD IKKE DISKUTERE DET HER FLERE GANG! Det nummeret som den medlinga e sendt fra, e nummeret MITT! Kor står det at den medlinga kommer fra?
- Silje mobil. Men det står ikke nåkka telefonnummer!
-Fanes i helvette. Det står silje mobil der fordi DU HAR TELEFONNUMMERET! Du har lagra det som Silje mobil!
-Det står ikke nåkka telefonnummer her.
-MEN KORDAN I HELVETTE TRUR DU AT DU HAR KLART Å RING MÆ NU?
-Æ går inn i samtaleloggen å trøkke på silje mobil. Men æ vil ha nummeret sånn at æ kan ringe fra fasttelefon. Og i meldinga fra dæ står det "dette er mitt telefonnummer." Men det står jo fan ikke nåkka telefonnummer der!

Jeg får så høyt bloddtrykk at jeg begynner å blø neseblod og vi må avslutte samtalen. Jeg skal fanden suse meg sende mannen et postkort der det står
dette er mitt telefonnummer
Søstra mi syntes det var veldig søtt tenkt, til hun skjønte at det ikke skulle stå noe mer enn det. Ikke noe telefonnummer. Ikke faen.
Iallefall kan han når han ser det, dra konklusjonen at vi har hatt akkurat den samtalen før.

Pjuh

I disse dager flommer fleisnboken over av statuser fra folk som har fått stipend. Det er den tiden på året. Kunstnerorganisasjonene og Staten deler ut sine årlige stipender.
Min høyst uvitenskapelige empiri forteller meg at de som jubler høyest oftest ikke er billedkunstnere.
Det tror jeg er fordi det er billedkunstnerne som blir gladest.
Eller, mest letta er vel kanskje riktigere.
Om du er musiker eller folkekunstner eller kanskje tilogmed keramiker, har du ofte en mulighet til å tjene penger på yrket ditt, utenfor stipendordningene. Billedkunstnere har liksom ikke det. For oss er det mer eller mindre årslønna som blir offentliggjort i disse dager. Når nå systemet engang er sånn at statlige institusjoner ikke betaler oss for å stille ut, for eksempel. Hatten full av fjær, lomma full av grus.
Dermed blir det ikke så mye roping på facebook. Både fordi det for mange kan være et være eller ikke være (jobbe eller ikke jobbe), dette å få stipendet, og fordi man også vet at i dag er det mange som sitter hjemme og er skikkelig, skikkelig skuffa. Man vil ikke plage dem.

Men det er offentlige lister altså og ingen hemmelighet, så jeg kan godt si det høyt, jeg fikk arbeidsstipend fra billedkunstnerne og diversestipend fra staten. Hurra og et lettelsens sukk.
Da klarer man seg til samme tidspunkt neste år.

Jobbe, jobbe, jobbe. Det er jo det man vil.

økseskaft god morgen bloggen

223759 mennesker har gitt dette innlegget +1, står det. Innlegget som vekker sånn applaus handler i og for seg om en oppklaring angjeldende eiendomsskatt på hytter og kan jo på så vis være mer interessant enn for eksempel innlegget om en avlyst hyttetur.
Likevel skurrer det litt. At over tohundretusen mennesker har vært over seg av begeistring over et innlegg jeg skrev for et par uker siden. Når antallet begeistrede er fler enn antallet som har besøkt bloggen min, noensinne. Ja, og i tillegg har bloggen vært stengt for både gudhvermannsen og hans økseskaft omtrent siden jeg skrev det innlegget. Så enplussingen har vel skjedd i løpet av et døgn eller så.
Jeg tror ikke engang det finnes så mange norsktalende pr døgn i verden.

Her har vi noen muffins, sier nå jeg.


god morgen økseskaft

I det siste har jeg begynt å våkne sånn i sekstiden. Eller litt før. For jeg er så jævla sulten.
Og da kan man jo bare stå opp, selv om man ikke har jobb i staten.
Klokken ni holder jeg på å forgå av trøtthet.
Heia kroppen.

sukk

janei denne bloggen kan jo overhodet ikke oppføre seg. Hvordan tvinger jeg den til å være permanent åpen?
se det er spørsmålet.
hei hei ingen.

Ferie. Ferie, ferie ferie ferie.

Nei, jeg skal ikke på ferie. Snarere tvert derimot. Men jeg har sånn utrolig feriespreng. Jeg MÅ på ferie! Jeg må spasere rundt i småsko! Jeg må ha hotellfrokost! Jeg må...jeg må ha feriestemning!
Men jeg er jo ikke dum heller, jeg har jo en utrolig dårlig feriestatistikk etthvert. Så jeg skal holde meg hjemme. Ingen fare.


Da jeg var yngre var vi på ferie i Hellas. (det var før jeg begynte å bli uheldig med feriene mine så det var fint og begivenhetsløst). Søstra mi strødde virkelig om seg med begrepet "men de e viktig at æ får en god ferie!" Hun var vel kanskje fem på det tidspunktet. Hver gang hun ville ha noe på sin måte sa hun opprørt "Men det e viktig at æ får en god ferie!" Vi har et bilde av henne der hun sitter med en is i hver hånd. Den ene har akkurat vært min, men det var viktig at hun fikk en god ferie. Hun ser triumferende ut. Jeg tror hun hadde en god ferie.

Stefaren min har adoptert dette uttrykket. Nå har vi ikke vært på så veldig mange ferier sammen men det er utrolig artig når han sier det. Søstra mi har slutta å bruke det selv, hun har vel fått høre det så mange ganger at det ikke engang funker ironisk. Ja, og så er hun jo ikke fem år gammel lengre. Det er jo ikke stefaren min heller, forsåvidt. Det er kanskje derfor det er så artig når han sier det.

Da jeg var liten var vi ofte på ferie sånn i Piteå og sånn. Pite havsbad freksempl. Nordpå for de fleste andre, sørpå for oss. Og det var så fascinerende, eller kanskje det rett og slett var eksotisk, å være på en plass der de tok sommeren for gitt. Der sommer var normaltilstand i barmarksperioden.
Altså, prøv å forstå hvordan det er for en syvåring, som forbinder sommer med det å innimellom gå uten jakke ute, å oppleve at folk går i shorts en hel sommer. Og finner det helt naturlig.
Når man selv kommer fra et sted der "vintervotter" er et begrep. For å skille dem fra litt tynnere sommervotter.
Altså, jeg synes fortsatt det er spesielt. For meg vil shortsvær alltid være unntakstilstand og noe som må behandles med forsiktighet og respekt.


Nu vel. Foreløpig er det helt vanlig fullvinter. Men om bare et par måneder er det vel på tide å dra fram overgangsjakka og begynne den perioden der man daglig vurderer om man skal ha longs på seg. Til vinteren kommer tilbake og man slipper den funderingen.

låi låi låi låilåi!

Jeg vet ikke om dere ikkeparadishotelopptatte ikkesamer har fått det med dere, men tv3 har laga litt halloj ved å bruke bildet av samer og en tullejoik som eksempel på laverestående individer.
(her kan man se et litt bedre referat av saken, samt saken)
Og hun som da er kommunikasjonsansvarlig for herrrligheten sier at nææææi, det blir nå litt rart å skulle be om unnskyldning for dette, for de mente jo ikke noe galt.
Hahahaha!
For en fantastisk holdning å ha.

Og så nå som det har blitt så lett å be om unnskyldning. Jeg synes folk legger seg flate over en lav sko. Et helt tomt uttrykk forøvrig, folk bare OK JEG LEGGER MEG FLAT.
Så har man tømt dét for innhold. JA DET VAR JO IKKE MENINGEN AT NOEN SKULLE BLI STØTT MEN HVIS FOLK INSITSRER PÅ Å BLI FORNÆRMA LEGGER VI OSS FLATE DA.
Særlig flatt du liksom.

Men noe som var positivt her var at iallefall i den nordlysartikkelen var det forbausende få Åååeh jævla hårsåre samer da-kommentarer. Det er jo ellers det som er den vanlige reaksjonen om samer blir irriterte.
Verden går framover.

litt for bra

Ja det begynner jo å bli en stund siden jeg sveisa sist. Når man bor på ikke så veldig stor plass kan det bli en diskusjon i hjemmemiljøet om ei sveisemaske egentlig fortjener å ligge på en lettilgjengelig plass når den jo kan pakkes ned i boden i stedetfor, forsæmpel.
Men!
I dag er det jo solformørkelse! Og hvem har sveisemaske med tetthet tolv i glasset? Tilogmed lett tilgjengelig?
Wihi!

Bortsett fra at jeg en gang i tiden investerte i autoglass.
For dere som ikke sveiser så mye så er det sånn glass som liksom skrur seg på, det vil si, blir svart, i det du begynne å sveise. For da slipper man å vippe maska på plass idet du er klar, vipp, og så har du mista posisjon og plass og posisjonering, av med maska, gjøre seg klar, vipp, fanes der skjedde det igjen. Neida, istedet tar du på maska, ser alt du skal se gjennom autoglasset, begynner å sveise, glasset blir svart, men du sveiser jo så du ser det du skal.
Snaisent.

Bortsett fra når du prøver å se på sola gjennom skylag på skylag og autoglass. Det gidder jo ikke skru seg på om det ikke er en sterk lyskilde det kan reagere på.
Meh.

Vi lykkelige lottede

Jeg skriver innimellom om jobben min. Sånn-og-sånn er det å være billedkunstner. Og det er ikke alltid like lett. Men sånn er det med alle jobber, vi har forskjellige utfordringer. Det aller vanskeligste med å være kunstner er å være kunstner. Det er skitvanskelig å lage kunst. Hjelpe meg. Det nest vanskeligste er når man må forholde seg til Staten Norge ved hjelp av Skjemaveldet. De som sitter og utarbeider Skjemaveldet glemmer sånn ca en gang i sekundet at ikke alle er helt a4. Da kan det bli helt umulig for oss å forholde oss til hverandre og det kan jo aldri ha vært meningen, jeg er jo tross alt ingen anarkist. Nav, Skatteetaten og Lånekassen forholder seg til forskjellige regler når det gjelder hvordan jeg skal telles, og det blir det virkelig bare rot utav, og Lånekassen forbeholder seg tilogmed retten til å ikke forholde seg til grunnloven om man er billedkunstner. Fun fact og True story.

Men jeg har jo valgt det selv.
Og her mener jeg ikke "men jeg har jo valgt det selv så jeg får finne meg i det". Enkelte mer høyreliberalistiske elementer mener at når man har valgt et yrke selv skal det regnes som hobby og ikke lønnes. Om dette yrket er innenfor kulturfeltet altså. For her velger enkelte å galant se bort fra at de aller, aller fleste i dag velger yrket sitt selv. Og tro meg, livet mitt hadde på så mange punkter vært mye enklere om jeg kunne valgt selv at jeg skal bli lege. Men det kunne jeg ikke. For sånn er jeg ikke skapt. Jeg har tilogmed i flere år forsøkt virkelig hardt å bli noe annet enn billedkunstner, (ikke lege da) men det gikk ikke. Det er ikke for samfunnet og alle Frpvelgerne sin del at jeg har prøvd så hardt, for jeg mener jo at kunstnen er en viktig del av det, men for min egen del. Alt annet en kunstner, har jeg tenkt.
Men nei. For min egen del måtte jeg bli kunstner.

Og det er det jeg mener med at jeg har valgt det. Nå har jeg kanskje akkurat argumentert for at det ikke var mye av et valg men jeg har et poeng jeg vil fram til.
For da jeg var liten og gikk på skolen, hadde vi ganske mange alkoholiserte lærere. Skolens lærere var et mangfoldig gjeng, noen var greie, andre var strenge, noen var her ett år for å få nedskrevet studielånet og andre var alkoholikere av forskjellig sort. Og det var jo ikke sånn at vi ikke forsto det selv om vi var kanskje ti år gamle.
Det gjør jo at man får et litt skrudd syn på læreryrket. "Lærer er noe man blir om man ikke kan ha en annen jobb". Eller skrudd, hva sier jeg , det var vel forsåvidt en ganske korrekt analyse. Den gang. Kommunen ga deg en lærerjobb om alt annet slo feil. "Kor blir dæm minst trøbbel for oss i ledelsen?" Skolen altså. (i dag er svaret på dette spørsmålet visstnok kommunikasjonsavdelingen iflg min eksstesøster men det er en digresjon)
Men etter at jeg har blitt voksen (og innsett at det faktisk ikke er noen automatikk mellom det å være alkoholiker og bli putta inni en lærerjobb) har jeg skjønt at i dag, i dag hadde mange av de der lærerne kanskje vært kunstnere.
IKKE FORDI KUNSTNERE DRIKKER ALTSÅ NÅ DRO DU FEIL KONKLUSJON
Men fordi i dag kan man faktisk kommer fra Vaggetem og ende opp som kunstner. Det er et reelt valg. En mulighet. Men ikke da de vokrste opp. Den gangen var vel lærer det mest kreative man kunne bli om man kom fra et fjordholl og ville ut. Kanskje med valgfag i tegning eller gitar, da hadde man grepet det som var av muligheter.
Det var det lengste ut man kunne strekke seg.
Jo jo, selvsagt var kunststudiet åpent for alle men det er ikke det samme som at det var tilgjengelig.
Jeg tror det kan være vanskelig å forestille seg i dag, nå som enhver tenåring skal bli artist og fotballstjerne, hvor enormt visjonær man skulle ha vært en gang i tiden for å bestemme seg for å bli kunstner. Om man nå kom fra en helt annen verden.
Så ble man ulykkelig helgedranker med fast lærerjobb istedet.

Og det slipper jeg. Og hver gang denne innsikten ramler ned foran meg blir jeg så enormt lettet. Jeg var ikke så grusomt visjonær, jeg sloss ikke mot antagelser og forventninger og familiepress, jeg bare var sånn og så ble jeg sånn. Og nå gjør jeg det beste ut av det. Som er enormt mye bedre enn å skulle gjøre det beste utav noe helt annet.

Mange av de der lærerne er døde. De drakk seg ihjel. Ok, jeg hadde kanskje ikke blitt alkoholiker om jeg hadde vært i samme tid og situasjon som dem for jeg synes ikke alkohol gjør seg så bra i lengden, men jeg hadde sikkert endt opp som plaget fanatiker av noe slag. Anarkist eller Jehovas Vitne eller enormt ensom.
Istedet for indre demoner slåss jeg med Skjemaveldet og FrpU-ere. Veldig heldig.
Veldig, veldig heldig.
Du og.

Gifteligift

Nå gifter folk seg over en lav sko rundt meg. Og det er jo bra for det betyr jo fest og gode anledninger for å se folk man ikke treffer så mye som man vil når man nomadiserer over hele nordkalotten. Men det er jo dumt for de siste tre bryllupene har jeg ikke hatt enten råd, tid eller anledning til å dra i.
Det nestsiste bryllupet jeg sa meg nødt til å takke nei til var i England. Jeg hadde rett og slett ikke råd. Dagen etter vielsen fikk jeg et stipend på 100 000 kroner.
Men sånt vet man jo ikke om på forskudd. Det er som å basere huskjøp på fremtidige lottogevinster.
Så det er mest sånn at jeg sier neitakk til bryllupsinvitasjoner over en lav sko. Og det er litt trist. For jeg har jo så lyst.
Og nå har jeg råd. Men ikke tid.

Det er jo så man vurderer å gifte seg selv sånn at man i det minste får vært i ett bryllup, men det har jeg virkelig verken tid eller råd til. Og ettersom jeg ikke har dukket opp i et eneste av mine venners brylluper er det ikke sikkert at noen dukker opp i mitt. Så sitter man der da. Mutters alene. I sitt eget brylupp. Kan ikke tenke meg noe tristere.
Nei, jeg får nok prøve å få kommet meg i de jeg tross alt inviteres i. Men jeg ser ikke helt hvordan.
Bajs.

Det blir godvær i hele landet!

Bortsett fra mesteparten av Nordnorge, men ettersom det blir finvær i de sørligste deler av Nordland kan man bruke den overskriften.

Jeg vil minne om to ting: det er kortere fra Oslo til Mo i Rana enn det er fra Kirkenes til Mo i Rana. I killometer. Ikke mentalt. Og i kjøretid. Og ikke bare litt kortere heller.
Og: det er langt dette landet her. Og det meste av det er sør.

Hmpf.

fokusskifte

Det blir mye snakk om ekorn. (Jeg har fortsatt ikke sett dem. Det kan jo være pappa som hallusinerer. Men isåfall hadde vi vel hørt mer spennende historier enn om ekorn som spiser solsikkefrø. Jeg mener hvis man føst skal hallusinere kan man vel forvente seg litt mer æksjn).
Da jeg var liten var ekorn favorittdyret mitt over alle favorittdyr. Skjønt jeg knapt hadde sett et. Men de var så søte og fine og myke.

Nå tenker jeg mest at jeg vil ha gråverk.
Hmhmhm.
Men jeg har jo syv kje jeg ikke har brukt til noe enda.
(Og tusen ideer, så det er ikke det. Men mye vil vel ha mer.)

Mer om eiendomsskatten. Jeg har ropt i skogen og fått svar.

Skogen er altså facebook. Det er sjelden bloggen er skogen.
Min tidligere folkehøyskoleromnabo Eiendomsmegleren sier at man regner taksten utfra SSB sine tall. Og det synes jeg er fornuftig. Jeg tror jeg hadde blitt litt bekymret om disse konsulentene skulle ha soset rundt hver ei gamme i kommunen, banket på vinduene og foretatt oppmålinger og så videre.
Men når disse tallene fra SSB blir anvendt og man lander på en verdiøkning på nesten 1000% på kun få år, føles jo ikke dét heller så fornuftig.
Eiendomsmegleren sier at om verditaksten skiller seg med mer enn 30% fra den reelle salgsverdien skal man klage, for det skal den ikke. Dette kalles sikkerhetsventilen i skatteloven.
Tusen prosent er mer enn tredve. Jeg er riktignok kunstner, men litt matte har jeg fått med meg.
Og det er jo da man tenker at de burde sikta litt bedre før de skjøt, uansett hva ammuniasjonen var og hva de skjøt med.
Hun sier videre at man kan vise til hva naboen fikk for si hytte.
Nå er jo problemet her at naboen ikke fikk noen ting. Enda han har tv-antenne og alt. Det kan man kanskje ikke vise til.
I en samtale med Kajeksa i dag ble vi enige om at en bra måte å redusere verdien på en haug med plank er å drasse den med ut til Kobbholmen og bygge hytte av den. Det er et sted for spesielt interesserte. Kajeksa mente også at om noen betalte 630.000 for hytta til pappa burde de meldes til overformynderiet.
Og jeg tenkte at om ...noen... hadde solgt hytta til den prisen hadde jeg skjemtes. På vegne av slekta.

Uansett. Grunnen til at jeg er så opptatt av dette, rent bortsett fra den faktiske underholdningsverdien, er at jeg er for eiendomsskatten. (At jeg frykter at inntektene går til bygging av enda en idrettshall ingen har råd å drifte er noe annet). Og fordi jeg er for, synes jeg at alle andre skal være for.
Og man er sjelden for noe man opplever som urettferdig.
Og om noe er lettere uforståelig oppleves det ofte som urettferdig.
Og da burde det ikke være nødvendig å rope i skogen etter svar. Kommunen selv opplyser bare om at man kan klage på oppmålingen av areal.
(Og så har man seks uker på seg. Og arealoppmålingen må dokumenteres.
Vi er på ingen måte de eneste som ikke kommer oss til hytta før isen går og havet begynner å oppføre seg igjen. Men det er nå så.)

Jeg synes bare man skal være grundig og rederlig i sin kontakt med befolkningen. For da er det lettere å få støtte til fornuftige vedtak. Det er alt.
Hilsen
Nyinsatt og nyrik Nessekonge med betydelige verdier.

Å kor vi flirte. Kanskje tilogmed hele veien til banken.

Sør-Varanger kommune har begynt med eiendomsskatt. Og jeg kommer fra ei slekt som er veldig for skatt så det er ikke det innlegget skal handle om. Heia skatt.
Men nå har vi altså fått taksten på hyttene våre. Og det var da vi lo.
Det vi vet er at de som har sat taksten ikke har vært i land da de verdivurderte hyttene. Vi har også hørt at de ikke nødvendigvis har vært med i båten da de ble kjørt rundt for å ta bygningsmassene i øyensyn (de fleste i Sør-Varanger har mer en ei hytte så det er virkelig en masse som skal vurderes) men at han som var båtfører tok bilder for dem. Det kan man litt forstå når man tenker på hvor mye som skal takseres. Men et grunnlag måtte de jo ha før de satte seg ned og tok fatt på jobben med å verdivurdere disse hyttene og et bilde er vel like bra som noe annet. Tenker jeg at de har tenkt. Før de satte seg ned og
.... trillet terning? Drakk seg fulle? Spilte bingolotto?

Mi hytte, som ble kjøpt for et par-tre-fire år siden, kosta den gang mindre enn en halv tuba. Den ligger jo tross alt et sted der du kun kommer til med båt og båten må legges ut fra ei strand der havet har tadd veien så du må ha firhjulstrekker og båthenger. Og så er det ikke vann og strøm der. Da mener jeg ikke at det ikke er innlagt vann i hytta (HA HA!) men at det ikke er vann i Laksebukt.
Det har vært ei laksehytte og da bygde man der man hadde lakseplass og så fikk man frakte med seg ferskvann.
(Vi har ikke lakseplass, så det er avklart.)
Forresten så lyver jeg litt for det er det littegranne innlagt vann for det er desverre littegranne hull i taket, hytta er jo ikke helt ny. Og så er det også et hull i veggen. Og det gjør ikke så mye, det blir bare ventilasjon av det. Det verste med det er egentlig at myggen slipper inn. Det har ikke noe å si for isolasjonen. Hytta er ikke isolert fordi det er nesten komplett umulig å komme seg til Laksebukt på vintern. Hvilket gir oss en brukstid på ca mai-september. For alle tjuefem kvadratmetrene hytte.
Nærmeste nabo er ca 30 meter unna. Det er som ei lita bygd, det er mest familien min som har laksehytter der så man springer ikke akurat rundt naken og kjenner seg fri i sjela og sånn. Men man får hjelp(e til) med å dra opp flytebrygga om høsten.
Ca halv tuba var altså en helt ok pris.
Men! Om jeg skulle lagt ut denne herrrligheten NÅ, på det åpne markedet hadde jeg åpenbart fått 250.000 for den!
Jeg er jo rik!

Jeg er imidlertid ikke så rik som pappa. Hytta hans, den som er nærmeste nabo, har jo ikke hull i taket eller veggen, så han ligger litt over i takst. Det hytta hans heller ikke har er to gulv i samme høyde, for den er bygd etter pengboka, sånn der ca åtte kvadrat av gangen, hver gang feriepengene kom samtidig med et bra tilbud på plank, så hver gang du snur deg må du åpne en dør og gå opp eller ned et par trinn. Noe den derimot har er 30 hemmelige kvadratmeter. Tenke seg til, her har hytta i alle de år enten hatt en kjeller eller et loft som vi aldri verken har vært på eller visst om.
Ellers er det samme forhold som for de andre hyttene med vann og vintertilgang og nært forhold til sine naboer osv.
Som gir oss en verdi på 630.000.

Fulle sier jeg. Fulle på jobb!
Men ikke takstmennene. For vi leser i Sør-Varanger avis at det nå er en fast kvadratmeterpris på hytter i Sør-Varanger. Det spiller altså ingen rolle om den ligger ved veien og er til vinterbruk med innlagt strøm og vann og marmorparkett eller ytterst ute på den nøgne ø og kun kan brukes femte mai om vindforholdene er gunstige og man er godt påkledd og har overbygd båt. Kvadratmeterverdien er den samme. Og det er jo interesant. At man kan vedta politisk hva salgsverdien på ei hytte er.

En som er glad for disse vurderingene er nok han den der eneste som har forsøkt å faktisk selge hytta si der ute i bukta. I flerfoldige år har han prøvd. Til slutt ga han opp. Han ville ha litt mer enn hundre tusen for si og det var det ingen som ville gi. Men NÅ! Som vi har det fra offentlig hold! Er det vel bare å smelle verdivurderingen i bordet. For den er flere hundre prosent over det han egentlig ville ha. Og så kommer kjøperne løpende!


Spørsmålet er jo om man kan belåne hytta, til den taksten. For en satt takst skal vel være lik verdien?


håpefull

Jeg så (ufrivillig) litt av oppladningen til femmila på svensk tv. De viste et forholdsvis langt innslag fra norsk tv der en vestlending intervjuet to trøndere (skiløpere da) og det uten teksting. Da kommer det vanligvis en svenske med uvanlig stort språkøre og oversetter det de dialektale har sagt etter innslaget, men det skjedde ikke denne gangen.

Hurra!
Dette går jo rette veien.
Kanskje noen skjønner hva jeg sier neste gang jeg er i Sverige.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...