Men tiden bare går

Jeg har aldri før ikke snakket med pappa på to uker.
Setningsoppbyggelsen i den setningen kunne vært bedre, men hvem bryr seg.
På minnestunden etter begravelsen sa en kompis til meg at nå er det verste over.
Jeg vet ikke. Men jeg føler meg ikke så forsteinet lengre, som man blir av alt som har skjedd men også av at man skal arrangere begravelse og minnestund og deale med politiet om våpen, og namsmann og det hele.
Åtte våpen hadde han. Som ikke hadde gått på jakt på mange år. Hva skal jeg gjøre med dem?

Jeg har fått endel spørsmål om det der med kirkelig begravelse. Det er flere grunner til at det ble sånn. Det krevde mer av meg å arrangere en begravelse med humanetikerne. Og pappa hadde ikke noe til overs for dem heller. Ikke visste jeg hvem som kom til å forrette den heller, og det er så få humanetiske begravelser her at jeg tror ikke de får så mye erfaring.
Han sto nå fortsatt i statskirka, og så tenkte vi som så, at han fikk jo ikke komme i min dåp. For han var ikke kristen nok. Men ingen kunne nekte ham å komme i sin egen begravelse. Så fikk han siste ord.
Pappa likte å få siste ord.

Det er mange som spør hvordan det går. Jeg kan ikke helt svare på det.
Det er også mange som sier at om de kan gjøre noe for oss, så må vi bare si ifra.
Om det er noe konkret, så sier jeg alltid ja, takk. Men jeg orker ikke delegere ansvar og arbeid. Jeg vet ikke hva det skulle vært? Jeg har ikke overskudd til oversikt. Gjøre noe?
Jo, jeg ba onklene dra opp i pappas hus. Jeg har ikke vært der etter at jeg fant ham og jeg har ikke lyst heller. Mamma og søstersen har også vært der. Snart reiser søstersen tilbake til studiene og da blir huset mitt ansvar.
Jeg vil at det skal være pappa sitt ansvar.

Den veien man går så motvillig

Jeg har overlatt alt til andre. Bare sluppet det ut av hendene og jeg ser det blir plukket opp. Jeg tar meg av begravelsen sammen med søstra mi, dødsannonse, prest, namsmann, våpen, lån av lokale til minnestunden, snitter, kakebaker, pappas post, varsler venner, syndikalister og gamle naboer, men alt annet har jeg bare sluppet og lar andre ta seg av. 
Selvangivelsen i Sverige, en tegnekommode som plutselig kom og måtte hentes NUH, Jendor til og fra barnehage. Det er mest the Stig. Han skulle hatt medalje, men akkurat nå hadde han jo måttet fikse det selv.

Og huset vårt. Som vi må få flyttet inn i snart. Folk bare kommer og maler, jeg er ikke der engang. Mine fantastiske folk. Møter opp og maler og styrer rundt for å få lånt hengere til flytten og tar små lass når de kan.
Av og til tenker jeg at pappa er lei seg for at han ødela for oss med alt med flyttingen og malingen og å få huset innflyttingsklart. Da sier jeg til ham: du mener vi skulle funnet en dato der det passet at du døde? Da ler han litt.

Og huset hans. Det får bare stå en stund. Det har vært folk der og sett over og skrudd av motorvarmeren og tømt kjøleskapet. Ikke jeg.

I ettermiddag er det presten. Ingen av oss tror, pappa aller minst. Men det kan jo ikke være en ny problemstilling.

Og også dette.

Torsdag oppdaget jeg et ganske rustent radiatorrør i huset som jeg ville at pappa skulle komme og se på. Til min overraskelse ringte han ikke tilbake tyve ganger da jeg hadde ringt ham på mobilen og ikke fått svar. Og ingen svarte på hustelefonen.
Fredagen var jeg og malte i huset, mens jeg i hodet forfattet et blogginnlegg om min overivrige fantasi som nok en gang så for seg pappa både død og med brukket hoftekam og liggende rett ved telefonen som han bare nesten nådde og som kimte og kimte, som jeg formulerte og funderte på å legge ut bare for å få ham til å ringe meg.
Hele tiden med uroen baksende i kroppen.
På kvelden dro jeg opp til huset hans og der fant jeg ham død på gulvet.

Pappa var denne bloggens største fan, så jeg skal skrive ham ut av den, ikke bare la denne hendelsen forbli i det private og karakteren "ham vi kan kalle "pappa"" sive ut i stillhet.
Jeg står her uten hovedverneombud. En jobb han selv påpekte var ubetalt, og som jeg vet han hadde en del utgifter på, men som jeg også vet han utførte med ubehersket glede og stolthet.

Pappa. Pappa min.

Framdrift og stedet hvil

Det er maling det går i.
Vi har kjøpt et hus der man har valgt fargen "høreapparat" som farge på absolutt alt av vegger på kjøkken, stue, trappeoppgang, vindfang, kjellertrapp, hyller, soverom, bad, kjellerstue osv.
Noe av det skal males over før vi flytter inn. Resten etter at vi har flyttet inn.
Som er om en drøy uke. Var planen.
Ingenting gleder en foreldrepersonlighet mer enn når man to mennesker alene skal male om et helt treetasjers hus på to uker, og så våkner av at noen på ca halvannet år spyr en i øret.
Med påfølgende åttogførtitimers barnehagekarantene etter at man har blitt frisk. Som ikke ser ut til å være enda.

Jaja. Jeg kjenner jo folk som har det verre.

Lihkku sámialbmotbeivviin!

I dag er det samefokets dag, hurra! Og hundreårsjubileum og alt! Og jeg kunne vært der, Tråante, med betalt reise og opphold, men istedet skal jeg male hus og kofta får henge i skapet i hele dag.
Er det rart de kaster meg ut av koftegruppa.

Subversive elementer

For ei stund siden var jeg med i ei koftegruppe på facebook.
Så ei mere.
Da jeg var medlem syntes jeg og flere med meg, at den ble litt vel detaljstyrt. Det var spesifikke regler for hvordan man skulle svare på et innlegg, man måtte for eksempel starte ny tråd om man ikke kommenterte spesifikt på det som var tatt opp i tråden. Men man fikk ikke henvise til den opprinnelige tråden, det var uthenging. Så om noen stilte opp i ei kautokofte og sa se så fin kvalsundkofte, fikk man ikke si noe annet enn kjempefiiin.  Så kunne man starte en ny tråd om kautokofter. Alt dette var jo for at man skulle ha en god og snill tone, og ikke ende opp med det der finsk-turistkofte-styret, men alle var enige om at det ble for mye skolefrøken/frynsete nerver over det hele, og man hadde en adm som fauk rundt og detaljstyrte.
Så hver gang det ble lagt ut et interessant innlegg, ble det kommentert, og så kom admin og sa NEINEINEI, og så ble det en parallell debatt i chatten med alle andre medlemmer om hva hun fant på nå.

Og jeg husker ikke helt detaljene, men på grunn av disse reglene var det et menneske som ble litt uthengt av adm, men som ikke fikk lov å svare for seg, for de kommentarene ble bare slettet, og da sa jeg at det syntes jeg ingenting om, og meldte meg ut.
Det er vel et par år siden.
Men så dukket jo denne saken om han som vever skallebånd opp.
Og da lurte jeg litt på kommentarene på det. Og så så jeg at det var blitt nye admins på koftegruppa, og sendte en forespørsel om medlemskap.
Og da ble jeg SKIKKELIG utestengt. Nå kan jeg ikke engang søke opp og se at gruppen eksisterer på facebook. Jeg er nok et farlig element.

Jeg har en kompis som er kofteguru, som vil starte en ny gruppe, men så lenge ingen har tid eller egentlig ork så får det bare være som det er.
Men skikkelig farlig, det er jeg.

Lappegnaget leverer (litt) (men njæh, egentlig ikke)

Til interiørarkitekt å være synes jeg nok fargevalg og lett oppussing av eget hjem er usedvanlig kjedelig.

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.


Men det har blitt trykket på endel fåsebildeknapper (hvem ER du?!?!) og jeg burde vel levere.

Hårklipp:




og et lite førbilde fordi jeg er så grundig
Jeg sendte bilde av min nye sveis til min kompis Koftesømmersken. Reaksjonen? OMG jag gråter! Ditt vackra hår!
Jaja. Ærlig, om ikke akkurat støttende. JEG er fornøyd! Jeg ble jo kjempefin!


Hovedverneombud, hull i strømpebuksa, skoft og tanten i amerika...jeg ER jo et veldig morsomt og kreativt menneske og burde være i stand til å ta utfordringen og slenge ut noe poengtert og vittig i billedformat, men det går jo ikke når JEG ER SÅ JÆVLA TRØTT.
Du kan få et bilde av broddene mine:

lett kamuflert i yttergangsteppet.








10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...