Tittei fra vår vei

Jeg prøver å nedlegge at jeg fikk arbeidsstipend. Det kunne jo ikke passet bedre heller. Nå som all jobb er borte og jeg ikke får jobbet fram nye ting ettersom jeg er hjemme sammen med Jendor hele dagen blir det jo vanskelig å se for seg hva man skulle søkt med i neste runde. Denne tilstanden hadde nok ikke vart til oktober, men følelsen av stillstand hadde nok vært ekstremt plagsom om jeg ikke hadde fått et stipend. Og om reiseforbudet blir langvarig blir det jo veldig lite aktivitet på meg fremover. Og lite å vise til i nye søknader.
Så både hurra og et lettelsens sukk.

Jeg og Jendor forsøker å få dagene til å gå på et stimuerende og lærerikt vis. Hoh ho. Jeg prøver også å få jobbet litt innimellom, men da sier han sånn: æ sett mæ her og ser på dæ til du e ferdig
og da blir det ikke så effektivt.
Nå som jeg ikke har karante mer blir dagene litt mer varierte, i går tok vi oss en tur på sparken. Det var nok årets siste sparketur. Jeg ble unødvendig irritert av masingen om å få sitte på. Det GÅR ikke an å sitte på sparken når det er grus og barmark! Og oppoverbakke!
Jeg kan innimellom være ekstremt tålmodig og pedagogisk.
Jeg kan også være det motsatte.

Nå ser Jendor på datamaskinen, jeg tenker det inngår i et pedagogisk innlegg ettersom han bare ser på engelske serier og siden han snakker engelsk tenker jeg det er læringsutvikling. Etterpå skal vi gå ut og lage flaskebaner i snøen, det er den nye  favoritten, men snøen er så råtten at etter to akinger ramler banene sammen. Noe finner vi på. Og så, kanskje, skal vi gå og kjøpe ny vannkoker ettersom den gamle lekker kokende vann ut fra bunnen. Å oppsøke menneskemengder er kanskje ikke den beste koronaaktiviteten, men noe må man finne på og brannblemmer på tærne begynner vi alle bli lei.


I dag sveipet husstanden med seg ca 50% av de utdelte arbeidsstipendene for kunstnere i Finnmark.
Det føles både sykt fortjent og sinnsykt ufortjent. Fortjent for, fader heller. Og ufortjent fordi 6% av søkerne får arbeidsstipend. Og det vil si at mange, mange som også hadde fortjent et positivt svar fra kulturrådet fikk et nei istedet. Sånn er det hvert år.
Jeg får meg ikke helt til å juble høyt på facebook. Både på grunn av de 94 prosentene, men også fordi jeg bor i en gruvekommune og har mange venner og naboer som legger ut forargede innlegg på facebook om statens sløseri med midler, tenk så mye penger som kastes bort på kunst! KUNST!
Jeg tror nok at jeg og the Stig er de eneste kunstnerne disse menneskene kjenner, og vi kjenner hverandre ganske godt, så det føles litt rart at de bruker så mye energi på å dele denne typen innlegg. Jeg har pleid å få stipend fra et solidarisk fond, det vil si at hver gang et kunstverk blir solgt i Norge, settes 5% av summen inn på dette fonet. Og så kan man søke om arbeidstipender. Men i år fikk jeg altså et treårig stipend fra Statens Kunstnerstipend, og det føles litt som en form for...trygdemisbruk. Om det hadde vært det lokale FrP-laget som hadde delt denne typen innlegg hadde jeg ikke brydd meg men det er som sagt ganske nære venner og mange andre folk jeg omgås mye. Så det sitter litt inne å innrømme at staten betaler for mitt livsopphold. Same er jeg også. Nei og nei.
Men så synes jeg jo faktisk at kunst er essensielt. Som en annen venn sa på facebook:
"Og takk til kunstnerne som tør tale hjertets språk og i små og store øyeblikk viser at verden også er magisk og at vi henger sammen, gjennom våre følelser. Det tror jeg alle trenger en gang imellom."
Det syntes jeg var så fint. Jeg tror verden er mer en jernmalm og oppussing av bad.

Nå skal jeg gå og svime av på sofaen. Det er sannelig en påkjenning å bli så sinnsykt glad.

Å du ljuvliga läggdags

Jeg synes jo ikke man skal latterliggjøre folk på internett, heller ta det sånn fæis to fæis, og ikke synes jeg man skal latterliggjøre minderårige og ei heller sine egne barn
MEN JESUS KRISTUS OG DISIPLAAAAAAAN
jeg holder på å bli sånn lettere halvgal av at alle setninger startes med Mamma, mamma. Mamma? Æ skal si nåt.
Jamen så bare si det! Man trenger ikke proklamere det først! Særlig ikke når det er knapt et halvt sekund siden sist man åpnet munnen! Og man trenger heller ikke starte hver setning med tiltalsform, det er bare oss to her! Om du sier noe så skjønner jeg at det er til meg! Særig siden du jo prater til meg HELE TIDEN!

Nå skal jeg åpne en flaske vin.


tannhjul

Det føles kanskje ikke fullt så nødvendig med en sånn liten datamaskin jeg kan ha med på reiser lengre. Og den kofferten jeg akkurat har kjøpt var kanskje ikke så nødvendig et innkjøp likevel. Mesteparten av jobbene jeg har, er avlyste eller utsatte.
Og dette er vel den ca femte ferien som blir avlyst.
Som sagt, jeg synes ukarakteristisk lite synd på meg for dette. Men jeg synes heller ikke synd i noen andre. Jo det vil si, de fattige kommer alltid til å komme dårligere ut. De som har det vanskelig kommer til å få det vanskeligst. Men vi andre klarer oss.

Jeg holder meg i karantene, jeg er jo som vanlig syk så jeg venter på den der symptomfrie dagen som skal slippe meg ut av karantenen. Sjelden har jeg vært så lei av å være syk. Men jeg holder meg til reglene. Da jeg var liten hadde vi et lite desilitermål av aluminium. Det var innprentet "IKKE TILLATT FOR KJØP OG SALG" på det. Dette gjorde meg veldig nervøs, for hvordan hadde vi fått tak i dette målebegeret om ikke via kjøp og salg? Det var åpenbart ikke noe pappa hadde laget. 
Jeg har alltid holdt meg strengt og litt skrekkslagent til alt lovverk. Samtidig som jeg kanskje ikke har vært redd for å protestere høylydt mot samme regler. Denne gangen protesterer jeg ikke. Vi vet ikke helt hva vi står overfor, det er ikke dumt å være forsiktig. Jeg tar min del.
Min del er å kjede meg ihjel her hjemme.
Men jeg håper jeg blir frisk snart, for det er artigere å kjede seg ihjel når man er frisk.

Heihei velkommen til dette trinnet i næringskjeden

Jeg har skrevet et og annet innlegg om det jeg selv oppfatter som materialtretthet og at universet jobber mot meg. Det var liksom ikke måte på motgang der en stund, eller det jeg oppfattet som motgang, men det snudde med at det dumpet ned den ene bra utstillingsplassen etter det andre. Plutselig følte jeg ikke lengre at universet la inn alle kluter på å holde meg nede.
Nå er alle de fine utstillingsplassene stengt, avlyst eller utsatt, men jeg føler likevel ikke at det er universet som er ute og peiver igjen. Sikkert fordi dette gjelder alle. Da vi ble lurt på dreneringen for eksempel, var det veldig spesifikt oss. Her har vi kjøpt hus, og selvsagt fares det med løgn i takstrapporten. Er det ikke typisk.
Men: her blir alt godt som har kommet min vei det siste året tatt fra meg, i tillegg til all overskuelig fremtidig inntekt. Er lik: Jaja! Det rår man ikke over, ingen grunn til sutring!

Forskjellen er vel at det ene føles uuuuuuurettferig, mens det andre rammer alle. Og for å være ærlig så føles det som om denne pandemien gjør alle til meg. Ingen vet hvor penger skal komme fra, ingen har besteforeldre å be om hjelp hos, for det har Bent Høie sagt, alle jobber på hjemmekontor  og i isolasjon som skulle de vært selvstendig næringsdrivende, og alle er syke hele tiden.


Vanligvis gjør jeg ikke dette samtidig som jeg styrer en liten familiebarnehage. Dét er sant. Og utfordrende. Skal sies.


Men!

Kanskje jeg bare skal tenke litt på dette som en ferie!
Mine ferier er jo alltid sånn, jeg får ikke lønn i ferien, jeg har ganske mye som skulle vært ordnet til tross for at jeg har "fri", og jeg blir syk.
Om jeg snart bare er oppe og går og er tilbake i full vigør, så er det bare å nyte!


---

Men da barnehager ble stengt og forsamlinger forbudt, avlyste jeg vevekurset til tross for at vi hadde blitt seks stykker som skulle sitte med ryggen til hverandre, medbringende eget utstyr. Dét føltes litt teit, men det hadde føltes teit å ikke avlyse også,
og nå er jeg forkjølet.
Så det var vel kanskje like greit.
Det kan være pestulensinfiserte turister i Tromsø, det kan være det at jeg alltid blir syk når jeg plutselig slapper av. Særlig når jeg har stått i våte overtrekksbukser på et snevått hyttetak i sterk vind i noen timer.
Ja. Så får vi se hvordan vi holder ut med hverandre de to neste ukene.
Ho ho.

Et innlegg helt i tråd med tiden

Jeg har tenkt på en ting. Om jeg ble satt i karantene, fordi eeeeeeehh jeg har vært i Tromsø og der var det... masse turister... men OM jeg ble satt i karantene da, så ville jeg egentlig ikke merket noe forskjell. Jeg går alene til jobb, jeg jobber alene, jeg trener ikke på treningssenter eller i alpinbakke men går alene på gangstien...
så nå begynner jeg å lure på om jeg lever et litt trist liv.
Jeg omgås rett og slett ikke med så mange mennesker. Frk. Figenschou, den evige karantutt. Bortsett fra at jeg reiser som en galing og treffer folk i andre deler av landet i eninga.
Nuvel. I kveld skal jeg jo ha vevekurs, det hadde blitt vanskelig i karantene. Jeg har såklart fundert på å avlyse, men: det er siste samling, det er ikke påvis covid19 i kommunen enda, vi er ikke så mange og vi sitter alle et stykke fra hverandre og alle har med eget utstyr. Så jeg tenker vi kjører på.

Noe helt annet er om de stenger barnehagen i to uker. DA tror jeg panikken skal komme krypende.

Kvart over trøtt, ti på halv grinat.

I natt var jeg våken en stund, husker ikke helt hvorfor, det var noe med et barn vi har pådratt oss. I morrest var det luggeføre for spark, men for glatt til å gå uten når man har åtti år gamle knær og en balanse man ikke stoler på. Det var jo noe med at når jeg begynner å gråte fordi det er bråbrems på spark, skulle jeg rope TIL HELVETT MED DEG LUTHER, og skynde meg å ta fri, men jeg hadde fri på et hyttetak i går, og jeg begynte ikke å gråte heller, jeg ble skikkelig sur. Jeg tror det er en forskjell. På jobb er det mayhem, det er det der kjøkkenet som pusses opp ved hjelp av desibeldrevne maskiner, og det er ikke noe problem å ta med kaffe og lunsj, det har jeg da gjort før i livet, men jeg må huske det, helst før jeg har fått på meg alle klærne og driver og baler sparken ut av oppkjørselen.
Huseieren var innom i går, jeg sa at det var ikke så lett å jobbe i alt dette bråket, han sa sånt må man regne med, de er ferdige om to uker, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg sa ikke at det man regner med når man betaler for et kontorlokale, er at det går å kontorere der. Jeg gadd vel bare ikke. Det er ikke pengene, det er arbeidsroen jeg vil ha.
Jeg tror at det jeg skal gjøre i dag er å rydde på kontoret. Det er det eneste jeg kan komme på som gjør meg gladere. Jeg må også forsøke å finne et ekstra produksjonslokale jeg kan ha i noen måneder, men det gjør meg hvertfall ikke glad. Jeg hater og ringe rundt og høre med folk.

Kanskje jeg skal ta en titt på den der kaffen jeg har slept med meg.
Før den blir kald.

Ut på tak, aldri...spak.

I dag ga jeg helt opp å forsøke å feike noe slags jobbmotivasjon, ringte svigermor og spurte om vi ikke skulle kjøre ut og måke hyttetakene.
Det var ikke helt lett å komme seg fra veien og ned til hyttene, vi vassa til låret i snø, men på plussiden sto stigen støtt og fast, trøkt godt ned i over en meter med snø.
På et tidspunkt begynte det å blåse såpass oppe på taket at jeg måtte slåss med vinden om spaden, men da var jeg uansett så sliten i armene at det var greit å komme seg ned.
I morgen får jeg kanskje gå på jobb, da. For i natt deisa all snøen ned fra garasjetaket så da er det ikke mer som skal måkes i den umiddelbare nærhet.

Jobbglede i dag = 0

I går var jeg ganske sikker på at jeg var begynt å bli sjuk, så jeg gikk og la meg tidlig, og i dag kjenner jeg meg frisk. Tenk så sjaber man kan bli av bare bittelitt søvnunderskudd. Tenk så lite som skal til før man får et søvnunderskudd kroppen legger merke til, én liten firetimersnatt grunnet flyforsinkelser og så er man ute i to dager. Er det rart man foretrekker alkoholfri øl.

I dag hadde jeg overhodet ikke lyst å gå på jobb, jeg har jo vært konstatnt på jobb i flere uker og dessuten er det oppussingsmayhem med vinkelsliper på felleskjøkkenet, som jo ligger rett bort i gangen, så jobbtrivselen er ikke enorm. Hadde jeg bodd i Stockholm nå hadde jeg tatt en dag i byen, og vasa litt rundt. Sett litt kunst, sittet på kafé. Jeg bor i Kirkenes, jeg går en tur på jobb. Sorterer litt kvitteringer skriver lapper til meg selv. Prøver å komme i kontakt med internett her på jobb for å finne en oversikt over noen kunstverk, en essensiell del av det som står på lappene, men internett vil ikke. Jeg venter på tilsvar på en mail fra noen i en annen tidssone, kommer vel neppe mens jeg er på jobb. Effektiv, effektiv dag.
Jeg kunne dratt på hytta om jeg hadde hatt bil, skuter og sertefikat, og været hadde vært litt bedre, men jah. Den går vel ut.
Eventuelt kan jeg rydde meg en liten krok i garasjen og sette meg der med en kaffekopp, og tenke at det blir litt som hytta.






Jetsetlivet

Forrige uke var jeg i Oslo, så var jeg en sving innom Kirkenes, i går og i dag var jeg i Tromsø, men nå er jeg sannelig i Oslo igjen.
Det skulle jeg ikke vært. Jeg skulle vært i Kirkenes, alternativt Hasvik, viser det seg.
Widerøeflyet til Kirkenes fra Tromsø ble kansellert, og mens de andre på avgangen ble omdirigert til neste dags kirkenesfly, ble jeg sendt til Oslomed SAS om kvelden, med et fly jeg fikk sms om at var forsinket. Da det ble ropt opp en manglende passasjer på et fly som skulle til Oslo nesten med det samme, rett ved siden av meg, spurte jeg om jeg kunne få plassen hennes, og det fikk jeg. På den plassen ble jeg sittende i to timer mens rullebanen ble stengt, brøytet, åpnet, deicing, dere vet. Så for vi. Da vi landet fikk jeg beskjed om at jeg var omdirigert fra Tromsø til Hasvik med et fly som var gått.
Det faktum at det var ordnet med hotellrom til meg (men ikke matkuponger eller lignende :( ) da jeg landet på Gardermoen tror jeg tyder på at det ikke er noe hotellrom til meg i Hasvik og at jeg sannsynligvis kan ta morgenflyet i morgen...
håper jeg.
Jeg bor på et hotellrom som er så stort at jeg kan springe frem og tilbake!
Det er vafler i resepsjonen og i morgen skal jeg sove til hvertfall åtte og så skal jeg spise frokost og så skal jeg fikse litt kunst og så skal jeg kjøpe en liten presang til mitt barn som skal induseres med ideen mamma borte= gøy og så skal sitte litt og knipse med tærne på kafé og så skal jeg fly hjem.

Nå skal jeg sove på tvers i dobbeltsengen.

Kroppsarbeid, versjon Byggesteiner

Siden jeg nå har begynt å legge alle mine helseopplysninger rett ut på nettet:
Det viser seg at jeg, som den unike blomst jeg er, ikke har det helt på stell med alle vitaminer/mineraler/de greiene der. Som Rødhette faktisk varskudde kunne være tilfellet for mer enn et år siden. Og akkurat det jeg mangler, kan gi symptomer i nært forestående hjerneslag-boksen. Hah.
Så i dag var jeg på apoteket, som såklart ville selge meg multipakker og brett med doser og piller og tran i kapsler, men jeg har jo akkurat vært hos legen og vet at det trenger jeg ikke, for det eneste jeg mangler er det jeg akkurat ba om å få. Alt annet er på stell! Det har jeg på prent! Akkurat dette aspektet ved apotek forvirrer og irriterer meg litt, jeg har vel egentlig betraktet det som en slags helsevensets forlengede (dispenser-)arm, og forventer nøytrale råd, men de skal alltid prakke på deg noe ekstra som man er svært tilbøyelig til å kjøpe, for, helsevesenets forlengede arm! Men nå har jeg blitt flinkere til å si NEI DET TRENGER JEG IKKE.
Jeg spurte hvor lang tid det tok før jeg merket noe endring, og hadde håpet hun skulle svare " i ettermiddag" men det var tre-fire uker.

I starten av de tre-fire ukene skal jeg kjøre Total Stress Compiliation, mye å gjøre, og er det ikke irriterende når du venter på svar fra noen i fire uker, og når de svarer, så forventer de at du skal fikse jobben i løpet av et par dager? Jedorias. Særlig når du i hver mail har sagt, dette kan jeg starte med neste mandag og de bare, hei, beklager at du ikke har hørt fra oss på tre uker, veldig travelt, vi trenger det nå torsdag, tusen takk!

Tusen takk mæ i ræva. Som enkelte av mine medfylkinger ville uttalt det. Men ikke jeg, for jeg er så godt oppdratt.


Kroppsarbeid

Ettersom jeg snart skal ta MR av hodet, har jeg alle tilgjengelige symptomer på nært forestående hjerneslag. Det kan også ha sammenheng med at jeg har tatt en fastende blodprøve og matbutikken åpner sent. Mange sammenfallende symptomer der. Så må det i ærlighetens navn sies at enkelte av symptomene forsvant da jeg pusset brillene.
I tillegg har jeg, selvfølgelig, hatt leamus i det ene øyelokket i nesten to uker, som har ført til at jeg er SKIKKELIG sliten i øyelokket! Jeg har hele tiden følelsen av at det henger, om det ikke blafrer da, men en titt i speilet avkrefter dette. Jeg har også brutt alle mine prinsipper og googlet et kroppslig symptom, som jeg ellers aldri gjør, for man ender jo bare opp med dobbelsidig kreft, og jeg angret et kort sekund å ha googlet hele leamus-skiten, for jeg fikk sjokk og angst og tusen symptomer på ALS, men så leste jeg hele artikkelen så nå er det bra og vanlig.

Så får jeg se om jeg får jobbet litt da. Det er ikke så enkelt når man har innbilt hjerneslag.


10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...