Hei 2014

Om det e greit for dæ, 2014, så tar æ gjerne mer av det samme.

Litt mindre død hadde vært greit, for å vær alvorlig et øyeblikk. Det har ikke vært så lett for mine nærmeste, 2013. Og litt mer penga til mæ sjøl, men det e ikke nåkka absolutt krav. Endel større og mindre endringer har æ vel også tenkt på, men i all hovedsak vil æ gjerne ha mer av det samme.

Sees snart.

Man handler bøker

På bokhandelen, Kirkenes:

-Ja, hei, æ leite ætter ei bok æ ikke huske ka hete.
-Ja, da blir det vanskelig.
-Joda, men æ huske undertitteln. "-hvem skal eie havet".
-Åja men nei, du skjønne, æ må ha titteln og forfattern helt korrekt stava, ellers kommer æ mæ ikke inn på internett engang!
-...øh, nei, men det e vel ikke...glem det. Nehei, ok.
-Jada, nei, undertittel hjelpe ingenting. Ka slags bok e det, kanskje vi kan se på hylla.
-Det e ei bok om fiskeripolitikk?
-Ja da skal den stå...her, de e her vi har sånne bøker.
-På "Hage", ja.
-Jada. Seher! E det den her?
-Nei, det e ikke ei bok om fiskearta, det e ei bok om fiskeripolitikk.
-Hm, nei, det her va vanskelig. Har du ingen du kan spørre?
-Æ kan ring hjem?
-Gjør det!

Hei

Da var jeg oppe og gikk igjen. Som en annen server.
Det er faktisk tredje jula på rad jeg har valgt å være syk, men i år er første gangen jeg har klart å prikke inn storformen på selveste juledagene.

I går begynte det å letne litt og jeg var hos pappa på pinnekjøtt. Og multebær til dessert selvsagt. Pappa rensker ikke bærene, for han plukker så rent. Eget utsagn. For min egen del har jeg aldri funnet fiskesnøre i multekremen før.
I dag var jeg i byen, og traff Kari og Mari og Gøran og Ailo og Ravna og Morten og Kajsa, hadde jo litt og ta igjen, og var også og byttet en gave og påbegynte prosessen med å bruke et gavekort på bokhandelen. Jeg ville ha tak i en bok, men husket ikke helt navnet, og da kunne damen desverre ikke hjelpe meg, for hun måtte ha det nøyaktige navnet og korrekt stavemåte på forfatteren, ellers kunne hun ikke en gang komme inn på interett.
Jeg var for varm til å drive med voksenopplæring, dessuten ville jeg mye heller gå på middag hos svigers enn å stå der og gi opp, så da stavret jeg meg opp på fjellet og spiste middag hos svigers. Etterpå gikk vi en tur til Bernt og Kari og Anders og Eivind, og nå er jeg hjemme og vi skal spille spill. I morgen skal jeg treffe samme Kari og også Marie og Einar og Morten og Hilde, samt spise ørret hos min far, men ikke spille spill. I litt ymse rekkefølger.
Som jeg sa har jeg jo litt å ta igjen.

Jula 2013- not my thing

Etter den veldig varme velkomsten, har jeg tilbragt tiden på en sovesofa med sprekk i midten, i selskap med en uvelkommen men entusiastisk forkjølelse.
Jeg var så vidt oppe og vaka til pinnekjøttet, men det smakte ingenting. Ettersom jeg er så forkjølet. De andre forsikret meg imidlertid om at det var det beste pinnekjøttet vi noen gang har hatt.

Heldigvis har samedyna blitt fordelt over til noen med mer stereotyp samisk kroppslengde. Tror jeg klagde tilstrekkelig på den i fjor jul, da jeg også var syk, til at min mor tok hintet.



Jaja. Jeg skal innrømme at jeg er litt misfornøyd.

Velkomsten

Altså gud så deilig å komme hjem.

Pappa hentet meg på flyplassen. Han kjente meg ikke igjen. Og det er ikke første gangen heller. Men jeg kjente jo ham igjen så jeg fikk skyss ned til mamma. Når jeg kommer til mamma, fullastet med taxfreepresanger, er det ingen som klarer å løsrive seg fra tven, ingen som kommer ned og ønsker meg velkommen hjem og hjem til jula. Jeg forlanger altså en eller annen form for velkomstkommité når jeg har kjøpt inn julebrennvinet. Og når barnet kommer hjem til jul. En prosesjon av noe slag hadde vært fint, men et enkelt "hei" holder lenge.
Og i dag, da jeg var nete på Sentrum og drakk kaffe med the Stig og søstersen, kommer en kompis av the Stig og hilser på, og han tror at søstra mi er dattera mi.

Hurra og gledelig jul.
Nå går jeg og forsyner meg av julebrennvinet.

Noe helt annet-

Hvordan lærer døve barn seg å lese og skrive?

Jeg har forsøkt å google det men jeg finner bare svar som forsøker å idiotforklare meg- "de bruker tegnspråk!"
Det jeg lurer på er helt konkret. Hvordan foklarer man systemet av lyd+lyd=lyd= mening til en som ikke forholder seg til lyd?
Jeg har tenkt på når jeg selv lærte å lese, og på hvordan jeg ville gått fram om jeg skulle lært noen andre å lese, at lydene sssssss og aaaaaa og ffffffffffffffffff og ttttttt blir ssssaaaaffffft. At elementer blir en helhet.
Om man ikke forholder seg til disse elementene, hvordan skal man da få forklart logikken bak skriftspråket på en måte som gjør at man forstår det? Det må da være utrolig vanskelig å lære seg. Det blir litt som kinesiske tegn bare helt ulogisk.
Jeg regner med at folk som ikke hører forholder seg til tekst gjennom det visuelle. (Do-oh!) Det jeg lurer på er selve innlæringen. Jeg husker så godt når jeg selv knekte den der koden, at bokstavene ble til lyder som ble til ord. Hvilken kode er det du knekker når du er døv? Hvordan gjør du det og hvordan får du det forklart? Om du selv hører, hvordan i all verden forklarer du det?

Dette er meget mystisk for meg.



Det er i orden med nytt ateljé.
Var der i dag.
Hadde glemt kniven da så jeg dro hjem.

Nå er jeg hjemme og drikker kaffe og spiser juleskum.

På grensen til et demokratisk problem

Det er ikke ofte jeg bruker det uttrykket. Jeg er i det hele tatt forsiktig med å snakke om demokrati.
Det har blitt litt sånn at vil vi kalle noe bra, da sier vi at det er demokratisk. Og det er ikke alltid like logisk.

Men dette, det er på grensen til å være et demokratisk problem.
Ikke at Vibeke Larsen mener at man skal gi samedebatten til sameungdom. Det kunne jo i og for seg vært et demokratisk problem. Hadde det bare vært så vel, for å si det sånn. Problemet, som hun peker på, og som så vakkert illustreres under selve kronikken av debattantene som hiver seg på, er at enhver samedebatt kuppes av et par tullkuker. To ledende surpeiser og to-tre småtullinger.
Joda, jeg velger å bruke sånne ord. Det er ikke så konstruktivt. Tvert imot. Men akk så sant.

Problemet er at det er umulig å være konstruktiv. Det er umulig å debattere. Og det er faktisk et problem. Det går maks fjorten minutter fra et debattinlegg med perifert samisk tema er lagt ut på en nettside til tullkuk Jarl Hellesvik eller sjefstullkuk Bjørn E. Hansen er ute med klipp-og-lim-retorikken sin og gneldring om ilo169. Uavhengig av hva nå kronikken med perifert samisk tema egentlig ville ta opp. Problemet er ikke at de er uenige i det kronikkskriveren har skrevet. Problemet er at ingen andre får si noe. Det er som å åpne munnen for å si noe og så bli bombardert med bæsj. Man lukker den bare igjen. Og det gjør debatten så uinteressant. Det er ingen som gidder å være med lengre, fordi et par gubber har hakk i plata og stereoanlegget på 11. Motsier man dem ropes det på sensur og knebling. Prøver man seg med fakta blir man latterliggjort. Man tar det ikke akkurat til seg, for det er så lett gjennomskuelig, men: debatten har stoppet opp. Det hele er på barnehagenivå og da gidder ingen andre en de som fortsatt går i barnehagen, å være med

Det er sjelden jeg velger ord som tullkuk eller gubbe på en meningsmotstander. Men hva skal man gjøre med folk som skriver mer eller mindre "og er du ikke enig med meg har du bevist at du er idiot". Altså, jeg vet jo, det man egentlig skal gjøre er å overse dem. Men det er jo akkurat her problemet ligger, det går ikke. Enhver som sier noe overhodet angripes med samme gamle breking, ufine tone og billige retoriske poenger. Man blir helt matt. Fordi det er så håpløst at det som kunne vært en debatt kuppes av noen som i andre sammenhenger er så lang ute på viddene at man bare hadde ledd av det. Joda, vi ler av det. Men en debatt hadde jo sikkert vært fint. Sånn som det er nå, eksisterer den ikke. Den er begravd i skiten til to stykker det riktignok er veldig synd på, og stor enighet om akkurat det, men likevel. Bæsj er bæsj.

Nå hadde jeg tenkt å klippe ut noen eksempler på god debattidioti, men det var så mye at jeg gikk i stå. Den som vil ha litt lørdagsunderholdning kan jo gå inn og lese selv. Men man går fort lei altså.



for the #win, for the #fail



Helgens produkter. I den rekkefølgen


 




Veldig fornøyd med krakken jeg fant i soprommet og trakk om. Vel. Spikret fast et saueskinn i. Ikke fullt så fornøyd med et par kommagbånd der man faktisk ikke engang kan SE at det er mønstrete kommagbånd. Skulle bli en overraskelsespresang, nå beholder jeg dem selv.

Nivået på debatten

Denne kan man lese:
http://www.nrk.no/ytring/saerbehandling-av-samene-er-urimelig-1.11398616

Eller så kan man la være. Man har lest det før. Det tilfører ingenting og man sitter igjen med en følelse av å være lei seg uten å forstå hvorfor.

Én som er litt smartere enn meg forklarte meg hvorfor jeg blir trist av sånne ting. Han sa: tenk deg at det satt en gubbe utenfor Oslo, uten utdanning eller stilling, og uttalte seg om juss og saker som berører internasjonal lov, uten å overhodet ha peiling eller kunnskaper om det han sier. Alt han sier baserer seg på hans egen synsing.
Tror du det debattinnlegget hadde sluppet til? Tror du redaktøren hadde vurdert det som bra nok?

Nei.
Men med en gang det gjelder samer så er det greit. Og det er fordi vi er så jævla dumme i Nordnorge at det er sånt man må ta til takke med. Vi har ingen intelligensia (må alltid slå opp hvordan det ordet staves, sier litt om mitt eget nivå), vi har ingen bra aviser, vi har bare puseradio. Vi har ikke overblikk og utdannelse nok. Vi er sopt i hauet alle mann.

Nei,
det vet jeg jo at vi ikke er. Men jeg har likevel litt rett i det jeg sier. Det foregår ikke så mye bra gravejournalistikk eller statsmannskap på høyt nivå der jeg kommer fra. Det gjør ikke det.
Men en ting skal være sikkert og sagt: det er ikke vår skyld. 

eh...eller vent....

Skulle til å spørre: er det fler enn meg som har trøbbel med å kommentere?
Men så innså jeg at den som trøbbel har, ikke kan kommentere.

Jeg får iallefall ikke til å kommentere verken her eller der. Og det vet jeg at gårsdagens gjesteblogger ikke får til heller, for ikke å snakke om Myrsnipa, men hun er jo en foregangsfigur i kommentartrøblet. Nå også jeg. Jeg kan jo heller ikke like gjerne kommentere andres innlegg på min egen blogg.

Hva er det du holder på med, Blogger? Og Wordpress?
Hilsen frkstrert.


En ufrivillig gjestebogger. Og uvitende, ikke minst

Jeg har mange lesere som heier på meg. En av dem er dagens gjesteblogger. Hun vet ikke selv at hun er dagens gjesteblogger, men hun hadde lagt ut en så fin status på facebook at jeg bare kopierer den og legger den inn her:

Å bo på et lite sted som Kirkenes... Bygdedyret, Janteloven og alle-vet-alt-om-alle. Fravær av kaffebara, fasjonable restauranta og et rikt kulturliv. Det e ei sida av livet her nord. Vi kan kalle det ka vi vil; blålystida e nu kald og mørk, uansett korsn vi vrir og vende på det…
For tre uker siden fikk æ protese i kneet ved UNN i Tromsø. Det begynte der; venna og ungdomma hjemmefra kom på besøk. For å motivere, og for å heie på mæ. Vel hjemme bare fortsatte det. Æ har fått hjemlaga fiskekaker på døra. Folk har kommet på besøk med oppmuntrende ord, blomster, bøker, te, vin, sjokolade, ferske rundstykka og ukeblar til å fordrive tida med. Æ har fått tilbud om snemåking og hjelp til anna praktiske gjøremål fra ungdomma, blitt henta til kino og konsert av venna. Fått formiddagsbesøk med lunsjen brakt i en pose under armen. Blitt invitert til middag og kafebesøk, henta og brakt hjem igjen. Fått sms fra kollegaer og bekjente med lykkeønskninger og omsorg. Bilen har blitt måka fram og adventsstasjet henta ned fra loftet. Folk kommer innom bare for å se korsn det står til, og for å høre om dem kan gjøre nåkka. Telefona fra venna som e på butikken, og lure på om det e nå æ treng. Perifere bekjente som stoppe mæ og lure på korsn det går, og gir uttrykk for ekte omtanke. Naboa som melde at dem stille opp hvis det skulle være nåkka.

Det e også å bo på et lite sted som Kirkenes. Det finns ting vi ikke har. Men så e det så mye vi har. Folksom bryr sæ. På ordentlig. Æ blir så takknemlig - æ skal aldri flytt herifra!




Er det rart man er lokalpatriot. Et så fint sted og så mange fine folk. Og så fine uvitende gjestebloggere.

Men hvor skal jeg jobbe da?

Jeg forsøker å finne et atelier i Stockholm. Planen er å produsere en av utstillingene i Sthlm og resten hjemme. Det blir enklest å produsere den som skal vises i Stockholm, i Stockholm. Såklart. Eller ikke såklart, men i dette tilfellet da.
Men ikke faen om jeg klarer å finne meg et sted å arbeide i stokkeholmen. Jeg kjenner vel rett og slett ikke nok svensker. Jeg har ikke de riktige kontaktene. Og ingenting av det jeg har vært og sett på har møtt mine høye standarder. Som er:
-ateljé. Ikke kontorplass.
-ca tyve kvadrat. Eller mer. Og tyve kvadrat i fysisk, virkelig forstand, ikke 12 kvadrat og et relativt syn på størrelser.
-eget rom. Ikke gjennomgangsrom for alle andre i huset.
-ikke mugglukt.
-innendørs
-gjerne elektrisitet og innlagt vann, men det er ikke noe absolutt krav. Eller jo. Eller nei.

Ikke en gang med det gamle multebærtrikset fungerer det.
Eller, multebærene ble kasta inn i avtalen av mitt søskenbarn Anne for bare noen timer siden, så jeg får vel gi det litt tid og se om det har noe effekt.

Argh. Jeg vil ha ateljé.

I dag har jeg bakt og pyntet til jul

Hvor mange husmorpoeng får man for det? Og hvor mange mister man for å kaste en hel pose spekulasi i søpla? Altså en hel bærepose?

Jeg syntes oppskrifta virket litt voldsom, så jeg halverte den. Jeg burde kvartulert den. Det tok meg hele dagen og endte opp som noe uspiselig. Desverre.
Men så kom the Stig hjem, og han mente at dette var da helt vanlig spekulasi, og nå er jeg bare forvirret. Og har rykte på meg som en som krisemaksimerer.
Jeg mener fortsatt at den bare skal kastes. Virkelig.

Den ender vel med at jeg legger dem i en kakeboks og så kaster vi dem en gang i januar.


10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...