Jeg trøsteshopper og ti poeng til meg for det.

Jeg forsøker å ikke være akkurat så grinete som jeg er denne jula, for jeg er ikke så veldig juleavhengig så når ting går ad undas så det synger så gjør det på mange måter ikke så mye, men litt lei blir man jo.
Iallefall kjørte naboen så fast som det går her andredagen, rett utenfor kjøkkenvinduet vårt, og ettersom ingen andre i gata var stått opp og jeg er sammen med en helt, så gikk helten ut og fikk naboen løs (etterhvert med hjelp fra mange andre heltete naboer, når nå bare de sto opp) og etter det har helten ligget på sofaen med ødelagt rygg så alle planer for familiejul har gått ut. 
Jeg står stort sett for å underholde seksåring som stort sett konstant må underholdes, snømåking, middagslaging, jajaja, alt det der, men det er liksom underholdningssegmentet som sliter meg ut. 
Og så synes jeg det er så uhuhuhuuuuuretferdig at det liksom aldri går vår vei, for påska var likedan med samme rygg, men jeg vet jo vet jo vet jo at det ikke er synd i meg. Bare så synd at den innsikten ikke gjør meg litt mer sprudlende. 

Så da denne jakka dukket opp på facebook kjøpte jeg den bare. Det er på ingen måte sikkert den sitter som et skudd. Det kan være man skal unngå å kjøpe klær. Hvertfall på impuls. Hvertfall om man aner at man kan se litt deisete ut i plagget. Men det er jo Stoorstålka, ingen sånne regler gjelder. Jeg holdt på å kjøpe en større grindvev også men de hadde den ikke inne. Så jeg kjøpte vevgarn. Og da var jeg litt gladere en stund. Team Sápmi, hvem vil ikke flagge det!
 
I morgen er det nyttårsaften, samling hos oss, det blir jo spennende, med halve laget i liggende, men mat må man jo ha, så hvorfor ikke. Jeg tror det blir bra, jeg.




Julaftens tre antrekk og førstedagens tekniske problemer.

Julaften.
Antrekk 1: pysjamasaktig antrekk. Jeg sover jo ikke i pysjamas pga kvelningsFARE (følelse) så jeg tar på pysjamas når jeg står opp. Orker aldri å starte dagen i dongeri og slimfit uansett, men på julaften går hele formiddagen med i løstsittende.  Formiddag starter 06.30 pga ivrig barn.

Antrekk 2: Ullundertøy, boblebukser, kartanker og polvotter. Nå kjenner vi små mange døde mennesker at vi må innom et flertall av kommunens kirkegårder, også den som har to (2) parkeringsplasser. Takk til den som tenkte ut det. Og takk til den som tenkte ut at broen ut til hovedkirkegården skal ha ett enveis kjørefelt. (onkel Birger. Åkei du er tilgitt.). Det var mye snø, og mye snøvær, vi måtte faktisk stoppe halvveis og børste sidevinduene på grunn av fravær av sikt. De fleste av våre ligger på kirkegårdens øvre del, men opp dit var det så mange biler som hadde satt seg fast at vi snudde og parkerte på nedre del, vi har tross alt ben og gå på. 
Jemmede hov så mye snø. Ettersom jeg er utstyrt med en mann utstyrt med fantastisk detaljsans fant vi gravene til farmor og farfar på bare kanskje tredje forsøk, helt nedsnødde. Vi grov dem fram og satte ned furukvister og lys. Når jeg bare har funnet dem, klarer jeg å orientere meg til mormor, bestefar, onkel knut og tante Mina. Det vil si tante Mina har så lav stein så henne finner vi i praksis nesten aldri selv om vi vet at hun ligger på slutten av raden. Hvor er slutten av raden når hele raden er nedsnødd?
Så skulle vi finne tante Ruth, men det var bare tre rader med nedsnødde steiner i en skog, så vi gikk heller opp til pappa og pappaen til the Stig (og ignorerte onkel Basse på veien, og lot Trine være Trine).
Pappa har så lav stein så der hadde vi skjønt at det kom til å bli et problem, men søskenbarnet hans har ganske høy stein og når jeg ser den (og den var gravd fram) vet jeg sånn ca hvor jeg skal begynne å grave for å finne pappas stein. Og så har jeg satt lykter på stenger ved siden av så ikke det skal bli helt umulig. 
På det tredje stedt vi grov dukket steinen hans opp, og jeg blir så lei meg for at det er sånn og at vi ikke skal feilre jul hos ham, men jeg får liksom aldri mer enn tyve sekunder på grava, så er det videre.
Pappaen til the Stig er lett å finne, for de er der hele året så den hadde ikke snødd ned. 
Og overalt var det folk som grov og sang julesanger og satte ned lys.
På veien ned bestemte vi oss at vi SKULLE finne tante Ruth, og på sånn ca 27ende forsøk fant vi henne. Det som er litt vanskelig er at mannen hennes står øverst og jeg husker aldri det virkelige navnet hans (som med onkel Basse, hvis grav er litt vanskelig å finne av samme grunn.) 
Så grov vi fram bilen som hadde snødd ned mens vi var på gravene, og forbannet de som hadde parkert PÅ UTKJØRSELEN sånn at vi ikke kom oss ut, men det skyldtes nok delvis sneværet, det er ikke så lett å se hvor veien egentlig er, men til slutt var det noen som kjørte og da freste vi ut. Så stoppet vi og kostet av bilen en gang til. På vei til Kirkenes havnet vi snøføyka bak brøytebilen og det var som kolonnekjøring over Ifjordfjellet.

Antrekk 3:
Grønt skjørt, grønn silkebluse av polyester med kjempestor flekk på den ene armen fra fjordårests jul, hvite strømpebukser (noe jeg egentlig forbinder med små barn, er det bare meg?) og ullstrømper.
Ribbe og gaveåpning hos svigermor på fjellet. 
Vi fikk kaffekvern (på ønskelisten) og riskoker (hæ?) og Jendor oppførte seg ganske eksemplarisk. 

Antrekk 1:
Juleøl i sofaen mens man forsøker å holde øynene åpne. 

Førstedagens tekniske problemer:
Jendor har fått nettbrett. Jaja. Og så har vi startet igang maskineriet og lagt inn foreldrekontroll og problemet er at jeg bor i Sverige. I google-land, ingen andre steder. Og da bor plustelig også Jendor i Sverige, siden han er under min foreldrekontroll. Og da får ikke the Stig være med i vår familiegruppe på google lengre siden han ikke bor i Sverige. Og jeg vil ikke bo i Sverige, eller, det vil jeg egentlig innerst inne, men jeg vil ikke late som jeg bor i Sverige når jeg ikke gjør det og jeg vil ikke at Jendor skal bo i Sverige, men ettersom vi har opprettet foreldrekontroll får jeg ikke flytte fra mitt barn, som bor i Sverige. Tror jeg. Iallefall er det sånn at om man følger steg-for-steg forklaringen på hvordan man skifter land dukker det ikke opp noen land, som det står at det skal om man følger steg-for-steg-forklaringen, det står bare SVERIGE med en insisterende rød prikk bak. Når man feilsøker feilsøkingen kan det se ut til at dette skyldes at jeg er i en familiegruppe. Den jeg opprettet for ca fem minutter siden. 
Med litt flaks er det en løsning å avinstallere foreldrekontrollen, men jeg ser for meg at det ikke nødvednigvis er like lett som å opprette den, og så må jeg få bruke nettbrettet til Jendor lenge nok, og uten at han lener seg over meg som en furu mens han sier erduferdigsnart erduferdigsnart, så det blir etter leggetid. Og da spørs det om jeg er våken nok. Og i feilsøkingen til feilsøkingen advares det mot diverse problemer som kan oppstå om man lettsindig skifter land. Akkurat de samme problemene som oppstår om man skifter land med god grunn. Haugevis. Så vi får se hvor rasende jeg blir da.

Dere da? Trivelig jul?

Etter evne

Da jeg og bárdni lagde pepperkakehus, skar jeg ut noen deler til pepperkakelykter. Tror jeg hadde en plan der. Men det er jo to uker siden og nå har jeg gått her i to dager og forsøkt å få tid til å sette sammen de der lyktene, det er så mye som skal gjøres, mandariner som skal kjøpes, julepynt som skal henges opp, høyglansede fronter som skal varsom flekkfjernes, men NÅ! i KVELD! når mannen legger den uleggbare, da endelig!

Aner ikke hva planen var. Uansett hva jeg prøver på så passer det ikke og det blir liksom en bit til overs. Til slutt ga jeg opp og åpnet en øl, mens jeg varmet opp igjen massen med smelta smørbukk (takk til fru Storlien for den) og så bare satt jeg de sammen. Jada, det ble en bit til overs. Sjelden er det så åpenbart at min femårige designutdannelse var et feilsteg som når jeg driver med pepperkakepynting. Og tar bilder av det, tilogmed bildet er skakt.

Men det lukter godt. Og det står liksom til resten av interiøret, om man skal si det sånn.





Mot jul

Nå skal jeg lese de siste ni søknadene i bunken. Så har jeg lest 298 søknader og da tar jeg juleferie. 
Jeg føler alltid at jeg må forklare hvorfor jeg tar fridager som en annen dagdriver. Ikke for andre, men for meg selv. Det er ikke nok å si at både behov og mulighet var tilstede. 
Nå må jeg si at det er fordi jeg ikke akkurat gleder meg veldig til en juleferie med seksårstrass og en seksåring totalt uten evne til å underholde seg selv. Det blir konflikthandering/underholding og omsorg ti dager til ende. Eller hvor lang nå juleferien er. Da må jeg ha noen dager fri først. Så jeg har litt overskudd.
Jendor var jo helt siden han ble født en sånn unge som ikke sov. Han sov ikke natta igjennom før han var tre år. Nå er det største problemet at det tar så mange timer å legge ham. Og vi har prøvd mange metoder. Det som gjør det litt vanskeligere er husets planløsning- han vil ikke ligge alene oppe og ikke få sove i flere timer mens vi er nede, og siden jeg selv også var husredd som barn, forstår jeg ham veldig god. Vil han oss noe må han gjennom hele andre etasje, ned trappa, gjennom gangen og hele første etasje og så kommer han til stua. 
Så da får det ta den tiden det tar på en stol i mellomgangen i andre etasje. Søstra mi har sagt at hvis han skal sove hos dem flere ganger må jeg være med og legge ham, for hun orker ikke. Sist tok det fire timer. Haha. 
 
Jeg tror mitt nyttårsforsett i neste år er å ta litt mer fri uten og drive å forsvare det i det vide og brede. 
 
Og så tror jeg det blir bra med juleferie uansett. I dag sparka jeg resolutt bort til ei jente som sto midt på torget og holdt en sneklump opp til ansiktet, for å sjekke hva det var.
Hun holdt mobilen opp til øret. Det var hva det var. Når steinalderhjernen popper fram er det greit å gå i julemodus. 

Men først: ni søknader

Døden døden døden døden og døden

Den finstilte og oppmerksomme leser har kanskje notert seg at jeg har vært litt sur i det siste. Eller sur2000, som jeg underskrev en mail til et visningssted med her i uken. Det er kaldt og det er pandemi og det er penger og det er avlysninger og det er skolen og egentlig, egentlig, er det bare døden. 
Når nyåret kommer er det fem år siden jeg fant pappa død. Det er veldig nærværende i tankene mine, hele tiden. Og jeg har den der følelsen av å ha sviktet totalt. Aldri før har det vært fem år siden han døde, aldri har det vel vært fem år siden jeg snakket med pappa før. Fem år, er du gal? Jeg burde ha stoppet det!
Ikke døden. Ikke at han døde, der føler jeg ingen skyld, men jeg burde ikke latt det gå fem år sånn der uten videre. 
Jeg vet ikke helt hva jeg mener med det. Men jeg vet at det er det jeg føler. Jeg burde ikke latt det komme fem år mellom meg og pappa sånn der. 
Jeg tror dette er min siste helt tøvete tanke. Da pappa nettopp var død var det mange av dem, tanker jeg visste manglet logikk men som føltes så sterkt. Å si opp kontoen hans. Så mye styr det ville bli om han kom tilbake, var det rett å si den opp? Å selge bilen, båten. Sånne ting fikk meg til å føle at jeg gjorde ham mer død. Å ikke besøke ham, enda det gikk jo ikke fordi han var jo som før nevnt, død. Så slapp de der tingene  litt etter litt men enda føler jeg at det at jeg bare har latt det gå fem år, det er ganske dårlig gjort. 
Det er jo det. 

Når skal vi dra på tur igjen? Når skal du invitere meg på middag igjen? Når skal du gi meg elg og rein? Når skal jeg og du og Jendor dra på elva? Når skal du ringe når det passer dårlig og prate i timesvis? Når skal jeg ringe og spørre om ting jeg ikke vet? Når skal du dukke opp med den lute ryggen din på jobben min med ting du tror jeg trenger? Når skal du ringe og snakke med meg om noe jeg skrev her? Hvor skal vi feire jula? 

Jeg vil gjerne vite svaret på de spørsmålene der.

Stein

Jeg har en veldig fin stein. Passende nok er den plassert i et glasshus i vinduskarmen (sammen med et par sukkulenter) og så står den der og er svart og fin med hvite render og ser ut som et lite landskapsmaleri.

Jeg blir så eksistensiell av den steinen. 
Når jeg er død, og alle jeg kjenner er døde, når huset mitt er jevnet med jorden og Kirkenes ikke lengre eksisterer, når nasjonene som vi kjenner dem er borte, når alt dyreliv er endret og avviklet og himmelen er lav og rød, da kommer den steinen fortsatt til å eksistere. Den kommer ikke lengre til å ligge i min vinduskarm. Kanskje blir den kastet når jeg dør, rett ut eller så mellomlagres den på loft eller i kjeller, men på ett tidspunkt i en fremtid som er så fjern for meg at jeg ikke kan overskue den, men likevel ufravikelig nær, kommer den igjen til å ligge på et fjell eller på en strand eller under jorden, og jeg er død. 
Det er bare akkurat nå den er pynt i vinudskarmen.

Jeg må slutte å tenke så mye.

Men i dag er det jo fredag!

I dag har jeg bare gjort en fjerdedels adminstrasjon, og etterpå har jeg
kjøpt ski i julegave til sønn fra farmor
kjøpt juletre
hentet furukvister til pappas grav
kjøpt symaskinnåler
spanet inn nettbrett i eventuell julegave til sønn (det heter ikke surfbrett, det blir folk forvirret av)
vært på polet sammen med resten av sørvarangers befolkning på grunn av grenser-til-reklame innslaget i lokalavisen
spist lunsj med mitt livs lys og hjertes ledestjerne
kjøpt julegave til farmor
kjøpt picachu i julegave til sønn fra evt foreldre eller tante
innkjøpt en lenge utlovet doughnut
 
alt iført munnbind og nå er vi atter der at man blir irritert på alle de som ikke bruker munnbind eller gidder holde en meter eller ikke vil ha munnbindet over nesa og det er nesten det verste, alle anledningene til å irritere seg over sine medmennesker. 

Men bortsett fra det var det en givende dag.

Mandag hele uka

Denne uka har hver jævla dag vært en mandag.
Jeg våkner i Jendor sin seng, jeg våknet i natt av hodepine og mens jeg var på badet for å finne en hodepinetablett ble min del av senga okkupert og jeg oooorket ikke så jeg våkner litt forvirret av at de to andre er ferdige på badet og jeg stavrer meg opp, trøtt som et spann, ser på gradestokken at det er minus 27 og hva fanden skal man ha på seg, en ting er å sparke ned til skolen uten å forfryse i trekken og noe annet er hva man skal ha på seg på det iskalde kjellerkontoret, jeg er lei av kulde. Men jeg hvisker en liten takknemmlighet til fulleSilje som kjøpte den fine bodyshopkalenderen til meg, i dag var den en sjampo som jeg hadde lyst på. 
Nå skulle vi egentlig gjort oss klar til å dra til Oslo, pakket det siste og gjort klar munnbind og kjeks i handbagasjen, istedet er det ullegensere som klør og halser vi ikke finner og votter som ikke er yndlingsvottene og det vanlige maset. X10, for alle er sure og skuffede. 
Det er ikke særlig sparkeføre når det nærmer seg tredve minus, så jeg må dytte sparken i nedoverbakken og hodetpinen sier heihei, her er jeg igjen, men jeg får avlevert Jendor, ungene leker ute selv om det er kaldt, og jeg sparker videre, forbi det andre atelieret mitt som nå ser ut til å forsvinne i det blå, de jeg låner av er usams med de som eier det, så det ser ut til at det ikke blir noe av den avtalen. Jeg har fortsatt kjellerkontoret mitt, men det fine med det andre atelieret er at det er egnet til å produsere kunst i, og det er det jeg vil.
Og jeg tror det er en av grunnene til at jeg er så sur. Nå sitter jeg bare og administrerer lesingen av søknader, jeg gjør ingenting selv. Og jeg har ingen utstillinger på tapeten, det vil si en i Kanada om et års tid, om det blir noe av. Jeg har et par salg og det er jo bra for inntjeningen men det artige er nå å stille ut da. Og kanskje har jeg ingen steder å lage kunsten jeg ser for meg at jeg skal stille ut. Jeg orker ikke mer kjeller. 

Tenker jeg og låser meg inn i kjelleren for atter en dag foran datamaskinen mens jeg leser søknader. I går var jeg oppe og snakket med kjøreskolen, om de kunne slutte og stå på tomgang foran vinduet mitt. Jeg har måttet tape igjen ventilene på veggen. Jeg hadde gruet meg litt til å ta den, men de var bare hundre prosent forståelsesfulle. 
Nå er det jo mange andre enn dem som står på tomgang, så ventilene får forbli stengte, men jeg kan sjokklufte mange ganger i løpet av dagen uten å bli kullosforgiftet.
 
Jeg sitter i surheten min og har bestemt meg for å være takknemmlig for dette:
jeg fikk sette opp en utstilling før omikron
jeg fikk gå på åpningen
utstillingen har vært åpen i flere uker, om den nå blir stengt eller hva de gjør 

At alt annet er drit og ullgensere som klør akkurat nå, gjør ikke det som var bra mindre verdt. Man skal ta vare på takknemlighetene sine.


Anarkist-luddittforelder

Jendor har fått PC på skolen. Jeg er imot det av så mange grunner, men skolen er skolen, man har ingenting man skulle ha sagt. Vi har skrevet under på at vi er økonomisk ansvarlig for denne maskinen, som er mitt første ankepunkt, får gjør man ikke det er ungen den eneste i klassen som ikke får PC, men jeg ville aldri gitt en seksåring en sånn maskin og forventet at det skulle gå bra. 

Leksene er på PC. Vi får en link, på papir, av typen khgejhw-wieurw-weklhew34-23k4jhlkhwj2-l2jh34-565%%7865%-0983)/_  som skal gjøres. Vi får den også på mail men jeg ser ikke for meg det praktiske i å laste inn og åpne MIN egen email på ungens PC når nå hovedpoenget med å gi dem maskiner så tidlig var at de skulle lære seg digital kompetanse. Så finnes det også en bjelle med eller uten blå prikk et sted der inn på maskinen, det er sannsynligvis samme lekse uten at vi egentlig vet det, og da kommer man igang med skolearbeidet. Problemet er at vi ikke aner om det er leksen til i morgen eller en ukeslekse og ungen sjøl blir litt frustrert av å ikke hvite hvor mye han har gjort og hvor mye han har igjen, blir det aldri ferdig? Det kan ikke jeg svare på. For jeg vet ingenting om dette. Leseleksa er å få opplest en tekst veeeeeeldig saaaaaakte og tydelig, men jeg ser jo at han ikke følger med på skjermen der han burde så om han lærer noe der vet jeg ikke.
Og det er HOVEDankepunktet mitt. Jeg er egentlig ikke for lekser. For det tar så mye tid og energi og ingen forskning tyder på at de lærer noe mer av det. Og hvert foreldremøte vi er på handler om hvor viktig leksene er men alle vet jo på dette tidspunktet at det er de ikke. Og vi må FRAMSNAKKE LEKSENE. Det får vi vite hver gang. 
Det eneste jeg kan forsvare leksene med er at da vet vi hva som foregår på skolen. Vi vet hva de driver med og vi vet hva de får til og sånn. Vi vet hva skolen driver med.
Men ikke nå lengre. For nå består leksene i at ungen sitter og trykker på en PC. Det er ti ganger vanskeligere å få med seg hva som skjer, han vet hvilke knapper han skal trykke på, jeg vet ingenting, så jeg blir sittende og se på at han trykker på knapper og fyller i bokser og at noen leser saaaaaakte til ham. Og det ser jeg ikke poenget med. Det vil si, det er sikkert fint at han trykker på knapper og at dette utvikler hans digitale kompetanse, men jeg som forelder er totalt utelatt i denne prosessen- og ute av hele leksestyret.
 
Det kommer nok ikke bli så lett for Jendor å ha en anarkist til forelder.  Det er heller ikke så lett for forelderen. Det er mulig det er den andre, mer diplomatisk anlagte forelderen som skal gå på foreldremøtene.


trsdg hlvt

I dag er det tirsdag. Jeg er like sur. Vi drar ikke til Oslo og jeg ble til min overraskelse både sur og lei meg. Det er jo bare Oslo, ikke verdens mest spennende by, jeg har tilbrakt store deler av november der og skal dit i jobbsammenheng i januar. Det er en ganske kjedelig totimers flytur dit. Jendor sa bare at nei han ville ikke bli smittet av korona så det var greit for ham. The Stig hadde nok gledet seg ganske masse til å ikke være i underholdnings- og omsorgsbransjen i fire dager, men det er jeg som er sur. 

Nå får jeg sitte her og lese søknader istedet. Hurra.

Mandag, hlvt

Jeg har tusen prosent mandag i dag. Jeg har vondt i hodet før jeg skal gå igang med å lese tohundre søknader på mitt lille kjellerkontor uten ventilasjon.
I tillegg har jeg drømt at jeg jobbet på den lokale bruktbutikken om lørdagene og plutselig sluttet bare eieren og sa, her, du kan overta, og hvilket ansvar har jeg da? Dette viser seg å være vanskelig å slutte og tenke på. Det er lenge siden jeg har fått lønn, kan jeg ta penger av kassa? Hva med skattemyndighetene? Hva med alle tingene i butikken? Hva om hun ombestemmer seg og jeg har tatt alle pengene i kassa? Dette har NULL relevans for mitt egentlige liv.
I tillegg drømte jeg også en mye mer spennende drøm om tidsreiser og motstand og å vite hva som skal skje, men den husker jeg nesten ingenting av for teite bruktbutikken.
Det er fordelen med å bo sammen med en som skal ligge null millimeter fra deg gjennom natten og en annen som snorker, man våkner stup i ett og da husker man ganske mye av hva man har drømt. 
Ellers er det ikke så mange fordeler med akkurat det. 

Og så skulle egentlig jeg og Jendor dra til Oslo i overimorgen, men nå med omikron og alt kan det se ut til at vi lar det være. 

Tusen prosen sur.

Vent litt der!

Det var en ting jeg kom til å tenke på.
Jeg har en kompis. En av de jeg har kjent lenge. Han er ganske smart på den måten at han også har en sånn jobb der man må ha hatt gode karakterer og mye utdannelse og en sånn internasjonal jobb det heller ikke er så lett å få. Men det har han. Klassisk smart med høy IQ og en karriere som bekrefter det.
Men han har bare litt sånn halvtomsinger til venner. Ikke like smarte på langt nær, og det har alltid talt til hans fordel at han ikke trenger den der IQ-bekreftelesen- se her jeg har smarte venner OGSÅ, det er vi som er med i SmartingKlubben! Istedet er det veldig mye kreti og pleti i den flokken der. I det siste har jeg tenkt litt på om det kanskje er motsatt, at det er lett å skinne som smartest når alle er litt dummere.

Men så slo det meg- jeg er jo OGSÅ denne personens venn! Jeg er i kreti og pleti-flokken!
Jeg er også dum!

Det tok meg ca femten år å innse.

Snødekte veier

Det er ikke så kaldt lengre, det snør. Jeg og Jendor tar sparken og noen hundre meter nede i veien innser jeg at jeg burde tatt på en luhkka, det snør veldig tett, jeg kommer til å være en snødekt furu når vi kommer fram. Veien er ploget og det vil si at fortauet er dekket av isklumper i skiferform, lag på lag og det er humpete og vanskelig å komme fram på fortauet, spark eller ikke. Da vi skulle over fotgjengerovergangen stoppet ikke den første bilen. Det er Kirkenes, først og fremst er det bilistene som utgjør trafikken, vi andre får bare finne ut av det. Stoppe for fotgjengere er noe man gjør av sitt gode hjerte. Men fortauene brøytes, litt senere bare. Nede i Storgata, ikke bare der, men for eksempel nede i Storgata, står biler parkert inntil fortauet hele året og da kjører plogen i store omveier rundt dem, sånn at etter ikke så lang tid er det fire fem store hauger på fortauet med snø som ikke kommer til å bli brøyta og man må hele tiden ut på veien fordi fortauet er uframkommelig. Man må også hele tiden ut på veien rett bak en permanent parkert bil som sperrer sikten. 
Vi kommer ned til skolen, jeg som snødekt furu. Alle lyktestolpene ved fortgjengerovergangen til skoleungene er slukte, det er det mørkeste stedet på veien, vi har meldt ifra flere ganger. Jeg holder igjen Jendor til jeg ser at bilene stopper.
Jendor drar for å skole, jeg drar for å kunste, tar glipptak på sparken for det er så glatt så glatt så glatt med et lett lag snø over is, og jeg skal aldri mer bevege meg utendørs uten spark, jeg elsker sparken. 
Skoleungene på vei til skolen smiler og hilser, vi går forbi hverandre hver dag, jeg registrerer som vanlig at bilene ikke bruker blinklys når det ikke er andre biler der, men jeg er også trafikant og også interessert i å vite at du plutselig har tenkt å brekke bilen over der som jeg hadde tenkt å gå. 
Jeg ser for meg at bilistene bak de mørke glassene sitter og banner fordi jeg dukker opp på veien bak en parkert bil, går over fotgjengerfelt i mørket, plutselig er der de hadde tenkt å være da de ikke blinket, men kanskje tenker de oi, jeg burde blinket, oi, jeg burde vært mer obs på at dette fortauet ikke er framkommelig, jaha, hvorfor er fotgjengerovergangen til skoleungene det mørkeste stedet i byen.
Kanskje er vi på lag, det er umulig å vite. 

Jeg kommer på jobb, leser noen mail om kurset jeg skal på i helgen, skal vi avlyse? Kursholder kommer fra et sted med større smittetrykk. Det blir i såfall ikke første gang, og jeg tror folk gjerne vil ha det unnagjort. Vi får beskjed om å teste oss før kursstart, jeg svarer at bør vi ikke isåfall teste oss før hver kursdag da? og stedets ansvarlige arrangør svarer, men bare til meg, at hun har tenkt å teste seg fredag og ha få nærkontakter som hun alltid har og ettersom svaret ikke går til gruppa og som en del av gruppediskusjonen men bare til meg opplever jeg det av en eller annen grunn som litt passivt-aggressivt og blir litt irritert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det der kurset for det er umulig å holde en meters avstand på kurs, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med min og Jendors planlagte tur til Oslo, sånn sett er det lettere med alle bilistene, man må bare forholde seg til at de anser seg selv som viktigst på veien. 
 
I en pandemi får man forsøke å tenke at alle de andre er de viktigste på veien. Det er alles ansvar å holde alle andre friske, men jeg tror samtlige lider av en viss materialtretthet der. Og dét er vel isen under snøen i dette tilfellet.


Og ta og grip et par hverdager i samme slengen også

I dag er det onsdag! Det visste dere, hva. Onsdager er jo sånne dager da jeg tar det litt roligere og i dag hadde jeg et møte på skjerm og så skulle jeg gå hjem når det ble lyst men det ble aldri lyst for det er så overskyet. Og blåser. Jeg gikk hjem likevel for jeg hadde litt å gjøre og forsøkte å sparke i oppoverbakke for det har Jendor lært meg og tenkte litt på at det der at det er så lite turister her i det minste betyr at ingen har stjålet sparken min på to vintre.
Det jeg har litt å gjøre er å montere et belte fordi jeg skal på kurs i helgen og lære å montere belter. Da er det litt bakvendt å gjøre det først men jeg har jo montert før, jeg vil bare mest se på hvilke avslutninger og lukkinger folk bruker. Så da ville jeg være ferdig sånn at jeg ikke trenger være der alle dager. Og så bestemte jeg meg for å fore beltet og det ble ikke helt hundre prosent og nå lurer jeg på om jeg skal ta det opp og begynne på nytt eller bare gi det til søsra mi som det er for hun har ikke detaljsyn når det gjelder duodji. Og ikke leser hun bloggen min heller. 

Avogtil lurer jeg på om det jeg skriver kanskje er litt for internt. Duodji og sparkeføre. Det kan da ikke være mer enn ca 2% av befolkningen som kan nikke gjenkjennende her. 

I tillegg til å sy lest av seilduk til beltet, montere det og fore det, skulle jeg lage piroger til middag og reparere et par bukser for seksåringen og rydde syrommet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg tenkte der.
For noen år siden da jeg jobbet i turismen hadde jeg et par innom som skulle med hurtigruta seinere samme dag, og lurte på hva de kunne finne på før det. Jeg ga dem noen tips, men de sa de heller ville kjøre til Vardø, Vadsø, Hamningberg og Karasjok.  
Båten gikk om ca fire timer og de hadde tenkt å legge ut på en ca 20 timers kjøretur først.
Sånn tenke jeg der, mener jeg.
Da ble det sushi til middag.
Og nå skal vi slutte å spise oppdrettslaks, det er min svarteste samvittighet. 
 
Ja, skjermmøtet, det handlet om en utstilling noen vil at jeg skal ha. Sør i Sverige. Vi får se, de var fryktlig søte, men de hadde satt av 3000 kroner i budsjettet til reise for kunstner og frakt av kunst. Jeg måtte peke på kartet da. 
Jeg kanskje kommer meg til Vardø, Vadsø, Hamningberg og Karasjok med kunsten, for den summen. 
Så vi får se. Og gripe den dagen når om kommer.

Helgen. Grip helgen også.

På søndag kjente jeg helt klart at jeg var klar for en tredagers helg. Da sa kalenderen IKKE. På mandag kjente jeg veldig godt at jeg var klar for litt ferie, en sånn ferie der man monterer litt belter og vever litt og ser et par dårlige HarryPotterfilmer (aaaargh! barneskuespillere!) og plutselig bestemmer seg for å lage en kanne te istedetfor kaffe, og da kan man jo peke på juleferien som ikke er så langt unna, men da vil jeg peke på mitt barn, Jendor, som ikke akkurat er en sånn som underholder seg selv så en sånn ferie har jeg ikke hatt siden han ble født. Jeg skjønner at det ikke er en dans på roser å være verken tolvbarnsmor eller ufrivillig barnløs i juleferien heller, men jeg inbiller meg at om man har en sånn to-tre barn så hender det at de underholder seg selv eller blir mistenkelig stille lenge nok til at man får tømt oppvaskmaskinen uten å samtidig svare åtte ganger på når man blir ferdig med å tømme oppvaskmaskinen og igjen står til rådighet for underholdning og sysselsetting. 
Nå hadde vi faktisk barnevakt her i november, og det var deilig, men da ringer han gjerne vil hjem en to-tre ganger i løpet av kvelden og selv om den mormorlige får avverget og avledet dette etter en stund, så vet man aldri om man må hive på seg kartankene og gå og hente. Men øv mer på det da, han trenger det jo så åpenbart, hører jeg mine lesere hvese, men ettersom mormoren stort sett er lokalisert i Oslo er det ikke så lett å øve så mye på det.
Jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn. 
Jeg tror ingen helt forstår hvor mye jeg egentlig trenger en ferie uten mitt barn. Jo, min mann. Han skjønner det. Og jeg tar med meg Jendor til Oslo (/ikke, pga omikron, krysser fingre) noen dager om kun en ukes tid. Det gleder alle hjerter.
Men jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn men med min mann. 
Det er ikke akkurat på horisonten. 
Enn så lenge får jeg ta til takke med en kanne te. I helgen. Når den kommer.

Husk å gripe dagen

Det er kaldt. Og et er fordi det er vinter og da skal det være kaldt, men sånn har det jo ikke alltid vært de siste årene. Så når vi får en kuldeperiode hiver vi oss rundt og avrimer fryseren og fryser dyner og puter og jeg kom også på å koke alle vottevarmere. Og vi har OGSÅ baka pepperkaker og nå lager vi pinnekjøtt til middag. De siste to der er ikke avhengig av en kuldeperiode. Men det passer ikke dårligere av den grunn.

Jeg burde også lagt alle de utstoppa dyrene etter pappa i bilen for det tar knekken på eventuelle smådyr....men det er liksom for kaldt til å ta seg helt ned til bilen.
Kanskje i morgen.
Ut med kjøttet!
(og senere inn igjen. Med kjøttet. Og bærene og fisken. Og isen.)
neivihakketi, for vi skal avrimefrysern


Ut med dynene! Bare husk å dukk for julestjerna jeg hang opp dagen før. God timing.

Og finn fram alt av vottevarmere og kok dem. Perfekt bruk av femogtyveminusdag.

Den nye stilen

Jeg skal lese søknader fram til 17. januar så med mindre det skjer noe veldig spennende på privatfronten så kommer det til å gå i MYE av det samme her på bloggen. Og om de siste årene har lært meg noe så er det at hendelsesrikt privatliv er noe man helst vil unngå. 
 
I dag satt jeg opp vinduet mens jeg gikk til lunsj, det er tyve minus ute så jeg foretrekker å lufte mens jeg selv er en annen plass. Det jeg glemte er at alle som skal noe her står på tomgang og kjøreskolen i andre etasje også står på tomgang så da jeg kom tilbake her luktet det herlig friskt av 200 kubikk eksos her inne. 
Verdens beste miljø for maratonlesing av tekst.

Jeg foretrekker egentlig å klippe meg når det går mot vinter. Andre tar jo sommerklippen, men jeg vil helst slippe å ha håret i knute under skinnlua for når det er tyve minus og kaldere får jeg sånne frostbitt i panna. For da får jeg ikke lua ordenlig ned i panna, sant. Den ligger oppå knuta og svever. Tradisjonelt bretter man jo et ullskjerf og vikler det over panna når man går i skinnlue, men jeg vil helst ikke se så arkaisk gammelsamisk ut. Det får være måte på. 

Sånn. Akkurat SÅ spennende blogginnlegg kommer det til å bli framover. 

Væsågod.

sitter og leser

Jeg sitter og leser søknader. Herregud så flinke folk er. Jeg forsøker å gradere søknadene men etter å ha lest hver enkelt og sett på vedleggene har jeg nesten alltid lyst å sette den øverst og bare innvilge. Og det går ikke for det er så begrenset med hjemler. 

Men en ting forundrer meg litt, for det er jo ikke bare begrenset med hjemler, det er også svært begrenset hvor mange ord man kan skrive som søker. Det er litt deilig for meg som skal lese så mange, men teksten kan bli bittelitt fortettet av at folk prøver å få med så mye. Og likevel er det mange, maaaaange, som begynner søknaden sånn: Jeg søker om stipendmidler av denne typen fordi jeg vil jobbe med kunsten min i større grad og ikke bruke tid på å tenke på penger eller ha en ekstrajobb for jeg tror kunsten blir bedre av at jeg jobber med den på heltid.
Ja. Dette er selve formålet med ordningen. Det er derfor den finnes. Ingen kommer til å overraskes med at vi innvilger dem en elefant eller to måneders opphold på sanatoruim.
Og jeg som skal sitte og dele ut penger er mer interessert i jobben din enn ditt behov for penger, også når jeg veier søknadene opp mot hverandre, skal vi se, han trenger penger og hun trenger penger og han trenger også penger og det gjør han også, da velger jeg ham for han trenger penger. 
Dette er ikke en relevant del av søknaden. Kan jeg bare få si det. 
 
Sånn. Jeg måtte få det ut. Nå skal jeg lese litt mer.


Uten blink


Sånn ser det ut. Så koselig atte. 

Vi pleier ikke å ha en gardintrapp stående på trappa men det er veldig praktisk nå for da kan man klatre opp med gaffatapen hver gang man ser et blink.

Og nå ser jeg også hvor utrolig upraktisk vi har plassert fuglehuset. Vi har rett og slett glemt litt av det.

Nu tennes tusen julelys og så slukker vi dem bare med en gang

Tanakofta lurer på hvorfor jeg blogger så lite. Selv synes jeg at jeg blogger i et stupende ett, men så tok jeg en kikk på bloggen og nå har det gått nesten en uke siden sist.

Åja.

Jaja.

På lørdag brukte vi dagslystimene til å henge opp utelys, jeg hadde nær sagt julelys, men sånne lyslenker og sånn som man henger opp når mørketiden kommer. Vinterlys? Herregud. Enn at jeg ikke vet hva det heter. Iallefall, første året vi bodde her var jo alt så trist og vanskelig, jeg tror jeg fikk slengt én lyslenke der omtrent halve var mørk over et tre ca femtende desember og det var for barnets skyld, nå er det advent dere, hurra åkei vi går inn igjen. Og så har jeg blitt litt bedre på det år for år og dette året hadde vi kjøpt helt nye lys, ikke flere lenker der halve er mørk og som ikke når dit vi skal, neida, nå er alt nytt og sammenkoblbart og vi lagte en trivelig liten hule av lys over....over...gårdsplassen? Altså der nedfor trappa der man setter fra seg syklene og sånn, eh, har det noe eget navn? Herregud man kan jo ikke drive og blogge om man ikke vet hva ting heter. Altså når man kommer ned fra trappa så er det liksom et lite nivå før man går ned den andre trappa til der vi har bilen. Over der, som et lite tak, hengte vi lys. Og fargede lys i trehytta til Jendor. For det ville han ha. Og da ville jeg så gjerne hatt fargede lys uten fargen blå, for ærlig talt, det er null fint med blått lys, det skjelver foran øynene og ser uansett ut som et teknisk varsel, fotocelle her denne veien, her er denne boksen, noe må oppdateres, og dette har ingenting på en julelenke å gjøre. Hvorfor er det ingen som skjønner det?
Over resten av plassen (plassen! uteplass? var det ordet?) hang vi varmhvite lys, som viste seg å være en boks med noe helt annet enn varmhvite lys, som noen må ha lagt fra seg sammen med de varmvite lysene på butikken, så da vi endelig var ferdig med å klatre rundt i trær og stramme lyslenker, viste det seg at det var varmhvite lys men med hver tiende pære blinkende i hvittblått.
Hva var tanken der? På hvilken planet er det fint? Enten vil du ha det koselig eller så vil du ha disko, men det der vil du aldri blande. Ingen vil det.
Helvette. 
Helvette det var skikkelig ikke fint nei, nei, nei.
Og så var vi allerede litt seint ute for vi skulle på kafé med min mor og søster som er nordpå i anledning vise fram baby, og jeg fortalte jo selvfølgelig om julelysene og skuffelsen etter alt arbeidet, og de var bare begge sånn
det er jo bare å lære seg å leve med
da ble det sånn da
det er ingen som har dødd
og HERREGUD! Skal det vær helt hamrende umulig å få klemt ut ett gram sympati av den der jævlades familien? Vi har brukt en hel formiddag på å få opp julelysene, som vi for første gang siden innflytt har lagt noe energi i, og så får vi diskohule istedet for den der koselige tretoppsfølelsen, og det ER INGEN SOM HAR DØDD? Jeg skal si det at det er da fader meg nok folk som har dødd! Folk har jo ikke gjort annet siden vi flyttet hjem og nå vil jeg ha julelys! KOSELIGE julelys! For det er det jeg vil ha!

Jaja.

Vi klatret opp igjen og så tapet vi over alle diskolysene. Med gaffa. Det vises litt om du ser rett på pæren men det er ikke diskohule med sykebil i rundkjøringa lengre. Det ser bare ut som det er endel pærer som har gått. Det kan jeg leve med. Og i prosessen med å finne riktig type tape til formålet skjønte jeg at om jeg taper over de blå pærene i trehytta med gul elektrikertape så kanskje det blir noe mer i retning av det jeg vil ha.
Jeg har fortsatt også lyst på en lyslenke med faktiske lyspærer, for det synes jeg er så koselig, men det har jeg foreløpg ikke fått tak i. Det får bli neste års glede og eller skuffelse. 
 
Og så burde vel dette innlegget bli fulgt opp av et bilde, innser jeg plutselig, men det får bli i morgen. 
For det finnes lys! Og man kan ta bilder! Jeg har bare ikke gjort det.



På kontoret

I går var det planleggingsdag så da var det å nyte litt kvalitetstid med sitt lett uvillige barn ("æ vil vær lammi han pappa") men i dag er det vanlig arbeidsdag og jeg prøver å kommer a jour med innboksen min. Det er ikke det at den er så uvettes full, men hver gang det har kommet noe viktig de siste ukene har jeg bare føyset det unna og tenkt at det må jeg ta tak i når jeg får tid. Nå prøver jeg å få tak i hanken på alt det der. Altså at jeg tar tak i hver enkelt unnaføysede ting så ingenting seiler inn i tåken for så å komme tilbake med et BAM rett i skallen på meg om et par uker. Jeg tror jeg har alt men var det noe med et julebrød? Hvorfor tror jeg det? Jeg tror det var mest viktige ting. 

Og nå sitter jeg her og lager nok en PDF. Blæh. PDF-en, min nye kunstform. Finne bilder, finne mål, finne priser, sammenligne med tidligere utsendte PDF-er sånn at ikke samme menneske får forskjellige priser, lime inn, endre, skrive fornuftige ting. 
Blæh. Blæh. Og det tar meg en hel dag og mer for jeg synes det er så kjedelig. Og når dette kjedelige er overstått må jeg begynne å lese søknader, inne i et under middels brukervennlig system, mange hundre, og det er faktisk mest interessant men mengden er på sin egen måte helt drepende. Men lærerikt. Men kjedelig. Men interessant. Men kjedelig. Fordi det er så endeløst og det kommer ikke til å bli produsert noe kunst her på flere måneder. Eller vi får se. Om jeg er smart lager jeg todelt dag. Søknader før lunsj, kunstproduskjon etter. Det vil si, en ting er å være smart men noe helt annet er å etterleve sin egen genialitet. 

Nuh: ferdigstille PDF. NUH!

Hjemme

Jeg kan faktisk ikke helt huske at jeg skrev det forrige innlegget. Men det har jeg gjort. Et ganske greit oppsummerende og vettigt innlegg også, tre av fem stjerner på det.
 
Nå er jeg hjemme, Jendor har vært forkjølet mens jeg har vært borte og nå har han spysjuka. Han vil egentlig ikke ha så mye med meg å gjøre, enda jeg har med presanger og alt. 
Neste gang jeg reiser bort skal han være med. Det blir bra. 

Ferdig

I går var det åpning. Jeg hadde gledet meg helt til jeg kom på at JEG liker jo ikke åpninger, det er det verste jeg vet. På de to årene som er gått siden sist det var anledning til å treffe folk hadde jeg godt og vel glemt det.
Men jeg kom på det dagen før sånn at jeg hadde ca ett døgn å grue meg på. Det var såklart alt for mye folk og etterhvert også alt for høy musikk for meg på 83, men det var også endel hyggelige møter og fine folk og jeg fikk anledning til å bruke ei kofte jeg ikke hadde brukt før. Og jeg holdt ut til over elleve som er mye lengre enn jeg hadde trodd. 
Og jeg fikk ganske mye skryt, men det er sant og si alltid en ubehagelig situasjon (HVA SIER MAN) men likevel hyggelig å tenke på sånn etterpå.
 
I dag er jeg nesten litt trist for det har vært noen skikkelig hyggelige folk å jobbe med og nå skal jeg ikke jobbe med dem mer og det er litt som jeg ikke er med i klubben lengre. Men sånn er det jo ikke, det er bare over. Og det har vært tidvis stressende, men de folka som har organisert utstillinga, har gjort det SÅ verdt det. 

I morgen skal jeg reise hjem. Og i dag skal jeg ingenting. 
Og det er ca 38% rart.
 


 

De kryssede fingre og flagrende snørrpapir

I morgen drar jeg tilbake til hovedstaden for å ordne med kunst, åpning på fredag på Kunstnernes Hus, 19.00, velkommen velkommen, (men altså kom og si hei!) og jeg må si det har vært veldig deilig med en liten pause i arbeidet, for det blir så intenst, både for kropp og hode og gå oppi det i lengre tid. Jeg klarer ikke ta pause når jeg står midt i det heller, klarer ikke ta lunsj, gå tidlig hjem, treffe folk, jeg må bare jobbe til jeg vet at det sitter, at det blir ferdig. 
 
Det overhengende problemet nå er at Jendor er sylte forkjølet, og jeg med mitt minimumsimmunforsvar går rundt og er oppgitt og forskrekket for jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg unna. Alle snakker om at nå kommer alle forkjølelser for vi har gått rundt og vært så friske under koronaen, men hva med meg da, som har vært forkjølet syv ganger i perioden? Kan ikke jeg få fri nå?
(Ja jeg teller) (Ja for jeg synes synd i meg selv tenk) (Jeg jobber med akseptansen)
Jeg vil så gjerne på den åpningen for det blir den første på to år. Og jeg av alle som hater åpninger. Jeg vil på åpning! Jeg har sydd ny kofte til anledningen!
Familien har foreslått at jeg bare flytter ut og tar taxi i morgen tidlig, men jeg er jo strengt tatt ikke en toppidrettsutøver. Ikke en gang en toppkunstutøver. Så det blir som det blir uten å ty til latterligheter. I mellomtiden unngår jeg til en viss grad mitt eget barn, som har full forståelse for å måtte snyte seg selv. 
Heldigvis.



Kunsten inni meg

Ja, så var det noen som spurte meg om jeg ikke bryr meg om hva andre syns om kunsten min, og det gjør jeg jo, på den måten at jeg blir glad (eller mest brydd) om folk liker det, men kanskje ikke bryr meg så veldig om folk ikke liker det. Ikke at jeg bryr meg null, men jeg overser det litt. For hvis ikke blir det så vanskelig å holde på. 
Og så er det sånn: hvis folk som ikke kan fordra samtidskunst, hater det jeg gjør, så bryr jeg meg null. Som eksempelet i går. Jeg for eksempel bryr meg jo veldig lite om manikyr, men uttaler meg heller ikke om det. Andre liker det, men det er ikke en del av mitt liv og nei, jeg synes ofte ikke det er så fint med veldig overdrevne negler, men det kommer jeg jo aldri til å uttale meg høyt om heller. Jeg liker ikke manikyr så da blir det litt spesielt å skulle uttale meg om enkeltnegler, liksom. Noen som jobbet med logistikk i legemiddelindustrien hadde sikkert også blitt veldig forbauset om jeg var imot logistikk i legemiddelindustrien men likevel ville uttale meg spsifikt om deres jobb.
Så det bruker jeg ikke så mye tanker på. Jeg bruker veldig mye tanker på arbeidet. 
Og det er jo veldig hyggelig når noen liker det jeg gjør, og uttaler seg om det. Men på en måte er det litt skummelt også. For da kan man begynne å lete etter akkurat det den ene personen likte i sine andre prosjekter også, forstørre det, og det fungerer sjelden så bra for meg å prøve å styre arbeidet. Det at jeg får stille ut igjen og igjen, det er jo den viktigste tommel opp man kan få for sitt arbeid. Ikke man. Jeg. Jeg regner det for viktigst. 

I dag blir det viktigste å se over noen budsjetter og være litt kontorist, jeg har ikke helt ork til å gå inn i noe kreativt i en sånn klemuke mellom to intensive arbeidsperioder. Men kontorarbeidet må jo også gjøres. 
Selv om det ikke er så spennende.
Men det hjelper med kaffe.

Kunsten rundt oss, da.

I dag er det onsdag. Det er sånn en fin og rolig dag. Det har jeg skrevet om før. I går var også sånn en fin og rolig dag, det skrev jeg forsåvidt om i går. Og jeg får tusen flinkispoeng som passer på å putte inn noen fridager mellom to hektiske arbeidsperioder i hovdstanden.

For to år siden, ganske nøyaktig, skrev jeg et innlegg (og en kortere versjon her på bloggen) om en statue som står på torget her i Kirkenes og provoserer meg. Det er altså krigsmødremonumentet, av Per Ung, en masseprodusert statue som står maaaange steder i Norge med en dame som står og stirrer etter mannen, som ikke er der, han er enten på havet (Svolvær) i krigen (Bergen, Kirkenes) eller noe litt mer uspsifisert eller i det minste har jeg glemt det, i Ekebergparken, og så videre. Problemet er at jeg oppfatter det som på grensen til historieforfalskning at hun står der og stirrer etter mannen som er i krigen, for det var han jo ikke. Norge var okkupert. Mye motstandsarbeid var det jo, men partisanene har ikke akkurat blitt hyllet etter krigen så ikke kom her med den. 

Men det var to år siden altså. Ganske nøyaktig, og derfor dukket den opp igjen i feeden min på FB, en lokal journalist tok tak i det, og hu hei der var sirkuset i gang. Og så må jeg innrømme at det fikk det bare være for meg, jeg gadd ikke lese alle innleggene, som var skjønt enige i at jeg var surmaget og manglet historiekunnskap og hahaha se på den "kunsten" hun lager selv. 
Altså, det får jo folk bare synes. Det er jo også mulig at jeg hadde giddet å ta mer tak i det om jeg ikke hadde vært så travel akkurat da, (med "kunsten" min, som jeg aldri helt skjønte hvorfor endte opp som et argument i debatten, men som sagt, gadd ikke lese så nøye) men jeg tror egentlig ikke det. Det er en teit statue fordi den gir et villedende inntrykk av oss i nord, som vanlig, men herregud, om man vil leve i løgnen så værsågod. Vi har også nettopp fått et lekestativ på torget, det skal liksom være en kongekrabbe, men er det helt ÅPENBART ikke, men det gjør mindre, for alle her vet hvordan de egentlig ser ut. De er jo overalt. 
Som minner meg på at jeg må ta noen ut av fryseren og faktisk spise dem opp sånn at vi får plass i fryseren til sånne ting man har i fryseren når det nærmer seg jul.
 
Nå skal jeg snart lese en helt sinnsykt masse dokumenter om andres kunst. Først skal jeg bare lese en helt sinnsykt masse dokumenter om hvordan det forventes at jeg gjør det. Jeg sitter i en sånn stipendkommitte ( aldri lært meg å stave det ordet) og skal melde inn habilitetsspørmål. Jeg er ganske streng der selv, men jeg har ikke siste ordet såklart. Problemet er at jeg jo kjenner veldig mange samiske søkere, men jeg vet faktisk ikke alltid hva de heter på papiret. 
Men det er veldig få skulptører som leverer blindkopier av ariske damer til alle landets torg i søkergruppa, så jeg føler at selv om jeg har hatt en utblåsning der, for to år siden, så er det innafor.


Tidlig i november

Jeg har vært med Jendor på skolen, jeg går hjem igjen for jeg har bestemt at jeg skal ha noen dager fri. Det er glatt glatt glatt, smeltevann på blankis, jeg og Jendor har gått en omvei ned fordi bilene spruter sånn, en stillere gate der vi hører hva den andre sier.

Når jeg er hjemme kommer dagslyset, det er en grå dag men vi tar det vi får sånn her på tampen, før sola forsvinner helt ned bak lave fjell. Før om årene hadde sneen alltid lagt seg på dette tidspunktet, november allerede, nå smelter den bort igjen og det har enda ikke ligget sne tre ganger på Holmengråfjellene, og det må det, før sneen kan legge seg. Det er en sannhet. Den tar med seg sitt eget lys når den legger seg over det hele. Vi er ikke der nå, men kanskje kan man få se sola en gang til før den forsvinner.

Da for den siste.

Det har på sitt vis hendt ganske mye mens jeg stablet pinner der i Oslo. Jeg hadde bare ikke ork til å skrive om det for pinner tok all min tid, og sekstusen trappetrinn opp og ned og opp igjen.
Det som betydde mest var at tante Hild døde. Og jeg føler det på en måte som jeg har mistet røttene mine. Av fem søsken på pappas side er det nå null igjen. Jeg har en tremenning, en innadoptert tremenning, og to halvsøskenbarn i USA. Et søskenbarn på Jessheim, og to søskenbarn vi har mista all kontakt med pga Ikke Så Greit på Vestlandet en plass. Hvem skal være familien min?
Hvem skal jeg spørre når jeg kommer på den historia om onkel August med de lange krøllene? Hvor kom Paul fra? Var det han som gråt da de klippet August? Hvem var det som kom fra Nellim og hvor mange tvillinger var det egentlig i slekta? Hva jobbet onkel Kornelius med? Nå er det mitt ansvar å vite alt det der og jeg aner ikke.
Jeg synes også at det er så himla rart at de er borte alle samme. Hele familien min. At det går an. Pappa, onkel Tor, tante Anne, tante Ingrid, Eva som var familiens hukommelse og nå tante Hild.
Som jeg tror var den som sørget og savnet like mye som meg da pappa døde.
Og det gikk så fort på slutten, vi skulle jo ringes på telefonen og så var hun død og ikke mer ringing på telefonen. 

Jeg vet det er et uttrykk uten mening, men det føles URETTFERDIG. Himmel og hav altså.

Godt eller ganning

Nå er jeg hjemme igjen. Akkurat i tide til Halloween. Hurra. Hurra. 
Jendor vil gå i år, det har han aldri villet før så da må man hive seg rundt. Men han tør ikke helt heller så jeg har avtalt med naboene at vi kommer dit, da. Han skal være pterodaktyl, og kompisen skal være spiderman/batman/sjørøver. Og hva skal jeg være? Jeg hadde en idé med ei sveisemaske som jeg har lett etter overalt, OVERALT, og den dukket til slutt opp i våpenskapet. Nå synes jeg ikke den ideen er så god lengre, kanskje. Jeg har også en eldre sveisemaske som kanskje er litt kulere men den har jo ikke autoglass så da blir det peise mørkt inni der og da kommer jeg til å ramle og brekke lårhalsen. 
Jeg fant en hvit lue, så alternativ b er kanskje smurf. 
Jeg er jo egentlig veldig glad i å finne på ting og være artig og kle meg ut, men jeg kom litt bakpå her og rekker vel ikke helt å sette noe bra ut i livet.
Jeg kunne tenkt meg å være
forkjørsvei
kommentarfeltet på internett
zoom-møte
men the Stig mener jeg overvurderer mitt publikum og han har vel rett. 

Da er jeg tilbake på sveisemaske menneh...jeg vet liksom ikke helt hvor det bærer hen. Jeg føler man blir mer sånn generell påskekjerring enn egentlig utkledd til NOE som jo var den opprinnelige planen. 

The Stig skal ha en redningsvest på hodet så der føler jeg virkelig at lista er lagt tilstrekkelig lavt. 

Men Jendor er fornøyd så alt annet er egentlig uviktig.

Kunsteli kunst hei hei hei

Jeg er fortsatt i Oslo og bygger utstilling, det er ganske slitsomt. Det er mye som skal gjøres på kort tid, men jeg ser at vi rekker det. Jeg har gjort min del i løpet av noen ekstremt arbeidssomme dager, og nå har jeg fått to teknikere på laget som tar seg av opphengingen. Dream Team. Min jobb er å se over og justere og tenke og helt fysisk ligge på gulvet og rette opp i det som har blitt skjevt.

Jeg er kjempesliten når teknikerne går for dagen halv fem. Helt utstlitt. Da drar jeg hjem til mamma og spiser og ligger på sofaen og legger meg tidlig for så å ligge våken i timesvis og tenke på utstilling. Flere dager har jeg hatt med lunsjen hjem igjen, jeg har vært for stressa og sliten til å spise den. Men de siste dagene har det vært litt roligere. 
Og folk kommer bort til meg og sier at det blir så fint, at herregud det blir så fint, at det blir så fantastisk, og det er bra, for selv ser jeg på dette tidspunktet bare pinner som henger i tau, ofte litt skjevt, og blått tau som ser svart ut og egentlig ikke noe bra kunst noen steder i det hele tatt. Man blir så sykt lei av sine egne prosjekter.

Planen var å dra hjem på fredag, i morgen altså, den muligheten bare kansellerte vi forrige fredag da jeg skulle få jobbe på en metersbred stripe langs den ene veggen, men nå er vi kommet tilbake på sporet, jeg jobbet i hele salen en hel helg og et par dager til og fikk opp det som skulle stables opp, så nå drar jeg og det blir deilig. Det er endel elastisitet i de tauene jeg har brukt så det er lurt å la de henge seg ut og komme tilbake noen dager før åpning og justere igjen. 
Og da skal det være litt roligere. Og da skal jeg sitte på kafe og knipse med tærne. Og da skal jeg kjøpe fine ting som man ikke selger i Gokk og ta dem med hjem og vise dem til dem der.

Typisk eksempel på noen som ikke jobber på en meter langs den ene veggen. Etterpå ble alt dette bært over i den andre salen og nå driver vi og knyter dem fast i taket. Heia Dream Team og takk takk.

Sagorias, jedorias, og herregud.

Dette er skikkelig kaotisk. Det er ikke JEG som er prototypen på kunstnerisk forvirring.

Jeg skulle altså møte teknikere på et visningssted i dag morrest for å få nøkler og forhåpentligvis begynne å arbeide, men iallefall egne nøkler til salen sånn at jeg kunne arbeide i helgen.
Og jeg møter opp, etter å ha flydd fra Kirkenes til Oslo dagen før, for det må man jo når man ikke bor i området og bare kan ta trikken.
Ja, nei, jeg kunne ikke få nøkler, men kuratorene for utstillingen (egentlig et annet visningssted) kunne få nøkler og så måtte jeg få av dem. Etter klokken ett, for da skulle tekniker på visningssted én ha møte med kuratorer fra visningssted to. Og om jeg kunne flytte meg så de fikk pusset litt sparkel på veggen bak meg.
Men når kunne jeg begynne å jobbe? lurte jeg på, for det så ikke så klart ut. Jo i helgen gikk greit, om jeg holdt meg til innlangsmed veggene for på midten av salen skulle stillaset rulle frem og tilbake. Jo, men der ligger det jo masse greier. Ja, de kunne flytte det til den ene siden så kunne jeg jobbe på den andre.
Men det kunne jeg jo ikke, man kan ikke installere et verk på størrelse med en sal langsmed en vegg. 
Men tirsdag, da var det vel klart.
Så jeg snakket litt med visningssted to, som jo er de som er arrangører, og vi lurte litt på om jeg bare skulle dra til Kirkenes igjen. Fram til det var klart. Men det tar jo en arbeidsdag bare det, forflytningen én vei og den hadde jeg jo allerede foretatt meg og nå var jeg strengt tatt litt sur.
Så hadde visningssted en og to et møte der jeg trappet opp, eh, ganske bokstavelig, for det var hundre trapper, og så gikk det an å finne en løsning likevel, og jeg fikk det nøkkelkortet jeg ikke kunne få, men jeg kunne ikke få noen opplæring i bruk og det måtte man ha pga alarm. Det kunne de andre få senere og jeg kunne få opplysninger av dem. 
Så da dro jeg til visningssted to sine lokaler og lette etter pinner i kjelleren hos dem fram til de hadde fått opplysninger og sendte dem på mail til meg. Bare at de opplysningene hadde egentlig ikke noe med meg å gjøre så da dro jeg tilbake til visningssted én og fikk opplysningene selv, og det var bra, for det viste seg at nøkkelen jeg hadde fått ikke passet i døra. Og pinnene sto i feil sal. Da fikk jeg riktige nøkler, og en jekketralle sånn at jeg selv kunne flytte pinnene til rett sal. Jeg gadd ikke påpeke at det ikke kom til å bli plass til å få jekketrallen forbi stillaset som sto foran døren. Jeg tenkte at det der fikser jeg bare selv, nå er det nok, jeg skjønner vel at dette er et sted for berømte kunstnere og at jeg er på b-laget, men ærlig talt.
I det minste får jeg jobbet i morgen. ALENE. Med pinnene i feil sal.
 
Innimellom alt dette har jeg også trodd at jeg har mistet telefonen, gått meg bort, og vært innom visningssted tre for å levere noen verk, som var en helt udramatisk affære. Og kjøpt ullkjole. 
 
Nå sitter jeg i et håndkle etter en høyst nødvendig dusj og drikker kjøleskapskald vin i mammas leilighet og prøver å komme til hektene. Og så skal jeg til søstra mi og spise middag.
Håper de har alkohol der. 

Ut å fart!

Rett før pandemien gikk i gang, kjøpte jeg ny koffert, og en hendig liten reisedatamaskin, og en litt for fancy årsplanlegger som jeg hadde ønsket meg lenge men tenkt at jeg ikke trengte før jeg plutselig slo til likevel. 
Hoi hoi. 
Årsplanleggeren er kastet etter helt minimal bruk, men nå, NÅ dere! skal kofferten fylles og reisedatamasinen puttes i ryggsekken og jeg skal reise til Oslobyen og henge kunst under et glasstak. 
Jeg kjenner litt at jeg ikke helt vet hvordan man gjør det. Lengre. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å komme på det med kunsten altså, men hvordan reiser man? Jeg fikk en mail fra SAS om at når jeg hadde lastet opp mine reisedokumnter og fått dem elektronisk godkjent var jeg good to go. Hæ? Elektronisk godkjent? Hæ? Er dette nytt? Laste opp? Er dette gammelt? Hvordan gjør man det?
Hva må man ha med? Når må man møte opp? Jeg har ingen rutiner lengre.

Jeg er ganske fornøyd og kanskje litt lettet over at jeg har kommet på at jeg må pakke arbeidshansker. Ett par. Tar man med to roter man bort begge, har man bare ett passer man veldig godt på dem og er berget. Pengbok er kanskje viktigst for det kan løse mange forglemmelser, men det er ikke så lett å få tak i arbeidshansker i min størrelse uansett, faktisk på grensen til ganske vanskelig.
Arbeidssko. Arbeidsklær. Kofte. Med tilbehør. Til åpningen altså. Arbeidsklær til arbeidet.
Eh, flybillett (elektronisk oppladet og godkjent) og mobil og diverse ladere? Nøklene til der jeg skal bo!
Jeg kom på at jeg må jo vaske klær så jeg kan ha på meg rent&pent, men så er det jo det om det tørker da, siden vi ikke har varme i huset. Det blir spennende. Hvis ikke må jeg gå i våte klær i tre uker. For de kommer jo ikke til å tørke i Oslo. Det skjønner alle.
Jeg føler meg helt vaklevoren i dette.
Men jeg gleder meg altså. Veldig. Minus det å forlate mann og barn i et iskaldt hus. Og det er nå uansett noe med det å forlate et delvis velfungerende team og overlate til den andre å ta ALT i tre uker. 
Jeg skal se an arbeidsmengden og så kommer jeg muligens hjem en tur der på midten. Jeg har ordnet med billetter i så fall, faktisk. 

I all kommunikasjon med SAS sier de munnbind, husk munnbind, alle må ha munnbind, men jeg mener da at det var slutt på det forrige mandag? Det blir jo spennende. 
Nå må jeg pakke. Det kan bli nervepirrende.
Arbeidshansker. 
Muligens burde det være flere ting på listen.

jedoriassåpositivt

Det kan visst ta to uker før den delen som er gåen på fyringsanlegget, kommer. 

Da sparer vi MASSE strøm.

på den ene siden på den andre siden

Det som er fint med at fyringsanlegget har gått gaiken er at man sparer endel strøm. Nå som strømprisene er så høye osv. 

Men kaldt er det.

Sneen laver neeeeed/spruter oooooopp

Det har snødd. Sånn litt og forsiktig, et tynt lag, det har allerede blitt til sørpe som bilene kan sprute opp på deg når de freser forbi. Én bil saknet farten da jeg og Jendor gikk til skolen. Ingen av de andre. Man kan bli litt sur av sånt, men jeg er egentlig glad, det er kanskje noe med endringer, se her, nå er vi her ja. Det snør og skal bli vinter og det er noe helt annet enn i går.
Men jeg må si at noe av det verste med å ha så dårlige knær er at man ikke kan trampe av seg snøen. Jeg blir gående med to store kladder rundt skoene som sakte siger inn og gjør sokkene til polhavsakvarium. 
Jeg får begynne å ha med kost.
 
Da jeg leverte Jendor på skolen og bøyde meg ned for å gi ham en klem, sto det ei jente til der nede, og hun så så lur ut, så jeg sa Kan æ få en klem av deg og?, og det fikk jeg! Haha! Man burde begynne hver dag med å få en klem av en fremmed lur og glad unge. 

Og så kom jeg på jobb og her lukter det tusen sure gymsko. For jeg la tre trykk til tørk før jeg gikk i går, og det er noe med myrull, fi fan det lukter. Ingen av trykkene hadde blitt som jeg ville heller, men jeg lærte da noe nytt. Hver gang. Jeg liker så godt å jobbe med trykk, ha på forkle og gummihansker og GJØRE, det har vært så mye administrasjon og forsendelse og pinnepakking i det siste. Det eneste som er dumt er at det går ganske fort. Jeg tar på forkle, finner fram hansker, henter trykkfargen i kjøleskapet, finner en hullmatte, legger den på ark, heller utover trykkfarge, ordner litt på matta. Sånn. Det som tar tid er jo å samle og koke og sile og presse myrullen, og den tiden er jo allerede brukt når jeg står der i gummiforkle og fornøyd heller utover og føler meg som en ordentlig kunstner. 
Og så må jeg vente minst et døgn. Kanskje opp til tre. Og ikke aner jeg hvor jeg skal med dette prosjektet heller, jeg synes bare det er gøy.

Det er ingenting galt med å bare ha det gøy. Det blir administrasjon og prosjekt utav det fort nok.

Men nå da! Frakt og forsendelse!

Da gikk den! Rart at jeg nå føler det som om jobben er ferdig. Det er den jo ikke. 

OG jeg har sendt en stipendsøknad. Nå skal jeg sende ut en faktura eller to hit og dit. Og hjelpe en kompis med hans stipendsøknad. Og lete etter naturfaget tau på internett. Og, siden jeg sitter hjemme, veve litt. 
Problemet med å drive med sånne nisjeaktiviteter som, for det første, duodji, og det andre, hovlevev på grindvev, rødlistet variant, er at man har ikke det der helt store internettfellesskapet. Og overhodet ikke et fysisk fellesskap. Jeg vet EN til som kan denne teknikken (rødlistet, ikke sant) og hun bor i Karasjok. Eh, og er ikke på facebook. Det der håndtverksfellesskapet savner jeg litt. 
 
Siden jeg uansett ikke har tenkt å holde meg til overskriften, ser det ut til: Jeg har tatt opp georginen. Knollene altså, nå skal den ligge i kjelleren og så skal jeg forkultivere fra sånn ca mars. Jeg har aldri prøvd det før. Og...kommunen har en hel masse georginer...i blomsterkasser rundt omkring. Og de tar jo ikke akkurat inn knollene, de kaster bare alt og kjøper nytt neste år. Jeg har så veldig, veldig lyst og redde de der knollene. Men det betyr jo å bryte opp georginer fra kommunale blomsterbed og det føles vel ikke helt innafor. Etter mørkets frembrudd, kanskje? 

Kanskje.

I den evigvarende sagaen Huset, kan jeg nå melde at vi har et vedvarende problem med fyringsanlegget, som hver kveld skrur seg på ca 90 grader. Det er veldig rart. Vi har gammeldagse radiatorer på el-kasett.  
Det er veldig vanskelig å bli klok på radiatorer. Det er så mange steder det kan være en feil, vi vet jo ikke engang om vi skal tilkalle elektriker eller rørlegger. Man kan lufte og justere trykk og sjekke shunt-ventilen og reparere pumpa og stille termostat både på radiator og anlegg og springe rundt som en annen forvirret humle. 
Jeg føler at fellesskapet for oss som driver med radiatorstreving heller ikke er så stort. Min forhenværende stesøster har sendt meg en bunke med Bonytt fra 70tallet der folk har mye problemer med radiatorene sine. Jeg har ikke funnet noe om vårt spesifikk problem (ca alt) enda. 

Og så har jeg brettet sammen en enorm presenning. I sterk vind. Alene. Mens noen andre sto på kjøkkenet med kaffe og så på og sa sånne ting som "nu blås det en søppelsekk avgårde bak dæ der!"
Takk til den.


Verken frakt eller forsendelse

Ja så det som skjedde i går var at NorLines ikke dukket opp. Det er jo egentlig ikke en katastrofe, såfremt de dukker opp i dag. Før halv ett, som jeg har gitt beskjed om, og som jeg regner med de har glemt.
Akkurat nå innser jeg at jeg må ringe og mase.

Ok, ja det hadde de glemt. De hadde tenkt å komme ett. Da kommer de i morgen istedet.
 
Det som er ca tre prosent teit er at jeg sitter hjemme og venter på dem.
Som jeg gjorde i går. 
Føler at jeg må skylde meg selv litt der, jeg kjenner jo punklighetsgraden deres, og de pleier å ringe når de er på vei, problemet er at de ringer og er på vei dit jeg ikke er og da rekker jeg ikke frem før de er fremme. Jeg føler at det problemet bør jeg kunne lempe over på dem. Som ny fremgangsmåte.


frakt&forsendelse

Neimen jamen neimen.
Jeg sitter hjemme og venter på at transportselskapet skal dukke opp og ta med seg pinnene. Underlig at en stabel pinner i hagen blir sånt et stressmoment for meg. 
Veldig stor stabel da. 
Men det ska bli deilig når den har dratt, da er det ikke så mye som er mitt ansvar å få andre til å gjøre mer, da må jeg liksom bare møte opp og lage kunst som neste steg. På et senere tidspunkt. Det er kanskje også litt stress men da står alt på meg. Jeg blir mest stressa av å ha andre mennesker involvert. Man vet aldri hva de kan finne på. 

Visningsstedet vet at forsendelsen går i dag. De lurte på om den kom fram i dag eller i morgen.
Hallo, sa jeg, den sendes med båt til Trondhjem og der lastes den om og så kjøres den med bil og det tar vel en ukes tid bare det.
Visningssteder i hovedstaden har åpenbart godt av å jobbe med kunstnere i gokk. De burde åpenbart gjøre mer av det. Åpenbart.

Men enkelte kunstnere, som sendte sin kunst i IKEABAG til et annet visningssted, det vil si, til selveste Nasjonalmuseet, burde kanskje gjøre litt for å heve inntrykket av profesjonalitet blant kunstnere i Gokk. Takk til DHL FineArt som ikke lo av ikeabagen min. Bare bemerket at det var første gang. 

Nå skal jeg ta tak i endel sånne ting som jeg har våknet om natten av at jeg kommer på at jeg ikke har kommet på før. Det passer bra mens man venter på pinnelastegjengen.
 
 
 
 

 Et foto som illustrerer nivået på profesjonalitet blant kunstere i vår nordligste landsdel.


Pinner

I dag har jeg buntet og plastet inn 524 pinner. Jeg er helt lemster. Og så venter jeg på svar fra fraktselskapet om hva de vil ha for å frakte herligheten Oslossa. De pleier å ignorere meg, men nå har jeg lært meg at løsningen på det er å mase. 

Og så har jeg akkodert litt med visningsstedet, det ble mye, MYE dyrere enn først antatt å få til et ok oppheng i taket der. Vi løser det vel. Jeg er faktisk litt spent på hvordan det blir. For nå blir det som det blir. Og så må jeg følge dem opp på pinneinnsamling, det er meningen de skal matche mine 520. 
 
Og så har jeg sydd oterkostyme og pterodaktylkostyme til mitt ikke overvettes takknemlige barn, men det er artig å sy noe som ikke er ei kofte (FOR DET GÅR SÅ MYE FORTERE) så det har vært fint. Og så vil han gå i oterjumperen på skolen og bare være oter hele tiden og det gjør meg glad. Vi har justert litt på pterodaktylkostymet for pterodaktylen hadde problemer med å få vingene inn i kjeledressen.

Og så kom jeg på den ene tingen jeg hadde glemt da jeg skrev stresslisten, og det er en begravelse. For det første er det en begravelse jeg overhodet ikke har lyst å gå i, jeg vil ikke gå i en eneste begravelse mer og heller ikke i denne (og hvor mange mennesker som har dødd av hjernesvulst er det egentlig naturlig å kjenne?) og for det andre blir nå arbeidsuken på to dager (for minus Jendor sin høstferie og minus Jorunn sin begravelse) og det var litt mindre enn planlagt men i det minste er man i live. I det minste skal man ikke arrangere begravelse. Så da er det bare å være litt effektiv og klarhjernet i morgen sånn at det som ikke ble gjort denne uken ikke forvinner i glemselens tåke når neste uke tar over. I morgen kveld skal jeg nok være samisk kofteutlåningssentral til andre som skal i samme begravelse på fredag. 
 
 
Pinner, buntet, innplastet og stablet. Og fotografert. Nå også lagt under presenning i påvente av storm.

 
Og så blir det vel helg.

Stryk på stressmestringen

For et par uker siden var jeg på konferanse og der skulle det være et menneske til som jeg kjente men så havnet hun på sykehus, til siste dagen, da dukket hun opp. Etter konferansen, etter avrunding&kommentarer satt vi alle oppe i loungeområdet, ved små kafébord, og plutselig går hun i bakken bak meg. Og jeg bare konkluderer med at hun dør. Det gjør hun ikke, det var faktisk stolen hun satt på som knakk, men det visste ikke jeg, jeg bare styrtet fram, eller bak kanskje, dette hendte jo bak meg, uten panikk, og visste at hun var død. Helt kaldt, stor visshet. Så lå hun jo på gulvet og lo forskrekket da, men det hjalp liksom ikke. 
Jeg ble enormt uvel og helt satt ut, det ble rett og slett litt mye til meg. Og det er jo selvsagt fordi jeg har funnet pappa død på gulvet at personer som går i gulvet dør for meg, men den vissheten hjelper ikke, hjernen vil bare begynne å gråte. Jeg klarte meg fint altså, jeg gråt ikke. Men hver gang det ble litt stille resten av den dagen gikk hun i gulvet bak meg igjen. 
Jeg har det også på samme måte om jeg ser folk som ligger døde på gulvet i blodpøler på tv. Det slipper ikke. Så jeg unngår krim. 
 
Noen sier at det der med å finne pappa død var et traume for meg. Men det vil jeg egentlig ikke si meg enig i. Et traume er når belastningen blir større enn det du makter (=arm knekker, bokstavelig talt) og selv om det er veldig veldig veldig mye å finne pappaen sin død på gulvet så var det noe jeg kunne klare. 
Men det påvirker meg. Og noen ganger er jeg litt treg på å koble akkurat det. Da Jendor var liten var det sånn førstehjelpskurs i barnehagen hans, og det syntes jeg var kjempelurt, det er lurt å kunne førstehjelp og særlig med små barn i huset, så jeg meldte meg på. I infoen fra arrangørene var det en sånn melding at om det er noe arrangøren burde vite så må man kontakte dem på det og det nummeret. Hva kan det være, sa jeg til the Stig, er det om folk sitter i rullestol?
The Stig sa at nei det var sånne som meg. Og da klikka tannhjulet på plass i hodet mitt. JEG hadde vel overhodet ikke lyst å være på FØRSTEHJELPSKURS og late som man skulle gjenopplive døde mennesker som lå på gulvet, med en masse fremmede mennesker i rommet! Herregud! Neineinei!
 
Det endte med at the Stig gikk istedet. 

I hverdagen merker jeg at jeg er enormt lite stresstålig. Jeg tror stressmestringsnivået mitt er på fem. Av tusen. 
Det skal veldig lite til før det bare blir for mye og ikke klarer å lese en kalenderen engang, herregud, er det NESTE uke som er neste uke? Og alt rakner og jeg føler at jeg ikke har styr på noe.
Men sånn har jeg kanskje vært bestandig? Eller jeg har kanskje alltid fryktet å være sånn. Og nå er jeg der, nesten konstant. Jeg klarer ikke holde i alle trådene samtidig lengre, eller, det gjør jeg kanskje. Men jeg klarer ikke slippe dem når de er vel knytt fast i sine enkelte dager og hendelser. Jeg føler at jeg må tenke på ALT, alltid, ellers går det galt. Og det tror jeg faktisk det gjør.
Som nå som jeg venter på at noen skal gjøre ferdig et takoppheng og jeg skal sende 520 pinner som er på tre forskjellige lokasjoner og jeg hadde glemt å sende tekst om verket til arrangøren, vennlig påminnelse, og jeg har et møte om Malmklang samtidig som fysio og jeg skal reise til Oslo og jeg må male huset men burde vært på hytta i Harefoss og burde også kommunisert om dette til andre mennesker, og skrevet en stipendsøknad, samtidig som det plutselig ble høstferie på skolen med barn hjemme, og jeg må dra i en begravelse, og jeg må også bestille strammebånd og også en ting til som jeg burde kommet på men som jeg har glemt, 
da er det som det liksom begynner å svømme bak bihulene. Litt rart, for det er ikke SÅ mye. Det er egentlig ikke to ting på en dag engang. Det er hodet som roter og det har med én død mann å gjøre. 
DET synes jeg er litt rart. Men jeg tar det til etteretning.

check check check

I dag ble det litt fiksardagen. Symaskinen var ferdig! Jeg har ikke turt å teste den, men den er ferdig. Hun som reparerte den var bare helt upåvirket da jeg sa at syv månder var litt lenge. Haha! Sånn vil jeg også være.
Og så har jeg lyxat till det med en helt unødvendig presang til meg selv, som jeg har fundert på å kjøpe i tre år, men så var jeg litt full en dag (to glass vin) og så bestilte jeg den på nett, og TAKK, fullesilje, du er min beste venn. 
Begge disse to opphentningene fordrer at man drar til kommunens yttergrense, vel, ikke helt, men sentralt er det IKKE, og jeg har også vært hos fysioterapeuten med mine slitne knær OG hengt øverst i stillaset som snekkeren kom og flytta til slutt, og det aller aller aller verste jeg vet er å skrape maling med malingsskrape syv meter over bakken. Det hjelper med stillas, men herregud. Men det aller beste jeg vet er når jeg har gjort ting ordentlig så nå skraper vi det bordet bak takrenna, grunner og maler det. 
Jeg har malingsflass i bihulene og bak hornhinna.
Og så har vi også vært og kjøpt en kilometer tau og begynt på innkjøpet av 140 strammebånd, det meste tar jeg på nett men jeg liker også å støtte det lokale næringslivet. 
Og et ausekar. Og ny propp til båten. Hos det lokale næringslivet.
Og så var jeg hos en bekjent og hentet knotteplast, jeg tror jeg ropte ut i den lokale hagegruppa på facebook, og hun sa bare hent, og det er noe av det jeg elsker med å bo i Kirkenes, man vaser inn i hagen til noen man ikke kjenner, har fått beskjed om at knotteplasten er bak skjåen og saksa ligger på haugen med rekved i drivhuset, så holder man på og måler opp og forsyner seg, mens man beundrer den fantastiske plassen hun har fått til der bak, drivhuset! platten! ripsen! og så har man knotteplast og kan dra hjem og henge opp ned øverst i stillaset igjen mens man funderer på om man skal legge opp til kaldspiring eller varmebenk i den snart nyfora blomsterkassa.

Det er sånn jeg ser for meg at det er å være pensonist. Hver dag. Jeg vil være pensjonist.

I ettermiddag skal jeg på foreldremøte og det er ikke så pensjonistete, i prinsippet. 
I morgen skal jeg male mer oppe i det stillaset/den stillasen og svare på mail og bestille mer strammebånd og planlegge en sending av 517 pinner. Og muligens lure meg til litt blomsterkasseforing eller lignende.
 

Der får man

Det som har skjedd etter at jeg forfattet det inlegget om hvor fantastisk et menneske jeg er, som snakker vennlig til både telefonselgere og andre på b-laget, er at noen har brukt nummeret mitt til spoofing.
Spoofing er når noen fra for eksempel Bangalore ringer for å svindle fra deg alle pengene dine, men det ser ut som de ringer fra et norsk nummer tilhørende en lite kjent og helt usvindlende billedkunstner. 
Nå tror jeg ikke at det sitter noen i Naypal og leser norske bloggposter om hjertensgodhet ved hjelp av Google translate og deretter trykker på spoofingknappen sin mens de knegger ondt, men det var nå en typisk tilfeldighet også da. 
Grunnen til at jeg vet det er at det, er at veldig mange mennesker ringer meg og lurer på hva jeg ville. Det er alle de som ikke rakk telefonen.
Det er faktisk ganske koselig. Hehe. For jeg forklarer greia og ber om unnskydning for bryderiet og alle skjønner jo at det ikke er MIN skyld og er veldig trivelige, og så får jeg snakke med masse mennesker som jeg aldri skal snakke med igjen og jeg trenger ikke å få dem til verken å konstruere bærerigger eller reparere symaskiner eller flytte stillaser. Det er så ukomplisert.

Jeg spurte internettet litt til råds om hva man skal gjøre når ens nummer brukes til spoofing, og da sto det overalt KONTAKT LEVERANDØREN DIN så det gjorde meg, men leverandøren sa at det var ikke så mye jeg fikk gjort med det. Nå hadde jo jeg tenkt at det var de som skulle gjøre noe med det, men enn så lenge er det ikke veldig plagsomt å være bitcoinselger så det får være greit. Eller kanskje jeg ringer fra Microsoft, det får jeg jo faktsik aldri vite. Det er faktisk forbausende mange som ringer opp igjen når de ikke rekker å svare, det gjør aldri jeg. Jeg tar stort sett telefonen da, for jeg er jo selvstendig nærinsdrivende ENK i internasjonalt format, men om jeg ikek rekker å ta den og jeg sjekker nummeret og jeg ikke skjønner hvem det er ringer jeg ikke opp. Det er det derimot mange som gjør, men de kanskje også jobber i en bransje der det er naturlig.
 
Og foreløpig er det ingen som kjefter, det bare ringer litt ofte.
Jeg håper imidlertid de der i Bangalore snart velger seg et annet nummer sånn at det ikke utarter.
Det er jo tross alt MITT nummer.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...