Saks og kniv og nål og tråd.

Jeg var og fikk sjekket noen føflekker i går. Det er sånt jeg som ansvarlig voksen gjør. Jeg fikk beholde to og en ble indratt på stedet. Jeg er ikke nevneverdig plaget av sprøyter og skjæring, så det var jeg bare glad for. Ta bort om der er tvil. Studenten som sydde var nesten litt ekstatisk, hun hadde aldri sydd så pent før. Men det blir jo arr likevel sa hun, og det var jeg nesten inneforstått med, jeg tror du skal sy bra pent før det ikke blir arr. Utrolig pent, for å si det sånn. Og jeg har ikke en sånn kropp som skjemmes av arr. Om dere skjønner.
Ettersom jeg har gjort dette før, har jeg noen arr å sammenligne med, og en ting har jeg fundert litt på: de fleste føflekker jeg har tatt har fått tre sting, og også denne. Men denne var mye større og snittet er kanskje tre ganger så langt. Det gaper faktisk litt mellom stingene. Står det i Medisin 202: fjerning av føflekker og flått: "Vi bruker tre sting når vi fjerne føflekker. Alt annet er sløseri. Det skal være tre."?

Jeg har også bedrevet litt lekmanns-klipping og -skjæring her hjemme. Jeg har skamklippet min sønn igjen. Det er veldig vanskelig når barnet sier ja, og så, når man har begynt å klippe, sier NEI og putter fingrene inn i saksa hele tiden.
Det blir IKKE bra da. Noensteder.
Tanta mi sa: Håper ikke du har drømmer om å bli frisør. Don't quit your dayjob! (Hun bor i USA, hun er ikke bare ungdommelig i språket.)
Det er virkelig ikke all verdens resultat når man velger å si noe sånt til en som allerede er kunstner.

Jeg var hos en frisør engang som kom i skade for å klippe av meg hele luggen. Det ville jeg jo IKKE. Da sveisa og sydde hun på en ny. Tro om jeg kan gjøre noe sånt med Jendor?
Vel. Som tante sa: bra det vokser ut igjen.

Her oppe i konfliktskyen min

Jeg har kanskje nevnt før at jeg er ganske konfliktsky. Samtidig innehar jeg visstnok det en kompis omtalte som "en enorm rettferdighetssans". Dermed må jeg si ifra. Men jeg hater det.
Og når jeg sier ifra, må jeg hele tiden minne meg selv på at det ikke er jeg som har gjort noe galt, samtidig som jeg setter spørsmålstegn ved sannheten i dette. Så går jeg gjennom saken, finner ut at jeg har rett, og setter sprøsmålstegn ved dette.

Jeg vil altså helst ikke være i konflikter, men jeg synes ikke det er rett at for eksempel rammemakere skal få overse dårlig arbeid, og deretter overse reklamasjoner, for å ta et tema som har figurert på bloggen. Da må jeg ta det.
Jeg skjønner ikke alltid om det med konfliktsky er en løgn siden jeg hele tiden havner i sånne saker, eller om sånne saker opptar unormalt mye tankeplass i hodet mitt pga konfliktsky og dermed fremstår som "hele tiden" uten at det er sant.

I dag har jeg lagt meg ut med noen i samme etasje som meg. Vi er bare to. Han andre snakker veldig mye i telefonen, for åpen dør, og da gjaller det i korridoren og inne hos meg, for jeg sitter også med døren åpen. Dette gjør vi begge fordi det ikke er ventilasjonsanlegg i bygget og vi har små kjellerrom.
Før snakket han i telefonen i korridoren, men det har han skjønt at ikke var bra for jeg kom ut og SÅ på ham mens han sto rett utenfor døren min og snakket. Nå snakket han inne på sitt eget kontor, men jeg hører det veldig veldig veldig godt, og jeg gikk bort og lukket igjen en dør som deler korridoren mellm oss i to. Da han var ferdig å snakke gikk jeg og sa at det var jeg som hadde lukket døren (bombe). Jeg sa at det hørtes veldig godt inne hos meg når han snakket i telefonen. Han sa jeg kunne lukke min egen dør. Jeg sa ikke, som jeg burde: det gjør jeg når jeg snakker i telefonen, for det kom jeg ikke på før ca fire minutter etter at samtalen var over, men jeg minte ham på det med ventilasjonen. Han sa det gjaldt jo hans kontor også. Jeg sa at det var han som snakket i telefonen (og her må jeg minne meg på at det er ikke JEG som har gjort noe galt, og setter spørsmålstegn ved konklusjonen) og han ble sur og umælende og da var det ikke mer å gjøre enn å gå. Jeg ble ikke så veldig overrasket over sur pga tidligere roping om lysbrytere i korridor og innhold&tone i diverse overhørte telefonsamtaler.

Men er det virkelig sånn at jeg skal tilpasse meg andre hele tiden? NEI. Den som bråker må minimere bråket! Den som blir bråket til er ikke den som skal løse problemet på sin side!
(Jeg setter et lite spørsmålstegn ved denne konklusjonen.)

Samiske Posten

Same A-D har møte på lunsjrommet til same E. Etter dette finner same E en pose med sameparafernalia med kvinnelig tilsnitt (liidni) under et bord, og får formidlet en beskjed til same A om hun eller same B (den andre kvinnen i gruppe A-D) kan ha glemt denne posen. Same A bekrefter at det er same A, og vil gjerne ha posen men er nå i annen landsdel. Same A kontakter Samiska Posten og same F, som skal innom Kirkenes (KKN), får med seg oppslaget og tar på seg transportoppdraget.
Same D og same F kommuniserer, men skal egentlig ikke oppholde seg på samme sted i Kirkenes før flyet til same F går om kvelden. Men: same F skal innom byens teater (ikke samerelatert, om det er relevant for historien), så same E trasker opp til teateret og overleverer posen der. Teatermenneske B blir litt forvirret av oppramsingen av samer A-F men teatermenneske A har allerede godkjent og er informert og posen blir låst inn på kontor.
Same E avtrer fra jobben som adm for gjenglemte poser i KKN, avd. samefolket, og overlater alt til transportavdelingen (same F).
Lykke til, same A.


Tiltak, forebyggende

Jeg er ikke så god til å konsentrere meg. Jeg tror det er fordi ingen andre forstyrrer meg, og da må jeg gjøre det selv.
Så da gjør jeg det da. Nå drikker jeg kaffe for eksempel, og man kan ikke tegne og drikke kaffe samtidig, eh, for hva om man søler, så da må jeg surfe litt eller blogge litt.
Nå er det jo spektakel i byen så da kan jeg gå dit og la meg avlede, og det tror jeg faktisk er en god ting, for det er jo spektakel i byen, man må få med seg sånne ting når det skjer og ikke sitte på atelieret og ha panikk over konsentrasjonsevnen. Det har jeg jo hver bidige dag ellers.




Festivalstemning

Det er Barents Spektakel. I fjor, da det var Barents Spektakel, døde pappa. Så det fikk jeg ikke med meg. Nå har det gått så lang tid at folk forventer noe annet av meg enn at jeg hele tiden vender tilbake til at dette er noe som har hendt i livet mitt. Og de forventer noe annet enn at det skal påvirke meg, fortsatt. Det merker jeg. Men for meg er pappa nettopp død. Han er så nettopp død at det nesten ikke har hendt enda, jeg kan kanskje enda avverge det.
Det er helt umulig å ha en død pappa.

I dag har jeg vært på lunsjkonsert i kirka. Jeg kan ikke huske sist jeg var i kirka for noe annet enn begravelse. Jeg er jo ikke religiøs, så jeg har jo ikke noe der å gjøre. Men det var en veldig fin konsert. Gammel musikk er så deilig komplisert. Det skjer tusen ting på en gang. Og jeg tenkte på tro, som fascinerer meg sånn, kommunistbarn som jeg er. Og solen skinte inn gjennom vinduene av farget glass og lagde mønstre på veggen som man ikke kan se i glasset. Og orgelpipene durte i brystet.

Så har man jo en viss oppmøteplikt da, når det er samtidskunstfestival og man er en av byens fire kunstnere, men jeg kommer ikke helt til å klare å oppfylle den. Se første avsnitt. Men jeg fikk med meg ett sekund av åpningen. Første tone. Da fikk Jendor hetta. DET E SUMMELT! Æ VIL HJEM Å LEKE! Og så hylskreik han, han var så redd. Han gråter aldri, så vi lot som ingenting (=det er ikke farlig) og gikk rett hjem. Ja. Men det var visst bra.

Jeg skal glede meg over det jeg får med meg, om det blir med den ene lunsjkonserten. Resten blir som det blir.

Frk. Figenschou koker kaffe til seg selv og kun seg selv.

I dag da jeg satt og tegnet kom jeg på at, faderullan, sametinget skal jo ha møte på lunsjrommet fram til lunsj og skal jeg ha kaffe så er det NÅH! Det kom jeg på fordi jeg plutselig hørte noen snakke samisk utenfor vinduet mitt.
Jeg sprang som en vind og ble akkurat nesten ferdig med kaffen før de toget inn. Samtlige handhilste på meg og selv om jeg gjentok at heihei, ja, Silje, men jeg skal ikke være her, så oppsto det en konsensus om at jeg skulle koke kaffe til dem. Nei, jeg skal ha all kaffen selv sa jeg og gikk, med den bittelille presskanna mi og da kom heldigvis hun som skulle holde møtet og som har kontor på samme bygg som meg og som jeg kjenner og som er årsaken til at jeg overhodet visste at sametinget skulle være på lunsjrommet. Nå har jeg hilst på alle, sa jeg og gikk inn på kontoret mitt.

Og nå hører jeg dem bort i gangen.
Og jeg har så lyst å være MED! På møtet. En av dem har jeg hilst på før, flere ganger, men det husket han åpenbart ikke, to vet jeg av, de andre var ukjente og av en for meg litt mystisk årsak synes jeg ikke det er rett at de skal holde på uten meg.
Nå må man huske at jeg hater møter og får møtemakk etter maks to minutter.
Likevel vil jeg inn dit.

Jaja.
Jeg får tegnet litt her, på barnerommet, mens de voksne snakker.

En ting som er bra og man dermed nesten ikke tør snakke høyt om

er at barnet det enbårne har begynt å sove gjennom natten. Og sovne om kvelden.
Snart er han tre. Og jadajdajda mange har det verre enn vi med den der sovinga men det finnes alltid ekstremtilfeller som trumfer deg og jeg er iallefall fornøyd med å etter nærmere tre år kunne begynne å jobbe med et mer normalt søvnmønster. Man blir gladere da.
Og legger bedre merke til rot.
For man har overskudd, sant.

Dette overskuddet kan man bruke til å manøvrere samtaler med diverse vrangvillige forsikringsselskap. Og dette mener jeg faktisk på en positiv måte. Med litt mer overskudd blir ikke det som er slitsomt fullt så slitsomt. Funderer litt på å opplyse en rammemaker jeg vet om at om han gir villedende opplysninger til forsikringsselskapet og de dermed avviser kravet mitt, så betyr det jo ikke at jeg frafaller kravet mot nevnte rammemaker. Han må bare finne pengene selv.
Tror ikke han har tenkt på det.

Ikke egentlig noe å melde, men gjør det likevel.

Det er lørdag, skulle jeg til å skrive, men det er jo søndag. Vi har vært ute og disset. Eller husket, som det heter i andre deler av landet, men ikke her. Og akt, og sparket litt. Og så grov vi ned en flaske som vi grov opp igjen. Og jeg tok ned julebelysningen. Som ikke er forbeholdt julen, men sånne lysslynger og sånne ting lar folk ofte henge til det blir lysere ute uansett. Julestjerna på loftet, derimot. Der er jeg litt etter.

Nå har the Stig tatt med seg the Twig opp på fjellet, jeg skal rydde litt. For da blir jeg glad.

Det som mangler i dag

Jeg må tegne ett villspor til. Jeg jobber jo tross alt i serier, sant? Umulig å se hva det kan føre til om jeg bare har tegnet én.
I disse villsporene må jeg tegne bøyde rør. Eller strengt tatt bolter, tror jeg. En gradering av en nittigradersbøy, som vi sa på skolen. Men jeg vet ikke hvordan man regner ut en kurve med to paralelle linjer. Jeg kan legge en sirkelsjablong mellom to linjer og få en pen bøy, på over eller undersiden av bolten, men hvordan vet jeg hvilken diameter jeg skal velge på den parallelle graderingen? Jeg har lyst å ringe pappa og få ham til å komme på atelieret og vise meg det. Han hadde kommet med en eneste gang. Han satt ikke hjemme og ventet, vi så aldri på det "en av dagene", det var NUH. Alltid.
Jeg vil ringe og så kommer han og viser meg det. Og så avtaler vi middag snart.

Villspor med problembøyer.


Hilsen kunstner med problempappa og problemsorg og arbeidsproblem.


Det skal ikke så mye til og så letter liksom skydekket

I dag har jeg tegnet et villspor. Det gjør man jo avogtil. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal og så blir det til at jeg surrer mer rundt en egentlig nødvendig. Det vil si, å tegne villspor er ikke å surre. Man vet jo ikke hvor man skal. Men istedetfor å blogge kunne jeg nummerert vedleggene i årsregnskapet.
For det er jo så artig.

Fikk en telefon i dag, fra Eika forsikring. Fra en som prata helt normalt til meg. Du og du for en forskjell det gjør. OG vedkommende hadde åpnet linken som han som ikke prata ordentlig til meg ikke hadde klart å åpne siden Eika foriskring ikke hadde tilgang på dropbox.
Nå innbiller jeg meg såklart ikke et sekund at det betyr at saken kommer til å ende opp i min favør av den grunn, men bare det der å bli prata ordentlig til...det er fint det!
Skulle jo egentlig bare mangle.
Men det har jo manglet. Og nå ble alt så mye bedre.

Og så har jeg fått invitasjon til å være med på en artig utstilling. Og da blir man også glad. Og den involverer ikke rammemakere. Uansett hvordan jeg gjør det.

Og så har jeg spist lunsj med onkel. Jeg traff ham da jeg hadde vært ute og kjøpt lunsj for å spise inne, men han ville vi skulle ta en kaffe på kafé og så gjorde vi det. Jeg spiste riktignok så langsomt at han gikk, men det er likevel en glede å se onkel før han farer videre.






Det er jo ikke MEG!

Jeg tegner.
Det vil si, det gjør jeg ikke for jeg blogger, og nå påpeker jeg ikke bare det som er helt åpenbart, men finner også påskudd for ikke å tegne.
Ettersom jeg aldri skal ramme inn noe igjen, prøver jeg ut måter å vise tegningene på. Noe jeg har jobbet med i det siste (HA HA. Jeg har ikke vært på jobb siden desember, se tidligere bloggposter om influensa, spysjuka, forkjølelse og begravelse) er å ødelegge arket og sette sammen tegninger i en slags skulpturer. Ikke egentlig skulpturer da. Men former.
Og det er litt vanskelig, for da må jeg tegne tegninger til dette formål, og de må være bra nok til å være interessante, men ikke så bra at jeg ikke klarer å rive dem i stykker.
Det der er vanskeligere å få til enn man skulle tro. Gud så mye bra jeg har tegnet i det siste!
Men i går ble jeg ferdig med et kjempeark med tegning som ikke ble kjempebra, men absolutt heller ikke dårlig. Og før jul var jeg ferdig med et annet. Så nå skal jeg sette dem sammen og

der finnes ikke en dråpe kreativ arbeidslyst i min kropp.
Ikke én.

Det kan ha sammenheng med at jeg har begynt dagen med å google "forliksråd", blant annet.
Og sendt verdens sureste mail, for andre gang i mitt liv, der jeg truer med nevnte. Jeg liker ikke være sur. Det er ekkelt. Og så er jeg jo så konfliktsky så det koster meg litt å bedrive trusler, for jeg vil jo ikke blande inn rettsapparatet!
Sier alle følelser i kroppen.
Men ærlig talt. Det er ikke JEG som har gjort noe galt. Det er Brodins Rammeverksted i Oslo som har kuka det til og ikke finner tid til å svare på mail. De har alle bildene mine, de har ødelagt flere av dem, og det har mottatt 70.000 for en jobb de ikke har utført etter avtale. Hvorfor skal JEG synes det er ekkelt å si ifra? Det er ikke jeg som er forbryteren her.

Når det gjelder Bakklandet Rammeverksted, er dette jo nå oversendt til forsikringsselskapet, der jeg har en kontakt som ikke har det med å snakke ordenlig til folk. Sånt er jo ubehagelig, for oss som har normal oppdragelse. Men jeg har begynt å tenke på denne kommunikasjonen som piksler i datamaskinen min. De sender uhøflige mail, jeg svarer. Det er bare piksler, det er et dataspill. Det betyr ingenting.
Selv om jeg synes det er å gjøre seg unødvenig vanskelig at man ikke kan motta dokumentasjon av skader på nett, men må ha det i posten. På floppydisk da?

Jedorias.

Nei, nå får jeg tegne. Eller sette sammen to store ark til noe -aktig noe.

Status

Dere vet når jeg sier at det går opp og ned, så er det fordi det går ned. I det siste har det gått veldig opp og ned. Og det har jo såklart med tiden å gjøre. (Og takk for kommentarene på det.)

Men nå sitter jeg på jobb igjen og det er vanskelig å ikke føle at nå, nå går det framover. Det ble nok litt ekstra tungt å være syk så lenge og aldri komme seg på jobb og så når jeg ble frisk ble det begravelse. Men jobb, det betyr planer og framdrift og framtid.
Og det er lyst ute og nå blir det lysere hver dag.
Og jeg har på meg nye fine klær jeg har kjøpt i Oslo.

I dag

Nå har det gått ett år. I dag dør pappa og i morgen finner jeg ham.

Og i dag begravde vi tante Anne. Jeg satt i kirka og så på tante Annes kiste og tenkte enda er pappa i live, men snart dør han, jeg vet bare ikke når. Og nå er tante borte også, enn at det ble sånn. Og her sitter jeg i kirka og tenker på feil person.
Det er som om dette med et år har betydning. At når det har gått et år uten pappa, da blir han helt borte.
Tung dag.

Det som er åpenbart eller ikke er det

Det var ikke jeg som leverte Jendor i barnehagen i dag, for jeg måtte pakke koffert, men der hadde det vært masse bilder av ting de hadde gjort i går. Samiske ting de hadde sett på, og grilling, og joik tror jeg, og andre ting som er litt mindre pannebånd-og-fake-lue enn det så ut til først. En i bellinger, for eksempel. Selv om lua var med hele dagen.
Litt blanding av ekte vare og fake, ifølge rapportøren. Og det gleder meg jo. De gjør sitt beste. Det tenkte jeg jo i går og. Men da tenkte jeg jo at beste var litt dårligere enn hva det viste seg å være.
Samtalen på lunsjrommet er derimot som den var. Jeg ble nok egentlig ganske matt av den. Enda jeg har vært i den situasjonen mange ganger før. Det er liksom ingen måte å takle den på.
Eller det er det såklart. Men man lider jo av litt materialtretthet etterhvert.

Nå tenkte jeg at en gang når jeg er mindre matt skal jeg skrive et innlegg der jeg forklarer hvorfor jeg blir matt. Men er det egentlig nødvendig? Er det ikke åpenbart at en same blir litt lei av å alltid bli overskyllet av folks negative tanker rundt det samiske så snart ordet "same" kommer opp?
Tenker jeg. Men hadde det vært åpenbart hvorfor det er så slitsomt å alltid havne i den situasjonen hadde folk ikke satt meg i den situasjonen hele tiden.

Nå skal jeg pakke ferdig kofferten og dra i begravelse og ikke tenke så mye på det som enten er åpenbart eller ikke er det.

Happy Sámi Happy Day!

Da jeg leverte Jendor i barnehagen i dag hadde en av de ansatte på seg sånn fake samisk mannslue som man kjøper av turistindustrien i Finland. I anledning dagen. Ungene fikk lage seg artige pannebåndaktige ting i papp med garn på i de samiske fargene og klistremerker.
Jaja, tenkte jeg, de oppmerksommer i alle fall dagen, det får man vel være glad for, selv om de gjør det på en rar måte. Kanskje de kler seg ut som fjøsnisser på 17. mai også.
Ved lunsjen i dag lo jeg litt av dette med barnehagen og utkledningen, og så klart fikk jeg kommentaren "blei du krænka?". I det minste ikke med samisk aksent da. Alltids noe å være glad for.
Ettersom man som same alltid er den som har opplysningsplikten prøvde jeg å forklare hvorfor jeg ikke synes det er helt innafor at de ansatte i barnehagen kler seg ut i souvernirer den 6. februar. Deretter gikk diskusjonen fort over i at samene i Pasvik kom til å nedlegge veto mot den nye jernbanen, nekter folk å sette opp hytter, og at samene uansett får GOD kompensasjon for ihjelkjørte rein så de har ingenting å klage på. Og "det e ikke DÆMMES reinbeitedistrikt, det e MITT område!" Så ble det snakk om en som var blitt veldig "rar" hvilket her betyr at vedkommende hadde begynt å forsøke å beskytte sine samiske rettigheter. Jeg og en annen med opplysningsplikt prøvde å rydde opp i noe av dette, men såklart forgjeves, forgjeves. De ble en kort lunsj for min del, det er ikke allitd man gidder.

Og det er veldig sjelden jeg går i kofte i Kirkenes. Ikke engang 6. februar.
Men avogtil på 17.mai.

Janei hvorfor gi et klart svar?

Forsikringsselskap.
Har jo oppdaget at alle bildene Bakklandet Ramme og Kunst har tatt i (med unntak av tre, rett skal være rett) er ødelagte. Vet at rammemakeren har meldt inn fire, vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til at det er ni til, må jeg melde dem inn til rammemakeren som må melde det inn, eller tar jeg det direkte med Eika Forsikring? Mailer og spør forsikringsselskapet. Får svar etter en uke: vi kan fortsatt ikke se at du har lidt noe økonomisk tap, dette må du selv dokumentere, blabla.
Ja, og DERFOR SPØR JEG, SKRIFTIG OG I KLARTEKST: SKAL JEG DOKUMENTRE ALT JEG NÅ HAR OPPDAGET ELLER DET JEG VET RAMMEMAKEREN HAR MELDT INN????
Ringer og spør, mail takler de åpenbart ikke, svaret er, mer enn litt nedlatende: alt.
Ok.
Det har jeg tredve dager på å gjøre, og dokumentasjonen har ligget klar i mapper for alternativ 1: fire bilder og alternativ 2: alle bildene, siden jeg sendte mailen til forsikringsselskapet, så det er ikke det at det er noe stress, men jeg blir jævla stressa og vil ha det sendt NÅ, enda jeg vet at jeg strengt tatt skal avstemme med advokaten som er i møte til tolv. NÅ NÅ NÅ.
NÅ, i løpet av tredve dager.

Måten forsikringsselskapet kommuniserer med meg på, sier meg at det ikke blir så enkelt som å fotografere et ødelagt verk, og påpeke at det er et ødelagt verk, men jeg får vel begynne der. ettersom det er ødelagte verk.

Jeg lurer

I dag parkerte jeg sparken utenfor vinduet mitt på jobb.
For en tulling! som opptar en hel! parkeringsplass! med sparken sin!, tenkte nok alle som kom med de store bilene sine.
Men det er ikke parkeringsplas der tenk. Og når folk parkerer der blir det mørkt og dystert nede i kjelleren min. Og jeg blir mørk og dyster til sinns.
Jeg tenkte som så at så lenge det er ledige parkeringsplasser kan folk heller parkere på dem. Og når det ikke er ledige parkeringsplasser lengre så flytter nok folk bare sparken. Men de gidder ikke flytte den så lenge det er ledige parkeringsplasser.
Så får de heller gå ti meter ekstra fra bilene sine og inn i bygget. For at jeg skal få lys, hele dagen.

Nå må jeg bare finne en praktisk måte å få med meg to sparker ned til jobb på mandag. Så kan jeg parkere en foran det andre vinduet også.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...