Plutselig var mye gjort

Innså at jeg faktisk HADDE en rigg på ca syv meter hengende i det lokalet jeg er i nå, den er ikke hevbar eller senkbar men det henger et tau i den, så jeg klarte etter litt omming og menning å få heist opp det verket som skal til Nasjonalmuseet og testa det som testes skal, så da var det plutselig gjort, trengte ikke orge meg inn på det lokale teateret eller noe, 

og så ommet og mennet jeg med det lokale teateret som har låneavtle på bruken av Malmklang med kommunen, så i prakis er det liksom deres, og det er jo der jeg driver og rydder meg ut, men nå kan jeg være der litt til, for det skal være Kulturnatt her i Kirkenes, og ettersom det faktisk var MIN idé, så er det jo fint at jeg kan være med på den, så nå lager jeg en liten utstilling på det gamle kjøkkenet på Malmklang, 

og det betyr at jeg ikke trenger drasse alle pinnene mine tilbake til det gamle atelieret, for jeg har også fått orget til meg en avtale om å bruke en av de gamle kontorene i etasjene over salen, og det er enn så lenge uklart hvor permanent den avtalen er, men det må det vel være mulig å få en klarhet i, saken er jo den at jeg skal sende alt hva jeg eier av pinner og plank til Oslo om ikke så lenge, og da får jeg ikke gjort så mye på en stund, nå slipper jeg å drasse rundt på dem fra atelier til ateier før jeg bare sender dem avgårde og så får vi se hvor jeg er når de kommer tilbake. Det er kanskje bare en utsettelse av drassing&sleping, men en velkommen en. Det hadde vært fint om det var en avtale som varte ut 2022 men det er ikke opp til meg.
 
Det er fortsatt en tegning som skal tegnes...

Og dette er noe sånt som det tyvende innlegget på en måned, og vet dere, så mye har jeg ikke blogget på en måned siden 2018.

Det som skal gjøres

Ja det var liksom denne uken jeg skulle bygge blomsterkasser og sånt, men det skal regne hele uken og det passer faktisk kjempebra for jeg må være i kunsttransportbransjen, eller, the Stig må være det ettersom han har sertifikat og ikke har gikt. Og så må jeg sende noen verk til Hammerfest, og det ene verket mangler transportkasse og alle mine er i Stockholm eller på vei hit fra Stockholm, og så fikk jeg en mail fra Nasjonalmuseet om at de tar kontakt i september om forsendelsen og jeg trodde jeg hadde gooood tid på det verket siden utstillingen er i JUNI, men nei, og jeg må låne riggen til teateret til det verket for det skal henge så høyt så jeg må teste opphenget, og når man setter i gang med sånt så viser det seg jo ofte at det er gjort på en dag eller to, men nå mens det er i planleggingsfasen tror jeg at det tar en uke minst.

Og så må jeg tegne et verk til en utstilling og vedlommende som skal ha verket tror at det er ferdig, men det måtte være i blyant og er i tusj, så nå må jeg gjøre det på nytt og jeg vet av erfaring at det tar vel en halv dag og likevel ser jeg for meg en ukes arbeid. 

Hvis jeg nå bare begynner med en av disse prosjektene i stedet for å sitte her på internett så kanskje det også bli gjort.

fortsette

Egentlig tenker jeg at det bli litt fint å flytte inn i atelieret igjen. Det er mørkt og trangt, men jeg får rydde og styre litt og agere nystart. Jeg har veldig lyst å ta noen dager fri og male litt på huset og bygge noen blomsterkasser med glasslokk, men logistikken for de to neste utstillingene spøker litt og så kommer det til å ta hvertfall en dag å kjøre alt fra Malmklang og hit. Eh, det ligger jo rett bort i gata, jeg mener å bære alt inn og ut av bilen. Mange ganger. 

Det virker ikke som jeg fikk noen liten todagers av andredosen. Bare jævla vondt armen, BEGGE faktisk, forstå det den som kan, så jeg orka ikke pakke så mye på Malmklang, og så brakk jeg en barkebit som er med i to verk og jeg ble så sur. SÅH sur. Det var en meter innerbark fra bjørk og det er ikke så lett å få tak på om du ikke har et uutømmelig arsenal av vårfellt bjørk, så nå skal jeg prøve å lime. Det kommer jo til å vises. 

Sur.

Men glad! For nå er det helg. Jendor har spurt hver eneste morgen om det er lørdag i dag, så jeg tror han trenger en liten pause fra skolen, jeg ser det blir litt mye, så det blir fint. Får se hva vi finner på. 
Jeg trenger åpenbart også litt pause fra skolen, i dag gikk de inn ti på halv igjen, og hva er egentlig greia med lekser fra eller første skoledag for seksåringene? Hvor ble det av å leke seg inni skolen? Det ble borte på veien skal jeg si deg!
Ok, men nå først da, helg. Eller aller først skal jeg gjøre ferdig arbeidsdagen, det får være måte på. Jeg skal rydde litt på verkstedet sånn at jeg får plass til alt som skal inn der i løpet av neste uke. 



pakke ned avslutte

I morgen er siste dagen på Malmklang, men jeg kjenner at jeg allerede har stengt litt av kranen, det kommer ikke noe nytt nå. Men det har jo kommet så mye. 35 nye verk i perioden. Jeg hadde kanskje håpet på 5. Kanskje 6. Maks 10. Det hadde vært utrolig kult med 10.

Nå har jeg ikke lengre noe sted å jobbe men jeg har 35 nye verk. Jeg kan ta det litt med ro og rydde kontoret og flytte ting over i den nye tegnekommoden jeg fikk i vår og tenke litt logistikk for neste utstilling. 
I dag fikk jeg andre dose, noe blir jo litt sjaber da, the Stig klarte seg fint, jeg har i mitt indre håpet litt på at jeg kanskje skal bli litt halvsjuk, for jeg har aldri før vært syk i en dag eller to, det er jo alltid minst en uke til sengs og man blir så frustrert og fortvilet, HVOR LENGE SKAL JEG LIGGE HER? Hvis svaret er to dager så er det egentlig helt ok tror jeg. Slappe litt av med dokumetarer på datamaskinen. Det høres jo ut som noen andre sitt liv, da blir jeg alltid litt interessert. 


Jeg vil ikke gå på skolen mer.

Jendor har gått på skolen i tre dager og jeg vil allerede slutte.
Hva han selv synes om skolen aner jeg ikke, han nekter å fortelle noe som helst, men sånn var det med barnehagen også, for alt jeg vet har han sittet nede på Johnny's Lunch Bar og spist boller de siste fem årene. 
I dag startet skolen ti på halv ni. Det ringer inn halv ni, men de hadde blåst i fløyta for førsteklassen ti minutter før. Når er det meningen man skal komme på skolen? Hvordan skal man komme tidsnok når de bare litt sånn impulsivt bestemmer seg for å ringe inn ti minutter før tiden? Helvete da. (Mitt barn her forresten begynt å banne, tro hvor han har det fra.) Vi liker ikke å komme luntende inn når alle de andre har startet og er klar. Det er mange barn som ikke liker det. Hvis man absolutt skal ha en institusjon basert på regler og håndsopprekning for seksåringer, så MÅ MAN FØLGE REGLENE SINE!
Hlvte igjen. 
 
Første skoledag var det foreldremøte mens ungene var i klasserommet og da fikk vi et foredrag om hvor viktig det va med lekser. Hvorfor fikk vi det? Det er jo ikke akkurat valgfritt, har man bestemt at det skal være lekser så er det lekser. Vi fikk vite hvor flaut det kan være å bli hørt i leseleksa om man ikke har gjort den. Og at lekser gir gode rutiner for selvstendig arbeid senere. Og at man skal framsnakke lekser.
Jeg synes lekser er invaderende (for jeg er åpenbart en anarkist) og at gode arbeidsrutiner ikke kun står på om man har lest leseleksa si som seksåring. 

Jeg vil slutte på skolen. Men det blir vel til at vi tar ti år til.



og jeg bare eeeeeeeeeeh

I dag fikk jeg en telefon fra et kunstmuseum: Ja, men hallo, håper jeg ikke forstyrrer, vi holder på å pakke ned utstillingen din, hvordan skal vi gjøre det?
Altså jeg ble helt forvirret faktisk, for den er jo sendt dit i transportkasser og det er ikke akkurat keramikk så jeg bare, eeeeeeeeh....putt ting i eskene? 
Javel, finnes det noen instruksjonsvideo? 
Og jeg bare igjen, eeeeeeeeeh, nei, for man liksom bare....putter ting i eskene? 

Det var en kvinne. Så gikk det en time, så ringte det en mann fra samme kunstmuseum,og jeg bare, jaha, men jeg har akkurat snakket med Kvinne! Og Mann bare, jeg vet, finnes det noen instruksjonsvideo?
Mmmmmmm...nei, for tanken er at man....man tar kunsten, og putter den i kassene?
Så forklarte jeg litt om hvordan man gjør det, og så hører jeg Kvinne rope  ÅKEI GREIT TAKK HEI!
Jeg ante ikke at hun var med på samtalen.
Det hele har vært veldig forvirrende. Det er første gang dette har vært et problem. Jeg får vel bare se hva som skjer. Det er et par verk som er solgt fra den utstillingen så de verkene skal til en annen adresse, og de lurte veldig på hvordan de skulle pakke dem. Jeg foreslo å putte dem i en eske. 
Dette blir spennende.

så FREKK

Det har vel gått bra. Èn ting var kanskje ikke helt strålende, det var da Jendor løp bort til sin beste venn og hans foreldre, de to var åpenbart glad for å se hverandre etter ferien, og Jendor sier: Æ har savna dæ, ho mamma sa æ ikke fikk lov å besøke dæ i sommer for du e så FREKK!
Jeg vil si at det var vel ikke helt sånn det var. 
Santidig er det ikke milevis unna sannheten. 
Jendor har en bestevenn som blir litt lei av ham innimellom. Det er litt vanskelig. Samtidig synes jeg også seksåringer må få lov å bli lei av folk, og ikke være sammen hele tiden. Og få lov å si det. Da ferien starta fikk Jendor beskjed om at han ikke fikk komme til bestevenn i ferien. Hele ferien. For bestevenn var lei av Jendor. Og selv om man tanker at, ja, det må vel være lov, så er det også kjipt.
Så det har vi liksom holdt oss til dét da, og bestevennen har heller ikke kommet på døra her. Og det har ikke vært så lett for Jendor, som også har fått helårsbeskjed om å holde seg borte når bestevenn har andre unger på besøk, og det er heller ikke så lett, og det er da jeg har forsøkt og være på Jendor sitt lag og si, ja, Bestevenn er ikke alltid så hyggelig. Jeg synes ikke han er noe grei når han sier at du ikke får komme når han har andre på besøk, det synes jeg ikke bestevenner skal si. Og jeg synes ikke det er åkei å si at jeg er lei av deg, det synes jeg er slemt. (Og det har vært hundre andre episoder der jeg har oppleved en type maktforhold som går på det der, og som jeg ikke synes er greit, og der jeg har sagt ifra, men alt i alt synes jeg ikke man kan tvinge seksåringer til å like andre seksåringer. Man må på en måte bare respektere at de ikke vil være sammen med folk.)
Såh. Jeg aner ikke hva foreldrene til Bestevenn vet eller ikke vet, de er oppegående og tilstedeværende foreldre, men jeg vet ikke alt om mitt barn heller, det de nå vet er at jeg synes ungen deres er frekk. Eh. Det er ikke en veldig frekk unge i det daglige altså. Så de er muligens litt forvirret. Men det jeg benyttet anledningen, i alt kaoset på første skoledag, til å si, var: Det var vel ikke det jeg sa? Jeg sa at når Bestevenn har sagt at du ikke får komme på besøk hele ferien, så lar vi være. Det fikk de kanskje med seg, uten at vi fikk snakket om det, eller så fikk de bare med seg den delen med FREKK. 
Jeg kan på en måte leve med det og.  
 
Det var veldig fint å se at de var så glad for å se hverandre, men dette er nok en historie som kommer til å fortsette i noenlunde samme toneart. Og jeg må fortsette å være på Jendor sitt lag. Dét er vel det letteste her. Alt annet med dette er litt vanskelig. 


I morgen er det den første mandagen av alle.

I morgen begynner Jendor på skolen. Det er nytt for alle. Jeg håper det blir fint, her har man jo ikke noe valg, man får bare henge med. Vi framsnakker skolen, tror jeg, men det er nok litt grugleding på gang. Jeg lurer mest på hvordan det skal gå når de spiser lunsj halv ti og er på skolen til halv to. Jeg har en unge som er skapt som meg, blir blodsukkeret lavt, blir lunta kort. Sukk. Halv ti. En time etter skolestart. Framsnakk, framsnakk.
Han er klar for å lære, mindre klarfor å vente på tur. Men sånn er det nok for alle. Han er nok ganske klar for nye konstellasjoner etter en litt  begrenset omgangskrets i barnehagen under koronaen.

I går var vi ute og fiska sei og i dag var vi ute og plukka blåbær, etterpå hadde vi besteforeldre på middag med seien til hovedrett og blåbær til dessert. Jeg vet det er banalt, men jeg kjenner en sånn egen tilfredstillelse når vi spiser det vi selv har fanget og plukket. Når jeg omgår leddet jobbe-få penger for jobb- gå på butikken med pengene- handle mat noen andre har solgt til butikken og fått penger for- bære hjem
Jeg fikk jo ikke plukka multer i år så da jeg sto bøyd ute i blåbærlyngen kjente jeg at noe som var feil ble rett. Det har vært litt for lite av at det som er feil blir rett etter at jeg flytta hjem, det er det som er greia med katastrofer, de tar så enormt mye tid og plass, det er ikke tid til noe annet.

Nå skal jeg forberede til skolestart. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva som kreves. Jeg glemte å bade barnet, og ransel har vi jo fått av skolen. Penal (pennal? nei....?) av mormor. Jeg har funnet fram rene og hele klær. Resten får kanskje være opp til Jendor.
Jeg har en sånn høstfølelse av at nå begynner det, igjen, en følelse jeg ikke har hatt siden jeg selv studerte, som arbeidsmenneske har det aldri vært nystarter på året, det ruller bare på, avogtil tar man ferie, ofte ikke, hu hei. 
Det er faktisk en ganske deilig følelse. Nå starter det. Som om man rekker noe man ikke rakk.

Det er sommer, det er høst, alt er snart.

Jeg har mine siste dager på Malmklang. Samtidig er det planleggingsdager på SFO, så er det første skoledag, så har jeg et par dager med jobb og så skal jeg plutselig ta andre dose, og med litt flaks er jeg helt upåvirket og kan jobbe de siste to dagene der også. Jeg føler at jeg fortsatt har så mye som skal ut. Jeg har laget tusen verk og det er tusen til der tror jeg, men så er det ned i kjelleren igjen og der er det så vanskelig å jobbe. Alstå bokstavelig talt kjeller-atelieret mitt. Hva ser bra ut der det er trangt og mørkt? Jeg blir nødt å sette igang det der prosjektet FinnAtelier igjen. Jeg må slutte med selvbedrag i kjelleren og komme meg ut. 

Andre dose ja, det var jo egentlig siste september, men nå fikk de vel en masse doser og setter fart på det, så nå ble det plutselig på tordsdag. Det blir bra. Å bli ferdig med det. For frykten sin del tenker jeg, jeg har vel vært mest redd for de andre men det er likevel også bra for sin egen del. Og: Man skal ikke glemme at man fortsatt kan være smittefarlig. Man kan enda ikke leve som før. Husk det. Men likevel.
Traff en kompis i dag, vaksinemotstander. En stund inn i samtalen kom det fram at hun var i karantene. Da vil jeg faktisk helst ikke snakke med deg med 40 cm avstand.  
Som samfunn må man også leve med dem som ikke vil ta ansvar for de andre i samfunnet.
Jeg føler virkelig at jeg er den siste som er opptatt av å holde en meter. 
 
 
 
 
Jeg skal prøve å få forhandlet meg fram til at det er jeg som får gå på jobb i morgen også. 
Noen timer ihvertfall. Jeg har litt å gjøre før kjelleren kommer og tar livet av produktiviteten.



Hva en bordkalender kan gjøre med deg. (Og hva den strengt tatt ikke gjør.)

Jeg har begynt på ny kalender. Eller årsplanlegger kanskje, jeg følger fortsatt den gregorianske kalenderen. 
Men jeg pleier å bruke en sånn bordkalender, jeg kjøper en sånn snasen liten sak som skal ligge på bordet og ser dermed for meg at da blir skrivebordet mitt ryddig og magasin-aktig og kanskje med en liten blomsterknast og en spesiell stein som jeg har funnet i fjæra som fyllepennen skal ligge på, og kontoret er luftig og det kommer ikke til å ligge notater og taubiter og oljepasteller overalt, det kommer til å bli litt sånn Monocleoppslag. 
Når jeg starter å fylle i, skrive inn datoer og ukenummer og måned, er det en fin ting, forskjellige fargeblyanter på de forskjellige månedene, min peneste skrift og mine beste penner, men så begynner jeg på november og bare....november. Novembermørket. Novemberkulden. Mørkt når man går på jobb, mørk når man kommer hjem. Jeg skriver inn datoene for alle disse mørke dagene og vet at hit, hit skal jeg.
Jeg begynner å grue meg til høsten allerede når blåbærene blomstrer. Sånn er jeg. Og jeg liker jo høsten. Jeg bare liker mørkvinteren mindre og mindre. 
Jeg er for gammel. Og jeg har bodd i lyset for lenge.
 
Jeg vet ikke om mørketiden kommer til å bli bedre eller verre når jeg har bodd hjemme litt lengre. Men jeg får lyst å flykte. Jeg hadde kanskje tilogmed likt november om jeg hadde visst at jeg ikke skal være her desember-januar-fabruar-mars. Èn sånn måned er nok. 
Sier jeg. I august. Det er ikke engang blitt gult på trærne.
Neste bordkalender begynner jeg ikke på før det faktisk har blitt november. 


Som samfunnet forventer

 Nå er vi tilbake i gokk. Flykapteinen sa det var 5 grader i Kirkenes og ingen leet et øyelokk. Han tulla, det var 9. Mye bedre. Nå har vi tatt hurtigtest (svar om 1-3 dager, i motsetning til som sist da det var vanlig test og tok fem dager) fordi vi er ansvarlige medborgere og gjør som kommunen sier om folk som har vært i Oslo, og ellers generelt som samfunnet forventer av oss. En som ikke gjorde som samfunnet forventer av oss var hun som satt på samme seterad. Jeg vet ikke om hun hosta eller spydde eller hosta så hun spydde, men ett av tre og hun var bleik og dårlig og ville ikke ha på seg munnbindet. Hun fikk påpakning av flyvertinnene en milliard ganger, ta det på, ha det over nesen også, ta på munnbindet, hei, ikke bare ha det hengende fra øret, hei, du, ta på munnbindet. Mora satt og snakka i telefonen under både take off og landing så hun gjorde ikke som samfunnet forventet med tanke på flymodus. 
Og da vi landet og fikk beskjed om å gå av etter setenummer så vi skulle klare å holde avstand, spratt bare folk opp og gjorde som de ville, men det er nok akkurat som samfunnet som jeg kjenner det her forventer. The Stig sa, jeg føler meg så svensk akkurat nå. Men ikke svensk nok til at han sa ifra. Fader jeg savner Sverige. Å si ifra til sine medmennesker. SÅNN vil vi ikke ha det. Vi har regler for sånt! Men gokk, alle bare brøyter seg frem og snakker i telefonen og hoster på folk. 
Det skal nevnes at det nok ganske tidlig gikk opp for oss at det ikke fantes noe felles språk kommunisere med med verken de som satt foran og luftet nesene utfor munnbinet eller de som hostet og prata i telefonen. Men hadde man villet hadde man klart å fått sagt ifra. 
Jeg er en konfliktsky lutheraner.

Jeg er en ferdigferiert konfliksky lutheraner som alt i alt har hatt en veldig fin ferie på en balkong på Carl Berner. Og omland. Vi har vært på museer og i reptilpark og artige butikker og tatt t-bane og trikk og tog og buss. Ikke fordi vi skulle så langt avgårde, men Jendor liker å ta ferdes med infrastruktur. Det kan man fort bruke en formiddag på. (I ettertid ser jeg at vi også har vært flink å holde oss unna stasjoner der man blir skutt, men vi gikk jo faktisk sjelden av, så sånn sett var det ganske trygt.)
 
Nå er jeg ern ferdigferiert konfliktsky lutheraner som er tilbake på jobb, jeg har noen punkter å ta tak i men roter meg ikke inn i sånn listeregime igjen, og om kun et par dager stenger SFO og har planleggingsdager inn i evigheten, så det gjelder å være effektiv så nå skal jeg finne ut av hvordan man er dét.

Hepp!

Nei takke meg til Gokk altså

Jeg satt på verandaen til mamma her i Oslo en kveld og hørte på trikk og folk og hunder og prat og trafikklys og tuting og innså hvordan jeg hadde savnet storbyglam. Ikke glææm, men glam. Som er en av de ordene man bare bruker sammensatt. Artig ordklasse som sikkert ikke er en ordklasse en gang. Og i dag var jeg i et møte med Kunstplass Der Jeg Skal Stille Ut og småltåka litt om hvordan det er å bo i gokk. Og hvordan man kan lengte litt bort når det bare var meninga at gokk skulle bli en slags base i et videre liv og ikke en plass man ble isolert på og hvordan storbysprengen kan trenge på når man begynner å gå fri for både oljepastell og krøllebalsam. 
Og nå kjenner jeg hvor deilig det strengt tatt er å bo i gokk og ha basen sitt i et hus blant gokknaboer for nå er det fest to etasjer under, og de spiller så høyt at det henger folk ut av vinduene i naboblokkene og filmer. 
Blir det mitt ansvar å gå og be dem være stille? Skal det alltid være det? Jeg bor jo ikke her engang. 

Gokk4ever <3

Et gjensyn. Gjenferd. Gjensyn.

Det er jo ganske mange år siden sist jeg sov hos mamma for nå bor vi jo i samme by. Tidvis. Når hun ikke bor i Oslo da. Som jo er større deler av året. Og her hender det jo at jeg sover. Som nå, når jeg er på ferie og låner hennes leilighet.
Før, da jeg kom hjem til jul og bodde hos mamma eller pappa så var det alltid et problem med dynene hos mamma. Samedynene, om dere husker. At man alltid endte opp med en dyne som nådde fra krageben til ankler, og jeg fatta aldri hvor de fikk tak i samedyner, for vi kjøper jo varer og gods akkurat de samme steder som annet folk, men mamma hadde liksom klart å få tak i disse bittesmå dynene som passet bra til den delen av familien som var litt mindre arisk disponert, og det gjelder altså ikke meg, som i et samisk perspektiv har strekt meg i været som en bønnestengel og alltid lå og strakk på de der dynene hele natta og enten frøys på føttene eller skuldrene.
Og så slutta jeg i en naturlig overgang å overnatte siden jeg skaffet meg et eget hus, så farvel samedyner.
MEN NÅ!
Hvor i himmelens navn får hun TAK I de der dynene? I OSLO? Hva er galt med normale dyner? Hvorfor må de være så korte? Kan en dyne egentlig være for lang? 
Jeg fatter ikke.
Men jeg fryser på føttene og kragebena. 

Bernina, kom hjem!

Symaskinen er på service. Det vil si reperasjon. Og det har den vært siden...mars? Det vil si jeg hadde den jo hjemme i en måned eller så for jeg fikk den tilbake rett før påska og innså at den var like ødelagt som før, og så leverte jeg den tilbake når det passet for begge parter. 
Og fortsatt er den inne til reperasjon. Og det som skjer er at jeg får jo ikke lappet en bukse før Jendor er godt og vel vokst ut av dem. Og jeg får ikke sydd halsen på blusen. Og jeg får ikke reparert anorakken. Osv. Og jeg vet ikke om det lover så bra at det har tatt fem måneder nå.
Det er kanskje ikke så lett å få fiksa den.
Jeg vil ikke ha ny maskin, jeg vil ha gammelbernina.
Ofte synes jeg jo det er litt stas med teknologisk oppgradering av maskinparken, men jeg kjenner at det gjelder ikke symaskin. Jeg vil ha en traktor som syr rett og sikksakk og bakover og framover, og som kan sy gjennom syv lag klede og ett lag skinn. 
Gråtefjes.

Det viser seg å være torsdag. Det går bra det og.

Jeg har fortsatt med å ta med jobbnøkler og oppføre meg fleksibelt. Jeg er litt dårligere på å ikke spise ting jeg ikke tåler, men en suksessrate på 2/3 regnes også. 
Jeg starter dagen på Malmklang der jeg bygger og fotograferer, og så går jeg på jobbekontoret og redigerer bilder og sjekker hvilke bilder som fortsatt må tas. Og så teller jeg pinner. Jeg trenger 1050, jeg har ca 200. Det er ikke så bra. 
På lørdag drar vi til Oslo og det var litt dårlig timing, men nå gjør vi nå det da, the Stig har utstillingsåpnng og det er bra å dra på ferie sammen som familie. Vi er jo ihvertfall delvaksinert. 
Jendor har funnet en kompis som han ikke kjente fra før på SFO og det er bra, han synes ikke nødvendigvis det er kjedelig å leke med bare jenter men han synes det er kjedelig å leke med bare jenteleker, og når det er 10 jenter og én gutt så blir det fort litt dukkeleking, men nå har han funnet noen å gutte med. Jeg tror det var gjensidig også. Og da blir man glad med hele mammingen. 

Okei, jeg får vel redigere litt fler bilder jeg da. Jeg driver og lærer meg med et nytt redigeringsprogram, det ble for dyrt og omstedelig å fortsette med Photoshop. Nå må jeg bare finne meg i at alt jeg visste hvordan man gjorde må googles. Detløserseg.


Hu hei hvor det går!

Min nye greie er altså å huske jobbnøklene og å være fleksibel og å ikke spise ting jeg ikke tåler til lunsj. Det fungerer kjempebra!

Hittils i dag har jeg vært på Malmklang og bygd litt og tatt endel bilder, og nå er jeg på kontoret, hvilket ikke var planlagt (smidig), og redigerer bilder. Og mailer med noen jeg skal stille ut hos, det er i en litt ny størrelsesorden for å si det sånn, og jeg har regnet ut at jeg må ha 1250 pinner og halvannen kilometer tau, foruten 140 strammebånd. Sukk. Dette er IKKE komfortsonen. 
På den lyse side tror jeg at jeg har jobbet meg godt ned i den listen jeg aldri fikk skrevet. Telle pinner, maile folk, regne meter, jepp, det er god gang i det nå. Og det er fordi jeg egentlig skulle redigere bilder og det er litt kjedelig så da utsetter jeg den jobben litt med den andre jobben.
Nu: sortere og reigere billedmateriale så jeg får lagt det ut på hjemmesiden, (når jeg bare har kontaktet designeren av hjemmesiden og påpekt at instruksjonsvideoen for å legge ut bilder på hjemmesiden ikke stemmer med landskapet. En gang til.)

Ferdig

Det var ikke en veldig god arbeidsdag.
I morgen skal jeg: 
-huske jobbnøklene
-ikke spise mat jeg ikke tåler
-være smidig og løsningsorientert og ikke være opphengt i en liste jeg har glemt.

Slutt på fremdriften

Da kom jeg på et tredje punkt, så nå er det helt klart en liste, men et tredje punktet lar seg ikke utføre fordi nettbaken har låst seg. Og så har jeg spist noe jeg ikke tåler til lunsj så nå har jeg også låst meg litt. Håper det går bedre før jeg henter Jendor for man vil helst fremstå som passelig normal i de første møtene med de som tar seg av ens barn når man selv ikke gjør det.

Det tredje punktet var strengt tatt heller ikke på den lista jeg lagde i natt. Som jeg ikke lagde fordi det var natt. Det er et under at jeg har klart meg som selvstendig næringsdrivende så lenge.

Fremdrift

 Jeg har nå kommet på et punkt til, så nå er det en slags liste. Føler likevel at jeg ikke er helt i mål der.

Igang!

En hel sommerferie har gått og i det jeg skrur på jobbdatamaskinen setter jeg meg til å blogge. Veldig  bra arbeidsmoral. Det  var heller ikke den beste starten på arbeidsuka å glemme nøklene til jobben. Så nå sitter jeg på biblioteket hjemme. Og skal på et tidspunkt jobbe, når bare jeg er ferdig med å blogge og kanskje kaffen er kokt osv.
Jendor starta på SFO i dag så det som har vært av dag hittils har jeg tilbragt der. Jeg har lovt å hente tidlig, men det virka som det gikk bra. Mye nytt, men det er en smart og sosial type, den der Jendor, så ofte går nye ting greit. Bank i bordet. 
Nå skal jeg fullføre den lista jeg nektet meg selv å ferdigstille klokken 0100 i natt, for når man har lagt seg skal man sove, ikke gå på jobb, og så får vi se hvor effektiv resten av dagen blir. Akkurat nå husker jeg bare én av de tingene som skulle vært på den lista, og det stemmer bestemt ikke, for da hadde det ikke vært en liste, men bare et punkt, og det er ikke noe å basere en arbeidsplan på.

Hepp!

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...