Sånn vil jeg at elvåtyve skal bli:

Jeg vil at det skal være som å stå på et kjøkken, med litt gammel innredning, sånn i tre, kanskje med sånn skrå overskap, iallefall sånne skyveskapdører og skuffer som ikke er så lett å dra ut, kanskje er det bare pappkopper og umake bestikk i skuffer og skap, men det er nok til alle, og alle er glade, og står rundt omkring og sjorrer, med hverandre og alle, og jeg er glad, så glad som man er når det bobler i magen, og uansett hva folk sier som er det minste morsomt så har man lyst å le kjempehøyt, så HAHAHAHAHA! HA! og det går jo ikke, for så morsomt er det ikke, men det bobler i magen som av flygebomull.

en sånn oppsummering som en blogger skal gjøre nå for tiden

Jeg skal nå glede dere med å oppsummere absolutt hele 2010. Til tross for at jeg ikke engang helt husker hva jeg gjorde for en måned siden.

Januar:
Ja. Da bodde jeg jo i Bergen. Jobbet på det kalde kalde verkstedet mitt. Sloss med Luther.

Februar:
Det måtte vel være mye det samme?
Jeg jobber og prøver å forsvare for meg selv at man kan holde på hele dagen med noe man liker.
Ender på at det, under tvil, må være litt greit. Iallefall når man fryser så mye som jeg gjør.

Mars:
Eh...ja. Akkurat det samme?
Jeg tror jeg kjøper varmedress.
Og sender et par skolesøknader sikkert.

April:
Nå skulle jeg til å skrive at det var akkurat det samme. Og det var det vel. Men gjorde jeg virkelig ingenting begivenhetsrikt på fire måneder? Ikke rart denne bloggen har tapt seg.
Nuvel. Iallefall hadde både jeg og mannen jebbursdag med få dagers mellomrom og ble eldre.

Mai:
Fikk vite at jeg kom inn på skole! Voi og voi. Avlyser ferii til Gdansk for å dra til Gøteborg for å finne leilighet.
Finner leilighet, og bestemmer meg for å flytte til Stockholm å begynne på Konstfack istedet.
Fryktelig sjaber på både togtur og flytur hjem.

Juni:
Flytter fra Bergen og nordover med hele flyttelasset som jo egentlig skulle til Gøteborg men hva skal det der å gjøre når vi skal til Stockholm. Sjaber og maroder og holder senga i tre uker.
Viser seg å være noe sånn forlungelsesbetenning. Skulle kjøpt varmedress et par måneder tidligere. Og gått til doktor tidligere også kanskje for jeg gikk glipp av Solvors fraflyttingsfest.

Juli:
Til Stokkeholmen for å finne leilighet. Fortviler og desparer. Finner leilighet i det jeg gir opp og bestemmer meg for å reise hjem og komme tilbake i august.
Drar på landskappleik. Og så på Markomeannu. Det er fantastisk sjøl om jeg blir syk.
Drar til Frosta for å feire fru mannens mors 60årsdag. Blir syk engang til.

August:
ut på dezignturne/ indigenuety tour med kompiskollega. Opplevels.
Den hemmelighetsfulle fotografen kjører meg og flyttelasset til Stokkeholmen
Blir syk for åttende gang i år og begynner å lure på om ikke mamma har rett i at jeg er i overkant ofte forkjølet.

September:
Begynner på ny skole. Voi herran så skummeltslitsomt.
Får nesespray av dokter ShverkerHubinette og slutter med det der overdrevne forkjølelsesstyret.

Oktober:
Fortsatt mye nytt. Strever med Det Svenske Byråkrati.

November:
Øh---det var forrige måned det? Ja, det var vel mye det samme?

Desember:
Ja det er nå. En tur til Helsinki. En tur hjem.



Så, dett var dett. Ikke så fryktlig spennende. Eller jo! Men ikke så spennende fortalt. Sett på noe skummel klassisk musikk på, veldig veldig lavt, i bagrunnen og les en gang til.

jeg surmuler ikke lengre

Men jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje jeg har fått nok godter.
Søstersen skal gi meg kaffe, noen seidamer, og en klem.
(" æ har SYKT løst å gi dæ en klæm akkorat nu")
(sagt i spydig tone)
(men jeg får ikke klem med mindre jeg stjeler en)

Nå sitter jeg og spiller scrabble på intenett og slapper av sånn som man bare klarer å slappe av med saker (som) når man egentlig skulle gjort noe annet.
Ja, og så datt jeg på sparken her om dagen, eller, vi kan si at det var litt for mange som ville bremse på en gang, så jeg hang etter som et slips (med knær) og mannen og niesen satt på.
Til slutt slapp jeg og rullet rundt, så nå er jeg passe støl og da føles det litt som jeg har trent og får lov å sitte her og sløve.

jeg surmuler

Jeg prøver å komme igang med skolearbeidet mitt, men det er for det første ikke så lett fordi det er jo strengt tatt ingen steder å jobbe når man er hjemme på besøk og strengt tatt sover i noens klesskap. Og så har jo den som har et klesskap også en stue men der er det jo stadig liv. Så det er litt upraktisk.
Og så er jeg sur for jeg synes strengt tatt det er helt unødvendig.
Det kan da ikke være nødvendig å legge et kurs i julen. Det er jo ikke sånn at man reiser hjem og sitter på en stol i halvannen uke, juleferier kommer med program. Sånn er det.
Og i tillegg skal man lage tyve modeller.
Fordi noen vil markere hvor viktig kurset deres er.

Det som er teitest er at kurset er veldig interessant og jeg har lyst å gjøre det både ordentlig og bra. Og nå får jeg ikke helt sjansen til det.
Så jeg er lizm ikke så himla motivert.

Mumlemumle.
Nå spiser jeg godter som jeg i bunn og grunn ikke har så fryktelig lyst på, men det er jo jul og det er tilgjengelig og man må jo spise det.
Surmuling og tvangspising.

jeg skriver på internett

Juleblindheten begynner å innta meg.
Den der som kommer av at det er mørketid, man sover over dagslyset, og inne er alt så koselig så koselig og dempet belysning og talgelysene står og blafrer stille, og det er som om man ikke klarer å åpne øynene helt, lyset når ikke synsnerven, man slurer rundt i halvblinde med halvåpne øyne og lengter etter lyset.
Det er verst i jula, jeg mener, nå bor jeg jo i et dagslysbasert samfunn vinterstid nåfortiden, men det er jo ikke alltid jeg gjør, og da er det jo mørkt og det hele. Hele tiden. Men i jula, da dempes også innebelysningen og juleblindheten setter seg i øynene.

Jeg drømmer om skolen om nettene, jeg har endel jeg skulle ha gjort, og man setter seg jo ikke ned julaften, og ikke lillejulaften, og ikke førstedagen, men nå snart må jeg sette meg ned og få øynene opp og lyset inn og gjort litt skolearbeid. Jeg lover jeg lover.
Men først må jeg bare lese litt juleblader og se litt juletv og spille litt julespill med familien og spise noen julemiddager. Og være litt juleblind.

(men snart. Snartsnartsnart.)

og jul

Nå er jeg litt andpusten for jeg sprang opp Akebakken mens jeg sang musevisa, eller den der delen der ingen går i fella.
Mamma lurte på om jeg gjorde fordi jeg var redd, men det var mest fordi den bakken er så lang og kjedelig.

Forjulelsesaftnen er avsegstyrt, skilsmissebarnslogistikken sprakk og jeg tror ikke vi fikk satt oss til middagsbordet før åtte-halv ni, men vi kom i mål og neste år kanskje jeg er for gammel til å være skilsmissebarn, vi får se.
I år som i fjor vasa vi rundt med spade og hodelykt på diverse kirkegårder, og jeg innser nå som den setningen er skrevet at dette tilsynelatende er et gravrøverplott, men vi er en helt normal familie som skulle sette lys på gravene altså, og man må jo finne riktig grav og ikke bare slenge rundt seg med lys på tilfeldige graver, det må stå Indbjør, Figenschou, Iversen eller Thoresen hvis det skal gjelds. Til nød Beddari men da er man strengt tatt over på improvisasjon.

I fjor var det fryktelig kaldt, i år var det mildt og fint, men altså grassate mengder med sne og vanskelig å finne slekta. Tante Mina fikk ikke lys i år heller, og det kan jeg ikke huske at hun har fått en eneste gang. Stort sett roper vi i kor "fanes ho tante Mina!" i det vi kjører tilbake over Sandnesbrua, i år husket vi det faktisk, men ikke om vi fant gravsteinen. Enda vi nesten ca vet hvor den er. Imidlertid vet jeg om et menneske som gav opp helt gravingen og satt fra seg lys på en fremmd grav, så vi får heller satse på at det var tante Mina si. Eller i det minste på samme kirkegård.
På kirkegården på Kirkenes var det hele en lett jobb, vi hørte kjente stemmer og der var det den overflatebaserte delen av slekta som var ute og grov og hadde funnet.
På vei tilbake til bilen gikk jeg forbi Mannens slekt (den nedgravde delen) og jeg innser nå fordelene med inngjerdet familiegravsted. Lite graving og banning. Fort gjort.

Ok. Da er det lutefisk. Jeg skal få rundstykker istedet. God jul samtlige!

Syllogismer og amatører

Jeg må bare få si det. Amatører. Det er så jævlig slitsomt å fly i jula fordi det er så mange amatører ute og flyr. Det er verre på sommeren, men ille i jula. Folk som lar seg overrumple av boardingcard, krav til ID, begrensninger i håndbagasjemengde, som sitter på seterad to og som skal omkalfatre og prekevere alle åtte ungene sine mens de selv står i midtgangen og resten av flyet forblir tomt.
Folk som trykker på flyvertinneknappen og ber om å få en kaffe. Tyve sekunder etter at flyvertinnene har annonsert at de kommer rundt med salgsvogna snart. Og folk som tilsynelatende aldri har gått igjennom en sikkerhetskontroll før og blir helt satt ut av at de må ta datamaskinen UT av håndbagasjen og av at de ikke får ha mer enn hundremillilterstore beholdere med væske med igjennom. Hvor har de vært?

Jesus.

Forøvrig hørte jeg en stjernesammenligning i boardingkøen. Jeg vet ikke om noen husker i fjor juleboardingskø, (eller var det i sommer?), da det var snakk om den fryktede sekstimers bussturen fra Lakselv til Kirkenes de ganske mange gangene flyet ikke klarer å lande på Høybuktmoen. Det var altså denne strekningen, og følelsen av å kjøre denne, det var snakk om. Da var det en (søring) bak meg i køen som sa "Ja, Finnmark er akkurat som Danmark" Hvilket jeg vil si er mer av en syllogisme enn en sammenligning.
Nuh Vel. I dag var det snakk om temperaturer. Spørsmålet fra Søring er om det er kaldt i Kirkenes, og Finnmarking svarer som observert fra tavlen på gaten er at nei, ikke så veldig i dag, det er minus fem. Men det er vel vinden det kommer an på, og den vet vi ingenting om. Søring vil vite om det kan være sur vind i Kirkenes, og Finnmaring svarer at nja, njo, det kan det jo og da blir det jo surt og kaldt. -Ja, akkurat som på Aker Brygge, sier Søring vitende og jeg holder på å snu meg og ser at samtlige foran meg i køen undertrykker akkurat samme refleks.

Sa jeg at jeg sto opp klokken fire?

to do yadot -mer

I morgen drar jeg hjem.
Innen da må jeg pakke, vaske klær, vaske huset litt, gå ut med returflasker, returplast, returpapp, søpla, fikse julegaverest, finne ut av fastpristaxi, gjøre endel skolearbeid, kopiere kvitteringer, ta backup av maskinen, gå innom skolen og hente noen saker, gå å ta ut de trehundrekronene jeg har på kortet sånn at jeg tilsammen har nok til taxi siden flyet går syv, vaske kopper, sende en god del mailer, finne noen papirer, printe ut billetter
og her sitter jeg og ser Med Grimm&Gru eller Rock Wolf.
Hm. Hvorfor husker jeg at de gikk på skøyter? Det gjør de jo ikke.

Edit: eh, jo det gjør de jo!

Mer edit:
Det er morsommere å blogge en å juleforlateforberede. Pappa har sagt han skal betale taxi til meg, så jeg slipper å drasse på fotlenkekoffert gjennom snøskavlene i mørtna og skummelheten klokken fire i morgen tidlig. Det er deilig å være banet!
Nå er det ikke sikkert gaven kommer til sin rett ettersom jeg ikke har penger. Å legge ut for, mener jeg. Jeg har 56 kroner på det ene kortet, 200 på det andre, og 12 på det tredje. I forskjellige valutaer. Men mannen ga meg alt han hadde av kontanter før han forlot meg (...lurer på hvordan han kom seg hjem? ) så nå har jeg sammenrasket nok til taxi tror jeg. Bare at jeg ikke har fler penger på kontantkortet så jeg får ikke ringt dem. Og bestilt.
Jeg føler meg som søstera mi.
Hvilket betyr at det sannsynligvis ordner seg, sist gang vi tok fly sammen vaset hun rundt med feil billett og feil kode og totalimprovisert bagasjelapp fra flyselskapets side, og det gikk bra.
Skjønt nå ble jeg litt usikker på hvor lurt det er å stole på noen andres flaks.
Lurer på om jeg har reiseforsikring? Eller, det har jeg jo, men jeg vet ikke helt om den ble betalt da jeg betalte den, ettersom jeg muligens ikke hadde penger på kontoen.
Får man beskjed om sånt?

Det blir ikke kjøpemat på flyet i morgen, det er sikkert og visst. Men det pleier det jo ikke å bli heller. Bare jeg kommer meg hjem nå, så blir det bra.

terve!

Jo men jeg har jo vært i Helsinki. Studietur. Med båten. Det var gøy. Eller ikke så gøy når båten rullet sånn at man måtte holde seg våken for å holde seg fast i sengen, det var gøy på en veldig lite gøy måte.
Jeg hadde tenkt at jeg er litt ferdig med Helsinki, hva skal jeg der å reke etter, men nå som jeg har vært tilbake tenkte jeg at Helsinki er en fin by som jeg godt kan bo mer i.
En gang. Nå bor jeg jo i Stockholm og Taik kan jeg ikke gå på, heller Konstfack. Og Stockholm er også en fin by jeg kan tenke meg å bo i.

Nå skal jeg ha veiledning med en lærer som satt meg opp på veiledningstime ca to timer før båten gikk, og nå rett etter at jeg er på land igjen. Jeg har ikke særlig mye nytt å vise til, altså. Det sa jeg forsåvidt at jeg ikke kom til å ha, og det sa hun forsåvidt at jeg var nødt til. Jeg mer enn aner at hun er irritert fordi en annen lærer har lagt studietur midt i kurset hennes, men det kan jo ikke jeg fikse.

Klagebrevet

Jeg skrev et klagebrev i seks paragrafer jeg, en for hver ting jeg var misfornøyd med.
I morgest ringte de igjen og sa at telefonen var reparert, men jeg lot meg ikke lure så lett denne gangen. De insisterte, og sa at den hadde faktisk vært ferdig forrige gang også, men de hadde ikke kunnet finne den fordi den hadde feil nummer.
Fordi når jeg fikk ny telefon fordi den første nye telefonen ikke var så ny, blei det feil med kvitto og serienummer og dermed ble den sendt tilbake til butikken og dermed ble den sendt inn på nytt og dermed fikk den et nummer som ikke sto på reperasjonsreferansen min.

Jaha ja. Så jeg fro inn til Liljeholmstorget IGJEN igjen, hvilket også var en paragraf i klagebrevet mitt, masse helt unødvendige utlegg på å frese rundt i Stockholm med/uten telefoner. Og fikk gavekort på butikken på tohundre kroner, som ikke er helt tilferdsstillende, det er riktignok tyve kroner mer enn jeg har lagt ut på bane, men jeg har egentlig ikke lyst å bruke 200 kroner på elektronikk som går i stykker.
Men åkei da.

Nå har jeg telefon igjen!

tegnspråkelig

Det er visst ikke greit å late som om man er døv når man blir oppsøkt av telefoniselgere/hudpleiere/kosmetikkselere/innsamlere.
Det er vansligvis mitt triks, men etter å ha fortalt det under lunsjen med klassen min i dag, fikk jeg fornemmelsen av at det overhodet ikke er hverken gangs eller gjengs.
(her bruker jeg ordet fornemmelse på ca samme måte som et jernholdig fjellmassiv i Kirunatraktene ville brukt ordet eksplosjon)

Jeg er litt overrasket over det, så jeg får gå over til å si ting som aldri i livet/det blir ikke aktuelt/glem det, siden det åpenbart er mer sosialt akseptert.

familie

Etter sprengningen i sentrum har jeg blitt nedringt av bekymret familie, mailboksen har glødet og den ene etter den andre ringer meg og melder at er så bekymret at.
Nei.
Ikke en lyd har jeg hørt. De regner vel med at jeg hadde ringt hadde jeg blitt sprengt ihjel.
Eller sendt dem et postkort eller noe.

Blir ikke julegaver i år nei.

fortsetter sin karriere som svensk forbruker

I går, etter at jeg hadde forfattet forrige innlegg, ringte telfonen igjen og de på Expert hadde den glede å fortelle meg at kameraet mitt var ferdig reparert.
-Kameraet?
-Øh, nei, skal vi se...telefonen?
Så i dag dro jeg avgårde med banen igjen, for å hente telefonen min.

Jeg er så lettlurt at. Den som var på jobb kunne ikke finne noe telefon, lette og lette og sjekket alle systemer, men nei, det var ingen telefon. Eller jo, forresten, på datamaskinen sto det at den var sendt på reperasjon!
Øh, ja, men jeg hadde jo blitt oppringt med beskjed om at den var ferdig.
Hvilket forvirret alle, men nå skulle han sjekke, og så skulle han ringe meg.
Og det har han jo ikke gjort, og nå har jeg tenkt å skrive klagebrev.
Nemlig.
Nemlig.

Nå også som svensk forbruker

Jeg kjøpte meg jo ny mobil her. (den som kom uten lader, minnekort, instruksjon og med bilde av en fremmed mann som skjermsparer, hvilket førte til at jeg måtte dra tilbake til butikken med den allerede etter to timer og morske meg og få ny NY telefon.) Den varte et par uker, så ville den ikke mer, og jeg dro tilbake til butikken. Der vile den heller ingenting, og de spurte om jeg ville levere den på sørvis. Ja, det ville jeg, og ja, det tar to til fire uker sa de, og de skulle sende meg en sms når den var ferdig. Og hvordan skal jeg klare å lese den sms'en, lurte jeg, og pekte på telefonen som lå på disken.
Nei, det....det, nei. Hm. Send meg en mail, sa jeg da, men det gikk ikke, det måtte være sms.

Så da ble det sånn at jeg må kontakte dem, sånn en gang i uken, og høre om den er ferdig. Og hver gang må jeg forklare til den som tar telefonen at nei, jeg kan ikke sitte her og vente på sms'en, for dere har telefonen min. Og er den ferdig?
I dag er det gått ca fire uker siden jeg leverte den inn. Og jeg ringte. Igjen.
Og fikk beskjed om at den ble sendt på reperasjon i forrige uke. Hvilket betyr at den har ligget der på butikken i tre uker, faktisk hver gang jeg har ringt og hørt om den har vært ferdig.
Det var jo litt spesielt, sa jeg til hun som tok telefonen i dag. Ja men det hadde jo vært så mye med julen og alt.
Julen og alt, du. Det var vel ikke julen og alt da jeg leverte den inni begynnelsen av november!
AAaarrrgh!
All min kunnskap om den norske forbrukerkjøpsloven til ingen nytte!

m-m-m

Det er nok helt sikkert iallefall ikke lov å sitt å blogge midt i en forelesning. Og iallefall ikke når forelesningen holdes av medstudenter. Nå er det bare litt medstudenter da, det er andre avdelinger som holder på (og på og på og på) om hva de har gjort de siste to ukene. I morgen er det vår tur.
Vi er ikke så nervøse for vår del lengre, dette er totalt o-fag.
Forelesningen er totalt o-fag. Vi sitter på benkene og vrir oss og dør bittelitt.
Høydepunktet i dag var da en gruppe studenter fikk et spørsmål etter forelesningen sin, læreren deres tok ordet og snakket i det som føltes som timesvis om sine egne arbeider, til en annen lærer sa, kan vi flytte fokuset tilbake til dine studenter? Hoho. Da frydet vi oss. Men nå må vi se på noen som omtrent ligger over mikrofonen og mumleleser noe han har på et ark som sannynligvis er arbeidet han har holdt på med de siste ukene. Kanskje på kinesisk. Litt vanskelig å si. Vi dør litt igjen. Særlig sidemannen min dør veldig akkurat nå.

Nei nå var det mye syting her. Når er det juleferie?

Så sitter man her igjen da

Den siste måneden eller deromkring har vi hatt gruppearbeid.
Jeg blir gal i hodet av gruppearbeid. Ikke fori jeg ikke får bestemme alt, den delen er ganske deilig, men fordi jeg, igjen, sitter her mutters koppjern alene.
Og i dag har jeg tilogmed forsökt å komme sent, for å slippe å bruke halve dagen på å sitte å vente på andre. La oss mötes klokken ni, var beskjeden, nå er den 9.40 og her sitter jeg.

Fredag skulle vi mötes ni, klokken kvart på ti ringte et stk gruppemedlem og beklaget at han ble sen, det vil si, han kom ikke, for han måtte jobbe med sine egne saker, innså han.
Jaha tusen takk. Og drit og dra.
Klokken elleve samme dag skulle vi har fellesmöte, jeg var der elleve, men kvart over gikk jeg og da de kom og skulle ha meg med klokken halv tolv sa jeg bare beklager, jeg skipper det mötet. Og forlangte at alt som ble diskutert på mötet skulle gjentas på klokken-ett-mötet. (som begynte tyve minutter over, når professoren kom.) Så alt måtte gjentas for min del, men så måtte det også gjentas enda en gang for den innleide arkitekten som skulle väre med, men som ikke dukket opp för närmere to.

Jeg skjönner at det er lett for meg å klage, som bor rett ved skolen og ikke er avhengig av busser og baners punktlighet, men om du har blitt forsinket på grunn av banetull hver eneste dag siden skolestart, så må man kanskje snart begynne å ta höyde for det når man legger hjemmefra. Ta den banen som går för, mener jeg.

Jeg blir så sur av gruppearbeid at det er ikke sant.
Jeg er bare nödt å få litt juleferie snart.

Julegaver

Jeg er jo i inngiftet slekt med en mann som er verdens vanskeligste å kjøpe julegaver til. Han har mange kvaliteter, men han er ikke akkurat lett å tilføre materielle goder. Mamma, som er enda mer i inngiftet slekt med ham, tvang alle et år til å gjette sjanger/typologi på julegavene vi fikk av de andre. Omtalte mann gjettet på at han ville få noe han ikke visste han hadde bruk for/ noe hjemmelaget av meg. (Og det fikk han jo.)
Jeg forøkte å google "julegave til xxxx" (der "xxxx" er et mannenavn som har noe med Kari å gjøre) og endte opp med en side som antydet, i denne tolkningen, at jeg burde kjøpe hest til ham. Velvel. Vi får se. Det visste han iallefall ikke at han hadde bruk for, i det minste.

Jeg har kjøpt til hr fotografen, frk søstersen og faderen. Sistnevne er iallefall vanskeligst og ønsket seg altså hansker fra Esso i år (men det må være Esso) og moderen ønsket seg an halvflaske konjakk fra tax-free'en (men det måtte være tax-free.) Jesus. Så gøy da.
Søstersen er den gøyeste å kjøpe til, for om jeg finner noe som passer, så kjøper jeg det, og jeg finner noe som passer enda bedre, så beholder jeg den første gaven, og sånn kan jeg holde på! I evigheter!
Og så finner jeg så mange ting jeg har lyst å gi henne. (ikke beholde, i utgangspunktet.)
Sjøl opplever hun hele julegavedansen som Sjølvaste Krigen. Hun sa engang at jeg var så flink til å kjøpe julegaver, men det var i betydningen flinkERE enn henne å gi julegaver til våre nærmeste. Som i, i, den som aldri kommer med slips. Det er meg. Den som bruker hele adventstiden til å jobbe med å stille henne i skyggen på julaften.

Sa jeg at jeg hadde kjøpt til fotografen? Det var løgn. Jeg vet hva jeg skal kjøpe, men om jeg kjøper den nå, kommer jeg til å tvinge ham til å åpne den ca to timer etter at den er i hus, så det er best å bare utsette det litt.

klippklipp

Jeg redigerer film til en presentasjon klassen skal ha på onsdag. Selv om det er rimelig enkle saker, er det lenge siden sist, og selv om (fordi) jeg bruker iMovie setter jeg meg fast hele tiden. Da vi fordelte oppgavene og jeg fikk denne, var spørsmålet om det kom til å ta særlig lengre enn en halvtime. Inkludert filmingen.
Og det gjør det jo.

Mari skjljoåns!

Jeg har Mari på besk. Hun er nok den som er flinkest å besøke meg. Uansett hvor jeg bor (bortsett fra Kirkenes) kommer hun og ligger på gulvet mitt.
Denne gangen tok hun også opp bestilling, og jeg fikk tre bokser leverpostei og milo ullvask.
Da jeg hadde sendt avgårde leverposteibestillingen, kom jeg på at jeg jo ikke kan spise leverpostei uten sognemorr, men da var toget gått, bokstavlig talt.
Men så hadde hun også tatt med sognemorr for hun syntes det var så rart at jeg bare hadde bestilt leverpostei!
Da blei jeg glad da.

Nå sitter hun og strikker håndleddsvarmere og forsøker å komme seg etter sjokket over å ha gått på en hjort (som i kræsja) midt i Stockholms forstad.
Snart skal vi få øl eller vin.

husker du. jeg.

Det hende venner og hr fotografen siterer meg.
Jeg høres enormt smart ut!
Jeg husker dessuten sjelden at jeg har sagt det, og det får jeg meg til å høres enda lurere ut.

Inni hodet skjer det for mange ting på en gang til at det virker så forferdelig smart, men når det blir sortert gjennom andre blir jeg nesten litt imponert.


Kanskje jeg skal lage en sitatbok og gi bort i julegave.
Ja, nå husker jeg jo ikke selv hva jeg har sagt da, så det...blir vel kanskje ikke noe av.

Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at...