Jeg trøsteshopper og ti poeng til meg for det.

Jeg forsøker å ikke være akkurat så grinete som jeg er denne jula, for jeg er ikke så veldig juleavhengig så når ting går ad undas så det synger så gjør det på mange måter ikke så mye, men litt lei blir man jo.
Iallefall kjørte naboen så fast som det går her andredagen, rett utenfor kjøkkenvinduet vårt, og ettersom ingen andre i gata var stått opp og jeg er sammen med en helt, så gikk helten ut og fikk naboen løs (etterhvert med hjelp fra mange andre heltete naboer, når nå bare de sto opp) og etter det har helten ligget på sofaen med ødelagt rygg så alle planer for familiejul har gått ut. 
Jeg står stort sett for å underholde seksåring som stort sett konstant må underholdes, snømåking, middagslaging, jajaja, alt det der, men det er liksom underholdningssegmentet som sliter meg ut. 
Og så synes jeg det er så uhuhuhuuuuuretferdig at det liksom aldri går vår vei, for påska var likedan med samme rygg, men jeg vet jo vet jo vet jo at det ikke er synd i meg. Bare så synd at den innsikten ikke gjør meg litt mer sprudlende. 

Så da denne jakka dukket opp på facebook kjøpte jeg den bare. Det er på ingen måte sikkert den sitter som et skudd. Det kan være man skal unngå å kjøpe klær. Hvertfall på impuls. Hvertfall om man aner at man kan se litt deisete ut i plagget. Men det er jo Stoorstålka, ingen sånne regler gjelder. Jeg holdt på å kjøpe en større grindvev også men de hadde den ikke inne. Så jeg kjøpte vevgarn. Og da var jeg litt gladere en stund. Team Sápmi, hvem vil ikke flagge det!
 
I morgen er det nyttårsaften, samling hos oss, det blir jo spennende, med halve laget i liggende, men mat må man jo ha, så hvorfor ikke. Jeg tror det blir bra, jeg.




Julaftens tre antrekk og førstedagens tekniske problemer.

Julaften.
Antrekk 1: pysjamasaktig antrekk. Jeg sover jo ikke i pysjamas pga kvelningsFARE (følelse) så jeg tar på pysjamas når jeg står opp. Orker aldri å starte dagen i dongeri og slimfit uansett, men på julaften går hele formiddagen med i løstsittende.  Formiddag starter 06.30 pga ivrig barn.

Antrekk 2: Ullundertøy, boblebukser, kartanker og polvotter. Nå kjenner vi små mange døde mennesker at vi må innom et flertall av kommunens kirkegårder, også den som har to (2) parkeringsplasser. Takk til den som tenkte ut det. Og takk til den som tenkte ut at broen ut til hovedkirkegården skal ha ett enveis kjørefelt. (onkel Birger. Åkei du er tilgitt.). Det var mye snø, og mye snøvær, vi måtte faktisk stoppe halvveis og børste sidevinduene på grunn av fravær av sikt. De fleste av våre ligger på kirkegårdens øvre del, men opp dit var det så mange biler som hadde satt seg fast at vi snudde og parkerte på nedre del, vi har tross alt ben og gå på. 
Jemmede hov så mye snø. Ettersom jeg er utstyrt med en mann utstyrt med fantastisk detaljsans fant vi gravene til farmor og farfar på bare kanskje tredje forsøk, helt nedsnødde. Vi grov dem fram og satte ned furukvister og lys. Når jeg bare har funnet dem, klarer jeg å orientere meg til mormor, bestefar, onkel knut og tante Mina. Det vil si tante Mina har så lav stein så henne finner vi i praksis nesten aldri selv om vi vet at hun ligger på slutten av raden. Hvor er slutten av raden når hele raden er nedsnødd?
Så skulle vi finne tante Ruth, men det var bare tre rader med nedsnødde steiner i en skog, så vi gikk heller opp til pappa og pappaen til the Stig (og ignorerte onkel Basse på veien, og lot Trine være Trine).
Pappa har så lav stein så der hadde vi skjønt at det kom til å bli et problem, men søskenbarnet hans har ganske høy stein og når jeg ser den (og den var gravd fram) vet jeg sånn ca hvor jeg skal begynne å grave for å finne pappas stein. Og så har jeg satt lykter på stenger ved siden av så ikke det skal bli helt umulig. 
På det tredje stedt vi grov dukket steinen hans opp, og jeg blir så lei meg for at det er sånn og at vi ikke skal feilre jul hos ham, men jeg får liksom aldri mer enn tyve sekunder på grava, så er det videre.
Pappaen til the Stig er lett å finne, for de er der hele året så den hadde ikke snødd ned. 
Og overalt var det folk som grov og sang julesanger og satte ned lys.
På veien ned bestemte vi oss at vi SKULLE finne tante Ruth, og på sånn ca 27ende forsøk fant vi henne. Det som er litt vanskelig er at mannen hennes står øverst og jeg husker aldri det virkelige navnet hans (som med onkel Basse, hvis grav er litt vanskelig å finne av samme grunn.) 
Så grov vi fram bilen som hadde snødd ned mens vi var på gravene, og forbannet de som hadde parkert PÅ UTKJØRSELEN sånn at vi ikke kom oss ut, men det skyldtes nok delvis sneværet, det er ikke så lett å se hvor veien egentlig er, men til slutt var det noen som kjørte og da freste vi ut. Så stoppet vi og kostet av bilen en gang til. På vei til Kirkenes havnet vi snøføyka bak brøytebilen og det var som kolonnekjøring over Ifjordfjellet.

Antrekk 3:
Grønt skjørt, grønn silkebluse av polyester med kjempestor flekk på den ene armen fra fjordårests jul, hvite strømpebukser (noe jeg egentlig forbinder med små barn, er det bare meg?) og ullstrømper.
Ribbe og gaveåpning hos svigermor på fjellet. 
Vi fikk kaffekvern (på ønskelisten) og riskoker (hæ?) og Jendor oppførte seg ganske eksemplarisk. 

Antrekk 1:
Juleøl i sofaen mens man forsøker å holde øynene åpne. 

Førstedagens tekniske problemer:
Jendor har fått nettbrett. Jaja. Og så har vi startet igang maskineriet og lagt inn foreldrekontroll og problemet er at jeg bor i Sverige. I google-land, ingen andre steder. Og da bor plustelig også Jendor i Sverige, siden han er under min foreldrekontroll. Og da får ikke the Stig være med i vår familiegruppe på google lengre siden han ikke bor i Sverige. Og jeg vil ikke bo i Sverige, eller, det vil jeg egentlig innerst inne, men jeg vil ikke late som jeg bor i Sverige når jeg ikke gjør det og jeg vil ikke at Jendor skal bo i Sverige, men ettersom vi har opprettet foreldrekontroll får jeg ikke flytte fra mitt barn, som bor i Sverige. Tror jeg. Iallefall er det sånn at om man følger steg-for-steg forklaringen på hvordan man skifter land dukker det ikke opp noen land, som det står at det skal om man følger steg-for-steg-forklaringen, det står bare SVERIGE med en insisterende rød prikk bak. Når man feilsøker feilsøkingen kan det se ut til at dette skyldes at jeg er i en familiegruppe. Den jeg opprettet for ca fem minutter siden. 
Med litt flaks er det en løsning å avinstallere foreldrekontrollen, men jeg ser for meg at det ikke nødvednigvis er like lett som å opprette den, og så må jeg få bruke nettbrettet til Jendor lenge nok, og uten at han lener seg over meg som en furu mens han sier erduferdigsnart erduferdigsnart, så det blir etter leggetid. Og da spørs det om jeg er våken nok. Og i feilsøkingen til feilsøkingen advares det mot diverse problemer som kan oppstå om man lettsindig skifter land. Akkurat de samme problemene som oppstår om man skifter land med god grunn. Haugevis. Så vi får se hvor rasende jeg blir da.

Dere da? Trivelig jul?

Etter evne

Da jeg og bárdni lagde pepperkakehus, skar jeg ut noen deler til pepperkakelykter. Tror jeg hadde en plan der. Men det er jo to uker siden og nå har jeg gått her i to dager og forsøkt å få tid til å sette sammen de der lyktene, det er så mye som skal gjøres, mandariner som skal kjøpes, julepynt som skal henges opp, høyglansede fronter som skal varsom flekkfjernes, men NÅ! i KVELD! når mannen legger den uleggbare, da endelig!

Aner ikke hva planen var. Uansett hva jeg prøver på så passer det ikke og det blir liksom en bit til overs. Til slutt ga jeg opp og åpnet en øl, mens jeg varmet opp igjen massen med smelta smørbukk (takk til fru Storlien for den) og så bare satt jeg de sammen. Jada, det ble en bit til overs. Sjelden er det så åpenbart at min femårige designutdannelse var et feilsteg som når jeg driver med pepperkakepynting. Og tar bilder av det, tilogmed bildet er skakt.

Men det lukter godt. Og det står liksom til resten av interiøret, om man skal si det sånn.





Mot jul

Nå skal jeg lese de siste ni søknadene i bunken. Så har jeg lest 298 søknader og da tar jeg juleferie. 
Jeg føler alltid at jeg må forklare hvorfor jeg tar fridager som en annen dagdriver. Ikke for andre, men for meg selv. Det er ikke nok å si at både behov og mulighet var tilstede. 
Nå må jeg si at det er fordi jeg ikke akkurat gleder meg veldig til en juleferie med seksårstrass og en seksåring totalt uten evne til å underholde seg selv. Det blir konflikthandering/underholding og omsorg ti dager til ende. Eller hvor lang nå juleferien er. Da må jeg ha noen dager fri først. Så jeg har litt overskudd.
Jendor var jo helt siden han ble født en sånn unge som ikke sov. Han sov ikke natta igjennom før han var tre år. Nå er det største problemet at det tar så mange timer å legge ham. Og vi har prøvd mange metoder. Det som gjør det litt vanskeligere er husets planløsning- han vil ikke ligge alene oppe og ikke få sove i flere timer mens vi er nede, og siden jeg selv også var husredd som barn, forstår jeg ham veldig god. Vil han oss noe må han gjennom hele andre etasje, ned trappa, gjennom gangen og hele første etasje og så kommer han til stua. 
Så da får det ta den tiden det tar på en stol i mellomgangen i andre etasje. Søstra mi har sagt at hvis han skal sove hos dem flere ganger må jeg være med og legge ham, for hun orker ikke. Sist tok det fire timer. Haha. 
 
Jeg tror mitt nyttårsforsett i neste år er å ta litt mer fri uten og drive å forsvare det i det vide og brede. 
 
Og så tror jeg det blir bra med juleferie uansett. I dag sparka jeg resolutt bort til ei jente som sto midt på torget og holdt en sneklump opp til ansiktet, for å sjekke hva det var.
Hun holdt mobilen opp til øret. Det var hva det var. Når steinalderhjernen popper fram er det greit å gå i julemodus. 

Men først: ni søknader

Døden døden døden døden og døden

Den finstilte og oppmerksomme leser har kanskje notert seg at jeg har vært litt sur i det siste. Eller sur2000, som jeg underskrev en mail til et visningssted med her i uken. Det er kaldt og det er pandemi og det er penger og det er avlysninger og det er skolen og egentlig, egentlig, er det bare døden. 
Når nyåret kommer er det fem år siden jeg fant pappa død. Det er veldig nærværende i tankene mine, hele tiden. Og jeg har den der følelsen av å ha sviktet totalt. Aldri før har det vært fem år siden han døde, aldri har det vel vært fem år siden jeg snakket med pappa før. Fem år, er du gal? Jeg burde ha stoppet det!
Ikke døden. Ikke at han døde, der føler jeg ingen skyld, men jeg burde ikke latt det gå fem år sånn der uten videre. 
Jeg vet ikke helt hva jeg mener med det. Men jeg vet at det er det jeg føler. Jeg burde ikke latt det komme fem år mellom meg og pappa sånn der. 
Jeg tror dette er min siste helt tøvete tanke. Da pappa nettopp var død var det mange av dem, tanker jeg visste manglet logikk men som føltes så sterkt. Å si opp kontoen hans. Så mye styr det ville bli om han kom tilbake, var det rett å si den opp? Å selge bilen, båten. Sånne ting fikk meg til å føle at jeg gjorde ham mer død. Å ikke besøke ham, enda det gikk jo ikke fordi han var jo som før nevnt, død. Så slapp de der tingene  litt etter litt men enda føler jeg at det at jeg bare har latt det gå fem år, det er ganske dårlig gjort. 
Det er jo det. 

Når skal vi dra på tur igjen? Når skal du invitere meg på middag igjen? Når skal du gi meg elg og rein? Når skal jeg og du og Jendor dra på elva? Når skal du ringe når det passer dårlig og prate i timesvis? Når skal jeg ringe og spørre om ting jeg ikke vet? Når skal du dukke opp med den lute ryggen din på jobben min med ting du tror jeg trenger? Når skal du ringe og snakke med meg om noe jeg skrev her? Hvor skal vi feire jula? 

Jeg vil gjerne vite svaret på de spørsmålene der.

Stein

Jeg har en veldig fin stein. Passende nok er den plassert i et glasshus i vinduskarmen (sammen med et par sukkulenter) og så står den der og er svart og fin med hvite render og ser ut som et lite landskapsmaleri.

Jeg blir så eksistensiell av den steinen. 
Når jeg er død, og alle jeg kjenner er døde, når huset mitt er jevnet med jorden og Kirkenes ikke lengre eksisterer, når nasjonene som vi kjenner dem er borte, når alt dyreliv er endret og avviklet og himmelen er lav og rød, da kommer den steinen fortsatt til å eksistere. Den kommer ikke lengre til å ligge i min vinduskarm. Kanskje blir den kastet når jeg dør, rett ut eller så mellomlagres den på loft eller i kjeller, men på ett tidspunkt i en fremtid som er så fjern for meg at jeg ikke kan overskue den, men likevel ufravikelig nær, kommer den igjen til å ligge på et fjell eller på en strand eller under jorden, og jeg er død. 
Det er bare akkurat nå den er pynt i vinudskarmen.

Jeg må slutte å tenke så mye.

Men i dag er det jo fredag!

I dag har jeg bare gjort en fjerdedels adminstrasjon, og etterpå har jeg
kjøpt ski i julegave til sønn fra farmor
kjøpt juletre
hentet furukvister til pappas grav
kjøpt symaskinnåler
spanet inn nettbrett i eventuell julegave til sønn (det heter ikke surfbrett, det blir folk forvirret av)
vært på polet sammen med resten av sørvarangers befolkning på grunn av grenser-til-reklame innslaget i lokalavisen
spist lunsj med mitt livs lys og hjertes ledestjerne
kjøpt julegave til farmor
kjøpt picachu i julegave til sønn fra evt foreldre eller tante
innkjøpt en lenge utlovet doughnut
 
alt iført munnbind og nå er vi atter der at man blir irritert på alle de som ikke bruker munnbind eller gidder holde en meter eller ikke vil ha munnbindet over nesa og det er nesten det verste, alle anledningene til å irritere seg over sine medmennesker. 

Men bortsett fra det var det en givende dag.

Mandag hele uka

Denne uka har hver jævla dag vært en mandag.
Jeg våkner i Jendor sin seng, jeg våknet i natt av hodepine og mens jeg var på badet for å finne en hodepinetablett ble min del av senga okkupert og jeg oooorket ikke så jeg våkner litt forvirret av at de to andre er ferdige på badet og jeg stavrer meg opp, trøtt som et spann, ser på gradestokken at det er minus 27 og hva fanden skal man ha på seg, en ting er å sparke ned til skolen uten å forfryse i trekken og noe annet er hva man skal ha på seg på det iskalde kjellerkontoret, jeg er lei av kulde. Men jeg hvisker en liten takknemmlighet til fulleSilje som kjøpte den fine bodyshopkalenderen til meg, i dag var den en sjampo som jeg hadde lyst på. 
Nå skulle vi egentlig gjort oss klar til å dra til Oslo, pakket det siste og gjort klar munnbind og kjeks i handbagasjen, istedet er det ullegensere som klør og halser vi ikke finner og votter som ikke er yndlingsvottene og det vanlige maset. X10, for alle er sure og skuffede. 
Det er ikke særlig sparkeføre når det nærmer seg tredve minus, så jeg må dytte sparken i nedoverbakken og hodetpinen sier heihei, her er jeg igjen, men jeg får avlevert Jendor, ungene leker ute selv om det er kaldt, og jeg sparker videre, forbi det andre atelieret mitt som nå ser ut til å forsvinne i det blå, de jeg låner av er usams med de som eier det, så det ser ut til at det ikke blir noe av den avtalen. Jeg har fortsatt kjellerkontoret mitt, men det fine med det andre atelieret er at det er egnet til å produsere kunst i, og det er det jeg vil.
Og jeg tror det er en av grunnene til at jeg er så sur. Nå sitter jeg bare og administrerer lesingen av søknader, jeg gjør ingenting selv. Og jeg har ingen utstillinger på tapeten, det vil si en i Kanada om et års tid, om det blir noe av. Jeg har et par salg og det er jo bra for inntjeningen men det artige er nå å stille ut da. Og kanskje har jeg ingen steder å lage kunsten jeg ser for meg at jeg skal stille ut. Jeg orker ikke mer kjeller. 

Tenker jeg og låser meg inn i kjelleren for atter en dag foran datamaskinen mens jeg leser søknader. I går var jeg oppe og snakket med kjøreskolen, om de kunne slutte og stå på tomgang foran vinduet mitt. Jeg har måttet tape igjen ventilene på veggen. Jeg hadde gruet meg litt til å ta den, men de var bare hundre prosent forståelsesfulle. 
Nå er det jo mange andre enn dem som står på tomgang, så ventilene får forbli stengte, men jeg kan sjokklufte mange ganger i løpet av dagen uten å bli kullosforgiftet.
 
Jeg sitter i surheten min og har bestemt meg for å være takknemmlig for dette:
jeg fikk sette opp en utstilling før omikron
jeg fikk gå på åpningen
utstillingen har vært åpen i flere uker, om den nå blir stengt eller hva de gjør 

At alt annet er drit og ullgensere som klør akkurat nå, gjør ikke det som var bra mindre verdt. Man skal ta vare på takknemlighetene sine.


Anarkist-luddittforelder

Jendor har fått PC på skolen. Jeg er imot det av så mange grunner, men skolen er skolen, man har ingenting man skulle ha sagt. Vi har skrevet under på at vi er økonomisk ansvarlig for denne maskinen, som er mitt første ankepunkt, får gjør man ikke det er ungen den eneste i klassen som ikke får PC, men jeg ville aldri gitt en seksåring en sånn maskin og forventet at det skulle gå bra. 

Leksene er på PC. Vi får en link, på papir, av typen khgejhw-wieurw-weklhew34-23k4jhlkhwj2-l2jh34-565%%7865%-0983)/_  som skal gjøres. Vi får den også på mail men jeg ser ikke for meg det praktiske i å laste inn og åpne MIN egen email på ungens PC når nå hovedpoenget med å gi dem maskiner så tidlig var at de skulle lære seg digital kompetanse. Så finnes det også en bjelle med eller uten blå prikk et sted der inn på maskinen, det er sannsynligvis samme lekse uten at vi egentlig vet det, og da kommer man igang med skolearbeidet. Problemet er at vi ikke aner om det er leksen til i morgen eller en ukeslekse og ungen sjøl blir litt frustrert av å ikke hvite hvor mye han har gjort og hvor mye han har igjen, blir det aldri ferdig? Det kan ikke jeg svare på. For jeg vet ingenting om dette. Leseleksa er å få opplest en tekst veeeeeeldig saaaaaakte og tydelig, men jeg ser jo at han ikke følger med på skjermen der han burde så om han lærer noe der vet jeg ikke.
Og det er HOVEDankepunktet mitt. Jeg er egentlig ikke for lekser. For det tar så mye tid og energi og ingen forskning tyder på at de lærer noe mer av det. Og hvert foreldremøte vi er på handler om hvor viktig leksene er men alle vet jo på dette tidspunktet at det er de ikke. Og vi må FRAMSNAKKE LEKSENE. Det får vi vite hver gang. 
Det eneste jeg kan forsvare leksene med er at da vet vi hva som foregår på skolen. Vi vet hva de driver med og vi vet hva de får til og sånn. Vi vet hva skolen driver med.
Men ikke nå lengre. For nå består leksene i at ungen sitter og trykker på en PC. Det er ti ganger vanskeligere å få med seg hva som skjer, han vet hvilke knapper han skal trykke på, jeg vet ingenting, så jeg blir sittende og se på at han trykker på knapper og fyller i bokser og at noen leser saaaaaakte til ham. Og det ser jeg ikke poenget med. Det vil si, det er sikkert fint at han trykker på knapper og at dette utvikler hans digitale kompetanse, men jeg som forelder er totalt utelatt i denne prosessen- og ute av hele leksestyret.
 
Det kommer nok ikke bli så lett for Jendor å ha en anarkist til forelder.  Det er heller ikke så lett for forelderen. Det er mulig det er den andre, mer diplomatisk anlagte forelderen som skal gå på foreldremøtene.


trsdg hlvt

I dag er det tirsdag. Jeg er like sur. Vi drar ikke til Oslo og jeg ble til min overraskelse både sur og lei meg. Det er jo bare Oslo, ikke verdens mest spennende by, jeg har tilbrakt store deler av november der og skal dit i jobbsammenheng i januar. Det er en ganske kjedelig totimers flytur dit. Jendor sa bare at nei han ville ikke bli smittet av korona så det var greit for ham. The Stig hadde nok gledet seg ganske masse til å ikke være i underholdnings- og omsorgsbransjen i fire dager, men det er jeg som er sur. 

Nå får jeg sitte her og lese søknader istedet. Hurra.

Mandag, hlvt

Jeg har tusen prosent mandag i dag. Jeg har vondt i hodet før jeg skal gå igang med å lese tohundre søknader på mitt lille kjellerkontor uten ventilasjon.
I tillegg har jeg drømt at jeg jobbet på den lokale bruktbutikken om lørdagene og plutselig sluttet bare eieren og sa, her, du kan overta, og hvilket ansvar har jeg da? Dette viser seg å være vanskelig å slutte og tenke på. Det er lenge siden jeg har fått lønn, kan jeg ta penger av kassa? Hva med skattemyndighetene? Hva med alle tingene i butikken? Hva om hun ombestemmer seg og jeg har tatt alle pengene i kassa? Dette har NULL relevans for mitt egentlige liv.
I tillegg drømte jeg også en mye mer spennende drøm om tidsreiser og motstand og å vite hva som skal skje, men den husker jeg nesten ingenting av for teite bruktbutikken.
Det er fordelen med å bo sammen med en som skal ligge null millimeter fra deg gjennom natten og en annen som snorker, man våkner stup i ett og da husker man ganske mye av hva man har drømt. 
Ellers er det ikke så mange fordeler med akkurat det. 

Og så skulle egentlig jeg og Jendor dra til Oslo i overimorgen, men nå med omikron og alt kan det se ut til at vi lar det være. 

Tusen prosen sur.

Vent litt der!

Det var en ting jeg kom til å tenke på.
Jeg har en kompis. En av de jeg har kjent lenge. Han er ganske smart på den måten at han også har en sånn jobb der man må ha hatt gode karakterer og mye utdannelse og en sånn internasjonal jobb det heller ikke er så lett å få. Men det har han. Klassisk smart med høy IQ og en karriere som bekrefter det.
Men han har bare litt sånn halvtomsinger til venner. Ikke like smarte på langt nær, og det har alltid talt til hans fordel at han ikke trenger den der IQ-bekreftelesen- se her jeg har smarte venner OGSÅ, det er vi som er med i SmartingKlubben! Istedet er det veldig mye kreti og pleti i den flokken der. I det siste har jeg tenkt litt på om det kanskje er motsatt, at det er lett å skinne som smartest når alle er litt dummere.

Men så slo det meg- jeg er jo OGSÅ denne personens venn! Jeg er i kreti og pleti-flokken!
Jeg er også dum!

Det tok meg ca femten år å innse.

Snødekte veier

Det er ikke så kaldt lengre, det snør. Jeg og Jendor tar sparken og noen hundre meter nede i veien innser jeg at jeg burde tatt på en luhkka, det snør veldig tett, jeg kommer til å være en snødekt furu når vi kommer fram. Veien er ploget og det vil si at fortauet er dekket av isklumper i skiferform, lag på lag og det er humpete og vanskelig å komme fram på fortauet, spark eller ikke. Da vi skulle over fotgjengerovergangen stoppet ikke den første bilen. Det er Kirkenes, først og fremst er det bilistene som utgjør trafikken, vi andre får bare finne ut av det. Stoppe for fotgjengere er noe man gjør av sitt gode hjerte. Men fortauene brøytes, litt senere bare. Nede i Storgata, ikke bare der, men for eksempel nede i Storgata, står biler parkert inntil fortauet hele året og da kjører plogen i store omveier rundt dem, sånn at etter ikke så lang tid er det fire fem store hauger på fortauet med snø som ikke kommer til å bli brøyta og man må hele tiden ut på veien fordi fortauet er uframkommelig. Man må også hele tiden ut på veien rett bak en permanent parkert bil som sperrer sikten. 
Vi kommer ned til skolen, jeg som snødekt furu. Alle lyktestolpene ved fortgjengerovergangen til skoleungene er slukte, det er det mørkeste stedet på veien, vi har meldt ifra flere ganger. Jeg holder igjen Jendor til jeg ser at bilene stopper.
Jendor drar for å skole, jeg drar for å kunste, tar glipptak på sparken for det er så glatt så glatt så glatt med et lett lag snø over is, og jeg skal aldri mer bevege meg utendørs uten spark, jeg elsker sparken. 
Skoleungene på vei til skolen smiler og hilser, vi går forbi hverandre hver dag, jeg registrerer som vanlig at bilene ikke bruker blinklys når det ikke er andre biler der, men jeg er også trafikant og også interessert i å vite at du plutselig har tenkt å brekke bilen over der som jeg hadde tenkt å gå. 
Jeg ser for meg at bilistene bak de mørke glassene sitter og banner fordi jeg dukker opp på veien bak en parkert bil, går over fotgjengerfelt i mørket, plutselig er der de hadde tenkt å være da de ikke blinket, men kanskje tenker de oi, jeg burde blinket, oi, jeg burde vært mer obs på at dette fortauet ikke er framkommelig, jaha, hvorfor er fotgjengerovergangen til skoleungene det mørkeste stedet i byen.
Kanskje er vi på lag, det er umulig å vite. 

Jeg kommer på jobb, leser noen mail om kurset jeg skal på i helgen, skal vi avlyse? Kursholder kommer fra et sted med større smittetrykk. Det blir i såfall ikke første gang, og jeg tror folk gjerne vil ha det unnagjort. Vi får beskjed om å teste oss før kursstart, jeg svarer at bør vi ikke isåfall teste oss før hver kursdag da? og stedets ansvarlige arrangør svarer, men bare til meg, at hun har tenkt å teste seg fredag og ha få nærkontakter som hun alltid har og ettersom svaret ikke går til gruppa og som en del av gruppediskusjonen men bare til meg opplever jeg det av en eller annen grunn som litt passivt-aggressivt og blir litt irritert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det der kurset for det er umulig å holde en meters avstand på kurs, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med min og Jendors planlagte tur til Oslo, sånn sett er det lettere med alle bilistene, man må bare forholde seg til at de anser seg selv som viktigst på veien. 
 
I en pandemi får man forsøke å tenke at alle de andre er de viktigste på veien. Det er alles ansvar å holde alle andre friske, men jeg tror samtlige lider av en viss materialtretthet der. Og dét er vel isen under snøen i dette tilfellet.


Og ta og grip et par hverdager i samme slengen også

I dag er det onsdag! Det visste dere, hva. Onsdager er jo sånne dager da jeg tar det litt roligere og i dag hadde jeg et møte på skjerm og så skulle jeg gå hjem når det ble lyst men det ble aldri lyst for det er så overskyet. Og blåser. Jeg gikk hjem likevel for jeg hadde litt å gjøre og forsøkte å sparke i oppoverbakke for det har Jendor lært meg og tenkte litt på at det der at det er så lite turister her i det minste betyr at ingen har stjålet sparken min på to vintre.
Det jeg har litt å gjøre er å montere et belte fordi jeg skal på kurs i helgen og lære å montere belter. Da er det litt bakvendt å gjøre det først men jeg har jo montert før, jeg vil bare mest se på hvilke avslutninger og lukkinger folk bruker. Så da ville jeg være ferdig sånn at jeg ikke trenger være der alle dager. Og så bestemte jeg meg for å fore beltet og det ble ikke helt hundre prosent og nå lurer jeg på om jeg skal ta det opp og begynne på nytt eller bare gi det til søsra mi som det er for hun har ikke detaljsyn når det gjelder duodji. Og ikke leser hun bloggen min heller. 

Avogtil lurer jeg på om det jeg skriver kanskje er litt for internt. Duodji og sparkeføre. Det kan da ikke være mer enn ca 2% av befolkningen som kan nikke gjenkjennende her. 

I tillegg til å sy lest av seilduk til beltet, montere det og fore det, skulle jeg lage piroger til middag og reparere et par bukser for seksåringen og rydde syrommet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg tenkte der.
For noen år siden da jeg jobbet i turismen hadde jeg et par innom som skulle med hurtigruta seinere samme dag, og lurte på hva de kunne finne på før det. Jeg ga dem noen tips, men de sa de heller ville kjøre til Vardø, Vadsø, Hamningberg og Karasjok.  
Båten gikk om ca fire timer og de hadde tenkt å legge ut på en ca 20 timers kjøretur først.
Sånn tenke jeg der, mener jeg.
Da ble det sushi til middag.
Og nå skal vi slutte å spise oppdrettslaks, det er min svarteste samvittighet. 
 
Ja, skjermmøtet, det handlet om en utstilling noen vil at jeg skal ha. Sør i Sverige. Vi får se, de var fryktlig søte, men de hadde satt av 3000 kroner i budsjettet til reise for kunstner og frakt av kunst. Jeg måtte peke på kartet da. 
Jeg kanskje kommer meg til Vardø, Vadsø, Hamningberg og Karasjok med kunsten, for den summen. 
Så vi får se. Og gripe den dagen når om kommer.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...