Om det e greit for dæ, 2014, så tar æ gjerne mer av det samme.
Litt mindre død hadde vært greit, for å vær alvorlig et øyeblikk. Det har ikke vært så lett for mine nærmeste, 2013. Og litt mer penga til mæ sjøl, men det e ikke nåkka absolutt krav. Endel større og mindre endringer har æ vel også tenkt på, men i all hovedsak vil æ gjerne ha mer av det samme.
Sees snart.
Man handler bøker
På bokhandelen, Kirkenes:
-Ja, hei, æ leite ætter ei bok æ ikke huske ka hete.
-Ja, da blir det vanskelig.
-Joda, men æ huske undertitteln. "-hvem skal eie havet".
-Åja men nei, du skjønne, æ må ha titteln og forfattern helt korrekt stava, ellers kommer æ mæ ikke inn på internett engang!
-...øh, nei, men det e vel ikke...glem det. Nehei, ok.
-Jada, nei, undertittel hjelpe ingenting. Ka slags bok e det, kanskje vi kan se på hylla.
-Det e ei bok om fiskeripolitikk?
-Ja da skal den stå...her, de e her vi har sånne bøker.
-På "Hage", ja.
-Jada. Seher! E det den her?
-Nei, det e ikke ei bok om fiskearta, det e ei bok om fiskeripolitikk.
-Hm, nei, det her va vanskelig. Har du ingen du kan spørre?
-Æ kan ring hjem?
-Gjør det!
-Ja, hei, æ leite ætter ei bok æ ikke huske ka hete.
-Ja, da blir det vanskelig.
-Joda, men æ huske undertitteln. "-hvem skal eie havet".
-Åja men nei, du skjønne, æ må ha titteln og forfattern helt korrekt stava, ellers kommer æ mæ ikke inn på internett engang!
-...øh, nei, men det e vel ikke...glem det. Nehei, ok.
-Jada, nei, undertittel hjelpe ingenting. Ka slags bok e det, kanskje vi kan se på hylla.
-Det e ei bok om fiskeripolitikk?
-Ja da skal den stå...her, de e her vi har sånne bøker.
-På "Hage", ja.
-Jada. Seher! E det den her?
-Nei, det e ikke ei bok om fiskearta, det e ei bok om fiskeripolitikk.
-Hm, nei, det her va vanskelig. Har du ingen du kan spørre?
-Æ kan ring hjem?
-Gjør det!
Hei
Da var jeg oppe og gikk igjen. Som en annen server.
Det er faktisk tredje jula på rad jeg har valgt å være syk, men i år er første gangen jeg har klart å prikke inn storformen på selveste juledagene.
I går begynte det å letne litt og jeg var hos pappa på pinnekjøtt. Og multebær til dessert selvsagt. Pappa rensker ikke bærene, for han plukker så rent. Eget utsagn. For min egen del har jeg aldri funnet fiskesnøre i multekremen før.
I dag var jeg i byen, og traff Kari og Mari og Gøran og Ailo og Ravna og Morten og Kajsa, hadde jo litt og ta igjen, og var også og byttet en gave og påbegynte prosessen med å bruke et gavekort på bokhandelen. Jeg ville ha tak i en bok, men husket ikke helt navnet, og da kunne damen desverre ikke hjelpe meg, for hun måtte ha det nøyaktige navnet og korrekt stavemåte på forfatteren, ellers kunne hun ikke en gang komme inn på interett.
Jeg var for varm til å drive med voksenopplæring, dessuten ville jeg mye heller gå på middag hos svigers enn å stå der og gi opp, så da stavret jeg meg opp på fjellet og spiste middag hos svigers. Etterpå gikk vi en tur til Bernt og Kari og Anders og Eivind, og nå er jeg hjemme og vi skal spille spill. I morgen skal jeg treffe samme Kari og også Marie og Einar og Morten og Hilde, samt spise ørret hos min far, men ikke spille spill. I litt ymse rekkefølger.
Som jeg sa har jeg jo litt å ta igjen.
Det er faktisk tredje jula på rad jeg har valgt å være syk, men i år er første gangen jeg har klart å prikke inn storformen på selveste juledagene.
I går begynte det å letne litt og jeg var hos pappa på pinnekjøtt. Og multebær til dessert selvsagt. Pappa rensker ikke bærene, for han plukker så rent. Eget utsagn. For min egen del har jeg aldri funnet fiskesnøre i multekremen før.
I dag var jeg i byen, og traff Kari og Mari og Gøran og Ailo og Ravna og Morten og Kajsa, hadde jo litt og ta igjen, og var også og byttet en gave og påbegynte prosessen med å bruke et gavekort på bokhandelen. Jeg ville ha tak i en bok, men husket ikke helt navnet, og da kunne damen desverre ikke hjelpe meg, for hun måtte ha det nøyaktige navnet og korrekt stavemåte på forfatteren, ellers kunne hun ikke en gang komme inn på interett.
Jeg var for varm til å drive med voksenopplæring, dessuten ville jeg mye heller gå på middag hos svigers enn å stå der og gi opp, så da stavret jeg meg opp på fjellet og spiste middag hos svigers. Etterpå gikk vi en tur til Bernt og Kari og Anders og Eivind, og nå er jeg hjemme og vi skal spille spill. I morgen skal jeg treffe samme Kari og også Marie og Einar og Morten og Hilde, samt spise ørret hos min far, men ikke spille spill. I litt ymse rekkefølger.
Som jeg sa har jeg jo litt å ta igjen.
Jula 2013- not my thing
Etter den veldig varme velkomsten, har jeg tilbragt tiden på en sovesofa med sprekk i midten, i selskap med en uvelkommen men entusiastisk forkjølelse.
Jeg var så vidt oppe og vaka til pinnekjøttet, men det smakte ingenting. Ettersom jeg er så forkjølet. De andre forsikret meg imidlertid om at det var det beste pinnekjøttet vi noen gang har hatt.
Heldigvis har samedyna blitt fordelt over til noen med mer stereotyp samisk kroppslengde. Tror jeg klagde tilstrekkelig på den i fjor jul, da jeg også var syk, til at min mor tok hintet.
Jaja. Jeg skal innrømme at jeg er litt misfornøyd.
Jeg var så vidt oppe og vaka til pinnekjøttet, men det smakte ingenting. Ettersom jeg er så forkjølet. De andre forsikret meg imidlertid om at det var det beste pinnekjøttet vi noen gang har hatt.
Heldigvis har samedyna blitt fordelt over til noen med mer stereotyp samisk kroppslengde. Tror jeg klagde tilstrekkelig på den i fjor jul, da jeg også var syk, til at min mor tok hintet.
Jaja. Jeg skal innrømme at jeg er litt misfornøyd.
Velkomsten
Altså gud så deilig å komme hjem.
Pappa hentet meg på flyplassen. Han kjente meg ikke igjen. Og det er ikke første gangen heller. Men jeg kjente jo ham igjen så jeg fikk skyss ned til mamma. Når jeg kommer til mamma, fullastet med taxfreepresanger, er det ingen som klarer å løsrive seg fra tven, ingen som kommer ned og ønsker meg velkommen hjem og hjem til jula. Jeg forlanger altså en eller annen form for velkomstkommité når jeg har kjøpt inn julebrennvinet. Og når barnet kommer hjem til jul. En prosesjon av noe slag hadde vært fint, men et enkelt "hei" holder lenge.
Og i dag, da jeg var nete på Sentrum og drakk kaffe med the Stig og søstersen, kommer en kompis av the Stig og hilser på, og han tror at søstra mi er dattera mi.
Hurra og gledelig jul.
Nå går jeg og forsyner meg av julebrennvinet.
Pappa hentet meg på flyplassen. Han kjente meg ikke igjen. Og det er ikke første gangen heller. Men jeg kjente jo ham igjen så jeg fikk skyss ned til mamma. Når jeg kommer til mamma, fullastet med taxfreepresanger, er det ingen som klarer å løsrive seg fra tven, ingen som kommer ned og ønsker meg velkommen hjem og hjem til jula. Jeg forlanger altså en eller annen form for velkomstkommité når jeg har kjøpt inn julebrennvinet. Og når barnet kommer hjem til jul. En prosesjon av noe slag hadde vært fint, men et enkelt "hei" holder lenge.
Og i dag, da jeg var nete på Sentrum og drakk kaffe med the Stig og søstersen, kommer en kompis av the Stig og hilser på, og han tror at søstra mi er dattera mi.
Hurra og gledelig jul.
Nå går jeg og forsyner meg av julebrennvinet.
Noe helt annet-
Hvordan lærer døve barn seg å lese og skrive?
Jeg har forsøkt å google det men jeg finner bare svar som forsøker å idiotforklare meg- "de bruker tegnspråk!"
Det jeg lurer på er helt konkret. Hvordan foklarer man systemet av lyd+lyd=lyd= mening til en som ikke forholder seg til lyd?
Jeg har tenkt på når jeg selv lærte å lese, og på hvordan jeg ville gått fram om jeg skulle lært noen andre å lese, at lydene sssssss og aaaaaa og ffffffffffffffffff og ttttttt blir ssssaaaaffffft. At elementer blir en helhet.
Om man ikke forholder seg til disse elementene, hvordan skal man da få forklart logikken bak skriftspråket på en måte som gjør at man forstår det? Det må da være utrolig vanskelig å lære seg. Det blir litt som kinesiske tegn bare helt ulogisk.
Jeg regner med at folk som ikke hører forholder seg til tekst gjennom det visuelle. (Do-oh!) Det jeg lurer på er selve innlæringen. Jeg husker så godt når jeg selv knekte den der koden, at bokstavene ble til lyder som ble til ord. Hvilken kode er det du knekker når du er døv? Hvordan gjør du det og hvordan får du det forklart? Om du selv hører, hvordan i all verden forklarer du det?
Dette er meget mystisk for meg.
Jeg har forsøkt å google det men jeg finner bare svar som forsøker å idiotforklare meg- "de bruker tegnspråk!"
Det jeg lurer på er helt konkret. Hvordan foklarer man systemet av lyd+lyd=lyd= mening til en som ikke forholder seg til lyd?
Jeg har tenkt på når jeg selv lærte å lese, og på hvordan jeg ville gått fram om jeg skulle lært noen andre å lese, at lydene sssssss og aaaaaa og ffffffffffffffffff og ttttttt blir ssssaaaaffffft. At elementer blir en helhet.
Om man ikke forholder seg til disse elementene, hvordan skal man da få forklart logikken bak skriftspråket på en måte som gjør at man forstår det? Det må da være utrolig vanskelig å lære seg. Det blir litt som kinesiske tegn bare helt ulogisk.
Jeg regner med at folk som ikke hører forholder seg til tekst gjennom det visuelle. (Do-oh!) Det jeg lurer på er selve innlæringen. Jeg husker så godt når jeg selv knekte den der koden, at bokstavene ble til lyder som ble til ord. Hvilken kode er det du knekker når du er døv? Hvordan gjør du det og hvordan får du det forklart? Om du selv hører, hvordan i all verden forklarer du det?
Dette er meget mystisk for meg.
På grensen til et demokratisk problem
Det er ikke ofte jeg bruker det uttrykket. Jeg er i det hele tatt forsiktig med å snakke om demokrati.
Det har blitt litt sånn at vil vi kalle noe bra, da sier vi at det er demokratisk. Og det er ikke alltid like logisk.
Men dette, det er på grensen til å være et demokratisk problem.
Ikke at Vibeke Larsen mener at man skal gi samedebatten til sameungdom. Det kunne jo i og for seg vært et demokratisk problem. Hadde det bare vært så vel, for å si det sånn. Problemet, som hun peker på, og som så vakkert illustreres under selve kronikken av debattantene som hiver seg på, er at enhver samedebatt kuppes av et par tullkuker. To ledende surpeiser og to-tre småtullinger.
Joda, jeg velger å bruke sånne ord. Det er ikke så konstruktivt. Tvert imot. Men akk så sant.
Problemet er at det er umulig å være konstruktiv. Det er umulig å debattere. Og det er faktisk et problem. Det går maks fjorten minutter fra et debattinlegg med perifert samisk tema er lagt ut på en nettside til tullkuk Jarl Hellesvik eller sjefstullkuk Bjørn E. Hansen er ute med klipp-og-lim-retorikken sin og gneldring om ilo169. Uavhengig av hva nå kronikken med perifert samisk tema egentlig ville ta opp. Problemet er ikke at de er uenige i det kronikkskriveren har skrevet. Problemet er at ingen andre får si noe. Det er som å åpne munnen for å si noe og så bli bombardert med bæsj. Man lukker den bare igjen. Og det gjør debatten så uinteressant. Det er ingen som gidder å være med lengre, fordi et par gubber har hakk i plata og stereoanlegget på 11. Motsier man dem ropes det på sensur og knebling. Prøver man seg med fakta blir man latterliggjort. Man tar det ikke akkurat til seg, for det er så lett gjennomskuelig, men: debatten har stoppet opp. Det hele er på barnehagenivå og da gidder ingen andre en de som fortsatt går i barnehagen, å være med
Det er sjelden jeg velger ord som tullkuk eller gubbe på en meningsmotstander. Men hva skal man gjøre med folk som skriver mer eller mindre "og er du ikke enig med meg har du bevist at du er idiot". Altså, jeg vet jo, det man egentlig skal gjøre er å overse dem. Men det er jo akkurat her problemet ligger, det går ikke. Enhver som sier noe overhodet angripes med samme gamle breking, ufine tone og billige retoriske poenger. Man blir helt matt. Fordi det er så håpløst at det som kunne vært en debatt kuppes av noen som i andre sammenhenger er så lang ute på viddene at man bare hadde ledd av det. Joda, vi ler av det. Men en debatt hadde jo sikkert vært fint. Sånn som det er nå, eksisterer den ikke. Den er begravd i skiten til to stykker det riktignok er veldig synd på, og stor enighet om akkurat det, men likevel. Bæsj er bæsj.
Nå hadde jeg tenkt å klippe ut noen eksempler på god debattidioti, men det var så mye at jeg gikk i stå. Den som vil ha litt lørdagsunderholdning kan jo gå inn og lese selv. Men man går fort lei altså.
Det har blitt litt sånn at vil vi kalle noe bra, da sier vi at det er demokratisk. Og det er ikke alltid like logisk.
Men dette, det er på grensen til å være et demokratisk problem.
Ikke at Vibeke Larsen mener at man skal gi samedebatten til sameungdom. Det kunne jo i og for seg vært et demokratisk problem. Hadde det bare vært så vel, for å si det sånn. Problemet, som hun peker på, og som så vakkert illustreres under selve kronikken av debattantene som hiver seg på, er at enhver samedebatt kuppes av et par tullkuker. To ledende surpeiser og to-tre småtullinger.
Joda, jeg velger å bruke sånne ord. Det er ikke så konstruktivt. Tvert imot. Men akk så sant.
Problemet er at det er umulig å være konstruktiv. Det er umulig å debattere. Og det er faktisk et problem. Det går maks fjorten minutter fra et debattinlegg med perifert samisk tema er lagt ut på en nettside til tullkuk Jarl Hellesvik eller sjefstullkuk Bjørn E. Hansen er ute med klipp-og-lim-retorikken sin og gneldring om ilo169. Uavhengig av hva nå kronikken med perifert samisk tema egentlig ville ta opp. Problemet er ikke at de er uenige i det kronikkskriveren har skrevet. Problemet er at ingen andre får si noe. Det er som å åpne munnen for å si noe og så bli bombardert med bæsj. Man lukker den bare igjen. Og det gjør debatten så uinteressant. Det er ingen som gidder å være med lengre, fordi et par gubber har hakk i plata og stereoanlegget på 11. Motsier man dem ropes det på sensur og knebling. Prøver man seg med fakta blir man latterliggjort. Man tar det ikke akkurat til seg, for det er så lett gjennomskuelig, men: debatten har stoppet opp. Det hele er på barnehagenivå og da gidder ingen andre en de som fortsatt går i barnehagen, å være med
Det er sjelden jeg velger ord som tullkuk eller gubbe på en meningsmotstander. Men hva skal man gjøre med folk som skriver mer eller mindre "og er du ikke enig med meg har du bevist at du er idiot". Altså, jeg vet jo, det man egentlig skal gjøre er å overse dem. Men det er jo akkurat her problemet ligger, det går ikke. Enhver som sier noe overhodet angripes med samme gamle breking, ufine tone og billige retoriske poenger. Man blir helt matt. Fordi det er så håpløst at det som kunne vært en debatt kuppes av noen som i andre sammenhenger er så lang ute på viddene at man bare hadde ledd av det. Joda, vi ler av det. Men en debatt hadde jo sikkert vært fint. Sånn som det er nå, eksisterer den ikke. Den er begravd i skiten til to stykker det riktignok er veldig synd på, og stor enighet om akkurat det, men likevel. Bæsj er bæsj.
Nå hadde jeg tenkt å klippe ut noen eksempler på god debattidioti, men det var så mye at jeg gikk i stå. Den som vil ha litt lørdagsunderholdning kan jo gå inn og lese selv. Men man går fort lei altså.
for the #win, for the #fail
Helgens produkter. I den rekkefølgen
Veldig fornøyd med krakken jeg fant i soprommet og trakk om. Vel. Spikret fast et saueskinn i. Ikke fullt så fornøyd med et par kommagbånd der man faktisk ikke engang kan SE at det er mønstrete kommagbånd. Skulle bli en overraskelsespresang, nå beholder jeg dem selv.
Nivået på debatten
Denne kan man lese:
http://www.nrk.no/ytring/saerbehandling-av-samene-er-urimelig-1.11398616
Eller så kan man la være. Man har lest det før. Det tilfører ingenting og man sitter igjen med en følelse av å være lei seg uten å forstå hvorfor.
Én som er litt smartere enn meg forklarte meg hvorfor jeg blir trist av sånne ting. Han sa: tenk deg at det satt en gubbe utenfor Oslo, uten utdanning eller stilling, og uttalte seg om juss og saker som berører internasjonal lov, uten å overhodet ha peiling eller kunnskaper om det han sier. Alt han sier baserer seg på hans egen synsing.
Tror du det debattinnlegget hadde sluppet til? Tror du redaktøren hadde vurdert det som bra nok?
Nei.
Men med en gang det gjelder samer så er det greit. Og det er fordi vi er så jævla dumme i Nordnorge at det er sånt man må ta til takke med. Vi har ingen intelligensia (må alltid slå opp hvordan det ordet staves, sier litt om mitt eget nivå), vi har ingen bra aviser, vi har bare puseradio. Vi har ikke overblikk og utdannelse nok. Vi er sopt i hauet alle mann.
Nei,
det vet jeg jo at vi ikke er. Men jeg har likevel litt rett i det jeg sier. Det foregår ikke så mye bra gravejournalistikk eller statsmannskap på høyt nivå der jeg kommer fra. Det gjør ikke det.
Men en ting skal være sikkert og sagt: det er ikke vår skyld.
http://www.nrk.no/ytring/saerbehandling-av-samene-er-urimelig-1.11398616
Eller så kan man la være. Man har lest det før. Det tilfører ingenting og man sitter igjen med en følelse av å være lei seg uten å forstå hvorfor.
Én som er litt smartere enn meg forklarte meg hvorfor jeg blir trist av sånne ting. Han sa: tenk deg at det satt en gubbe utenfor Oslo, uten utdanning eller stilling, og uttalte seg om juss og saker som berører internasjonal lov, uten å overhodet ha peiling eller kunnskaper om det han sier. Alt han sier baserer seg på hans egen synsing.
Tror du det debattinnlegget hadde sluppet til? Tror du redaktøren hadde vurdert det som bra nok?
Nei.
Men med en gang det gjelder samer så er det greit. Og det er fordi vi er så jævla dumme i Nordnorge at det er sånt man må ta til takke med. Vi har ingen intelligensia (må alltid slå opp hvordan det ordet staves, sier litt om mitt eget nivå), vi har ingen bra aviser, vi har bare puseradio. Vi har ikke overblikk og utdannelse nok. Vi er sopt i hauet alle mann.
Nei,
det vet jeg jo at vi ikke er. Men jeg har likevel litt rett i det jeg sier. Det foregår ikke så mye bra gravejournalistikk eller statsmannskap på høyt nivå der jeg kommer fra. Det gjør ikke det.
Men en ting skal være sikkert og sagt: det er ikke vår skyld.
eh...eller vent....
Skulle til å spørre: er det fler enn meg som har trøbbel med å kommentere?
Men så innså jeg at den som trøbbel har, ikke kan kommentere.
Jeg får iallefall ikke til å kommentere verken her eller der. Og det vet jeg at gårsdagens gjesteblogger ikke får til heller, for ikke å snakke om Myrsnipa, men hun er jo en foregangsfigur i kommentartrøblet. Nå også jeg. Jeg kan jo heller ikke like gjerne kommentere andres innlegg på min egen blogg.
Hva er det du holder på med, Blogger? Og Wordpress?
Hilsen frkstrert.
Men så innså jeg at den som trøbbel har, ikke kan kommentere.
Jeg får iallefall ikke til å kommentere verken her eller der. Og det vet jeg at gårsdagens gjesteblogger ikke får til heller, for ikke å snakke om Myrsnipa, men hun er jo en foregangsfigur i kommentartrøblet. Nå også jeg. Jeg kan jo heller ikke like gjerne kommentere andres innlegg på min egen blogg.
Hva er det du holder på med, Blogger? Og Wordpress?
Hilsen frkstrert.
En ufrivillig gjestebogger. Og uvitende, ikke minst
Jeg har mange lesere som heier på meg. En av dem er dagens gjesteblogger. Hun vet ikke selv at hun er dagens gjesteblogger, men hun hadde lagt ut en så fin status på facebook at jeg bare kopierer den og legger den inn her:
Å bo på et lite sted som Kirkenes... Bygdedyret, Janteloven og alle-vet-alt-om-alle. Fravær av kaffebara, fasjonable restauranta og et rikt kulturliv. Det e ei sida av livet her nord. Vi kan kalle det ka vi vil; blålystida e nu kald og mørk, uansett korsn vi vrir og vende på det…
For tre uker siden fikk æ protese i kneet ved UNN i Tromsø. Det begynte der; venna og ungdomma hjemmefra kom på besøk. For å motivere, og for å heie på mæ. Vel hjemme bare fortsatte det. Æ har fått hjemlaga fiskekaker på døra. Folk har kommet på besøk med oppmuntrende ord, blomster, bøker, te, vin, sjokolade, ferske rundstykka og ukeblar til å fordrive tida med. Æ har fått tilbud om snemåking og hjelp til anna praktiske gjøremål fra ungdomma, blitt henta til kino og konsert av venna. Fått formiddagsbesøk med lunsjen brakt i en pose under armen. Blitt invitert til middag og kafebesøk, henta og brakt hjem igjen. Fått sms fra kollegaer og bekjente med lykkeønskninger og omsorg. Bilen har blitt måka fram og adventsstasjet henta ned fra loftet. Folk kommer innom bare for å se korsn det står til, og for å høre om dem kan gjøre nåkka. Telefona fra venna som e på butikken, og lure på om det e nå æ treng. Perifere bekjente som stoppe mæ og lure på korsn det går, og gir uttrykk for ekte omtanke. Naboa som melde at dem stille opp hvis det skulle være nåkka.
Det e også å bo på et lite sted som Kirkenes. Det finns ting vi ikke har. Men så e det så mye vi har. Folksom bryr sæ. På ordentlig. Æ blir så takknemlig - æ skal aldri flytt herifra!
Er det rart man er lokalpatriot. Et så fint sted og så mange fine folk. Og så fine uvitende gjestebloggere.
Å bo på et lite sted som Kirkenes... Bygdedyret, Janteloven og alle-vet-alt-om-alle. Fravær av kaffebara, fasjonable restauranta og et rikt kulturliv. Det e ei sida av livet her nord. Vi kan kalle det ka vi vil; blålystida e nu kald og mørk, uansett korsn vi vrir og vende på det…
For tre uker siden fikk æ protese i kneet ved UNN i Tromsø. Det begynte der; venna og ungdomma hjemmefra kom på besøk. For å motivere, og for å heie på mæ. Vel hjemme bare fortsatte det. Æ har fått hjemlaga fiskekaker på døra. Folk har kommet på besøk med oppmuntrende ord, blomster, bøker, te, vin, sjokolade, ferske rundstykka og ukeblar til å fordrive tida med. Æ har fått tilbud om snemåking og hjelp til anna praktiske gjøremål fra ungdomma, blitt henta til kino og konsert av venna. Fått formiddagsbesøk med lunsjen brakt i en pose under armen. Blitt invitert til middag og kafebesøk, henta og brakt hjem igjen. Fått sms fra kollegaer og bekjente med lykkeønskninger og omsorg. Bilen har blitt måka fram og adventsstasjet henta ned fra loftet. Folk kommer innom bare for å se korsn det står til, og for å høre om dem kan gjøre nåkka. Telefona fra venna som e på butikken, og lure på om det e nå æ treng. Perifere bekjente som stoppe mæ og lure på korsn det går, og gir uttrykk for ekte omtanke. Naboa som melde at dem stille opp hvis det skulle være nåkka.
Det e også å bo på et lite sted som Kirkenes. Det finns ting vi ikke har. Men så e det så mye vi har. Folksom bryr sæ. På ordentlig. Æ blir så takknemlig - æ skal aldri flytt herifra!
Er det rart man er lokalpatriot. Et så fint sted og så mange fine folk. Og så fine uvitende gjestebloggere.
Men hvor skal jeg jobbe da?
Jeg forsøker å finne et atelier i Stockholm. Planen er å produsere en av utstillingene i Sthlm og resten hjemme. Det blir enklest å produsere den som skal vises i Stockholm, i Stockholm. Såklart. Eller ikke såklart, men i dette tilfellet da.
Men ikke faen om jeg klarer å finne meg et sted å arbeide i stokkeholmen. Jeg kjenner vel rett og slett ikke nok svensker. Jeg har ikke de riktige kontaktene. Og ingenting av det jeg har vært og sett på har møtt mine høye standarder. Som er:
-ateljé. Ikke kontorplass.
-ca tyve kvadrat. Eller mer. Og tyve kvadrat i fysisk, virkelig forstand, ikke 12 kvadrat og et relativt syn på størrelser.
-eget rom. Ikke gjennomgangsrom for alle andre i huset.
-ikke mugglukt.
-innendørs
-gjerne elektrisitet og innlagt vann, men det er ikke noe absolutt krav. Eller jo. Eller nei.
Ikke en gang med det gamle multebærtrikset fungerer det.
Eller, multebærene ble kasta inn i avtalen av mitt søskenbarn Anne for bare noen timer siden, så jeg får vel gi det litt tid og se om det har noe effekt.
Argh. Jeg vil ha ateljé.
Men ikke faen om jeg klarer å finne meg et sted å arbeide i stokkeholmen. Jeg kjenner vel rett og slett ikke nok svensker. Jeg har ikke de riktige kontaktene. Og ingenting av det jeg har vært og sett på har møtt mine høye standarder. Som er:
-ateljé. Ikke kontorplass.
-ca tyve kvadrat. Eller mer. Og tyve kvadrat i fysisk, virkelig forstand, ikke 12 kvadrat og et relativt syn på størrelser.
-eget rom. Ikke gjennomgangsrom for alle andre i huset.
-ikke mugglukt.
-innendørs
-gjerne elektrisitet og innlagt vann, men det er ikke noe absolutt krav. Eller jo. Eller nei.
Ikke en gang med det gamle multebærtrikset fungerer det.
Eller, multebærene ble kasta inn i avtalen av mitt søskenbarn Anne for bare noen timer siden, så jeg får vel gi det litt tid og se om det har noe effekt.
Argh. Jeg vil ha ateljé.
I dag har jeg bakt og pyntet til jul
Hvor mange husmorpoeng får man for det? Og hvor mange mister man for å kaste en hel pose spekulasi i søpla? Altså en hel bærepose?
Jeg syntes oppskrifta virket litt voldsom, så jeg halverte den. Jeg burde kvartulert den. Det tok meg hele dagen og endte opp som noe uspiselig. Desverre.
Men så kom the Stig hjem, og han mente at dette var da helt vanlig spekulasi, og nå er jeg bare forvirret. Og har rykte på meg som en som krisemaksimerer.
Jeg mener fortsatt at den bare skal kastes. Virkelig.
Den ender vel med at jeg legger dem i en kakeboks og så kaster vi dem en gang i januar.
Jeg syntes oppskrifta virket litt voldsom, så jeg halverte den. Jeg burde kvartulert den. Det tok meg hele dagen og endte opp som noe uspiselig. Desverre.
Men så kom the Stig hjem, og han mente at dette var da helt vanlig spekulasi, og nå er jeg bare forvirret. Og har rykte på meg som en som krisemaksimerer.
Jeg mener fortsatt at den bare skal kastes. Virkelig.
Den ender vel med at jeg legger dem i en kakeboks og så kaster vi dem en gang i januar.
Øh...to historier som egentlig henger sammen. Men jeg husker ikke helt hvordan.
Jeg vasker til påske, hadde jeg nær sagt, men det var fordi jeg tenkte på noe helt annet. Til jul, mener jeg.
Jeg har for en tid siden gått til anskaffelse av en mikrofiberklut. Litt fordi jeg støvsuger med diverse statiske kluter, eller tørker støv da, ettersom jeg ikke tåler verken støv eller støvsuger, da blir det kosekveld i bihulene. Som mikrofiberfantast var det liksom en naturlig forlegning å dra mikrofiberiet over i vaskinga. Og gudbevares så rent det skal bli med denne mikrofiberkluten. Og den tåler ikke engang å se såpe, da blir den ødelagt. Blir så mye renere uten såh. Og så så lett og så så tidsbesparende du!
Og det er godt mulig det, det er jo lenge siden man fikk prediket at såpe bare klistrer støvet til gulvet og det er egentlig ikke rent i det hele tatt så jeg føler egentlig ikke at jeg har kastet meg på noe new age -hysteri.
Så jeg vasker med mikrofiber. Og den tar flekker og det blir sikkert kjemperent, jeg mener, jeg har det sjelden så skittent at jeg faktisk ser en signifikant forskjell etter at jeg har vasket. Det er vel mer følelsen. Troen.
Og den uteblir jo med mikrofiberklut. For det lukter jo ingenting når man ikke vasker med grønnsåpe.
Så jeg vasker én gang med mikrofiber, og så en gang til med grønnsåpe.
Ja gud så tidsbesparende med sånn mikrofiber du!
I går var jeg på fest (ja jeg vet, virker helt malapropos, men gi meg noen sekunder) og det ble litt samme greia. Jeg hadde ganske mye å gjøre i dag, (blant annet begynnende julevask) så jeg gadd ikke å være bakfull og derfor gadd jeg ikke å drikke. Eller, to glass vin hadde jeg sikkert klart, men det er ofte sånn at det andre glasset inviterer det tredje glasset inn ("stå nå ikke der på trappa og glo da, kom inn!") så jeg bestemte meg for avholdsfest. Jeg hadde med noen alkoholfrie øl så ikke folk skulle begynne å mase. Det er jo ikke lov å ikke drikke alkohol på fest. Det er en personlig fornærmelse mot de som drikker og et angrep på sosialdemokratiet og stortinget og hele vår kultur. Odelstinget sikkert også.
Men. Nå var nå dette den type fest der man egentlig må helle nedpå et par whisky for å holde ut med enkelte av festdeltagerne. Det er først da man ser den virkelige sjarmen i dem, og mine alkoholfrie øl gjorde ikke jobben. Så der hadde jeg rett og slett forregnet meg litt.
Og gikk tidlig hjem. Forholdsvis.
Og i morgest våknet jeg og var ganske bakis. Til jeg kom på at jeg hadde jo ikke drukket en dråpe alkohol. Da letnet det litt. Men ikke helt. Ærlig talt. Hva er dette slags opplegg?
Og her skulle jeg binde sammen de to historiene men nå har jeg glemt hvordan jeg hadde tenkt å få det til. Jeg hadde liksom en klar fobindelse og åpenbart poeng, men det ble helt borte for meg.
Det var i det hele tatt mye som ikke stemte for meg i dag og i denne bloggposten.
Høh.
Jeg har for en tid siden gått til anskaffelse av en mikrofiberklut. Litt fordi jeg støvsuger med diverse statiske kluter, eller tørker støv da, ettersom jeg ikke tåler verken støv eller støvsuger, da blir det kosekveld i bihulene. Som mikrofiberfantast var det liksom en naturlig forlegning å dra mikrofiberiet over i vaskinga. Og gudbevares så rent det skal bli med denne mikrofiberkluten. Og den tåler ikke engang å se såpe, da blir den ødelagt. Blir så mye renere uten såh. Og så så lett og så så tidsbesparende du!
Og det er godt mulig det, det er jo lenge siden man fikk prediket at såpe bare klistrer støvet til gulvet og det er egentlig ikke rent i det hele tatt så jeg føler egentlig ikke at jeg har kastet meg på noe new age -hysteri.
Så jeg vasker med mikrofiber. Og den tar flekker og det blir sikkert kjemperent, jeg mener, jeg har det sjelden så skittent at jeg faktisk ser en signifikant forskjell etter at jeg har vasket. Det er vel mer følelsen. Troen.
Og den uteblir jo med mikrofiberklut. For det lukter jo ingenting når man ikke vasker med grønnsåpe.
Så jeg vasker én gang med mikrofiber, og så en gang til med grønnsåpe.
Ja gud så tidsbesparende med sånn mikrofiber du!
I går var jeg på fest (ja jeg vet, virker helt malapropos, men gi meg noen sekunder) og det ble litt samme greia. Jeg hadde ganske mye å gjøre i dag, (blant annet begynnende julevask) så jeg gadd ikke å være bakfull og derfor gadd jeg ikke å drikke. Eller, to glass vin hadde jeg sikkert klart, men det er ofte sånn at det andre glasset inviterer det tredje glasset inn ("stå nå ikke der på trappa og glo da, kom inn!") så jeg bestemte meg for avholdsfest. Jeg hadde med noen alkoholfrie øl så ikke folk skulle begynne å mase. Det er jo ikke lov å ikke drikke alkohol på fest. Det er en personlig fornærmelse mot de som drikker og et angrep på sosialdemokratiet og stortinget og hele vår kultur. Odelstinget sikkert også.
Men. Nå var nå dette den type fest der man egentlig må helle nedpå et par whisky for å holde ut med enkelte av festdeltagerne. Det er først da man ser den virkelige sjarmen i dem, og mine alkoholfrie øl gjorde ikke jobben. Så der hadde jeg rett og slett forregnet meg litt.
Og gikk tidlig hjem. Forholdsvis.
Og i morgest våknet jeg og var ganske bakis. Til jeg kom på at jeg hadde jo ikke drukket en dråpe alkohol. Da letnet det litt. Men ikke helt. Ærlig talt. Hva er dette slags opplegg?
Og her skulle jeg binde sammen de to historiene men nå har jeg glemt hvordan jeg hadde tenkt å få det til. Jeg hadde liksom en klar fobindelse og åpenbart poeng, men det ble helt borte for meg.
Det var i det hele tatt mye som ikke stemte for meg i dag og i denne bloggposten.
Høh.
Frk. Figenschou kaster seg inn i kunstnerdebatten
(er det en debatt, forresten? utenfor min twitter- og facebookkonto?)
Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.
Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?
Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter, en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer, ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.
Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.
Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.
Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.
Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.
Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.
Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?
Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter, en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer, ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.
Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.
Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.
Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.
Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.
menne hæeh?
Jeg leser nesten alle bloggene jeg leser, i Feedly. Jeg vet ikke hvordan dere andre gjør det, men jeg er faktisk svært sjelden innom den faktiske bloggen.
Og fordi jeg er selvopptatt, sjekker jeg innimellom hvor mange som følger meg i sin Feedly. Det har pleid å ligge på sånn tretti- førti.
Til heromdagen. Eller heromuken egentlig. Da plutselig hadde en sånn tretti- førti mennesker forlatt meg og jeg satt igjen med fem. Wått?
Hvordan har jeg klart å provosere eller kjede folk sånn til de grader at de har stormforlatt meg i sluttet tropp?
Se, det er meg et mysterium.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt å endre på noe uansett. Her tar man det man får, sådetså. Jeg er ikke mer generøs enn som så. Men det var kanskje litt rart at alle skulle innse det akkurat samtidig.
Og fordi jeg er selvopptatt, sjekker jeg innimellom hvor mange som følger meg i sin Feedly. Det har pleid å ligge på sånn tretti- førti.
Til heromdagen. Eller heromuken egentlig. Da plutselig hadde en sånn tretti- førti mennesker forlatt meg og jeg satt igjen med fem. Wått?
Hvordan har jeg klart å provosere eller kjede folk sånn til de grader at de har stormforlatt meg i sluttet tropp?
Se, det er meg et mysterium.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt å endre på noe uansett. Her tar man det man får, sådetså. Jeg er ikke mer generøs enn som så. Men det var kanskje litt rart at alle skulle innse det akkurat samtidig.
njæh....
Ikke så fryktelig fornøyd, egentlig.
Jeg er jo egentlig veldig flink til å veve bånd, og med et så enkelt mønster kommer det ikke så godt fram. Dessuten likte jeg den der frihåndstestingen på starten av båndet bedre enn mønsteret, sånn estetisk sett. Tror kanskje jeg lager en slags råkkenrållvariant der jeg veksler mellom mønster og vill vest. Og at det muligens er siste gang jeg vever et så enkelt mønster. Ja, det går fort, men nei, jeg får ikke briljere som veverske. Da kan det være det samme.
Skulle gjerne prøvd å veve med glittertråder som bunnfarge, men glittergarn er dyrt, og jeg er for snål.
nomaden
Hver gang jeg kommer inn på kjøkkenet og skal skru på lyset, og famler rundt på en vegg der det ikke er lysbryter og aldri har vært det, tenker jeg på dette at ja her bor jeg, men jeg verken er her nok eller bor her nok til at det er her jeg bor, eller til at kroppen husker at lysbryteren er på venstre side av døra. Men det er nå likevel fint å ha en slags base da, der man kan famle runt etter lysbrytere på feil side av døra og
fundere på å sette opp en liten hylle over spøkelseslysbryteren, en liten hylle med en liten skål med karameller i. Så jeg får annet å tenke på.
fundere på å sette opp en liten hylle over spøkelseslysbryteren, en liten hylle med en liten skål med karameller i. Så jeg får annet å tenke på.
Hehehehehe Gudrun da....
Altså, egentlig driter jeg faktisk litt i Gudrun Sjöden. Hun er jo bare en av mange og jeg har egentlig ikke tid til å drive å bry meg om alle tantekjerringer som vil så vel men som er så dumme, så dumme. Det er så mye annet artig i verden!
Men hun er nå litt underholdende da.
Dette har hun skrevet som svar på kritikk inne på Gudrun Sjöden AS sin fb-side: (her)
Hej! Den absolut största gruppen av samer lever numera i Stockholm. Varför har de övergett sin hembygd och slutat att aktivt försöka bevara sin kultur och sina traditioner? Jag gjorde ett litet tappert försök att lyfta fram allt det vackra som finns i det samiska formspråket och färgsammansättningarna. Av misstag råkade jag använda ett gammalt uttryck för samer, vilket var väldigt onödigt och sårande för de insatta. Det är faktiskt inte alltid så lätt att förstå vad som gäller i alla kulturer. Jag skulle tro att vi lite till mans gör vissa felsteg då vi besöker Indien, Storbritannien, Tyskland eller rent av Vingåker i Sörmland. De är inte alltid vi uppfattar alla olika subtila signaler som finns i en grupp eller en kultur. Med vänliga hälsningar Gudrun
Så har hun jo selvsagt fått endel tilsvar på det og jeg håper virkelig hun hopper uti det enda en gang og gir oss et svar på svar, for det er, om ikke annet, veldig artig. Det er klart det er vanskelig å uppfatta alla olika subtile signaler når man bruker google som researchverktøy! Jeg døde litt av latter da jeg leste det.
Og det klargjør for meg at grunnen til at jeg reagerte litt på det i utgangspunktet nok var at hun så åpenbart ikke "lot seg inspirere av samekulturen", men av sitt eget stereotypiske bilde av samekulturen. Og da blir jo resultatet grusomt kjedelig. Men det tar hun igjen ved å kaste seg inn i debatten på en veldig underholdende måte!
Nå skal jeg ut og gå tur i finværet og forsøke å ikke tenke på at jeg burde ha vinterrydda balkongen, som er våt og trist og full av tapre planter. Tapre, men døde.
Og våt jord. Og gamle tomater. Og våte lecakuler.
Hvem gidder vel bruke en søndag på sånt?
Men hun er nå litt underholdende da.
Dette har hun skrevet som svar på kritikk inne på Gudrun Sjöden AS sin fb-side: (her)
Hej! Den absolut största gruppen av samer lever numera i Stockholm. Varför har de övergett sin hembygd och slutat att aktivt försöka bevara sin kultur och sina traditioner? Jag gjorde ett litet tappert försök att lyfta fram allt det vackra som finns i det samiska formspråket och färgsammansättningarna. Av misstag råkade jag använda ett gammalt uttryck för samer, vilket var väldigt onödigt och sårande för de insatta. Det är faktiskt inte alltid så lätt att förstå vad som gäller i alla kulturer. Jag skulle tro att vi lite till mans gör vissa felsteg då vi besöker Indien, Storbritannien, Tyskland eller rent av Vingåker i Sörmland. De är inte alltid vi uppfattar alla olika subtila signaler som finns i en grupp eller en kultur. Med vänliga hälsningar Gudrun
Så har hun jo selvsagt fått endel tilsvar på det og jeg håper virkelig hun hopper uti det enda en gang og gir oss et svar på svar, for det er, om ikke annet, veldig artig. Det er klart det er vanskelig å uppfatta alla olika subtile signaler når man bruker google som researchverktøy! Jeg døde litt av latter da jeg leste det.
Og det klargjør for meg at grunnen til at jeg reagerte litt på det i utgangspunktet nok var at hun så åpenbart ikke "lot seg inspirere av samekulturen", men av sitt eget stereotypiske bilde av samekulturen. Og da blir jo resultatet grusomt kjedelig. Men det tar hun igjen ved å kaste seg inn i debatten på en veldig underholdende måte!
Nå skal jeg ut og gå tur i finværet og forsøke å ikke tenke på at jeg burde ha vinterrydda balkongen, som er våt og trist og full av tapre planter. Tapre, men døde.
Og våt jord. Og gamle tomater. Og våte lecakuler.
Hvem gidder vel bruke en søndag på sånt?
Er du same eller svensk? Er du same eller norsk? Er du ikke svensk selv om du er same? Du er da også norsk! osv
Selv har jeg et ganske opp og avgjort forhold til den problematikken, og er du ekstremt interessert i hvor frk Figenschou står i dette kan du lese her, men i dag hadde jeg tenkt å skrive litt om hvorfor dette er et dårlig spørsmål.
Vi (samene) er ikke helt ferdige med fru Sjöden. Noen har rotet seg langt ut på landet og er opprørte over at svenske middelklassekvinner får gå kledd i samiske (sjödenske) klær, og andre, som forsåvidt er like langt ute på landet, har sagt til denne noen at jamen du er da også svensk. Og førstemann ute på landet har svart at nei jeg er en samisk kvinne. Andremann ute på landet har sagt at nei du er jo faktisk svensk. Og så har vi det gående.
Og det er språket som er luringen her.
"Same" viser til en etnisitet.
"Svensk" viser til en annen etnisitet, men selvsagt også til en innehaver av et svenskt pass.
Og når man diskuterer på måten over, så sauser man ihop de to betydningene ordet "svensk" (eller norsk osv) har. Ja, hun har svensk pass og bor i knugeriket Sverige, men det er fordi knugeriket har knuget til seg endel land med tilhørende folk på et tidsrom, og har gjort at to etnisiteter deler ett begrep. De er begge svenske. Men i tillegg er begrepet svensk også det som betegner den ene etnistiteten til forskjell fra den andre. Og da blir det jo faktisk skikkelig forvirrende.
Det hadde vært enklere og vi endret på det ene begrepet. La oss kalle etnosvensker, altså ikkesamiske svensker, for "dalahestprodusenter av gammelsvensk adelsslekt", for å gjøre det enkelt.
Da blir det som først var sånn:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du er da også svensk!
-Nei! Nei det er jeg ikke, jeg er same!
-Du er også svensk.
-Nei, jeg er en samisk kvinne.
-Ja, men du er faktisk også svensk.
sånn istedet:
- Ja, du er jo same, men du må huske at du er da også dalahestprodusent av gammelsvensk adelsslekt!
-Hæ, nei? Nei er jeg jo ikke!
-Øh, nei vent, litt, det....høh.
eller bare:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du også har statlige reisedokumenter!
-Ja, hva har det med saken å gjøre?
-Nei, ingenting når jeg tenker meg om.
Problemet er jo selvsagt at majoritetens navn også er minoritetens navn. Svensk. Norsk. Finsk. Russisk. Med språket gjør vi deg til en av oss.
Vi (samene) er ikke helt ferdige med fru Sjöden. Noen har rotet seg langt ut på landet og er opprørte over at svenske middelklassekvinner får gå kledd i samiske (sjödenske) klær, og andre, som forsåvidt er like langt ute på landet, har sagt til denne noen at jamen du er da også svensk. Og førstemann ute på landet har svart at nei jeg er en samisk kvinne. Andremann ute på landet har sagt at nei du er jo faktisk svensk. Og så har vi det gående.
Og det er språket som er luringen her.
"Same" viser til en etnisitet.
"Svensk" viser til en annen etnisitet, men selvsagt også til en innehaver av et svenskt pass.
Og når man diskuterer på måten over, så sauser man ihop de to betydningene ordet "svensk" (eller norsk osv) har. Ja, hun har svensk pass og bor i knugeriket Sverige, men det er fordi knugeriket har knuget til seg endel land med tilhørende folk på et tidsrom, og har gjort at to etnisiteter deler ett begrep. De er begge svenske. Men i tillegg er begrepet svensk også det som betegner den ene etnistiteten til forskjell fra den andre. Og da blir det jo faktisk skikkelig forvirrende.
Det hadde vært enklere og vi endret på det ene begrepet. La oss kalle etnosvensker, altså ikkesamiske svensker, for "dalahestprodusenter av gammelsvensk adelsslekt", for å gjøre det enkelt.
Da blir det som først var sånn:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du er da også svensk!
-Nei! Nei det er jeg ikke, jeg er same!
-Du er også svensk.
-Nei, jeg er en samisk kvinne.
-Ja, men du er faktisk også svensk.
sånn istedet:
- Ja, du er jo same, men du må huske at du er da også dalahestprodusent av gammelsvensk adelsslekt!
-Hæ, nei? Nei er jeg jo ikke!
-Øh, nei vent, litt, det....høh.
eller bare:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du også har statlige reisedokumenter!
-Ja, hva har det med saken å gjøre?
-Nei, ingenting når jeg tenker meg om.
Problemet er jo selvsagt at majoritetens navn også er minoritetens navn. Svensk. Norsk. Finsk. Russisk. Med språket gjør vi deg til en av oss.
Gudrun og samene
Gudrun Sjöden har lansert en ny kolleksjon. Vanligvis ville dette ikke vært av så stor interesse for meg, men denne gangen har hun lansert en samisk kolleksjon, basert på sitt samiske "ursprung".
Jeg må si at jeg er litt ukomfortabel med det hele, uten at jeg nødvendigvis klarer å sette fingeren helt på hva det er som er feil.
Jeg visste forsåvidt at den kom, for selskapet har i diverse samiske forum avertert etter "kvinner med typisk samisk utseende" til reklamekampanjen sin. Hvilket har vekt litt irritasjon, man blir så lei av at man må se typisk samisk ut for å tusentakk få lov å passe inn i omverdnens bilde på en same. Vi skal liksom være på én spesiell måte, og holde oss der. De fikk sin kvote sure kommentarer i de svenske og norske sameforumene, men finnene var mer villig. I Finland er jo det samiske kommet mye lengre i å være et dekorasjonselement og salgsvare, en del av turistindustrien, og mye mer utnyttet og ubeskyttet. Jeg håper ikke vi kommer så langt her, noengang.
Men kanskje skulle man bare vært glad til? At vi vises og er en del av en mainstream kleskolleksjon gjør oss kanskje mer synlige og er med på å aveksotifisere oss?
Samtidig så er det jo sånn at urfolk har en særskilt rett til beskyttelse av sine egne kulturruttrykk. Rett og slett fordi man som minoritet svekkes lettere av at folk bare forsyner seg, og man har ikke den pondusen en stat har verken til å ta konsekvensene eller til å lansere en motreaksjon.
Men er en kleskolleksjon fra en tante som har en viss tradisjon for å tråkke i den politisk ukorrekte salaten egentlig en trussel? Når de har skallbånd som belte og omtaler kommager som lappsko?
Se, det er det jeg ikke vet.
Selv har jeg jo grønne skallebånd og det er jo heller ikke rett. Nå er det jo mine egne skallebånd og langt utenfor en kommers sammenheng, jeg tjener ikke ett øre på dem og det er vel der det stikker litt, at andre bare plukker det de vil ha, via google (for det er jo det det står), driter i kunnskap men lar seg forføre av det fargerike, (herregud så lei jeg er av å være fargerik) for egen vinning og uten tanke på hvilke konsekvenser det har for andre.
En av konsekvensene er jo at vi framstår som ømtålige og sytete. Og jeg er litt lei av å presses inn i det rommet igjen og igjen. Det finnes veldig lite rom for en minoritet til å si ifra.
Man skal tåle litt, og det er de andre som skal bestemme hvor mye man skal tåle. Dette bestemmes utfra majoritetens majoritetssyn på minoriteten, som ikke er basert på en opplevelse av å være minoritet, men en opplevelse av å være majoritet.
Jeg skrev at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er feil med det hele. Det er det mange som prøver på, men som bommer litt, synes jeg. Man kan for eksempel ikke klage over at Gudrun Sjöden stjeler familiemønster når det ikke er det hun gjør. Og her handler det litt om dette rommet hvor vi blir ømtålige og sytete. Jeg synes at man helt klart har lov å reagere, men man må spisse argumentene sine og ikke bare lange ut i øst og vest. Som samer står vi nå engang litt vanskelig til når det gjelder denne typen problemer. Det kreves større saklighet av oss enn av andre.
(Her er en annen vinkling, men da må man være stødig i samisk)
Det er kanskje ikke så rart at de fleste samiske intellektuelle er jurister.
Jeg må si at jeg er litt ukomfortabel med det hele, uten at jeg nødvendigvis klarer å sette fingeren helt på hva det er som er feil.
Jeg visste forsåvidt at den kom, for selskapet har i diverse samiske forum avertert etter "kvinner med typisk samisk utseende" til reklamekampanjen sin. Hvilket har vekt litt irritasjon, man blir så lei av at man må se typisk samisk ut for å tusentakk få lov å passe inn i omverdnens bilde på en same. Vi skal liksom være på én spesiell måte, og holde oss der. De fikk sin kvote sure kommentarer i de svenske og norske sameforumene, men finnene var mer villig. I Finland er jo det samiske kommet mye lengre i å være et dekorasjonselement og salgsvare, en del av turistindustrien, og mye mer utnyttet og ubeskyttet. Jeg håper ikke vi kommer så langt her, noengang.
Men kanskje skulle man bare vært glad til? At vi vises og er en del av en mainstream kleskolleksjon gjør oss kanskje mer synlige og er med på å aveksotifisere oss?
Samtidig så er det jo sånn at urfolk har en særskilt rett til beskyttelse av sine egne kulturruttrykk. Rett og slett fordi man som minoritet svekkes lettere av at folk bare forsyner seg, og man har ikke den pondusen en stat har verken til å ta konsekvensene eller til å lansere en motreaksjon.
Men er en kleskolleksjon fra en tante som har en viss tradisjon for å tråkke i den politisk ukorrekte salaten egentlig en trussel? Når de har skallbånd som belte og omtaler kommager som lappsko?
Se, det er det jeg ikke vet.
Selv har jeg jo grønne skallebånd og det er jo heller ikke rett. Nå er det jo mine egne skallebånd og langt utenfor en kommers sammenheng, jeg tjener ikke ett øre på dem og det er vel der det stikker litt, at andre bare plukker det de vil ha, via google (for det er jo det det står), driter i kunnskap men lar seg forføre av det fargerike, (herregud så lei jeg er av å være fargerik) for egen vinning og uten tanke på hvilke konsekvenser det har for andre.
En av konsekvensene er jo at vi framstår som ømtålige og sytete. Og jeg er litt lei av å presses inn i det rommet igjen og igjen. Det finnes veldig lite rom for en minoritet til å si ifra.
Man skal tåle litt, og det er de andre som skal bestemme hvor mye man skal tåle. Dette bestemmes utfra majoritetens majoritetssyn på minoriteten, som ikke er basert på en opplevelse av å være minoritet, men en opplevelse av å være majoritet.
Jeg skrev at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er feil med det hele. Det er det mange som prøver på, men som bommer litt, synes jeg. Man kan for eksempel ikke klage over at Gudrun Sjöden stjeler familiemønster når det ikke er det hun gjør. Og her handler det litt om dette rommet hvor vi blir ømtålige og sytete. Jeg synes at man helt klart har lov å reagere, men man må spisse argumentene sine og ikke bare lange ut i øst og vest. Som samer står vi nå engang litt vanskelig til når det gjelder denne typen problemer. Det kreves større saklighet av oss enn av andre.
(Her er en annen vinkling, men da må man være stødig i samisk)
Det er kanskje ikke så rart at de fleste samiske intellektuelle er jurister.
tøys i tunellen
Gikk meg vill på Svalbard i natt.
Jeg må si at til millionby å være så synes jeg de har et utrolig tøvete t-banesystem.
Jeg må si at til millionby å være så synes jeg de har et utrolig tøvete t-banesystem.
facebook hotel
Facebook er jo ganske underholdende. Og nyttig. Men mest underholdende. Og litt plagsomt.
Plagsomt/underholdende-forholdstallet er vel kanskje det som opptar meg mest for øyeblikket. Jeg har en del fb-venner som jeg ikke vet om er mest plagsomme eller underholdende. Jeg driver stadig og vurderer om jeg skal fjerne dem. Jeg får litt krampe av enkelte. De der som gjør hele fb-veggen min om til en episode av Paradise Hotel m lavkarbotema/kattetema/fådemutavlandettema. Jeg får spader.
Samtidig er det jo litt underholdende.
Noen tolker absolutt alt i verste mening og er forurettet over en lav sko og overalt man vender blikket. Blir veldig dårlig debattmiljø av det. Særlig når man har en IQ på 35 i tillegg.
Noen er "ikke rasist, men " .
Noen poster daglige bilder av nyinnkjøp og interiører og dyre drinker og bruker ord som "snuppelurene mine og eg på byen!"
(Og noen er såklart kjempeartige og snille og gir en god mulighet til å følge med på foks liv når man ikke lenger treffes daglig. Dem er det helt klart flest av. Noen har det ikke så bra og er åpne og ærlige om det og det er også fint. Noen er nesten usynlige men smeller til en gang i blant. Og dette er jo alt det som er bra med facebook.)
Jeg driver hele tiden og vurderer om jeg ikke bare skal plukke bort de der som får det til å vri seg i meg av forundring over hvor dumme tilsynelatende oppegående mennesker kan være og bare forholde meg til den delen av facebook som gjør meg glad. Men samtidig...så ER det jo litt underholdende. Det er som en dårlig tv-serie som man jo selvsagt ikke burde brukt tid på å se men som man ser på likevel. Med høy putefaktor. Det er plagsomt pinlig, men man vender likevel tilbake igjen og igjen.
Jeg tror dere vet hva jeg mener.
Noen har jeg faktisk plukka bort. De med høy snuppelurefaktor. Jeg har en til som ligger på vippen, en "hva MENER du med det? vennligst FORKLAR!"-variant.
Problemet med å plukke bort folk er at man kan jo liksom ikke plukke dem fram igjen, uten en forklaring på hvorfor man fjernet dem i utgangspunktet.
Jo, jeg syntes du var så dum i hodet at jeg fikk helt vondt inni meg, men etter en stund uten deg innså jeg hvor underholdende det har vært, så kan vi bli venner igjen?
Jeg la faktisk ut en kortversjon av denne bloggposten som statusopdatering på fejjan. En fb-venn foreslo at jeg kunne jo bare organisere vennene mine i lister. "Silje har sagt at du er i hennes paradise hotel med kattetema og tråkk i salaten, vennligst bekreft."
Det hadde vært noe.
For da hadde kanskje de bare plukka bort meg, så hadde jeg sluppet å bestemme det selv.
Plagsomt/underholdende-forholdstallet er vel kanskje det som opptar meg mest for øyeblikket. Jeg har en del fb-venner som jeg ikke vet om er mest plagsomme eller underholdende. Jeg driver stadig og vurderer om jeg skal fjerne dem. Jeg får litt krampe av enkelte. De der som gjør hele fb-veggen min om til en episode av Paradise Hotel m lavkarbotema/kattetema/fådemutavlandettema. Jeg får spader.
Samtidig er det jo litt underholdende.
Noen tolker absolutt alt i verste mening og er forurettet over en lav sko og overalt man vender blikket. Blir veldig dårlig debattmiljø av det. Særlig når man har en IQ på 35 i tillegg.
Noen er "ikke rasist, men " .
Noen poster daglige bilder av nyinnkjøp og interiører og dyre drinker og bruker ord som "snuppelurene mine og eg på byen!"
(Og noen er såklart kjempeartige og snille og gir en god mulighet til å følge med på foks liv når man ikke lenger treffes daglig. Dem er det helt klart flest av. Noen har det ikke så bra og er åpne og ærlige om det og det er også fint. Noen er nesten usynlige men smeller til en gang i blant. Og dette er jo alt det som er bra med facebook.)
Jeg driver hele tiden og vurderer om jeg ikke bare skal plukke bort de der som får det til å vri seg i meg av forundring over hvor dumme tilsynelatende oppegående mennesker kan være og bare forholde meg til den delen av facebook som gjør meg glad. Men samtidig...så ER det jo litt underholdende. Det er som en dårlig tv-serie som man jo selvsagt ikke burde brukt tid på å se men som man ser på likevel. Med høy putefaktor. Det er plagsomt pinlig, men man vender likevel tilbake igjen og igjen.
Jeg tror dere vet hva jeg mener.
Noen har jeg faktisk plukka bort. De med høy snuppelurefaktor. Jeg har en til som ligger på vippen, en "hva MENER du med det? vennligst FORKLAR!"-variant.
Problemet med å plukke bort folk er at man kan jo liksom ikke plukke dem fram igjen, uten en forklaring på hvorfor man fjernet dem i utgangspunktet.
Jo, jeg syntes du var så dum i hodet at jeg fikk helt vondt inni meg, men etter en stund uten deg innså jeg hvor underholdende det har vært, så kan vi bli venner igjen?
Jeg la faktisk ut en kortversjon av denne bloggposten som statusopdatering på fejjan. En fb-venn foreslo at jeg kunne jo bare organisere vennene mine i lister. "Silje har sagt at du er i hennes paradise hotel med kattetema og tråkk i salaten, vennligst bekreft."
Det hadde vært noe.
For da hadde kanskje de bare plukka bort meg, så hadde jeg sluppet å bestemme det selv.
---
Men nå hadde jeg virkelig satt pris på om folk kunne holdt seg i live en god stund framover.
Omså bare for min del.
Omså bare for min del.
Og også Jim.
Jeg hadde først ikke tenkt å skrive dette innlegget for som en kompis av meg sa "det er kanskje ikke helt den auraen man vil ha", men vettu hva, alle skal med, ikke skal man vel ignoreres bare fordi det har vært mye av det samme:
I dag døde Jim, en skikkelig fin fyr, lun og trivelig og bra, og det er jaggumeg trist. Jim, håper det er øl og fyrverkeri der oppe!
I dag døde Jim, en skikkelig fin fyr, lun og trivelig og bra, og det er jaggumeg trist. Jim, håper det er øl og fyrverkeri der oppe!
jada, joda så, neida
Jeg var innom på Iaspis i dag med dokumentasjon av meg selv til arkivet.
Det var veldig hyggelig å se de som jobber der igjen, litt rart at jeg ikke skal være der mer kjente jeg plutselig nå. Savner dem littegrann.
Iallefall, Karen Kontordiamant sa at kaffeforbruket har gått merkbart ned siden jeg slutta der.
Det er kanskje ikke et sunnhetstegn. At en tiendedel av den samlede kunstnermassen på egenhånd står for en merkbar del av kaffedrikkingen, mener jeg. Det er nok ikke sunt for tiendedelen. Jeg har jo tenkt på det der at jeg koker en liter kaffe til lunsj, venter til den blir litt kald, og så heller nedpå alt og er ferdig med det. At det muligens peker mot at kaffeforbruket mitt er mer over mot... ja, nettopp forbruk.
Jaja. Heller kaffe enn heroin!
Evt. Mer vann til folket. (tiendedelen.)
Det var veldig hyggelig å se de som jobber der igjen, litt rart at jeg ikke skal være der mer kjente jeg plutselig nå. Savner dem littegrann.
Iallefall, Karen Kontordiamant sa at kaffeforbruket har gått merkbart ned siden jeg slutta der.
Det er kanskje ikke et sunnhetstegn. At en tiendedel av den samlede kunstnermassen på egenhånd står for en merkbar del av kaffedrikkingen, mener jeg. Det er nok ikke sunt for tiendedelen. Jeg har jo tenkt på det der at jeg koker en liter kaffe til lunsj, venter til den blir litt kald, og så heller nedpå alt og er ferdig med det. At det muligens peker mot at kaffeforbruket mitt er mer over mot... ja, nettopp forbruk.
Jaja. Heller kaffe enn heroin!
Evt. Mer vann til folket. (tiendedelen.)
rutinekontroll
Jeg dro aldri til havet med printeren. Jeg gikk i koksbingen og kledde på meg fyrbøterutstyret og fyrte opp gammelmacen, og da ble det som det skulle. Jeg går utfra at det går an å få også macverket til å skrive ut fargene som de skal være om man finner ut...ja det man må finne ut. Det er vel det som er problemet. Hva er problemet?
Jeg kan ikke drive å bruke gammelmacen i arbeidstiden sånn der, det blir tull i rutinene mine. For jeg har det sånn at jeg bruker macverket til arbeidet, og når arbeidstiden er over, skrur jeg på gammelmacen. Når man har hjemmekontor og avstanden fra kontor (arbeid) og fritid (sofa) er knappe fem meter, er det viktig å skille det som skilles kan. Ingen tv-serier på nymacen. Ingen kaffe på ettermiddagen.
Akkurat nå har jeg veldig mye kontorrelatert som må avsegstyres. Noe av det er helt sinnsykt viktig, når jeg tenker meg om. Men det gjør jeg ikke så jeg driver og utsetter litt, det er liksom så mye å ta tak i. Og det er ulikt meg. Da jeg tok master, leverte jeg mastereksamen noen dager før tiden, bare sånn for sikkerhets skyld. Vel. Snart er vel listen med viktige ting tømt. Og da har jeg vel ikke noe annet valg enn å starte på listen med sinnsykt viktige ting.
Men først: kaffe. Det er jo arbeidstiden.
Jeg kan ikke drive å bruke gammelmacen i arbeidstiden sånn der, det blir tull i rutinene mine. For jeg har det sånn at jeg bruker macverket til arbeidet, og når arbeidstiden er over, skrur jeg på gammelmacen. Når man har hjemmekontor og avstanden fra kontor (arbeid) og fritid (sofa) er knappe fem meter, er det viktig å skille det som skilles kan. Ingen tv-serier på nymacen. Ingen kaffe på ettermiddagen.
Akkurat nå har jeg veldig mye kontorrelatert som må avsegstyres. Noe av det er helt sinnsykt viktig, når jeg tenker meg om. Men det gjør jeg ikke så jeg driver og utsetter litt, det er liksom så mye å ta tak i. Og det er ulikt meg. Da jeg tok master, leverte jeg mastereksamen noen dager før tiden, bare sånn for sikkerhets skyld. Vel. Snart er vel listen med viktige ting tømt. Og da har jeg vel ikke noe annet valg enn å starte på listen med sinnsykt viktige ting.
Men først: kaffe. Det er jo arbeidstiden.
Printeren, havet, og hverdagsproblemer.
Jeg printer.
Eller skriver ut, heter det kanskje.
Jeg skal fylle en kassett med dokumentasjon av egne verk og sette igjen på Iaspis. Ja, sette igjen, jeg har jo allerede avslutta stipendperioden, jeg skal dra tilbake for å sette igjen det jeg skulle satt igjen før jeg dro. Finnes helt sikkert et eget ord på østsamisk for det.
Og jeg streeeever. Jeg vet ikke helt hva det er, før var det helt uproblematisk og faktisk både vakkert og fint når jeg skrev ut selv, men jeg får ikke macverket til å snakke med skriveren. Nei nå lyver jeg, men noe er iallefall lost in translation. Og det er havsgrønt. Skriveren har visst aldri sett havet og printer alt ut som om det var blått. Nå er det ikke bilder av havet jeg printer ut, det er pinnene, men likevel. Når man har jobbet lenge med noe vil man gjerne at dokumentasjonen er så korrekt som mulig.
Jeg funderer på å pakke printeren ned i en ikeabag og reise med t-banen ut til fjærsteinene og vise printeren havet. Se, sånn kan det også være. Ikke tro på alt internett har fortalt deg.
Men Stockholmshavet er ikke som Kobbholmen. Kanskje er havet her bare kjedelig blått. Og det er uansett ikke sikkert printeren hadde forstått. Det er ikke sikkert det går an å snakke til en printer.
Men før var jo ikke dette noe problem? Jeg tror "før" var på gammelmacen. Den er ikke helt stabil, men jeg får skuffe i noe koks og fyre den opp og se om det ikke går an å få printet ut ting sånn som de er. Om ikke annet er det kanskje trivelig for printeren å få hilse på en gammel kompis.
Eller skriver ut, heter det kanskje.
Jeg skal fylle en kassett med dokumentasjon av egne verk og sette igjen på Iaspis. Ja, sette igjen, jeg har jo allerede avslutta stipendperioden, jeg skal dra tilbake for å sette igjen det jeg skulle satt igjen før jeg dro. Finnes helt sikkert et eget ord på østsamisk for det.
Og jeg streeeever. Jeg vet ikke helt hva det er, før var det helt uproblematisk og faktisk både vakkert og fint når jeg skrev ut selv, men jeg får ikke macverket til å snakke med skriveren. Nei nå lyver jeg, men noe er iallefall lost in translation. Og det er havsgrønt. Skriveren har visst aldri sett havet og printer alt ut som om det var blått. Nå er det ikke bilder av havet jeg printer ut, det er pinnene, men likevel. Når man har jobbet lenge med noe vil man gjerne at dokumentasjonen er så korrekt som mulig.
Jeg funderer på å pakke printeren ned i en ikeabag og reise med t-banen ut til fjærsteinene og vise printeren havet. Se, sånn kan det også være. Ikke tro på alt internett har fortalt deg.
Men Stockholmshavet er ikke som Kobbholmen. Kanskje er havet her bare kjedelig blått. Og det er uansett ikke sikkert printeren hadde forstått. Det er ikke sikkert det går an å snakke til en printer.
Men før var jo ikke dette noe problem? Jeg tror "før" var på gammelmacen. Den er ikke helt stabil, men jeg får skuffe i noe koks og fyre den opp og se om det ikke går an å få printet ut ting sånn som de er. Om ikke annet er det kanskje trivelig for printeren å få hilse på en gammel kompis.
frk Figenschou sliter litt med det som er for personlig.
Mappa med både uferdige og ferdige kladder vokser. Sånn har det egentlig ikke vært før.
Det har vært veldig klart og tydelig for meg hva jeg vil skrive om, og hva jeg ikke vil skrive om. Det jeg ikke vil skrive om er ofte sånt som berører andre også, særlig familliene mine. Ikke så vanskelig å skille. Noe skriver jeg om, og det som er vanskelig, det har ingenting på internettet å gjøre.
Men nå har jeg ganske mye jeg både vil, og ikke vil skrive om. I den der mappa. Det er ganske mye sykdom og død det går i. Det er bare sykdom og død. Har vært mye av det det siste året.
Jeg kommer ikke rundt det, men jeg kan heller ikke skrive om det.
Denne siste begravelsen er det vanskelig å skrive om fordi det berører noen andre mye mer enn meg. Og det er kanskje også fordi det berører dem at det berører meg. Men jeg hadde også en opplevelse av både døden og begravelsen.
Da Trine døde for et år siden kunne jeg ikke skrive om det fordi jeg var sint på henne, selv om det jo ikke var hennes feil. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si fordi det, jah, hva skal man si? Fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Fortsatt.
Og før og etter og innimellom har det også vært død, og sykdom er det hele tiden.
Det påvirker oss alle.
Og bare den siste setningen der synes jeg er å gå langt over grensen.
Men det GJØR jo det. Egentlig er det jo ikke noe galt i å slå det fast.
Livet er både sånn og sånn. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive om "sånn", er det den andre "sånn" som vil ut av fingrene.
De fleste som forholder seg til internett har nok kjent på akkurat dette.
Det er jo den gamle leksa om personlig og privat. For meg blir det nok først privat når det også omhandler andre, baklengs nok. Den setningen som jeg syntes var å gå langt over grensen? Det var jo fordi den inneholdt ordet "oss". Jeg kan godt skrive lange innlegg om identitet og samesaker og livet som kunstner, men andres liv...det hører hjemme i hjertet, ikke i bloggen. Akkurat nå kommer nok hjertet litt i veien for bloggen, og det er vel bare fordi at akkurat nå, akkurat nå ble det litt i overkant her.
Det har vært veldig klart og tydelig for meg hva jeg vil skrive om, og hva jeg ikke vil skrive om. Det jeg ikke vil skrive om er ofte sånt som berører andre også, særlig familliene mine. Ikke så vanskelig å skille. Noe skriver jeg om, og det som er vanskelig, det har ingenting på internettet å gjøre.
Men nå har jeg ganske mye jeg både vil, og ikke vil skrive om. I den der mappa. Det er ganske mye sykdom og død det går i. Det er bare sykdom og død. Har vært mye av det det siste året.
Jeg kommer ikke rundt det, men jeg kan heller ikke skrive om det.
Denne siste begravelsen er det vanskelig å skrive om fordi det berører noen andre mye mer enn meg. Og det er kanskje også fordi det berører dem at det berører meg. Men jeg hadde også en opplevelse av både døden og begravelsen.
Da Trine døde for et år siden kunne jeg ikke skrive om det fordi jeg var sint på henne, selv om det jo ikke var hennes feil. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si fordi det, jah, hva skal man si? Fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Fortsatt.
Og før og etter og innimellom har det også vært død, og sykdom er det hele tiden.
Det påvirker oss alle.
Og bare den siste setningen der synes jeg er å gå langt over grensen.
Men det GJØR jo det. Egentlig er det jo ikke noe galt i å slå det fast.
Livet er både sånn og sånn. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive om "sånn", er det den andre "sånn" som vil ut av fingrene.
De fleste som forholder seg til internett har nok kjent på akkurat dette.
Det er jo den gamle leksa om personlig og privat. For meg blir det nok først privat når det også omhandler andre, baklengs nok. Den setningen som jeg syntes var å gå langt over grensen? Det var jo fordi den inneholdt ordet "oss". Jeg kan godt skrive lange innlegg om identitet og samesaker og livet som kunstner, men andres liv...det hører hjemme i hjertet, ikke i bloggen. Akkurat nå kommer nok hjertet litt i veien for bloggen, og det er vel bare fordi at akkurat nå, akkurat nå ble det litt i overkant her.
heisann der ute
Ja. Begravelser er trasige greier. Enten skriver jeg mer om det senere, eller så lar jeg være. Vi får se. Nå er jeg litt sliten og trist men tilbake på kontoret. Er man tilbake på kontoret, da er det bra med en.
når man gir seg sjøl en blåveis som ikke engang er en blåveis.
Jeg vet ikke, men det er kanskje ikke verdens beste tegn når man tenker "herregud, endelig fridag...!" to dager etter at man har kommet hjem fra ferie.
Dagen etter hjemkomsten hadde ganske tett program. Fordi dagen etter der igjen hadde enda tettere.
I går var jeg så trøtt da jeg la meg at jeg ga meg selv verdens minste blåveis i forsøket. På å legge meg altså. Jeg forsøkte å dra dyna over meg og glapp taket og kjørte fingeren i øyet. Heldigvis var det mørkt. For da har man jo øynene igjen....
Desverre er den så liten at jeg må ta av meg brillene og peke for at folk skal se den. Ikke noen gratis martyrpoeng å hente noen steder.
Dagen etter hjemkomsten hadde ganske tett program. Fordi dagen etter der igjen hadde enda tettere.
I går var jeg så trøtt da jeg la meg at jeg ga meg selv verdens minste blåveis i forsøket. På å legge meg altså. Jeg forsøkte å dra dyna over meg og glapp taket og kjørte fingeren i øyet. Heldigvis var det mørkt. For da har man jo øynene igjen....
det som er så trasig
Jeg skrev ikke så mye om slutten av ferien, det ble for komplisert.
Dette er tross alt ikke verdens mest personlige blogg. Men jeg tenkte jeg skulle skrive dette likevel:
på søndag døde broren til langesøstra, og sønnen til Stefrid, som da blir min stebror. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre sånn i det daglige, men han var verdens blideste og mest entusiastiske fyr.
Helt i fra barnehagen husker jeg ham som en fyr med fart og iver og pågangsmot. Og diskusjonsvilje. Og som en del av et gjeng med søsken. Brødre, faktisk, selv om jeg senere har innsett at den ene broren var Kajsa. Hvite i håret, alltid inne i en eller annen diskusjon. "Null er verdens største tall!" "Nei!" "Jo!"
Og søndag hoppet han i fallskjerm, som han hadde gjort før, og den løste seg ikke ut.
Og nå har mennesker jeg er veldig glad i det både tungt og vanskelig og uutholdelig.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gjør det man gjør, jeg drar i begravelsen som nå har fått en dato, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for de der som ikke aner hvordan de skal komme gjennom dette.
Dette er tross alt ikke verdens mest personlige blogg. Men jeg tenkte jeg skulle skrive dette likevel:
på søndag døde broren til langesøstra, og sønnen til Stefrid, som da blir min stebror. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre sånn i det daglige, men han var verdens blideste og mest entusiastiske fyr.
Helt i fra barnehagen husker jeg ham som en fyr med fart og iver og pågangsmot. Og diskusjonsvilje. Og som en del av et gjeng med søsken. Brødre, faktisk, selv om jeg senere har innsett at den ene broren var Kajsa. Hvite i håret, alltid inne i en eller annen diskusjon. "Null er verdens største tall!" "Nei!" "Jo!"
Og søndag hoppet han i fallskjerm, som han hadde gjort før, og den løste seg ikke ut.
Og nå har mennesker jeg er veldig glad i det både tungt og vanskelig og uutholdelig.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gjør det man gjør, jeg drar i begravelsen som nå har fått en dato, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for de der som ikke aner hvordan de skal komme gjennom dette.
Ferieoverskrift
Det går veldig mye i ingenting, på en bra måte. Vi gjør ting vi har gjort før. Og stresser ikke.
I går tenkte jeg at det var nok ferie, at jeg ville hjem og jobbe litt, ikke frese ørkesløst rundt. I dag er jeg ikke bekymret lengre. Det er nok viktig å ha så mye ferie at det blir for mye. Og enda mere. Man får huske at jeg er ikke vant.
I dag har jeg kjøpt en stripete genser og en meter ullstoff.
Og fått pannekaker til frokost.
Senere tror jeg faktisk at jeg kanskje muligens skal få en drink.
I går tenkte jeg at det var nok ferie, at jeg ville hjem og jobbe litt, ikke frese ørkesløst rundt. I dag er jeg ikke bekymret lengre. Det er nok viktig å ha så mye ferie at det blir for mye. Og enda mere. Man får huske at jeg er ikke vant.
I dag har jeg kjøpt en stripete genser og en meter ullstoff.
Og fått pannekaker til frokost.
Senere tror jeg faktisk at jeg kanskje muligens skal få en drink.
oh, grow up!
I dag tok det alt for lang tid å få frokost. Først hadde vår kompis Mikkel sendt oss avgårde på falske premisser og det var på ingen måte enkelt å finne et sted der man fikk frokost som ikke besto av kebabkjøtt. Og da vi endelig fant et sted som serverte kornbasert frokost satt det et gjeng med sjølopptatt dansk HIPSTERungdom der og spiste frokost og instagrammet hverandre og særlig henne som satt og skrev på sin portable skrivemaskin.
Ikke kunne hun touch heller.
KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KL...KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK
KLIKK
KLIKK
KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK
KLIKK
KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK
Så vi gikk.
Uten frokost.
Har danskene høstferie? Det er dansker overalt.
Senere tok det seg betraktelig opp og jeg har fortsatt handlingen.
Dette er hva jeg har kjøpt i dag:
en rull med hyssing
en til rull med hyssing, men gul
en liten rull med hyssing, brun og grønn og rød
en spole med nylontau
oransj tape
gul tape
en slags artig strips
to kilo med plexiglassavkapp.
The Stieg har kjøpt en pretzel.
Ikke kunne hun touch heller.
KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK KL...KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK
KLIKK
KLIKK
KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK
KLIKK
KLIKK KLIKK KLIKK KLIKK
Så vi gikk.
Uten frokost.
Har danskene høstferie? Det er dansker overalt.
Senere tok det seg betraktelig opp og jeg har fortsatt handlingen.
Dette er hva jeg har kjøpt i dag:
en rull med hyssing
en til rull med hyssing, men gul
en liten rull med hyssing, brun og grønn og rød
en spole med nylontau
oransj tape
gul tape
en slags artig strips
to kilo med plexiglassavkapp.
The Stieg har kjøpt en pretzel.
Berlin
Sist gang vi dro på ferie hit slo lynet ned i flyet på vei over. Denne gangen gikk det mye roligere for seg. Jeg klarte riktignok å ødelegge flyet rett før take-off, men det var ingen vital del, og jeg forsøkte høflig å reparere det selv også. Til slutt måtte jeg bare gi opp og gi ekstradelen til flyvertinnen som tok det pent. Men som en naturlig følge av dette måtte jeg sitte i mørtna og fikk ikke lest noe på flyet.
Det ble litt kjedelig.
I dag har vi vært og vasa. Når man ikke har fri eller ferie, er det vasing som bli mangelvare. Så i dag hoppa vi på trikken og vasa litt rundt. Først spiste vi berlinerfrokost da, det er jo min yndlingsting i hele verden. Jeg prøvde å forklare til the Stig hvor det var jeg ville spise berlinerfrokosten, det er en veldig trivelig plass som ligger liksom i en blindgate og er som et badested. Badestedstema. Med grønne fliser og alt. Men som jeg ikke helt vet hvor er. The Stig skjønte ikke noe av dette, og syntes det hørte veldig underlig ut. Jeg klarte ikke å forklare noe nærmere hvilen plass jeg mente og the Stig mente dette var for lite å gå på og i det hele tatt for sært. Det viste seg i ettertid at the Stig hadde hørt "vadested" da jeg sa "badested".
For vi endte på badestedet. Helt av oss selv og via tilfeldigheter. "Her ER det jo!" sa jeg da vi rundet hjørnet og "et trivelig sted vi hadde vært på mange ganger før" som the Stig hadde lansert som alternativ til stedet jeg ikke husket hva het eller hvor lå, men med vadestedstema, lå der.
Og vi fikk laks og skinke og croisant og rugbrød og druer og brie.
Og jeg har bruk opp hele shoppebudsjettet første dagen. Men jeg har konferert med søstersen som mener jeg lett bør kunne doble det om jeg slenger på noe jeg har bruk for, som vintersko for eksempel, og jeg har jo bruk for vintersko.
Jeg lurer litt på om vi har samme hotellrom som sist? Iallefall er det samme utsikt. Jeg tok jo ganske mange bilder av utsikten sist jeg var her for utsikten er jo the Generator, verdens trasigste ungdomsherberge, og nå er jeg voksen og bor på hotell og trenger ikke på på sånne steder som the Generator, så jeg står endel og stirrer på tablået og de tabmørkeblå rommene der ungdommene bor, og fryder meg over egen framgang i verden.
Det ble litt kjedelig.
I dag har vi vært og vasa. Når man ikke har fri eller ferie, er det vasing som bli mangelvare. Så i dag hoppa vi på trikken og vasa litt rundt. Først spiste vi berlinerfrokost da, det er jo min yndlingsting i hele verden. Jeg prøvde å forklare til the Stig hvor det var jeg ville spise berlinerfrokosten, det er en veldig trivelig plass som ligger liksom i en blindgate og er som et badested. Badestedstema. Med grønne fliser og alt. Men som jeg ikke helt vet hvor er. The Stig skjønte ikke noe av dette, og syntes det hørte veldig underlig ut. Jeg klarte ikke å forklare noe nærmere hvilen plass jeg mente og the Stig mente dette var for lite å gå på og i det hele tatt for sært. Det viste seg i ettertid at the Stig hadde hørt "vadested" da jeg sa "badested".
For vi endte på badestedet. Helt av oss selv og via tilfeldigheter. "Her ER det jo!" sa jeg da vi rundet hjørnet og "et trivelig sted vi hadde vært på mange ganger før" som the Stig hadde lansert som alternativ til stedet jeg ikke husket hva het eller hvor lå, men med vadestedstema, lå der.
Og vi fikk laks og skinke og croisant og rugbrød og druer og brie.
Og jeg har bruk opp hele shoppebudsjettet første dagen. Men jeg har konferert med søstersen som mener jeg lett bør kunne doble det om jeg slenger på noe jeg har bruk for, som vintersko for eksempel, og jeg har jo bruk for vintersko.
Jeg lurer litt på om vi har samme hotellrom som sist? Iallefall er det samme utsikt. Jeg tok jo ganske mange bilder av utsikten sist jeg var her for utsikten er jo the Generator, verdens trasigste ungdomsherberge, og nå er jeg voksen og bor på hotell og trenger ikke på på sånne steder som the Generator, så jeg står endel og stirrer på tablået og de tabmørkeblå rommene der ungdommene bor, og fryder meg over egen framgang i verden.
ferie, dag 2
Vi kommer oss. Vi har jobbet litt begge to. Men ikke så mye og det var nødvendig og vi liker å jobbe.
Og i morgen drar vi på råmantisk ferie i Berlin. Det er meldt regn, kaldt, og vind. Det driter vi i.
Påskeferien 2009, nå kommer vi, endelig!
Vet ikke om McVerket får være med, vet ikke om det blir blogging, det blir kanskje et og annet postkort. Men ferie, det skal det bli.
Og i morgen drar vi på råmantisk ferie i Berlin. Det er meldt regn, kaldt, og vind. Det driter vi i.
Påskeferien 2009, nå kommer vi, endelig!
Vet ikke om McVerket får være med, vet ikke om det blir blogging, det blir kanskje et og annet postkort. Men ferie, det skal det bli.
ferie, dag 1
the Stig ble så inspirert av å ha ferie at han bare måtte jobbe litt.
Vi har et visst forebedringspotensiale, merker jeg.
Vi har et visst forebedringspotensiale, merker jeg.
men-
Altså, om jeg skal gjøre alt det der som jeg tenker at jeg skal få gjort når jeg bare har det litt mindre travelt, så kommer jeg til å få det veldig travelt.
Sukk. Ikke kan man vinne ikke.
Sukk. Ikke kan man vinne ikke.
Og hvem er verst på internett? Gamlingene!
Og med verst mener jeg "hvem oppfører seg mest som drittsekker og mangler mest åpenbart folkevett og oppdragelse?"
Jo det er gamlingene du!
Jeg aner ikke hvordan det har blitt sånn. Det er jo ungdommens manglende oppdragelse man skal klage på, men det er åpenbart for meg, som medlem av et par forum på fæis eller fejjan da, som det så kjekt heter i Sverige, nå prater jeg meg bort, det er åpenbart for meg at det er 60+ som er problemet.
De skjønner kanskje ikke dette med at Nå Står Det Skrevet. At en sur kommentar på facebook er tydeligere enn én over kjøledisken på Kopen.
Men jeg blir så lei.
Jeg er medlem av en forening, vi har en egen side på facebook, der er det litt flere med enn de som er med i foreningen, litt sånn interesse- og nyskjerrighetsbasert kan man si.
Og dér er det dårlig stemning der. Og det er det syttiåringene som står for.
Stygge, rasistiske kommentarer i fleng. Rettet innad mot andre medlemmer. Det er det verste. Der vi trenger fellesskap jobber man hardt for å skape splid. Og de forfekter en slags egen overhøyhet som grunnlag for å drive med denne rasismen når de får mothugg. Og det får de jo. Først prøvde de fleste av oss å bare overse dem, ikke gi dem noe brensel til bålene sine, men de ble bare verre.
Og så ble de kastet ut. Og det tror jeg var bra, for det som skjedde var jo at andre mennesker, de trivelige, begynte å forlate gruppen fordi man rett og slett ikke orket det der.
Men det er fortsatt mye ....bæsing. (hva heter det på riksnorsk da? Verre enn klaging for klaging kan være konstruktivt) "ååå, nå har denne teite foreningen innvitert til barheng igjen, men jeg er jo edru alkhoholiker! Har de ondt noensteder i denne foreningen eller?" (litt dårlig oversatt fra svensk. Men dere skjønner poenget.)
Men så ikke kom da! kom på søndagskaffe med foredrag som også arrangeres! eller et av kursene! eller på konsert!
Jeg er ateist og har et par dårlige opplevelser med Kirken den Norske, men jeg vrir meg jo ikke i vånde over å ha blitt invitert på gudstjeneste av foreningen. Jeg overser det. Og jeg lager ikke dårlig stemning for alle. De eneste som reagerer med å lage kvalm er pensjonister. Jeg kan ikke nedlegge det. Og sytpeisene kan man ikke kaste ut heller. Man må visst leve med dem.
Det er en frivillig forening som gjør mye bra. Få mennesker, som gjør mye bra. For ingen penger. Og det er en åpen struktur og særlig facebooksiden kan brukes til å spre egne ideer. Men istedetfor å invitere på Soppsanking Uten Alkohol på Lommerlerka, syter man over at det også arrangeres barheng.
Eller over at det ikke kom noen på det-og-det kurset i 86, når det nå kom masse folk på helgas kurs.
Eller at foreningen ikke har gjort ditt eller datt i forhold til den eller den politiske tendensen.
Og det er jo i og for seg greit. Om man gjør det til naboen. Sånn at naboen i sitt stille sinn kan himle med øynene. Men nå gjør man det på facebooksiden. Så ofte man kan. Så spydig man kan.
Jeg tror hverken de forstår eller bryr seg om forskjellen, men en ting er sikkert, gamlinger er livsfarlig på internett.
Jo det er gamlingene du!
Jeg aner ikke hvordan det har blitt sånn. Det er jo ungdommens manglende oppdragelse man skal klage på, men det er åpenbart for meg, som medlem av et par forum på fæis eller fejjan da, som det så kjekt heter i Sverige, nå prater jeg meg bort, det er åpenbart for meg at det er 60+ som er problemet.
De skjønner kanskje ikke dette med at Nå Står Det Skrevet. At en sur kommentar på facebook er tydeligere enn én over kjøledisken på Kopen.
Men jeg blir så lei.
Jeg er medlem av en forening, vi har en egen side på facebook, der er det litt flere med enn de som er med i foreningen, litt sånn interesse- og nyskjerrighetsbasert kan man si.
Og dér er det dårlig stemning der. Og det er det syttiåringene som står for.
Stygge, rasistiske kommentarer i fleng. Rettet innad mot andre medlemmer. Det er det verste. Der vi trenger fellesskap jobber man hardt for å skape splid. Og de forfekter en slags egen overhøyhet som grunnlag for å drive med denne rasismen når de får mothugg. Og det får de jo. Først prøvde de fleste av oss å bare overse dem, ikke gi dem noe brensel til bålene sine, men de ble bare verre.
Og så ble de kastet ut. Og det tror jeg var bra, for det som skjedde var jo at andre mennesker, de trivelige, begynte å forlate gruppen fordi man rett og slett ikke orket det der.
Men det er fortsatt mye ....bæsing. (hva heter det på riksnorsk da? Verre enn klaging for klaging kan være konstruktivt) "ååå, nå har denne teite foreningen innvitert til barheng igjen, men jeg er jo edru alkhoholiker! Har de ondt noensteder i denne foreningen eller?" (litt dårlig oversatt fra svensk. Men dere skjønner poenget.)
Men så ikke kom da! kom på søndagskaffe med foredrag som også arrangeres! eller et av kursene! eller på konsert!
Jeg er ateist og har et par dårlige opplevelser med Kirken den Norske, men jeg vrir meg jo ikke i vånde over å ha blitt invitert på gudstjeneste av foreningen. Jeg overser det. Og jeg lager ikke dårlig stemning for alle. De eneste som reagerer med å lage kvalm er pensjonister. Jeg kan ikke nedlegge det. Og sytpeisene kan man ikke kaste ut heller. Man må visst leve med dem.
Det er en frivillig forening som gjør mye bra. Få mennesker, som gjør mye bra. For ingen penger. Og det er en åpen struktur og særlig facebooksiden kan brukes til å spre egne ideer. Men istedetfor å invitere på Soppsanking Uten Alkohol på Lommerlerka, syter man over at det også arrangeres barheng.
Eller over at det ikke kom noen på det-og-det kurset i 86, når det nå kom masse folk på helgas kurs.
Eller at foreningen ikke har gjort ditt eller datt i forhold til den eller den politiske tendensen.
Og det er jo i og for seg greit. Om man gjør det til naboen. Sånn at naboen i sitt stille sinn kan himle med øynene. Men nå gjør man det på facebooksiden. Så ofte man kan. Så spydig man kan.
Jeg tror hverken de forstår eller bryr seg om forskjellen, men en ting er sikkert, gamlinger er livsfarlig på internett.
vrinsk
Jeg er så tett i bihulene akkurat nå at det er som om jeg overhodet ikke har kontakt med Hodet. Det er som en vegg imellom oss. Og det er dumt for jeg hadde tenkt å bruke Hodet.
Fram til nå har jeg brukt nesespray men det skal man jo ikke gjøre mer enn ti dager så da gjør jeg ikke det. Vanligvis er jeg frisk etter ti dager, dessforuten, men denne gangen var det ikke sånn. Aue. Det føles som om noen har stappet en hest inni kraniet mitt.
Og så har jeg jo den der andre nesesprayen, den magiske som gjør at jeg ikke blir forkjølet i utgangspunktet. Har slørva litt med den ja. Men nå hadde jeg tenkt å slutte å slørve, for ifølge doktor Hybinette kan man blir forkjølet med en ny forkjølelse mens man enda har fast følge med den gamle, og det kan jeg skrive under på, så derfor hadde jeg tenkt at jeg skulle passe på å begynne å passe på.
Men det går ikke. For jeg er så tett at den bare kommer rennende ut igjen.
Er dere ikke glade for den lille opplysningen der?
Men det er litt rart, at bare fordi man ikke kan puste gjennom desen, og lurer på om man har en hest i kraniet, så skal det være helt umulig å tenke. For jeg HAR jo ikke en hest i kraniet.
Fram til nå har jeg brukt nesespray men det skal man jo ikke gjøre mer enn ti dager så da gjør jeg ikke det. Vanligvis er jeg frisk etter ti dager, dessforuten, men denne gangen var det ikke sånn. Aue. Det føles som om noen har stappet en hest inni kraniet mitt.
Og så har jeg jo den der andre nesesprayen, den magiske som gjør at jeg ikke blir forkjølet i utgangspunktet. Har slørva litt med den ja. Men nå hadde jeg tenkt å slutte å slørve, for ifølge doktor Hybinette kan man blir forkjølet med en ny forkjølelse mens man enda har fast følge med den gamle, og det kan jeg skrive under på, så derfor hadde jeg tenkt at jeg skulle passe på å begynne å passe på.
Men det går ikke. For jeg er så tett at den bare kommer rennende ut igjen.
Er dere ikke glade for den lille opplysningen der?
Men det er litt rart, at bare fordi man ikke kan puste gjennom desen, og lurer på om man har en hest i kraniet, så skal det være helt umulig å tenke. For jeg HAR jo ikke en hest i kraniet.
For de helt spesielt interesserte
Og jeg vet ikke helt hvem det skulle vært. Tror ikke en gang foreldrene mine havner innenfor denne kategorien om vi skal være helt ærlige med oss selv.
Men her er resultatet av det siste halve årets stipendsituasjon.
Det er altså dette jeg holder på med sånn i hverdagen.
http://siljefig.com/at_iaspis/
Men her er resultatet av det siste halve årets stipendsituasjon.
Det er altså dette jeg holder på med sånn i hverdagen.
http://siljefig.com/at_iaspis/
Hvorfor så sliten, lille per...lille persiten?
Av bare gode ting. Det hjalp litt å ta en dusj men der er ikke ofte jeg sitter og dusjer for å si det sånn. Og bra er det for man får mye lettere vann i nesa da. Så vet dere det.
I dag avsluttet jeg IASPISperioden min. Og det har vært så fint. Og har ført til mange andre fine ting. Og andre fine folk. Og glad er jeg. Og sliten er jeg fordi jeg har hatt mye å gjøre med Åpet Hus og foredrag og utflytt og midt i det hele har jeg jo vært syk og selv om jeg bare ville ligge i senga og sove måtte jeg på ateljéet og pakke og pakke og pakke. Og man vil ikke spise når man er syk. Og da blir man slapp. Heldigvis hadde jeg the Stig for på et tidspunkt gikk jeg totalt i kustirringa og overskuet verken logikk eller logistikk.
I dag har jeg tømt atelieret (nå veklser jeg litt mellom svensk og norsk skrivemåte merker jeg) (og...kaudervelsk) og er det noe som stresser meg så er det flytting. Og bedre ble det jo ikke av at Lillebil som også heter Lillebud, her i Stockholm, som sist flytta akkurat samme lass uten problemer, i dag hadde sendt en ungdom som istedet for å hjelpe meg å bære, ringte the Mothership (Lillebud) og klagde på at det var for mye saker og at jeg måtte betale mer. Lillebil (/-bud) forklarte over ungdommens mobiltelefon at det ble dyrere denne gangen fordi det tok lengere tid å laste. Ok, jeg betaler sa jeg, men det tar lengere tid denne gangen fordi jeg må gjøre all bæringen selv.
Jeg reagerer litt på refleksen "jeg må ringe noen" når det er mye pinner, men akkurat like mye pinner som jeg har meldt inn over telefon, istedetfor "nå må jeg løfte noe". Og det førte til at jeg ikke gadd å okke mer med han der ungdommen og sendte han avgårde uten resten av greiene, (lange pinner) som jeg istedet tok på t-banen. Og da ble jeg litt ekstra sliten for jeg liker ikke å krangle. Og jeg liker ikke å ha mye greier på t-banen i rushtiden.
Ok, så det var ikke bare gode ting, men IASPIS og alle de fine tingene jeg har laget der, er jo grunnen til at jeg synes Lillebud (/-bil) er dårlig. Ræva. Og nå må jeg finne et nytt atel...jer, og det er litt stressende, men det er fordi jeg har tre bra utstillinger neste år.
Jeg har det bra. Det går bra. Det går bedre enn for eksempel dårlig, som jo har vært et fryktet alternativ.
Og så vet jeg ikke hva man gjør når man slapper av, jeg husker ikke, så jeg gikk en tur. I de mykeste skoene mine for jeg var så lemster. Og svarte på et par mail etterpå og fiksa litt på hjemmesiden. Og var i søppelrommet og leita etter noe jeg kunne bygge om. Heldigvis er det både dugnad i borettslaget, og duodjihelg i Sameforeninga i helga, så det gjør ikke voldsomt mye at Hodet nekter å huske hvordan man avslapper seg.
Men i morgen skal det bare slappes av. Sånn som vi gjør det da. Da skal jeg montere skallebånd, rydde verandaen for døde planter og jobbe fram en plan for levende planter, og vaske et søppelromskupp. Og lage middag til han der som har holdt fortet. Det blir deilig.
På onsdag skal jeg begynne å skrive søknader og se om det er mulig å få inn noen penger på den måten sånn at Tenkerbellmyra kan sove uten åndenød. Det blir hardt arbeid.
Og når jeg har gjort det, skal jeg på ferie.
I dag avsluttet jeg IASPISperioden min. Og det har vært så fint. Og har ført til mange andre fine ting. Og andre fine folk. Og glad er jeg. Og sliten er jeg fordi jeg har hatt mye å gjøre med Åpet Hus og foredrag og utflytt og midt i det hele har jeg jo vært syk og selv om jeg bare ville ligge i senga og sove måtte jeg på ateljéet og pakke og pakke og pakke. Og man vil ikke spise når man er syk. Og da blir man slapp. Heldigvis hadde jeg the Stig for på et tidspunkt gikk jeg totalt i kustirringa og overskuet verken logikk eller logistikk.
I dag har jeg tømt atelieret (nå veklser jeg litt mellom svensk og norsk skrivemåte merker jeg) (og...kaudervelsk) og er det noe som stresser meg så er det flytting. Og bedre ble det jo ikke av at Lillebil som også heter Lillebud, her i Stockholm, som sist flytta akkurat samme lass uten problemer, i dag hadde sendt en ungdom som istedet for å hjelpe meg å bære, ringte the Mothership (Lillebud) og klagde på at det var for mye saker og at jeg måtte betale mer. Lillebil (/-bud) forklarte over ungdommens mobiltelefon at det ble dyrere denne gangen fordi det tok lengere tid å laste. Ok, jeg betaler sa jeg, men det tar lengere tid denne gangen fordi jeg må gjøre all bæringen selv.
Jeg reagerer litt på refleksen "jeg må ringe noen" når det er mye pinner, men akkurat like mye pinner som jeg har meldt inn over telefon, istedetfor "nå må jeg løfte noe". Og det førte til at jeg ikke gadd å okke mer med han der ungdommen og sendte han avgårde uten resten av greiene, (lange pinner) som jeg istedet tok på t-banen. Og da ble jeg litt ekstra sliten for jeg liker ikke å krangle. Og jeg liker ikke å ha mye greier på t-banen i rushtiden.
Ok, så det var ikke bare gode ting, men IASPIS og alle de fine tingene jeg har laget der, er jo grunnen til at jeg synes Lillebud (/-bil) er dårlig. Ræva. Og nå må jeg finne et nytt atel...jer, og det er litt stressende, men det er fordi jeg har tre bra utstillinger neste år.
Jeg har det bra. Det går bra. Det går bedre enn for eksempel dårlig, som jo har vært et fryktet alternativ.
Og så vet jeg ikke hva man gjør når man slapper av, jeg husker ikke, så jeg gikk en tur. I de mykeste skoene mine for jeg var så lemster. Og svarte på et par mail etterpå og fiksa litt på hjemmesiden. Og var i søppelrommet og leita etter noe jeg kunne bygge om. Heldigvis er det både dugnad i borettslaget, og duodjihelg i Sameforeninga i helga, så det gjør ikke voldsomt mye at Hodet nekter å huske hvordan man avslapper seg.
Men i morgen skal det bare slappes av. Sånn som vi gjør det da. Da skal jeg montere skallebånd, rydde verandaen for døde planter og jobbe fram en plan for levende planter, og vaske et søppelromskupp. Og lage middag til han der som har holdt fortet. Det blir deilig.
På onsdag skal jeg begynne å skrive søknader og se om det er mulig å få inn noen penger på den måten sånn at Tenkerbellmyra kan sove uten åndenød. Det blir hardt arbeid.
Og når jeg har gjort det, skal jeg på ferie.
men ok
det jeg holder p med akkura nå
irriterer meg over at så mange bokstaver er trege på gammelmacen
drikker et glass hvitvin
men i stort da:
avslutter stipendperioden i den svenske statlighet
demonterer veldig store kunstver
pakker pinner
skriver fakturaer
svarer mail om fakturaer
skriver søknader
sorterer bilder til søknader
sukker over samiske søknadsinstanser som eksisterer på sin helt egne lille planet hva gjelder kommunikasjonsevner, tilgjengelighet, fornuft og generell kafka
bestiller åskeferien 2009, endlig
lager lister over ting jeg må huske
dokumenterer kunstverk
oppdaterer hjemmeside
bestiller budbil til pinner
monterer karrebånd
prøver å finne ut om det er frokost på hotellet på ferien
(det står at det er frokost, det er merket med * etter frokost, det står at * betyr at man kan leie ekstraseng, man hva om man vil spise frokost sittende, på .comsiden str det at om det ikke står IKKE FROKOST skal det være frokost men man må sjekke under fliken faciliteter, den fliken finnes ikke)(osv)
forsøker å melde meg inn i .comsiden sitt bonusprogram for hotellgjester for å få ting gratis, men brukernavnet må være epostadressen og eposteadressen min godtas ikke for "fornavnet må være mindre enn fjorten bokstaver", men herrejesus da, hvordan tekte dere her?"
funderer på hvilket kunstverk jeg skal donere til den der svenske statligheten samlinger
detaljplanlegger arbeidshelg siden jeg har rota bort to arbeidsdager i forkjølelse, den har ei forlatt meg men jeg må jobbe
snyter meg
har dotter i bihulene og føler meg som en uer
lurer på om det er smuler i tastaturet siden bokstavene ikke kommer med
irriterer meg over at så mange bokstaver er trege på gammelmacen
drikker et glass hvitvin
men i stort da:
avslutter stipendperioden i den svenske statlighet
demonterer veldig store kunstver
pakker pinner
skriver fakturaer
svarer mail om fakturaer
skriver søknader
sorterer bilder til søknader
sukker over samiske søknadsinstanser som eksisterer på sin helt egne lille planet hva gjelder kommunikasjonsevner, tilgjengelighet, fornuft og generell kafka
bestiller åskeferien 2009, endlig
lager lister over ting jeg må huske
dokumenterer kunstverk
oppdaterer hjemmeside
bestiller budbil til pinner
monterer karrebånd
prøver å finne ut om det er frokost på hotellet på ferien
(det står at det er frokost, det er merket med * etter frokost, det står at * betyr at man kan leie ekstraseng, man hva om man vil spise frokost sittende, på .comsiden str det at om det ikke står IKKE FROKOST skal det være frokost men man må sjekke under fliken faciliteter, den fliken finnes ikke)(osv)
forsøker å melde meg inn i .comsiden sitt bonusprogram for hotellgjester for å få ting gratis, men brukernavnet må være epostadressen og eposteadressen min godtas ikke for "fornavnet må være mindre enn fjorten bokstaver", men herrejesus da, hvordan tekte dere her?"
funderer på hvilket kunstverk jeg skal donere til den der svenske statligheten samlinger
detaljplanlegger arbeidshelg siden jeg har rota bort to arbeidsdager i forkjølelse, den har ei forlatt meg men jeg må jobbe
snyter meg
har dotter i bihulene og føler meg som en uer
lurer på om det er smuler i tastaturet siden bokstavene ikke kommer med
Tempo
Jeg lunsjet med noen kompiser i dag, folk fra gamleklassen min. Hun ene har vært bortreist en stund så det ble mye oppsummeringer og oppdateringer. "Jaha, så hvem har det best?" sa Anna, og jeg sa "Jeg!", for jeg har det veldig bra. Anna ville vite om det var en ren tier men jeg sa det var mer en åtter. Men en åtter er jævlig bra. Det var vi enige om.
Hjemlengsel og Uviss Økonomisk Fremtid trekker litt ned. Og ellers er det strålende.
Og det lider bloggen litt av. Jeg har litt skrivesperre. Jeg har ikke lyst å skrive noe mer om stokkholmerne, jeg vil fortelle historier fra virkeligheten. Jeg har rett og slett ikke lyst å blogge. Og dette er ingen varlset bloggstopp så er nå det sagt. Men frekvensen har allerede sunket og det tror jeg jeg skal la være. Det er ok. Bloggen er jo til for meg, og det er ikke så gøy når jeg tenker at nå må jeg blogge, faen. Hva skal jeg blogge om?
Men du skal se at nå som jeg har skrevet dette så kommer det til å bare sprute ut blogginnlegg her.
Eller ikke. Og om det ikke gjør det, så betyr det ikke at jeg har gitt opp. Jeg bare stresser ikke.
Hjemlengsel og Uviss Økonomisk Fremtid trekker litt ned. Og ellers er det strålende.
Og det lider bloggen litt av. Jeg har litt skrivesperre. Jeg har ikke lyst å skrive noe mer om stokkholmerne, jeg vil fortelle historier fra virkeligheten. Jeg har rett og slett ikke lyst å blogge. Og dette er ingen varlset bloggstopp så er nå det sagt. Men frekvensen har allerede sunket og det tror jeg jeg skal la være. Det er ok. Bloggen er jo til for meg, og det er ikke så gøy når jeg tenker at nå må jeg blogge, faen. Hva skal jeg blogge om?
Men du skal se at nå som jeg har skrevet dette så kommer det til å bare sprute ut blogginnlegg her.
Eller ikke. Og om det ikke gjør det, så betyr det ikke at jeg har gitt opp. Jeg bare stresser ikke.
snrrrrrrrrrk
Høh. I helga var det altså fullt kjør, så skal jeg begynne på en slags avslutning og avslutte avslutningen denne uka, og neste uke er det planlagt ferie. Nei, nå lyver jeg, det er planlagt søknadsskriving. SÅ er det ferie.
Jeg har vært veldig redd for at jeg skal bli syk i ferien.
Det hadde jo vært så typisk.
Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd med at jeg plutselig er syk NÅ. For da rekker jeg jo å bli frisk til ferien.
Men litt stressa. For jeg har endel jeg skulle ha gjort.
Men det årner seg.
Himmelen er rød og vi har plukket plommer utfor døra. Det årner seg.
Jeg har vært veldig redd for at jeg skal bli syk i ferien.
Det hadde jo vært så typisk.
Så derfor er jeg egentlig litt fornøyd med at jeg plutselig er syk NÅ. For da rekker jeg jo å bli frisk til ferien.
Men litt stressa. For jeg har endel jeg skulle ha gjort.
Men det årner seg.
Himmelen er rød og vi har plukket plommer utfor døra. Det årner seg.
Avogtil blir det ganske interessant
I dag har jeg hatt ganske mye på programmet. Først har jeg hatt foredrag på Etnografiska, og så har jeg hatt full tjohei med Åpent Hus på Iaspis der jeg har stipend, åpne ateljéer og frk figenschou i samtale med smart person foran publikum klokken tre. Muligens ble det litt mye på en dag, men det er nå så. Det er jo ikke hver dag det blir litt mye på én dag.
Etnografiska ville jeg liksom ikke la gå fra meg heller, jeg har jo vært på dem før fordi de påstår at alle samer snakker ett felles språk, og møter våre protester med "neida det er bare dialekter".
Nå fikk jeg sagt ifra foran et publikum. På Etnografiska. Føltes ganske bra.
Og så var det jo veldig interessant tema på workshopen som mitt foredrag var en del av. Forsåvidt. Og en interessant diskusjon i etterkant av foredraget. Og en veldig trivelig person som jeg har hatt kontakt med der på Etnografiska i forbindelse med dette opplegget. Forsåvidt.
Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg vil snakke litt om Surgubben. Som har gjort meg litt fnisen i hele dag.
For da jeg kom om morgenen, ble jeg presentert for endel folk som skulle være med den dagen, blant annet en same. Som jeg aldri har møtt før, men som jeg kjente av navn. For han er selveste Samenes Egen Surgubbe. Da jeg hørte navnet hans tenkte jeg Oj hva om jeg hadde visst at han kom. Og så innså jeg at det hadde ikke spilt noen rolle. Jeg bryr meg faktisk ikke om de der som påberoper seg definisjonsmakten av hvem som er ordentlige samer og ikke. For det er det han gjør. Veldig direkte, på facebook for eksempel. Internett er livsfarlig når gamlingene dukker opp, som the Stig pleier å si. Og han var på samme måte live også viste det seg. Men ikke fullt så direkte. Ikke at det var noen overraskelse.
Før jeg hadde kommet igang hadde han kritisert både brosja jeg hadde på koftesjalet og kommagene mine. Med et smil. Da vi tok pause kom han opp og bemerket at beltet mitt ikke hørte til området mitt, ikke om man skulle være tradisjonalist. Med et smil. Ja, for han kjente en annen sjøsame, og han var litt sånn lurig med identiteten sin. Ikke snakka han samisk og ikke hadde han samisk navn. Og jeg påpeker jo selvsagt at sjøsamene ikke har det fordi man hverken fikk eie jord eller hest da. Janei, det var jo bare en skrøne, hva, sa Surgubben. (Og da tenkte jeg, det er greit å snakke bullshit men da må du vite at du gjør det, mann.)
Og idet vi skulle inn igjen etter pausen spurte han meg om jeg var doktorand. Nei, sa jeg. Jaha, for man ville jo gjerne vite hvem som prater, smilte han. Men jeg hadde jo sagt at jeg ikke ville ha spørsmål før etter foredraget, såh....
Og da jeg var ferdig sa han ikke et ord. Han trodde kanskje jeg tolket det som talende taushet, eller så innså han at jeg lar meg ikke skremme av sånne små, smålige gubbehersketeknikker. Eller så hadde han ingenting å komme med. Og det var nok helst sånn det var. Han hadde, som saken ofte er med sånne mennesker, ingenting å ha det i.
Men det hadde de andre. For en fin diskusjon vi hadde! Det var stas.
Jeg synes det kan være litt interessant å treffe de der Surpeisene. Men jeg lurer på om jeg skal være litt strengere neste gang. Eller, ikke sånn streng. For de klarer jo ikke å gjøre meg sur. Men når man påstår at fornorskningspolitikken er en skrøne, da kan man si "gå hjem og les litt". Og la dem seile i sin egen sjø av surmelk og ikke svare på flere kommetarer om antrekk og utdannelse den dagen.
Etnografiska ville jeg liksom ikke la gå fra meg heller, jeg har jo vært på dem før fordi de påstår at alle samer snakker ett felles språk, og møter våre protester med "neida det er bare dialekter".
Nå fikk jeg sagt ifra foran et publikum. På Etnografiska. Føltes ganske bra.
Og så var det jo veldig interessant tema på workshopen som mitt foredrag var en del av. Forsåvidt. Og en interessant diskusjon i etterkant av foredraget. Og en veldig trivelig person som jeg har hatt kontakt med der på Etnografiska i forbindelse med dette opplegget. Forsåvidt.
Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Jeg vil snakke litt om Surgubben. Som har gjort meg litt fnisen i hele dag.
For da jeg kom om morgenen, ble jeg presentert for endel folk som skulle være med den dagen, blant annet en same. Som jeg aldri har møtt før, men som jeg kjente av navn. For han er selveste Samenes Egen Surgubbe. Da jeg hørte navnet hans tenkte jeg Oj hva om jeg hadde visst at han kom. Og så innså jeg at det hadde ikke spilt noen rolle. Jeg bryr meg faktisk ikke om de der som påberoper seg definisjonsmakten av hvem som er ordentlige samer og ikke. For det er det han gjør. Veldig direkte, på facebook for eksempel. Internett er livsfarlig når gamlingene dukker opp, som the Stig pleier å si. Og han var på samme måte live også viste det seg. Men ikke fullt så direkte. Ikke at det var noen overraskelse.
Før jeg hadde kommet igang hadde han kritisert både brosja jeg hadde på koftesjalet og kommagene mine. Med et smil. Da vi tok pause kom han opp og bemerket at beltet mitt ikke hørte til området mitt, ikke om man skulle være tradisjonalist. Med et smil. Ja, for han kjente en annen sjøsame, og han var litt sånn lurig med identiteten sin. Ikke snakka han samisk og ikke hadde han samisk navn. Og jeg påpeker jo selvsagt at sjøsamene ikke har det fordi man hverken fikk eie jord eller hest da. Janei, det var jo bare en skrøne, hva, sa Surgubben. (Og da tenkte jeg, det er greit å snakke bullshit men da må du vite at du gjør det, mann.)
Og idet vi skulle inn igjen etter pausen spurte han meg om jeg var doktorand. Nei, sa jeg. Jaha, for man ville jo gjerne vite hvem som prater, smilte han. Men jeg hadde jo sagt at jeg ikke ville ha spørsmål før etter foredraget, såh....
Og da jeg var ferdig sa han ikke et ord. Han trodde kanskje jeg tolket det som talende taushet, eller så innså han at jeg lar meg ikke skremme av sånne små, smålige gubbehersketeknikker. Eller så hadde han ingenting å komme med. Og det var nok helst sånn det var. Han hadde, som saken ofte er med sånne mennesker, ingenting å ha det i.
Men det hadde de andre. For en fin diskusjon vi hadde! Det var stas.
Jeg synes det kan være litt interessant å treffe de der Surpeisene. Men jeg lurer på om jeg skal være litt strengere neste gang. Eller, ikke sånn streng. For de klarer jo ikke å gjøre meg sur. Men når man påstår at fornorskningspolitikken er en skrøne, da kan man si "gå hjem og les litt". Og la dem seile i sin egen sjø av surmelk og ikke svare på flere kommetarer om antrekk og utdannelse den dagen.
skal jeg snakke litt om den der ferien igjen?
Nå har vi nesten bestemt oss. For vi har lyst å dra til Berlin. Det er så enkelt. Drar man til Istanbul må man bruke så masse energi på å orientere seg og finne ut av ting og bestemme seg for det ene og det andre. Eller til Fijiøyene. Hvordan tar man taxi på Fijiøyene? Berlin er som før. Det passer bra.
Men noe inni meg tenker at kanskje vi burde dratt til Syyyyden. Ligge på en strand. Være varm. Spise artig mat. Se ting man ikke har sett før.
Dra på sånn der ordentlig ferie.
Sier jeg til the Stig. Som fra sin datamaskin har orientert meg om at det nå er sydenturer på salg.
Så da snakker vi litt om det.
Men the Stig sier at det kommer ikke til å gå. For jeg kan jo ikke være i ro to sekunder på rad. Hvordan skal jeg klare meg på en strand? I ukesvis?
Jeg sier at det blir noe annet, da er vi jo der for å slappe av, jeg kommer til å være i Modus. The Stig minner meg på hvilken Modus jeg kommer i når vi er på hytta for å slappe av. Hoggenedtrær og ommøbelerefjæra og ryddesmåskogsmodus.
Joda, sier sier, jeg litt usikker begynner jeg kanskje å bli selv også, men en strand blir noe annet, se nå sier jeg, der jeg ligger på sofaen, og lukker øynene og later som om jeg er på en strand.
Og innser at the Stig har helt rett som vanlig, det er blir for mye styr å skulle ligge i ro på den måten der.
Det er kanskje mer ønsketenkning enn fornuftig planlegging å se for seg en sydentur. Dessuten liker jeg jo så godt å gå med jakke.
Og kanskje vi kan bo på det der hotellet der man har utsikt til alle som bor på det der forferdelig trasige ungdomsherberget? For det gjorde vi sist og det fikk jeg jo enormt mye feriefølelse utav!
Men noe inni meg tenker at kanskje vi burde dratt til Syyyyden. Ligge på en strand. Være varm. Spise artig mat. Se ting man ikke har sett før.
Dra på sånn der ordentlig ferie.
Sier jeg til the Stig. Som fra sin datamaskin har orientert meg om at det nå er sydenturer på salg.
Så da snakker vi litt om det.
Men the Stig sier at det kommer ikke til å gå. For jeg kan jo ikke være i ro to sekunder på rad. Hvordan skal jeg klare meg på en strand? I ukesvis?
Jeg sier at det blir noe annet, da er vi jo der for å slappe av, jeg kommer til å være i Modus. The Stig minner meg på hvilken Modus jeg kommer i når vi er på hytta for å slappe av. Hoggenedtrær og ommøbelerefjæra og ryddesmåskogsmodus.
Joda, sier sier, jeg litt usikker begynner jeg kanskje å bli selv også, men en strand blir noe annet, se nå sier jeg, der jeg ligger på sofaen, og lukker øynene og later som om jeg er på en strand.
Og innser at the Stig har helt rett som vanlig, det er blir for mye styr å skulle ligge i ro på den måten der.
Det er kanskje mer ønsketenkning enn fornuftig planlegging å se for seg en sydentur. Dessuten liker jeg jo så godt å gå med jakke.
Og kanskje vi kan bo på det der hotellet der man har utsikt til alle som bor på det der forferdelig trasige ungdomsherberget? For det gjorde vi sist og det fikk jeg jo enormt mye feriefølelse utav!
sånt som man nesten glemte, igjen
Jeg ligger i senga og halvslumrer, det er på tide å stå opp men jeg faller inn og ut av drømmer.
Plutselig bråvåkner jeg. Jeg har jo faenmeg glemt å bestille billetter hjem til jul!
Jeg bannes ganske mye mer, inni meg, men får satt inn hovedgiret og åpnet det som finnes av relevante nettsider og ganske riktig er det alt for sent å få brukt noen bonuspoeng, vi er langt uti nesten midten av september, romjula er full, eller tom, iallefall ikke mulig å bonuse seg igjennom, men til slutt har jeg billetter til ca samme sum som jeg nettopp har sett at det koster til Thailand. På tilbud, riktignok. Men likevel. Det er jo en artig liten detalj.
Det rare er, synes jeg at alle flyselskaper påstår at det er så sinnsykt ulønnsomt å fly til Nordnorge. Tapsprosjekt. Gjør det kun utav sit gode hjerte.
Men jeg har aldri i løpet av mine snart førti år på jorden hatt et ledig sete ved siden av meg når jeg har flydd mellom Hovedstaden og hjemme. Jeg har også flydd ganske mye mellom Oslo og Bergen. Og da får man jo nærmest eget fly. Om man hadde vært operasanger kunne man godt ha øvd på flyet for å si det sånn.
Og så vet man jo at den største kostnaden for en flyreise er takeoff og landing. Det er da det flyr flybensinpenger.
Og dette får jeg ikke til å stemme. For hvorfor skulle flyselskapene fare med usannheter, de vil jo tjene penger, det er ingen grunn til å lyve her, ja, så, hvorfor er det så sinnsykt ulønnsomt å fly meg til Kirkenes for 2099 i et fullt fly og så lønnsomt å fly meg til Bergen for 299 i et tomt? Hva er det jeg ikke forstår?
-At de jo vil fly på konsesjon, sier langesøstra.
Konsesjonsruter, ja. Det hadde jeg ikke tenkt på.
Jeg er jo ikke en sånn som liker å flagge konspirajonsteorier, men det er klart at om man klarer å overbevise staten om at det er ulønnsomt å fly finnmarkinger, og nevnte finnmarkinger er avhengig av flyrutene sine, ja da er det kanskje en grunn til å fare litt med løgn om lønnsomhetene i enkelte ruter likevel.
Dette er det ingenting jeg kan gjøre noe med. Jeg kan bare prøve å huske å bestille flybillettene mine i fornuftig tid til neste år. Men det er vanskelig å komme på at man må tenke på jula når man sitter der i sommerkjole og knipser med tærne på verandaen.
Plutselig bråvåkner jeg. Jeg har jo faenmeg glemt å bestille billetter hjem til jul!
Jeg bannes ganske mye mer, inni meg, men får satt inn hovedgiret og åpnet det som finnes av relevante nettsider og ganske riktig er det alt for sent å få brukt noen bonuspoeng, vi er langt uti nesten midten av september, romjula er full, eller tom, iallefall ikke mulig å bonuse seg igjennom, men til slutt har jeg billetter til ca samme sum som jeg nettopp har sett at det koster til Thailand. På tilbud, riktignok. Men likevel. Det er jo en artig liten detalj.
Det rare er, synes jeg at alle flyselskaper påstår at det er så sinnsykt ulønnsomt å fly til Nordnorge. Tapsprosjekt. Gjør det kun utav sit gode hjerte.
Men jeg har aldri i løpet av mine snart førti år på jorden hatt et ledig sete ved siden av meg når jeg har flydd mellom Hovedstaden og hjemme. Jeg har også flydd ganske mye mellom Oslo og Bergen. Og da får man jo nærmest eget fly. Om man hadde vært operasanger kunne man godt ha øvd på flyet for å si det sånn.
Og så vet man jo at den største kostnaden for en flyreise er takeoff og landing. Det er da det flyr flybensinpenger.
Og dette får jeg ikke til å stemme. For hvorfor skulle flyselskapene fare med usannheter, de vil jo tjene penger, det er ingen grunn til å lyve her, ja, så, hvorfor er det så sinnsykt ulønnsomt å fly meg til Kirkenes for 2099 i et fullt fly og så lønnsomt å fly meg til Bergen for 299 i et tomt? Hva er det jeg ikke forstår?
-At de jo vil fly på konsesjon, sier langesøstra.
Konsesjonsruter, ja. Det hadde jeg ikke tenkt på.
Jeg er jo ikke en sånn som liker å flagge konspirajonsteorier, men det er klart at om man klarer å overbevise staten om at det er ulønnsomt å fly finnmarkinger, og nevnte finnmarkinger er avhengig av flyrutene sine, ja da er det kanskje en grunn til å fare litt med løgn om lønnsomhetene i enkelte ruter likevel.
Dette er det ingenting jeg kan gjøre noe med. Jeg kan bare prøve å huske å bestille flybillettene mine i fornuftig tid til neste år. Men det er vanskelig å komme på at man må tenke på jula når man sitter der i sommerkjole og knipser med tærne på verandaen.
Langesøstra gjesteblogger (men vet strengt tatt ikke om det selv siden dette er en mail hun har sendt meg) (men det var jo veldig praktisk da siden jeg ikke rekker å blogge selv)
Sidn æ ikke har nå blogg, og du heller ikke blogge:
For fire år sidn stemte æ ved Sametingsvalget for første gang. Det blei gjort på Rådhuset i Tromsø, byens mest populære og forseggjorte valglokale. Det dem ikke byr på dér, byr dem neppe på ved Hamna flerbrukssenter.
Æ gikk inn i en bås, og der va alle lappan til Stortingsvalget, men ingen til Sametingsvalget. Men æ visste råd, for man kan ta en blank lapp og skrive ned sjøl ka man har tenkt å stemme, og hvis man klar å skriv det klart og tydelig og det ikke e tvil om ka man egentlig mene, så får det partiet din stemme.
Men æ syns jo ikke at Tromsø, som visstnok e den største mantallssamekommunen i Norge, ska kunn hold på sånn. Ha, ha, tenk om det bare va sametingslappa og ingen stortingslappa i båsan, da sku du sedd på fan. Æ regna nu me det kom til å kom en anna same forbi, og, i motsetning til mæ, gå til avisa med skandaln. Æ saumfarte avisan dagen etter. Ingenting.
Sidn da har vi jo hadd en slags samedebatt i Tromsø. Arbeiderpartiet mente det va på tide å innlemmes i samisk språkområde, men orka ikke å si det til nån andre, så da det slapp ut måtte Høyre vær imot. Etter at Høyre fikk ordfører e dem blidd for, så nu e alle for, bortsett fra Frp, men dem e det ingen som gidd å hør på når det kommer til sama uansett.
Så iår drista æ mæ til å avlegge min stemme ved Sommerlyst barneskole. Kanskje har ting endra sæ. Ingen samelappa i år heller. Men nu sa æ ihvertfall fra til den ene valgfunskjonærn. - Åja, Sametingsvalget. Da må du gå i båsn helt til venstre, den som også e for folk me rullestol.
Og joda, i den 'universelt utforma' båsn e det to rekker med stemmesedla; Stortinget øverst, og Sametinget nederst. Sånn at hvis du sitt i rullestol, så kan du bare stemme Sametinget.
Ord blir fattig.
For fire år sidn stemte æ ved Sametingsvalget for første gang. Det blei gjort på Rådhuset i Tromsø, byens mest populære og forseggjorte valglokale. Det dem ikke byr på dér, byr dem neppe på ved Hamna flerbrukssenter.
Æ gikk inn i en bås, og der va alle lappan til Stortingsvalget, men ingen til Sametingsvalget. Men æ visste råd, for man kan ta en blank lapp og skrive ned sjøl ka man har tenkt å stemme, og hvis man klar å skriv det klart og tydelig og det ikke e tvil om ka man egentlig mene, så får det partiet din stemme.
Men æ syns jo ikke at Tromsø, som visstnok e den største mantallssamekommunen i Norge, ska kunn hold på sånn. Ha, ha, tenk om det bare va sametingslappa og ingen stortingslappa i båsan, da sku du sedd på fan. Æ regna nu me det kom til å kom en anna same forbi, og, i motsetning til mæ, gå til avisa med skandaln. Æ saumfarte avisan dagen etter. Ingenting.
Sidn da har vi jo hadd en slags samedebatt i Tromsø. Arbeiderpartiet mente det va på tide å innlemmes i samisk språkområde, men orka ikke å si det til nån andre, så da det slapp ut måtte Høyre vær imot. Etter at Høyre fikk ordfører e dem blidd for, så nu e alle for, bortsett fra Frp, men dem e det ingen som gidd å hør på når det kommer til sama uansett.
Så iår drista æ mæ til å avlegge min stemme ved Sommerlyst barneskole. Kanskje har ting endra sæ. Ingen samelappa i år heller. Men nu sa æ ihvertfall fra til den ene valgfunskjonærn. - Åja, Sametingsvalget. Da må du gå i båsn helt til venstre, den som også e for folk me rullestol.
Og joda, i den 'universelt utforma' båsn e det to rekker med stemmesedla; Stortinget øverst, og Sametinget nederst. Sånn at hvis du sitt i rullestol, så kan du bare stemme Sametinget.
Ord blir fattig.
Hei
I dag har jeg fått en skriftlig klage på bloggefrekvensen.
Jeg har det bare litt travelt. Ikke for travelt til å sette meg ned med bloggomaten, men når jeg nå gjøre det, har jeg ikke tenkt en eneste ting å blogge om i løpet av en hel dag. Uke.
Om to uker er jeg ferdig med svenskestipendet mitt. Hejdå!
Vi får se hvordan det blir med blogginga fram til da. Det vil si, rett etter det blir det nok også litt stress med orging og ferdiggjøring og flytting av pinner og kunstverk og kropp og sjel, og så er det flere frister som skal rekkes, og så er det ferie, og den blir forhåpentligvis noe av, og da blir det kanskje uten datamaskin, men jeg har ikke slutta, jeg har ikke det.
Jeg har det bare litt travelt. Ikke for travelt til å sette meg ned med bloggomaten, men når jeg nå gjøre det, har jeg ikke tenkt en eneste ting å blogge om i løpet av en hel dag. Uke.
Om to uker er jeg ferdig med svenskestipendet mitt. Hejdå!
Vi får se hvordan det blir med blogginga fram til da. Det vil si, rett etter det blir det nok også litt stress med orging og ferdiggjøring og flytting av pinner og kunstverk og kropp og sjel, og så er det flere frister som skal rekkes, og så er det ferie, og den blir forhåpentligvis noe av, og da blir det kanskje uten datamaskin, men jeg har ikke slutta, jeg har ikke det.
den som ikke tar seg sammen det er jeg. meg. jeg?
Det er liksom på tide med et lengre, sammenhengende innlegg.
Men jeg har liksom ikke en lang, sammenhengende hjerne.
Eller lang vet jeg ikke, visstnok på virker hjerneformen hjernefunksjonen om man har en abnorm hjerne, eller heter det abnormal? nei det ble vel feil, på grunn av for eksempel unormal hodeskalle.
Jeg sitter på atelieret og forsøker finne ut hvordan jeg skal forholde meg til at det er Øppet hus om kun kort tid, for det betyr at jeg skal ta ut bokhylle og skrivebord og lage meg et eget lite utstillingsrom her inne, og snart må jeg vel komme i gang med det, men hvordan skal jeg kunne jobbe uten skrivebord? Skjønt spørsmålet er vel mer hvordan jeg skal klare å jobbe med skrivebord. Jeg er jo ferdig med skrivingen. Nå er det stablingen. Skrivebordet er i veien.
Jeg har vondt i fremtennene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det.
Jeg vet ikke ingenting. Jeg har liksom hverken verken rast eller ro. Jeg vil at det skal komme seilende inne en epost som er sånn Hei, du har aldri hørt om oss, men vi synes at du skal få hundre tusen av fondet vårt for du lager så fantstisk kunst. Det vil jeg. Det hadde vært artig det! Og ikke en sånn Hello i work in bank lets share from disiised person money. Nei et ordentlig brev. Mail. Ekte. Skjønt det hadde vært bittelitt artig med sånn artig spam også, alle får sånn der artig spam, jeg får bare tilbud på ståltråd. Internett er forresten skuffende i dag, rart det der, når man vil ha litt internettunderholdning blir hele internettet tomt før man får sagt poff.
Jeg er vel egentlig en langskalle. Eller jeg var det når jeg var nyfødt, nå vet jeg ikke, og ikke husker jeg hvordan det var med det der langskalle/kortskalle -greiene heller. Det kunne jeg kanskje brukt internett til å finne ut av. Men jeg gidder ikke. Hvor blir det av den der artige mailen?
Men jeg har liksom ikke en lang, sammenhengende hjerne.
Eller lang vet jeg ikke, visstnok på virker hjerneformen hjernefunksjonen om man har en abnorm hjerne, eller heter det abnormal? nei det ble vel feil, på grunn av for eksempel unormal hodeskalle.
Jeg sitter på atelieret og forsøker finne ut hvordan jeg skal forholde meg til at det er Øppet hus om kun kort tid, for det betyr at jeg skal ta ut bokhylle og skrivebord og lage meg et eget lite utstillingsrom her inne, og snart må jeg vel komme i gang med det, men hvordan skal jeg kunne jobbe uten skrivebord? Skjønt spørsmålet er vel mer hvordan jeg skal klare å jobbe med skrivebord. Jeg er jo ferdig med skrivingen. Nå er det stablingen. Skrivebordet er i veien.
Jeg har vondt i fremtennene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det.
Jeg vet ikke ingenting. Jeg har liksom hverken verken rast eller ro. Jeg vil at det skal komme seilende inne en epost som er sånn Hei, du har aldri hørt om oss, men vi synes at du skal få hundre tusen av fondet vårt for du lager så fantstisk kunst. Det vil jeg. Det hadde vært artig det! Og ikke en sånn Hello i work in bank lets share from disiised person money. Nei et ordentlig brev. Mail. Ekte. Skjønt det hadde vært bittelitt artig med sånn artig spam også, alle får sånn der artig spam, jeg får bare tilbud på ståltråd. Internett er forresten skuffende i dag, rart det der, når man vil ha litt internettunderholdning blir hele internettet tomt før man får sagt poff.
Jeg er vel egentlig en langskalle. Eller jeg var det når jeg var nyfødt, nå vet jeg ikke, og ikke husker jeg hvordan det var med det der langskalle/kortskalle -greiene heller. Det kunne jeg kanskje brukt internett til å finne ut av. Men jeg gidder ikke. Hvor blir det av den der artige mailen?
Rapport
Jeg bygger ting.
Akkurat nå bygger jeg små ting fordi små ting tar mindre plass enn store ting, og er lettere å frakte, mens jeg bekymrer meg over at jeg egentlig muligens er en stortingsbygger og at det er de tingene som blir best, og nå bygger jeg små ting av helt gale grunner.
Jaja.
Sånn er det å være kunstner, dere da?
Akkurat nå bygger jeg små ting fordi små ting tar mindre plass enn store ting, og er lettere å frakte, mens jeg bekymrer meg over at jeg egentlig muligens er en stortingsbygger og at det er de tingene som blir best, og nå bygger jeg små ting av helt gale grunner.
Jaja.
Sånn er det å være kunstner, dere da?
menne åeh!
I dag hadde yr lovt meg ti grader og jeg planla før jeg la meg hva jeg skulle ha på meg i dag av fine klær.
Og så var det tyve da jeg sto opp.
Skuffaaaa....!
Og så var det tyve da jeg sto opp.
Skuffaaaa....!
men vi SKAL på ferie
Jeg fortsetter å drømme at vi drar på ferie.
Det er fortsatt mareritt.
Vi drar på fottursferie på Hardangervida, skal bo på hytta til en tremenning, det viser seg at hun ikke har noen egen hytte men bor i en av hyttene til turistforeningen, det er femten tyskere der, og ingen sengeplass. Vi skal være der i to uker.
Vi drar på vinterferie, jeg innser at vi ikke har med oss bagasje. Ingen varme klær.
Vi er på ferie, det er bare den siste lille bussturen på tyve minutter igjen før vi er på bestemmelsesstedet, bussbilletten koster firetusen kroner. Men vi aner ikke hvordan vi kommer oss dit vi skal om vi ikke tar bussen.
Det er som om det er så lenge siden jeg var på ferie at Hodet er overbevist om at det må være noe grusomt. For ellers gjør jeg jo bare morsomme ting så hvorfor har jeg ikke vært på ferie på ti år?
Kroppen, derimot, gleder seg noe enormt.
Det er fortsatt mareritt.
Vi drar på fottursferie på Hardangervida, skal bo på hytta til en tremenning, det viser seg at hun ikke har noen egen hytte men bor i en av hyttene til turistforeningen, det er femten tyskere der, og ingen sengeplass. Vi skal være der i to uker.
Vi drar på vinterferie, jeg innser at vi ikke har med oss bagasje. Ingen varme klær.
Vi er på ferie, det er bare den siste lille bussturen på tyve minutter igjen før vi er på bestemmelsesstedet, bussbilletten koster firetusen kroner. Men vi aner ikke hvordan vi kommer oss dit vi skal om vi ikke tar bussen.
Det er som om det er så lenge siden jeg var på ferie at Hodet er overbevist om at det må være noe grusomt. For ellers gjør jeg jo bare morsomme ting så hvorfor har jeg ikke vært på ferie på ti år?
Kroppen, derimot, gleder seg noe enormt.
følelsesmessig logisk feilsnakk
the Fig: Hjælp! Det kom inn en hval!
the Stig: en hval?
the Fig: Æ mente ei væps! Kom å ta den ut!
på høsten er alle veps fulle og ekstra plagsomme.
Men snart dør de.
the Stig: en hval?
the Fig: Æ mente ei væps! Kom å ta den ut!
på høsten er alle veps fulle og ekstra plagsomme.
Men snart dør de.
Vakreste vakreste vakre
Det hender jo at jeg tar t-bane i svenskenes hovedstad, ettersom jeg er der titt og ofte.
Både på Stokkeholmen og på t-banen.
I overigår hendte det to ting. Sist på dagen så jeg en hund med egen barnevogn. Bare at det var en hundevogn. Altså, det var ikke en barnevogn med en kinesisk nakenhårshund i, det var en vogn til å trille hunden i. Jeg kjente at jeg måtte koke litt, for vogna var stor som en barnevogn og tok jo ca 26 gang så stor plass som hunden og det er alltid veldig fullt på banen på Stokkeholmen.
Jesus. Bymennesker.
Men først på dagen skjedde det noe annet. Jeg hadde bestemt meg for å ha på kofte den dagen, som en del av Gállokprotesten, for å vise at vi finnes, hver dag, hele året, vi er ikke bare en sånn artig grei man kan ta fram i turist- og pr-sammenheng. (Og de som så meg kunne jo ikke vite at jeg også prediker dette med egen koftebruk som en del av en sterk nordnorsk identitet.)
Men så var holbien løsna da jeg skulle ta på kofta, og jeg hadde ikke tid til å sy, så det ble som Sápmi style med liidnin og silkesjal og kommager og sånt.
Nå kjente jeg at den delen av forklaringen egentlig var uviktig.
Vel. Iallfall satt jeg på t-banen og så kom det på et menneske i Bagis som begynte å prate til meg, og man er jo alltid litt skeptisk når fremmede damer begynner å prate med deg fordi man ser samisk ut, men hun var OGSÅ same og hun var OGSÅ gruvemotsatander så det var jo full klaff og fantastisk. Og hun syntes det var en veldig bra idé å bare være tydelig same som en protest mot behandlingen av samebyene i nord. Og så tok hun et bilde av meg og la ut på protestsidene på protestfacebook til protestgruppen i protestgállok. (etter å ha spurt så klart.) Og det bildet har vel fått ca 250 likes og starta en lang tråd om protestsymboler og det var jo litt artig.
Og jeg ser ikke ut. Jeg ser litt forskrekket ut og håret til alle kanter, eller mest til den ene, og veldig sammenknytt og skjevt smil, men det er helt okei, for sånn ser jeg ut på absolutt alle bilder. Men jeg har på meg fine klær på dette og er absolutt tydelig samisk.
Søstersen ga meg karakteren "vanlig minus" etter å ha sett bildet på facebook.
Derfor ble jeg veldig lattermild av denne kommentaren (og litt ubekvem)
(damemenneske:) Så vacker hon är och kläderna är otroligt vackra. (risk att Stockholmarna kopierar klädstilen som känns varm och rätt) med dom raka ansiktslinjerna och höga kindknotor skulle hon kunna tjäna en massa pengar på fotomodelljobb för de stora modetidningarna. Försöker föreställa mig henne som sminkad och friserad...ha ha..om ni ursäktar. Men vackrast som hon är. Med en vacker själ!
Det er nå første gang i mitt liv at noen har påstått at jeg, med mitt ultranorske utseeende, har høye kinnben. Men denne damen peker jo absolutt på behovet for at man vises litt mer, sånn at man faktisk kan SE det man ser, og ikke bare straks lese inn en eller annen stereotyp.
Så jeg får vel sy fast den holbien og legge avgårde igjen.
Snart.
Både på Stokkeholmen og på t-banen.
I overigår hendte det to ting. Sist på dagen så jeg en hund med egen barnevogn. Bare at det var en hundevogn. Altså, det var ikke en barnevogn med en kinesisk nakenhårshund i, det var en vogn til å trille hunden i. Jeg kjente at jeg måtte koke litt, for vogna var stor som en barnevogn og tok jo ca 26 gang så stor plass som hunden og det er alltid veldig fullt på banen på Stokkeholmen.
Jesus. Bymennesker.
Men først på dagen skjedde det noe annet. Jeg hadde bestemt meg for å ha på kofte den dagen, som en del av Gállokprotesten, for å vise at vi finnes, hver dag, hele året, vi er ikke bare en sånn artig grei man kan ta fram i turist- og pr-sammenheng. (Og de som så meg kunne jo ikke vite at jeg også prediker dette med egen koftebruk som en del av en sterk nordnorsk identitet.)
Men så var holbien løsna da jeg skulle ta på kofta, og jeg hadde ikke tid til å sy, så det ble som Sápmi style med liidnin og silkesjal og kommager og sånt.
Nå kjente jeg at den delen av forklaringen egentlig var uviktig.
Vel. Iallfall satt jeg på t-banen og så kom det på et menneske i Bagis som begynte å prate til meg, og man er jo alltid litt skeptisk når fremmede damer begynner å prate med deg fordi man ser samisk ut, men hun var OGSÅ same og hun var OGSÅ gruvemotsatander så det var jo full klaff og fantastisk. Og hun syntes det var en veldig bra idé å bare være tydelig same som en protest mot behandlingen av samebyene i nord. Og så tok hun et bilde av meg og la ut på protestsidene på protestfacebook til protestgruppen i protestgállok. (etter å ha spurt så klart.) Og det bildet har vel fått ca 250 likes og starta en lang tråd om protestsymboler og det var jo litt artig.
Og jeg ser ikke ut. Jeg ser litt forskrekket ut og håret til alle kanter, eller mest til den ene, og veldig sammenknytt og skjevt smil, men det er helt okei, for sånn ser jeg ut på absolutt alle bilder. Men jeg har på meg fine klær på dette og er absolutt tydelig samisk.
Søstersen ga meg karakteren "vanlig minus" etter å ha sett bildet på facebook.
Derfor ble jeg veldig lattermild av denne kommentaren (og litt ubekvem)
(damemenneske:) Så vacker hon är och kläderna är otroligt vackra. (risk att Stockholmarna kopierar klädstilen som känns varm och rätt) med dom raka ansiktslinjerna och höga kindknotor skulle hon kunna tjäna en massa pengar på fotomodelljobb för de stora modetidningarna. Försöker föreställa mig henne som sminkad och friserad...ha ha..om ni ursäktar. Men vackrast som hon är. Med en vacker själ!
Det er nå første gang i mitt liv at noen har påstått at jeg, med mitt ultranorske utseeende, har høye kinnben. Men denne damen peker jo absolutt på behovet for at man vises litt mer, sånn at man faktisk kan SE det man ser, og ikke bare straks lese inn en eller annen stereotyp.
Så jeg får vel sy fast den holbien og legge avgårde igjen.
Snart.
Ikke helt der enda.
Jeg prøver å overstyre Hodets høstoverbevisning. Så i dag ble det ikke ullgenser.
Men derimot ytterjakke.
Og de tjukkeste langbuksene jeg har, kvalitetsdongeri.
Holder på å renne bort. Jeg vil ha is.
Men derimot ytterjakke.
Og de tjukkeste langbuksene jeg har, kvalitetsdongeri.
Holder på å renne bort. Jeg vil ha is.
Det der Hodet altså.
Hodet har bestemt at nå er det høst. For det har jo vært sommer så lenge at det må jo være åpenbart for alle og enhver at det tidsmessig er på tide med høst.
Så da beordrer Hodet Kroppen til å kle seg i langbukser og ullgenser. Og Kroppen gjør jo som Hodet sier, det er nå engang den ordningen vi har.
Og jeg og Kroppen plages. For det er 25 grader ute, og slettes ikke noe høst, det er bare noe Hodet tror i sin arrogante overhøyhet. Og her tutler vi rundt i ullgenser.
Og langbukser.
Og alle andre i shorts.
Heldigvis har ikke Hodet kommet på at det ligger stillongs i skuffen for da tror jeg vi hadde dødd.
Vi tar jo selvsagt av oss ullgenseren sånn etterhvert, men det er faktisk også veldig varmt å bære rundt på en ullgenser, særlig når man i utgangspunktet er litt overkledd.
Jeg er glad i Hodet, det er ikke det, men avogtil kunne jeg tenk meg å sende det på avlastning.
Så da beordrer Hodet Kroppen til å kle seg i langbukser og ullgenser. Og Kroppen gjør jo som Hodet sier, det er nå engang den ordningen vi har.
Og jeg og Kroppen plages. For det er 25 grader ute, og slettes ikke noe høst, det er bare noe Hodet tror i sin arrogante overhøyhet. Og her tutler vi rundt i ullgenser.
Og langbukser.
Og alle andre i shorts.
Heldigvis har ikke Hodet kommet på at det ligger stillongs i skuffen for da tror jeg vi hadde dødd.
Vi tar jo selvsagt av oss ullgenseren sånn etterhvert, men det er faktisk også veldig varmt å bære rundt på en ullgenser, særlig når man i utgangspunktet er litt overkledd.
Jeg er glad i Hodet, det er ikke det, men avogtil kunne jeg tenk meg å sende det på avlastning.
Tynne vegger
Jeg tror naboene slo opp med hverandre i går. Altså de nye, de som har overtatt for tinnitus-trance-naboene.
Jeg vet ikke hva annet det kunne ha vært, naboen hulket. Jeg hørte bare ham.
varför gör du så här mot mig? jag vill inte leva längre! snälla!
Jeg har aldri hørt en voksen mann hulke før. Først trodde jeg det var noen nede på gangstien som dreiv og gjorde seg til, men det var naboen som ulte.
Henne hørte jeg ikke.
Jeg vet jo ikke helt sikkert om det var en oppslagelse det dreide seg om, men jeg kan liksom ikke forestille meg hva annet det skulle være. Og var det noe annet, noe hun hadde gjort som fikk ham til å ville ta livet av seg, blir det vel snart en oppslagelse utav det uansett.
Jah. Man får være med på litt av hvert når noen har spart inn materialkostnader i veggene.
Jeg ble litt betuttet. Men ettersom jeg ikke kjenner dem går jeg også rundt og bekymrer meg for at de kanskje skal selge og så flytter en ny tinnitus-trance inn.
Jeg vet ikke hva annet det kunne ha vært, naboen hulket. Jeg hørte bare ham.
varför gör du så här mot mig? jag vill inte leva längre! snälla!
Jeg har aldri hørt en voksen mann hulke før. Først trodde jeg det var noen nede på gangstien som dreiv og gjorde seg til, men det var naboen som ulte.
Henne hørte jeg ikke.
Jeg vet jo ikke helt sikkert om det var en oppslagelse det dreide seg om, men jeg kan liksom ikke forestille meg hva annet det skulle være. Og var det noe annet, noe hun hadde gjort som fikk ham til å ville ta livet av seg, blir det vel snart en oppslagelse utav det uansett.
Jah. Man får være med på litt av hvert når noen har spart inn materialkostnader i veggene.
Jeg ble litt betuttet. Men ettersom jeg ikke kjenner dem går jeg også rundt og bekymrer meg for at de kanskje skal selge og så flytter en ny tinnitus-trance inn.
Kallak og polisen.
Jeg har mange ganger sagt, til folk og her og på facebook, at jeg er glad jeg ikke er politi under aksjonene i Kallak/Gállok. For jeg har tenkt at det må være vanskelig. At politiet i det at de er nøytrale må synes det er vanskelig å agere kun for den ene siden. Jeg mener: at det at folk oppviser dette engasjementet sier noe om viktigheten av saken, for de involverte. Men så må de som jobber i politiet agere som om de er for gruvedrift. Det må være tungt, har jeg tenkt.
Men jeg er fryktelig naiv.
Polisen anmälar sin egen insats
Handler om da de rev et tårn, med demonstranter i. Politiet kunne fått stokker i hodet. Ingen vurdering av faren for de som var lenket fast oppe i tårnet.
Jeg forstår ikke, får man utføre handlinger som kan skade demonstrantene når det kan unngås?
http://www.svt.se/nyheter/regionalt/nordnytt/kallakomradet-ar-inte-avlyst
Det betyr at politiet har nektet folk å oppholde seg i området, mens folk har hatt lov til å oppholde seg i området. Politiet lyver, og det må noen ha visst.
Senaste nytt #Kallak: En markägare från Björkholmen har inte blivit informerad av JIMAB om dagens sprängningar. Hen ville göra en polisanmälan men polisen tog inte emot hens anmälan. ( Henrik Blind) via Max Maché, fra facebook.
Man skal informeres om spregninger, ellers er det jo livsfarlig. Det har også blitt utført spregninger tyve meter fra demonstrantene, mens sikerhetssonen er på 150 meter. Hva er det som skjer?
Gruvbolaget JIMAB å Polisen har beslutat neka samebymedlemmar Jåhkågasska sameby tillträde till sina egna betesmarker #kallak HUR FAN GÅR DET AN, SVENSKA STATEN???
via Max Maché
Altså har et utenlands gruveselskap og det lokale politiet nektet reineiere tilgang til deres egne områder.
tar polisen i for hårt?
Jeg skjønner også at man ikke bare kan be folk pent om å være så snill å flytte seg, men barnehagestadiet? Er det mer effektivt?
http://fib.se/inrikes/item/3139-kallak-befolkas-lagret-tar-fart
http://www.aftonbladet.se/senastenytt/ttnyheter/inrikes/article17345352.ab
Nå er det slutt på leken, sa innsatslederen. Senere uttaler han at det synes han var bra sagt. Selv om han ikke hadde hjemmel i noe lov da han drev dem bort.
Og "nå er det slutt på leken"? Får politiet avgjøre at dette bare er en lek for folk?
Det jeg reagerer på er vel at politiet går inn og krangler med folk, sånn som innsatslederen gjør. Jobben hans er å være statens vold, men her virker det som om han for lenge siden har tatt stilling i saken. Og at det er viktig å ha rett og viktig å være tøffingen.
En demonstrant forteller også om da en politikvinne forsøker å få henne bort og argumenterer med at hun heller burde bruke sin demokratiske stemmerett, og demonstranten svarer at uten sivil ulydighet hadde ikke politikvinnen hatt stemmerett. Godt svart, men hadde politikvinnen egentlig noe med valgte metoder? Sivil ulydighet er jo ulydighet, og det er politiets jobb å slå ned på det, men moralen bak en hvilken som helst kriminell handling har jeg alltid tenkt at politiet ikke har noe med å fordømme.
Jeg skjønner jo at det vil være vanskelig å holde seg helt kald når noen har drept barn eller lemlestet mennesker, men i en interessekonflikt kan jeg verken forstå politiets følelsesmessige engasjement eller brudd på rikets lover.
Med mindre de har tatt stiling i saken såkart.
Eller har blitt politi fordi de liker å få sjefe rundt med folk.
Eller en blanding av begge deler.
Her kan man lese mer
og her er en oppsummering av saken, øverst på siden
Men jeg er fryktelig naiv.
Polisen anmälar sin egen insats
Handler om da de rev et tårn, med demonstranter i. Politiet kunne fått stokker i hodet. Ingen vurdering av faren for de som var lenket fast oppe i tårnet.
Jeg forstår ikke, får man utføre handlinger som kan skade demonstrantene når det kan unngås?
http://www.svt.se/nyheter/regionalt/nordnytt/kallakomradet-ar-inte-avlyst
Det betyr at politiet har nektet folk å oppholde seg i området, mens folk har hatt lov til å oppholde seg i området. Politiet lyver, og det må noen ha visst.
Senaste nytt #Kallak: En markägare från Björkholmen har inte blivit informerad av JIMAB om dagens sprängningar. Hen ville göra en polisanmälan men polisen tog inte emot hens anmälan. ( Henrik Blind) via Max Maché, fra facebook.
Man skal informeres om spregninger, ellers er det jo livsfarlig. Det har også blitt utført spregninger tyve meter fra demonstrantene, mens sikerhetssonen er på 150 meter. Hva er det som skjer?
Gruvbolaget JIMAB å Polisen har beslutat neka samebymedlemmar Jåhkågasska sameby tillträde till sina egna betesmarker #kallak HUR FAN GÅR DET AN, SVENSKA STATEN???
via Max Maché
Altså har et utenlands gruveselskap og det lokale politiet nektet reineiere tilgang til deres egne områder.
tar polisen i for hårt?
Jeg skjønner også at man ikke bare kan be folk pent om å være så snill å flytte seg, men barnehagestadiet? Er det mer effektivt?
http://fib.se/inrikes/item/3139-kallak-befolkas-lagret-tar-fart
http://www.aftonbladet.se/senastenytt/ttnyheter/inrikes/article17345352.ab
Nå er det slutt på leken, sa innsatslederen. Senere uttaler han at det synes han var bra sagt. Selv om han ikke hadde hjemmel i noe lov da han drev dem bort.
Og "nå er det slutt på leken"? Får politiet avgjøre at dette bare er en lek for folk?
Det jeg reagerer på er vel at politiet går inn og krangler med folk, sånn som innsatslederen gjør. Jobben hans er å være statens vold, men her virker det som om han for lenge siden har tatt stilling i saken. Og at det er viktig å ha rett og viktig å være tøffingen.
En demonstrant forteller også om da en politikvinne forsøker å få henne bort og argumenterer med at hun heller burde bruke sin demokratiske stemmerett, og demonstranten svarer at uten sivil ulydighet hadde ikke politikvinnen hatt stemmerett. Godt svart, men hadde politikvinnen egentlig noe med valgte metoder? Sivil ulydighet er jo ulydighet, og det er politiets jobb å slå ned på det, men moralen bak en hvilken som helst kriminell handling har jeg alltid tenkt at politiet ikke har noe med å fordømme.
Jeg skjønner jo at det vil være vanskelig å holde seg helt kald når noen har drept barn eller lemlestet mennesker, men i en interessekonflikt kan jeg verken forstå politiets følelsesmessige engasjement eller brudd på rikets lover.
Med mindre de har tatt stiling i saken såkart.
Eller har blitt politi fordi de liker å få sjefe rundt med folk.
Eller en blanding av begge deler.
Her kan man lese mer
og her er en oppsummering av saken, øverst på siden
Abonner på:
Innlegg (Atom)