Nå blogger jeg to ganger på en dag og det er i ren forbauselse. Det er sånn bynett her, tilgjengelig nett om man bare betaler pr kredittkort eller sms. Og det har jeg ikke gjort. Men jeg kommer inn på bloggen min. Og bare der.

Det er ikke helt til å forstå, men det er jo kjekt.

Jeg har altså truffet klassen min, som virker som en hyggelig gjeng. Det er en ganske intenæsjnl gjeng, finner og kroater og englendere og svensker og thailendere og kinesere og nordmenn og voi og voi. Det vil si, det er ofte bare en fra hver land da. Men til sammen blir vi jo mange. Thailenderen og kineseren er veldig søte. De snakker engelsk, meh i nahkker ennesk hånn hel, så de kommer ofte løpende med små små skritt bort til meg for å få gjentatt beskjeder som de ikke har skjønt noe av. Jeg vet ikke hvorfor de har utsett seg akkurat meg som tolk, men kanskje fordi jeg er nesten like lav som de er, og de snakker kjempelavt, så høye folk hører kanskje ikke hva de sier. De har en rar vane, hvis man ikke hører, eller egentlig skjønner, hva de sier, så gjentar de det, litt lavere, men kommer litt nærmere. Til de står to millimeter fra deg og mimer.

Her i leiligheten begynner vi å komme i orden. Vi har litt vasking igjen, det var ikke vasket da vi flyttet inn, tilogmed var bare koppene satt skitne inn i skapene, hu hei, men nå er vi nesten i mål på vaskefronten.
Vi undrer oss imidlertid storligen over pakkingen vår. Noe har gått skeis en plass. Hvor er brødristeren, mummikoppene, tekoppene, stavmikseren, kaffefilterholderen og fruktfatet? Hvorfor har vi tatt med fire ulltepper, konvolutter, brukt fotopapir, og ca 20 tegneserieblader?
Jeg tror en eske står et sted og en annen eske skulle stått der i stedet.

ny plass

Nå har jeg begynt på skolen, det er mye informasjon og mye har värt veldig veldig forvirrende, til jeg innså at min informasjonsfolder ikke inneholdt de samme arkene som de andres informasjonsfolderne. Jeg forsöker nå å få tak i to gule ark. Med skrift på.
Og så er jeg på nett, det tok litt tid for min brukerkonto fungerte ikke og de klarte ikke å finne ut av hvorfoe, men nå har de funnet ut, så nå sjekker jeg mail osv, og pröver å löse en del administrative ting, som står forklart på de to gule arkene jeg ikke har.

The Stig var fornöyd med leiligheten og särlig utsikten, men naboen snorker veldig. Og så tror vi kanskje ikke at det er vanlig å vaske ut etter seg i Sverige, iallefall var det ikke vasket i vår leilighet, men nå begynner det å bli orden på sakene.

bilbilbilbil

oisann

nu e vi i umeå.

Vi starta klokka ni i morrest å nu e ho halv tolv så det holde egentlig. Æ føle mæ som en pingvin. Ikke at æ har ramla i smoking, men æ klare ikke snu hodet. Å æ har ikke engang kjørt. Fotografen e en helt.

Næi se dær skriv æ på dialækt ijænn. Lure på koffer det skjer nu å da?

I morgen flytter vi inn i stockholmsleiligheten, håper den er fin og stor og ikke så liten og smørblomstgul som jeg husker den. Det blir bra. Deilig å ha to dager til innflytt før skolestartings.

Jeg innser at jeg skal flytte i morgen. Jeg trodde det var et par dager til enda. Men det var det ikke.

Kjør i Kirkenes



I går kom jeg hjem og nå må jeg pakke sånn at jeg kan flytte til Stockholm. Gøteborg driver og sender meg papirer, så det virker som om de tror at jeg skal begynne der, men jeg har jo sagt nei og de har jo svart jaha, du, og det har jo vært utrolig mye styr med dem og det byråkratiske og jeg har knappest tid å begynne med dem noe mer nå, for, pakking, voivoivoivoivoivoivoi, og den garasjen, allerede har saker og ting begynt å mugle så det er endel som må ut derfra selv om det ikke skal med til Stockholm, men det som er fantastisk, og det er helt fantastisk, er at vi får låne fru svigermor sin bil, og den er stor og fin og har plass til saker, mange saker, og når man kjører den er det ikke som å kjøre olabil sånn som veteransbilsmazdaen vår, så det er en glede, men det er mye stress likevel altså, men det går, det går.

Kokt i Karasjok

De siste dagene har jeg sust forbi Karesuanto, Hetta, Kauto og nå er jeg i Karasjok.
Jeg har alltid syntes at det har vært litt klamt i Finand med turistindustrien som eter det samiske og serverer bæsj som gull, men jeg synes at det kanskje er litt klamt her i Norge og. Dog. Sist gang jeg var i Storgamma var alle kladt i playmobilsamekosrtyme, denne gangen var det litt mer oppdatert. Litt nærmere originalen, om ikke akkurat i mål.

KLØKT i Kiruna

Eller i KIRUNA ettersom kløkt ikke er en forkortelse det heller. Men navnet på prosjektet som har ført meg hit. De siste dagene har vi tilbrakt i Jokkmokk.
Jeg tror jeg skal flytte dit. Jeg synes iallefall Jokkmokk er utrolig sjarmerende, og man kan få et hus for 300.000. Svenske. Er det noe å spekulere på?
Vi farter jo rundt i nordverdnen og kikker på samisk arkitektur, sånn grovt fortalt. Da er det mye spennende i Jokkmokk, skjønt det beste er jo å også snakke med folk, ikke bare å stå i hagen deres å ta bilder som en annen hodemåler. Folk er veldig skeptiske helt til kompisen min nevner at slekta hans er fra Masi. Da løsner det. Figenschou er liksom ikke et så overvettes samisk navn.

Nå er vi i Kiruna på det fineste hotellrommet på hotellet, for de hadde bare ett igjen. Hurra! Desverre er det vanvittig tidlig utsjekk og vi kom jo seint hit, og desverre er restauranten stengt en time før tiden og jeg har nesten føling, og jeg må følge opp den andre bloggen som er på engelsk og på ingen måte så fri i formen som denne, men jeg føler likevel at alt er på plussiden.

mvh frk.

Avgårde



Da har vi lagt i vei. Første natta sov vi i Sevetti, som er en opplevelse for meg, siden det bare er en halvannen time hjemmefra og dremed ikke noe sted å overnatte, for da kjører vi heller hjem.
Det er fint å bli bedre kjent med nærområdet sitt.
Vi tok inn på campingplass nr 2, der vertinnen viste seg å være ikke litt pussa, men peise maurings. Vi klarte å få diskutert oss til en hytta og badtstua fra klokken ni. Da vi hadde betalt for herlighetene med kort, insisterte hun på at vi skulle ha fem euro i vekslepenger. Der ble det mye forvirring, men vi kom oss ut av resepsjonen uten både vekslepenger og noe særlig tro på at badstua kom til å være varm.

Det var den ikke heller, men det var fordi forrige gjeng hadde elta døra til badstua åpen, så den var fyrt, men holdt knappe førti grader. Det er nok min mest mismodige badstuopplevelse noen gang. Vi holdt imidlertid humøret oppe ved hjelp av pur viljestyrke.

Etterpå bestemte vi oss for å gå en tur til den berømtberyktede Sevettin Baari.
Dit fikk vi følge av den største reinen Joar noen gang hadde sett.
Og den var stor. Reinbukker på denne tida kan være litt skumle, så vi var litt usikker på opplegget og prøvde å stikke, men den skulle absolutt være sammens med oss. Noe som sannsynligvis hadde noe med den lille oransje campinghunden å gjøre. Reinen prøvde å jage den bort, men den ga seg ikke så reinen holdt seg nok til oss for å slippe unna hunden. Tror vi. Den gikk iallefall mellom oss helt til baren, og da den viste seg å være stengt, fulgte den oss hjem igjen. Det var litt som å ha fått seg hund.
(en veldig stor en.)


I dag er vi i Inari, får se hvor langt vi kommer. Vi klarte å glemme reinen igjen i Sevettijärvi, men gidder ikke snu, vi drar videre.

Vær!

I dag er det sommerkjoledag! Voi og voi, det er ikke ofte. Desverre er dette en sånn dag da jeg har en milliard ting å gjøre innendørs, men litt fintrøing og finsitting må det da bli tid til.
Det har i grunnen vært en fin sommer, sånn værmessig. Jeg mener, jeg kom over vottene mine da jeg drev og pakket her, og da slo det meg at de har jeg ikke brukt i det hele tatt i sommer, og ikke lue, og ikke longs.

Jeg glemte joggeskoene mine ute i går, jeg hadde vært og trødd i myra med dem. Og så styrtregnet det jo selvsagt. Og det var jo fint, for da ble de vasket, men nå er de våte. Jeg har satt dem i sola og tenker at de tørker vel til i morgen.
I morgen legger jeg ut på dezignturné med god kollega og venn, (sevetti-inari-ivalo-kittilä-levi-pajala-jokkmokk-kiruna-hætta-karasjok-tana-varangerbotn-kirkenes) og da kan det være at jeg ikke blogger så mye, jeg vet ikke, jeg skal nemlig blogge på en annen blogg. Jeg kunne jo linket til den da, men der står jeg fram med mitt fulle navn og jeg liker å tro jeg er en slags anonym her. Det er jeg jo ikke, jeg vet jo det, så vi får se.

Bær!

Jeg har vært og plukket bær og er et litt bedre menneske.
Puhh!
Blåbær riktignok, men det gjelds det også.

Da jeg var liten var jeg så fascinert av sånne bærplukkere, som alle hadde men ingen brukte. Det går kanskje fortere å plukke med dem, men du blir jo stående og renske bær i ukesvis etterpå.
Da er det tross alt hyggeligere å være ute. Til tross for myggen.

Jeg sendte mamma en sms da jeg kom ned, om hun villa ha bæra. Stakkars mamma får jo nesten aldri bær av meg og selv trenger jeg den strengt tatt ikke, ettersom jeg legger ut på tur om to dager.
Mamma ville kjempegjerne ha bæra, og det er jo stas, men jeg rakk ikke å renske den før hun sto på døra.
Mamma plukker så rent. Når hun har plukket blåbær, kan hun bare riste et par ganger på bøtta, plukke ut et lite blåbærlyngblad, og så kunne bæra vært servert i kantina til Mattilsynet.
Når jeg plukker, må jeg fram med rist og fat og plukke ut lyng og strå og umodne bær og mygg og maur og kongler og et par biter skrapmetall fra krigen.


Så det får jeg nok høre. Men jeg har sjelefred.

1381

Jeg tenkte litt på det i går, at alt er liksom så godt balansert for tiden.
Vanligvis når alt egentlig er bra, er det noe som ikke er bra. For eksempel har man orden på økonomien, en fin kjærest, en ok plass å bo, men en forferdelig jobb der alle ansatte sniker seg langs veggen med ringer under øynene og skvetter hver gang det går i en dør, for sjefen er et monster. Eller man har en fin jobb, men bor på et sted med rotter og mugg og en husvert som låser seg inn år du ikke er der. Eller du bor fint, har en fantastisk studieplass, pengene strømmer inn, men kjæresten bor på et forskningsskip utenfor Svalbard og dere kan bare kommunisere over satelittelefon med fem sekunders forsinkelse. Ellereller, alt vel, karrieren går strålende, huset er vakkert, fremtiden lovende, selvtilitten lysende, og så får du en obskur amøbesykdom med utspring i tropene som gjør at fastlegen din må begynne på videreutdanning og ta opp 2mx fra gymnaset igjen.

Men nå. Alt er sånn passe ok, og fremtiden...spennende. Ikke spennende, eller jo, litt sånn...hva heter det? Ikke skummelt men bra. Jeg jobber med spennende prosjekter, jeg skal begynne å studere på noe alle sier er en bra skole, jeg skal flytte til en trivelig by, virker det som, og mitt livs lys og hjertes ledestjerne skal være med.
Nå gjelder det bare å banke i absolutt alle bord jeg kommer forbi.

sånn er det

Jeg er sultensvimmel og skal plutselig blogge, hvor kom det fra? Bare fordi jeg blogger hver dag trenger jeg jo ikke blogge hver dag.

På en måte jobber jeg nesten hele tiden. Jeg skrur aldri av, og jeg mailer og ringer og skriver ned ideer hele døgnet. Også når jeg ikke jobber ligger jobbdokumenter bak alt det andre på skrivebordet på macen min. På den måten har jeg aldri fri og noen synes kanskje det er en dårlig løsning, men det er en utmerket løsning. Jeg liker nemlig det jeg jobber med. Og på den måten har jeg også alltid fri, også når jeg jobber. Jeg elsker å eie min egen tid.

Fremover!

Mitt livs lys og hjertes ledestjerne har tatt seg en tur midtlands, god sønn som han er.
Jeg er ikke fullt så god sønn, og blir her og holder fortet. Dessuten skal jeg straks ut på en dezignturné, så jeg rekker rett og slett ikke. Det blir på søndag. Før søndag skal jeg forberede den der turneen, jobbe litt med en utstilling, gå i den lille garasjen og gjøre noe fornuftig på pakkefronten, noe som er litt vanskelig all den tid jeg ikke vet om vi kommer til å kjøre i egen bil eller forsøker å lure Posten Brigg til å ta lasset, og helst, aller helst, komme meg på elva.
Ingen overambisøs plan.
Ja, og så må jeg, jeg vet ikke, forberede meg på å flytte til et annet land. Jeg er ikke helt sikker på hva som inngår der, ha oversikt over papirene mine eller noe sånt.

Jeg er kanskje mest stressa for pakkinga. Det er kun kort tid fra hjemkomst fra strålende vellyket dezignturne til abfahrt til det nye landet, så det bør jo pakkes litt før vi kommer inn i perioden Kun Kort Tid, men det er forskjell på å pakke for bil og på å pakke for små a4kasser som later som om de ikke er et flyttelass.
Uansett, om vi ikke vil ha jordslag, råte og mugg i eiendelene, må det som består av tekstil og papir og som ikke skal være med på lasset, flyttes ut av garasje og over til kvist.
Så der er plenty av oppheng til småfingrene.

men neida

Nå har jeg nesten rosablogget i tre dager til endes men bevares så eksistensiell jeg egentlig har vært.
Hvor ble det av sommeren? Hvordan klarte jeg å kaste bort en hel sommer? Jeg har knappest vært på elva, knappest vært på hytta, knappest sett familien, ikke plukket bær, knappest fisket, ikke vært i Nætamø, knappest truffet venner, knappest vært på puben, knappest drukket hvitvin på verandaen, så hva har jeg egentlig gjort?
Spørres det. Stadig.

Så kommer jeg på at jo, først var jeg jo syk i fire uker. Det knapper jo litt inn på stasen. Og så dro jeg jo til Stockholm for å lete etter leilighet og det tok jo sin tid og selv om jeg etter den turen begynte å glede meg til å flytte dit, var det ikke akkurat en kosetur. Så var det Landskappleik, det var stas, og så var det 60årsdagen til svigermor, og det var også stas og med tilhørende hytte- og badeliv, men jeg ble jo forsåvidt syk da og, og så var det hjem. Deretter fulgte to uker jeg ikke helt kan gjøre rede for, men jeg var både på Pasvikelva, fisket og på hytta, (og fisket der og), så det er vel der det som er, gikk fra ingen til knappest.
Så var det Markomeannu, som var stas, men da ble jeg forsåvidt også syk, og nå er det nå, og tilløp til eksistensiell angst.

Jeg tror det er fordi jeg ikke plukker bær. At det blir eksistens i pluss og minus av den grunn.

Og hvorfor skulle jeg plukke bær, jeg skal jo ikke bo her og jeg vet ikke engang om det er fryser der jeg skal bo og det er en millard ting som må gjøres og det ville strengt tatt vært idiotisk og/å lagt avgårde på bærtur nå, men, ååå, MEN. Man må jo plukke bær! Hva er man slags menneske om man ikke plukker bær nå på høsten!
Ikke noe mennesketype jeg vil være iallefall.
Og fisk i frysen ville jo vært fint! For ikke å snakke om hvilken mening det er i å være inne og styre istedet for å være ute!

Man kommer litt ut av virkeligheten når man forholder seg til et sted som om det er hjemme uten å ha noe sted å bo der. Kanskje jeg rett og slett må finne meg en annen måte å forholde meg til Kirkenes på. Enten eller.

endag, todag, tredag. Hår og sau, og hund.

Er det søndag? Jeg går helt i surr. Men det er vel et sommertegn.
I dag er det vaskedagen, i går var det maitokoskidagen, komplett med tre måneder gammel hundevalp. Hun var veldig søt, men the Stig prøvde å avlive henne ved å kaste vedkubbe i ansiktet på henne. Reaksjonene var kanskje ikke helt utviklet enda. De ble veldig flaue begge to.

Jeg klippet jo altså luggen i overigår, og også i går var det strålende, men det er noe med det at når frisører insisterer på å slette ut håret helt, altså, plaskevått og utgredd, sånn at jeg har helt slett hår, noe jeg med min sauemanke aldri har ellers, og så klipper meg kjempefin på håret, så er det nå engang sånn at jeg er finest med plaskvått hår, for når sauen vender tilbake er det ikke sikkert at den klippen som er gjort, er relevant. Det er rett og slett litt vanskelig for meg å følge opp, jeg foretrekker å møte folk med relativt tørt hår og i de tilhørende situasjoner. Nå er jeg kjempefin for eksempel etter en time i styrtregn eller i et badebasseng. (Men da er jeg til gjengjeld den fineste av alle)
I Bergen hadde jeg en frisør som alltid klippet håret mitt mens det var helt tørt, det synes jeg var ganske lurt. Hun hadde krøller selv.

Nå har jeg en høyrelugg som er bitteliten og en venstrelugg som er større, et kverv imellom, et hakk på midten og noen fjoner som jeg ikke er sikker på om egentlig er mine overhodet, istedet for den ene fin luggen jeg kom hjem med i går.

Sukk. Det er nå noe med dette jordiske.

Knirkenesliv

I dag har jeg forsøkt å unngå å kjøpe noe på russetorget men kjøpte likevel verdens fineste lange ullsokker. Ikke si noe til the Stig.
Og så har jeg drept en stakkars uskyldig bie, som akkurat der og da var mer potensiell fare enn uskyldig, men strengt tatt satt den vel egentlig helt i ro og holdt på med sitt så jeg har litt vondt i magen nå.
Og så har jeg vært hos frisøren og gravd fram panneluggen igjen og nå er jeg så fin på håret at jeg er klar for enhver utfordring, som er:
pakke
flytte
begynne på konstfack

se min kjole

I går var jeg og betraktet Solemiapia som kokte over på Scene 2. Flinkeste ungen!
Jeg hadde selvsagt pyntet meg og fikk et Oppsøkende Kompliment for kjolen min. Da blir man jo fryktelig glad.
Jeg lot muligens dette komplimentet, med påfølgene mail ("hvilket merke?"), gå litt til hodet på meg:

I natt drømte jeg at jeg var med i et TV-program der han botoxhomsen...tom-thomas? jan thomas?...var programleder. Vi skulle sy klær, litt sånn Runwayaktig, og når de andre hadde valgt modeller til sine klær var det ingen igjen til meg. Jeg fikk låne en katalog av Jan Thomas, men nesten alle sidene var revet ut og den eneste jeg fant var en asiat. Det passet litt dårlig for klærne mine var så søte i utgangspunktet og med en asiat inne i dem ville det hele blitt litt for kawaii- altså litt for sukkersøtt. Da holdt Jan Thomas et speil opp foran meg og foreslo at jeg kunne jo bare være modell selv. Og jeg måtte jo bare si meg enig i at jeg var jo kjempepen, herregud. Men jeg innså at jeg kom nok ikke til å være så flink å posere så jeg slo det motvillig fra meg.

Derfra gikk drømmen over i noe med isbading og håndduker som skulle kvele meg og som jeg måtte dynke med dusjslangen, og gud vet, så jeg vet ikke helt hvordan det gikk med meg i konkurransen, men jeg imponerte iallefall både ung og gammel med min uforferdete isbading.

far off

Nå er det storpakkedags, og det er dritdritdrit. Jeg begynner bare å grue meg til hele flyttingen og hva skal jeg egentlig der og gjøre når det er så fint her?

Apropos her, i utvidet forstand og betydning. Da jeg var på Markomeannu satt jeg litt i backstagelavvoen. Det er nemlig nesten litt lov med lkhl der, og det er det ikke noen andre steder. Og så var det jo tørt og fint og mange hyggelige folk.
Og to veldig utrivelige.
La oss kalle dem Søringene. (beklager til den som føler seg kamskjært) Søringene hadde spilt litt tidligere, de var ikke spesielt interessert i noe annet som foregikk på scenen, og det er forsåvidt greit, man kan sikkert bli dritlei av å være reisende musiker. Og de snakket bare seg imellom, ikke med noen andre, og det er også greit, eller, det er helt vanlig at to musikere blir sittende å snakke om musikk en hel kveld.
Det jeg ikke syntes var særlig greit var holdningen til det de var havnet midt opp i. Alle koftene, backstagelavvo, bål, sydisdansingen, gomba og reinkebab. Fyyy faaan det var far out altså! Alt! (Nå holt jeg på å skrive "voi og voi" men det var vel neppe ordrett det de sa...glipp fra min side) Og det er foråvidt også greit å oppleve noe som overraskende eksotisk, men så er det også noe med det å være gjest, sitte midt i noens virkelighet, ikke ville snakke med noen og så å dømme noens virkelighet til fy fan far out.
Da underkjenner du også at dette er vår virkelighet.
Så synes jeg også at man skal være såpass kulturobservant at man innser at den type uttalelse faktisk funker enda dårligere på enkelte dialekter enn andre.

Jaja, det er jo strengt tatt deres tap da, håper jeg.

og så litt om prosjektet

Prosjektet ja. Vi skulle altså lage kunst til festival, vi tre som jobber sammen. Jeg tror, eller, vet, at vi ser på prosjektet fra litt forskjellig vinkel. Vi endte altså opp med denne ideen om å bygge badstue, og det er på ingen måte noe gradert hemmelighet at gruppemedlem Figenschou syntes og synes at det å bygge badstu som kunst i nord, når det nå er gjort så mange ganger, er en kjempeklisjé og nesten litt pinlig. Men tiden var knapp, og det er tross alt i enkelte sammenhenger bedre med en dårlig idé med mulighet for mange gode aspekter enn ingen idé overhodet.
Og det er mange fine ting ved prosjektet om man velger å se på sluttresultat:badstu som mer av en tilfeldighet enn egentlig sluttresultat.

Vi hang altså opp plakater og satte inn annonser og ba om å få kjøpe et gammelt lite bygg fra bygda. Hvasomhelst. Og vi fikk til foræring en gammel garasje som en nå avdød kulturpersonlighet, samisk språkpioner og skolelærer fra bygda hadde bygget. Garasjen ble frakta opp på museumstunet der festivalen skulle foregå, og vi satt i gang med konverteringen.

Jeg liker at vi dro en garasje, uten spesielle samiske kjennetegn, men likevel samisk all den tid den var bygget av en same, opp på et museumstun som på sitt vis er en konservering av historie, og dermed brøt den konserveringen som er gjort der oppe.
Jeg liker at vi benytter oss av noe som gjøres i Sápmi hele tiden, nemlig det å fikse selv, å selv bygge det man selv trenger av tilgjengelige ressurser (gammel garasje samt alt som fløt av kapp på festivalområdet etter to uker med dugnad) og å selv avgjøre akkurat hva det er som trengs og hvordan resultatet ser ut, bare det fungerer. Alt er estetikk, på sitt vis.
Og når man har bygget noe selv, eller har såpass oversikt over det som bygges fordi man selv er et hendig menneske, er det lett å reparere en gammel garasje om til en badstu. Dynamisk reperasjon. Det er vanskelig å få til med en mikrobølgeovn for eksempel. Vi har mange ting i Sápmi, både av skikker og objekter, som er mer verdt enn hva det virker som ved første øyekast.

Og så er Markomeanu en fantasisk festival med akkurat riktig samisk fokus, og jeg føler at prosjektet passet fint inn i det.





over: henta opp på tunet, glissen og gammel. Jon Nyheim sin gamle garasje.
under: begynt å legge gulv samt rive bekledning og løsne takplater


over: taket må heves sånn at vi får inn badstubenker man kan sitte på uten å få kink i nakken. Vindu må kles igjen.
under: platting foran badsturommet til omkledning. Noen ganger ble det sent og noen ganger pissregna det




over: ferdig resultat m journalist fra sameradioen
under: ferdig inni, tjuvlånt bilde fra sameradioen


dærpådag

voi og voi æ e så sliten i dag.

I går da æ tok flyet hjem, fikk æ glæden av å fære med Full Same i Kofte, å det synes æ e så utrulig ubehagelig. Fordi det e en usann klisjé, men den blir sann av unntakan, sånn som i går. Full Same i Kofte hadde åsså vorre på Markomeannu, så vi hilste nu inne på flyet, men æ hadde gidd mæ igjænn litt ute ved gaten for å slæpp å sitte sammens med han. Han va full å kranglat å høylydt, å blei nækta å gå ombord på næste fly da vi bytta. Hoff. Æ får helt ondt inni mæ. Æ passa på å hilse på han på samisk så alle skulle se at æ va Ædru Same På Tur Som Normale Folk.

Æ tænkte at æ sku - næi har du sedd nu skriv æ på dialækt ijænn!- at æ sku læg ut nån sierraoaivila skovlá-bilda, men det e helt uoverkommelig. Det får bli i mårn.
Hær e en fin blogg, åsså med markomeannubilda.

ferdig med markomeannu for i år. Festivalkunstner takker for seg. Uten čirga, men med litt čiermmis

Kjekt.
Markomeannu er en fin liten festival. Nå skal jeg snart dra hjem, jeg har pakket og klaret. Funksjonærer og dugnadsgjeng er hyggelige, snille, fine folk, og uansett hva vi har spurt om så har vi ikke følt oss plagsomme. Jeg tror nesten jeg skal melde meg frivillig her til neste år.

Og så er det kjekt med sånn selvfølgelig koftebruk. At det er så mye forskjellige kofter, og at mange går i kofte, selvsydde innekofter eller tradisjonelle. Det er mye fine påfunn, kofta er sprekere enn bunaden. Ja, det er jo selvsagt kjekt at det er lavterskelbruk av kofte for kulturen sin del, men jeg tenkte egentlig mest på at da kan jeg glo på skallebåndene til folk uten at de tror jeg glor på dem fordi de er eksotiske samer. Det er jo ikke så lett å se at jeg er same.
(Og jeg har kjøpt meg biekso! Hurra!!! Det var det førtse jeg tenkte på da jeg våknet- jeg har kjøpt biekso!! Sånne fine mørke. Og nå må jeg jo virkelig komme igang med skallebåndsvevingen, ellers faller de jo bare av.)

Jeg har sett jokkmokksamer, lulesamer, kåfjordsamer, nessebysamer og sørsamer. Til og med en kildinsame, som jeg aldri før har sett i levende live, og mest har tenkt på som en myte. Det var litt kjekt, å så tydelig kune se i ansiktet hans at han både var russer og same.

En av de første dagene vi var her og jobbet, kom det en fyr bort og pratet med meg. På samisk, som jeg jo ikke akkurat behersker. Jeg synes alltid det er så strevsomt når det skjer. Jeg blir kolonialmakt med en gang. Men denne gangen skjønte jeg alt som ble sagt- han spurte bare hvordan det gikk- jo, det går bra, og Du arbeider? og ja, man må jo jobbe for føden, hahahahah. Jeg kan ikke få uttrykt hvor fornøyd jeg var akkurat da.

Språk er uansett litt interessant i denne sammenhengen, markasamisk skiller seg fra innerfinnmarkssamisk, og det er en del språkrasisme ute og går. Derfor er det så fint med det språkprosjektet som har vært en del av festivalen. Men mer om det i morgen tror jeg. Mer om alt i morgen egentlig. Nå er det noen på kjøkkenet som enten vil ha te eller svaret på hva som er meningen med livet, så jeg skal gå og vise ham hvor teen står.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...