Veldig forsiktig mot ukens begynnelse.

Jeg hadde ganske strenge planer om å kaste meg ut i det profesjonelle ikkebyråkratiske arbeidslivet ved hjemkomst, men så har jeg jo et ateliérproblem jeg ikke helt orker å ta tak i men som heller ikke kommer til å løse seg av seg selv, og så oppdaget jeg at ingen hadde spist opp kremtoppene vi kjøpte inn til jul, og da følte jeg for å ta det ansvaret. Dessuten er det snart sjette februar og jeg kanskje bare skal sy en luhkka til sønnen. Ikke at jeg har noe mønster, men det er jo ikke den første jeg syr uten mønster, så det burde vel være innafor. Og vips hadde jeg overhodet ikke gått på jobb og nå ser det ikke ut til at det kommer til å skje heller. 

Men jeg ser solen skinne på Holmengrå og er ganske fornøyd med alle avgjørelser som er tatt hittil i dag.

Mot ukens slutt

Nå har jeg vært i Oslo en uke. Det har ikke vært helt lett å blogge om det, ettersom jeg har taushetsplikt om alt jeg har foretatt meg mens sola har vært oppe, og ikke har foretatt meg noe etter at den har gått ned. Den ene kvelden la jeg meg klokka åtte. Og sov i tolv timer. Det vil si, jeg våknet sånn i femtiden av at kroppen mente at dette måtte da rekke som en god natt søvn, men da sa jeg bare Hold Kjeft, dette vet ikke du noe om, og sov videre. Det har altså vært ganske slitsom møtevirksomhet hver dag. Hele dagen. 

Jeg har møtt søstra mi da, hennes baby, og spist middag med kompiser ved to anledninger, og så har jeg hatt noe interaksjon med rengjøringspersonalet. Ikke på den måten at jeg har truffet dem, men jeg stresser med at det skal være veldig ryddig når jeg går, for det får vel være måte på hva andre mennesker skal gjøre for meg. Jeg noterer meg også etter en uke med observasjon at de ikke fjerner kopper og glass hvis det er noe i dem. En bitteliten skvett med kaffe i bunnen av en kopp: den blir stående. Det kan jo være jeg kommer hjem sent og vil ha en teskje kald kaffe som jeg har spart på. Hvem vet. Samme med vannglassene på badet: er det litt vann igjen i bunnen når jeg har brukt det, så får jeg ikke nytt. Jeg kanskje vil ha AKKURAT det vannet litt senere på dagen, og ikke ferskt kranvann. Eller kanskje jeg har blandet det ut med verdifull narkotika og vil ha det senere. Her tas ingen sjanser. 

Nå sitter jeg og venter på utsjekk, gidder ikke foreta meg noe særlig før da, skal dra til søstra mi og leke med babyen hennes til jeg må ta flybussen, og dessuten har jeg noe god ost jeg skal ha med nordover i kjøleskapet hennes for det er ikke kjøleskap på hotellrommet (da hadde det blitt slantebonanza da, helt uoversiktlig) og akkurat det med osten angrer jeg kanskje bittelitt på for nå må jeg drasse en koffert langt påkkerivåld og oppad bakker og nedad bakker og det var ikke helt det jeg ville.

Først skal jeg drikke opp noen slanter med kaldkaffe da. Glad jeg har spart på dem nå.

Dette gikk dere glipp av:

Et sinnsykt artig og velformulert innlegg om:

-andres jobbing i frokostsalen

-å oppleve andres genuine interesse for de tekniske aspektene ved komitearbeid

-gleden ved allergitabletter

-en god middag

-å være så sliten at man vil ha både en øl og en brus samtidig

Og takk til nettverket på Scandic Hotell for det.

ja hallo hallo der altså

Jeg er litt stille for jeg sitter i møter hele dagen alle dager og en i samme møte har katt hjemme så når jeg er ferdig har jeg litt problemer med å holde øynene i åpen modus og det er en fordel når man skal skrive på skjerm.

Men jeg er altså i Oslo og har fått fint rom i niende etasje og det er fin hotellforkost så jeg er så fornøyd med alt det jeg hadde gledet meg til. Jeg må bare slutte å være allergisk mot katt så blir alt bra.

Lang dags ferd mot helg

I dag kom den der kunsten. Tre paller med sammenbuntede pinner. Jeg er jævla glad jeg hadde skrevet i pakkeinstruksen at man må ikke lage for store bunter, husk at den som skal bære dem alene opp to trapper er en liten same med gikt, for hadde jeg ikke skrevet det hadde de neppe vært til å løfte. Hver bunt var på størrelse med en shetlandsponni. Nå var det så vidt det gikk med mannens hjelp. Han som lå hele jula på sofaen med ødelagt rygg vet dere.

Vi bar og bar og bar og bar. Himmel og hav. Og kunsten kom jo såklart akkurat idet jeg hadde smurt på lunsjens første knekkebrød så sulten var jeg jo heller ikke.

Nå skal jeg begynne å lage små små små kunstverk som jeg kan ha med meg i kofferten og som kommer tilbake med fax.

Og det må jeg nesten også, for nå som alle pinnene er stablet inn på atelieret er det ikke plass til å jobbe der. 

Og etterpå skulle jeg begynne med et rapportregnskap men da var jeg så skjelven av all bæringa og dessuten dura og dundra det sånn i huset av ventilasjonssytemsmeislinga så jeg klarte ikke tenke. Jeg gikk hjem og tok opp småsei og inviterte sønnens mormor og bestefar på middag.

Nå har jeg laget meg en liten drink med gin. Den var bedre forrige helg da blomstertonicen var fersk og hadde smak og kullsyre. En halv flaske den ene helga og den andre halve neste, det er ikke det beste. Tonicen. Ginen er flere år gammel, det vet vi jo alle går helt fint. 

Og jeg som hadde gledet meg hele uka. Her skulle jeg legge inn en referanse til den sangen om hun med den røde lua dere vet? Men jeg husket ikke nok til at google ble behjelpelig. Fant masse strikkeoppskrifter da. Som jeg ikke kan lese.

Åkei da tar jeg helg. Hepp.

Jamen ja

Ok, jeg ble ikke så totalt upåvirket av tredjedosen som planlagt. Jeg har utsatt kunsthantering til i morgen og håper jeg er tipptopp da. Hvis ikke blir det small criziz for jeg drar til Oslo på søndag. Og ikke bare må jeg være frisk, det må også slutte å ramle murstein og murpuss fra sjakten i taket rett over den døra der jeg skal inn med kunsten. Hvis ikke må jeg i det minste ha hjelm. HMS og alt det der. Telekonferansen går som før. Bortsett fra at jeg må ta det litt adhoc, hadde lovt et lite split screen mirakel men jeg har ingen ting interessant på hjemmedatamaskinen så jeg må prate meg ut av det. Inn i det. 

Nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre med dagen for jeg er akkurat så sjaber og støl at jeg ikke gidder trampe ned på jobb, men ikke så dårlig at jeg ikke får noenting gjort. Veve litt kanskje? Det liker jeg jo.

Men jeg gjør nå det da

I dag har jeg vært og tatt den priviligierte tredjedosen. Og siden det var en annen type en før ble jeg advart om at bivirkningene kunne bli verre og det håper jeg streng tatt ikke siden jeg har videokonferanse (ok, zoom-møte) i morgen og så ringte et transportfirma og bare Æ har jævla mange kolli til dæ, nu skal du få bær

og ja, takk, håper jeg er frisk da.

Og så må jeg innrømme noe jeg syes er litt pinlig:

Jeg gleder meg så sinnykt til å dra til Oslo og bo på hotell. Jeg driver og googler rommene på hotellet og bilder av frokostsalen og det enda jeg vet at det er korona og rommene er nedstrippet og med litt uflaks så er hotellfrokosten blitt til matpakker også, men likevel, jeg bare

jeg bare

jeg bare gleder meg sånn. Og det enda jobben jeg skal reise til Oslo for å gjøre er å sitte å diskutere med andre mennesker fem dager i strekk og det å diskutere er ikke det jeg liker best, og det blir lange dager, og likevel. Sove hele natten. Gjøre noe annet. Kanskje drikke vin på hotellrommet om kvelden og se ut av vinduet hvis det går. Gjøre noe annet. Gjøre noe annet. Man trenger så veldig å gjøre noe annet innimellom. Og så vet jeg at det blir nok litt kveldsjobb på det, men likevel. Håper det er et ok hotellrom. I verste fall flytter jeg til mamma og sover i de små samesengene hennes de siste to nettene. Det er jo også å gjøre noe annet. 

Jeg har lovet Jendor å gå innom Panduro og kjøpe noe artig og jeg har lovet meg selv å kjøpe TRUSER for nå går jeg faenmeg i de gamle gravidetrusene mine og da fortjener man å kjøpe nytt uten at det betyr at man går på overdrift i shoppingen. 

Nå fikk jeg følelsen av at jeg ikke burde sagt høyt at jeg gleder meg for hvem vet hva universet finner på. Men jeg gjør nå det da.

Gråmandag

Det blåser. Da jeg sparket hjem i ellevetiden fordi jeg hadde glemt jobbdatamaskinen hjemme, dro jeg bare ut flappene i kåpa og seilte bortover.

Selv om jeg hadde glemt datamaskinen hjemme var det deilig å ta på seg voksenklær og dra på jobb. Jeg hadde faktisk ligget i gårkveld og tenkt på det hva skal jeg ha på meg på jobb i morgen, hm, den grå ullbuksa og den røde ulljumperen jeg brukes så sjelden, det blir fint! No more sofaklær!

Jeg kunne jo like gjerne kledd meg ut som ei lakselus, jeg treffer aboslutt ingen mennesker i løpet av en dag. 

Og så var det et ras av murpuss og murstein foran døra mi, og mer kom det, og det kom liksom fra en sjakt over døra, som var stengt med en metallplate, der var en glipe på ca en cm på den ene siden, og der har altså mandarinstore mursteinsbiter ramlet ut. Det føltes på ingenmåte trygt å gå der. Men jeg måtte jo gå der.

Dette er fordi vi skal få ventilasjonssystem. Tror jeg. Eller jeg vet, men vet faktisk ikke om jeg er en del av det store vi.

Og uten datamaskin har jeg tatt meg sammen og ryddet litt. Med murstein ramlende om ørene. Men så gikk jeg hjem for datamaskin, men også fordi snekker, for vi lurer på om vi skal gå over fra mange små rom, enkelte uten vindu, til loftsstue, eller som Jendor sier, kjellestua, og som jeg ved minst ett tilfelle sa til snekkeren, fjellstue. Og det fantes en bedre løsning enn fryktet på det med bærende vegger, men bare dårligere løsning enn fryktet på gulv, for det er så skjevt at om man vil bruke avrettningsmasse kommer det bare til å renne inn på soverommene og så må vi bygge om dørene og jeg ville jo i utgangspunktet bare fjerne et par vegger, ikke bygge om soverommene. 

Og så har jeg endelig fått avklart at det blir fysiske møter i stipendkomiteen min, så jeg skal reise til Oslo, og bli der lengre enn strengt tatt nødvendig for fredagsmøtet varer forbi flyavgangen den dagen, lørdag går det ikke fly, og så ble det jo søndag da. Forhåpentligvis blir det lett å få forståelse for at jeg ikke kan gå hjem, og må innkvarteres til det går et fly.

Sol, fugler, naboer, barn, fuglematere

Hei og hopp og da var jeg oppe i vertikal posisjon igjen. I dag har vi vært ute og måket sne og hengt opp et par fuglematere og laget en snøhule og snakket med naboene som har vært på juleferie i Afrika. Og tenkt bare godt tanker, som man jo gjør på ferie, som de sa. 

Det var deilig å være ute etter så lang tid inne, og vi hadde denne nye fuglemateren å få opp, det er en slovensk konstruksjon som jeg fikk i presang av en slovensk kompisk fra mine dager i Helsinki, som også bodde i Stockholm da jeg gjorde det. Den har ligget uoppakket i boden i seks-syv år. Forskjellige boder da. Først i påvente av å ha en plass å henge fuglematere, så under glemselens tykke dundyne. Her om dagen kom jeg rett og slett på at den eksiserte og til alt overmål husket vi også hvor den lå.

Jeg vil si at den er tilpasset balkiske værfohold. Den er veldig dekorativ og veldig underdimensjonert og skal holde ekorn borte. Derfor er den underdimensjonert, kan du si, for den skal liksom kollapse om et ekorn kommer springende, men ett vindkast så spår vi at den er tom for fuglemat også og at minst ett av de små begrene er på god vei til Vardø. Nuvel. Vi får se.

Vi reparerte også en fuglemater fra Nille og hang den opp igjen. Det er ekstremt mye enklere konstruksjon, og likevel har den gått i stykker på omstrent syv forskjellige måter. Men dekorativ. Ser ut som en eikenøtt. Ikke ekornsikker da.

 

 

Så jobbet vi litt med snøhulen, noe vi tydeligvis har gjort alt for lite av hittils i Jendors liv, for han krøp inn og forsøkte å utvide den ved å stange hodet i taket, og ble overrasket over å få store mengder snø i nakken. Og at den smeltet og rant nedover ryggen etterhvert. Så gikk vi inn.

Men hvis man ser på videoen ser man at himmelen lover at snart er solen her. Alt tyder på det. Det er nok det viktigste fra i dag.

Mer av det samme

Ja, okei, nå hadde det ikke gjort meg noe å bli frisk.

Ettersom jeg ikke er veldig dårlig (jeg er nemlig ofte både våken og istand til å pille på mobilen) tror jeg hver dag at i morgen er jeg sikkert bra, men ikke. 

Heldigvis har jeg jobbdatamaskinen her så jeg kommer ikke til å dø av å ikke ha nådd en deadline, men det er nå engang ikke det mest behagelige å jobbe når man egentlig er for dårlig. 

The Stig gikk ned på rådhuset i går for å hente en koronatest, eller, planen var å hente flere, å hente til hele familien, for det kan jo være greit å ha, men det var ikke så enkelt. Man skulle jo tro at de som jobbet med å levere ut koronatester til befolkningen helst ville at befokningen skulle komme når de ikke trengte dem, og så lagre dem til de trengte dem ER LIK MØTE OPP PÅ SERVICEKONTORET SYMPTOMFRIE men sånn tenkte de ikke der. 

Jaja. Vi tenker alle forskjellig. Åpenbart. Iallefall hadde jeg selvsagt ikke korona (hvor skulle jeg fått det fra? jeg treffer jo ikke folk) og vi kunne gå i middag hos mamma. Litt slitsomt, men gikk såpass bra at jeg regna med jeg skulle være frisk i dag. 

Den gang ei.

I dag har jeg stort sett sovet men også vært oppe og pilla med det svært brukeruvennlige systemet til Kulturrådet, jedorias, men nå ser jeg en ende på det. 

Her er jeg jo i stort underlagt taushetsplikt, og selv om dette ikke gjelder brukergrensesnitt, men personer&søknader, så føler jeg ikke helt for å gå bananas i klagingen over systemet likevel. Så jeg klager til the Stig, som jeg tror skulle ønske jeg heller kunne blogget om det. 

Nuvel. Det gjør jeg ikke. Så nå skal jeg pille litt mer med det (DEADLINEN) og etterpå skal jeg gå og frese rundt mens the Stig må høre på.

Takk for meg

Rapport fra sanatoriet

Butikken sa at neida, slapp av, det er innmaten vi sender, så da skal det godt gjøres å demontere taket. 

Det var jo en god nyhet.

Og ellers er jeg fortsatt syk, men the Stig gikk ned på jobb og hentet jobbdatamaskinen for selv om jeg legger opp til å jobbe sømløst i sky på mine to maskiner, så er det sømmer som skaver overalt og torden og lyn i skyen og ingenting stemmer så det dokumentet jeg skulle jobbe utfra var ikke oppdatert og hadde endret format men da gikk han bare ned og hentet rett maskin. For han er en helt. The Stig - Sky 1-0.

Så da fikk jeg jobbet bittelitt. Og avlivet den gamle hjemmesiden min, for jeg har fått laget ny over den gamle, men likevel begynte den gamle å dukke opp, og til alles forbauselse, for den fantes jo egentlig ikke, men når jeg oppdaterte den nye så ble den gamle også oppdatert, og jeg forsøkte å si den opp men da skiftet den bakgrunnsfarge og fikk en header med rustikke kaffebønner på og i det hele tatt lite proft, så jeg fikk designeren min til å hjelpe meg, velsigne hans hjerte, og det gjorde han etter endel forvirring over skiftende farger og rustikke kaffebaserte headere, men nå er den borte og jeg har bare en passelig proff hverken overveldene hjemmesnekret eller overveldende glætt hjemmeside der ute i internetten.

Og ellers blir det jo minimalt å rapportere når man ligger på sofaen hele dagen. Jeg tror ikke jeg har beveget meg mer enn en middels ortodoks jøde på sabbaten i hele dag. 

Man får satse på morgendagen!

Tak og himmel

Jeg er fortsatt litt sjaber. På ingen måte så dårlig som jeg vanligvis blir med forkjølelsesvirus innabords, og stor takk til legevitenskapen og medisinalforskningen der, men jeg orker uansett ikke gå på jobb. Og det stresser meg litt mer enn hva det gjorde på fredag, for jeg har altså ett og annet som må gjøres ferdig til deadline, og i tillegg forventer jeg et større lass med kunst og jeg må rydde plass til det. Og også bære det ned en trapp og innerst inne i en kjeller hvis det plutselig kommer, og det virker litt usannsynlig å skulle klare akkurat nå.

Jaja. Får ikke gjort så mye med det nå. 

Jeg tror jeg har vært ofte syk på denne årstiden for jeg kjenner så veldig igjen det der å se på himmelen at sola er på vei, men ikke kunne gå ut. Og at det også stresser meg litt. Det er et ingen grunn til, så det er nok bare en skraprest av en erfaring, det er ingen grunn til at dette skulle bli en toukers. Jeg får nok sett sola jeg som alle andre og imellomtiden kan jeg tenke at jeg er veldig heldig som er syk nå og kan sitte inne foran vedovnen og se på lyset som tar over himmelen. Skikkelig fint er det. 

Her i stua er det ikke så fint for jeg gikk i gang med å ta ned julepynten i går, men evnet ikke helt å gjennomføre, så nå er det halvfylte pappesker fra 1953 overalt. Bjelland canned goods og Gimsøy. Den siste virker egentlig litt nyere.

En ting vi oppdaget da jula skulle opp, og huset vaskes ned, var at den helt nye vifta var full av fett bak filteret og det var litt rart. Butikken kontaktet leverandør og leverandør la skylda på spjeldet på ventlien snekkeren hadde valgt, snekkeren kom og så, og sa at ettersom den ventilen het "VENTILATORventil med spjeld" og var kjøpt i samme butikk som vifta, så kunne det vel like gjerne være noe annet, og i dag fikk jeg mail fra butikken om at leverandør sender ny kompett ventilator.

Og det er jo veldig fint. Bortsett fra at vi måtte rive taket for å montere den og ingen av oss har veldig lyst å rive taket en gang til. For da må man snekre opp nytt tak etterpå og det er ingen spesielt lystelig jobb.

Fredagsfredagsonsdag

I dag er jeg litt sjaber. Bare litt. Bare sånn at jeg ikke orker å sitte og fryse på komtoret en hel dag og stort sett har sovet på sofaen. Jeg prøvde å jobbe litt hjemmefra men da måtte jeg sove igjen. LITT syk. Fantastisk følelse. Siden jeg har tid til det og har en deadline jeg uansett kommer til å nå. Jeg har sett litt av et par serier på HBO og sovet mer. 

The Stig ga meg en øl til middagen og jeg var oppe på lykkepromillen etter tre sekunder.

 

Nå har jeg lyst å sove litt igjen.

 

 

Torsdagsonsdag

Se? Jeg sa jo det var en overskrift som var lett å følge opp.

I dag er det torsdag, men på onsdager er det ikke jeg som går med Jendor til skolen og det var det ei heller i dag, så da ble det onsdag for meg. Onsdag med påfølgende helg neste dag! Beste onsdag som finnes!

Jeg synes det er helt greit at dagene ikke finner plassene sine de første dagene i det nye året, de har et helt år på seg. Det går bra.

I går sendte jeg en snap til søstra mi og det er veldig sjelden jeg bruker sånne snapfiltre, men jeg kjedet meg og hadde ikke egentlig noe å si, så jeg trykket på det der Gammel mann, og plutselig

plutselig tittet pappa litt overrasket og forskrekket tilbake på meg fra telefonen.

Det var veldig rart. Og litt fint. Det var litt som det speilet i Harry Potter, der man får se det man ønsker seg mest. Og trist, for det er jo ikke der. Men fint, for pappa. 

Han pleide å ha litt større nese og en annen munn, men øynene var veldig like og i det store og hele var det som å se pappa. 

Nå tar jeg opp telefonen og ser på meg selv med gammelmannsfilteret innimellom og det er litt fint. Og litt trist. Og sikkert litt rart at jeg gjør! Haha. Men likevel.  

Tirsdagsmandag i det nye året.

Jeg føler at veldig mange av overskriftene hanlder om hvilken dag det er eller egentlig hvilken dag jeg tror eller føler at det burde vært. Det er jo et konsept som er lett å følge opp. Iallefall har jeg mandag de lux i dag. (Åttitallsuttrykk? Nittitall?) Skolen har atter åpnet sine dører og jeg får atter gå på jobb. Jeg har sparket mitt barn ned til skolen, undret meg over at det er akkurat de to lyktestolpene over forgjengerovergangen til skolebarna som er mørke, av alle lyktestolper i hele byen, og at man har valgt å ikke måke fortauet der ungene kommer over veien. Som bilist tenker man kanskje at når man har forsert hindringen Mørk Fotgjengerovergang med Myldrende Barn, så stabiliserer trafikkbildet seg noe, men nei, da myldrer de Myldrende Barn ut på veien i krysset for fortauet akkurat der de kommer over er ikke brøytet. Man kan lett henfalle til staver når man tenker på denne kommunens forhold til sine aller mykeste trafikanter. 

Men dette skulle jo handle om meg. Og mandagen. Jeg er skikkelig ikke klar til å starte på, det vil si, jeg var vel helt ferdig med juleferien, som jo kan ha vært avslappende uten at jeg fikk det med meg. Iallfall var det bare å strekke ut en hand så var det alltid en krumkake til fortæring på armlengdes avstand. Men det er egentlig ingen fryd å komme tilbake på jobb når man jobber helt alene. Man lengter etter noe annet og så er det bare en selv, der også. Nå har jo alle begynt å ha hjemmekontor så jeg tror forståelsen for tristessen i dette er større ann hva den var for to år siden. Og nå har de jeg spiser lunsj med flyttet. Så mine tyve minutter med daglig menneskelig kontakt har forduftet. Og fra tyve til null blir det veldig null. For å si det sånn. 

Men først og fremst er det en jobb som skal gjøres. Ikke lunsjer som skal lunsjes. Å starte på nytt etter ferie er alltid litt sånn Hva er det jeg driver med? Hvordan gjør jeg det? Har jeg noen møter, rapporter, deadlines eller reiser denne måneden? (Ja, ja, ja, og vel, kåvids veier er ur-ansakelige.)

Jeg kanskje skal begynne med å skrive inn møter i kalenderen. Det er et triks jeg lærte meg da jeg jobbet i kommunen. Og så skal jeg lage en liten liste over gjøremål. Og den lager jeg fordi selveste hovedgjøremålet er å gå tilbake til søknadslesingen, og det utsetter jeg gjerne litt. Også hele januar kommer til å gå med til dette arbeidet, og jeg lengter etter å lage litt kunst. Det blir i februar det da. Og da er det litt for spennende hvor det blir, for det kommer muligens til å bli et problem. Hadde vært fint om 2022 hadde vært året da jeg hadde et egnet arbeidssted, men vi får jo bare se på det. 

 

 

Jeg ser at 2021-Silje har overlatt til 2022-Silje å gjøre rent på kontoret, og det var jo litt dårlig gjort. 2021-Silje unnskylder seg med at hun trodde 2022-Silje ville sette pris på å starte det nye året med å feie ut det gamle, men det er ikke 2022-Silje så interessert i om det skal være så bokstavelig.

Hun vil lage lister. På denne tirsdagen, en mandag i det nye året.

Kjugi-kjugi TVÅ

Da begynner vi på et nytt. Vet ikke om jeg har så mye øyeåpnende å si om det. Det føles ikke som om ønsker, forsetter og planer gjelds lengre, det blir jo som det blir, det er pandemi, spiller ingen rolle hva VI vil. Man kan planlegge så mye man vil, og så blir det endringer uansett. 

2020 var en opptur for min del, med kåvvid og hele greia, og det sier kanskje mer om 2017, 2018 og 2019, men alt i alt syntes jeg ikke det var så verst. I 2021 begynte jeg å kjenne litt på samme pandemifatigue som alle andre og følte vel ikke at det var så fantastisk et år. Det tror jeg ærlig talt er et bra tegn. Det er som når man har vært forkjølet og begynner å sutre over sin tilstand i det man friskner til. Det er da man begynner å få litt energi igjen. Sånn er det nå og, nå begynner jeg å få det så bra at jeg synes det er viktig og rett med sutring over pandemier og tilhørende skit. 

Når det er sagt så skulle jeg ønske at det var noe der fremme jeg gledet meg til. Det er det strengt tatt ikke. Men det betyr jo ikke at ikke noe kan dukke opp. Og dukker det opp betyr det jo ikke at det ikke kan blir avlyst. Det får man bare leve med en stund til. Man trenger ikke juble, da, det er greit. Selv har jeg tenkt å sutre hvis det skjer.

Og, hvis jeg skal ønske meg noe, på tampen av årets første bloggpost, så er det overskudd. Sagorias, det hadde vært stas.

Lover ingenting, planlegger ingenting, men ønsker litt likevel. Ganske trad bloggpost 1. januar. Gir meg selv fem poeng for formatet. 

Godt nytt år alle!