Sjølaksefiske

Sjølaksefiskerne vurderer etter det jeg har hørt å sette ut i natt.
1. juni er tradisjonelt datoen for å få brukene ut i sjøen, men i år har de ikke fått noe dato fra departementet.
Sjølaksefiskerne er ikke nødvendigvis en ressurssterk gruppe, om man setter sjølaksefiskerne opp mot elvefiskerne- de som betaler pr døgn- det er de som har advokater iblant seg.
Men sjølaksefiskerne er de som bærer tradisjonen i seg, og det er de som kjøper utstyret sitt av norske produsenter. Det er de som er avhengige av fisket sitt, som har det som binæring, og det er altså de som dagen før de vanligvis ville startet fisket, enda ikke har fått noe dato av departementet. I fjor og i forfjor fikk de midlertidige datoer av departementet, og ettersom de overhodet ikke har fått noe tidsrom å fiske i i år, har de tenkt å gå tilbake til datoene de hadde å forholde seg til før disse midlertidige datoene ble utdelt.
De som har gjort det andre steder har fått nøtene inndratt for tjuvfiske. Det er snakk om opp i hundretusen kroner i verdier. Og likevel gjør de det.

Man er så tilbakeholdne med å gi en ny dato fordi man vil ha en bærekraftig forvaltning av laksestammen. Det er her det er et poeng å sette fluefiskerne i elvene opp mot not- og garnfiskerne på sjøen. Det er nemlig de som betaler for døgnet man tjener penger på.
Turistene fra Tyskland og advokatene fra Møre.
Sjølaksefiskerne er tusseladder fra fjordholl.
Og ikke tradisjonelt en sammensveiset gruppe, det er mye konkurranse i hvem som får mest laks på hvilket bruk. Men her tror jeg de hadde hatt godt av å hatt en sterk forening med ansatt advokat.

I morgen kanskje jeg skal skrive litt om da jeg var med bestefar på laksefiske om somrene, en lakseplass som ikke eksisterer lengre, de fleste lakseplasser gjør ikke lengre det nemlig.

Ut, endelig,

Jeg har jo nevnt før hvor slitsomt jeg synes det er å være syk, og det er selvsagt ingen som har det så tungt som meg når de er syke. Nå har jeg vært feberfrost-og-stadig-gå-og-legge-meg-syk i over to uker. Og særlig nå som jeg endelig er kommet hjem, er det iallefall ikke noe gøy å skulle holde sengen istedetfor å være ute og se på skogen og fjellet og drikke øl og gå på besøk og det hele.
Jeg slapper rundt istedet.

Men i dag ble det nok. Jeg ringte pappa for å høre om vi ikke kunne kjøre en tur. Der viste seg at han syntes det var en kjempeide, for han var nemlig også syk og like lei som meg av å holde seg innendørs, så han kom og hentet meg før det var gått ett kvarter.
-kor du vil fær? sa han
-mmmm......Til Lanabokt. sa jeg
Det er jo ofte dit jeg vil dra om man bare skal kjøre en tur. Fordi det er så enkelt å greit å uttale, og fordi man aldri drar noen steder forbi Tamasjokvann uten grunn. Og da er det jo greit å dra dit innimellom for å sjekke hva som skjer der inne. Ute.
Det viser seg at det jobber en pratsom og hyggelig møring der, i turnus, på anlegget. Vi hilste på ham og så kjørte pappa oss hjem igjen.

Det var en fin tur.
Det var grønt og fint og sol og en fuggel ingen av oss viste hva var og ei krykkje på reir og en globus og hus som var hytter og hytter som var hus og raringer har det bodd overalt, og kamuflasjesauer og hillbillier på et sted som vi kanskje tror var Pandor, uten at noen av oss helt husket om det var dette som var Pandor, og jeg tror både jeg og pappa var misunnelig på mulighetene til å rote uhemmet på gårdsplassen.

Stasjon

Om tre timer flytter jeg fra Bergen.
Enten har jeg ikke helt klart å ta det innover meg, eller så har Bergen gjort et utslettelig inntrykk. Jeg har faktisk bodd her i seks år, så det å skulle flytte, uten å egentlig se noen grunn eller mulighet til å komme tilbake, burde jo gitt meg litt melankolikk.
Det er klart, både Henriks øl- og vintstoge, Spilde, Eksotisk torg, Legal og Landmark blir jo borte for meg nå, fine steder, men ikke unike. Det finnes sikkert en fanatisk hyggelig ølekspert bak en bar i Stockholm også, en hjørnebutikk, og utesteder man vender tilbake til. Det slår jeg vad på.
Jeg mener, puben hjemme, den finnes det bare en av. Fordi jeg kommer fra Kirkenes. Henriks er utskiftbar, siden jeg ikke er bergenser. Sånn tror jeg det er.

(Men Kirkenes endrer seg også, og mister fler og fler av sine kvaliteter. De flytter, kvalitetene. Jeg har vært lenge borte og må nok bygge Kirkenes på nytt når jeg engang kommer meg hjem)

Jeg har bodd tre år i denne leiligheten, det er det lengste jeg har bodd på samme sted siden gymnaset tror jeg. Vet jeg. Møhlenpris er stas, og denne leiligheten var en oppgradering da vi flyttet inn, men ettersom enkelte hvis navn ei må nevnes, tre ganger daglig har dunket inn i noe og ropt Det e så jævla trangt hær! har dette blitt en sannhet for meg også.
Det er særlig lett å late som om jeg overhodet ikke synes det er trangt nå som jeg sitter rett på gulvet og skriver, her er ikke et møbel. Det vil si, sofaen som fulgte med er her jo, men den er opptatt og troner alene i stuen som jo da virker...romslig.

Jeg synes ikke det er trist å skulle flytte herfra. Ikke fra leiligheten, og egentlig ikke fra Bergen heller. Nå begynner noe nytt. Det er litt rart med de jeg kjenner her som jeg sikkert ikke kommer til å se igjen på år og dag, men det får heller være sånn at det var fint at de var her samtidig med meg, fint om vi treffes igjen, nå drar vi (skjønt vi har egentlig ikke varskudd så mange om at vi drar, ikke for å gjøre oss mystiske og spesielle, fordi det har gått litt fort (eller fort, vi bestemte oss i februar) og fordi vi ikke halt har kommet på å si ifra om at vi drar, schnapsefesten avlyste vi fordi enkelte elementære elementer var bortreist, så vi blir nok like umerkelig borte som bergen blir umerkelig borte for oss) , hadetbra, hadet huset, hadet Bergen!

rope&brøle

I dag holdt jeg på å bli påkjørt av en moped. Jeg ble rasende. Mest fordi det var oppå fortauet.
Han kom først langs etter veien, men da både jeg og han snudde rundt hjørnet til den kryssende gaten, tok han innersvingen på meg.
Jeg holdt på å løpe etter ham og rope til ham.
Men jeg gjorde ikke det.
Jeg gikk på verkstedet.
Da holdt jeg på å bli påkjørt av en terrorsyklist. Oppå fortauet. Førti cm fra sykkelstripa.
Jeg holdt på å rope til ham.

I går var jeg på eplebutikken med macverket for tusende gang. Batteriet vil ikke lade når maskinen er i dvale. Jeg fikk beskjed om at det var fordi jeg hadde ladet opp maskinen for mange ganger. Det skal ikke holde lengre enn så og så mange sykluser.
Jeg gadd ikke å opplyse ham om forbrukerrådet har sagt at et bærbarbatteri skal vare i minst to og et halvt år. For jeg har ikke kjøpt mitt macverk i Norge og dermed gjelder det ikke meg. Men jeg holdt på å rope til ham.

(da jeg kom hjem var jeg glad jeg ikke gjorde det for the stig påpekte at han sikkert kunne se på tastaturet mitt at maskinen ikke var norsk. )
(likevel)

mengder

Og fler esker sto på kjøkkenet, utefor bilderammen, og er nå nede på hurtigruta.
Jeg lå våken i natt og gremtes over at vi har så mye ting, eller gremtes, jeg følte vel heller at det var tegn på en eller annen karakterbrist.
Men tilsammen er vi jo langt oppe i syttiåra. Man må jo få lov å ha sengklær (tre sett) håndklær (to hyller) kopper, kar, teglass etter bestefar og wii, og problemet er vel ikke tingene, men at vi insisterer på å flytte rundt på dem hele tiden. Vi er bofaste og nomader på moderne vis, ikke med flere sett boplasser som gir deg det du trenger, men med all bagasjen med, som en slags ufunksjonell mastodontsnegle.
Vi prøver av den grunn å begrense innkjøpene, men man glemmer seg.

Flyttemannen var imponert over at vi hadde en hel leilighet på fem paller pappesker, så han likte jeg. Han syntes ikke det var sånne eksessive mengder. Dessuten er det ikke en leilighet, men en leilighet og to arbeidsplasser. I polkasser. Flyttemannen lurte på hvilken polkasse vi hadde sofaen i.

I tillegg til polkassene har vi noen sånne flytteesker fra classmannen. Vet dere at absolutt alt jeg har produsert i år og ikke vandalisert er akkurat fem cm høyere eller bredere enn en standard flytteeske?
Ikke faen om jeg lar eskeindustrien diktere mine mål.
Det vil si, jeg var ikke klar over det. Min kroppslige standard er altså litt større enn hva praktisk er, viste det seg. Vi får se om jeg gjør noe med det.
ødengelagt manga mange lamper, bord, prosjekter i dag.
vil på hytta

dzzzzt

jeg begynner å glede meg til å flytte til stockholm

akkurat nå er det altfor mye stress til å overskue det praktiske (leilighet, flytting, tingene, t-bane, residencien i berlin, landskappleik, bursdager, gaver) så jeg ser bare lyset i enden og ikkenoe til tunnellen- hadde jeg sett den hadde jeg avsvimtes tvert.
Det er ikke så stas å pakke når man er syk og må tvinge seg tilpers men det må bare gjøres og nå er det meste i pakker etter ruten og det er vaskingen igjen, her var ikke så rent da vi flyttet inn så standarden er overkommelig og vil høynes. Verkstedet er pakket ned. Må støvsuges.

Det blir fint å bo i Stockholm.
Mannen hvis navn ei må nevnes har kjøpt guidebøker og kart og ligger på sofaen bak pappeskestabel og leser høyt. Eller. Framsier bruddstykker av tekst.

Iallefall:

jeg ser at jeg ikke har blitt noe verre til å merke pappesker. Det har nok aldri vært noe talent. Vi pakker i de samme eskene flytt etter flytt. En av dem, en monitorekse til en monitur jeg aldri har eid, tror jeg at jeg har flyttet i siden jeg gikk på folkehøgskole. Ved forrige flytt kasserte vi en gul eske fra Detsche Post, det var nesten litt vemodig. Men det er tross alt nesten ti år siden vi bodde i Berlin, så den hadde vel avtjent verneplikten samt rep.- og veteranutkallelser.
Iallefall.
I dag pakket jeg i en eske, som i likhet med alle de andre gjenbrukseskene er merket med hva de innholdt ved forrige flytt. Denne var merket
"nå kom jeg helt ut av det. papirer?"

Var på verkstedet i dag, panikken la seg litt, men the Stig fikk desto større panikk. Muligens trdde han jeg har drevet og tegnet. På post-it lapper.

skavise

pakkepakkepakee

hvis man jobber for lenge med en eske, glemmer man hva som egentlig er i den og må begynne på nytt

men hvis man bare fyller esker til de er fulle uten take på innhold, får du krydder, dvd-er, og sommerkjolene i samme eske.
men hvis man bare vil ha skolesaker i en eske, blir den kanskje ikke full før man har glemt akkurat hvilke skolesaker som er i

merking av typen "lange" er ikke populært. (tau, ledninger, ladere, belter og en pakke spaghetti)
man må samarbeide så alle skjønner hva som er i.
("flate": dvd, cd, fruktfat, sandaler. Også underkjent)

jeg får angst av å tenke på verkstedet for der har jeg ikke startet, hjelphjelphjelp

norlines kommer på tirsdag

før det skal vi ha schnapsefest for å tømme flaskene så vi kan kaste dem med bedre samvittighet. (Jeg har pakket ned schnapseglassene for lenge siden. Pappkopper.) Når folk er glade spør vi om de kan komme å hjelpe til på tirsdag. Og prøver å få folk til å ta med seg litt møbler hjem når de går.

men verkstedet, hjelphjelphjelp

vinglfrøken

Joda, det ble Stockhom. Min venninne på skolen i Gøteborg overtalte meg.
Ettersom jeg forsåvidt bekjenner meg til Murphys lov, tror jeg nok ikke at jeg ville ha kommet inn på Konstfack engang om jeg ikke hadde reist til Gøteborg for å lete etter leiligheter.
Men nå blir det den skolen, til tross for at jeg allerede har kjent litt på at de er i overkant firkantige. Nå kommer jeg jo lett i fighting mode da.

Jeg kunne fortalt litt av hvert om Sverige, men jeg er fortsatt syk og det var ikke så stas å reise hjem i hele går med kun to desiliter luft på lungetanken. I dag er jeg sliten. Og syk. Og må pakke og planlegge og orge.

men glad nok, altså.

eh...men nå hører jeg på tv det er transportarbeiderstreik. Vi skal jo flytte!

Og

jeg hevder tradisjonene, ikke helt frivillig. Vi bestemte oss for at dette skulle være fridagen vår, feriedagen, ettersom vi avlyste ferien i Gdansk på grunn av dette.
Så da gjorde jeg det jeg pleier å gjøre når vi har ferie, og som jeg også pleier å gjøre når jeg oppholder meg i en svensk storby; jeg blir syk.
Mortnhvisnavvneimånevnes har vært og shoppet, jeg har ligget i sengen og ført utmattelseskrig med svensk hotellpersonale.
Jeg begynner å tro at den der Vennligst ikke forstyrr! -lappen som man henger på døra ikke er noe hotellet selv har utstyrt rommet med, men noe forrige gjest hadde med seg. Den fører iallefall personalet ut i full forvirring, de låser seg inn flere ganger i timen, og når jeg sender dem ut med et Nei, blir de stående utenfor døren og kommunisere med resepsjonen over telefon om denne lappen som henger på døren.
Hadde de enda hatt vett til å i det minste banke på, nå våkner jeg i eninga av at det står folk i vaskeforkle og stirrer på meg.

Jeg er ikke så glad.

Men vi har i det minste fått et napp til, på en leilighet som desverre bare kunne vises på fredag, så en av oss må bli igjen, men leilligheten virker super da.

Helvettes drit! Der fikk jeg en mail om at jeg er kommet inn på Konstfack også.

Helvettes drit er vel ikke helt riktig reaksjon.

Men sikkert en ganske original.


Uff, nå ble det komplisert her.

jo, jo

Det er ikke så lett dette med svenskpreget boligjakt, men jeg har den nye fine panneluggen min og lar meg ikke vippe av pinnen. Vi har fått ett svar på svar på annonse, med spørsmål om økonomi, fritidsinteresser, hvor i Norge vi kommer fra, tidligere leieforhold, grunnen til at vi flytter til Gøteborg mm. Man svarer som best man kan.
I går traff vi min fine venninne Cecilia, som går på HDK og som plutselig sa Om du kommer inn på Konstfack, då tycker jag du ska gå der.
Kjempegreier.
Her skal det ikke være lett å ta en avgjørelse!

Det morsomme eller egentlig rare er at mannen hele tiden har sagt at jeg godt kan ombestemme meg enda, om jeg kommer inn i Stockholm. Jeg prøver som best jeg kan å velge Gøteborg, jeg, men det fungerer ikke så bra. Det er iallefall endel motstand.

Om jeg kommer inn i Stockholm, velger jeg det stedet der jeg først finner meg en leilighet.

Phoff.

Jeg hadde jo allerede før jeg dro til Gøteborg oppdaget at Sverige er et byråkratisk skjemavelde. Det var ikke bare enkelt å skulle melde seg opp som student, for den som husker den harangen.
Nå forsøker jeg å finne leilighet. Skolen tipset om en side for gøteborgsk leilighetsjakt. Den fungerer sånn at utleieren legger ut en annonse, og så kan jeg melde meg på den annonsen. (Ikke ta kontakt med utleieren.) For å melde meg på annonsen må jeg først ha fyllt ut fem sider med skjema på internett; navn, adresse, fjorårets ligning, fødselssted, bosted, kausjonister forleien, prestens ord ved dåpen, tidligere utleiere (valgt fra en liste, ikke fritt skrevet inn, hvilket var problematisk for en nordmann) osv. Og så kan utleieren velge om han eller hun vil ta kontakt med meg basert på dette. En enkelt annonse kan ha over femtusen påmeldinger.

Så finnes det forskjellige nettsteder der det ligger ute annonser. Her må man også registerere seg, men her registrerer man seg for å få lov å ta kontakt med utleier. Det er nemlig gratis for utleier å legge inn annonse, og så må jeg betale trehundre kroner for å få muligheten til å ta kontakt med utleier, i tredve dager. Altså, jeg kan ta kontakt med alle utleiere på nettsiden av hjertens lyst i en måneds tid. Nettsidene, det er tre-fire sånne nettsider man forholder seg til.
Jeg liker veldig godt den norske modellen der utleier betaler for annonsen sin.

Men når man så har funnet seg et sted å bo, langt der fremme i uoverskuelig framtid, da blir det bra. For gatene heter sånne ting som Lufttrycksgata, Barometergatan, Blåsvädersgatan, Badvädersgatan, Temperatursgatan, Basun-, Klarinett,- og Mandolingatan, Jordhyttegatan, Oljevärnsgatan....
det er jo en fest!
Eller så var det en fest den gangen navnekommiteen satte seg ned for å finne navn på disse gatene da. Desverre er planen å ikke ende opp i verken Zenitgatan eller Betonggatan, for når de har sånne navn, betyr de at de er i boligfelt fra syttitallet, og det er jo ikke noe galt med det annet enn at de ligger langt utenfor sentrum.

Handling

jeg og the Stig heiv oss rundt og nå er vi i Gøteborg. Om vi ikke finner noe sted å bo vet vi iallefall litt mer om vi må administrere boligjakten fra Kirkenes.

jeg har en gang sagt at man aldri aldri skal ankomme et fremtidigbosted i mørtna, men det var bare sånn halvmørkt så dette går bra ja

men nsb er noe for seg selv.
jeg spilte ut nordlendingskortet og vi kom frem.

Handelslammelse.

Jeg blir helt handlingslammet av å gå inn på verkstedet.
Limknektene, tvingene, pussemaskinen, bøken, eika.....ikke kan jeg kaste det ikke! Men det er litt uoverkommelig å få det med seg. Nei, det er ikke det. Men det virker litt uoverkommelig å få det med seg. Tvinger er tunge saker, treverket er ikke så mye strengt tatt, en syv-åtte pinner. Limknektene er for lange til noen av eskene, og hva skal jeg med dem i Gøteborg? Jeg går utifra skolen har eget utstyr. Egentlig vil jeg ha alt med til Kirkenes, så kan jeg arbeide litt i sommer, men det virker iallefall uoverkommelig. En palle nordover, fire sørover, jeg i midten.

Det som forelammer meg mest, er alle tingene jeg har laget. Det som er litt kunst, og det som er litt design. Jeg har ikke bruk for objektet når det er ferdig og fotografert, jeg hadde bruk for prosessen. Nå har jeg noen snaisne saker som jeg ser for meg at jeg bare sager opp og kaster. Jeg er fristet til å gi det bort over bloggen mot porto. Men det er nok litt for sære saker til at jeg ser for meg at folk streng tatt vil ha det. De tingene jeg ser for meg at folk faktisk vil ha, de har jeg klart å legge sammen. Jeg skal jo begynne å selge saker over etsy men det er for mye saker som foregår med pakking og forflytning til at jeg egentlig finner tid til det nå. Så da ser det ut til at stripselampene og dukebordet er dødsdømt.
Jaja. Det gjelder å ikke ha et for nært forhold til tingene sine.

Gjetelstekk. Sånn. Bestemt.

Nå har jeg bestemt meg for at uansett hvordan det går så blir det Gøteborg. Det føles ikke helt bra. Og det hadde det nok ikke gjort om jeg hadde valgt Stockholm heller. Og det må jeg si, jeg håper inderlig jeg ikke kommer inn der, for da muligens kommer det til å føles litt bedre.
Det var så vanskelig å velge fordi selv om skolene er ulike, oppveier de hverandre i totalansamlingen av plusser og minuser. Mange som jeg har tiltro til, har sagt at skolen i Stockholm er skolen for meg. Men det er en stund siden de har sett noe av det jeg har gjort. Og Skolen i Stockholm ligger i Stockholm, og det var jo ikke der jeg ville bo. Skjønt det er vel skolen som bør bestemme, og ikke byen. Gir jeg skolen en sjanse? Ser jeg skolen i Gøteborg med litt rosa briller fordi den ligger i Gøteborg? Og så videre. Til slutt ble det helt umulig å ta en avgjørelse.

Til jeg så over timeplanen for i sommer. Jeg har ikke fått noe sommerjobb, heldigvis, for det er mange faglige ting som skjer, og som jeg for en gangs skyld skal prioritere. Om alt jeg håper skal skje, skjer, kommer hele sommeren til å gå med i utstillinger, residensier, workshoper, bursdager og Relevante Festivaler Pluss Landskappleik. Det blir rett og slett ikke tid til å farte rundt i Sverige og lete etter et sted å bo. Dermed går Stockholm ut. For de gir meg ikke noe svar før i slutten av mai.
Nå som jeg har tatt avgjørelsen kan jeg kaste meg på flyet og begynne å lete.
Og. Jeg er ikke på lånekassens lønningsliste lengre, så det at det er billigere å bo i Gøteborg spiller inn. Absolutt.

Mannehvisnavneiskullenevnesogsomikkevilomblogges ville nok muligens ønsket seg at jeg var kommet til denne erkjennelsen noen uker tidligere. Jeg er enig der. Men jeg fikk ikke til akkurat det. Dessuten kan jeg en historie om en gang han skulle kjøpe seg vinterjakke og føler ikke at han er den i forholdet som lettest slenger seg rundt og tar en avgjørelse.

Ok, det føles ikke helt som den rette avgjørelsen, det føles som om jeg har feiga ut på noe vis, men jeg tror det blir bra. Det er tross alt bare en master og alt som er bra ligger i meg fra før.

skake snøke eller hokkemulm? I Sverige?

Gud vet. Men det pakkes og pakkes.

Mye av det jeg eier, er sånt som jeg har tatt vare på fordi det kanskje kan brukes i et prosjekt senere. Skikkelig skrotnisse altså. Men det er jo tross alt sånn jeg jobber. Jeg setter sammen ting av andre ting. Likevel, når jeg flytter, så hender det at mye av dette potensialet går i søpla. Jeg gleder meg til jeg blir så bofast at jeg kan ta vare på alle ingredienser som dukker opp. Og vente til prosjektet som hører til også dukker opp.

Når man pakker får man altså kvittet seg med endel av sine eiendeler, og man kommer altså et ubetydelig skritt nærmere dette uklare, umulige idealet" å eie ingenting/være fri for jordisk gods".
Det står en kjempepose foran meg med saker som skal gis til Førtex og som jeg ærlig talt gruer meg sånn til å bære med rottenarmene mine at jeg startet et blogginnlegg istedet.
Det er bare det at de fleste tingene som er oppi der er ting jeg har skaffet meg med det uttalte mål for øyet å kvitte meg med disse tingene. Altså, jeg trenger en stk X, men jeg skal jo flytte om toppen to år så X må ikke være stor/fin/være med videre på flyttelasset om to år.
Og HMMMMMMMM.
Det er jo tvert i mot alt jeg står for som designer. Pang i foten, kokk på leggen.
Aiaiaiai.

Noe rent ræl finnes jo. Eller ikke ræl, det ble feil, men dere vet de tingene som man ikke kaster, men putter i en pappeske (under flyttingen) og man vet at dette blir ikke den første esken jeg pakker opp ikke, kanskje pakkes den ikke opp i det hele tatt. Den er altså fylt med ting man ikke akkurat bruker hver dag, men som likevel ikke kan kastes. Altså, ting man vil beholde, men som man ikke hadde merket var borte om det kom en tyv i natten og stjal med seg. Skjønner dere?
Min sånn eske inneholder porteføljevesker, pynteskjerf, tau jeg ikke vet hvilke elektroniske innretninger de skal kobles i, minidiscspiller, selebukse (type arbeidstøy, nå tenker jeg at den kunne jeg faktisk kastet) (eller nei, den kan brukes) (der ser dere) og lignende, jeg husker faktisk ikke, og det ligger vel i sakens natur.
Heldigvis er alle eskene nitidig merket.

Men jeg lurer fortsatt på hvor disse eskene skal ende opp. I dag får jeg ikke se på bilder av eksamensarbeider fra de to skolene hele dagen, i morgen skal jeg se igjennom alt med nyfriske øyne og se om det dukker opp en uventet klarhet.

Måke snåkke eller snøkestorg?

-iallefall må man jo pakke.
Det er det vel ingen som liker, jeg får dårlig samvittighet over alle tingene mine, noe jeg strengt tatt ikke skjønner at jeg skulle behøve å ha. Jeg er voksen, i tredveårene, det er klart det er ett eller annet uklart ideal et sted om at man skal eie så lite som mulig, men det er ikke så sjarmerende å drive å koke posesuppe i papkopp over lighterflamme.
I det minste har jeg ikke klart å dra på meg noen andre møbler enn de jeg har laget selv. Om det teller som noe. Så det meste av det vi eier kan puttes i pappesker.

Som jeg hater lyden av. Jesus gud. Jeg vet ikke om det er en slags musikerskade, men jeg er utrolig følsom på lyd. Særlig lyden av papir. Esker som monteres, fullstappede tørkepapirdispensere-- jeg må rope høyt for å overdøve lyden av papir som gnis mot papir.
Jeg har brølt mye i det siste. Flyttekassene man kjøper på Clas er grassate.
(ja, vi kjøper esker. The Stig insisterer på at alle kassene må ha samme størrelse, iallefall ikke fler enn to forskjellige størrelser. Claskasser og polesker, det er det det går i. Vi raider polet hver gang det er oppholdsvær.)

Jeg har jo flytta endel. Etter gymnaset flytta jeg hvert eneste år i...åtte år? Altså, til Jessheim, til Hamar, til Kirkenes, til Berlin, til Rauland, til Bergen, til Rauland, til Kirkenes, til Bergen, og mellom to stasjoner gjerne ett sommeropphold i Kirkenes, de årene jeg ikke bodde der fast.
Jeg husker en gang jeg skulle flytte fra et sted jeg bodde, det var i Kirkenes da jeg jobbet på Samovar, jeg bodde på et lite loft, lavt under taket men det er jo jeg og, kjøkken og bad og hull i veggen til å sove i og fullt ut funksjonabelt og plass til et helt liv. Jeg hadde pakket ned alt som utgjorde dette selvstendige, nyvoksne livet og var klar til å flytte videre, pappa skulle komme og hjelpe meg med tingene mine, han hadde sånn bil som det er plass til mer ting enn passasjerer i. Jeg så i vinduet at han kom, og tok en av de ikke aller største kassene og bar ned til bilen. Pappa hadde ikke kommet ut av den, jeg stusset et lite sekund men tenkte at det kanskje var noe på radioen som han ville høre ferdig. Så jeg gikk opp og hentet en kasse til. Da jeg kom ned andre gangen, med pappeske nr to, satt pappa enda i bilen, men denne gangen så han på meg, på esken, åpnet bildøren og sa sjokkert Har du enda mere?!

Jeg tror faktisk jeg ble litt irritert. (Og egentlig synes jeg ikke det passet så godt med avsnitt her, men jeg har fått kjeft fra flere hold om at tekstene mine er for lange og inneholder for få avsnitt)
For jeg syntes jo også den gang at man ærlig talt skulle få lov å eie mer en en stakkars pappeske med saker, jeg hadde jo tross alt bodd hjemmefra i tre år.

Jeg synes det er helt adekvat at man eier de tingene som gjør en til en normal del av samfunnet.
Mye av det vi eier her i Bergen, har vi riktignok anskaffet oss fordi de vil være lette å kvitte seg med. Kjøkkenstolene for eksempel. Og bordet har vi lånt. Leiligheten var delvis møbelert, sengen jeg hadde før solgte jeg til henne som overtok hybelen min. Men det ville vært for teit å eie kun ett par sko, som man fylte med tørkepapir i vintermånedene, samt en vinterfrakk, en kniv, en pappkopp og en papptallerken.

Gøte stokken eller borge holmen?

Nå er det vannmelonsesong! Hurra!

Noen synes jo det er litt slitsomt å spise vannmelon på grunn av alle steinene, jeg synes de er for små til å bry seg med, men jeg har engang spist julemiddag med en brasilianer, og juledessert er multekrem, og hun stakkars spytta ut alle multefrøene (multesteinene!) og la dem pent på servietten.
Hun forbrente nok fler kalorier på den desserten enn hun fikk i seg.
Hun må jo være oppvokst på pudding, væske og mousse.

Stokke holmen eller gøte borgen?

Nei, ikke vet jeg ikke.
Men tenkt at alle er så snille. Jeg bare plukker ut folk fra skolenes hjemmesider, hvis det ser ut som de gjør interessante saker, og så sender jeg mail og sier hei, du , har du det kjekt på skolen eller, og så sender de lange utførlige svar og sier og bare spør mer altså.
Det eneste som er dumt er at de virker omtrent like fornøyde. I går fik jeg svar fra en på Konstfack, og da ville jeg dit, og i dag fikk jeg svar fra en på HDK, og nå vil jeg dit.

Luggen er utover hele hodet og skjønner ikke at den ikke kan få være krøllete, sånn som resten av håret, den må være rett. Det var finest hos frisøren.

Og så har vi sittet ute og solet oss. Eller, vi drakk kaffe da, men det er ingen forskjell på aktiv eller passiv soling.

Stockholm eller Gøteborg????

Jeg aner ikke!

I går var jeg plutselig og kjøpte meg pannelugg til 110 kroner! Jeg har tenkt på å klippe til lugg siden jul, men har ikke turt, jeg har ikke hatt pannelugg siden jeg var fem, og da hadde jeg en skikkelig sjarmerende hestepannelugg, det vil si, jeg hadde sånn spoilerlugg som alle hadde en periode men den sto jo rett opp, tovet og sprayet med rosa catzy i fasong, så den hadde ikke noe med pannen å gjøre.
Så var jeg i byen da, i går, og så tenkte jeg at nå, nå nå NÅ skal jeg gå innom frisøren og bestille en time, og så kan jeg jo evt bare avbestille den når jeg angrer. Men heisann hoppsann der fikk jeg time på flekken og ble så satt ut og fikk ikke protestert og så ble jeg presset ned i en frisørstol men jeg ropte HJELP! og snitt snitt der var det ny lugg og jeg er så fiiin!
Voi og voi!
Og tenk at det var så billig også. Og tenk at frisøren var så hyggelig. Jeg tror hun synes det var litt sjarmerende at jeg var så nervøs. Hun spurte hva det var som plutselig hadde fått meg til å bestemme meg for å få pannelugg, når jeg hadde tenkt på det så lenge, og jeg sa at nå hendte det så mange bra ting at nå kunne det ikke bli galt med lugg, og det syntes hun var morsomt.

Jeg fortalte det straks og med det samme til søstersen som var på nett og kunne motta bilder og hun sa også at jeg var fin, og at det måtte være første gangen jeg kom fra frisøren og var fornøyd.
The Stig syntes hestepanneluggen var finere. (Det henger bilde av den og meg i gangen hos pappa.)

Gøteborg eller Stockholm? Gøteborg kanskje?
Men med min nye snasne pannelugg tror jeg at jeg takler Stockholm også, om det skulle bli aktuellt.

Nå som jeg må stelle panneluggen selv er den ikke fullt så fin, i går var den tung og fin og hang ned, i dag har den krøllet seg og jeg forsøker å overtale den til å være bare i pannen men den vil helst være over hele hodet. Kajsastina sa engang at hennes storebror hadde gitt henne det tips, da hun var liten, at man dusjet om kvelden, tok på lue, dro den en kvart omdreining i luggretningen, og voila. Ifølge Kajsastina var det ikke så veldig voila i prakis. Og møllerungene hadde jo Kirkenes' strieste hår, dessuten. Jeg er i den andre enden av skalaen.

Men i Gøteborg er jeg jo allerede kommet inn på skole, så om jeg vil kan jeg jo bare pakke sekken og dra.
Det er litt vanskelig å finne ut hvilken skole som er best. For meg. Ååååh, vanskelig avgjørelse!

fraksjoner

Noen av dere har kanskje (bør strengt tatt ha) fått med dere at kroppen og hodet mitt ikke kommuniserer så godt. De kommuniserer, det er ikke det, en masse faktisk, men ikke så godt. Så i midten sitter jeg som riksmeglingsmannen. Kvinnen, da.
Problemene går stort sett i at hodet ikke vil ta inn over seg at kroppen har sine begrensninger. (både jeg og Kroppen kan bli litt lei av Hodet, som desverre ikke har blitt levert med noen egentlig dvalemodus.)
Derfor er det litt overraskende for meg, at det igjen og igjen viser seg at når Hodet ha fått en liten utfordring, eller ikke liten, nå var jeg urettferdig, men når det røyner litt på for Hodet, sånn som nå med opptak og intervjuer og en del andre ting i tillegg, så blir kroppen slått ut. Jeg må bare sove og sove og skjønner ikke hvor jeg er når jeg våkner. Kroppen er litt i overkant lydhør for Hodet, som, synes jeg da, strengt tatt burde vært voksent nok til å ta disse utforslitelseskonsekvensene innover seg selv istedet for å lempe dem over på Kroppen. Særlig når Hodet selv overhodet ikke er åpent for å bare holde kjeft og ta seg en liten en på øret når kroppen er syk og trenger ro, neida, da skal vi ha sirkus!
Hodet er rett og slett litt for sterkt tror jeg. Jeg får bare fortsette med å passe på Kroppen, siden Hodet passer seg selv.

ivnternju

Jeg var jo litt redd for at det skulle bli litt stress med det der telefonintervjuet på Konstfack, det er jo en spesiell situasjon, og hva om de ikke skjønner norsken min og kanskje de vil ta det på engelsk og hva om de ikke skjønner hva jeg sier men ikke sier ifra osv osv ossev. Åssevv.
Istedet ble det veldig avslappet og rolig, faktisk så avslappet at de ikke ringte meg i det hele tatt.
Jeg har sittet pent og ventet ved siden av telefonen i Oppgitt Tidsrom, uten at det har spilt noen rolle til eller fra.

Det er kanskje et tegn fra åven om et jeg bare skal velge HDK først som sist? Eller kanskje nok et tegn på at det svenske byråkratiet kommer til å fortsette å bli en utfordring i alle sine former.



tillegg:
Nå ringte de plutselig, oioi de var stressa. De har nok feilberegnet tiden sin litt. Tyveminuttersintervjuet ble et åtteminuttersintervju, de snakket kjempefort og uansett hva jeg svarte sa de jättebra, jättebra.

Jättebra.
Æ VIL TIL KIRKENES!

smal i auan

Jeg er litt trøtt i dag, for Arne leverte inn eksamenen sin i går, og Arne er jævla god på øl. Og det er de på Henriks også. Så å være på Henriks med Arne er som å være i Kina med personlig guide. På en måte. Jeg har drukket en god amerikansk øl med en bjørn med gevir på. Ligna litt på kommunevåpnet til Inari: en laks med reinhorn. Eller. Nei. Men i samme gate. Skulle ønske jeg huska hva den ølen het, for neste gang jeg vil ha den har jeg ikke så lyst å spørre etter en amerikansk bokseøl med kommunevåpenet til Inari på.
Nå sitter jeg her og biller meg inn at jeg forbereder meg til intervjuet i morgen, men jeg må nok innse at jeg har hatt pause en stund. Jeg heller mer og mer mot HDK, og der har jeg jo kommet inn. For en individualist som meg kan det virke som den skolen er bedre. Jaja, jeg har iallefall endel spørsmål til de på Konstfack. (-spør dem om hvorfor de synes du skal gå der, som Arne sa i går.)
Jeg har tenkt at kanskje jeg burde velge Konstfack, om jeg kommer inn, fordi det ikke passer en individualist som meg fullt så godt, men nå er jeg jo 32, jeg kan ikke drive å oppdra meg i all evighet heller.

Og tross alt. Det er bare en master, det er to år. Det er ikke værellerikkevære ikke.

Nå skulle jeg jo egentlig vært i Gdansk! Hah! Det er jeg jo ikke. Ikke så flink til å dra på ferie hun her.

veiterfaren

Jeg skal altså på intervju på en skole jeg ikke helt vet om jeg vil gå på, men alle sier jeg bør gå, om noen dager.
Jeg har innsett at det egentlig er litt underordnet om jeg kommer inn. Og det er jo deilig. Jeg mener, sånne intervjuer er voldsomt stressende om alt står og faller på om du kommer inn, om de liker deg, om de liker arbeidene dine, kanskje er det ting du er uenige med dem i men du må undertrykke det fordi du føler at du kan sikkert leve med det om du kommer inn, bare du kommer inn.

Nå kan jeg slaphe av og tenke at et sånt intervju, og forberedelsene til det, er utviklende.
Og så har jeg plutselig innsett at jeg er litt ferdig med Khib, jeg er kommet videre. Og kanskje måtte jeg bokstavelig talt komme videre før jeg kom meg videre, jeg skulle nok helst vært en suveren guddom som bare seilte over alt sånn, men det var ganske intenst drit å gå på Khib innimellom. Når man går på skole så lager man jo arbeider for en skolesituasjon, man svarer på oppgaver, og når alt du gjør og alt du innenfor faget står for, blir ansett for ræl å være, så blir det ganske slitsomt. Da koster det endel energi å holde på sin overbevisning om hva design er og kan være. Særlig om man ikke har noe valg. Jeg står for mitt designsyn, av overbevisning, ikke av trass.
Og når læreren din til alt overmål begynner med å forlate klasserommet hver gang du har presentasjon, eller starter med smsing og prater i mobilen idet du prater, da er det ikke så rart, tror jeg, at man ikke bare rister alt av seg i det man går hjem for dagen.
Jeg har avspilt mange scener der jeg vinner, vinner, vinner hele krigen og kampen og tar igjen for alt, inne i hodet mitt, etter at jeg gikk ut fra Khib.
Men nå er det plutselig blitt slutt på det.

Jeg har ikke noe behov for å holde på med den krigen lengre, jeg har jo tross alt vunnet for lenge siden, design ER mer en designhoteller og trendy kaffebarer.
(Og vi må faktisk tenke på miljøet, vi kan faktisk ikke avfeie det hele med å si "vi lager tidløse klassikere på denne skolen, vi trenger ikke tenke på miljøet når folk aldri kaster det vi lager")
(ok ikke helt ferdig da)
(men det der var en usannsynlig teit ting å si av en professor i design altså)
(ferdig)

At

jeg har hatt besøk av Rållsis i helga, hun gikk overhodet ikke kjempesakte, og jeg var overhodet ikke frekk. Som vanlig.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...