Ja, da skulle vi vært i barnehagen da, og ungen er frisk, men de vil gjerne at vi kommer åtte og da gikk Jendor og la seg, for han hadde jo stått opp fem. Nå ble vi enig med barnehagen om at vi driter i tidspunkt, vi kommer bare. Om de andre ungene sover så får det bare være, Jendor fører et ikkekompatibelt søvnskjema så vi får improvisere.
Jeg lover at det blir mer vanlig blogg når livet dreier seg litt mindre om at vi ikke er i barnehagen.
Heimtrø
Ja, vi går nå her hjemme og trør. Hver gang jeg kommer på hvor mye jeg har å gjøre på jobb, stikker det hardt midt på overleppa. Jeg vet ikke om kroppen føler at jeg trenger flere påminnelser og litt mer stress.
Jendor hadde nok klart seg fint i barnehagen i dag, men snørret renner så voldsomt så vi tar det i morgen. Og så er det helg. Og så får vi vel kanskje prøve å starte den tilvenninga vi skulle starta på for halvannen uke siden.
Nå stakk det i overleppa igjen.
Jendor hadde nok klart seg fint i barnehagen i dag, men snørret renner så voldsomt så vi tar det i morgen. Og så er det helg. Og så får vi vel kanskje prøve å starte den tilvenninga vi skulle starta på for halvannen uke siden.
Nå stakk det i overleppa igjen.
...i morgen.
Har blitt i dag, og det viser seg at uansett gjør vi ikke så mye, for barnehagen har en 48timersregel etter feber.
Det gjør at vi etter å ha vært i barnehagen på mandag ikke kommer oss dit før fredag.
Jeg hadde hørt om, og er helt for, 48timersregelen etter oppkast og diare, men samme regime i forbindelse med feber kom litt overasskende på. Ettersom det ikke har noe rot i virkeligheten liksom. Det virker, etter litt rask internetting, som det er den eneste barnehagen i landet som praktiserer dette. Jeg kunne jo ringt dem og henvist til diverse nettsider og smittevernsleger som sier at nei dette, og at barn ofte får litt høyere kroppstemperatur på kvelden uansett, og at det blir så unøyaktig å skulle gå etter noe sånt som mål, men, dere vet, vi begynte på mandag. Hvor tidlig skal man begynne å krangle? Jeg bare synes at regler skal ha rot i virkeligheten, for har de ikke det, følger folk dem ikke, og da begynner man å ta seg friheter med de reglene som har noe for seg også.
Men sukk, og jeg blir litt stresset, for vi har flyttet i en evighet, og jeg behøver virklig å få jobbet, ikke for min egen mentale helses del, men fordi det risikeres Økonomiske Ringvirkninger om jeg ikke får gjort litt saker snart.
Nuvel. Jendor er uansett ikke pigg nok til å gå i barnehage i dag, han sitter og ser på Masja og bjørnen. Jeg begynner kanskje å bli ørlittegranne lei av akkurat den serien.
Det gjør at vi etter å ha vært i barnehagen på mandag ikke kommer oss dit før fredag.
Jeg hadde hørt om, og er helt for, 48timersregelen etter oppkast og diare, men samme regime i forbindelse med feber kom litt overasskende på. Ettersom det ikke har noe rot i virkeligheten liksom. Det virker, etter litt rask internetting, som det er den eneste barnehagen i landet som praktiserer dette. Jeg kunne jo ringt dem og henvist til diverse nettsider og smittevernsleger som sier at nei dette, og at barn ofte får litt høyere kroppstemperatur på kvelden uansett, og at det blir så unøyaktig å skulle gå etter noe sånt som mål, men, dere vet, vi begynte på mandag. Hvor tidlig skal man begynne å krangle? Jeg bare synes at regler skal ha rot i virkeligheten, for har de ikke det, følger folk dem ikke, og da begynner man å ta seg friheter med de reglene som har noe for seg også.
Men sukk, og jeg blir litt stresset, for vi har flyttet i en evighet, og jeg behøver virklig å få jobbet, ikke for min egen mentale helses del, men fordi det risikeres Økonomiske Ringvirkninger om jeg ikke får gjort litt saker snart.
Nuvel. Jendor er uansett ikke pigg nok til å gå i barnehage i dag, han sitter og ser på Masja og bjørnen. Jeg begynner kanskje å bli ørlittegranne lei av akkurat den serien.
og andre myter
Jendor har begynt i barnehage. Eller, han holder på. Vi var der på besøk på fredag, én time, han står jo opp så jævla tidlig så vi passer ikke helt inn i det vanlige tilvenningsskjemaet. Når han vil sove første lur sitter de midt i samlingsstunden sin. Når barnehagen åpner og de samles rundt matbordet har han spist frokost for timesvis siden
"Det er en myte at alle barn blir syke av å begynne i barnehage," sa tanten. Jippi, tenkte vi, men Jendor har vært syk siden den der ene timen. Så han er litt mytisk. Han virka pigg i morgest da, så vi gikk for våre to tilvenningstimer i det vinduet der Jendor er våken og de ikke har program, men etter at vi kom hjem har han vært rimelig skral og grusomt synd i. Vi får se hva vi gjør i morgen.
"Det er en myte at alle barn blir syke av å begynne i barnehage," sa tanten. Jippi, tenkte vi, men Jendor har vært syk siden den der ene timen. Så han er litt mytisk. Han virka pigg i morgest da, så vi gikk for våre to tilvenningstimer i det vinduet der Jendor er våken og de ikke har program, men etter at vi kom hjem har han vært rimelig skral og grusomt synd i. Vi får se hva vi gjør i morgen.
Er det meg, eller er det dem?
Jeg synes egentlig bare man kan drite i å tilby mailkontakt med kundene sine om man uansett bare skummer mailene og svarer litt i kahytt og gevær på 1/3 av spørsmålene, og dessuten gir svar som er ubrukelige fordi man ikke leste mailen godt nok.
Jeg kunne godt ha hengt ut en navngitt bank her, men greia er jo at det gjelder alle. Omtrent alle som sier SKRIV TIL OSS kunne slengt på et SÅ SVARER VI LITT PÅ ETTELLERANNET LØSELIG RELATERT TIL DET DU SPØR OM.
Jeg blir så lei.
Legger heller ut et bilde av Bøkfjorden med et geografisk arketektonisk typisk hus.
Istedet for å bruke mer energi på det. Og designere som ikke svarer på mail, jeg mener, må man virkelig purre på alle mail man sender? Er det min jobb?
Legger heller ut et bilde av noen som startet overraskende tidlig i år, enn å bruke mer energi på det.
Og folk man skal ha telefonmøte med, men som ikke ringer når man sa man skulle, og når man ringer har de vært med ungen på ettårskontroll og "da trenger man ikke gå tilbake på jobb etterpå."
Her får dere et illustrerende bilde av situasjonen for fotgjengere i Kirkenes.
Jeg kunne også brukt litt tid og energi på situasjonen for fotgjengere i Kirkenes, særlig om man er forgjenger med hjul, men istedet legger jeg ut et hyggelig bilde av
noe som fører noensted hen,
og går og legger meg.
Jeg kunne godt ha hengt ut en navngitt bank her, men greia er jo at det gjelder alle. Omtrent alle som sier SKRIV TIL OSS kunne slengt på et SÅ SVARER VI LITT PÅ ETTELLERANNET LØSELIG RELATERT TIL DET DU SPØR OM.
Jeg blir så lei.
Legger heller ut et bilde av Bøkfjorden med et geografisk arketektonisk typisk hus.
Legger heller ut et bilde av noen som startet overraskende tidlig i år, enn å bruke mer energi på det.
Og folk man skal ha telefonmøte med, men som ikke ringer når man sa man skulle, og når man ringer har de vært med ungen på ettårskontroll og "da trenger man ikke gå tilbake på jobb etterpå."
Her får dere et illustrerende bilde av situasjonen for fotgjengere i Kirkenes.
Jeg kunne også brukt litt tid og energi på situasjonen for fotgjengere i Kirkenes, særlig om man er forgjenger med hjul, men istedet legger jeg ut et hyggelig bilde av
og går og legger meg.
da var vi her
Evakueringen er avsegstyrt. En viss matthet har innfunnet seg, ikke over valget av avnomadiseringen av tilværelsen, men som en følge av forflytningen, som til tross for alle forberedelser plutselig kom litt brått på og gjør at jeg sitter her og lurer på om kjøleskapet ble tømt. Det ble det, sier the Stig.
Men står det kanskje en flytteske på kjøkkenet, rommet der flyttefolkene har fått beskjed om å la alt stå? Siden hvitevarer følger med leiligheten i Sverige? Hvem vet.
Nå er vi iallefall her. Jendor kjenner seg muligens litt igjen, jeg tror det, men jeg har sendt støvlene med flyttelasset og nuvel, jeg går bare opp til et søskenbarn og låner et par, men jeg er ikke så godt planlagt som jeg trodde. Evakueringen ble ikke så godt gjennomført som planlagt.
Men nå tar vi en dag av gangen.
Forhåpentligvis finner vi oss en plass å bo snart også. Den dagen tar jeg av gangen så fort som mulig, helst.
Men står det kanskje en flytteske på kjøkkenet, rommet der flyttefolkene har fått beskjed om å la alt stå? Siden hvitevarer følger med leiligheten i Sverige? Hvem vet.
Nå er vi iallefall her. Jendor kjenner seg muligens litt igjen, jeg tror det, men jeg har sendt støvlene med flyttelasset og nuvel, jeg går bare opp til et søskenbarn og låner et par, men jeg er ikke så godt planlagt som jeg trodde. Evakueringen ble ikke så godt gjennomført som planlagt.
Men nå tar vi en dag av gangen.
Forhåpentligvis finner vi oss en plass å bo snart også. Den dagen tar jeg av gangen så fort som mulig, helst.
Neinei. Jaja. Jaha.
I dag er siste dagen. Siste gangen jeg står opp og går og legger meg i dette huset. I morgen er det avfart. Jeg er jo fra Kirkenes og dermed tenker jeg alltid på det jeg bor i som "hus", jeg vasker huset og dette er siste dag i huset. Det er en leilighet og her går jeg litt i stå for det med hus er litt morsomt men alt er bare trist. Meldingene fra kompiser, siste møter, at alt er tomt og hver gang jeg åpner en skapdør for å ta ut noe er det et tomt skap bak døren, alt er i esker og møblene står pakket inn i flyttepledd og leker stumme og blinde, de har allerede dratt der de står.
Jendor vet ingenting, eller noe vet han, for han vil ikke ut av vogna mer når vi er ute, ikke vil han se på kaninene og ikke vil han i sandkassa, han vil ikke ut av vogna, kanskje er han redd for at den også forsvinner om han ikke passer på. Hver gang han har sovet er det noe nytt som er borte. Hvor er stubordet? Og foreldrepersonlighetene legger ikke merke til at én og én ting forsvinner fra huset, vi later som ingen ting, travlere enn vanlig men at både seng og bord og kommoder er borte, har vi tilsynelatende ingen aning om.
Snart skal vi gå noen siste ærender, alt vi gjør er siste gang, hver gang man går forbi noe går man fra det. Ting vi ikke vil ha skal leveres ut til sånne som vil ha det, andre ting skal pakkes, mesteparten er pakket, men det er jo alltid mer igjen, og så blir man stoppet av hverdagslivet mens man er som best igang. Jeg åpner en skapdør for å ta ut en skål til grøten til Jendor, den er tom, skålene er pakket ned, det står en enslig en på kjøkkenbenken, før jeg får stoppet meg er jeg på vei til å dra ut en skuff for å ta ut en skje, der er det også tomt. Og alt føles så vanlig, jeg står på kjøkkenet mitt i huset mitt, men det er ikke der egentlig, det ligger i esker nede i kjelleren og venter på en flyttebil.
Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke venter på noenting, jeg prøver å forstå at vi skal flytte men det kommer jeg kanskje ikke til å innse før i februar en gang.
Nå skal jeg pakke litt mer.
Jendor vet ingenting, eller noe vet han, for han vil ikke ut av vogna mer når vi er ute, ikke vil han se på kaninene og ikke vil han i sandkassa, han vil ikke ut av vogna, kanskje er han redd for at den også forsvinner om han ikke passer på. Hver gang han har sovet er det noe nytt som er borte. Hvor er stubordet? Og foreldrepersonlighetene legger ikke merke til at én og én ting forsvinner fra huset, vi later som ingen ting, travlere enn vanlig men at både seng og bord og kommoder er borte, har vi tilsynelatende ingen aning om.
Snart skal vi gå noen siste ærender, alt vi gjør er siste gang, hver gang man går forbi noe går man fra det. Ting vi ikke vil ha skal leveres ut til sånne som vil ha det, andre ting skal pakkes, mesteparten er pakket, men det er jo alltid mer igjen, og så blir man stoppet av hverdagslivet mens man er som best igang. Jeg åpner en skapdør for å ta ut en skål til grøten til Jendor, den er tom, skålene er pakket ned, det står en enslig en på kjøkkenbenken, før jeg får stoppet meg er jeg på vei til å dra ut en skuff for å ta ut en skje, der er det også tomt. Og alt føles så vanlig, jeg står på kjøkkenet mitt i huset mitt, men det er ikke der egentlig, det ligger i esker nede i kjelleren og venter på en flyttebil.
Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke venter på noenting, jeg prøver å forstå at vi skal flytte men det kommer jeg kanskje ikke til å innse før i februar en gang.
Nå skal jeg pakke litt mer.
Men men
Nå fikk jeg en sms fra tannlegekontoret med ledige timer som var tilgjengelig.
Hæ? Vatt? Hva er dette slags oppførsel?
Og det pakkes. Og farvelles. Og så mange ting man gjør er det siste gang man gjør, og det blir tommere og tommere i både leiligheta og hodet. To dager igjen.
Hæ? Vatt? Hva er dette slags oppførsel?
Og det pakkes. Og farvelles. Og så mange ting man gjør er det siste gang man gjør, og det blir tommere og tommere i både leiligheta og hodet. To dager igjen.
men
men da jeg sto der nede i gangen til tannlegen, og ringte det nummeret som sto oppført på dem i vårdguiden.se, istedetfor det nr. jeg selv hadde, kom jeg jo til et advokatkontor. Jeg burde kanskje tatt det som en ledetråd....istedet unnskyldte jeg meg forfjamset og la på.
Nå virker det som jeg har ligget stille på sengen og tenkt på tannlegemysteriet hele arbeidsuken. Voi herran loid så travelt jeg har hatt det. Vi pakker. Og kaster. Og pakker. Og pakker. I pappesker som har tusen forskjellige innhold skrevet på og strøket over, gjenbruksesker, og voi herran LOID som jeg gleder meg til å kaste de eskene. KASTE dem!
Eller jeg gleder meg ikke til noen ting, det er ikke til å få inn i skallen at nå flytter vi heifra, og det kommer kanskje delvis av at vi har jo dratt herfra så mange ganger, men etter noen måneder kommer vi alltid tilbake, og det skal vi ikke denne gangen, hvordan kan man forstå det?
Humøret er i grunnen ikke på topp. Men i går hadde jeg og the Stig en firetimers ferie med mormor og bestefar som barnevakter, vi vasa i Vasastan og spiste lunsj og artige små kakestykker og kjøpte en dritvarm boblejakke. I 25 varmegrader.
Snart får vi bruk for den.
Eller hver sin, da.
Nå virker det som jeg har ligget stille på sengen og tenkt på tannlegemysteriet hele arbeidsuken. Voi herran loid så travelt jeg har hatt det. Vi pakker. Og kaster. Og pakker. Og pakker. I pappesker som har tusen forskjellige innhold skrevet på og strøket over, gjenbruksesker, og voi herran LOID som jeg gleder meg til å kaste de eskene. KASTE dem!
Eller jeg gleder meg ikke til noen ting, det er ikke til å få inn i skallen at nå flytter vi heifra, og det kommer kanskje delvis av at vi har jo dratt herfra så mange ganger, men etter noen måneder kommer vi alltid tilbake, og det skal vi ikke denne gangen, hvordan kan man forstå det?
Humøret er i grunnen ikke på topp. Men i går hadde jeg og the Stig en firetimers ferie med mormor og bestefar som barnevakter, vi vasa i Vasastan og spiste lunsj og artige små kakestykker og kjøpte en dritvarm boblejakke. I 25 varmegrader.
Snart får vi bruk for den.
Eller hver sin, da.
Pussig
Jeg får fortsatt ikke tak i tannlegen. Min teori er at de enten har gått konkurs, det var en firmafest som tok helt av, eller så har jeg drømt i hop det hele men det med tekstmeldingene taler jo i mot den delen.
Så konkurs da kanskje.
Så konkurs da kanskje.
Bajs
Dårlig dag.
Jeg liker ikke å gå til tannlegen, så det koster meg litt energi å forberede meg på det. I dag var en sånn dag som jeg hadde brukt endel energi på å forberede meg på.
Og så kom jeg meg ikke inn.
Kontoret er i Gamla Stan, jeg kom meg inn i gangen, men der er det en dør til, med ringeklokker utenfor, og knappen til tannlegen var ramla inn i veggen. Jeg har heldigvis mobilnummeret hennes, men hun svarte ikke. Tannlegen deler kontor med en annen tannlege, jeg ringte på den knappen, ingen åpnet. Jeg ringte resepsjonen, etter noen summetoner kom en automatstemme og sa at jeg ble stilt i kø. Jeg sto kjempelenge i kø.
Jeg gjentok disse momentene noen ganger, det var varmt, turistene satt på uteserveringen utfor døren og surret, jeg liker ikke tannlegen, jeg var på gråten, jeg fikk ikke tak i noen, ingen kom ut eller skulle inn, jeg kom meg ikke forbi den døren og hvorfor er det ingen som svarer? Jeg visste ikke om jeg skulle dra hjem eller dra i byen og shoppe, spise, vente, jeg ble helt handlingslammet.
Etter en stund dro jeg hjem. På t-banen begynte plutselig to unge menn, narkomane kanskje, unge ville iallefall, og yppe med de andre passasjerene, først en gammel dame, så en ung mann som "stirret på dem", de heiv seg på ham og skulle dra ham opp av setet, fikk ham ikke med seg, og jeg kjenner at jeg blir helt svett, helt kvalm, det stikker i ørene og jeg kan liksom ikke gjøre annet enn å gå imellom.
Altså jeg går ikke inn og holder i noen. Jeg bare stiller meg mellom de som står og han som sitter sånn at de ikke kan få øyenkontakt. En annen kvinne kommer og prater med de to unge ville. Hun roer dem ned etterhvert, de går av, hun ler og sier hun er vant, hun har en klasse på 28 førsteklassinger.
Jeg vil bare gråte.
Da jeg kom hjem hadde jeg fått en mail som først virket lovende.
Jeg hadde blitt invitert til å være med i noe som heter Imago Mundi Saminiatures 2017.
De ville også ha navn på flere unge, nyutdannede samiske kunstnere som kunne tenkt seg å være med. Det har jeg ikke tenkt å gi dem. Jeg regner med at grunnen til at de vil ha tak i de unge, nyutdannede, er at det er i den gruppen man finner flest som går med på å jobbe gratis. De kaller dette et "ikke-kommersielt" prosjekt, hvilket betyr at man skal donere et verk. Initiativtakeren er Luciano Benetton. Som ung og nyutdannet kjenner jeg at noe av det første jeg må kutte ned på er sponsingen av internasjonale milliardærer.
Når elektrikere og rørleggere begynner å jobbe gratis for å "fremme elektrisitet og rørlegning", skal jeg vurdere å gjøre det samme. Jeg er så FETTE lei av denne holdningen til kunst. Jeg er også litt lei av at andre kommer og skal leke med urfolkene. Alle prosjektene i denne Imago Mundi serien har tatt for seg eksotiske folk. Denne delen skal presenteres i "et unikt postkort-format". Om jeg ikke minnes feil var det et par samer som selv publiserte samisk kunst i det formatet for noen år siden.
Lei, lei, lei.
Jeg liker ikke å gå til tannlegen, så det koster meg litt energi å forberede meg på det. I dag var en sånn dag som jeg hadde brukt endel energi på å forberede meg på.
Og så kom jeg meg ikke inn.
Kontoret er i Gamla Stan, jeg kom meg inn i gangen, men der er det en dør til, med ringeklokker utenfor, og knappen til tannlegen var ramla inn i veggen. Jeg har heldigvis mobilnummeret hennes, men hun svarte ikke. Tannlegen deler kontor med en annen tannlege, jeg ringte på den knappen, ingen åpnet. Jeg ringte resepsjonen, etter noen summetoner kom en automatstemme og sa at jeg ble stilt i kø. Jeg sto kjempelenge i kø.
Jeg gjentok disse momentene noen ganger, det var varmt, turistene satt på uteserveringen utfor døren og surret, jeg liker ikke tannlegen, jeg var på gråten, jeg fikk ikke tak i noen, ingen kom ut eller skulle inn, jeg kom meg ikke forbi den døren og hvorfor er det ingen som svarer? Jeg visste ikke om jeg skulle dra hjem eller dra i byen og shoppe, spise, vente, jeg ble helt handlingslammet.
Etter en stund dro jeg hjem. På t-banen begynte plutselig to unge menn, narkomane kanskje, unge ville iallefall, og yppe med de andre passasjerene, først en gammel dame, så en ung mann som "stirret på dem", de heiv seg på ham og skulle dra ham opp av setet, fikk ham ikke med seg, og jeg kjenner at jeg blir helt svett, helt kvalm, det stikker i ørene og jeg kan liksom ikke gjøre annet enn å gå imellom.
Altså jeg går ikke inn og holder i noen. Jeg bare stiller meg mellom de som står og han som sitter sånn at de ikke kan få øyenkontakt. En annen kvinne kommer og prater med de to unge ville. Hun roer dem ned etterhvert, de går av, hun ler og sier hun er vant, hun har en klasse på 28 førsteklassinger.
Jeg vil bare gråte.
Da jeg kom hjem hadde jeg fått en mail som først virket lovende.
Jeg hadde blitt invitert til å være med i noe som heter Imago Mundi Saminiatures 2017.
De ville også ha navn på flere unge, nyutdannede samiske kunstnere som kunne tenkt seg å være med. Det har jeg ikke tenkt å gi dem. Jeg regner med at grunnen til at de vil ha tak i de unge, nyutdannede, er at det er i den gruppen man finner flest som går med på å jobbe gratis. De kaller dette et "ikke-kommersielt" prosjekt, hvilket betyr at man skal donere et verk. Initiativtakeren er Luciano Benetton. Som ung og nyutdannet kjenner jeg at noe av det første jeg må kutte ned på er sponsingen av internasjonale milliardærer.
Når elektrikere og rørleggere begynner å jobbe gratis for å "fremme elektrisitet og rørlegning", skal jeg vurdere å gjøre det samme. Jeg er så FETTE lei av denne holdningen til kunst. Jeg er også litt lei av at andre kommer og skal leke med urfolkene. Alle prosjektene i denne Imago Mundi serien har tatt for seg eksotiske folk. Denne delen skal presenteres i "et unikt postkort-format". Om jeg ikke minnes feil var det et par samer som selv publiserte samisk kunst i det formatet for noen år siden.
Lei, lei, lei.
Åh! Men herregud dere!
Jeg kjenner at dette må jeg bare dele:
På ateljéet har jeg en altfor stor transportkasse som var dritdyr og som jeg aldri fikk brukt til det den var tenkt til. Og nå som vi flytter har den gnaget på meg, for den er så stor, den står på ateljéet, flyttefolkene kommer til leiligheten, hva skal jeg gjøre, hvaordan skal jeg bli kvitt den, jeg har forsøkt å gi den bort til kompiser men de vil ikke ha den for den er stor og såpass dyr at det nesten er litt pinlig å ta imot.
Samtidig har jeg drevet og balet med en kunsttransport som skal fra ateljéet, til Västerås, og så til Kirkenes. Den har jeg pakket i malepapp og det lille jeg har av bobleplast. Det ser ikke ut.
Og noe kommer jeg til å ta med som flyfrakt fra Kirkenes, sikkert i koffterter, og det blir litt et problem det der med returen...hvordan skal de pakke det når det returneres?
---
Ikke på et eneste tidspunkt har jeg lagt to og to sammen. Hjernen er for stressa til sånne enkle mattestykker, den forlanger ligninger med seks ukjente.
---
MEN SÅ!
JEG SENDER JO KUNSTEN I DEN! OG SÅ KAN DE PAKKE ALT SAMMEN I DEN TIL RETUREN!
Jeg ringte og hørte om det var greit for den er litt større enn forsendelsen egentlig behøver, men det var greit.
Heh.
Nå håper jeg at jeg kommer på noe like genialt og opplagt med sofaen. Noen som bor i Stockholmsområdet som vil ha en sofa?
På ateljéet har jeg en altfor stor transportkasse som var dritdyr og som jeg aldri fikk brukt til det den var tenkt til. Og nå som vi flytter har den gnaget på meg, for den er så stor, den står på ateljéet, flyttefolkene kommer til leiligheten, hva skal jeg gjøre, hvaordan skal jeg bli kvitt den, jeg har forsøkt å gi den bort til kompiser men de vil ikke ha den for den er stor og såpass dyr at det nesten er litt pinlig å ta imot.
Samtidig har jeg drevet og balet med en kunsttransport som skal fra ateljéet, til Västerås, og så til Kirkenes. Den har jeg pakket i malepapp og det lille jeg har av bobleplast. Det ser ikke ut.
Og noe kommer jeg til å ta med som flyfrakt fra Kirkenes, sikkert i koffterter, og det blir litt et problem det der med returen...hvordan skal de pakke det når det returneres?
---
Ikke på et eneste tidspunkt har jeg lagt to og to sammen. Hjernen er for stressa til sånne enkle mattestykker, den forlanger ligninger med seks ukjente.
---
MEN SÅ!
JEG SENDER JO KUNSTEN I DEN! OG SÅ KAN DE PAKKE ALT SAMMEN I DEN TIL RETUREN!
Jeg ringte og hørte om det var greit for den er litt større enn forsendelsen egentlig behøver, men det var greit.
Heh.
Nå håper jeg at jeg kommer på noe like genialt og opplagt med sofaen. Noen som bor i Stockholmsområdet som vil ha en sofa?
Fremgang, eller iallefall ikke bakgang.
Det går litt bedre etter at the Stig forklarte meg at jeg må pakke ned det jeg har på ateljéet i flytteesker. Også der, i flytteesker. Da ble det liksom litt overkommelig, jeg har bare blitt helt overveldet hver gang jeg har kommet inn der og tenkt, jeg vet ikke, at jeg må finne en måte å bære alt i hendene eller noe. Men esker. Det får jeg jo til. Jeg har jo tilogmed tre.
En strek i regningen er at det er umulig å få opp døra til søppelrommet. Som er fire trapper ned med dårlig kne og tusen poser søppel. Og så fire trapper opp igjen med tusen poser søppel for selv om man trykker koden og det piper grønt går ikke døra opp. Jeg sendte ut en fellesmail og forklarte og spurte hva som var ståa, og fikk til svar at skal man virkelig trykke null før koden slik du skriver at du har gjort? Håper virkelig du prøvde uten! Og jeg bare, grem grem, det står da vitterligen på døra at man skal det, og det har funket sånn de siste tusen gangene jeg har vært i soprommet.
Men selvfølgelig prøvde jeg ikke uten null. Grem. Rart at det piper grønt og klikker i låsen bare, men jeg orker ikke springe med der for å prøve uten null riktig enda.
En strek i regningen er at det er umulig å få opp døra til søppelrommet. Som er fire trapper ned med dårlig kne og tusen poser søppel. Og så fire trapper opp igjen med tusen poser søppel for selv om man trykker koden og det piper grønt går ikke døra opp. Jeg sendte ut en fellesmail og forklarte og spurte hva som var ståa, og fikk til svar at skal man virkelig trykke null før koden slik du skriver at du har gjort? Håper virkelig du prøvde uten! Og jeg bare, grem grem, det står da vitterligen på døra at man skal det, og det har funket sånn de siste tusen gangene jeg har vært i soprommet.
Men selvfølgelig prøvde jeg ikke uten null. Grem. Rart at det piper grønt og klikker i låsen bare, men jeg orker ikke springe med der for å prøve uten null riktig enda.
væh
Nå er alt litt sånn uoverkommelig travelt. Det er om å gjøre å ikke tenke for mye på alt som skal gjøres, for da drukner man bare. Vanligvis er jeg en stor fan av lister, men denne listen vil jeg ikke se, så vi jobber etter innfallsmetoden. Altså "ja dæven det også" -metoden. En ikke like sikker metode som listemetoden men det gjelder altså å holde seg i live. En ting av gangen. Ikke tenk på de andre tingene.
pjuh
Nå har det vært visning og salg og kontraktskrivning og holoi og Jendor og våkenetter og titusenting som skal gjøres og et tilbud på flyttetransport på 98.200 og pakking og titusenting som skal gjøres og framtidsangst for den nære framtid som innbefatter flytting og jobbing og barnehagestart og titusenting som skal gjøres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)