Takk takk takk takk takk.

I går leste jeg gjennom det jeg har skrevet fra pappa døde og til nå.
Før leste jeg meg ofte bakover, aha, var det det som skjedde, aha, det hadde jeg glemt, aha, SÅNN var det det var. Skal vi se, hva gjorde jeg i august i fjor? Som å se på bilder, men mer spesifikt.
Men etter at pappa døde har jeg ikke orket, det har ikke vært noe jeg vil huske, ikke noe jeg er klar for, det har alltid vært tungt nok i øyeblikket om jeg ikke skal forholde meg til forbigåtte øyeblikk også. I går orket jeg og det forbauser meg at så mye har skjedd, det kjennes som om jeg har hatt det sånn som jeg har det nå siden han døde men det har jo vært på tusen forskjellige vis.

Det jeg ikke klarte var å lese meg forbi dagen han døde. Ikke noe før det, en tid der han ikke var død, det ble for mye.

Men dere, kommentarene deres. Altså. Jeg har vært takknemmlig for hver og én av dem da de ble skrevet. Og nå også. Så fine de er. Takk til hver især for at dere har kommet ut av bloggmørtna for å si ting til meg. Det er jo fantastisk. Dere aner ikke.

Også sånn.

I dag har vært en sånn dag som minner om høst. Jeg elsker høst. Solskinn gjennom trærne, frisk luft.

Jeg og the Stig og Jendor skulle opp og disse, som er det det heter, gikk forbi huset til søskenbarnet, ble huka inn på kaffe på solplattingen av søskenbarnets mann som var ute og bygde mer platting, vi kaffer, søskenbarn kommer, med barn, Jendor skeptisk men bra med litt folketrening, ungene leker, vi prater, det er så ukomplisert. Inn og ut på trappa etter havregryn og tørre strømpebukser og mer kaffe, stolleken, tiden flyr. Vi får med oss en pose laks når vi går.

Det er ikke så mange sånne avbrekk, men de finnes, små lommer.

Nnnnnnnnnnnnnn

Hvis jeg skulle klart å skrive om hvordan det er å kaste et helt liv, ta stilling til ting etter ting etter ting som pappa har spart eller kjøpt eller laget eller bare glemt at han har, eller ikke klart å kaste, eller ikke orket å rydde, alle små beslag og tomme plastposer og to identiske driller i hver sin uåpna pappeske, det tredje ubrukte grevet jeg fant, båten, varmrøykeriet han har sveisa, grillene han har sveisa, bøkene hans, alt jeg ikke har sett før men som jeg skjønner var del av en plan som det ikke ble noe av, som kanskje ikke hadde blitt noe av om han hadde levd nå, alt jeg må avgjøre om jeg skal ha, kaste eller gi bort, eller selge, og følelsen når jeg kaster eller gir bort eller selger, kommer den nye personen til å skjønne at denne tingen er ikke bare en ting, det er noe pappa har eid, hatt, det er en del av pappa, hvordan kan den som får den antikvariske båtmotoren egentlig skjønne det, hun som kjøpte symaskinen, jeg som kaster beslag og gir bort neverfløt,

hvis jeg skulle klart å skrive om hvordan jeg har det nå,
så tror jeg det ville vært en lyd. En lavmælt, surrende lyd. Jevn og høyfrekvent. 

Bort med det.

Jeg har mange nye nummer på telefonen min. Gubben til Hylle, Gubben til Rulle, Gubben til Poser Syltetøyglass.
Vi driver og selger ut fra pappas hus. Over den lokale facebooksiden.  Det som ingen vil ha, ingen kan huske, men fortsatt kan brukes og som vi tror eller ikke tror vi kan få penger for. Akkurat det har det gått litt sport i, det er umulig å vite hva folk vil ha. (Gamle tønner. Da shit, I tell you.) Gubbene til Syltetøyglassene henter forsåvidt gratis, endel sånne saker gir vi bare bort. I begynnelsen ga søstersen bort alt, hun kunne ikke se for seg at noen ville betale for disse greiene, men etter KRIG i kommentarfeltene har jeg innført påbud om "eller høystbydende over null". (Bortsett fra for syltetøyglass.)
Pengene går i et egnet syltetøyglass som står på skjenken, og når dette holoiet begynner å nærme seg over, iallefall for søsteren som drar sørover igjen, skal vi gå ut og spise alle sammen.
Også de pengene for sånt som er mitt og har stått lagret hos pappa, og som selges samtidig, går i det glasset, for Solveig mener at det er så lenge siden jeg har kjøpt det at det ikke har noe med min økonomi å gjøre. Jeg skjønner ikke helt hva det har med hennes økonomi å gjøre heller, men jeg gidder ikke helt ta den diskusjonen.

Det er damene som byr. På gamle symaskiner, antikke symaskiner, tønner, klesruller, kurver, printere, pynt og rubbel, så sender jeg en melding med hvor det har hentes og alle sier Æ send gubben, ka e tlfonnummere ditt.
Så kommer gubben.
Og så blir vi kvitt ting. Og folk betaler for at vi blir kvitt ting og det er genialt. Avogtil betaler de for å få lov å skru ned ting for oss og ta de med seg.
Èn gang har jeg opplevd at damen som vant budrunden sa "du kan levere den [oppgir adresse] og jeg bare Eh, HA HA. Så kom gubben.
Endel ting hadde vi sikkert kunne solgt for mer. Veggen Deluxe, for eksempel, komplett og nedpakket, om vi hadde orket å starte med Finn og diverse, men nei. Hundre kroner, hentes av en pasvikværing. Ut av huset, ferdig med det.

Nå driver jeg og selger seks takstoler. Denne gangen er det gubbene som byr. 
Så blir jeg kvitt seks takstoler som står på tomta, og noen får seks takstoler til skampris.
Det er jo sånn det er. Det er ingen som kjøper noe brukt her om det ikke er et kupp. Man får aldri det det er verdt, men man blir kvitt det fort.

Om noen år, når jeg har kommet litt ovenpå igjen, må jeg kjøpe seks takstoler. Og sette opp den skjåen pappa hadde stukket ut ved hytta.
Det er i den uoverskuelige fremtid.

Folk, vettu.

Noen ute, noen inne, noen med kake, noen med brød, noen kom dagen før og noen kommer etterpå, alle i hjertet mitt.

Oppe etter luft, heihei

Plutselig har det gått en uke. Hva har jeg gjort?
Det har vært litt fint vær. Mye fint vær. Vi kom oss en liten tur opp på fjellet med Jendor i meis. Ja, og så har vi vært på fest, faktisk, i tre timer, men det var nok. Altså, det var en bra fest, tre timer var det vi fikk, og det var fint.
Og så har vi stått i pappa sitt hus og ryddet. For det meste bare det.
Jeg har laget en rabarbrapai og servert hval.
Jeg skulle gjerne vært mer ute, men det blir jo vanskelig. Det må jo ryddes.
Og selges. Og gis bort. Og jedorias.

Ja, og så gikk telefonen gaiken og selgeren sa at det var programvaren i telefonen og det omfattes ikke av forbrukerkjøpsloven og det tror jeg er så feil at det ikke går å google det engang. Telefoner ER jo programvare for tiden. Det er liksom ikke bakelitten jeg har problemer med. Jeg mener at det ikke er så lett å google, fordi det blir som å google forbrukerkjøpsloven+luft på stemmen+telefon+gyldig.
Ingen har tenkt på å spesifisere at det er gyldig. For hahaha.

Her har jeg tegnet, ikke pappa, men en av elevene hans, uspesifisert, som er på verkstedet og roper på ham. Jeg har gått litt i overdrift på manometerne, men ellers synes jeg at jeg hadde fått det ganske bra til.

Sånn ville jeg heller at det skulle vært

-Pappa, kan æ ta det her rænsebrettet her? Du har to.
Få se på dem, hadde han sagt. Jaja, hadde han sagt, ta nu ett.
Hvis det bare hadde vært ett, hadde han protestert, og sett for seg alle de gangene han skulle sittet og rensket blåbær ved kjøkkenbordet. Totalt plausibelt for ham selv, eller iallefall 1% sannsynlig, som ville vært nok til å beholde det.
Til tross for sviktende syn og rygg, som gjorde scenariet "pappa plukker/rensker blåbær" 0% sannsynlig for oss andre.
Så ville han fått dårlig samvittighet over å ha nektet meg noe jeg hadde spurt om, og dukket opp etter et par dager med et annet han hadde funnet i kjelleren, eller noe han hadde funnet på fretex. Eller kanskje rensebrettet vi starta med.

Sånn skulle det vært. Det skulle vært grunnen til at det ligger et rødt rensebrett i bløt i oppvaskkummen min nå.
Og alt det andre jeg plutselig har her hjemme.

Prosess

I dag har vi fri. Jeg er litt usikker på om vi egentlig har tid til å ha fri (altså....mengden. Mengden ting) men ettersom jeg ikke ville stå og jobbe alene i dag har vi fri begge to, både jeg og søstersen.
Det er mulig det går fremover. Det bør jo det etter en ukes jobbing, men det vises ikke enda.
I helgen var jeg så sliten at jeg ble en dårlig foreldrepersonlighet. Jendor dro til mormor for å få litt trivsel og hygge. Jeg rydda spiskammerset. Jeg hadde enormt behov for å rydde noe som endte opp med å bli ryddig av prosessen. Dessuten kommer det jo en del saker fra pappas hus som nå må finne plass i mitt.

Det som er ødelagt er enklest å kaste. Hvorfor tok han vare på dette, tenker man, så kaster man. Så har vi det som virker ødelagt, men som vi ikke skjønner hva er. Kaste? Og sånne ting som sikkert er nyttig om man er levende og har en plan, men som blir for overveldende å skulle ta seg av om man er gjenlevende. Syltetøyglass og plastspann og gummistrikk. Så er det de tingene vi vet hva er, men ikke bryr oss om, de kan kastes eller gis til Fretex. Herunder endel pynt og kjøkkenutstyr som pappa kanskje heller ikke egentlig brydde seg om. Så har vi sånt vi har minner om og til, noen gangen fordeler vi det mellom oss, men også her må noe kastes. For kanskje har vi allerede syv av den sorten og ikke bruk for en eneste én av dem og det er fjerde gang på en time man står med den problemstillingen og de tre andre gangene reddet man tingen fra esken merket KAST.
Så er det sånt man ikke har bruk for men tar vare på likevel. Gamle pass og fagbrev.
Og sånt man ikke vil ha men tar vare på for man klarer ikke kaste. Pappas turklær.
Og sånt som kan brukes men som vi kaster. Pappas klær. Jeg vil ikke at noen andre skal få dem.
Jeg er i utgangspunktet for gjenbruk, men noe vil jeg heller kaste enn at fremmedfolk skal få. Kjentfolk er noe annet.

Vi har i grove trekk tatt for oss kjøkken, stue, soverom, ytter- og innergang. Vi har kastet, gitt bort og solgt. Alt som er der må man ta frem, se på, vurdere, bestemme seg for. Hvert eneste gamle sennepsglass.
Nå gjenstår bodene. Også her må man ta frem, se på, vurdere, bestemme. Sofaputer til sofaer som er kastet, lamper som kanskje virker, verktøy, olje, isbor, afghanerpelser, vindunker, malingsspann, gryter, kakeformer, kosedyr, elokseringssett. Alt må man lirke fram fra den overfylte, tetrisstabla hylla og kaste, gi bort, eller ta vare på.
Fire sånne boder er det.
Og så er det ute. Men der er det mye som bare kan kastes uten særlig mye vurdering. Førti år gammelt forskalingsmateriale for eksempel.

Sånn skal vi holde på nesten en måned til. Ødelegge pappas liv.
Stakkars Jendor. Det er ikke verdens beste mamma som henter ham i barnehagen for tiden.

Ødelegger, ødelegger hele dagen.

Når man har ryddet ut av et skap, kastet te som gikk ut på dato for tolv år siden, tatt med seg hjem te som ikke er gått ut for tolv år siden, sortert sukketter og gravd frem sukkerskåler og kastet gamle kakelys og søttendemaituter og blitt overrasket over kakeformer til pepperkakehus og kastet
jeg skulle ramset opp
og ramset opp
men jeg har allerede glemt alt som var i det skapet (servietter?) og som har vært i det skapet alltid, som man har sneiet forbi på tidligere tokt når man har lett etter andre ting, den gangen man var på besøk og pappa levde,
da har man ødelagt det skapet. Det går ikke an å endre på dét.

Rydder

Vi rydder i pappa sitt hus.
Jeg er ikke knust. Jeg er vanlig, egentlig. Det er så voldsomt mye. Man kan nesten ikke være lei seg og nedlegge arbeidsmengden samtidig.
Vi selger litt ting på den lokale facebooksiden. Mest for gøy egentlig, eller variasjonen. Ting vi tror kommer til å selge selger ikke, og ting vi ikke har tror på går med en gang.

Vi har så vidt skrapet i overflaten. Det er så voldsomt mye. Han kastet ikke.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...