Så deh

Ikke i dag heller var det russetorg! Jeg skjønner ingenting. Og jeg har for dårlig nett til å google. Og ikke helt vet jeg hvem som skal sitte på den informasjonen. Nå som jeg er inne i en livsfase der selv små ting får meg til å føle universets motstand, kunne denne hendelsen selvsagt få meg til å se på livet som helt gruslagt (eller for å si det med treåringen: du har ØDELAGT livet mitt) men selv om jeg fortsatt står uten pelslue, kjenner jeg at jeg overlever. Det skyldes delvis at jeg hadde så glatte sko i går. ( Kavat! Svenske vintersko, what a joke!) Og i dag har jeg ikke så glatte sko, og det var så deilig. Kavatskoene er så glatte at man ikke kommer seg framover på spark, det blir bare glipptak på glipptak. Herregud så sur man blir. Ble. I går. Og i dag var alt fint og vanlig igjen med andre sko.

Og så har jeg begynt å krote med grønne fettstifter på tegningene jeg tegnet før, og det er så DEILIG å krote. Og vanskelig faktisk. Å bare krote mener jeg. Det blir så fort til noe, og når det ikke blir det, dukker fort armens bue med krittet eller buen i håndleddet opp i tegningen.
Jeg kjente at det der kanskje ikke var så godt forklart men samtidig kjente jeg at dere kanskje ikke er så interessert i de mer detaljerte delene av kunstproduksjon.

Og så har jeg vevd ferdig ett belte og begynt igjen på det andre. Det er verken en glede eller sorg i livet, bare en slags fremdrift. Jeg kan godt også fortelle hva vi skal ha til middag i dag mens jeg er igang med å ukritisk ramse opp hendelser i livet mitt: gårsdagens rester av indisk, i dag med blomkål og nan.

Hepp.


Et hjertesukk. Det er ikke det første, det blir ikke det siste.

Jeg vet ikke om dere som leser her har fått med dere at jeg er kunstner. Det vil si at jeg lever av å lage kunst. Og stille den ut etterpå. Og akkurat nå kjente jeg hvor LEI jeg er av dårlige utstillingsavtaler. Én eller to ganger tror jeg at jeg har fått rimelige vilkår. Og ellers handler det om å skvise kunstnere. For de andre som driver visningsstedet må jo få betalt sant, så da er det rett og slett ikke så mye penger igjen til kunstneren. Og selv om det ikke er greit, så er jo det på en måte greit. Har man ikke penger, så har man ikke penger, det må man godta. Men veldig mange visningssteder stiller veldig harde krav og betingelser i tillegg til at de nesten ikke betaler. Og det er da jeg kjenner at jeg blir så lei. Ok, du har ingen penger, men du har likevel en rekke krav? Det synes du er rimelig?
Min far anarkosyndikalsiten pleide å si Men da tar du ikke jobben! Han skjønte aldri helt hvor hardt dette er. Man må nesten bare ta jobben når det står 650 stykker bak deg som gjerne vil ha den.

La oss si at jeg får 10.000 for å stille verk til en separatutstilling. Det er dårlig betalt. Det er en vanlig sum. Litt avhengig av størrelsen på lokalene er dette mellom et halvt år og ett års jobb. Mange visningssteder forlanger at alt dette skal være nyprodusert. De stiller ikke med produksjonspenger for nyproduksjonen, men det er likevel et krav i kontrakten. Andre visningssteder forlanger at du ikke skal ha separatutstilling (i Oslo/Akershus) ett år i forkant av utstillingen du skal ha hos dem. Det er rimelig om de stiller med penger til nyproduksjon og på så måte vil sikre investeringen sin, men det gjør de ikke.
Og så skal man montere sin egen utstilling, det vil egentlig si, jobbe frivillig som tekniker hos dem, og så skal man jaggumeg komme og ta den ned også. Og når man bor i gokk er det en kjempeutgift. Og det har egentlig ikke visningsstedet tenkt på, for alle bor jo i Oslo, sant.
Noen visningsteder betaler frakt, noen betaler frakt én vei, og enkelte oppdager hvor dyrt det er å sende returen til gokk og begynner å krangle. Noen tar ikke frakten.

Noen, noen få, stiller med rimelige vilkår. Et ordentlig honorar. De betaler reise, opphold og for dagene du står og monterer opp utstillingen de skal vise. De tar en rimelig prosentandel ved salg.
Men de fleste stiller med vilkår som rett og slett er kunstnerfiendtlige og jeg lurer på om jeg nærmer meg den dagen at jeg sier det rett ut til dem.

Kulde. Utleieobjekt 0. Is, sikkert

Barnehagen til Jendor har froset. Fråset? Fryst? Jedorias for et vanskelig ord. Jeg mener ikke at vannet har frosset/fråsset/frysset, eller, det har det vel sikkert også, så derav is, sikkert, men fyrkjelen gikk gaiken en gang i helga så nå er den under gjennomsnittlig kald. Som i "mange minusgrader" for på søndag var det minus tredve, i dag er det bare herlige minus tyve men uten fyrkjele blir det kaldt inne uansett om det er tredve eller bare minus tyve. Så får vi se om det blir en orden på det, barnehagen er så gammel at den for lengst er vedtatt nedlagt, blant annet på grunn av fyrkjelen det ikke lønner seg å akkodere noe mer med, men planen var å flytte ungene til en annen nedlagt barnehage i sommer, rive og bygge, få forsinkelser i byggeprosessen og underskudd i budsjettet og alt det der, og så flytte ungene tilbake. Håper de finner en løsning for å bli hjemmeværende frem til over sommeren er ikke noe alternativ. Hjelp.
Altså får Jendor leke barnehage hjemme i dag. Vi har ikke mange minusgrader, men sånn kjempevarmt kan jeg vel ikke skryte på oss. Så litt barnehagestemning blir det. Vi har tretten grader på badet, utenfor er det merkbart kaldere, men der vil vi ikke oss selv så vondt at vi måler og setter tall på det.
Men jeg har etterisolert! For 250 kroner! Jeg har kjøpt store fløyelsgardiner på salg og hengt i alle åpninger som ikke har dørblad, så nå er gulvtrekken på stua borte. Det har blitt dritkaldt i gangen så åpenbart hjelper det. Det trekker fortsatt sånn herlig nedover nakken om du er urutinert og setter deg ved et vindu, men det er absolutt en forbedring. På badet henger det ulltepper foran vinduene.
Joda. Det er mye som tyder på at vi må etterisolere utover ull og fløyel. Og vi har råd, det er ikke synd i oss. Men først hadde vi ikke tid, og så hadde vi ikke energi, og nå har vi ull og fløyel. Og bobleplast, på verandadøra...

Det er ikke sånn kjempevarmt på jobb heller, men jeg er jo på vei ut. Det vil si. Det dukket opp et nytt utleieobjekt, men jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, for det er her jeg sitter nå. Det er altså før a.
Utleieobjekt 0. Her er det jo alt for lite, men så kom utleier og sa at jeg kunne få leie et rom til, nemlig kjelleren. Kjelleren er verken trivelig eller fin, eller varm, men den er et rom til her jeg er. Og man kan sette inn varmeovner. Og prisen var uslåelig. Så det må vurderes.
Opp mot utleieobjekt a. Som jeg rett og slett må gå og se på en gang til mens jeg tenker trivsel/pris/jobbmuligheter/lys, trivsel/pris/jobbmuligheter/lys, trivsel/pris/jobbmuligheter/lys.
Eller bare lytter til magefølelsen.

Sko. Sne, sko, kulde.

Det har gått hull i skosålen på nesnalabben min. Jeg har sånne der moderne nesnalabber, det er mitt tredje par, men det er også tredje gang det går hull i sålen så nå har jeg lært. No more Nesnalobb. For sålen er hul og blir fyllt med sne som blir til is som er ubehagelig og gå rundt og trø på og når man kommer inn smelter denne isklumpen og blir til isvann som trekker sakte inn i ullsokken din.
Så da går jeg, naiv som jeg er, på en skobutikk, og de bare, nei hahaha vi har begynt med vårsko nå.
I januar. 24. januar. Da skal man kjøpe vårsko. Det er tyve minus ute og tyve meter sne. Vårsko.
De har ett par som passer meg, jeg ville kanskje hatt dem ett nr større, men det har de ikke, så da blir det dem. Det er ecco-sko, som jo borger for kvalitet, tenker jeg, men jeg legger merke til at de ikke er foret ved hælen. Kanskje det er fordi det blir så fort slitt bort, kanskje det er noe annet smart inni, tenker jeg, merkevarelurt så det synger. For la meg si det sånn, det er godt mulig å fryse merkbart på hælen i tyve minus. For der er det jo ikke for. Så da blir man jo kaldt. På hælen.
Jeg har jo selvsagt skaller og kartanker men man vil jo liksom ha et par bysko så man ser normal og moderne ut. Det har jeg nå. De er kalde på hælen, men ellers fine nok, og deres viktigste kvalitet er denne: de er ikke vårsko.

Illustrasjonsbilde: typisk vær for flip-flops.

Sne!

Det har snødd og snødd og snødd. Der man inntil i forrige uke slo igjennom med sparken, er veien nå dekt av et tjukt lag issnø. Jendor og the Stig gikk ut før meg da vi skulle i barnehagen i morrest, for å måke fram en sti bort til veien og lokalisere sparken, mens jeg pakket matpakker og frukt og ulldresser. Da jeg kom ut hadde de laget en fin liten vei. Det vil si, the Stig hadde, og Jendor måket litt sånn der overalt og raket også så pent atte, men Jendor og jeg ble likevel fulle av sne da vi gikk ut på veien, som ikke var brøytet enda, og satte oss på sparken. Og da vi rant ned bakken til barnehagen, klarte vi ikke svinge ved foten av bakken, det var så mange skavler, de dro oss bare med. Vi for rett i en myk snødunge. Overalt var folk ute og måket, med skuffer og snefresere.  Hele familier ute på gårdsplasser. Brøytebiler freste forbi. På vei til jobb måtte jeg søke tilflukt hos en litt forskrekket mann som sto og kosta trappeslaget. Jeg dro like greit med meg hele sparken opp til ham. Brøytebilen kom mot meg, og akkurat der er veien så smal. Det vil si, den er like bred der, men alle som bor der parkerer bilene sine ved fortauet, så det som blir brøytet er smalt, og fortauet er borte.
Det er ikke uvanlig at det bare plutselig kommer og kommer. Da vi bodde hos mamma før vi kjøpte huset vårt, var det en morgen onkel, som bor i den andre halvdelen, sto opp klokken fem og måkte, og da vi gikk i barnehagen klokken syv måkte vi, og ved lunsj, da onkel som strengt tatt er pensjonist, kom hjem fra jobb, måkte han igjen, og ante ikke at vi også hadde måkt. Jeg måtte faktisk passe på å si det så han ikke skulle tro han var alene om snemåkingen der i huset, åtti år og alt.

Og himmelen er tung og grå over fjorden, så det kommer nok mer. Etter mine beregninger er det russetorg i dag, så jeg skal gå og se om jeg får kjøpt en skinnlue. Jeg har veid for og imot og kommet til at jeg ikke vil støtte den russiske pelsdyrindustrien. Eh ja. Det landet jeg på. Men jeg bor faktisk i Mordor, dere aner ikke hvor kaldt det kan bli. Det er liksom bare pels. Da. Jeg har en venninne som syr, men hun kjøper også oppdrettspels, alle duojarat gjør det, så med mindre jeg begynner å jakte selv så blir det burpels. Åh, nå snør det. Skulle tatt på luhkka.

I går fikk jeg en artig telefon, kanskje var det Rødhettes medvind som kom fram, men jeg fikk en utstillingsplass jeg faktisk hadde søkt på. 650 søkere. Jeg fikk plass. Det føles jo ganske bra. Men nå haster det iallefall med å finne et atelier, så nå skal jeg se om jeg fortsatt kan få utleieobjekt a. Så har jeg noe å bruke pengene mine på. Lizm.




Diverse bokstaver i en bloggpost

Skal vi se, jeg kom litt ut av det, men var det utleieobjekt g jeg skulle se på i går? Industrilokale. I grunnen perfekt. Utleier skulle se på prisen, men det han antydet var ikke så ille. I morrest fikk jeg beskjed om at de hadde bestemt seg for å pusse opp i stedet.
Så da er jeg tilbake til...nei nå har jeg kommet helt ut av det. f? e? De som var dyrest. Jeg må finne ut om de krever at jeg skal betale mva til tross for at jeg ikke er mva-pliktig, som utleieobjekt a gjør. Om det var a.
Jeg har også hørt rykter om et utleieobjekt....h. Men der er utleier litt en luring, så sannelig om jeg vet. (Det finnes forsåvidt også en i og j men der har jeg rett og slett ikke fått svar i det hele tatt.)
Jeg begynner muligens av å bli litt lei.
I helgen tror jeg det kommer til å bli endel tramping rundt i hagen for å se om det er plass til 40 kvadretmeter atelier der en plass. Men det er jo ikke bare å knipse på plass heller, og fram til da....jeg får bare vente og se hva de sier om f. Om det var f.

Update: f gikk også gaiken. Jeg hadde nær sagt, følg med, følge med! men nå er det ikke så mye mer å følge med på.

Frk Figenschou live-twitrer fra sine eskapader på leiemarkedet

Nei det gjør jeg ikke.
Men nå følger jeg opp flere spor og det er berg-og-dal-bane på kontoret.
leieobjekt a: stort! ledig! opptur! Slitent, betyr ofte billig, venter på pris. For dyrt, nedtur
leieobjekt b: for dyrt, aldri noe opptur der i gården.
leieobjekt c: får aldri sett på det da utleier til tross for lovnader i ukesvis ikke ringer tilbake for å avtale visning. Ikke tur engang altså.
leieobjekt d: stort! Fint! Billig! Perfekt! Vinduer mot to himmelretninger! Opptur, opptur, opptur! Noen andre får det for de tar hele etasjen, nedtur.
leieobjekt e: litt stort, ledig, opptur! Venter på pris. Billig, opptur! Skal skrive kontrakt, muffesn og fuffesn, nedtur.
leieobjekt f: stort, ledig, opptur! Venter på pris, venter på pris, venter på pris, kjempedyrt, nedtur.
tilbake til leieobjekt a: ber om ny pirs, får ny pris, billig, opptur! Men utleier VIL ha MVA enda utleier egentlig ikke har anledning til å kreve det, blir for dyrt, skikkelig nedtur.
Mulig dette gjelder leieobjekt f som fortsatt er aktuelt, må sjekke, og også leieobjekt g:
utleieobjekt g: sonderer, det finnes noe, det er kanskje stort, har ikke sett det enda. vet ikke pris. Håper vel på ingenting men aner selvsagt en nedtur likevel. Nå går jeg ut og leter etter utleier g som skulle være en plass og måke sne.

Frk Figenschou analyserer seg selv

-men bare på det åpenbare planet, så det er sagt.
Det er en ting jeg har tenkt på. Og det er at når man opplever mye motstand, så er det ikke sånn at man, som en gave fra situasjonen, får Perpektiv På Sakene, nei, man får bare materialtretthet.
Så når man mister kontoret jeg skulle flytte til, så tenker man ikke, hva er (ENDA) et par måneder uten produktivitet, sammenlignet med å finne sin far død på gulvet?
Det gjør man ikke. Man tenker: DETTE OGSÅ???
Og går helt i svart, som jeg har demonstrert gjennom et par bloggposter. Og selv om man vet at man reagerer som man gjør på grunn av materialtretthet, så hjelper det ingenting. Man klarer ikke snu det.
Og det er faktisk ikke bare slitsomt for de rundt, men mest for en selv.

Sånn har jeg det på atelieret:

Her skal jeg finne plass til å lage skulpturer. Det går ikke. Og nå har jeg vært uproduktiv ganske lenge, av forståelige årsaker. Men nå, nå tror jeg det går å ta seg sammen. Men det går ikke an å jobbe her-skulle skifte atlier-det gikk gaiken med det. Så da ringte jeg til onkel! Jeg er velsignet med onkler. Og han hadde et rom der han er vaktmester, som er til utleie. Det er litt dyrt da. Men jeg har råd. Iallefall om det ikke er for evig.
Og jeg har et par andre tråder jeg skal følge opp også. Det ordner seg. Kanskje ikke til det beste på kort sikt, men så må man ikke glemme at man har Langt Sikt også.


Valgmulighetene

Sånn tenker jeg:
(febrlisk hoderegning) Og før jeg kan gå av med minstepensjon kommer jeg til å ha brukt 1,8 millioner i husleie for atelieret! 1,8 millioner for å få lov til å gå på jobb!
og så tenker jeg:
jeg skulle fanden suse meg aldri flytta hjem!
og så tenker jeg
enn at det er billigere å leie seg en kontorplass i Stockholm enn i Kirkenes!
og så tenker jeg:
EN KOMMA ÅTTE MILLIONER!
og så begynner jeg å tenke masse på om jeg heller skulle bygd ut huset, og hvordan nå det skulle være mulig å løse i praksis, og at da må vi flytte for det lar seg ikke løse i praksis, og at jeg bare vil jobbe og ikke flytte og ikke engasjere håndtverkere, og så tenker jeg på om jeg må bygge meg et kontorbygg selv, og det har jeg jo ikke råd til, og det er jo ikke tomter noensteder, og finnes det noen næringsbygg jeg egentlig har råd til, men hvor skulle jeg fått de pengene fra, og tenkingen har gått over styr for lenge siden,

og istedet kunne jeg tenkt:
Så heldig jeg er som har penger akkurat nå sånn at jeg kan flytte inn i en av de der overprisa kontorene til jeg finner noe annet,

men sånn tenker jeg FAEN ikke nei! Ikke på vilkår!
FOR JEG ER SUR!


Men helvette daaaaaaah!

Om to uker skulle jeg flytte inn i nytt ateliér,
men den gang ei, sa Murphy.
Jeg fikk se plantegningene vedlagt kontrakten, og selv om det ikke sto noe spesifikt på mitt tredve kvadratmeter store kontor om antall kvadratmeter, gjorde det det på nabokontoret som var tydelig større, og 31 kvadrat. I en sånn grov målestokk skulle det knapt vært synlig, så da måtte jeg maile og spørre om mitt tredve kvadratmeter store kontor kanskje ikke var 30 kvadrat, og nei, det var nok mer på størrelse med det jeg har i dag. To kvadratmeter større, kanskje. Bare på et stort rom da, istedet for to små.
Og jeg blir bare så inni helvettes SYYYYKT frustrert! Jeg vil flytte! Jeg var klar! Hva i  svarte er i veien med deg, universet, nå er det vel fanden meg min tur snart? Hve med litt medvind? Må det bestandig være sånn her med rammer og lesebriller og kontor og nå skal de fandenmeg legge ned barnehagen til Jendor også, er det rett? Hæ?

Og så kommer jeg (pliktskyldig) på at, azzå, født i Norge, hvit, norsk, middelklassebakgrunn (eller strengt tatt arbeiderklasse, men same same) sosialdemokrati, sikkerhetsnett og alt det der, jeg er født i medvind, jeg har allerede trukket gullbilletten.
Bare at innimellom så føles det som om min gullbillett er bittelitt mer frynsete på den ene kanten enn de andre sine!
Men ikke engang det kan jeg få meg til å tenke uten at det sier pling, pling pling i hodet: velferdsstat, norsk, hvit, ordnede familieforhold.

Jeg ville bare sutre litt uten at perspektivet skulle komme og klabbe meg i bakhauet! Er det for mye forlangt!? Jeg trenger en ny arbeidsplass og det er jo fette umulig i denne jævla industribyen der alle heller sitter og puger på lokalene sine fordi de ikke får Syd-Varangerpriser lengre! Heller tomt enn gå ned i pris! Og jeg må igang og jobbe snart! Hvordan skal jeg komme meg inn i disse tomme lokalene?
OG jeg har vondt i knærne! Og jeg har ikke ringt til tannlegen.





Som onkel Johannes engang skal ha uttalt: bannes, bannes, bannes!

Destruert

Jeg leser en blogg som jeg egentlig hater litt for alt er bare så sanselig hele tiden. TYKKE pledd, MYKE hansker, snø mot ansiktet, slåbroker av silke mot huden osv. Får spader.
Nå sitter jeg i min vintermørke stue med fyr i ovnen, tøfler på bena og bena på bordet, og utenfor vinduet står trærne hvite, hvite. Det spraker fra bjørkeveden.
Jeg er ikke bedre selv.
Jeg er dautrøtt, jeg og Jendor sto opp klokken 4.20 i natt, og da hadde jeg kjempet LENGE for å få opp øynene. Jeg var så fokusert på at vi ikke måtte forsove oss nå som the Stig var bortreist, at jeg bare fokuserte på å våkne og glemte og fokusere litt på hva klokken var. 4.21 gikk vi og la oss igjen og sovnet heldigvis begge to.

Etter å ha levert Jendor i barnehagen har jeg altså gått hjem igjen, og sitter her i sansehagen min. Det er ikke fordi jeg er så trøtt, det er fordi jeg skal låne atelieret til the Stig, som er i kjelleren, for der står mine fuktskadde bilder. Nå har jeg fått utbetalt erstatningen for dem. (For dere som har vansker for å følge med i alle rammekatastrofene: 1 ga jeg opp, 1 kjemper jeg videre med, og 1 har jeg fått utbetalt erstatning for.)
Nå skal jeg gå ned, ta bildene ut av rammene, skrive DESTRUERT over med svart sprittusj, og rive dem opp. Og sende dem til visningsstedet som har ødelagt dem og utbetalt erstatningen. Og det er litt sørgelig. Det er fint med penger, men jeg ville mye heller hatt bildene. Altså ikke disse fuktskadde bildene. Men de bildene jeg tegnet. Den gang. Jeg blir lei meg hver gang jeg ser på bildene. Det er ikke noe ekstra belastning å rive dem opp, det er bare hele greia som er sørgelig. Midt i det hele er jeg glad for at visningsstedet har vært så proft og ansvarlig gjennom det hele. Men herregud altså. Alle de fine bildene mine.
Nå. Én sak til avsluttet, iallefall.

De don birget

Når folk spør hvordan det går, kan jeg svare at det går ganske bra, uten å føle at jeg svarer som jeg gjør for å være høflig. Det går ganske bra.
Men om nettene drømmer jeg om togstasjoner jeg ikke finner, fly jeg ikke når, og at jeg skal ha en eller annen eksamen. Nå er det stort sett norsk eller muligens kunst jeg skal opp i, og alle skal vi ha lest tre kapittel i den der boken, som jeg ikke har,  men muligens sikkert har hatt engang, og jeg spør alle om de har lest, og alle bare ja såklart! og det har ikke jeg. Og tiden er knapp.
Jeg har alltid hatt en underbevissthet som har snakket ned til meg. Jeg føler meg rett og slett undervurdert og snakket til i store bokstaver. Det er ganske tydelig hva den vil fram til. Så ja, jeg er kanskje på en plass der jeg ikke vil være og nei, jeg føler vel ikke at jeg har kontroll på livet, men jeg tror forutsetningene for å få ordna opp i det er bedre enn på lenge, selv om jeg blir litt nervøs av å si det høyt.

For å si det med et samisk ordspråk: Hold ut /eller hold på, kanskje, hold ut, da klarer du deg.

Videre

I dag har jeg:
skrevet ut en lønnsoppgave. På fotopapir, viste det seg.
Jeg er GRUSOMT effektiv. I går var jeg enda mindre effektiv for da var jeg syk.
Men! Jeg skal bytte atelier. Ikke til det jeg helst ville ha, for det snappet politiet, men til det jeg nest helst ville ha, på det gamle politikammerset. Nå har vi ikke skrevet kontrakt enda, selv om avtalen er gjort skriftlig, men jeg håper ikke jeg gander flytten nord og ned ved å skrive om den. Sånn tenker jeg alltid om bra ting. Og dårlige ting. Pass deg for troll i ord! tenker jeg.
Jeg tror det blir bra med en ny plass, med MER plass, både fordi her er for trangt til å få gjort noe men også fordi jeg har vært så mye lei meg her inne, og det henger ved. Samtidig har pappa vært her. I dette lokalet. Avogtil hørte jeg sluffing i gangen og så banket det på og så dukket han opp. Kan jeg flytte fra en plass han har sett? Jeg synes egentlig ikke det.

Men det skal jeg da. Til noe som er litt større, litt høyere opp i etasjene, og der det er heis.
Da tror jeg at jeg kommer til å begynne å jobbe litt ordentlig igjen. Med kunst og sånt.

Helt vill og gal

Det er mulig jeg har hull i en fortann. Eller at den lurer med noe siden jeg slo den ut for noen år siden. Det er også mulig det er nesen det er noe i veien med, jeg har jo en slags bihuleproblematikk. Det er også mulig jeg innbiller meg alt sammen. Det  er også mulig jeg IKKE innbiller meg alt sammen, men jeg henger hardt på innbillingsteorien og utsetter og utsetter å ringe til tannlegen.

Og så har jeg vært litt vill og gal i dag, og sendt søknad på nedskriving av studielån til Lånekassen, og det er jo ikke så vilt&galt, men man skal jo, selv om det er elektroniske dokumenter, påføre dem fødselsnummer og navn og organisasjonsnummer, eller, de skal VÆRE påført dette, men jeg tenker at det er som så at det er fordi de ber om er skattemeldingen og godjent regnskap fra regnskapsføreren min, som jeg ikke har siden jeg som billedkunstner ikke har noe krav til regnskapsfører. Det er logisk at det står personnummer på dem. Men de har jeg ikke. Da vil de ha en mengde andre dokumenter, eller, det vil de ikke, men det får de, for jeg vil ha studielånet nedskrevet. Og skattemeldingen min kommer i august og dette må være sendt før mars, såh. Det som var vilt og galt var at jeg ikke som tidligere år skrev ut dokumentasjonen og påførte disse dokumentene diverse navn og nummer for hånd før jeg digitaliserte dem igjen. De er jo elektroniske dokumenter. De følger søknaden. Det er ikke logisk at det står organiasjonsnummeret mitt på en anmeldelse av en utstilling jeg har vært med på. Tror jeg.
Jeg prøver dette, iallefall.

Nå skal jeg selvfornekte og utsette noe jeg har skrevet om før i dette innlegget og veve litt.

Hyggelig, ordentlig, redelig. Og litt artig.

Dette la jeg ut som mitt ønske for 2019 på facebook. Jeg vil prøve være hyggelig, ordentlig, redelig. Og litt artig.
Og da var det mange som sa at det var jeg jo, og det var jo såklart fint å høre, men

men grunnen til at jeg legger ut et nyttårsforsett der jeg forsøker å framstå som bittelitt bedre enn alle andre på facebook, er at egentlig ville jeg at nyttårsforsettet mitt skulle være at jeg vil prøve å være nådeløs og steinhard. For om jeg hadde tatt rammemakeren i skjortekragen og smelt ham oppetter veggen ved første tegn til trøbbel, så hadde han nok oppført seg ordentlig mot meg i større grad. For å ta ett eksempel fra året som gikk. Eller strengt tatt året før. Mye av det som blir ubehagelig i livet blir ubehagelig fordi jeg vil være grei. Og da er det en egen type mennesker som ikke tar meg alvorlig og forsøker å overkjøre meg. Jeg har en tyve til femti eksempler til på det.
Men så tenkte jeg. At. Jeg vil jo ikke være som dem! Og tullkuker vil forsøke å finne en måte å overkjøre og lure deg på uansett! Uansett!

Da vil jeg faktisk prøve å være en av de hyggelige og redelige her i verden.
Så har jeg iallefall mitt på det rene. Og er ikke en tullkuk.


Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...