Men ikke kjøpe-papir-vær. Det har jeg imidlertid likevel gjort, man må benytte seg av sveeeerje mens man har det. Snart er det som kjent slutt på tilgangen.
Da jeg var liten var det egentlig ganske ofte vi ikke hadde papir hjemme. Jeg kan ikke huske at jeg hadde tegneblokk, fargeleggingsblokk derimot, men ikke tegneblokk. Men sånn kopipapir hendte det at vi hadde. Åh, det papiret var så hvitt. Jeg gikk helt i stå av respekt. Jeg syntes liksom det allerede var så mye inne i det hvite, jeg hadde ikke lyst å ødelegge alt som var der, horisonter av hvithet, med kroting.
Men jeg hadde jo lyst å tegne. Avogtil tegnet jeg bare han mannen som var inne i papiret, hva heter det, vanntrykk? Sånn som er i pengesedler. Eh. Jo men når man holder papiret opp mot lyset så kan man skimte noe. I de der kopipapirene var det en mann med tjukke fuglevinger på hælene. Jeg streket ham forsiktig opp. Men det hvite ble likevel ødelagt.
Nå blir jeg irritert hvis jeg plutselig oppdager at papiret er preget. Canson gjør det. Plutselig er det preget cansoncansoncansom langs kanten på arket. Det er jeg jo helt uinteressert i. Iallefall hvis jeg har tegnet på den siden og Canson kommer og blander seg i kunsten. Man kan skjære det bort da. Men da må man jo faktisk gjøre det. Før man begynner å tegne. Jeg har tre sånne ark liggende. Som jeg kjøpte i dag fordi de ikke hadde annet og det regnet og jeg ikke gadd å gå til neste butikk. Så mye for Tilgangen. Og så kjøpte jeg en blokk. Tidligere har jeg kjøpt mye lausark, da kan man variere litt og de er ofte tjukkere enn det man får på blokk, men jeg havner litt i den der respekten for det blanke arket da. Hvis jeg vet at jeg bare har fem sånne ark og de har kostet 23 kr stykket og jeg må til sveeerje for å kjøpe dem...da blir det litt for mye å skulle KROTE i vei på dem. Blokk derimot! Da har man jo femti likedanne ark! Kan skrive beskjeder på dem til fuglene å henge på vinduet om man vil.
Men det vil jeg ikke. For jeg vil tegne.
....sveeeerje
Solskinn er dårlig tegnevær.
For da får jeg sola i øynene. Man kan jo tegne med caps, da.
Jeg forsøker å si opp det der ateljeet i Stockholm. Jeg har utsatt og utsatt det, for, eh, det er så lang oppsigelsestid.
Ja, jeg vet. Men når det likevel er seks måneders oppsigelse blir det liksom for seint uansett når man gjør det.
Og nå holdt det på å bli for seint igjen. Tidlig i april sendte jeg en mail til den adressen som står oppført under ateliersaker.
Og fikk såklart aldri svar. (Derimot fikk jeg atter en gang purring på en regning jeg har betalt, og atter en gang sendte jeg mail med vedlegg som viser akkurat hvor betalt den er, og jeg har ikke hørt noe om at det er greit, så jeg venter vel egentlig bare på neste purring.)
Uansett. Hørte ingenting om hvordan man sier opp ateljeet, men jeg fikk en mail om det nye styret, og der sto det hvem som er ansvarlig, så jeg sendte en oppsigelse til vedkommende for nå er det jo nesten neste måned igjen. Og fikk til svar at "den er det Malin som skal ha." Malin?! Hvilken Malin? Malin Vanligste Navnet i Sverige-Malin? Og hvordan skulle jeg visst det? Og hvem er hun? Forsåvidt fikk jeg et ganske oppklarende svar på akkurat det spørsmålet, så nå har Malin fått oppsigelsen.
Og som jeg venter i spenning.
For da får jeg sola i øynene. Man kan jo tegne med caps, da.
Jeg forsøker å si opp det der ateljeet i Stockholm. Jeg har utsatt og utsatt det, for, eh, det er så lang oppsigelsestid.
Ja, jeg vet. Men når det likevel er seks måneders oppsigelse blir det liksom for seint uansett når man gjør det.
Og nå holdt det på å bli for seint igjen. Tidlig i april sendte jeg en mail til den adressen som står oppført under ateliersaker.
Og fikk såklart aldri svar. (Derimot fikk jeg atter en gang purring på en regning jeg har betalt, og atter en gang sendte jeg mail med vedlegg som viser akkurat hvor betalt den er, og jeg har ikke hørt noe om at det er greit, så jeg venter vel egentlig bare på neste purring.)
Uansett. Hørte ingenting om hvordan man sier opp ateljeet, men jeg fikk en mail om det nye styret, og der sto det hvem som er ansvarlig, så jeg sendte en oppsigelse til vedkommende for nå er det jo nesten neste måned igjen. Og fikk til svar at "den er det Malin som skal ha." Malin?! Hvilken Malin? Malin Vanligste Navnet i Sverige-Malin? Og hvordan skulle jeg visst det? Og hvem er hun? Forsåvidt fikk jeg et ganske oppklarende svar på akkurat det spørsmålet, så nå har Malin fått oppsigelsen.
Og som jeg venter i spenning.
Full på jobb!
Ikke jeg altså. Og man skal ikke påstå det om noen andre heller, men det er nå et uttrykk når man synes at noen ikke helt passer jobben sin.
Da jeg jobbet på Grenselandsmuseet hadde vi et lokale som også var et møtelokale, som kommunen brukte mye. Og så var det en dag museet var stengt, det var noe med vannet eller strømmen eller varmen, og ordføreren ringte opp og vill booke lokalet til et møte samme dag. Resepsjonisten sa nei, vi har stengt, hvorpå ordføreren svarte "E dåkker full dær oppe?!" (Underforstått: Det e ORDFØRERN som ringe!) Det synes jeg var ganske ufint av henne. Så jeg har ikke tenkt å si at takstmannen som opererer i Kirkenes er full på jobb. Det har jeg nemlig ingen grunn til å påstå.
Men setningen ligger helt ytterst på tunga. For når et helt hus, sørvendt men med litt tullete tomt, går for 1,5 millioner etter månedsvis ute på markedet, hvordan kan taksten på et halvt hus, uten egentlig bad men do i kjelleren, få en takst på 2,3? Selv om det har utleiedel? Og like tullete tomt? Og ligger nesten PÅ E6?
Og variabler av dette spørsmålet har jeg stilt meg selv ørten ganger det siste året.
Takst i Kirkenes= tenk på et tall.
Nå prøver jeg å komme på om jeg faktisk har vært full på jobb noen ganger. Ettersom jeg ikke skriver timelister er jo overgangen til jobb litt flytende. Jeg har sikkert tatt et glass for mye på en vernissage en gang eller to. Men jeg har ikke laget noen skandaler. Eller forsøkt å sette takst på fast eiendom.
Men det kan jo bli en litt artig selskapslek!
For et par uker siden var jeg nesten full på jobb. For det var sånn fellesmiddag med påfølgende utgang på ateljehuset. Og det skader jo ikke å vise sitt blide åsyn. Så jeg ble med på middagen men ikke utgangen etterpå. Og det jeg gjorde, var å forlate åstedet samtidig med de andre. De dro ut, jeg dro hjem. Og poengent med å poengtere det, er at jeg ble ikke igjen og satte kontorstolen min inn på ateljéet igjen. Den jeg hadde sittet på under middagen. Så den ble stående. Og den ble borte.
Til alles overraskelse. Hvem tar en stol?
Vel, jeg har nå mine mistanker. La oss si at de var ett menneske som ikke var med på middagen. Men som var på ateljeet sitt. Og at dette mennesket aldri tar vaskeuka si. Og nekter å betale til sonekassa. Men LIKEVEL går på do og bruker både toalettpapir og (forhåpentligvis) såpe. Vel, da er du allerede en tyv. Og stjeler man fra felleskapet er ikke veien lang til å stjele en kontorstol, tenker nå jeg.
Den ubehagelige konklusjonen er vel at jeg må gå og banke på og kike over skuldra på ham når han åpner. Heldigvis er heller ikke han så høy.
Dette innlegget kunne også hett:
Frk Figenschou beskylder folk over en lav sko.
Da jeg jobbet på Grenselandsmuseet hadde vi et lokale som også var et møtelokale, som kommunen brukte mye. Og så var det en dag museet var stengt, det var noe med vannet eller strømmen eller varmen, og ordføreren ringte opp og vill booke lokalet til et møte samme dag. Resepsjonisten sa nei, vi har stengt, hvorpå ordføreren svarte "E dåkker full dær oppe?!" (Underforstått: Det e ORDFØRERN som ringe!) Det synes jeg var ganske ufint av henne. Så jeg har ikke tenkt å si at takstmannen som opererer i Kirkenes er full på jobb. Det har jeg nemlig ingen grunn til å påstå.
Men setningen ligger helt ytterst på tunga. For når et helt hus, sørvendt men med litt tullete tomt, går for 1,5 millioner etter månedsvis ute på markedet, hvordan kan taksten på et halvt hus, uten egentlig bad men do i kjelleren, få en takst på 2,3? Selv om det har utleiedel? Og like tullete tomt? Og ligger nesten PÅ E6?
Og variabler av dette spørsmålet har jeg stilt meg selv ørten ganger det siste året.
Takst i Kirkenes= tenk på et tall.
Nå prøver jeg å komme på om jeg faktisk har vært full på jobb noen ganger. Ettersom jeg ikke skriver timelister er jo overgangen til jobb litt flytende. Jeg har sikkert tatt et glass for mye på en vernissage en gang eller to. Men jeg har ikke laget noen skandaler. Eller forsøkt å sette takst på fast eiendom.
Men det kan jo bli en litt artig selskapslek!
For et par uker siden var jeg nesten full på jobb. For det var sånn fellesmiddag med påfølgende utgang på ateljehuset. Og det skader jo ikke å vise sitt blide åsyn. Så jeg ble med på middagen men ikke utgangen etterpå. Og det jeg gjorde, var å forlate åstedet samtidig med de andre. De dro ut, jeg dro hjem. Og poengent med å poengtere det, er at jeg ble ikke igjen og satte kontorstolen min inn på ateljéet igjen. Den jeg hadde sittet på under middagen. Så den ble stående. Og den ble borte.
Til alles overraskelse. Hvem tar en stol?
Vel, jeg har nå mine mistanker. La oss si at de var ett menneske som ikke var med på middagen. Men som var på ateljeet sitt. Og at dette mennesket aldri tar vaskeuka si. Og nekter å betale til sonekassa. Men LIKEVEL går på do og bruker både toalettpapir og (forhåpentligvis) såpe. Vel, da er du allerede en tyv. Og stjeler man fra felleskapet er ikke veien lang til å stjele en kontorstol, tenker nå jeg.
Den ubehagelige konklusjonen er vel at jeg må gå og banke på og kike over skuldra på ham når han åpner. Heldigvis er heller ikke han så høy.
Dette innlegget kunne også hett:
Frk Figenschou beskylder folk over en lav sko.
Samtale mellom meg og min mor på chat
(Jeg ANER ikke hvorfor det ser ut som det gjør plutselig. Henviser til innholdet fremfor formen.)
mamma: Fila det.
jeg: leifa hoi
jeg: ka vi snakke slagsspråk?
mamma: Fixa
mamma: Den der nye mobilen liker ikke at æ blande mæ inn når meldinger skrives.
jeg: min å. æ sendte ei melding til snekkern som har lydisolert om han va heftig
jeg: eller ferdig, som æ hadde hadd løst å skriv
jeg: litt som når du ikke kjente snekkern igjen med klær på, du vet.*
mamma: Hei hei
jeg: ja heihei
mamma: Han gjorde det igjen. HE He
*da vi pussa opp huset en gang, møtte mamma snekkeren (og hans kone) nede i byen. Hun holdt på å gå rett forbi uten å hilse, for han hadde solbriller på, som gjorde at hun først ikke kjente ham igjen. Dette skulle mamma forklare da hun hilste litt sånn forsinket, men istedet for å si "solbriller", valgte hun det snarlike ordet "klær".
Der skuterløypa krysser E6
For en stund siden spurte redaktøren min meg om jeg ikke kunne skrive om det å leve utenfor langsiktig planlegging. Da tenkte hun på det at man ikke vet hva man gjør til neste år. Jeg vet jo for ekempel ikke om jeg får stipender hvert år, og la oss innse det, sjansen for å fortsette å bare få dem sånn som jeg har gjort hittils er svært liten. Plutselig står man uten årsinntekt.
Men selv er hun nok i en situasjon som er enda mer uviss- hva skal man gjøre? Og hvor? Og hvor kommer pengene fra? Om et halvt år? Om et år? Og det kjenner jeg meg veldig igjen i. Tanakofta er på mange måter en bemerkelsesverdig person. Hun er flink til å rykke seg opp. Mange som er misfornøyde med livssituasjonen sin på noe tidspunkt, gjør aldri noe med det. For man holder fast i det som er stabilt, i det minste. Kanskje hater man jobben sin, men man har jo en plass å bo. Eller man lengter avgårde men har i det minste en stabil inntekt. Man holder seg igjen. Tanakofta tar grep. Og det er det så mange som ikke gjør og derfor er det så imponerende når hun plutselig bare Nei dette! Og flytter til Kauto. Av alle steder. Uten å flykte fra noe, hun bare liksom skifter posisjon. Og plutselig oppdager at hun har skapt seg et liv der.
Da hun spurte om jeg ikke skulle skrive litt om det der at man lever sånn fra år til år, svarte jeg Nei det er så trasig.
For på en måte er det det.
Men det var egentlig før.
For nå vet jeg at jeg har havnet på rett hylle. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å holde meg på hylla, men den er rett. Før prøvde jeg så hardt å ikke havne på denne hyllen...jeg jobbet med teater, så studerte jeg musikk, så kulturvitenskap, så jobbet jeg med museumsdesign, så musikkstudier, så kulturvitenskap, så interiørarkitektur, så jobbet jeg mer på museum, så mer interiørarkitektur- og hele tiden med en rasende nisse i magen som ropte at det er jo FEIL! HVA HAR DU TENKT Å GJØRE TIL NESTE ÅR? NÅR SKAL DET BLI RETT?
Og nå er det rett, og jeg har the Stig, og Jendor, og langsiktighet bare i det, og fortsatt den der økonomiske usikkerheten, og fortsatt lever jeg fra år til år, men jeg lurer ikke på hvor jeg skal, jeg bare håper at jeg klarer å holde meg på veien uten å bli skubbet ut på en sidevei, men gjør jeg det så skal jeg nok klare å ta meg inn på E6 igjen, nå som jeg vet hvor den er, mener jeg. Og det er noe helt annet en å bare ha hørt vage rykter om noe som heter E6 men som virker som noe som er for andre folk.
Man får leve med en økonomiske usikkerheten. Den er til å bære, for resten har satt seg nå.
Og jeg mistenker at også Tanakofta er på full fart mot E6, jeg hører sneskuteren ganske nært.
Men selv er hun nok i en situasjon som er enda mer uviss- hva skal man gjøre? Og hvor? Og hvor kommer pengene fra? Om et halvt år? Om et år? Og det kjenner jeg meg veldig igjen i. Tanakofta er på mange måter en bemerkelsesverdig person. Hun er flink til å rykke seg opp. Mange som er misfornøyde med livssituasjonen sin på noe tidspunkt, gjør aldri noe med det. For man holder fast i det som er stabilt, i det minste. Kanskje hater man jobben sin, men man har jo en plass å bo. Eller man lengter avgårde men har i det minste en stabil inntekt. Man holder seg igjen. Tanakofta tar grep. Og det er det så mange som ikke gjør og derfor er det så imponerende når hun plutselig bare Nei dette! Og flytter til Kauto. Av alle steder. Uten å flykte fra noe, hun bare liksom skifter posisjon. Og plutselig oppdager at hun har skapt seg et liv der.
Da hun spurte om jeg ikke skulle skrive litt om det der at man lever sånn fra år til år, svarte jeg Nei det er så trasig.
For på en måte er det det.
Men det var egentlig før.
For nå vet jeg at jeg har havnet på rett hylle. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å holde meg på hylla, men den er rett. Før prøvde jeg så hardt å ikke havne på denne hyllen...jeg jobbet med teater, så studerte jeg musikk, så kulturvitenskap, så jobbet jeg med museumsdesign, så musikkstudier, så kulturvitenskap, så interiørarkitektur, så jobbet jeg mer på museum, så mer interiørarkitektur- og hele tiden med en rasende nisse i magen som ropte at det er jo FEIL! HVA HAR DU TENKT Å GJØRE TIL NESTE ÅR? NÅR SKAL DET BLI RETT?
Og nå er det rett, og jeg har the Stig, og Jendor, og langsiktighet bare i det, og fortsatt den der økonomiske usikkerheten, og fortsatt lever jeg fra år til år, men jeg lurer ikke på hvor jeg skal, jeg bare håper at jeg klarer å holde meg på veien uten å bli skubbet ut på en sidevei, men gjør jeg det så skal jeg nok klare å ta meg inn på E6 igjen, nå som jeg vet hvor den er, mener jeg. Og det er noe helt annet en å bare ha hørt vage rykter om noe som heter E6 men som virker som noe som er for andre folk.
Man får leve med en økonomiske usikkerheten. Den er til å bære, for resten har satt seg nå.
Og jeg mistenker at også Tanakofta er på full fart mot E6, jeg hører sneskuteren ganske nært.
Små krav
Avogtil, når jeg legger Jendor, min kosresistente baby, snur han seg plutselig mot meg og kryper helt oppi og inntil meg, krøller seg sammen, ansikt mot ansikt, med nesen mot haka mi, den øverste hånden på sitt eget øre og den andre knyttet mot kinnet mitt.
Og da får jeg absolutt ikke lov til å puste.
Det blir alltid veldig vanskelig å gjennomføre.
Og da får jeg absolutt ikke lov til å puste.
Det blir alltid veldig vanskelig å gjennomføre.
Ny ordning
Det er ikke orden på noe lenger.
Det har det jo aldri vært, på grunn av pendlingen, men en viss oversikt over hvor ting er har man da likevel hatt.
Men nå. Kjøleskap, kolonialskap, skuffer og sånn høyskap der alt som ikke er i kolonialskapet står- det salige kaos. Og det er Jendor sin skyld. Skuffene drar han ut og så står han der og vingler og slenger alt utover. Og så legger han igjen det han hadde i hånden da han var på vei opp i skuffen. Man åpner skuffen for å ta ut stavmikseren og der ligger det en smokk og ei rangle, åttogførti utbretta servietter og den gule hansken du leita etter i skuffa under. I går fant jeg en smokk i espressokanna.
Og høyskap og kjøleskap- du har ca tre komma fem sekunder på deg fra du åpna døra til du må ha lukka den, om du ikke vil ha en lykkelig liten tornado der inne. Som blir til et rasende uvær om du løfter ham bort. Så det er bare å hive inn det du har i hendene. Hvilket fører til at det er umulig å finne noe, særlig ikke på tre komma fem sekunder, så alt man lager blir litt sånn erstatningsbasert. Ville du ha ost på brødskiva? Tyttebærsyltetøyet sto fremst. Fløte i sausen? Det var lettest å få tak i jåggerten.
Og det ligger tomme spritflasker utover hele gulvet.
Det blir endel tax-free-varer når man pendler sånn og man dessuten får besøk av andre pendlere, og det går i plastflasker, stort sett. De stiller vi fremst og nederst. Sånn at Jendor kan få lov å inventere litt når han nå en gang får opp skapdøra. Så lar han seg kanskje avlede med dem og lar glassflaskene innerst være i fred. Og det funker stort sett, men det ser jo ikke akkurat ut som vi er skikket til å ha barn. Når Jendor sitter midt i det, storfornøyd i et hjørne, og tygger på en halvflaske billig gin.
Det har det jo aldri vært, på grunn av pendlingen, men en viss oversikt over hvor ting er har man da likevel hatt.
Men nå. Kjøleskap, kolonialskap, skuffer og sånn høyskap der alt som ikke er i kolonialskapet står- det salige kaos. Og det er Jendor sin skyld. Skuffene drar han ut og så står han der og vingler og slenger alt utover. Og så legger han igjen det han hadde i hånden da han var på vei opp i skuffen. Man åpner skuffen for å ta ut stavmikseren og der ligger det en smokk og ei rangle, åttogførti utbretta servietter og den gule hansken du leita etter i skuffa under. I går fant jeg en smokk i espressokanna.
Og høyskap og kjøleskap- du har ca tre komma fem sekunder på deg fra du åpna døra til du må ha lukka den, om du ikke vil ha en lykkelig liten tornado der inne. Som blir til et rasende uvær om du løfter ham bort. Så det er bare å hive inn det du har i hendene. Hvilket fører til at det er umulig å finne noe, særlig ikke på tre komma fem sekunder, så alt man lager blir litt sånn erstatningsbasert. Ville du ha ost på brødskiva? Tyttebærsyltetøyet sto fremst. Fløte i sausen? Det var lettest å få tak i jåggerten.
Og det ligger tomme spritflasker utover hele gulvet.
Det blir endel tax-free-varer når man pendler sånn og man dessuten får besøk av andre pendlere, og det går i plastflasker, stort sett. De stiller vi fremst og nederst. Sånn at Jendor kan få lov å inventere litt når han nå en gang får opp skapdøra. Så lar han seg kanskje avlede med dem og lar glassflaskene innerst være i fred. Og det funker stort sett, men det ser jo ikke akkurat ut som vi er skikket til å ha barn. Når Jendor sitter midt i det, storfornøyd i et hjørne, og tygger på en halvflaske billig gin.
Jamenja
Det er jo ingen som vil leie hos meg fordi det er jo ingen som vet når det blir lydisolering men nå vet jeg at det blir på fredag med samme kaos med nøkler og styr og jeg, som ikke får leid ut, har vært på mitt eget atelje og tegnet noen tegninger sånn stille for meg selv, og jeg hadde helt glemt hvordan det er å pendle en times tid hver dag og tullspringe etter trikken som ankommer Gullmarsplan samtidig som t-banen men nå husker jeg det for det har jeg gjort hver dag. Og så har jeg sittet og tegnet for det var en kurator innom og ja det er en stund siden nå da, han var og så på porteføljen min som er full av skulpturer og da vi hadde snakket om den en time så han på en tegning som hang på veggen og sa kan du ikke tegne to tegninger til denne gruppeutstillingen jeg driver og organiserer, det hadde vært perfekt og jeg eeeeeh ja såklart kan jeg det, men jeg kan strengt tatt ikke tegne, og det sa jeg ikke, så jeg måtte finne fram linjalene fra da jeg studerte interiørarkitektur, og har linjaltegnet, og var litt nervøs foran neste møte for det var ikke helt som det han hadde sett henge der å blafre for seg selv på veggen, men han var over seg og nå skal jeg ha med tre tegninger, for jeg hadde jo såklart tegnet tolv, ikke fordi jeg gikk i overdrift men fordi det dannet seg en utstilling, et prosjekt i hodet mitt, en ny ting, og den tror jeg blir bra, veldig bra, så da hadde jeg begynt å jobbe med den, og så plukket vi ut tre og det er bra men det blir jo flere utgifter såklart, rammemakeren skal jo ha en milliard pr ramme ca, men det blir bra, veldig bra. Og det slår meg, med et stikk av dårlig samvittighet, at lykkeligst er jeg når jeg jobber. Jeg blir lykkelig av Jendor også, men jeg må være den minst kompetente foreldrepersonligheten på denne siden av eldre steinalder, så jeg blir også bekymret og full av dårlig samvittighet, men jeg ser når jeg ser på bilder av Jendor der jeg er med, at jeg ser så glad ut, slående glad, og det er jo fantastisk med en sånn liten fyr i hus, som plutselig kan så mye selv, men vi er jo så trøtte, så jeg får kanskje ikke med meg sånn i sanntid at jeg er lykkelig. Men det gjør jeg når jeg jobber, når jeg sitter ved bordet med avklipte hansker og tegner og blar i museumsskrifter og leter etter bilder av steiner, og det så gjerne vil regne, snart, så det blir sånn grått, mildt lys og jeg kjenner at nå får jeg det til, da er jeg så tilfreds.
Redaktørens befaling!
Tanakofta ville høre litt om vårtegn. Hun har flytta til Kauto, så det kan være hun opplever forskjellen på vår vår og vår.
Det er mange som sier at det ikke er vår nordpå. Inkludert en hel del nordinger. Og det er sant at vi ikke har hvitveis og småsko i april. Eller en flora som går bananas i vårsolen. Der skårer vi null poeng på vårtegn. Men:
Her tror jeg man må se over til det samiske. På samisk har vi vårvinter, vår, og vårsommeren. Tre stk altså. Det antyder at våren er...lang. Så lang at man ikke helt legger merke til den om man ikke anstrenger seg.
Først har vi de aller første små vårtegnene. (Altså, det aller første vårtegnet er vel høsten. Vi vet jo at våren kommer, det er litt av greia med sykliske årstider, men likevel:)
Man kan ligge om kvelden og høre at vinden er varm. Det kan jeg ikke helt forklare. Men du ligger i senga di, med vinduet litt på gløtt, og så hører du vinden. Og at det ikke er en sånn kaldsno som slår rundt hushjørnene, men en varm vind. I nordingperspektiv da, jeg snakker ikke om noen hårfønervarme. Men der er en forskjell. Og man hører forskjellen. Og man vet at våren kommer.
Og så blir det flekkvist bart på berget, sånn at man kan sitte på bare fjellet når man går på ski, og få mose i skismurninga.
Og så blir dagene så mye lysere.
Og så kan man gå med joggesko på bar asfalt. Det er iallefall et vårtegn. Selv om sneskavlene står meterhøye om ørene på deg.
Og så kommer fjæraplytten. Og tjelden. Og måsen såklart, den kommer kanskje først, men det er ikke alltid man har lagt merke til at den har vært borte.
Og så tiner all hundedriten fram i sneskavlene.
Og så tiner det brune gresset fram.
Og så begynner tittingene å synge.
Og så begynner trærne å røre på seg, og da lukter det vår på den der måten som det bare lukter vår på hjemme, og det gjør det bare i en dag eller to.
Og så går isen på vannene. Da er vi kanskje kommet til juni. Og her har vi forklaringen på hvorfor enkelte ikke ser våren for bare kalenderdatoer, vi har kommet til juni og ENDA holder vi på med våringen og det ser ikke akkurat ut til at sommeren har tenkt å skynde seg heller.
Og så forsvinner de siste sneskavlene i fjellsidene. Og det er ikke like vått i terrenget lengre. Og fjellbekkene roer ned litt. Løvetanna tar over for hestehoven.
Og vi setter i gang med å vente på sommeren, helt til høsten kommer istedet.
Det er mange som sier at det ikke er vår nordpå. Inkludert en hel del nordinger. Og det er sant at vi ikke har hvitveis og småsko i april. Eller en flora som går bananas i vårsolen. Der skårer vi null poeng på vårtegn. Men:
Her tror jeg man må se over til det samiske. På samisk har vi vårvinter, vår, og vårsommeren. Tre stk altså. Det antyder at våren er...lang. Så lang at man ikke helt legger merke til den om man ikke anstrenger seg.
Først har vi de aller første små vårtegnene. (Altså, det aller første vårtegnet er vel høsten. Vi vet jo at våren kommer, det er litt av greia med sykliske årstider, men likevel:)
Man kan ligge om kvelden og høre at vinden er varm. Det kan jeg ikke helt forklare. Men du ligger i senga di, med vinduet litt på gløtt, og så hører du vinden. Og at det ikke er en sånn kaldsno som slår rundt hushjørnene, men en varm vind. I nordingperspektiv da, jeg snakker ikke om noen hårfønervarme. Men der er en forskjell. Og man hører forskjellen. Og man vet at våren kommer.
Og så blir det flekkvist bart på berget, sånn at man kan sitte på bare fjellet når man går på ski, og få mose i skismurninga.
Og så blir dagene så mye lysere.
Og så kan man gå med joggesko på bar asfalt. Det er iallefall et vårtegn. Selv om sneskavlene står meterhøye om ørene på deg.
Og så kommer fjæraplytten. Og tjelden. Og måsen såklart, den kommer kanskje først, men det er ikke alltid man har lagt merke til at den har vært borte.
Og så tiner all hundedriten fram i sneskavlene.
Og så tiner det brune gresset fram.
Og så begynner tittingene å synge.
Og så begynner trærne å røre på seg, og da lukter det vår på den der måten som det bare lukter vår på hjemme, og det gjør det bare i en dag eller to.
Og så går isen på vannene. Da er vi kanskje kommet til juni. Og her har vi forklaringen på hvorfor enkelte ikke ser våren for bare kalenderdatoer, vi har kommet til juni og ENDA holder vi på med våringen og det ser ikke akkurat ut til at sommeren har tenkt å skynde seg heller.
Og så forsvinner de siste sneskavlene i fjellsidene. Og det er ikke like vått i terrenget lengre. Og fjellbekkene roer ned litt. Løvetanna tar over for hestehoven.
Og vi setter i gang med å vente på sommeren, helt til høsten kommer istedet.
Ja, skal vi se da.
Bergljot lurer på hva i all verden man kan skrive om lydisolering. Jeg vil geleide henne til dette innlegget. Og oppdatere med følgende: Det viser seg at danserne har limt speilet sitt fast i veggen. Det er jo kjempelurt. For da går det ikke an å ta det ned. For det er jo limt fast i veggen, sant.
Dermed må det lydisoleres inne på min side, og på den veggen henger det endel enorme arbeider som det har tatt månedsvis å lage, og de må tas ned. For de er ikke limt fast i veggen. Men det er litt arbeid å få dem ned likevel, og så blir jo faktisk atelieret mindre og den kroken der pulten er klemt inn blir for liten til å klemme noen pult inn i, for når man lydisolerer kommer det en ny vegg utpå den gamle, og dermed må pulten ut på gulvet og så blir atelieret enda mindre. Men de gode nyhetene, eller, i det minste da, har snekkerne lovet å sage gipsplatene ute på gangen så jeg slipper alt det der dritslitsomme gipsstøvet i absolutt alle krinker og kroker.
Det var én ting.
Og så har Jendor slutta å sove igjen, så jeg holder på å forgå litt. Det er den andre tingen. Men han er glad. Han våkner ikke om natta og gråter i timesvis, han bare setter seg opp, peker på vifteanlegget med hånden opp-ned og sier ÆDDÆ! ÆDDÆ? ÆNÆNÆNÆ. ÆDÆ. RØRØRØRØ. Og er strålende fornøyd med den observasjonen. I timesvis. Så ingen får sove. Og problemet er jo at jeg i utgangspunktet har litt søvnproblemer, om man skal være sannferdig. Så selv om jeg er dautrøtt og legger meg klokken ni er det ingen garanti for at jeg faktisk har sovnet når Jendor mange timer senere setter seg opp med sitt ÆDDÆ? Jeg er så trøtt at det er litt som å være full.
Det tredje er at jeg også i år, mot alle odds og etter en mammaperm, klarte å hale hjem et arbeidsstipend. Og et diversestipend. Dere som leser vet kanskje ikke hvor fantastisk det er. Altså, for det første er det ikke det letteste akkurat å få arbeidsstipender, men vet dere at jeg er utdannet interiørarkitekt? Jeg har gått på en skole der professoren tok opp telefonen for å surfe og sende sms-er hver gang jeg holdt mine presentasjoner. Jeg har ikke akkurat jobbet i medvind. Og likevel får jeg penger fra både stat og kunstnerorganisasjoner for å fortsette å lage kunst. Det er faktisk ikke til å tro hvor heldig et menneske kan være.
Det fjerde skal være om vårtegn. For det ville min redaktør. Tanakofta altså. Men det må bli i neste innlegg.
Dermed må det lydisoleres inne på min side, og på den veggen henger det endel enorme arbeider som det har tatt månedsvis å lage, og de må tas ned. For de er ikke limt fast i veggen. Men det er litt arbeid å få dem ned likevel, og så blir jo faktisk atelieret mindre og den kroken der pulten er klemt inn blir for liten til å klemme noen pult inn i, for når man lydisolerer kommer det en ny vegg utpå den gamle, og dermed må pulten ut på gulvet og så blir atelieret enda mindre. Men de gode nyhetene, eller, i det minste da, har snekkerne lovet å sage gipsplatene ute på gangen så jeg slipper alt det der dritslitsomme gipsstøvet i absolutt alle krinker og kroker.
Det var én ting.
Og så har Jendor slutta å sove igjen, så jeg holder på å forgå litt. Det er den andre tingen. Men han er glad. Han våkner ikke om natta og gråter i timesvis, han bare setter seg opp, peker på vifteanlegget med hånden opp-ned og sier ÆDDÆ! ÆDDÆ? ÆNÆNÆNÆ. ÆDÆ. RØRØRØRØ. Og er strålende fornøyd med den observasjonen. I timesvis. Så ingen får sove. Og problemet er jo at jeg i utgangspunktet har litt søvnproblemer, om man skal være sannferdig. Så selv om jeg er dautrøtt og legger meg klokken ni er det ingen garanti for at jeg faktisk har sovnet når Jendor mange timer senere setter seg opp med sitt ÆDDÆ? Jeg er så trøtt at det er litt som å være full.
Det tredje er at jeg også i år, mot alle odds og etter en mammaperm, klarte å hale hjem et arbeidsstipend. Og et diversestipend. Dere som leser vet kanskje ikke hvor fantastisk det er. Altså, for det første er det ikke det letteste akkurat å få arbeidsstipender, men vet dere at jeg er utdannet interiørarkitekt? Jeg har gått på en skole der professoren tok opp telefonen for å surfe og sende sms-er hver gang jeg holdt mine presentasjoner. Jeg har ikke akkurat jobbet i medvind. Og likevel får jeg penger fra både stat og kunstnerorganisasjoner for å fortsette å lage kunst. Det er faktisk ikke til å tro hvor heldig et menneske kan være.
Det fjerde skal være om vårtegn. For det ville min redaktør. Tanakofta altså. Men det må bli i neste innlegg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)