Hvis noen lurer på noe mer om ferien så var jeg sylte forkjølet hele turen og kom hjem blekere enn da jeg for. Lå ved bassenget kanskje en halv dag. Resten på hotellrommet.
Og nå BLIR det ikke mer ferie, jeg slutter med sånt.
Tilbake
stahtestihk?
Altså, er det bare meg, eller har dere andre også veldig underlige utslag på bloggtellerne deres for tiden?
Her er det helt bananas haywire.
Her er det helt bananas haywire.
Veldig snart
Jeg skal snart til Gran Canaria. Det er IKKE ferie. (for sikkerhets skyld)
Det er jebbursdag. Men man kan jo passe på å ha det akkurat litt som om man var på ferie mens man er der.
Er planen.
Det er jebbursdag. Men man kan jo passe på å ha det akkurat litt som om man var på ferie mens man er der.
Er planen.
Lørdagsfølelsen
Om jeg går rundt inne uten sokker og fryser på føttene, får jeg sånn lørdagsfølelse. Som jeg ikke helt kan plassere, lørdager er hverken som jul eller ferie, lørdager har egentlig ingen spesiell form og farge som kan gi noen følelse av noe som helst, men det henger igjen fra da jeg var liten.
For når man er liten våkner man jo, som alle vet, klokken halv seks i helgene.
Og står opp for å vente på barnetv. Og man er den eneste i huset som er våken, foreldre vil gjerne vente til sånn åtte, ihvertfall, før de står opp på en helgedag.
Så man er våken alene, og styrer med sitt. Og jeg visste ikke hvor jeg hadde sokker hen. Tror jeg. For jeg frøs alltid på føttene til noen sto opp og ordna opp.
En sånn helgedag da jeg var oppe alene og satt og venta på barnetv og så på prøvebildet og frøs på føttene, ble det ingen barnetv for Sveriges statsminister var skutt. Sa hallodamen. Jeg forsto at dette var alvorlig, det var vel blandingen av avlyst oppsatt program og at noen var skutt, så jeg gikk ned og vekte mamma og pappa. De sto opp med en gang og jeg kjente at det var alvor i dette. De tok på seg slåbrokker og kom opp og vi satt og så på tv. Jeg visste jo om eksistensen til disse slåbrokkene men jeg tror aldri jeg før hadde sett dem i bruk. Pappa hadde en blå, rutete og mamma hadde en i vinrød fløyel. Slåbrok er et katastrofeplagg.
Jeg husker ikke hva som hendte etterpå, noen fant sikkert fram sokker til meg.
Og nå tenker jeg alltid på Palme når jeg går uten sokker for lenge. Og på de der slåbrokkene. Men ikke på katastrofer. Bare på det der blårutete og på vinrød fløyel.
For når man er liten våkner man jo, som alle vet, klokken halv seks i helgene.
Og står opp for å vente på barnetv. Og man er den eneste i huset som er våken, foreldre vil gjerne vente til sånn åtte, ihvertfall, før de står opp på en helgedag.
Så man er våken alene, og styrer med sitt. Og jeg visste ikke hvor jeg hadde sokker hen. Tror jeg. For jeg frøs alltid på føttene til noen sto opp og ordna opp.
En sånn helgedag da jeg var oppe alene og satt og venta på barnetv og så på prøvebildet og frøs på føttene, ble det ingen barnetv for Sveriges statsminister var skutt. Sa hallodamen. Jeg forsto at dette var alvorlig, det var vel blandingen av avlyst oppsatt program og at noen var skutt, så jeg gikk ned og vekte mamma og pappa. De sto opp med en gang og jeg kjente at det var alvor i dette. De tok på seg slåbrokker og kom opp og vi satt og så på tv. Jeg visste jo om eksistensen til disse slåbrokkene men jeg tror aldri jeg før hadde sett dem i bruk. Pappa hadde en blå, rutete og mamma hadde en i vinrød fløyel. Slåbrok er et katastrofeplagg.
Jeg husker ikke hva som hendte etterpå, noen fant sikkert fram sokker til meg.
Og nå tenker jeg alltid på Palme når jeg går uten sokker for lenge. Og på de der slåbrokkene. Men ikke på katastrofer. Bare på det der blårutete og på vinrød fløyel.
Jeg har tatt helg.
Nå innser jeg at det kanskje ikke er så revolusjonerende, ettersom det er fredag, men jeg tok faktisk helg i går. Jeg var og vasa i byen og spiste is (holdt på å fryse tvert ihjel) og kjøpte nesten joggesko.
Men jeg hadde på meg gul jakke og de var gule og jeg ble voldsomt sjølbevisst. I dag skal jeg ha på brun jakke og gå hen og rett og slett kjøpe dem.
Men jeg hadde på meg gul jakke og de var gule og jeg ble voldsomt sjølbevisst. I dag skal jeg ha på brun jakke og gå hen og rett og slett kjøpe dem.
Om mitt dårlige forhold til sjefen.
Det som er vanskeligst med å være kunster er å lage kunst. Så er det sagt. Alle har sin måte. Noen jobber om natta, noen drar på inspirasjonsreiser, noen må ha høy musikk på mens de jobber og noen jobber best i gruppe og de fleste jobber best alene.
Jeg har funnet ut at det nytter ikke å jobbe full kontortid. Som jeg tidligere har vært kjent for å gjøre. Er det tomt i hodet så er det tomt i hodet og da kommer det ingenting bra uansett hvor mye man står på verkstedet og gråter. Har man ikke en ti til tusen mail man skal skrive litt på, er det beste å gå hjem. Jeg får ikke timesbetalt og jeg får faktisk ikke større avkastning for det jeg gjør om jeg legger inn flere gråtetimer på verkstedet, så det er lov. Jeg ligger heller ikke i sengen hele dagen og får dermed en viss avkastning for jobben jeg gjør, men denne øker ikke proposjonalt med antallet arbeidstimer. Jobber jeg døgnet rundt kommer det ikke noen med en liten konvolutt med overtidsbetaling til meg ved dagens slutt. Det har iallefall ikke hent hittil.
Man må bare rett og slett finne ut hva som funker for at arbeidene skal bli best mulig. Og det er jo også en jobb.
Det jeg har mest problemer med er forholdet til sjefen. Sjefen er verdens vanskeligste person. Og det er jeg som er sjefen såklart.
Problemet med å være sin egen sjef er jo at sjefen ser deg, hele tiden. Og sjefen er jo mest opptatt av hvordan du forholder deg til arbeidet. Det betyr at selv om jeg har gått hjem, har jeg ikke fått fri.
Jeg har faenmeg aldri fri.
Jeg er enormt dårlig til å la problemer ligg igjen på jobb. Fordi det er jo på en måte jeg som er jobben.
Og sjefen har jo ingen lederutdannelse eller meritter å vise til og skal likevel lede en liten bedrift (AD-HOdet, kroppen, meg) og gjør faktisk ikke verdens beste jobb.
Jeg har kanskje alltid hatt det sånn. Da jeg studerte musikk var problemet det at man kan alltids øve litt mer. Man kan aldri ha god samvitighet for man kunne øvd akkurat nå. Jeg har kalrt å overbevise meg selv om at det ikke er av det gode å alltid være på verkstedet, men jobb og privatliv er en stor saus, for jeg ER jo jobben min. Jeg har prøvd å ha noen lange medarbeidersamtaler med Sjefen, men hun tar det ikke til seg. Det er på en måte som om det alltid finnes en overhengende fare.
For man vet jo aldri om man får det til. Kommer jeg til å klare å lage noe bra? Det er ikke mekansik arbeide dette, så man vet ikke. Man må bare prøve, og se hva som skjer. Finnes ingen garantier for produksjonen enda man har gått førti år på skole for æ lære seg dette.
Jeg begynte å tenke på dette da jeg gikk gjenom Stockholm (nå er jeg her igjen) i går formiddag. Jeg hadde vært i et møte der jeg skal ha neste utstilling og det var vår. Det var nesten sommer, til tross for ullgenser og votter, men jeg er jo kirkeneser og går lett i sommermodus. Og det var ganske tidlig så byen var om ikke folketom, så iallefall i oppvåkningsfasen. Og plustelig fikk jeg så enormt feriefølelse. Pang! (Feriefølelse = nesten som julestemning, bare med ferie som hovedingrediens.) Og jeg vet ikke helt hvorfor det sa sånn pang, det var noe med været såklart men også noe med det der folketomme. Kanskje er det sånn fordi vi alltid dro på ferie til verdensmetropoler som Pite eller Luleå, eller fordi hotellfrokoster er tidlig og turister alltid er tidlig ute av døra av den grunn. Aner ikke.
Men der var den jo og jeg tenkte, åh, jeg vil ha fri. Jeg vil ikke nødvendigvis reise på ferie, for det pleier ikke å være bra, men jeg vil ha ferie. Jeg vil ha ferie!
Så kjefta såklart Sjefen litt på meg for jeg hadde ikke noe ateljé mellom september og slutten av desember, og var ikke det ferie kanskje?
Men det var det ikke. Jeg må få legge inn en protest. Ferie må jo være når man ikke tenker på jobb. Punktum.
Jeg innser at det faktisk er Sjefen som må på ferie. På noe tidspunkt. Og det kan ikke bli med det første for nå er det mye å gjøre, men det må være et mål. Sende Sjefen på ferie. Hvordan man nå enn får det til.
En gang mens det er fint vær.
Jeg har funnet ut at det nytter ikke å jobbe full kontortid. Som jeg tidligere har vært kjent for å gjøre. Er det tomt i hodet så er det tomt i hodet og da kommer det ingenting bra uansett hvor mye man står på verkstedet og gråter. Har man ikke en ti til tusen mail man skal skrive litt på, er det beste å gå hjem. Jeg får ikke timesbetalt og jeg får faktisk ikke større avkastning for det jeg gjør om jeg legger inn flere gråtetimer på verkstedet, så det er lov. Jeg ligger heller ikke i sengen hele dagen og får dermed en viss avkastning for jobben jeg gjør, men denne øker ikke proposjonalt med antallet arbeidstimer. Jobber jeg døgnet rundt kommer det ikke noen med en liten konvolutt med overtidsbetaling til meg ved dagens slutt. Det har iallefall ikke hent hittil.
Man må bare rett og slett finne ut hva som funker for at arbeidene skal bli best mulig. Og det er jo også en jobb.
Det jeg har mest problemer med er forholdet til sjefen. Sjefen er verdens vanskeligste person. Og det er jeg som er sjefen såklart.
Problemet med å være sin egen sjef er jo at sjefen ser deg, hele tiden. Og sjefen er jo mest opptatt av hvordan du forholder deg til arbeidet. Det betyr at selv om jeg har gått hjem, har jeg ikke fått fri.
Jeg har faenmeg aldri fri.
Jeg er enormt dårlig til å la problemer ligg igjen på jobb. Fordi det er jo på en måte jeg som er jobben.
Og sjefen har jo ingen lederutdannelse eller meritter å vise til og skal likevel lede en liten bedrift (AD-HOdet, kroppen, meg) og gjør faktisk ikke verdens beste jobb.
Jeg har kanskje alltid hatt det sånn. Da jeg studerte musikk var problemet det at man kan alltids øve litt mer. Man kan aldri ha god samvitighet for man kunne øvd akkurat nå. Jeg har kalrt å overbevise meg selv om at det ikke er av det gode å alltid være på verkstedet, men jobb og privatliv er en stor saus, for jeg ER jo jobben min. Jeg har prøvd å ha noen lange medarbeidersamtaler med Sjefen, men hun tar det ikke til seg. Det er på en måte som om det alltid finnes en overhengende fare.
For man vet jo aldri om man får det til. Kommer jeg til å klare å lage noe bra? Det er ikke mekansik arbeide dette, så man vet ikke. Man må bare prøve, og se hva som skjer. Finnes ingen garantier for produksjonen enda man har gått førti år på skole for æ lære seg dette.
Jeg begynte å tenke på dette da jeg gikk gjenom Stockholm (nå er jeg her igjen) i går formiddag. Jeg hadde vært i et møte der jeg skal ha neste utstilling og det var vår. Det var nesten sommer, til tross for ullgenser og votter, men jeg er jo kirkeneser og går lett i sommermodus. Og det var ganske tidlig så byen var om ikke folketom, så iallefall i oppvåkningsfasen. Og plustelig fikk jeg så enormt feriefølelse. Pang! (Feriefølelse = nesten som julestemning, bare med ferie som hovedingrediens.) Og jeg vet ikke helt hvorfor det sa sånn pang, det var noe med været såklart men også noe med det der folketomme. Kanskje er det sånn fordi vi alltid dro på ferie til verdensmetropoler som Pite eller Luleå, eller fordi hotellfrokoster er tidlig og turister alltid er tidlig ute av døra av den grunn. Aner ikke.
Men der var den jo og jeg tenkte, åh, jeg vil ha fri. Jeg vil ikke nødvendigvis reise på ferie, for det pleier ikke å være bra, men jeg vil ha ferie. Jeg vil ha ferie!
Så kjefta såklart Sjefen litt på meg for jeg hadde ikke noe ateljé mellom september og slutten av desember, og var ikke det ferie kanskje?
Men det var det ikke. Jeg må få legge inn en protest. Ferie må jo være når man ikke tenker på jobb. Punktum.
Jeg innser at det faktisk er Sjefen som må på ferie. På noe tidspunkt. Og det kan ikke bli med det første for nå er det mye å gjøre, men det må være et mål. Sende Sjefen på ferie. Hvordan man nå enn får det til.
En gang mens det er fint vær.
i dag vil jeg si:
ja til retten til å være kvinne på egne (kvinnelige) premisser
og nei til opphevelsen av moralsk likestilling på legekontorene.
og nei til opphevelsen av moralsk likestilling på legekontorene.
pappa og jeg fortsetter diskusjonen
Vi blir ikke enige om det der med liljekonvaller/snøklokker. Jeg trodde jeg hadde overbevist ham om at han tok feil, men han gir seg ikke. Jeg insisterer på at vi snakker om snøklokker, pappa tegner helt åpenbart en snøklokke i luften og sier at SÅNN ser jo en LILJEKONVALL ut.
Jeg henter fram bilder fra internett av liljekonvaller, hvitveis og sneklokker, han fortsetter å tegne blomster i lufta og kalle dem for liljekonvaller. Jeg begynner å rope til taket, han fekter i luften.
Han innrømmer at det muligens er femogførti år siden han bodde sørpå, jeg spør om han tror at liljekonvallevolusjonen virkelig har kommet så langt på 45 år, han innrømmer halvveis at det kan være det som er inne i hodet som står for evolusjonen/re-evolusjonen men fortsetter å veive i luften og kalle det for liljekonvaller. Jeg roper mer til taket og peker på liljekonvaller MED STORE BOKSTAVER på internett.
Snørblomst og storkenebb blander seg inn i diskusjonen. Det viser seg at halvparten av oss ikke vet hva storkenebb er og at den andre halvparten ser det som lønnløst å starte med enda en beskrivelse av plantelivet.
Årh. Blomster er for søringer.
Jeg henter fram bilder fra internett av liljekonvaller, hvitveis og sneklokker, han fortsetter å tegne blomster i lufta og kalle dem for liljekonvaller. Jeg begynner å rope til taket, han fekter i luften.
Han innrømmer at det muligens er femogførti år siden han bodde sørpå, jeg spør om han tror at liljekonvallevolusjonen virkelig har kommet så langt på 45 år, han innrømmer halvveis at det kan være det som er inne i hodet som står for evolusjonen/re-evolusjonen men fortsetter å veive i luften og kalle det for liljekonvaller. Jeg roper mer til taket og peker på liljekonvaller MED STORE BOKSTAVER på internett.
Snørblomst og storkenebb blander seg inn i diskusjonen. Det viser seg at halvparten av oss ikke vet hva storkenebb er og at den andre halvparten ser det som lønnløst å starte med enda en beskrivelse av plantelivet.
Årh. Blomster er for søringer.
som den siste mohikaner
Jeg har altså leid et atelier i Stockholm, fordi jeg skal ha en utstilling på Liljevalchs til sommeren. Den er forholdsvis stor, så det absolutt enkleste er å produsere den i samme by, når nå det er en mulighet. Det betyr at jeg kommer til å være mye i Stockholm fram til våren/sommeren.
(noen av dere lever kanskje i den villfarelsen at jeg faktisk bor i Stockholm, men det er ikke helt rett)
Og egentlig trives jeg ikke så voldsomt godt på dette nye ateljéet.
Det er ikke noe galt med atelieret. Egentlig er det fantastisk. Det er i et ateljéfellesskap. Her er både treverksted og metallverksted og alt hva hjertet kan begjære. Men det er litt ensomt.
På Iaspis var jo alle der midlertidig og man var ikke så mange og man hilste på hverandre og jobbet ofte med åpen dør, og spurte om noen andre skulle spise lunsj nå kanskje, mens her er vi sikkert hundre stykker og stengte dører og ingen egentlig felles lunsjtid.
Og da blir alt så tuuuuungt. Jeg trenger litt adspredelser. Litt tilbakemelding. Litt inspirasjon fra andre. Og med mindre jeg begynner å banke på tilfeldige dører kommer det ikke til å endre seg. Og jeg kommer ikke til å begynne å banke på tilfeldige dører.
Jaja. Jeg får vel heller bruke tiden min på å lage litt kunst. Litt tuuuung kunst.
(noen av dere lever kanskje i den villfarelsen at jeg faktisk bor i Stockholm, men det er ikke helt rett)
Og egentlig trives jeg ikke så voldsomt godt på dette nye ateljéet.
Det er ikke noe galt med atelieret. Egentlig er det fantastisk. Det er i et ateljéfellesskap. Her er både treverksted og metallverksted og alt hva hjertet kan begjære. Men det er litt ensomt.
På Iaspis var jo alle der midlertidig og man var ikke så mange og man hilste på hverandre og jobbet ofte med åpen dør, og spurte om noen andre skulle spise lunsj nå kanskje, mens her er vi sikkert hundre stykker og stengte dører og ingen egentlig felles lunsjtid.
Og da blir alt så tuuuuungt. Jeg trenger litt adspredelser. Litt tilbakemelding. Litt inspirasjon fra andre. Og med mindre jeg begynner å banke på tilfeldige dører kommer det ikke til å endre seg. Og jeg kommer ikke til å begynne å banke på tilfeldige dører.
Jaja. Jeg får vel heller bruke tiden min på å lage litt kunst. Litt tuuuung kunst.
samtaler med min far
-Jo, her e det vår. Det har kommet sånne små kvite blomster overalt.
-Liljekonvaller.
-Nei, pappa, ikke liljekonvalla! Sånne blomster som kommer når våren kommer! Sånn vårtegn for søringa!
-Ja, liljekonvalla!
-Nei, nu bynn du å bli senil, det hete vel fan ikke liljekonvalla!
-Døh! Æ har vel fanmæ bodd sørpå, det e liljekonvalla!
-Nei!! Kor gammel e du egentlig! Liljekonvalla e jo nå anna, sånne som...snödroppar hete det på svensk, dæm e kvit...
-Trur du ikke far din vet! Sånne som heng og kommer om vårn, det e liljekonvalla!
-Ja men det e jo ikke det som e vårtegnet, pappa, åeh, æ må ha googletransleit. Snøklokker!
-Jaja.
Jeg sa ingenting om at jeg egentlig hadde trodd det het hvitveis sjøl og at det også viste seg å være noe helt annet.
-Liljekonvaller.
-Nei, pappa, ikke liljekonvalla! Sånne blomster som kommer når våren kommer! Sånn vårtegn for søringa!
-Ja, liljekonvalla!
-Nei, nu bynn du å bli senil, det hete vel fan ikke liljekonvalla!
-Døh! Æ har vel fanmæ bodd sørpå, det e liljekonvalla!
-Nei!! Kor gammel e du egentlig! Liljekonvalla e jo nå anna, sånne som...snödroppar hete det på svensk, dæm e kvit...
-Trur du ikke far din vet! Sånne som heng og kommer om vårn, det e liljekonvalla!
-Ja men det e jo ikke det som e vårtegnet, pappa, åeh, æ må ha googletransleit. Snøklokker!
-Jaja.
Jeg sa ingenting om at jeg egentlig hadde trodd det het hvitveis sjøl og at det også viste seg å være noe helt annet.
Det er de der små finessene jeg ikke får tak på.
Det viser seg at jeg snakker mye dårligere svensk enn jeg trodde. Iallefall er uttallelsen ingenting å skryte av.
Jeg skulle besøke en kompis og forsøkte å finne Allingsåsvägen. Ei ung jente kom ut fra et hus med en baby under armen og en søppelpose, så jeg spurte henne.
Unnskyld, men vet du hvor Allingsåsvägen er?
Åh, nei, hun var så dårlig på sånt, hun ante ikke! Ingen anelse!
Det viste seg etterpå at vi hadde denne samtalen i Allingsåsvägen.
Det synes jeg minst en av oss burde visst, og kanskje særlig hun som bodde der.
Jeg skulle besøke en kompis og forsøkte å finne Allingsåsvägen. Ei ung jente kom ut fra et hus med en baby under armen og en søppelpose, så jeg spurte henne.
Unnskyld, men vet du hvor Allingsåsvägen er?
Åh, nei, hun var så dårlig på sånt, hun ante ikke! Ingen anelse!
Det viste seg etterpå at vi hadde denne samtalen i Allingsåsvägen.
Det synes jeg minst en av oss burde visst, og kanskje særlig hun som bodde der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)