MIN! MIN PLEN!

Jeg skulle ønske jeg var en sånn person som syntes det var helt greit, kanskje tilogmed helt fint, at den nye naboens sønn tar snarveien over vår plen når han skal til skolen. Eller noensteder overhodet tror jeg. Kanskje kunne jeg vært en sånn person som tenkte Å så koselig eller Dette knytter nabolaget nærmere sammen, men det gjør jeg rett og slett ikke. Og enda mindre tenkte jeg det etter at han sønnen har lyst med oss på laser når vi har vært ute og måket sne.

Og vi har ikke snakket så mye med de nye naboene, vi er på hils og smil men det har liksom blitt med det enn så lenge, og jeg har ikke lyst å starte det hele med å klage på sønnen Yes welcome very nice isn't the neighbourhood faboulous welcome and but could you perhaps ask your so to stop making tracks through our garden because we just planted a hedge and now that there is snow we can't see where it is and neither can he and when he is ploughing through the garden ha might very well step on and break the little twigs coming up and I don't want that and also it is MY garden and I feel his actions are violating that, what kind of behaviour is this anyway, and if you also could ask him not to shine at us with that laser because it is dangerous actually it is I can show you a report from the statens strålevern and atomsikkerhet being very clear on that yes welcome nice to meet hope to speak to you soon. 

Hvis han bare kunne sluttet så hadde jeg jo sluppet dette men om han slutter av seg selv er det nok fordi snøen blir for dyp og da kommer han til å starte til våren og da blir det fort sti på den vårvåte plenen så det er bare en UTSETTELSE. 

Det burde vært et nyttårsforsett å bli en sånn person som ikke lar seg affektere av at folk har laget seg en snarvei over ens plen, men det er dømt til å mislykkes, det er bare å innse at den type generøsitet ikke er oppnåelig for meg. Så da blir nyttårsforsettet å få slutt på det, helst ved direkte konfrontasjon og ikke med snublestrenger over tomta, som jeg kort har vært inne på.

Rapport fra romjula

Da har sønnen den enbårne og sinnsykt snørrete med langedragshosten dratt til utlandet uten sine foreldre. Finland, det er jo bare førti minutter med bil og de er vel tilbake før middag. 

 

Julen har vært en blanding av utstrakt sofaligging og middager med for mye mat hos diverse familier. Og en fest med påfølgende utstrakt sofalligging. 

Ingen tindebestigning her altså, men for min del har det aldri hørt julen til. Man kan synes det blir litt overkant slapt, men så kommer jo nyåret og da er man i det minste uthvilt.

Veier, veier

 Dagens dårlige:

-to av verkene som står i Luleå har blitt truffet av diverse publikumere og et har tildels knekt

-det var plutselig en vannlekkasje under vasken som ikke var velkommen i det hele tatt midt i julevask og julegaveinnpakning og forsøkekommeájour og dere vet

Dagens bra:

-vi er ikke lengre så veldig forkjølet og trapperamlerkroppen er nesten bra

-min niese Unni vers Unni bæsj Unni baby er ankommet de nordlige landområder

-det kan se ut til at jeg har solgt verk for flerfoldige hundre tusener i dag

Jeg tenker vi sier det bra slår det dårlige!

au hjelp dunkdunkdunkdunk snnrrrrrrrrk

Nå har sønnen den enbårne, min altså, ikke gud sin, gått hen og blitt ganske forkjølet, det hostes og skralles i brystbein og lunger og snørrpapiret flagrer ut av bokser og ned på gulv, og jeg, som intet immunfosvar har (jo, jeg HAR jo, men det er litt ufunksjonelt) er også syk, og i tillegg ramla jeg i trappa da jeg bar ned en pose gamle bleier og en stor myk dyne, som jeg altså havnet under, ikke oppå, takk flaksen, og så skal man spørre BRAKK DU NOE og da kan jeg faktisk si at jo, det gjorde jeg. Alle neglene på den ene hånden. Hvordan nå det gikk til, for jeg fikk ikke tatt meg imot, ettersom jeg bar på dyner og poser, jeg ramla på ryggen og skuldra og glei videre ned trappa, og er ganske lemster. Og har vondt i fingrene. 

Jeg ser for meg at det blir så som så med resten av julevasken, vi er riktignok to voksne, men jah, jeg ser for meg at det blir så som så med julevasken. For nå blir det sofaen en stund framover, og det er fint om sønnen den enbårne kan bli frisk snart og komme seg på skolen så jeg slipper å dele den med ham, for han er ikke så god til å være slapp når han er syk, og jeg vil bare være slapp i fred, takk. Om jeg kan komme med et ønske så er det å bli frisk til lillejulaften så vi kasta mattene ut til snevask, og deretter får pynta treet, men alternativt da, frisk til julaften så det blir julaften. Men det blir som det blir og man får bare se det an og slutte å bære ting i trapper iført ullsokker.

Det juler seg til

Jeg julevasker. Andre deler av familien julevasker også, men man trenger ikke så mange stoler for å stikke under det hele at dette absolutt er mitt opplegg. Andre deler av familien ser ikke helt nødvendigheten av skapvask. Men jeg mener at om ingen plutselig kom på seg å ta skapvasken og kjøleskapet og ovnen i juni, så er det fint å få gjort det nå. 

Over ser vi familiens man drawer, for den som er kjent med det uttrykket, og som av en eller annen grunn går under navnet man shelf i denne familien, enda det jo er en drawer. Her tømt. Nå tømt, vasket, ryddet og sortert. Ahhh, ro i sjelen.

Og kan jeg bare få si det, sånn ca en gang i året, at vi drikker alt for lite. Og for uvariert. Det hender jeg drikker en øl, men oftest rett av boksen, men altså herregud da menneske, vi har da ølglass i glasskapet! Og snapseglass og akevittglass og portvinsglass og sherryglass og hvitvinsglass og rødvinsglass og longdrinkglass og sånne bittesmå fingerbøl som de må ha drukket noe slags førkrigsbrennevin av før krigen, og sånne lange blomster på sinnsykt lang stett som jeg ikke aner hva noen har drukket hva av, og som dessuten har skår, og jeg burde jo kastet dem, men her er jo for eksempel teglassene etter bestefar. Russiske teglass. Bestefar hadde et helt eget forhold og en helt egen historie med Russland. De har jeg, og så tenker jeg på bestefar. Det er de fine konjakkglassene med konglestett fra Hadeland glassverk som tante Anne har gitt pappa, de var alltd uvenner og hun ga alltid pappa veldig fine og dyre gaver. Jeg tviler på at han noengang ga noe tilbake. Det kommer jeg vel aldri til å finne ut av heller. Det er drammeglassene min mor ga min sønn da han begynte på skolen. Utropstegn. Det er den ekstremt fargerike karaffelen jeg kjøpte til farmor, fra familien, på Hamar, men som jo ikke sto si stil med NOE hun hadde fra før, men som nå pliktskyldigst sto framme på skjenken da, og hva syntes hun egentlig om den? Det kommer jeg heller aldri til å få vite, 

og det er whiskyglasset jeg stjal på en uteplass sammen med min gode venninne M, for å sette ut en kompis av oss som brisket seg litt for mye. Og røyskattene til pappa. Mine, mener jeg. Og lass med russekrystall, altså krystallglass kjøpt på russetorget, hver siste torsdag i måneden. Før. Kommer det noen gang til å skje igjen, at torgkonene kommer hit som om ingenting har skjedd?

Og så har jeg bakt krumkaker. Jeg har jo steinalderovn så krumkakejernet funker fortsatt. Jeg føler meg som en viktig og funksjonell del av samfunnsmaskineriet når jeg lager trippel røre (husk: en kopp potetmel er ikke en cup, og kaffekoppene var mindre da oppskriften ble skrevet ned) og steker krumkaker til hele familien. 

Så kom det meg for øre at det finnes ELEKTRISKE krumkakejern.

Så kom det meg for øret at sånne her steinalderjern funker på induksjonstopper. 

Mhm. Jeg er kanskje ikke en så viktig del av julens samfunnsmaskineri som jeg hadde for meg, heller en ganske lettlurt en.

Jeg har også ryddet og vasket spiskammerset. Jeg elsker å ha spiskammers. Alt man kan putte inn der. men så når man skal rydde og vaske må man se litt nøyere på alt man har puttet.

Her, foreksempel, min samling med te. For det meste grønn te. Jeg er ikke så begeisret for grønn te, hvertfall ikke smakstilsatt, og egentlig drikker jeg jo bare en kopp Yorkshire Gold om moregenen og dett er dett. Og her har jeg en viss mengde te jeg a) ikke kommer til å drikke b) ikke kommer til å kaste, stående på spiskammerset. Russisk te fra Russland og kinensisk te fra Kina. Kjøpt på mine mange (to) reiser. Te fra koreanere jeg kjenner. OSV. (Se avsnitt om glasskap). 

Dette bærer galt avsted. 

I tillegg til julevaskingen hører pepperkakebaking og pepperkakepynting til juleforberedelsene. Før, da vi var en utslitt familie var det sjelden vi gjorde noe alle tre sammen, for anledningen til å kræsje langstrak på sofaen var alltid pri om den andre utførte Aktivitet med barnet, men nå som vi ikke er så katastrofepreget lenge gjør vi ting tre og tre sammen, og ikke er det bare koselig, men herregud så mye lettere det er å bake pepperkaker med barn når man ikke skal kjevle, stikke ut, passe på at de som er i ovnen ikke blir brent og deig som er blitt slapp blir lagt ut på verandaen og at barnet er underholdt og har utkjevlet deig og får til å stikke ut kaker, og har det trivelig og ikke stress og at man samtidig får tatt ut nødvendige deler til pepperkakehuset og at melet ikke ramler i gulvet og ikke noe brenner seg og deigen blir lagt kaldt og seks minutter i ovnen pr brett og pepperkaker på rist og kjevle kjevle til barn, er deiegen lagt kaldt,

og SÅH mye bedre i år. Pepperkakehus, pepperkakeromferge med pepperkakeastronauter og pepperkakejuletre og vanlige pepperkaker ble stukket ut og stekt og ikke stress og fred og frøyd. 

Og pepperkakelykter. For det er så koselig og lukter så godt 

og sjelden er jeg så glad for at jeg forlot min karriere innen design som når jeg setter sammen årets pepperkakelykter. Det blir ikke pent. Men jul blir det jo.

 

Minusgradene

I dag da vi sto opp sto det -27 grader på gradestokken, og da gleder man seg jo stort til å gå på jobb, særlig fordi man skal over en molo, men ifølge vimplene ved turisthotellet (i motsetning til hotellet for de fastboende? hvorfor kaller vi det turisthotellet?) trakk det ikke fra sør og det er da i det minste noe. Men -27 er upraktisk når man tilhører de gåendes skare. Det er også upraktisk når man ikke har motorvarmer. Når har vi nå fått det da, men vi går når det går å gå, for å si det sånn. 

I løpet av frokosten steg det til -24, og det er iallefall en mental forskjell, men varmt er det fortsatt ikke, og vi har en upraktisk og smal L-formet gang, der alle konstant er i veien for alle, særlig han som sitter på gulvet og bruker gooood tid på å både ta på dressen og glemme at han egentlig skal ta på dressen, ikke vet hvor halsen er og må ta av seg dressen igjen fordi han hadde glemt å ta på ullgenseren, særlig han er i veien for alle, særlig når han plutselig befinner seg på kjøkkenet for å fortelle om en oppfinnelse Donald Duck har gjort istedet for ute i gangen for å ta på seg dressen, i praksis er han jo ikke mest i veien akkurat da men også i prakis må han kle på seg først for foreldrepersonlighetene kan ikke stå i fire lagg ull og vattert boblestoff og vente på at noen skal ombestemme seg med tanke på hvilke votter som sitter best rundt håndleddene, så i prakis må folk gjøre det i de skal i riktig rekkefølge. Og så er barnet påkledd og ute av veien og så er det mannen og til sist er det en selv og da er klokken litt for mye og man har litt for liten tid til å få på seg overtrekksbukser, finne ullsokker, lete frem nøkler og pengbøker og alt annet man må ha og som også har befunnet seg ute i gangen sammen med dresspåklederen/donald duck, og man er varm og svett og man har på seg så mye klær at det er vanskelig å få bøyd de rette kroppsdelene nå man prøver å dra på seg skoene.

Og når man kommer ut etter de andre, står the Stig der med sparken ved overgangen, og ærlig talt, har man bodd i Finnmark i mer enn to måneder så vet man at det ikke er særlig sparkeføre når det nærmer seg minus tredve, men må er den med og da skal såklart barnet sitte på, for hva skal man ellers med spark, og ikke er det særlig lurt at barnet skal sitte i ro og ikke bevege seg når det er så kaldt og ikke er det sparkeføre så jeg må DYTTE sparken ned til skolen, ikledd fire lag ull og vattert boblestoff, og så må jeg drasse sparken helt over til øya, og en spark i minus tredve (-24) er like praktisk som en sykkel på stålis, det er ikke noe annet enn et ekstra tranposrtmonent man må transportere på ikledd fire lag ull og vattert boblestoff, så å ta den med føles som den dårligste avgjøreslen som er tatt på disse breddegrader siden noen syntes Boris Gleb var et åkei bytte for hele Grense Jakobselv, men det var nå deres avgjørelse det da.

 

Og så er man på jobb, og det som er litt upraktisk her er at jeg jobber i et slags glassbur, så jeg kan ikke skifte til arbeidsklær på kontoret, men det viser seg at det er såpass kaldt på kontoret at fire lag ull og vattert boblestoff kanskje ikke er helt bortevekk heller. Desverre har jeg jo ikke hatt på ull-BH, som er en ting som eksisterer, og med god grunn, og man blir jo svett av å drasse på spareker oppad bakker og nedad bakker, men jeg ser for meg at å gå i ullbh en hel dag ikke hadde bidratt til økt livsglede, og det der med å få skiftet osv...

 

 

Men det ligger fire mandariner her og vi har kaffemaskin i gangen så litt etter litt begynner det å bli åkei og jeg føler at jeg kanskje kan tilgi mannen for det med sparken og muligens har det også blitt tatt dårligere avgjørelser både før og etter det med Boris Gleb enn akkurat momentet med spark. Muligens. Og nå er jeg jo på jobb og det er vel også en glede i livet. Så dah. 

Og akkurat da jeg kom ut døra i morrest kjente jeg følelsen og lukta av skarp kulde i ansiktet, og det var noe så riktig og velkjent med det, noe som er innebygd i meg, og det er vel følelsen av hjemme, det også.

Hjerte, hjerte og enda et hjerte og et STORT hjerte på det og jah slenger på et hjerte til

Noen ganger får man en fin telefon, ut av det blå. Noen ganger ringer det en kunsthall man føler er over ens nivå og sier vil du ha en soloutstilling. Noen ganger ringer det noen fra en stipendkomité og sier gratulerer. Noen ganger ringer det noen og lurer på om du vil jobbe med regjeringskvartalet. Men noen ganger, noen ganger ringer det noen fra familien, det lille du har igjen i den etterhvert svært uttynnede familien, så ikke den nærmeste familie, men mer på sånn firemenningsnivå, og sier du den hytta di som du ligger og bekymrer deg over om natten og som du ikke får noen snekker til å ta tak i for den ligger utfor allfarvei og uten vei vann strøm og avløp, jeg drar ut neste helg og ser på hva som må gjøres og så gjør vi en avtale og så fikser jeg det.

Og jeg må bare si at da velger jeg den telefonen fra familien førti av ti ganger og jeg vet at pappa ville vært usannsynlig stolt hadde jeg kunne fortalt om alle de der andre telefonsamtalene, men han også ville vært gladest for at familien hjelper meg med det han ikke selv rakk å gjøre ferdig.  

FOR en fin fredag det ble. 

Nei nå ble jeg glad. 

PLOPP!

I dag burde jeg åpne champagnen. Eller proseccoen eller cavaen eller hva det nå er jeg har råd til å drikke. Tjukk flaske som sier PANG når man åpner den. For i dag fikk jeg min siste lønnsutbetaling fra Kulturrådet, avdeling statens kunstnerstipend. Nå håper jeg jo ikke at det blir den SISTE-siste, men iallefall er mitt treårige arbeidsstipend nå over og man bør benytte seg av alle anledninger til å feire, store som små begivenheter, begynnelser og avslutninger. 

Takk til statens som holder seg med ordningen statlige flerårige kunstnerstipend. Selv om jeg bare har skrevet om ræksjua og førstidspensjonering de siste dagen har denne finansiseringskilden i mitt kunstnerskap gjort meg enormt effektiv. Takk til de som var jury den gang som syntes det var på sin plass at akkurat jeg fikk en av de to prosentene med flerårige stipender de hadde til utdeling. Takk til flaksen. Takk til den det måtte angå.

Nå håper jeg jo såklart at det kommer et nytt min vei i april, men det er kansje litt mye å håpe på. Det føles absolutt fortjent, og det er vel derfor man håper, men man skal huske på hvor mange det er som fortjener det og hvor få det er som får. 

Jeg skal nok klare meg en stund uten. Men jeg vil gjerne ha. Men det går bra uten. Men det hadde vært fint å få. Men de fleste får ikke. Men jeg hadde blitt glad. Ogsåviderepådenmåten.

Nå er jo ikke offentliggjøringen før i april (søknadsfrist i oktober, jedorias, det tar sin tid, det skal de ha) så det er jo ikke akkurat noe jeg trenger ha fremst i pannebrasken. 

Jeg vil ha champagne fremst i pannebrasken.  

Hurraformeg!

INTERNAL DEBATE pt 100000

Det som skjer når man bestemmer seg for å være førtidspensjonist et par dager (eller var det én?) men så i den umiddelbare eftertid må være hjemme et par dager med spysjuka, er at man istedetfor å føle seg som en strålende priviligiert førtidspensjonist føler seg som en slask som har gitt opp alt arbeid. 

I morrest tenkte jeg at nei nå er det over, nå kommer jeg meg på jobb, men så kjente jeg også at jeg slettes ikke er på topp, men jeg ville at NOEN ANDRE skulle si at jeg kunne være hjemme. Kanskje statsministeren eller arbeidsministeren eller ordførerern kunne ringt. Så sa the Stig det, og det holdt, så nå sitter jeg på sofaen og føler meg upigg, men det er rart det der, det er det jeg sloss mest med, retten til å ikke gå på jobb. Dette er innlegg nummer ett tusen i serien. 

Jobber jeg nok til at det går rundt? Jepp.

Jobber jeg noen gang mye mer enn andre? Jepp.

Jobber jeg noen ganger mye mindre enn andre? Jepp.

Og det burde holdt, men hver eneste fridag må veies og debatteres og finnes verdig. Jeg er litt lei av meg selv på det punktet. Det er jo ingen andre enn meg selv som kan finne balansen, jeg har ingen kolleger eller sjefer eller bedriftsleger eller ett eneste annet menneske som kan fortelle meg om det blir litt mye i svingene. 

Nå har jeg fyrt i peisen og sitter under et ullteppe og skal se et par episoder av Game of Thrones og om magen slutter å minne meg på at den er en del av organismen så skal jeg gå og gjøre ferdig en julegave i kjelleren.

OG DET ER HELT GREIT.

Og det er helt greit.

Og det er helt greit.

Året for oss og dem

Mitt barnelille strever litt med matematikken for tiden. De har om året. Kalenderen. Klokken. I lekse i forrige uke skulle de dele inn et årshjul i årstider. Konsentrert og nøyaktig førte han piler fra januar, februar, mars og april til vinteren. Mai da? Det er jo vårvinter men det var ikke noe alterntiv så da ble det vår.  Juni er vårsommer men ble også vår. Juli og august fikk piler til sommer, mens september ble høst siden høstsommer manglet. Høstvinteren var OGSÅ uteglemt, herregud så sløvt av skolebokforfatteren, men han tegnet en pil fra oktober til vinter. November, desember, vinter. 

Men på skolen hadde de gått gjennom dette og januar, februar og mars er vinteren. April er vår. Mai, juni, juli og august er sommer. Septemer og oktober er høstmåneder, november og desember var ganske riktig vinter. Jendor sa at alle ungene hadde ropt og protestert til dette, men fått beskjed at sånn var det. 

I dag skulle han skrive ned hvilken måned han var født i. Så skulle han skrive hvilken årstid dette var. Og hva han likte å gjøre da. 

Åh, da ble det brann i hodet til dette lille vesen. Han har bursdag i april. I følge skjemaet er det vår. Og rundt bursdagen sin liker han å fiske på isen, kaste stein på isflak, ake og gå på ski. Og lage snøhule i dungen utfor huset. MEN SÅNT GJØR MAN JO IKKE OM VÅREN! Så skulle han viske ut alt? Finne på? Og hvilken vår snakker vi om? 

I morgen er det foreldrehjemsamtale på skolen, jeg tviler på at dette er en av de tingene det er meningen vi skal ta opp.

a HAH

Jo men dere vet folk som får mørketidsdepresjon? Lysmangel og alt det der? Jeg har lest gjennom blogginga fra desember i fjor og jeg kjenner meg igjen for å si det sånn. Jeg er potte sur, akkurat som nå, og jeg tror faktisk jeg er en sånn som lider av mørketidsirritasjon. 

Eller så er det bare resten av verden som lider av mørketidsTEIT. 

 

Men det kan også være at det kanskje er meg.

zåååm bieh bieh bieh zåååmbieh

Jeg har et ikkesovende barn. Det har jeg alltid hatt. Han sov vel ikke en hel natt før han var tre, så var det en grei periode, men han var vanskelig å legge også da, det tok et par timer, så har det vært en periode der han gikk mye i søvne og man måtte springe rundt om natten og hanke ham inn, så var det en periode der han ikke gikk i søvne, der han var lett å legge, han kom riktignok inn til oss hver natt men hvilket barn gjør ikke det, og vi tenkte halleluja, så var den toukersperioden over og nå tar det timesvis å legge igjen og jeg vil bare sove, men det kan jeg ikke for jeg har ikke fått lagt mitt barn enda. 

I går sovna han 22.30, da stupte jeg i seng etter å ha klargjort morgendagen som er i dag, og så er jeg jo likedan skapt som mitt barn, så da fikk ikke JEG sove, og så kom han uansett inn og la seg på min plass sånn 23.30 og i natt har jeg sovet både for lite og på for liten plass.

 

Jeg tror vi har en 1.60- seng. Det burde gi hver person litt over 50 cm, som ikke er å breie seg skikkelig ut akkurat, men det er nå 50 cm da. Men så er det sånn at han minste enten vil ligge HELT inn til enten den ene eller den andre, og da driver man å flytter litt på seg så man får litt luft, og han flytter etter, så flytter man litt på seg, og han flytter etter, og så har man malt seg inn i et hjørne, eller en remse heller, man har ihvertfall tilkjent seg selv de ytterste 20 cm av madrassen og må støtte seg på gulvet. Her hender set at man står opp og legger seg på midten og begynner dansen på nytt, bare andre veien, til forelderen som ligger på den siden står opp og legger seg på den andre kanten. Osv.

Eller så ligger han på midten med en fot og en hånd ut sånn at han kan kjenne (i søvne) at vi begge er der, men det fører stort sett til at han havner helt på tvers i løpet av natten, og da kan man få seg et spark i hodet. Da kan man ta hodeputa og legge seg med hodet i fotenden. Uansett ligger man ikke så mye i ro og sover som man skulle ønske fordi man må jobbe med HMS-situasjonen gjennom hele natten.

 

Er det rart man er førtidspensjonist i ny og ne. 

Men nå er det verken ny eller ne og man skal ikke overdrive så nå er jeg trøtt som en rakfisk og på jobb. Hurra for meg. 

 

jjeeehh.

Ikke sånn jeg hadde tenkt det

Jeg er litt overrakset over at det er mandag i morgen. Bare fordi det var lørdag i går betyr det vel ikke at det ikke kan være lørdag i dag og? Og da er det søndag i morgen. 

 

Men nei. 

Ikke helt klar for den, kjenner jeg. 

 

Man førjulsførtidspensjonister seg

I dag tar jeg en dag som førtidspensjonist. Noen fordeler må man jo ha med denne jobben og dette er den. Dessuten vet man jo ikke om man blir pensjonist, ikke med den arvede genetikken, så det gjelder å passe på. 

Life goal: bli penjonist.  

 

Day goal: Henge opp julestjernene! For en gang hadde jeg hengt dem opp da Jendor kom hjem fra barnehagen og han ble så glad og syntes det var så koselig så nå prøver jeg å alltid overraske med julestjernene. 

I flertall, det tenkte jeg på da jeg fant dem fram, ingenting er i entall lengre. Nå har man opptil flere i hvert vindu. Man begrenser seg aldri mer. Ikke jeg heller, selv om jeg fant den første vi hadde, en enkel hvit i papir (for det var sikkert trendigst da) og så er den åpenbart satt sammen av det vi hadde av ledninger og pæreholdere. Det var den gangen det, da vi ingen penger hadde, og nå har vi kanskje mindre penger enn mange andre, men i den store sammenhengen ekstremt mye mer penger enn de aller fleste og også fem julestjerner.

Jeg tror vi bare hadde én julestjerne da jeg var barn, men jeg kan ikke helt huske den. Én stjerne, for det var jo bare en. Folk hadde den ene. Den som ledet de trevisemenn, mener jeg, den var jo ikke fem. Jeg husker ærlig talt heller ikke julen som en sånn ekstremt koselig tid, for jeg er jo skilsmissebarn, og før det blir skilsmisse er det enormt mye krangel, særlig i ferier, sånn at det kan bli grunnlag for skilsmisse på et senere tidspunkt, og kanskje var jeg et ekstremt sensitivt barn, (for jeg er jo en veldig sensistiv voksen,) som reagerte på alt av stemningsskifter med den indre katastrofealarmen, men kanskje var det heller sånn at jeg ble en ekstremt sensitiv person av å vokse opp sånn, hvem vet, og ikke spiller det noen rolle heller. 

Nå vil jeg gjerne ha det rent i jula, og julsestjerner er også koselig, men RENT, og the Stig kaller det litt nedsettende for julestresset mitt, at, skal vi ha julestresset i år? men jeg pleier å svare at når the Stig ikke vasket kjøleskapet i august uansett, så synes jeg det er greit å få gjort alt før jul så vet man at man ikke trenger tenke på sånt i ferien. Jeg vil pynte også altså, kanskje mest fordi vi har barn, men ikke bare, og det kan man gjøre sammen når desember har kommet eller som nå for eksempel første søndag i advent nå som vi er en normalfamilie med normalenerginivå og ikke en sorgogdødfamilie med minusenerginivå som henger ut en lysslynge utfor trappa 12 desempber, der halvparten ev lysene er svarte, desember 2018, det var da, sånn er det ikke nå, og jeg sier "ikke bare" i setningen om å pynte fordi vi har barn, for barnet går i overdrift og vil gjerne at vi skal henge alt mulig han klarer å finne på vegger og i vinduer og fra tak, og jeg vil helst ha julepynt, jeg vil ikke sitte hele jula og se på en nødtørftig påtegnet dorull (blå spiral m tusj) som er påklistret fire fyrstikker med elektrikertape (en for hver søndag i advent) og to skjell og en halvperlet ødelagt fisk, nei det vil jeg ikke. For i tillegg har vi vinduskarmene fulle av a) vikingskip av kopipapir, lego og elektrikertape, b)bunkers, delvist sammenrast, av kopipapir og elektrikertape, c) gamme, av kopipapir og elektrikertape, d) pokémon, glemt arten, av jerseystoff og nabbiperler, og e), f), g) og h) i samme stil og bilbanen som tar hele stua. Jeg sier ja såklart til utplassering og dandering, for vi bor jo her alle sammen men det ser jo mest ut som rot og skrap og det står overalt. Hvor skal julepynten jeg har arvet stå??? Jeg vil ha fin julepynt stille stående i vinduskarmer gjennom jula, ikke en halv melkepakke.

Og ja, jeg spør jeg også, hva er det som skjer når du pakker bort en julestjerne med en fullt fungerende lyspære en gang i januar, og når den pakkes opp sent i november så har den sluttet å virke? Der nede i en normaltemperert kjeller? Hva skjedde? For eksempel den trettende mai klokken ti over to, tenkte lyspæren da Okei, dett var dett! og ga opp? Hvorfor?

Og sånn sett passer det bra å ta dette på førtidspensjonistdagen, da kan man gå og kjøpe nye pærer, man kan bli stille og privatrettslig rasende der nede i kjelleren, på den som fikk beskjed om å gå ned med julestjernene i januar og som i stedet for å legge dem i eskene meket JULESTJERNER slengte dem inn der det var plass, mellom, over, bak, man får i ro og fred lett etter dobbeltstøpsler og skjøteledninger og jordet og ujordet og hva er greia der, har man ikke fått kontroll på det ENDA, i 2022? men kan også fjerne et par kreasjoner av elektrikertape og kopipapir og håpe at man ikke blir oppdaget.

Arbeidets lyst og lede

Da det suste som varmest rundt ørene her i sommer var mantraet Bare februar/mars kommer, da blir det rolig, da skal jeg puste. Så visste jeg at jeg hadde en rimelig stor solo i april, så det var løgn, men det var også litt sant for akkurat i midten av februar var det ingenting som brant ihvertfall. 

Og nå er det februar/mars allerede! På en måte!

På den måten at både det jeg hadde på planen akkurat nå og det jeg skulle gjøre i februar er avlyst. Februar er utsatt til neste år (gjett om alle verdens kalenderprodusenter blir overrasket der,) og nutidens stress er helt avlyst. I februar skulle jeg hatt en utstilling på et ganske sentrumsnært sted dit man må ta ferge og når man går av fergen er veldig få vaksinerte. Der. Skulle jeg ha utstilling. Men det har vært veldig mye uklarheter og rot og nå måtte jeg og de to andre kunstnerne si i ganske klare ordelag at man kan ikke begynne å planlegge en utstilling to måneder før åpning, ihvertfall ikke når det skal være jul og nyttår inni de der to månedene, men uansett ikke faktisk, så å komme her og si Hvordan kan dere finne ut hva som passer sammen i denne utstillingen, det går ikke, for produksjonsperioden har gått fra oss. For lenge siden. Nå blir det det vi har. Og så ble det klokken ti en kveld innkalt til zoom neste formiddag klokken 9.30 og da sa en av de andre at dette nivået av organsiering forteller meg at vi skal utsette denne utstillingen, og det hadde hun rett i så nå er altså februar 2023 blank og fin i kalenderen. 

Og så er jeg spurt om å sitte i en av kulturrådets komiteer, og det foregår på den måten at du blir spurt av en sekretær om du kan tenke deg, men så er det et råd som bestemmer, og så får du aldri vite hva det ble til, men om det kommer en helvettes masse søknader på kontoen din ca første nov så skal du gjøre jobben, gjør det det ikke så skal du ikke sitte i den komitéen. Nå er det 24. november så jeg tolker det dithen at jeg ikke sitter i den komiteen. Jeg synes selve organiseringen også her er helt tåpelig, for man vil jo gjerne vite hvordan ens eget liv henger sammen sånn at man kan henge resten av det sammen. Men nå forholder jeg meg til at det ikke blir noe arbeid. Og da har jeg jo FRI! Jeg tjener ikke ganske mange penger, det er minus, men det er en veldig tung, tidskrevende og slitsom jobb, så det er pluss. 

Når jeg sier at jeg har FRI så har jeg liksom fri til å jobbe da. Men det er jo det jeg vil. Med litt mindre trykk enn hva jeg har gjort siden april/mai. For det trenger jeg ærlig talt. 

Og så ble det sånn!

 

Større, alt skal være større

Jeg har latt meg intervjue.

Av et ordentlig magasin med papir og lesere og alt, men åkei da, muligens ikke med det største nedlslagsfeltet.

Og så ville de ha et pressebilde og så har jeg egentlig ikke det lengre, jeg har på en måte vokst ut av det jeg har, det er mer av en løgn enn noe annet, og jeg har jo en kjærest som er fotograf men der er problemet at han synes jeg er fin uansett, eller, som en venninne sa, det er jo vanligvis ikke et problem, men når man vil ha et pressefoto der man ser skapelig normal ut så er det det. 

Så da har jeg brukt dagen i dag på å ta et nytt, og det er ikke det jeg blir gladest av, og det vises veldig godt, hvertfall på de første bildene der jeg står på verkstedsgulvet og er liten og tjukk og tverr, men så gikk jeg over til å ta bilde i et speil jeg fant på et lagerrom og lånte inn til meg selv, for da har jeg litt mer kontroll, og det viste det seg at jeg ikke hadde, for da jeg sendte bildet til magasinet sa de bare STØRRE og har du sett hvorfor er det så lite og jeg må jo ha kommet bort i noe for jeg skjønner ikke hvordan jeg havnet i den oppløsningen, mindre enn mobil, så nå må jeg gjøre alt på nytt i morgen, og jeg som hadde sendt tre alternative bilder til tre alternative venner for å få hjelp til å velge bildet og det var konsensus og alt.

 

Sukk

not a reason to remember den 21ste november

I dag er det mandag. Det vet kanskje alle, da. Jeg hadde et zoom-møte klokken 08.00 (pga andre deltager i Australia) og da passet det jo fint å ta en hjemmedag. For jeg blir så glad av hjemmedag, når jeg passer på å ikke skulle fylle dagen med sånt som jeg uansett ikke kommer til å få gjort = dømmer meg selv til å mislykkes og føle på mislykketheten, helt unødvendig,

så

i dag har jeg zoomet, fyrt i ovnen, trent litt på loftet, gjort sistatsjekk på et intervju (forskjellen på å ikke ville være for førende og forførende, folkens), så skal jeg ringe en kollega som ikke svarer på mail, og så skal jeg gå over utgifter og inntekter (det gjør jeg egentlig løpende så det handler mest om å åpne et dokument) og så evt justere forskuddskatten. Det er mulig jeg soser bort hele dagen uten å komme til det punktet og da kommer jeg til å føle på mislykketheten helt unødvendig, for det er ikke et overveldende vanskelig eller arbeidsomt punkt, det er vel bare å gjøre det, 

og

så skal jeg skrive en mail til snekkeren som jeg ikke gleder meg til, for, sur dame men god tone, sukk, så det tar jeg heeeelt på slutten av dagen sånn at jeg ikke trenger å forholde meg til svaret sånn med en gang,

 og veve litt mer. Det kan jo bli en fin dag det. 

11.30. Elleve tretti. Som i en halv time etter elleve og nesten tolv.

I dag sov jeg til 11.30. Det tror jeg ikke har hendt siden jeg var student. Jeg måtte se veldig lenge på klokka. Det var ikke helt uten foranledning da, jeg måtte stå opp klokken åtte for å ta en hodepineteblett (eller hodepille, som Jendor sier) og den hadde egentlig ikke noen særlig virkning. Men 11.30 følte jeg meg ganske pigg, eller det er vel en overdrivelse, men iallefall uten hodepine, og våknet for å ligge og stirre forskrekket på kokken en liten stund.

Og vi måtte jo rekke biblioteket og kafe og fretex og sånt som jeg og Jendor gjør på lørdager så det var bare å komme opp av sengen og ned på kjøkkenet og ned i den verbale oversvømmelsen av minecraftanekdoter og oppfinnelsesforklaringer min sønn er, og der ble jeg heldigvis reddet av the Stig som antydet at mamma er ikke helt klar for det der enda, men vi kom oss da både på bibliotek og julemesse og nedad bakker og oppad bakker både med og uten brodder og hjerter i halser. 

I går fikk jeg den gaven det kan være er å gjøre et annet menneske veldig, veldig glad. Jendor har en kompis fra Ukraina som han ikke klarer å uttale navnet til, og de har heller ikke noe felles språk men de har veldig glede av hverandre og kompis har vært her (det viser seg at ukrainske barn kan bli litt ovemannet av ideen om lørdagsgrøt) og Jendor har vært der og jeg sendte med ham (og the Stig, ansvarlig forelder ved utveksling) en liten kasse med stiklinger sist gang, og himmel og hav så glade særlig bestemora til kompis ble. Helt over seg og på gråten. Og jeg er glad jeg ikke var med for da hadde jeg blitt på gråten og det var jo bare en kasse med stiklinger, noen jeg hadde hatt stående og en del jeg bare klipte rett før avfart. Vi skjønte det sånn at hun kanskje hadde syntes det var så fælt å resie fra plantene sine da de flyktet. Jeg hadde mest tenkt at det er hjemmekoselig med planter i et nytt hjem, og det er jo femti/femti, mamma for eksempel ville nok ikke blitt særlig glad. Faktisk hadde jeg fått en av stiklingene av henne fordi hun hadde fått den av en venninne og bare jaja og gitt den videre til meg ved første anleding. Så det var jo flaks og jeg ble så glad. Det er jo ikke så ofte man klarer å gjøre andre helt over seg. Og dette var jo helt uten innsats.  

I morgen skal vi både henge opp utelys og bake scones av restene av lørdagsgrøt og spille wii som familieaktivitet og lage fiskesuppe så da er det om å gjøre å ikke sove til 11.30. Men et tror jeg skal gå greit altså.

Gravlys, lys og mørtna

Jeg er ikke så ofte på pappas grav. Før ville jeg ikke, nå kunne jeg tenkt meg å være der litt oftere men den er så langt unna. Men i går var vi på kirkegården for å legge blomster på grava til pappaen til the Stig, det er to år siden han døde. Og pappa ligger rett i nærheten så da gikk jeg etter en stund og tente et lys der og. Og la merke til at noen har vært og forsynt seg av gravpynten. Det sto en høy metallblomst der, det er en veldig liten grav så jeg har satt opp den og en lykt for at vi skal klare å finne grava når sneen er kommet. Blomsten er det eneste man ser om vinteren. Og nå har noen vært og tatt den.

Folk altså. Jeg liker dem ikke. 

 

I går før vi skulle på kirkegården var vi rundt og lette etter sånne mega packs med gravlykter. Og jeg hørte meg selv si at vi må ha en big pack og det hørtes ganske trist ut. Men sånn er det jo. Gravlys er forbruksvare i mitt hjem.

Nå går sola snart ned for vinteren. Det er vel i overimorgen kanskje, men det er så overskyet nå at jeg tror vi har sett det siste til den. Til helgen skal vi henge opp utelysene. Og kanskje kommer snøen også snart, bakken er stivfrossen, men det er bare glatt og mørkt. Jeg vil ikke henge opp utelys før sola har gått ned, jeg vil liksom at sola skal vite at vi setter pris på den så lenge den er her. Og så, når den ikke lengre kan se det, henger vi opp lys mot mørket.

Jobbelijobb!

-Skal vi leke jobbemanna? pleide sønnen min å si da han var mindre. Nå er det sannelig lenge siden jeg har lekt jobbemann, eller dame som er mest nærliggende for meg, men nå er det verken plutselig fridag eller desibelproblemer så da er det jo bare jeg selv som står i veien for en produktiv dag så her sitter jeg på atelieret og fryder meg. 

I går var altså forsikringsmannen hos oss, og hadde noen føringer for snekkermannen, som er bra, for vi har kommet litt utav det med snekkermannen, han er veldig trivelig men nå har det vært så mye styr så det føltes ganske trygt at noen andre sier noe om hva som bør gjøres når man ikke lengre stoler hundre prosent på det snekkermannen sier (som forsåvidt hadde kommet med samme forslag, så det er sagt, han hadde rett). Forsikringsmannen mente snekkermannen burde få litt fart på det, og det er bra, for snekkermannen har sagt at han ikke har tid før til våren, som i hans tilfelle da vil bety sommeren, som blir til høst, og da har det kommet vann inn i taket i to og et halvt år og jeg kan ikke forstå at det er bra for en bygningskonstruksjon.  

Nå er det altså en slags fremdrift i det prosjektet, som er bra. I det minste. 

Og så våknet vi i morrest av at det var så saaaaaatans varmt over alt og der vi hadde gått og lagt oss i Normal Innetemperatur Minus, våknet vi i innetemperatur Saltørken Pluss, og det betyr at fyringsanlegget har gått gaiken IGJEN, så der er det ikke framdrift, bare bakdrift, og problemet er, bortsett fra det åpenbare problemet, at man ikke helt vet om dette skal fikses av en rørleggermann eller en elektrikermann. Men fyringsanlegget står og jubler på 80-90 grader og det skal vel stå på rundt 40, så ingen er fornøyde og de som bor i huset er nervøse, og kanskje blir dette året da vi river ut hele anlegget og erstatter det med panelovner. Etter  åha brukt penger på å bytte pumpe, ventiler, termostater og så videre.

Vi har snakket litt om å ikke kjøpe julegaver til hverandre, men heller unne oss noe felles, og da står det litt mellom panelovner, takkonstruksjon på loftet eller å rive en vegg i yttergangen og gjøre den mer funksjonell, men da spør jeg, mine damer og herrer, er det det man vil ha i julegave: en masse helsikkes arbeid og huset fullt av handtverkere? Nei det er det kanskje ikke. 

Jobbemanner nei takk. Eller jo takk, men nei takk til administreringen av dem og etterarbeidet med å ta tak i alt de har gjort feil. Og nei takk til å bygge ny gang selv forkledd som en form for gave. 

Vi kanskje skal kjøpe oss en gulvmatte heller. 

 

Det er ikke helt enkelt å sitte der matt og varmirritabel i saltørkenen sin og dra på seg ullgensere og overtrekksbukser, det er egentlig det siste man vil legge til i miksen, men det er et stykke å gå til jobb og det blåser kaldt over moloen, bortsett fra i dag viste det seg, for det er 4,5 plussgrader, speilglatt, steinhard is med vann på, og strødd på bilvei men ikke fortau, så takk til den som oppfant brodder og gjorde dem tilgjengelig for et bredt publikum.  

Og takk til kaffemaskinen på jobb, som jeg ublygt forsyner meg av etter å ha vært utsatt for forrige ukes EVENT. 

 

Sånn. Da skal jeg jobbe litt.

Falt inn i fridager

Jeg har litt uventet havnet midt i en langhelg. Først måtte jeg jo ta fredagen fri pga desibel på arbeidsplassen, og så var det heisann hoppsan plustelig planleggingsdag på skole og SFO på mandag. Og i dag da? I dag kom forsikringsselskapet innom klokken ni for å sjekke hvor dårlig det egentlig står til med taket som det har kommet vann inn i siden mars 2021. 

Vi fant vel egentlig ikke ut av det. Men forsikringsmann hadde endel føringer for hvordan snekkermann skal gå frem i sitt fjerde forsøk på å rydde opp i det så det var vel positivt på sin måte. 

Og så kunne jeg ha gått på jobb. Og det gjorde jeg ikke. Fooooor....rutinen var brutt. Eller jeg vet ikke. Jeg har ikke noe enormt behov for en hjemmedag. Men kanskje deter litt delig med en hjemmedag en dag man ikke behøver det. Jeg tar jo ikke fereie som vanlige folk, så det kan jo være greit å passe litt på, hvodan det nå er meningen at man skal gjøre det. 

I dag har jeg lyst å veve. Jeg har en hovlevev jeg håper jeg drar frem på noe tidspunkt, jeg burde egentlig hatt den på jobb for det er så greit avbrekk, og så burde jeg renne helt nye skalleband til stesøstra mi og en ny veskerem til meg selv. 

Vi får se. Plutselig er klokken tre og man sitter fortsatt i pysjamas og piller på mobilen. Det er det som er med fridager, de styrer seg selv.

Småløgn

Åkei det var ikke helt sant. Jeg var like sur, men jeg syntes det var litt pinlig. Men NÅ. Nå er jeg litt mindre latent rasende.

Hmpf

 Åkei jeg er ikke like sur i dag.

Når Kirkenes ikke leverer

I dag er jeg sur for tusen grunner. I utgangspunktet var jeg litt sur fordi det ikke gikk an å dra på jobb, ihvertfall ikke for å jobbe der, det hadde helt sikkert gått an å være der for å sitte med hørselvern på og spise boller, men det var nå ikke det jeg ville da.

Så vi bestemte oss for å dra til Hesseng for å bruke gavekortene vi fikk i april når nå jobbing var utelukket for oss begge uansett. The Stig vil ha skisko, og egentlig jeg og, men når skisko koster FEMTUSEN kroner er ikke det noe begge kan få i samme kalenderår så jeg taper mine med lerretstape et par år til tenker jeg.

Og uansett hadde de ikke i størrelsen til the Stig. Og ikke ante de når de fikk inn. Før jul? Etter jul? Hvor ofte skal man dra til Hesseng å/og sjekke? Hvorfor har ikke en nordlig sportsbutikk skisko når det er vinter i nord? Og ikke var det så lett å få hjelp heller for som ganske vanlig er her i byen så skjønte ikke hun som jobbet der egentlig hva vi sa, og jeg skjønner at det må være vanskelig å ha en jobb der du ikke skjønner hva som blir sagt til deg, hele dagen, men det er også ganske slitsom som kunde å ikke kunne forvente seg hjelp fordi du vet at den som skal hjelpe deg ikke skjønner hva som foregår og /eller blir sagt.

Og da dro vi for å lyxa till det lite med lunsj på Johnnys lunsjbar, eller Johnny's Lunsj bar som han selv foretrekker å stave det, siden vi uansett hadde tvangsfri, men har du sett, der var det utsolgtfor det vi egentlig ville ha, og hun som jobbet der skjønte ikke helt hva vi sa osv, så da dro vi for å hente mine nye lesebriller på Synsam, og jeg var egentlig litt overrasket over at de kostet over fem tusen, men så innså jeg at da de bare spurte Oghvilkeglassilduha? Sikkertdemduharideandrebrillene? da jeg bestilte dem, da var det egentlig et lurespørsmål, for jeg har hatt veldig dyre spesialglass i de vanlige brillene mine, for å slippe å også ha lesebriller, som optikeren mente jeg burde ha nå, men det husket jo ikke heg for det er fire år gamle briller, og det er noe med Synsam, jeg føler meg alltid lurt der, men nå har jeg lesebriller til over 5000 da, og jeg merker overhodet ikke noe forskjell, men jeg vet også det er litt tidlig å konkludere etter en halv dag, så la gå, uansett, i historiens kronologi er jeg akkurat ferdig på Synsam og går på Cubus for å kjøpe votter til en syvåring, og, pent oppdratt som jeg er, står jeg i kø som jeg skal, men alle er ikke like pent oppdratt og DET VERSTE JEG VET er folk som sniker i køen, og det nestverste er butikkansatte som lar det skje, og jeg ble høymælt og gikk fra varene, men jeg burde jo marsjert etter den eldre damen "som måtte ha longs til han Lars" og butikkdamen og røsket tak i fru Lars og snudd henne rundt og sagt HØR HER FJESKKJERRING! KEM SIN TUR VA DET! BARE SVAR FOR DU VET DET GODT! og det var ikke noe vits å beklage seg til betjeningen over behandlingen, for de skjønte ikke helt hva jeg sa, så nå sitter jeg her og angrer på at jeg ikke bare maltrakterte køsnikeren verbalt, 

og så fikk jeg mail fra snekkeren, som nå to ganger har lovt å få noen andre til å ta oppgaven men nå hadde en fjerde måte han selv kunne fikse det på, 

og så har jeg prøved å bruke lesebrillene litt mer og har vondt i hodet, 

og jeg har kommet igang med fysioøvelsene igjen etter å ha vært syk, og det er nå rart med det men jeg har alltid mer vondt i knærne når jeg gjør styrkeøvelser enn jeg har når jeg ikke får gjort dem, men akkurat det kan jeg kanskje ikke laste Kirkenes for da, 

men, åeh, og ikke aner jeg hvordan det er meningen jeg skal bli blid igjen noengang heller.

Jeg er grei

Det er liksom et mål i livet. Å være grei. At jeg klarer, alltid, å ikke være den som ødelegger dagen til noen uansett hvor vel fortjent det føles det og da. For man vet jo ikke.

Jeg synes det går sånn passe. Jeg klarer fint å være grei, men det fører til at de jeg er grei mot - de som det føles mest rettferdiggjort å ødelegge dagen til, der og da,- ofte utnytter dette. For det er de som er drittsekkene. 

Eller ikke alltid drittsekkene, men kansje de som trenger det mest. Eller de som er minst vant til å ta hensyn. Og så videre. Forskjellige folk.

Nå sitter jeg her og er grei, har åpent studio på en konferanse som overhodet ikke har noe med meg å gjøre, og hadde noen fortalt meg at at de skulle plassere et PA-anlegg rett utenfor døra mi så jeg måtte stå midt inne i lyden fra folk jeg ikke ser men som stotrer ivei på hakkete engelsk på en scene rett utenfor mine blendede vinduer, uten pause i to dager, uten ørens lyd og hjertets fred i to sekunder på rad, så hadde jeg kanskje sagt at da får de vel betale for to tapte arbeidsdager? Sånn ble det aldri.

 

En annen jeg føler jeg er grei mot er snekkeren min, som jeg forsåvidt har en grei tone med fordi han forsåvidt er en grei fyr, men som jeg føler mer og mer har gjort et skikkelig kukstøkke med arbeidet med huset mitt, og det er jeg som sitter igjen med skjeggete postkasse for jeg har forsåvidt forsåvidt vært ganske grei. Nå har jeg hatt vann i taket siden snesmeltingen 2021 og selv om snekkeren forsikrer meg om at det ikke gjør noen egentlig skade, så kjenner jeg jo mer og mer at det ikke nødvendigvis er noe jeg skal stole på. Bare sånn der av mitt gode hjerte liksom. 

Og vann bak foringer, og en veranda som har ramlet ned av veggen. 

Nå har han reparert det utette taket 3 ganger og det kommer fortsatt vann der det ikke skal være, og jeg kan jo heve kjøpet...men jeg vil jo være grei med folk.

Og så vil jeg at folk skal være grei med meg. 

Jedorias altså.

Edit: nå kom det en fyr inn på atelieret bare for å snakke i telefonen sin. På mitt atelier. Der jeg prøver å jobbe.

og HEPP

For dere som sitter og lurer på om det er ENDA mer av det samme, så neida, i dag er jeg på jobb. Og jeg har jo, for hvilken gang må Metusalem vite, vært så irritert på meg selv i det siste som har hatt så lite fres på atelieret men se der, nå som jeg er ferdig med å være syk jobber jeg som vanlig. 

Jeg skjønner aldri når jeg brygger på noe. Jeg tror alltid det er normaltilstand.

Her på atelieret, eller ikke HER inne da, på huset, gamle sykehuset, skal det være noe event og de har prøvd å freshe det til litt med blått lys overalt og man cave-bonanza i alle kroker. Som er det du får når du bruker fraflyttede sykehusmøbler til å lage små koselige miljøer.

Jeg har sagt ja til å ha åpent atelier men jeg har også sagt at jeg går hjem når jeg ikke gidder med/ hvis det ikke går an å jobbe. De prøver å vinkle det dithen at det er en kjempefordel for meg å få vist meg frem men jeg sa rett ut at dette gjør jeg for å vær grei. Tror ikke det er så mange kunsthallsjefer og gallerister i gründermiljøet i Finnmark.

I morgen altså: grei. Så får vi se fredagen.

Enda mer av det samme?

I går følte jeg meg temmelig pigg og shaina kjøkkenet som har lidd under énforeldrestyre, i dag var planen å komme meg på jobb men nå ligger jeg her i sofaen da. 

Jeg føler meg ganske pigg, så gjør jeg noe, så føler jeg meg temmelig upigg.

Jeg tenker også at det er ganske sjelden jeg har det som nå, det er ikke noe som MÅ gjøres, så jeg får bare ta disse dagene her da. Det er ikke noe stress. 

Bare litt kjedelig. Jeg holder fortsatt på med sesong én av game of Thrones, men i dag skal jeg også prøve å komme meg en liten tur ut av huset, det må da være mulig. 

Og så skal jeg sende én faktura, det var gårsdagens plan, men har du sett, der gikk hele gårsdagen uten at det ble gjort, og det er ikke fordi jeg er så urimelig syk, det er fordi jeg er så urimelig lat. 

I dag skal jeg prøve meg på mindre urimelig lat og i morgen skal jeg prøve meg på jobb.

Fortsetter litt til med det samme.

Ja men det er jo ikke så fryktelig interessant å skrive om å være syk.

Ikke å lese om det heller egentlig. 

Jeg er sliten og slapp og orker ikke gjøre så mye. Om jeg gjør noe blir jeg kjempevarm i evigheter og anpusten som en belg. Jeg har ikke egentlig noen symptomer på noe som helst, jeg er bare ubrukelig. Og varm. Og alt klør. Og jeg har kort lunte. Og har lyst på vin.

Jeg har sett litt av House of Dragons men ærlig talt. Så nå har jeg begynt på Game of Thrones igjen. Den har jeg jo sett før så da kan jeg jo bare spole over alle de ubehagelige scenene. Perfekt måte å se serier på. 

Og det er mulig det med vin er en bivirkning av å se GoT for fader ullan som de drikker. Jeg orker ikke egentlig drikke vin. Men om kvelden får jeg lyst på én liten veldig kald øl. Og så vil jeg ha marsipankake men det er det ingen som har kommet med. 

Jeg har muligens bittelitt vondt i halsen som gjør at jeg klassifiserer dette som "forkjølelse". 

Jeg har ingen overhengende deadlines som gjør det stressende å være syk. Jeg har en familie som er bittelitt lei av at jeg enten er bortreist eller syk, men jeg synes det er en overdrevet påstand. Jeg har mange adre tilstander. Snart frisk nå, så blir alle bittelitt mer fornøyde.

a HAH!

 I går begynte jeg på et inlegg om hvor helt hinsides trøtt jeg var og at det eneste jeg egentlig ville gjøre var å plukke måsegg (ikke sesong, liker ikke måsegg) og at jeg egentlig var for trøtt til å være på jobb og hvorfor går man da på jobb når man er selvstendig næringslivende uten en deadline, men så begynte det å demre for meg at hele denne opplevelsen av verden rundt meg og meg selv i den egentlig hang sammen med at jeg var i ferd med å bli syk, så da gikk jeg den halve timen gjennom blåsten for å finne en seng å legge meg i og der har jeg vært siden.

Ikke kall en spade for en spade da for da blir de lei seg

 UNGDOMSprogressive briller altså. Jeg lo høyt rett ut.

Ferdaminne

Fortalte jeg forresten om flybussen i Luleå? Luleå har ingen egen flybuss. Det kan jeg tilgi dem. De har en vanlig rutebuss som drar forbi flyplassen og den kommer opp om du googler flybuss, og om du begynner å skrive flyplass i søkefeltet på ruter på Länstrafikkens hjemmesider kommer Luleå Airport opp automatisk. Så det funker. Og når man ankommer Luleå og skal ta bussen inn til byen så kan jeg også tilgi over en lav sko at de ikke har noe system på plass for å hjelpe forvillede turister med å komme seg av på rett plass. Andre steder sier de jo sånn "Nå kommer vi til Storgata, det er nært Scandic, Fillaveien hotell og Storesmell turisthotell. Neste stopp er..." men her må man vite selv og nullprosents bebreidelse på det. (Ok kanskje ti prosent egentlig.) Men! Når man skal DRA fra Luleå! Da kan man ta samme rutebuss, og da kan man ta den fra Busstasjonen, Shopping eller Smedjegatan var det vel. Busstasjonen føltes som et sikkert kort, rett ved hotellet og det føltes også som minst mulighet for forvirring ang gå på rett buss og finne rett stopp. 

HA

HA 

HA.

"Busstasjonen" er nemlig ikke i dette tilfellet selve Buss-stasjonen. Det kunne man jo trodd. Der man kommer slepende på sin trillekoffert til bussasjonen og begynner å lete etter riktig plattform, som i rutetabellen på nett heter "Läge B" men som ikke samsvarer med plattformer, avgangstavle eller geografi. Heldigvis er man av den nervøse og forsiktige typen og møter opp i god tid og forvirret innser at ifølge alle tavler på busstasjonen så går det ingen flybuss. "Busstasjonen" er nemlig et stopp. Ikke busstasjonen. Hvis dere skjønner. Og det stoppet ligger ikke på bussastsjonen, men bak, over på andre siden av en liten vei.

Der skal man stå. 

Og heldigvis sto det et annet menneske der, under et lite busskur som rett nok var merket "Busstasjonen". Som jo stoppet het. Og heldigvis hadde det mennesket med seg trillekoffert som fikk rett lampe til å lyse opp i mitt på dette tidspunkt forvirrede indre kart. DER skal man stå. Takk til Länstrafikken for den. Altså hva tenkte dere der? 

Jeg har lyst å spørre en gang til i versaler men det er greit. Jeg vil bare si at der kan dere godt tenke om.

Her, nå, ok

Nå er jeg tilbake på atelieret og for første gang siden jeg flyttet inn her, er jeg her uten overhengende timeplan+oppgave. Det har gått veldig i ett med deadlines og forsendelser og oppgaver og lite tid til å bare drive med mitt. Det har vært så mye jobb at jeg ikke har hatt tid til å jobbe.

I dag stuller jeg bare rundt. Jeg har sett litt på ting. Flyttet litt på ting. Laget en kopp kaffe som ble veldig svak. Vært ganske trøtt (etter spysjuka, men det virker som de andre har klart seg TAKKGUD for han på syv sikter så dårlig) og vært litt sånn deilig planløs. Jeg og the Stig tok en tur oppover i etasjene for å lete etter et trillebord. Det er en veldig fin ting med å være her. Det er et svært gammelt sykehus med diverse greier etterlatt, fra ringpermer til mikroskop til operasjonsbord til oppvaskbørster, så er det noe man trenger så er det ofte mulig å finne det. Det blir en slags skattejakt. Nå er jo skattene etter noen måneders vandring i gangene ganske godt kartlagt, men plutselig er det nye ting som er skatter.

Og så er jo alt avklart og vi FÅR LOV, men det kjennes likevel litt hemmelig og ulovlig og vi lister oss rundt. For det blir så mye artigere da. Eller egentlig fordi det er et svært tomt bygg som ser litt sånn postapokalyptisk ut og da blir man stille og forsiktig pr automatikk. Særlig når dørene har en tendens til å gå i smekk bak deg.

Vi fant trillebord og et brett til å ha over kokeplater og plasthansker og en tekanne jeg ombestemte meg på. 

Så vet jeg jo at jeg burde komme igang med litt almenn kunstproduksjon, men man skal ikke undervurdere viktigheten av å ligge brakk. Så det trenger ikke være i dag. 

 

Den kjærligheten familien føler for deg

når du eeeendelig kommer hjem etter å ha vært på farting i månedsvis og nå bare skal være hjemme, og har kofferten full av artige gaver, men

også har med deg en omgang med spysjuka fra familien i Oslo.

blast from the past, and snow from the...flow

Det var veldig, veldig, veldig, VELDIG lenge siden Tanakofta har påpekt at jeg ikke har blogget.

Det har jeg ikke. Hun lurte på om jeg var i Stockholm enda. Det er jeg ikke, jeg har vært noen dager i Oslo for å treffe familie der, men det ble nå litt redusert da ettersom familie hadde spysjuka og halsbetennelse.

Så null poeng for timing. Og nå er jeg hjemme. Snøen har så vidt kommet, men jeg har noen greier på fjellet jeg vil hente før det blir helt borte under snøen, så der var timingen bedre. Jeg rekker det.

I dag måtte jeg egentlig jobbe hardt hele dagen, men jeg har bare jobbet halvhardt for jeg er, som the Stig forutså, på dette tidspunktet bittelitt sliten. Menj eg har skrevet på en tekst som skal inni et australiensk magasin, hei tulleengelsk, og så har jeg startet på det tredje fakturaprogrammet for året, som er tøvete, men de legger jo ned over en lav sko så hva skal man gjøre. 

Og så har jeg fått i oppdrag å handle inn middag til den egne familien som ble helt over gjennomsnitlig glad for at jeg kom hjem, og når blir det fint å bare være her. Tilogmed min og the Stigs planlagte kjærestetur til Berlin, som nå atter en gang er avlyst, er jeg nesten glad for er avlyst, for nå blir det fint å bare være her. I ro.

sthlm

Nå er jeg i Stockholm. Om en halvtime skal jeg gå ned i resepsjonen og møte A og S. Jeg har ikke sett dem på seks år. De er blant mine beste venner. 

Det var veldig rart å komme innover med toget og alt var som før, og om noen hadde bedt meg forklare dem hvordan man tar seg fra t-centralen til Medborgarplatsen hadde jeg ikke helt visst, men når jeg nå vel var på Arlanda gikk det bare tjopp tjopp og jeg visste hele tiden hvor jeg skulle. Det vil si, jeg hadde helt glemt at det fantes en stopp som het Medborgarplatsen så jeg gikk av på Slussen og slepte kofferten min helt fram.

Og så fikk jeg et rom, høyt oppe og med masse bylyder og det blir bare fint. Problemet med rommet i Luleå var vel egentlig at det var helt stille til døren sa boBOOOOM eller noen hostet deg i øret, her er det mere jevnt. Det er lettere. Og jeg vil jo være sammen med Stockholm og da får Stockholm gjerne bråke litt.

I morgen skal jeg dra til den plassen der jeg skal stille ut i sommer, og etterpå skal jeg bare gå rundt og se på Stockholm. Jeg har gjort det allerede, bittelitt, og jeg kjenner ikke umiddelbart at jeg må flytte tilbake hit. Det er fint at Stockholm er her, og det blir fint å være her litt mer, men jeg må ikke  umiddalbart bare bo her som livets eneste alternativ. For jeg hadde glemt hvor slitsomt det er at ingen skjønner hva du sier. Og når man begynner å tenke på svorsk flyter det liksom ikke helt på i normaltilstand for å si det sånn. Såh. Men det er strålende å være her.

Skulle valgt poké bowl

Hva gjør dere da? Jeg jobber jobben, i går tok jeg nok en gang buss fra steder jeg ikke visste hvor var (i Boden) til steder jeg ikke visste hvor var (i Luleå), men bussjåføren spurte om det var ungdomsbillett så jeg gikk i pluss. 

I natt måtte jeg kle på meg og stå opp og be de som hadde en høymælt og veldig nattlig samtale ved inngangsdøra, eller vent, utgangsdøra, for de sto inne, om å være stille, på svensk, men nå har jeg fått byttet rom så i natt håper jeg det blir sovings. 

I dag har jeg ikke tatt buss, men trasket fra hitet til ditet og det er jo det jeg foretrekker, og satt opp verk, og snakket med folk, og lett etter sånt jeg ikke vet hvor er som hyssing og saks og klemmer og det hele, og det er ikke så verst, men etter som jeg har sovet så lite lugger det liksom litt i maskineriet men maskineriet det er meg og jeg gjør nå mitt beste JEG da. 

Jeg har savnet Sverige veldig merker jeg. Sveeeerige, så fin du er. Og Nooooordsverrige herregud du er fin. Det jeg ikke har savnet derimot er å snakke svorsk. Nå tilogmed tenker jeg på svorsk og det er ikke mitt favorittmål så det har jeg hvertfall ikke savnet. Jeg skulle ønske folk skjønte hva jeg sa som jeg skjønner hva de sier, men sånn er det ikke.

I dag var jeg så tidlig ferdig og ikke skulle jeg ta noen buss heller, så jeg rakk å spise middag, og jeg er jo i en by der det burde være mulig å få tak i sushi uten majones, så jeg bare gikk ut av døra på hotellet og gikk til jeg kom til en sushirestaurant som jeg googlet med telefonen og den hadde fått best av alle stjerner i hele Luleå eller hvordan man nå skal formulere det, og jeg inn, og jeg sushi, og jeg som jo var klar for en stille middag i et hjørne mens jeg gikk gjennom noen av bildene jeg har tatt i dag, jeg klarte å velge en rett som ble servert med et helt jævla halvmeters kisrebærtre på palisander, og, jeg tuller ikke, FLYTENDE NITROGEN sermonielt helt i en kanne som boblet og splutret og røyket, og folk aaaaah og ooooh og tok bilder og filmet

og jeg var ikke klar for å deale med det i det hele tatt, jeg ville sitte stille i en krok.  

Jeg måtte ha en øl.

I morgen blir det pizza.

Luleje

Og nå sitter jeg i Luleå og tror egentlig jeg skal være en plass om ca seks minutter men jeg vet ikke hvordan. 

Flyturene gikk greit, det var faktisk skikkelig rart å se Arlanda igjen, tenk at jeg har bodd der, om ikke akkurat på Arlanda da så iallefall en plass som gjorde at jeg var veldig mye på Arlanda, men nå var det å nå flyet til Luleå, jeg hadde presisert at jeg ville ha bilett med lang ventetid på Arlanda men det var blitt borte i kommunikasjonen, men jeg rakk det. Ganske sulten rakk jeg det for nå var det lenge siden jeg hadde spist. Og vel framme i Luleå hadde jeg fått beskjed om å ta buss, ikke taxi, men så viste det seg at det var en time til bussen gikk, og taxi måtte man ha forhåndsbestilt, og da hadde jeg skikkelig ikke spist. Og så var det bare en halvtime til bussen gikk, for jeg skulle visst ta en annen buss, men det er egentlig også lenge, og jeg visste ikke hva stoppen het for selv om jeg hadde fått beskjed om å ta buss var det ingen som hadde sagt hvor jeg skulle gå av, og det er jo esensiell informasjon, men bussjåføren hjalp meg, og nå var jeg skikkelig sulten, og da jeg kom fram til hotellet var det ubemannet og jeg måtte gå til et annet hotell og jeg trasket rundt i Luleå midt på natten i timesvis med rullekoffert med småspiker og var skikkelig sulten.

Ok, kanskje ikke akkurat i timesvis. Og klokka var vel bare ni. Men jeg var skikkelig sulten. Og så fant jeg hotell med resepsjon og måtte traske tilbake i timesvis midt på natten (noen minutter, ni på kvelden) og rommet var ikke veldig rent og jeg er plassert rett ved ytterdøra så hver gang noen går inn eller ut, og det har folk behov for å gjøre HELE TIDEN natten igjennom, sier det beBOOOOOOOM inne hos meg og jeg våkner. Og jeg har vindu ved inngangspartiet og selv om jeg har gardiner så ingen ser inn og lukket vindu står det folk ca 100 cm fra hodet mitt og røyker og prater og det er liksom ikke så beroligende. 

Og jeg hadde følt meg så lur, der på Gardermoen, for jeg kjøpte en flaske vin og tenkte den blir bra å ha på hotellrommet. Mmmm hotell! Men på hotellrommet var glasset på badet så skittent. Og jeg fikk meg ikke til å drikke av flaska. Men! Jeg hadde jo med en kopp fra selveste Ivalo som jeg skulle gi til min niese Unni Vers Unni Bærsj! 

Jeg drakk vin av den. 

Nå må foreldrene vaske gaven før den kan overberæres til baby. 

Nå er det ca seks minutter siden jeg skulle vært en plass men jeg vet ikke hvor. Jeg håper noen får det for seg å ta kontakt og at jeg ikke må ta enda en buss jeg ikke vet hvor går fra, hva heter eller hvor jeg skal av for det er ikke mitt komfortområde. 

Men i det minste er jeg ikke skikkelig sulten for det var ganske ok frokost på hotellet.

Lang dags ferd mot mer normale arbeidsforhold

Ja nå sitter jeg her da og er på farten til Luleå. Da må jeg dra til Oslo og så må jeg dra til Stockholm og så må jeg dra nordover igjen. Jeg har knappest vært i Sverige siden jeg flyttet derifra, det vil si jeg var jo der ca en måned etter at vi dro for å sette opp en utstilling i Västerås (og her må jeg alltid konsentrere meg for mener jeg egentlig Västertorp...? men Västertorp er en stopp på t-banen med to bruktbutikker og et konditori så der var det ikke) og så var jeg og mamma en liten jentetur og så har jeg vært her. 

Og nå når jeg bare har VÆRT der, kommer ting til å roe seg litt og jeg har ikke tusen ting som må avsegstyres samtidig men kanskje tre, og det vet jo alle mennesker at tre ting er overkommelig. Jeg gleder meg også til selve det å være der, men samtidig som jeg er det må jeg skrive og sende inn årets søknader om arbeidsstipend, og de er jo liksom bare årets viktigste jobb. Så det er litt ok om jeg får det til. Altså jeg klarer ikke tulle med det en gang JEG MÅ KLARE DET. For hvis jeg ikke sender inn en søknad står jeg uten årsinntekt til neste år. Og et kan jo være jeg gjør selv om jeg får sendt en søknad, men sjansen for suksess henger jo sammen med om man faktisk får søkt. For å si det sånn. 

Så da må jeg få sitte på hotellrommet med hentemiddag og skrive og redigere bilder og være lur. Men også henge opp ned etter lilletærne og sette sammen 6-7 verk på tre dager samtidig. 

Og når jeg kommer hjem, så er det der sirkusmomentet over. Utstilling oppe, søknader sendt, da skal jeg bare forberede neste utstilling på nyåret, lese tusen søknader, utvikle meg som kunstner og sånne ting. Sånne mer vanlige ting. Ja, og skrive en artikkel for et magasin, det må jeg ikke glemme.

Men overkommelig som sagt. 

Det gleder jeg meg til.

En foreløpig (ord jeg har glemt) men slags analyserende oppsummering

Åkei da. Jeg tror at grunnen til at jeg ble så frustrert over å bli forstyrret hele ferien igjennom var fordi jeg hadde lagt opp til at neida det kom jeg ikke til å bli. Jeg hadde pakket alt klart til forsendelse før jeg dro til Tromsø tilogmed, jeg hadde sagt i fra for over seks måneder siden med påminning for tre måneder siden at frakt er litt utfordrende her nord, jeg hadde sagt ifra at dette er en travel tid og jeg drar til Luleå om kun korteste tid, dato og dato og dato, og jeg hadde sagt at jeg var i Finland akkurat nå og opptatt. 

Det var bare ingen som tok noe av dette til etteretning.  

Så da var det jo bare å fylle skjegget med postkasser. 

 

På en måte koster det meg ingenting å si til en kunsthall at dette går ikke, beklager, det blir for mye stress for meg og det var ikke meningen at jeg skulle ha alt dette arbeidet, jeg trekker meg, men samtidig så heier jeg jo på alle små kunsthaller på fjellhyller og nes og man vil jo ikke være diva.

Bare at akkurat nå hadde det vært fryktelig deilig å ta frem divaen i seg og si 

vettu nei takk. 

I dag har jeg forsøkt å ha vanlig helg men jeg kan liksom ikke standhaftig vente til mandag med å ta tak i ting, så litt kortbeluntet har jeg vært. 

Nuvel.

Tirsdag drar jeg til Luleå og det gleder jeg meg til. Fordi jeg er en tilhenger av et slags nordlig fellesskap, fordi jeg synes de er så trivelige, fordi det blir deilig å ha det huket av så jeg kan ta tak i neste del av programmet med klarere sinn. 

Og også ha litt mer tilstedeværelse i mitt eget sinn. Det gleder jeg meg aller mest til

Ferie dag tre

 Som betyr hjemfart. Vi har hatt det fint. Jeg har fått litt vennligsinnet kjeft for ikke å la arbeidet være igjen hjemme. Dette er mailer jeg har fått som jeg har måttet forholde meg til:

-underskrive kontrakt NÅH

-kollektive forhandlinger rundt dårlige vilkår i kontrakt

-forsikringer fra visingssted om at dårlige vilkår egentlig ikke gjelds

-ny kontrakt med bedre vilkår fra forsikringssted som må undersriver NÅ NÅ NÅ

-svar fra meg om at det tar jeg tidligst mandag

-spørmål fra visningsted rundt frakt: (som jeg sa for to måneder siden eller mer at de måtte begynne å jobbe med) Er flyfrakt greit?

-flyfrakt betyr at jeg må pakke om, (presisert i ny mail) for flyfrakt behandles som stein og betong og ikke kunst

-spørsmål om jeg kan få snekret transportkasser til flyfrakt

-svar fra meg om at da må jeg rekke å regne på mål, ta inn tilbud fra snekkere, få kassene produsert, pakke om og sende mellom den 21 og 26 oktober og det er ganske tight. Særlig når jeg egentlig er ferdigpakket

-et par telefonsamtaler om samme

-mail ut fra meg til snekkere om dette er mulig plis?

-oppfølging av samme

-4 flybiletter jeg må sjekke om stemmer

-4 flybiletter som stemmer som må videresendes til kontakt på visningssted

-en flybilett som må kanselleres

-og når man nå er i gang, litt spørsmål om transport mellom steder i Luleå og Boden. 

-spørsmål om spiker

Men vi har også badet og spist pizza og shoppet på Kukkeli. Men jeg må jo åpebart øve på å ha ferie. Og det gleder jeg meg jo til. Autoreply og out-of-office blir det da.

Ferie

Jeg og familien (den selvlagde) er på ferie i Finland. Det er jo ikke sånn vi pleier å gjøre så nå bare pakket vi oss i bilen og dro. Én natt i Ivalo, en i Saarisälka. Som ble to, for i Saari er det et bittelite badeland og Jendor som har vært uhyre skeptisk til vann syntes det var helt fantastisk så da benytter vi anledningen og bader en dag til. 

Noen andre som benytter anledningen er absolutt alle jeg skal jobbe med fremover som må ha underskrifter og fraktforslag og godkjenninger og planer i DAG, og da tenker jeg faktisk bare at da burde du sendt det for en uke siden. Jeg er på ferie. I hele TRE dager. I utlandet. Uten datamaskin.

Det er ikke så lett å forklare Ivalo eller hvertfall ikke dragningen mot Ivalo, men det er jo et veikryss man bare kjører forbi, eller så stopper man toppen på Alko, så det å ha det som destinasjon er litt forlokkende. Å kjøre FORBI butikkene i Näätamö...herregud da er man jo på vei på ferie! Ivalo er på en måte som Kirkenes, men i innlandet. Masse tomme lokaler men større enn man skulle tro på grunn av omlandet. Ivalo har to store dagligvarebutikker (mye større utvalg enn Kirkenes), tre bruktbutikker hvorav en selger grindvever, og en maskinvarebutikk. Ivalohuset er en sjamanbutikk. Og dett var dett.

Tror jeg. Perfekt sted for shoppingferie. Julegaver til alle på den lokale Lapland Shop!

Saarisälka er et helt rendyrket turiststed, bygd opp rund skisport og badeland, men nå lillebroren til Levi som har mer skisport og større badeland og ikke er så mange flere timer å kjøre, så litt i bakevja, men fortsatt total turist, det er ikke noe lokalbefolkning her, det er en liten landsby av spisesteder, souvernirbutikker, utleieleilgheter og hoteller. Enormt fascinerede. Av litt uklar grunn.

I morgen skal vi kjøre hjem, men vi skal innom Alko og S-Market. Siidamuseet og duodjibutikken på Sajos tok vi på vei hit. 

Og så er det å halvirritert svare på tusen mail når vi kommer hjem. Og så er det å dra til Luleå. 

Jeg har nok fått min kvote av hotellfrokoster når jeg kommer hjem fra den turen. Og da blir det fint å være hjemme en stund.

Fremdrift på stedet hvil

Nå er jeg tilbake på atelier nr 1, det er enormt rotete her, på grunn av alt som ble flyttet og nedstøvet da de la inn ventilasjon, men jeg kjenner at det er nå litt deilig å være inne i byen og ha utsikt mot verden, og ikke der ute på øya med utsikt mot et atrium og andres bakhoder i deres kontorer. Så jeg vil jo ikke si det opp egentlig, men jeg har ikke råd å ha et atelier bare fordi det er nært Joker. Åzånn.

Men jeg har heller ikke tid til å si det opp akkurat nå, og nå kommer snøen, og sommerdekkene er rusta fast i tilhengeren.

 

Så det er ikke noe løsning på noe, men nå sitter jeg iallefall her og har høstferie, det vil si, jeg skriver søknader og har aller nådigst fått en dag fri fra høstferien fra familien for å få det gjort ("Seriøst?") og jeg prøver å få det til å gå strålende, men foreløpig har jeg bare fått sendt inn en søknad, til samene, og det var med feil CV og der fremstiller jeg meg (pga årstallsblindhet) som om jeg allerede har stipend, og da får man ikke noe, så nå har jeg sendt dem en mail og spurt om jeg får trekke deretter endre deretter sende på nytt. Så er det en til, til de andre samene, men den skal sendes over post og da må hvert vedlegg printes og det vet jeg ikke om jeg får tid til så de går kanskje ut i år da. 

Og så er det de norske stipendene, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre med dem men jeg vil si jeg i det minste er i stadiet "godt i gang" og så er det bare å finne tid til å avslutte igangsettelsen, når nå det blir.

Det er travelt og det blir rotete i hodet og i tillegg til å sende søknader med vedlegg som framstiller meg selv som veldig lite trengende, har jeg forsøkt å få et visningssted til å bestille flybilletter til meg på gitte datoer uten å noen steder oppgi datoer. 

Jeg driver og rydder litt på atelieret samtidig, de skjøre store tingene, for jeg skal låne deler av det ut til en kunstner i nød, obs, låne, ikke leie, for man skal hjelpe sine kunstnervenner i nød, så nå får nå Dima jobbe her en stund da og så har jeg litt mindre dårlig samvittighet for stedet selv om det egentlig ikke løser noe som helst. 

Og i morgen drar jeg på høstferie med familien og da er det arbeidsforbud.

Hverdagselektroniske problemer som metafor på livet som går bedre

Jeg henger igjen i Sverige på telefonen uten at noen kan fortelle meg hvorfor. Alt monitært kommer opp i SEK men det er egentlig det eneste praktiske problemet. Til nå. Nå har vi også installert Familiy Link og da får ikke mannen være med i familien siden han bor i Norge. Barnet bor også plutselig i Sverige. Dette har ikke voldsomt sto innvirkning på hverdagen, men vi prøve å avinnstallere family link her for en stund siden sånn at jeg kunne få prøve å flytte hjem. Og elsker ikke dere også når man følger en 68-punkters framgangsmåte listet opp av Google der pkt 67 er "velg land i nedtrekksmenyen" og der er det sannelig ingen nedtrekksmeny, bare SVERIGE med store bokstaver. 

Og fortsatt egentlig ingen krise, men det førte til at vi logget børnus av nettbrettet og avinstallerte hele ham fra google (sånn at mor skulle få komme seg løs av den bindingen og flytte sitt digitale seg hjem) men så husket vi verken brukernavn eller epost og måtte opprette ny epostadresse, og de to beste for hans navn er tatt, og dem er det vi som har tatt men vi kommer ikke inn der lengre for ingen av oss husker hvor vi skrev ned passordet. 

Og nå er vi igang på google igjen, med den tredje adressen, og det har vært litt styr og man sitter med telefon og Family Link og et groskittent nettbrett og venter på koder fra andre enheter og finner på passord og legger inn apper og hodet går i brann for hele tiden står det en overivrig syvåring og fyrer av delvis relaterte spørsmål og helt ikkerelaterte spørsmål og gjenforteller historier fra youtube og man holder på med disse passordene og avkrysningsboksene og gir ungen beskjed om å være stille og det husker han i ca tre sekunder og på andre siden av bordet sitter mannen og prøver å koble seg selv på family link og det gjør han ved å mumle alle alternativene halvhøyt i listeform og så spørre høyt HVILKEN SKAL JEG VELGE og det vet jeg jo ikke jeg ettersom jeg ikke er inne i hodet på den mannen og mumling er en overvurdert kommunikasjonsform, 

og det slår meg at sånn har livet opplevdes noen år, akkurat sånn, det drar fra alle kanter og man har ingen konsentrasjon eller kontroll og det piper i alle enheter og ingenting fungerer som man har blitt forespeilet og man kommer ingen vei, og nå synes jeg ikke det er generelt sånn lengre.

Og det er jo bra.

Men jeg blir likevel irritert på de som ikke har vett til å la meg få jobbe i fred bare noen sekunder for akkurat denne situasjonen akkurat nå er akkurat sånn.

Nå har barnet en ny googlekonto, 

jeg bor fortsatt i Sverige, 

mannen får ikke være med i familien pga geografi, 

nettbrettet legger alt på det innebygde minnet og ikke det svindyre eksterne som vi har kjøpt og lagt inn og er seigt og langsomt, 

og jeg fikk ikke komme inn på min egen blogg for jeg var for ung og det til tross for at jeg hadde byttet bruker 68 ganger og sagt at JEG ER MEG så nå er han som er for ung avinstallert fra denne maskinen og nå håper jeg det ikke har noen ringvirkninger.

Hallaisen

Jeg tenkte jeg bare skulle melde inn til bloggerforeningen at jeg ikke har dødd på konferanse. 

Muligens var det en ganske...eh, spesiell? opplevelse som jeg kommer til å ha med meg en stund, så sånn sett er jeg glad jeg gjennomførte, men ikke nødvendigvis noe jeg kjenner jeg må gjøre så masse. 

Nå skal jeg egentlig ha høstferie, men jeg blir på noe tidspunkt melde inn til famlien at jeg faktisk blir nødt til å jobbe en av dagene, og jeg tror ikke det blir tatt i mot med glede ettersom den andre foreldrepersonligheten ble syk den dagen jeg dro (og holdt tyst om dette for at undertegnede foreldrepersonlighet ikke skulle engste seg unødvendig eller komme hjem) og fortsatt er syk. Timing er cruxet. Sånn at man ikke blir helt Tårnfrid.

Om nå det er mulig å unngå.

stressnivå: medium minus

I går var jeg i den litt pussige middagen samtidig som jeg egentlig ville være hjemme og pakke for Tromsø for det hadde jeg ikke fått tid til for jeg måtte lage middag og bestille hoteller i Ivalo og kontakte folk i innland og utland, og dere vet når man, eller det vet jeg ikke om dere vet, men vet dere når man liksom bare er bestilt med fordi man er same, og man kjenner at man går lei? Litt sånn middag var det og jeg ville hjem og pakke. Men the Stig briljerte. Og jeg var stressa og bakpå helt til flyet gikk, og så var det greit. Nå sitter jeg på et hotell i Tromsø og skal være med på en type event som ikke helt er min greie, men det er greit. Jeg er her. Jeg gidder det jeg gidder. Jeg bor på hotell. Jeg gjør mitt beste og mitt beste er det jeg gidder, ikke A+. Og det er kake i spisesalen mellom tre og fem og jeg har slengt inn en søknad som en kunsthall ville jeg skulle slenge inn, snart skal jeg se på programmet og finne ut hvor det er meningen jeg skal være klokken seks. Så tar jeg det bit for bit til jeg skal hjem.

 

 

stresser opp stresser ned det er min egen flo og fjære

I natt drømte jeg at jeg hadde sagt ja til to soloutstillinger med en måneds mellomrom og plutselig innså at jeg jo ikke kom til å rekke å gjøre begge, og dessuten gikk snart flyet til amerika, jeg burde allerede vært på flyplassen men hadde ikke pakket enda.

I våken tilstand synes jeg ikke det er noen vits å sette meg ned for jeg spretter bare opp igjen, ikke fordi jeg har noe å gjøre men fordi kroppen mener det ikke er ro til å sitte ned. 

Men i går kom to hyggelige karer fra Luleå og hentet kunsten min, og det var noe med dem,  jeg kjente bare at noooord, det er det riktige stedet å bo. Og så hadde jeg et zoom-møte med en annen kunsthall, etterpå pakket jeg kunsten som skulle til dem for jeg har innsett at selv om den ikke hentes før om en måned kommer jeg ikke til å ha tid til å pakke på et senere tidspunkt og plutselig var den pakket, målt og veid. Nå står den klar. To visningssteder fikk det de skulle ha av tekst og bilder. Og jeg er klar til å levere en søknad om fraktstøtte, det skal jeg gjøre i dag. Veldig mye av det overhengende har dermed blitt pent senket ned på jorden og utført. 

Nå skal jeg i en litt pussig middag på søndag, mandag drar jeg på en ukes konferanse men jeg har også innsett at blir det for mye, da tar jeg en pause. Utholdenhetsbarometeret mitt for Folk har jo sakte men sikkert flytt ut og er gått gaiken i løpet av de siste årene, uten at jeg skjønner hvorfor, men man takler det man takler og det kan man godt bare akseptere uten å nødvendigvis snakke for mye om. 

Og når jeg kommer hjem er det høstferie og da skal vi på Kultahippo, the stig, the fig and the twig. Eller et nærliggende hotell beroende på finansene. 

Det som er overhengende nå er min søknad om stipend, og det er egentlig årets viktigste jobb, og jeg ser ikke helt når jeg skal få tid til det, men nå har jeg iallefall fått unnagjort de andre tingene og har litt mer ro i hodet. 

Og på ett eller annet tidspunkt bør jeg prøve å få tid til å være litt på ateliéret å lage kunst, for det er liksom jobben min da. Vet ikke helt når det skal bli, men jeg har i det minste et alteliér jeg skal være på. Og her om dagen ( i GÅR) slo det meg at jeg bør si opp det andre, ta alle tegnebordene hjem og overta kjellerstua, og så leie et lager her jeg er nå. Det bør bli billigere og fylle samme funksjon. Jeg har bare ikke tid til å tømme det andre atelieret før sneen kommer, og vi har ikke vinterdekk til hengeren, men da får det bli til våren da. Det løser seg.

Eller

eller kanskje ikke verden er så masete, jeg innser at jeg er sinnsykt stressa. For tiden. 

Masjævler!

Nå synes jeg verden er så masete. Ikke verden egentlig, mer alle verdens enkelte individer. Som SKAL HA, SKAL HA! Og strengt tatt er det vel ikke urimelige ting de ber om heller, men jeg er litt lei, og dessuten er det så mye at jeg har begynt å miste oversikten og de blir det ubehagelig inne i hjernen. På en måte har jeg bare gitt opp, når folk minner meg på noe gjør jeg det, men ikke før, for da har jeg glemt at akkurat det var enda en ting jeg måtte gjøre. Og det blir jo enda mer mas av det. 

Men du vet. Man sender en oversikt over hvilke verk man kommer til å sende til en utstilling. Så må de plutselig ha vekten på alle verk. da må man pakke opp alt igjen. Så må de plutselig ha årstall. Så må de plutselig ha en oversikt over hvilke materialer de enkelte verkene er laget over og man bare gggnnnrgh og fyller i lange lange lister. Mens man takler alle disse Vi må også ha- fra folk som betaler dårlig, skriver man på et foredrag, sender det, tenker, HM, tro om programmet for konferansen er kommet ut og det er det, og tjolahopp, der er man oppført med 15 minutter inklusiver spørsmål, FEMTEN MINUTTER, kortest av alle i programmet og det er en times flytur hver vei, og sist vi snakket hadde jeg tyve pluss spørsmål, så da må jeg skrive foredraget på nytt, samtidig som jeg selv må mase på de der som vil at jeg skal skrive en søknad for dem, men ikke stiller med noen av de vedleggene som trengs, 

og, 

 

jeg ser at jeg skrev engang at det var fint å få jobbe, men det hadde vært lettere om man hadde noe konkret å se fram til, men DER TOK JEG FEIL, for nå er det bare veldig konkrete ting å se fram til og det kommer i veien for alt hele veien. Nå må jeg skrive foredraget en gang til, skrive søknad for visningssted, skrive søknad for meg selv som ikke skal være inne før om en måned en da er jeg jo på farten for å jobbe med konkrete ting, ta i mot dem som skal hente kunsten min på upraktisk klokkeslett, ha skypemøte med noen andre som vil ha kunst og som sikkert etterhvert også skal ha lister med vekt og årstall og materialer og bio og artist statement og drit og dra, være i middag med noen hotshots som vil møte meg men viser seg egentlig vil snakke om noen andre som jeg samarbeidet med en gang, reise til Tromsø for å prate ett kvarter, og, gidder jeg? men nå har jeg jo sagt ja, helvette, reise til Luleå, reise til Stockholm for å se på en sal, begynne å lese andre menneskers søknader igjen som garanter begynner med "jeg søker penger fordi jeg trenger penger" og hvis noen bare kunne tatt seg av all denne jobbingen for meg så hadde jeg vel fått tid til å jobbe. 

 

Edit: (ikke kvinnenavnet, men handlingen, på anglais)

Jeg sendte bare en mail og sa at det kan sikkert være greit at jeg sier ifra om at jeg snakker i tyve minutter som først avtalt.

En forholdsvis sutrefri Hilsen politimester Bastian, -beskjed, liksom.

Jeg er glad jeg spiste før jeg sendte den mailen.