Ja der FÅR man

Ja jeg liker jo ikke å være i konflikt. Jeg er ikke i konflikt. De ringte fra stedet som hadde kjøpt kunsten og var SÅ hyggelige og alt ordner seg og der får man for å ha konstruert dialoger i de søvnløse netter. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder på sånn.

Men nå skal dere høre. Hør her. For jeg er medlem av en gruppe. Jeg skal holde den så anonym som jeg klarer. Det er en gruppe, vi er endel medlemmer, og her har det skjært seg litt. Det er en slags opprinnelig konflikt som blusser opp fra tid til annen, og jeg har ingenting med den opprinnelige konflikten å gjøre, men når det eksploderer i mailtråder og messenger så pleier jeg å være den eneste som sier jojo, men på den ene side. Og på den andre side. Selv om selve konflikten bryr meg midt i baklyset. Jeg bare liker ikke helt maktfordelingen og tonen i debatten så jeg prøver å... nei jeg aner ikke hva jeg prøver på. Jeg skillsmissebarner vel ivei i en alder av 44, rett og slett.
Så det som har skjedd da, er at gruppen har innkalt til et møte, et, skal vi si, redusert møte, der bare de skarpeste kantene skal møtes. OG JEG.
Fordi jeg er den eneste som har sagt på den ene side. Og på den annen side.
Og det har jeg virkelig null prosent lyst til, men jeg skjønner på den ene side, på den annen side hvorfor det kan være ok at også jeg er der. 
Men dette er ikke bra. Det er så langt fra min komfortsone som jeg kommer og jeg kommer til å ligge søvnløs i en uke før og en uke etter. 
FN neste.

Deale med andre, deale med seg selv,

Hvordan løste du det, sitter dere nå og tenker, hvordan løste du kjøpsprengen? Jo, på så elegant vis at jeg hadde lyst å blogge om det med én gang men da var det bare gått tredve minutter siden forrige blogginnlegg så det ble litt vel ivrig. Og når det var gått høvelig tid, syntes jeg kanskje ikke det var så elegant og uovertruffent lengre, så da gikk det enda lengre tid, men hvertfall, det jeg gjorde var å bestille fire svarte ledninger. Men hør da! Det er sånne ledninger til lyspærer, med bryter og stikkontakt. Og så har jeg en lysekrone som pappa lagde til meg, til å ha talgelys i, men jeg er ikke så begeistret for innendørs flammer, av en eller annen grunn, så den har vært pakket bort, men så har jeg tenkt at hva om jeg henger fire fine lyspærer i fire fine ledninger fra den, det må jo bli smæshing. 
Men så har det vært litt vanskelig å finne fire fine ledninger. Og det var det jeg fant på kjøpsprengsdagen! Og da slengte jeg nedi kurven litt sånne andre fine ting de hadde på samme sted så det ikke skulle bli totalt ut og shoppe...dopapir! heller. 
Og så må jeg ha lyspærer. Jeg har én. Altså de må jo være fine, det er jo liksom de som blir lampene. Og man kan ikke google "pene lyspærer" med godt resultat, men jeg fant ut at det heter dekorpærer. Bare at jeg bestilte ingen så der er planen litt bakpå, men det løser seg. 

Og så har jeg lett etter en annen løsning, og det er jobbrelatert. Jeg har vært så veldig uvillig til å gå på jobb i det siste, nesten sånn at jeg har vært litt lei meg, uten at jeg helt har skjønt hvorfor. Men nå innså jeg at det kanskje er fordi hodet, eller kroppen, eller hvem det nå er som er i lederposisjon, tror at jeg er i en konflikt. Dette er litt langsøkt, men jeg tror jeg har rett:
Jeg solgte jo noen verk og de skal være med på en samlingsutstilling så de må være på plass en annen plass innen gitt dato. Jeg har kontaktet de som har kjøpt (og betalt) for verkene, men det er ingen som svarer der. Jeg vet av erfaring at de ikke er de triveligste å deale med, selv om det har vært personutskiftninger der. Og det er liksom det. De svarer ikke. Men i mitt skjøre hode (ikke som i gærne, skjøre som i ikke slå på det med hammer) er vi nå i en konflikt. For jeg tenker ut scenarier der jeg purrer og de svarer på en utrivelig måte og jeg må deale med det. 
Dette har ikke skjedd.
Bare i hodet mitt har det skjedd. Og skjer det i virkeligheten så skjer det vel, men da er det bedre å ta det da. For det kan like gjerne ikke skje. Så nå prøver jeg å stoppe hodet når det skjener avgårde med sine "Og så skrev de en mail, og så svarte jeg, og da sa de, og da ble jeg streng og sa, og så ble de sure"- stopp med det. Helt unødvendig. Det der må du stoppe med, Hodet, se på Kroppen da, den blir jo helt urolig!
Så nå prøver jeg å stoppe med det, men jeg merker jo at når folk svarer litt unødvendig skarpt for eksempel på mine kommentarer på andre blogger, så blir jeg satt ut. 

Jeg er ikke i en konflikt. Jeg har bare ikke fått svar på et par mailer. Og hvis jeg nå bare kan finne stoppekranen for Usannsylige Scenarier ang Svar På Mail og Transport, så tror jeg at jeg blir mer vanlig igjen.

mååå haaa

Jeg har hatt så veldig, fryktelig, overveldende trang til å kjøpe ting på internett. Dette er noe som skjer, tror jeg, når jeg egentlig ønsker meg et litt annet liv. Når det innværende livet blir litt for aminiiiiistrativt. Da vil jeg ha et nytt og spennende liv i Australia og siden det ikke er oppnåelig blir en ny vase et forlokkende alternativ. Eller ikke akkurat vase, men deri ligger litt av problemet, det er aldri noe spesifikt. Jeg vil ikke ha vase, ikke nye klær, ikke nytt sengtøy, ikke noe som kommer inn i hjemmet og tar opp plass sammen med en til av akkurat det samme som jeg har fra før, men jeg vil så gjerne internettshoppe litt. 
Det jeg vil kjøpe er vel egentlig Australia. 
Til dette kommer at jeg egentlig ikke vet hvordan man gjør det, jeg tror jeg kommer på noe sånt som to nettbutikker i farta. Men jeg viiiil. Det drar i meg. Ting, jeg vil ha ting!

Så jeg sa til the Stig i går at jeg har sånn kjøpspreng. Og det han hørte var at jeg sa at jeg hadde sånn kjøttspreng. Det ordet har jeg aldri hørt før og det er det STYGGESTE ordet jeg noengang har vært borti. Jeg ville aldri ha brukt det om jeg hadde hørt om det før heller. Men det førte i alle fall til at vi hadde den til dags dato rareste samtalen vi noen gang har hatt, om en pakke salami som ligger i kjøleskapet. 

Velvel. Hvis det blir stille herfra så er det fordi de ikke har internett i Australia.
 
 


Administreeeeere

Nei nå er livet i overkant administrativt her. Det vil si, det er kanskje ikke livet men arbeidslivet. Og skal man se strengt på det så var det kanskje bare i dag. Så jeg overdriver visst. Rart det der, én overveldende administrativ arbeidsdag og så tror man det er: alle disse administrative oppgaver, ikke visst jeg at det var liiiivet. 
 
Jeg skal ta imot en frakt fra Luleå, det er muligens noen greier som er ødelagt, (administrere administrere) og muligens vil en fra visningsstedet kjøpe et verk, (administrere administrere) og så må jeg jo faktisk ta imot teknikerne når de kommer med lasten, (administrere administrere og være tilstede), og så hadde jeg glemt å svare på en mail (ganske uvanlig til meg å være) om et boksalg, og ble oppringt og vennlig påmint så da må bøkerne hentes på lageret i en annen del av byen og leveres på posten og faktura sendes (administreeeere) og så må jeg få avgårde en frakt til en kommune i samisk forvaltningeområde, men de svarer OVERRASKENDE nok ikke på noen mail om dette, men det betyr bare at de plutselig ringer og bare vi kommer i morgen, og så må man hive seg rundt, og da er det bedre at jeg har det ferdigpakket og ferdigdokumentert og ferdigbeskrevet men da må det hentes fra lager en annen plass i byen først, og det bør ikke være for kaldt da pga ømtålelige kunstverk, og så må jeg jo purre og si hallooo sånn at de kan si vi står på trappa di om seks timer (administrere administrere) og så er det den soloutstillinga i Stockholm, de sendte en mail og bare visst var det fire kolli, har du en pakkliste, og jeg bare eh nei, fire? det er vel næremere...tretti kanskje, det er 630 pinner, hvor nøyaktig skal pakklisten være egentlig (skal den være så nøyaktig må jeg ha assistent altså)(administreeeeere, administreeeere) og så fikk jeg tak i min kontakt på forhenværende skole (den eksisterer enda men jeg går jo ikke der lengre) og jeg skal få komme på snekkerverkstedet og lete etter pinner, hurra! men da må jo den frakten administreeeeeres og jah. Og så har jeg fått tilskudd, masse penger til disse fraktene men selve pengene må jo administreeeres og skjema fylles i for diverse utbetalinger. Det siste har jeg ikke begynt på engang, det er bare helt mentaltadministrativt. En slags overhengende fare.

Dette liker jeg egentlig aller minst med å være kunstner. Jeg liker det når det gjør arbeidsdagen variert og man kan kunste litt noen timer og så pakke noen pinner, men når man blir sin egen assistent på fulltid er det ikke så gøy der og da. 

I morgen: administrere mere.

Bernina ballistic

Jeg følte liksom at jeg måtte la det gå en seks til åtte uker fra forrige blogginnlegg til neste, ettersom det var verdens lengste post noensinne. Men det var jo et oppslagsverk, det må være langt! Det er ingen som klager på at et leksikon er for langt! Bortsett fra min venninne Polly kanskje som fikk et 16-binds verk i nå-ska-du-flytte-på-hybel-presang, av BEGGE bestemødrene sine. Alstå de hadde ikke spleisa, de hadde kjøpt hver sin utgave. Hun tenkte muligens at det var for langt. Jeg tror kassene sto i boden så lenge vi bodde sammen. 

I dag har jeg forsøkt å bytte glidelås på den storbyaktige storbyanorakken til the Stig. Heer e Guhd. Det er altså det styggeste jeg har sydd NOENSINNE. Det var trykknapper nedetter hele stolpen så jeg måtte ty til sjørøvertrikset Sy glidelås på den ødelagte glidelåsen. Altså jeg spratt ikke opp noe som helst, jeg klipte av tennene på den som var gåen og så sydde jeg den nye fast i remsen som ble igjen. Og det hadde muligens kunnet dras opp fra "herrejesusmenneskefådegenjobb" til "åkeimenjegskjønnerhvaduharprøvdpå" om det hadde vært en svart jakke med svart glidelås sydd med svart tråd, men nå var det en grønn jakke med lysegrå glidelås sydd med svart tråd. For jeg hadde bare svart bjørnetråd for det var det de solgte på Husfliden. Jeg kunne jo kjøpt en svart glidelås men det virket så ulogisk når jakka var grønn.
 
DET HADDE VÆRT LOGISK.
 
Nå ble det helt uhemult vanskelig å få rett søm fordi symaskinfoten måtte sveve tre cm over glidelåsen for hver tiende cm. Der var det nemlig en trykknapp. Og da blir det ikke pent. Jeg prøvde å redde det med å legge en sikksakksøm over når glidelåsen bare var sydd fast, og det kunne gått om ikke nålen hadde satt seg fast og laget rundtomenenebærbusk for hver tredje millimeter. 

Jeg må bare si at jedorias på tak og i brønn så lite usur jeg er nå. 

Det som gikk som en lek i skogen var å kaste over ermene som var raknet. 
Såh det.

Nå finnes det jo et....eh, beslag? hva heter det? En flapp man flapper over glidelåsen og knepper fast i de satans trykknappene. Så det vises ikke nødvendigvis at noen har sydd en glidelås under der til strykkarakter.
 
Men noen vet det godt selv.



Oppslagsverk for nye og/eller svenske lesere, samt smuglesende søringer

Som jeg har sagt før, denne bloggen kan sikkert vær litt mystisk&uklar om man ikke er arktisk og eller same og eller sykt kunstinteressert. Tenkte jeg skulle dra en forklarende liste i ikkeprioritert, ikkealfabetisk orden. 


Same: Sånne som meg. Urfolk.  Går i artige og fargerike klær med EN GANG anledningen byr seg.

Søring: en som ikke snakker samme dialekt som oss

Artig: på svensk betyr det noe sånt som høflig, på nordnorsk betyr det bare morsomt. 

Artige klær og fargerike klær: her: Kofte, gákti, belter og bånd. Saaaaamenes nasjonaldrakt. Veldig stedsbundet, veldig tradisjonsbundet, men også et plagg som helt klart endrer seg med motebildet. Alltid i endring, for å si det sånn. Også en kilde til konflikt, pga koftepolitiet som får spader når ingen hører etter og plutselig kanskje har GULT bånd øverst i halsen enda familien jo BEVISELIG er fra Sølferbukt. Slitsomt. Jeg syr kofter og vever belter og komagband. 

Kirkenes: sted i Østfinnmark, klemt inn mellom Finland og Russland. Grenser overalt. Living in interresting times, for å si det sånn. (Men kanskje ikke staves sånn? Gidder ikke slå opp)

Jendor: sønn. Heter ikke det på ordentlig. Jendor er et overarkaisk gammelt nordnorsk navn, vi er nesten over i mytenes verden.

The Stig: mann. Heter heller ikke det på ordentlig. Et navn fra Mytenes verden fra den tiden vi bodde i minst hver vår landsdel men også ofte hvert vår land og ingen hadde møtt ham og folk begynte å tvile på hans eksistens og begynte å gjøre sånne hermeteng i luften når de sa navnet hans.

Russetorg: et utendørs marked som fant sted hver siste torsdag i måneden. Da kom masse russiske bestemødre over grensen med bager med kartanker, ullsjal, matrosjkaer, krystall, lakkarbeider, skinnluer osv og stilte seg opp på torget i pluss tredve eller minus førtito, klar for pruting. Da bestefar levde elsket han å gå ned der og snakke russisk med damene. Og kjøpe smuglersigaretter. Smuglerbrennevin gikk han rett ombord på båtene og kjøpte. En forgangen æra. Både bestefar og russetorget, ser det ut til. 

Kartanker: Filtede ullsko fra Russland, må ikke forveksles med dossoer. Alle har et par i gangen. Heter noe sånt som viljanki på russisk. Ikke slå det opp.

Dossoer: kartanker fra Finland, men mye mykere enn kartanker, og til å ha inni skoene, eller skallene, ikke som sko i seg selv.

Skalle: Ikke hode, men sko. Av reinskinn. Av skallen til reinen.Varmeste man får.

Komager: sommerversjonen av skaller, holdes oppe med bånd. Som jeg vever.

Båtene: jeg mener russetrålerne. Av en eller annen grunn er det billigere å ha mannskapsbytte her enn i Murmansk, så  det er alltid mye russiske trålere i havna og også russiske sjømenn. Også nå, som er litt pinlig. Kirkenes, en by av krigsprofitører. Jeg mener, vi er vel den eneste havna i Europa som fortsatt slipper dem til kais. Og i land. Da foretrekker de å gå i kamoklær og se ut som soldater. Anspent stemning, kan man vel si

Murmansk: Nærmeste russiske større by. Da jeg var liten var Murmansk større enn Oslo, men de har hatt kraftig befolkningsnedgang. Tomme bygårder og flokker av villhunder. Den greia der. Bestefar holdt til i Murmansk under krigen, da han var partisan. Når han ikke drev med kampterning eller lå gjemt under en busk på norsk side.

Busk: all treaktig vegetasjon under fem meter. Hvilket i praksis betyr at det ikke er så mange trær i Finnmark. De er små men de er mange.

Finnmark: Fylket mitt. Så langt nord som man kommer.

Kunst: det jeg driver med

Spark: Framkomstmiddel som er som en stol med meier under. Vi har to damesparker men ingen herrespark og jeg oppdaget nettopp at en ny spark koster over to og et havt tusen hujedamejj altså. For en stol! Med meier! Jeg tror grunnen til opprørtheten er at spark liksom ikke er noe man kjøper, det er noe man har, alle har en spark stående, derfor var jeg overrasket over prisen som sikkert ikke egentlig er ublu. Jeg liker best at jeg får kjøre selv på min egen spark og hater når alle tre skal trenge seg sammen foran og bak og stå på meiene for da blir de stive og det blir vanskelig å svinge i nedoverbakken fra huset til skolen, men når vi nå ikke har noen herrespark blir det nå sånn da og jeg liker det IKKE.

Brunosten: en ost, men  også navnet på bygget der jeg har det ene ateliéret mitt.

Gamle sykehuset: det er da der jeg har det ANDRE ateliéret mitt. Håpløs ordning. Det ligger ute på Prestøya, en halv times gange fra sentrum. Vi har også Prestevann, Prestefjell, Presteveien...vi jobbet på et tidspunkt veldig hardt i denne byen med å late som vi var helt vanlige norske nordmenn. Men vi hadde ikke helt grunnlaget for det, vil jeg si. Ved byen ligger Førstevann, Andrevann og Tredjevann. Vi gjorde vår beste.

Finland: et helt land, men også dit vi drar og handler litt billigere mat. Tre butikker rett på andre siden av grensa, to med mat og én med plank. Også stedet der folk har slekta si. Ikke på butikkene, men på finsk side.

Sør-Varanger: kommunen der Kirkenes ligger. Typisk preget av genetiske uklarheter med tanke på avstamming, genetikk, identitet og landegrenser. Og språk. Kvener, finlendere, sjøsamer, reindriftssamer, skoltesamer&nordsamer, nordmenn, døler, og nå ganske mange russere. Huhei som det går. 

Kvener: Sånne som meg. Ikke urfolk. Men stammer fra den bølgen med finner som flyttet hit opp på slutten av 1700tallet. Snakker kvensk. (ikke jeg da)

Døler: et gjeng med nordmenn som godt oppmuntret av den norske staten flytta til dette grenselandet for å drive med jordbruk og generell norskhet. 

Kunstnerøkonomi: ofte basert på: Stipend: (gadd ikke mer historeleksjoner nå) Type inntekt for kunstnere. Arbeisstipend søkes i oktober og avslås i april. Om du ikke er blant de to prosentene som får innvilget. Så kan man jo få en av de mye mindre stipendene, det er stort sett det man håper på. Mye tid går med på å søke, håpe og fortvile, sånt er livet. 

Skoltesamer (ok var lei av historie men de må jo med, glemte dem) Østsamisk folkegruppe, finnes bare i Sør-Varanger på norsk side, har også bodd på russisk side historisk sett men er nå stort sett tvangsflyttet til Finland. Ca 30 stk igjen på norsk side. Les deg litt opp på dem, om du er lei av sløvscrolling, det er ganske interessant. Og hjerteskjærende. 

Side: typisk avslørende. Om noen bruker dette uttrykket, som i "han flyttet over til finsk side" så har du med en same å gjøre. Man sier ikke at det er en svensk same (for han er jo same, ikke svensk) man sier at han bor på svensk side. Hun kommer fra norsk side. Osv. 

Stockholm: der bodde jeg i mange år. Savner Stockholm veldig. 

Pappa: var i mange år en stor del av denne bloggen men så døde han plutselig. 

Harefoss: hytta mi, ligger ved Pasvikelva, sånn at på andre sida av elva har vi da Russland. Arvet av pappa. Ikke lett tilgjengelig.

Arktis: alt det som gjør at vi får mørketid og midnattsol og et litt uspennende hagebruk. I endring.

Korthet: fatter jeg meg sjelden i

 


Sånn! Om det er noe som i fremtiden skulle være uklart er det bare å manøvrere seg tilbake til denne lista og slå opp! Sjansen er veldig liten for at det faktisk står her, men da har iallefall begge parter gjort et forsøk på å bringe klarhet i sakerne, og så får man heller konkludere med at nøyaktig forståelse ikke alltid er like viktig når man freser gjennom et blogginnlegg.

Om jeg har oversett noe åpenbart kan jeg lage et appendix. Bare rop ut. Hvis ikke går jeg ut fra at den er prefekt.



HALVMØRTNA da folkens! HALVMØRTNA!

Neida jeg vet virkelig ingenting om halvmørtna. Jeg skal slutte, lover.

I morgen er det soldag og det betyr at det skal være mulig å se sola enten oppe fra Førstevann eller øverst i Langøra. Skolen skal ut og sjekke ved Førstevann. Ungen har fått beskjed om å ha på seg noe gult til skolekoret.
Og jeg har fått klarhet i hvilken geografisk tidssone vi tilhører om vinteren- det er den finske. Ti over elleve er klokka tolv. Om dere skjønner. Da er det lysest!
Tror jeg skal gå ned mot fjorden på Prestøya da, og se om jeg også ser sola. 
Da kan man ønske seg tre ting. For så generøs er sola, at den gir seg ikke med bare én ikke.

I tillegg til soldag er det fredag, som jo er kjekt for de lengtende førtidspensjonistene iblant oss, jeg har fundert litt på om jeg skal jobbe halv dag og hjemmefra i morgen, men så er det noen greier jeg har lyst å gjøre på ateliéret, så kanskje ikke. Sikkert ikke faktisk.

Men plutselig! Jeg kan jo ingenting om framtiden.
Jo, jeg vet at sola kommer tilbake, også i år. Det er ganske visst.

MØRKET da folkens

Neida. Det er ikke så mørkt. Det var mest en uimotståelig overskrift etter forrige. Eller jo det er jo mørkt ute men om noen tenkte på det mentale mørket, så er det håndterbart. 
Jeg vil gå en tur når det er som lysest men vet faktisk ikke helt når det er. Klokken ti eller elleve? Er vi geografisk i finsk eller russisk tidssone? Husker aldri. Vi er jo liksom forbiiii Finland geografisk sett, menneh nei jeg husker aldri det der. Jeg får gå en tur halv elleve. Her ute på Prestøya er det liksom lysere enn inne i byen. Mmmm. Lyset.

Og mørket og kulden. Det er fortsatt mørkt når jeg går på jobb, i lunsjen er det allerede mørkt igjen, så det er liksom i helgee man kan få med seg litt dagslys. Det er veldig mildt og fint, hvilket jo er ekstremt behagelig på et indivdnivå, for minus 42 er nå en gang artigst på Instagram, men globalt sett er det jo ikke bra. Lokalt sett er det jo ikke bra. Det skjer noe. Det er ikke som før med insekter og fugler og fisk og om vinteren er det mildt og fint og behagelig på et individnivå. 

Og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å oppleve et russetorg igjen i min levetid? Hvor har det blitt av skinnluene og kikkertene og kartankene? Kommer bleiebestemødrene tilbake? Eksstesøstra mi vil ikke diskutere krigen på jobb, hun sier at hun bare sier "Halve familien min e russera" og så er det ferdig med det, mannen står ved vinduet og ser på Russland og sier Satans Putin flere ganger om dagen, og vi vet jo det, at det er ikke bare Putin, blir det orden på det landet noengang? Ordførerne i de nærmeste nabobyene kjører rundt med svære Z'er på bilene sine. Eller verden? Vi snakket om Sannhets- og forsoningskommisjonen i går, jeg ble vel spurt om noen meninger der og innså at nei, jeg har ikke fulgt med og ikke engasjert meg og det er fordi jeg ikke har troen på at det skal utgjøre noen som helst slags forskjell. Jeg tror ikke på sannhets- og forsoningskommisjonen, kommunestyret, fylkestinget, Russland, FN, NAV, kulturetaten, nærbutikken, Posten, det lokale interkommunale renovasjonsselskapet, jeg har overhodet ikke noen tiltro til at noen skal klare å utføre noe som helst. Men krig skal de ha!
Åeh!
 

Ok nå ble det mørket her likevel, der får man for å starte avgårde med en sånn overskrift. 
 
Jeg skal gå en tur halv elleve og se på lyset. 

Ja men LYSET folkens!

Jeg skulle jo slettes ikke skrive et innlegg om pensjonisttilværelsen i dag, jeg skulle jo skrive om lyset som snart kommer tilbake! Jeg har jo tatt bilder og alt, herregud! SE her da!
 




 

Solen. Snart er den her.

Overmannet av lengselen mot life goals

I dag har jeg så fryktlig lyst å være pensjonist og bare det vil jeg. Pensjonist, mitt life goal. Som nevnt tidligere kommer jeg fra en familie der veldig få personer har kommet i den alderen, så det er bare å håpe og lengte. Pensjonist....mmm.
Noen vil påstå at jobben min er så fri at det nesten er som å være pensjonist, så hva er det jeg sutrer etter, og det er sant at jeg noen ganger kan gå hjem klokken to hvis jeg føler at nå var det ikke mer å hente, eller jobbe hjemme foran peisen, og det er fint, men det er også sånn at hvis noen sier kan du ha et zoomforedrag på lørdag så sier jeg ikke nei da hadde jeg jo tenkt å gå på kafe med sønnen. Eller: nei jeg må avlyse seminaret, noen ligger for døden her. Hvilket er et eksempel fra virkeligheten. Sier noen hopp, så er det bare å hoppe, om man vil ha inntekt. Men jeg KAN gå hjem klokken to. Eller ett, for den saks skyld. Men det er ikke så fritt som enkelte vil ha det til. 

Ting jeg ikke liker med jobben:
-Det der med hoppingen
-At om man er syk så har man ikke vikar og ingen stepper inn og overtar, istedet går alt bare i vasken
-Usikker arbeidsmengde
-Usikker betaling
-Ingen korrelasjon mellom ovenstående
-Usikker lokasjon
-Konkurranse! Herregud jeg er lite utpreget konkurransemenneske. Men det er sånn jobben er, HVEM fikk utstillingsplassen (er han eller hun egentlig bedre enn meg) HVEM fikk stipendet (er han eller hun egentlig bedre enn meg) HVEM ble invitert med (er han eller hun egentlig bedre enn meg) og sånn blir det når man har mange flinke folk i et lite, uregulert, rotete felt basert på ekstem subjektivitet (hva er bra kunst) og det er dette jeg liker minst. Jeg vil bare lage kunst, ikke konkurrere i kunst. 
-Å være på jobb i de periodene jeg produserer dårlig. Det er jo ganske naturlig i et kreativt yrke at det kommer perioder der man ikke er like god som når man er best, at hjernen ligger litt brakk innimellom, men det er ganske nådeløst å stå på ateliéret og forsøke å produsere noe i de periodene. Huffherregud.
-Ensomheten. Dette er kanskje typisk for folk i nisjefelt som bor i gokk. 
-Åpninger. Heihei, her står jeg som har lagd kunsten og blomster og ikke kan jeg prate med folk og ikke kan jeg ta imot komplimenter så dette var ubehagelig du, heihei ja

Ting jeg liker med jobben:
-Ja det er jo liksom dette jeg kan. 
-Å gå hjem klokken to
-Å ikke ha noen gal sjef. Det er ikke alle som jobber som har en gal sjef, men jeg hadde det i den lønnstagerjobben jeg hadde lengst. Veldig gal. Herregud. Deilig å slippe.
-Å vinne konkurransen. Jeg liker ikke å være med, men det er fint når man kommer ut på topp og får stipendet/utstillingsplassen/blir invitert med. 
-Man treffer ganske mange fine folk og er de man jobber med ikke fine folk så er det ganske usannsynlig at man kommer til å jobbe sammen igjen
-Reisene
-Når det blir bra og  man gjør fine og bra ting, men egentlig er det veldig sjelden man ser at det er bra før ca en sånn ti år senere. 
-Men uansett, være på jobb i de periodene der man plutselig er en god både kunstner og arbeider og produserer masse man tror man kommer til å være fornøyd med også i morgen.  Da er det fint.
 

Så tror jeg vel man har en slags driv når man driver med dette. "Ja det er jo liksom dette jeg kan" betyr at jeg må. Aner ikke hvorfor. Så når jeg blir pensjonist ser jeg for meg at jeg fortsetter å jobbe, men under litt mindre press. Mindre hopping, en slags økonomi i bunnen, driter mer i konkurransen. 
Og gå hjem klokken to. Eller ikke gå på jobb før tolv. Det høres jo deilig ut. 
Særlig på en mandag i januar høres det veldig deilig ut.

et totalt uspennende innlegg om et totalt uspennende liv, og takk for det

Vi hadde barnevakt i går. Det var fint. Og det var også fint fordi vi ikke hadde desperat behov for det. Hadde det vært for, si, halvannet år siden, og Jendor hadde dratt avsted, og så hadde for eksempel mamma ringt og sagt at han ville hjem, så tror jeg at jeg hadde gått i knas. Nå ringte hun ikke og sa at han ville hjem, men hadde hun gjort det så hadde det bare vært sånn jajaok. Og det er fint. Fremskritt i utslittheten.

På et tidspunkt sende eksstesøstra ei melding og lurte på om vi skulle dele en flaske hvitvin, men jeg måtte forklare at jeg akkurat hadde kommet HJEM fra puben etter også å ha vært ute og spist. Hun syntes det var tidlig med nachspiel kvart over seks. Jeg syntes det var deilig.
 
I dag har jeg avsegstyrt et lite zoom-foredrag, og det koster meg jo ikke egentlig en kalori å snakke foran folk, men nå var folkene i Boden mens jeg var i Kirkenes, og det involverer jo endel teknologi og det skal helst klaffe for når det ikke gjør det er det lite rom for fix&trix. Nå gikk det bra da, så nå kan jeg streke over det i kalenderen, og det er egentlig fantastisk deilig. Ingenting mer å huske på før jeg sender mellom 400 og 600 pinner til Stockholm. 
 
 

de løsrevne

Jeg ser i søkefeltet på nettleseren, jeg har søkt på "work with stones". Hva i himmelens navn har jeg lett etter der? Vil jeg jobbe med stein? Hvem jobber med stein? Hva slags stein? Hva har jeg tenkt? STEIN?

Jeg har ca 400 pinner i passelig lengde. Jeg burde hatt ca 600. Jeg er litt usikker på hvor jeg skal få tak i de siste 200. 

På lørdag skal jeg ha et zoom-foredrag og jeg gruer meg faktisk litt for teknikken, folkens, Teknikken. 

Jeg jobber med soloutstillingen i Stockholm og lurer veldig på hvor godt forberedt den egentlig skal være. Det skal jo være en improvisasjon. Jeg har egentlig lyst å jobbe den frem på stedet. Er det fordi jeg er lat eller lur? Altså men jeg vet at jeg bør ha ca 600 pinner for å få det til.

I dag hadde butikken vi går forbi på vei til jobb går-ut-på-dato-kurven FULL av varer vi ville ha. Kjøp og legg i fryseren! Juhu! 

På fredag skal jeg og the Stig spise ute for the Twig ville være hos mormor før hun reiser sine 200 mil tilbake til Oslo og blir mindre tilgjengelig. Jeg kan ikke helt huske sist vi gjorde det. Det blir artig!

Naboen har fått solgt huset så nå flytter det inn noen der og det blir bra, håper de har 3 kreative og veloppdragne barn i 7-8 årsalderen. 

Og 200 pinner de ikke trenger.



Mot lys

Jeg vil bare si, at for den som ikke har kunnet forestille seg det, så er en av fordelene med å ha sitrontrær at når de plutselig midt i mørketida bestemmer seg for å ta en vekstspurt, så må de beskjæres og da sitter man der da med en vase friske sitrongreiner på arbeidsbordet. 
Totalt the Monocle her.
 
Det vil altså også si at det er hjemmejobb i dag, for jeg ville ikke drasset med meg en vase sitrongreiner til atelieret. Og så skal jeg på et tidspunkt gå ned og jobbe litt på det andre atelieret, det er veldig lenge siden jeg har vært der. Men endel av de tingene jeg solgte for flerfoldige hundre tusener (som vil si mer enn to) er der nede så jeg må samle og klargjøre for transport. Jeg sitter litt og venter på lyset, men det er overskyet og snefokk og vind, så i dag blir det nok ikke så lyst. 
Men i går! Lyset! Åh. 
Det er når sola kommer tilbake i januar at det blir skikkelig kaldt her. Den feier skyene bort. Og vi får lyset tilbake. Og kulda. I går var det -25, vi gikk opp til gamma ved førstevann og jeg tenkte bare TENK at jeg får bo her. Lyset før sola kommer tilbake, men når den nesten er her, en klar dag, med frostrim på trærne og harespor og rypespor og lysende himmel, enn at man får oppleve sånt. Og fullmåne bak oss. Jeg hadde lagt telefonen igjen hjemme men hadde lyst å ta bilde av alt. Jeg prøver å venne meg litt av med det. Jeg leste (eller var det mannen som leste og fortalte?) at når du tar et bilde, husker ikke hjernen bildet på samme måte fordi det også er lagret ekstrent og dermed ikke så viktig. Jeg vil ikke ha det sånn, jeg vil ha bildene inne i hodet og så vil jeg at de skal ha verdien sin der og ikke på instagram.  

I dag er det minus 8. Grått. Vinden har blåst frostrimet av trærne. Men snart er det lyst når vi går på skolen og så går tiden og så er det lyst hele døgnet.

påan ijææn

Ok prøver en gang til da.

Snakket med Jendor litt i går om viktigheten av en myk start, som betyr at han også i dag skal få lov å ta fra julestrømpen sin. Én gang. Det syntes han var helt fantastisk. Og da ser jeg på deg, Metrologisk Institutt, som melder 6 grader og så står man opp til minus sytten? Er det en myk start? Å bli regelrett holdt for narr?
Jeg burde jo ikke bli overrasket, for det stemmer jo så sjelden, men nå hadde jeg littegrann vent meg til enkle og uomstendelige utetemperaturer og så med en gang ferien er over så skal det være dritkaldt og boblebuksekaos i den knøttlille gangen vår.
 
Jaja. Året som har gått da?
Det var bedre enn vanlig, med nytt atelier, regjeringskvartalet, solo i Bergen, jobbesommer (ikke så bra da), Luleå, Stockholm, Coastcontemporary, Tjörnadala, salg på årets slutt, og er det litt typisk kunstner kanskje å huske året i jobb? Men det har jo vært mye jobb. 
Neste år trenger ikke være like bra og jeg skal fortsatt være fornøyd. Når det gjelder fremtiden kan man liksom ikke annet enn å krysse fingre og håpe på helse og glede. Og jobb, om man er kunstner. Jeg har faktisk ikke SÅ mye på plakaten, en solo i Stockholm, men ærlig talt holder det. Jeg har ikke panikk. Jeg tror det kommer til å ramle inn ting.  Jeg holder bare fingrene krysset. 

Det kan jo være det blir bra. Nok. Jeg krysser fingrene for noe som blir bra nok.


Krtere teskt en planlaft

Dette var jula alle andre hosta og snørra seg gjennom mens jeg var tålelig frisk. Det pleier å være motsatt, men jula er jo ikke over enda hadde jeg nær sagt. Det er den vel men jeg mener at man kan jo fortsatt bli syk. Jeg håper bare at den forkjølelsen jeg hadde før jul er den samme alle andre har brukt jula på for da går jeg kanskje fri. 

I morgen skal jeg begynne å jobbe igjen, det er litt rart egentlig, jeg har hatt nesten en måned fri. Jeg pleier jo å si at jeg liker å jobbe men jeg kjenner jo nå at jeg liker veldi godt å ha fri også.

Åkei, planen var en litt lengre tekst om høyde på familiemedlemmer og allemannrett over frossen mark, men hittils i denne bloggposten har jeg rettet opp ca 53 skrivefeil og skal det være på den måten gidder jo ikke jeg sitte her og skrive, såh. Tar det igjen senere. Godt nytt år alle!

Rommet man bruker minst

Jeg er så fette pesse lei av kulden. Vanligvis kommer jo vinteren med en slags progressiv start, vi går fra et par minus, til syv åtte, og s...