Én fun fact about meg

Jeg liker de der ten fun facts about me som verser for tiden. Men etter å ha blogget i over ti år er det ikke så mange fun facts igjen. Alt er fortalt, og minst en gang. Men jeg kom på én:
Folk spør meg hele tiden hvor gammel jeg er.
Jeg synes det er litt pussig.
Jeg skjønner at jeg kan være litt vanskelig å aldersbestemme, men når jeg sier at folk spør, så er det hvemsomhelst. Hun som laget maten på en tilstelning jeg skulle være med på, for eksempel. Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre, hun var på kjøkkenet og lagde mat, jeg satt i oppholdsrommet og jobbet, og så kom hun og spurte.
Og da tenker jeg, ok, jeg ser nok litt yngre ut enn hva jeg er, men da skulle det fungert sånn at så ser folk på meg, tenker, hmmmm ca 30ellerderomkring, og så går folk videre i livet uten å vite at de har tatt feil. Men det er noe med meg som gjør at folk føler at de bare må vite det eksakt.
For når folk er over tretten, så spør man dem egentlig ikke hvor gamle de er.

The Stig fortalte i morrest at naboen hadde spurt. Som fikk meg til å le, men da påsto the Stig at jeg hadde begynt å gå i pippelangstrømpe-klær "igjen", hvilket jeg, selv om det var en morsom beskrivelse som fikk meg til å le høyt, ikke kjente meg igjen i. Greit, jeg går i en voldsomt stor og lånt ytterjakke, men det er jo Kirkenes, dette. "Og BRODDER!" sa the Stig.
Aha. Ja, det er kanskje litt bygdeoriginal over det. Men jeg har jo dårlig balanse og jeg er så satans lei av å ramle. Jeg var ikke klar over at det satte meg inn i et vaklende aldressegment også.

Nei, jeg synes det er litt rart, altså. For en ting er å måtte vise leg på polet, som jo kan skje når man er pakket inn i lue og skjerf, men det der at helt tilfeldige mennesker hele tiden føler at DE BARE MÅ VITE DET, det synes jeg er litt rart.

Den som tok seg sammen

Jeg fikk iallefall samlet alle tegningene og gjort et utvalg på hvem som skal stilles ut hvor. Flinkflink.
Nå gjenstår bare veldig mye. Men det som er gjort, er gjort.


Ta deg sammen.

Det er ikke så rart at det ikke går så bra, sier folk til meg, du må huske at du fant jo faktisk faren din død.
Joda. Det husker jeg jo.
Men egentlig synes jeg ikke det er så ille. Det som er ille er at han er død, men jeg synes ikke det er uoverkommelig å tenke på det at jeg fant ham. Han var død da. Så åpenbart. Det var ingenting jeg kunne gjøre og dermed ingenting jeg kunne gjort annerledes. Ikke engang det at jeg ringte brannvesenet istedet for ambulansen gjorde noe fra eller til. Og jeg plager meg heller ikke med tanken på at jeg burde reist opp før, for han var død før han traff gulvet. Jeg kunne ikke gjort noe om jeg hadde vært der.
For meg hadde det vært verre å fått en telefon om hva som hadde skjedd. Nå fant jeg det ut selv. Og var hos ham til ambulansen kom.

Det eneste som er litt ekkelt å tenke på er akkurat da vi begynte å nærme oss huset hans, og jeg så at lysene var på og bilen sto i oppkjørselen. Det var ikke noe bra tegn når han samtidig ikke hadde svart på telefon på et døgn. Det skjønte jeg.

Vi er alle forskjellige. Vi bruker forskjellig med tid på sånt, sier folk. Folk har rett. Jeg skulle gjerne sluppet å si til meg selv flere ganger om daget at NÅ TAR DU DEG SAMMEN! Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ikke vikar og nå begynner det å bli et reelt problem at ingen kommer på jobb.

Nå tar du deg sammen. Unnskyld, men nå tar du deg faktisk sammen.


Onsdag, latersomjegerpåjobb

Jeg styrer fortsatt med de våpnene. Det var i orden, men så var det ikke i orden.
I dag har jeg vært hos Politiet og trukket to søknader og levert to nye.
Jeg gir bort våpen. Til folk.
Dette er første gang etter at pappa døde at jeg ikke automatisk føler at jeg har hans fulle støtte. Jeg lurer på om han sier "Næi fan, GJER du bort Winchestern?!?".
Ja, pappa, men ikke mauseren, kongsbergen, rottweilen, kragjørgensenen, lacklanderen og mossebergen? Jeg klarer ikke løse det på noen annen måte, jeg har ikke tid til å begynne med noe salg, våpnene kan ikke ligge hos politiet lengre, jeg vet ingenting om våpen, eller om priser, og nå må jeg bare gråte hele tiden, og jeg er så lei av å jobbe i Dødsbo A/S.

Første gang jeg tenkte at jeg var lei av å jobbe i Dødsbo og eftf., var det også første gang på en stund at jeg følte at jeg plutselig hadde pappa der. For han hadde skjønt det der. Mye bedre enn alle andre. Jeg hadde ringt til ham og han hadde skjønt og hatt noe å si om det. Men han er jo ikke her så jeg får jo ikke ringt. Og nå, med våpnene, føler jeg at han er her litt igjen fordi han protesterer, og på en måte er det fint såklart. På de fleste andre måter ikke, for han er jo borte og jeg vet ikke hva han hadde villet at jeg skulle gjort. Jeg må bestemme sjøl og det blir litt feil uansett.

Det blir grusomt lite jobbing på denne måten. I dag er det eneste jobbrelaterte jeg har gjort, er at jeg har vært og kjøpt lunsj. (Pussig setningsoppbyggelse) Den glemte jeg på butikken.

Mandag, jobb

I dag er det så glatt at det er glatt med brodder. Jeg ser hvor folk har ramla, og går forsiktig, forsiktig på den knudrete, oversnødde isen.

I dag skal jeg fylle ut det som mangler på søknadene til politiet om å overta pappas våpen. Mine og diverse andres søknader, jeg fyller ut for alle, og så får vi se. De ligger hos politiet enda.
Men før eller siden, og det er før jeg mener, må jeg komme igang med egne ting og ikke bare gå på jobb for å utføre dagsverk for Dødsbo A/S.

Onkel ringte. Det er ting vi må ordne og ting som må samkoordineres. Vi stresse ikke, sa onkel. Jeg lo og sa at det pleide pappa også å si.
Men jeg stresser litt. Det gjør jeg jo.

Den som sover sørger ikke

-Sover du? spør folk. -Får du sove?
Ja, svarer jeg, og så er liksom alt i orden. Da klarer man seg i sorgen.
Jeg har faktisk aldri sovet så godt før. Det er slutt på å ligge og sloss med kverna i mitt eget hodet i timesvis, sånn som det har vært siden jeg var bitteliten, nå bare slukner jeg. Det er som kroppen plutselig har skjønt hvordan man sovner. Jeg bare legger meg, så sovner jeg.
Jeg tror jeg er for sliten av å være lei meg.
I alt det andre må jeg innrømme at jeg setter veldig pris på dette nye.

Det jeg derimot ikke får gjort er å jobbe. Det hadde kanskje vært annerledes om jeg hadde hatt kolleger. Og om ikke alt jeg bruker til å tegne hadde vært utstyr som har vært pappa sitt.
Og om ikke jeg hadde hatt en jobb som krever sånn veldig tilstedeværelse.
Men akkurat nå får jeg det slett ikke til. Og det er skikkelig dumt all den tid det ikke er noen andre som gjør jobben min for meg. Og jeg ikke har vært på jobb på en stund.

Jeg får ikke helt grep om tiden. Det er seks uker siden pappa døde. Det er kjempelenge siden. Alt som har hendt siden da, av begravelser og familie og ting som må ordnes og ryddes og sorg og sorg. Samtidig var det jo helt klart i går. Er det kort eller lang tid siden jeg så pappa sist?
Når man skal slutte å være så voldsomt lei seg over at noen plutselig har dødd, må man glemme dem litt. Jeg forsøker å forklare det til folk men det er vanskelig. Man kan huske dem, stemmen, bevegelsene, måten han ubevisst banket i bordet når han pratet, glemsomheten, holdningen, fiskestanga han foretrakk, historiene han fortalte TUSEN ganger, kjøkkenbenken, måten han ikke helt fikk føttene med seg på, måten han kledde på Jendor, måten han sa "Vi skal ikke stresse" på. Men om man husker alt det der hele tiden og har det helt nært så klarer man ikke slutte å gråte. Borte, borte. For alltid og man får aldri snakke med ham igjen.
Med tid kommer avstand. Og med avstand kommer avstand. Man må glemme ham litt. Og det er så grusomt. Jeg vil jo ha ham her, nært.
Jeg klarte visst ikke helt å forklare det nå heller.

I dag har jeg lyst å ringe pappa og si at jeg nok en gang, bank i bordet, har fått arbeidsstipend. Av samene, denne gangen. Faktisk ikke de som jeg alltid klager på, men et vederlagsfond for samiske kunstnere. Økonomien er sikret i ett år pappa, hva sier du til det?
Jeg vet jo at han hadde vært hanestolt. Selv har jeg det som jeg har det med gleden. Den prøver seg, men finner ikke helt plass.



Hjernen er allmektig

Da pappa døde ble balansen min verre. Den var jo blitt bedre, men plutselig begynte jeg å sjangle og holde meg i veggene igjen. Fysioterapeuten min fortalte at det er ganske vanlig. Når folk dør, eller kanskje egentlig når det er en form for katastrofe da, tenker kroppen "hva er viktig nå?" og så drar den inn på den den ikke oppfatter som viktig. I tillegg forsterker den signalene som kroppen gir om at noe er galt, om det nå var noe galt i utgangspunktet, som et dårlig kne, for den vil at du skal roe ned.
Jeg er uenig i at balansen er uviktig, men det var aldri oppe til diskusjon, det bare ble sånn. Korttidshukommelsen har også dratt på ferie.
Jeg skulle gjerne bytta plass med den, kjenner jeg. Det hadde vært bedre om den var her og tok seg av alt og jeg fikk dra på ferie, men jeg må være her. Og ikke ha tid til ferie.
Men det er altså helt umulig å huske var det var man skulle.
Hvorfor står jeg her? Hva var det jeg skulle? Hvorfor holder jeg en banan?
Og jeg må tenke ordentlig etter før jeg kommer på det. Jeg skulle noe her inne. Det var noe med planter. Ikke jord. Saks! Jeg skulle hente en saks. Den er jo ikke her inne. Bananen må jeg ha plukket opp på veien. Jeg legger den fra meg i vinduskarmen her på toalettet, det er veldig logisk.
Den der følelsen man har når man våkner og ikke klarer å huske hvor man er? Den er nesten permanent. Jeg vet hvor jeg er, jeg mener den følelsen i hjernen. Av å ha glemt noe og prøve å komme på det og det er helt, helt blankt.

I går var jeg på grava til pappa. Ikke for at jeg hadde noe behov for å hilse på, sånn sett tror jeg huset hans er grava, men jeg måtte bare opp dit og sjekke om det VAR noe. Noe som måtte ordnes. Hva nå det skulle vært. Jeg kunne ikke helt sette ord på hva det skulle vært.
Men følelsen var veldig sterk så jeg måtte bare dra og sjekke. Det VAR ikke noe. Han lå der vi hadde lagt han og hva mer kan man egentlig forlange?
Jeg tror at mengden med ting som må gjøres er så overveldende at hjernen er litt oversvømt. Så den driver og legger til ting. Det har jeg absolutt ikke behov for men jeg må bare. Må bare.

Hvis ikke dette skal gå helt galt må jeg slutte med det. Jeg må prøve å ikke tenke på de tingene jeg ikke får gjort noe med. Og jeg må prøve å tenke på en ting av gangen. Og jeg må prøve å drenere den oversvømte hjernen min.
Jeg vet ikke helt hvordan bare. Men det er bare å sette igang.

Skulle gjerne hatt en lystelig overskrift men det er nok mer av det samme, ja.

Det er mange ting som blir vanskelig.
Jeg tror jeg har fått sendt ut det meste av viktige papirer, våpnene har jeg ikke fått ordna, og jeg gruer meg til å gå i gang med pappas selvangivelse, men jeg er foreløpig litt på toppen av papirpunken mens jeg venter på neste ras.

Men gleden. Hvordan skal man forholde seg til den? Eksiterer den og om den gjør det, får den lov?
I femten år har jeg og the Stig lengta etter en base, et hus, vegger, tak og gulv som bare vi eier, i Kirkenes. Nå har vi det. I månedene fra mai til februar, mens vi bodde hos mamma og leita etter hus og blei mer og mer slitne, var det dette vi så fram til. Nå har vi det, og vi planla å være ekstatiske, men som dere vet, pappa er død (død! av alle ting!) og gleden over huset finnes ikke.
Jeg tenkte at når vi bare fikk hus, skulle energien komme tilbake og jeg skulle ta tak i alle de hundre tingene man må ta tak i, med plutselig lyst og glede og oppfinnsomhet og pågangsmot.
Sånn er det jo ikke.
Energien, jeg gidder ikke prate om den engang, og når jeg finner på noe lurt og i løpet av en tre til fem dager evner å gjennomføre det, og kjenner et lite blaff av glede, så får jeg så dårlig samvittighet.
Stå her og glede seg over interiør når ens pappa er død. FOLK, altså.
Men så har jeg jo en liten familie selv. Og skal jeg ikke i det minste prøve å glede meg litt over ting sånn at vi som bor i huset har det bra?
Det er så vanskelig akkurat det der og jeg innser at sånn her kommer det til å være en stund og det er også vanskelig. Jeg har lyst å be om unnskyldning hele tiden.
Jaja. Jendor er ganske bra på takk og væshego og neitakk, kanskje det er på tide å innføre "unnskyld". Men det bør jo ha et element av årsak, konsekvens, virkning, og her blir det litt abstrakt. Jeg tror denne varianten er for viderekommende.

Jeg blir også litt halvgal av at det er så rotete her, som det jo blir når man har flyttet inn og aldri får på plass lamper, oppbevaring, sofa, hjemmet sitt. Det er så rotete inne i hodet og når hver eneste flate er en felles roteskuff blir det aldri ro i hodet.

Men det blir jo bedre. Mye saktere enn planlagt kommer ting på plass. En knagg, en kurv, fire stoler til å sitte på.
Og så har jeg bestemt meg for å ikke gå på jobb på et par dager. Det går jo ikke an, for jeg har så mye å gjøre, og vikaren er også hjemme med død far, men jeg gjør jo ingenting når jeg er der, jeg bare drukner i dårlig samvittighet over manglende arbeidsmoral, så nå prøver jeg å la være å gå dit. Hovedverneombudet ville nok vært enig i at det er en bra verneplan.


En gammel kjenning: byråkratiet

Jeg har alltid hatt som mål å ikke drive sutreblogging. Det er jo en del klaging på elektronikk og post og byråkrati og generelt forbrukersinne, men i mitt hode er sutring likevel noe annet. Det er når man synes synd på seg selv.
er det synd på meg.
Dette er skikkelig, skikkelig trasig.
Og det kommer det til å være en stund framover.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si til det egentlig. Delvis fordi hodet ikke fungerer optimalt, det bare sjalter ut ting, og delvis fordi jeg allerede har sagt det. Og, såklart, fordi det blir...sutring.

Det vanskeligste er at når noen dør, så blir de borte. En ting er alt man ville ha spurt om av passord og familieforhold og historier man ikke husker slutten på, men det er mest det at man ikke får snakket om at den ene er død. Faktisk. Du er død, har jeg så lyst å si til pappa. Ikke engang det får jeg sagt.
Borte, borte, borte.

Og så er det jo alt det tilhørende byråkratiet. Det tar sin del av energien. (Men her er jo nesten bloggen på sin hjemmebane!)
Det underlige er at de som det er vanskeligst å forholde seg til, det er de instanser som utelukkende jobber med det at folk er døde. De som bare forholder seg til folk i sorg.
FYLL I ELLEVE SIFFER! sier DNB. Etterfulgt av ni felt.
DOKUMENTET MÅ VÆRE SCANNET, IKKE FOTOGRAFERT! sier Sparebanken. Jaja.
LEGITIMASJONEN KAN IKKE VÆRE SCANNET, DEN MÅ KOPIERES, RETT KOPI MÅ BEKREFTES, OG DETTE DOKUMENTET SCANNES FOR DERETTER Å SENDES INN PÅ MAIL. Sier Sparebanken etterpå. Den der altså. Tar litt kaka. Det sendes inn elektronisk, fikk dere med dere det?
LEGITIMASJONEN MÅ VÆRE FARGEKOPIERT! Den er i utgangspunktet i sorthvitt...
Jeg skjønner at sikkerhet er et poeng. Men ikke gjør det vanskeligere enn nødvendig da, særlig ikke for folk som nettopp har innsett at de er i kategorien "etterlatt" og som strengt tatt har nok.
Men!
Helten i historien! Vegvesenet! Av alle. Jeg ringer og hører hvordan jeg skal løse det med eu-kontroll, forklarer at jeg ikke har førerkort og bilen er nesnedd og pappa er død, og de bare: Nei huff. Ja, gi oss personnummeret så oppretter vi en sak på dette selv, du slipper å skrive søknad, vi skjønner.
Nå er det jo ikke sikkert at den saken faller ut i min favør, men måten man velger å behandle folk på gjør dagen bittelitt lettere.

Det er fint.

 

 

jeg får jo til alt

I morrest våknet jeg av at jeg var så opprørt. Jeg hadde drømt at jeg var på politikammeret og målt meg, og de kom fram til at jeg var 163. 163! Hvordan i himmelens navn skjedde det? Jeg hadde en identitetskrise under oppseiling der før jeg innså at det bare var en drøm og at jeg sannsynligvis fortsatt er 160. Og at Jendor hadde sovet helt til klokken seks.

Da jeg satt i stua hos pappa og snakket med politiet, forsatt med skoene på inne, fortsatt med pappa liggende på gulvet, testet jeg ut den der tanken om at det kanskje bare var en drøm, men jeg tok aldri i på det. Det var så virkelig alt sammen. Jeg var aldri i tvil om at han var død.
Senere prøvde jeg å tenke at det var feil, akkurat nå setter pappa seg forvirret opp nede på begravelsesbyrået, og det var litt trøstende. Jeg trodde aldri på det, men jeg fikk liksom noen sekunder fri. Han er ikke død likevel!
Man tar det man får. I dette tilfellet sekundene.

I dag har jeg mailet hit og dit om død og dødsbo, og littegrann om min egen jobb. Det er vanskeligere. Det er lett å kjefte på DNB fordi de sender meg et skjema om den avdøde der man skal fylle i elleve siffer men de bare har ni felter. Da føler jeg meg berettiget harm, og det er deilig. Dette handler om døde folk! Ikke send ut umulige skjema for deretter å koble meg ut av køen fordi maksimal køtid er oppnådd! Etter ETT minutt! Vanligvis er jeg forsiktig med å kjefte på de stakkarene som bare sitter og tar telefonene, men nå gir rollen meg som Utilregnelig Etterlatt et frirom jeg gjerne tar imot.
Men å skulle ringe noen man såvidt kjenner og si at jeg er litt etter med den der jobben fordi pappa døde og jeg slutta deretter å gå på jobb, det er ikke så lett. Men jeg får det til.
Jeg får jo til alt. Men jeg er såklart litt sliten.







Å ikke skjerpe seg

Det føles som om neste innlegg, dette innlegget, må være noe positivt, et lite glimt av vår. Den andre kvota ble brukt opp i forrige innlegg. Men jeg synes ikke jeg kan si at det går så bra heller, når jeg tenker etter.
For når jeg tenker på hvordan jeg har det, så er det lyset i vinduene hos pappa og bilen i innkjørselen hans da vi nærmet oss huset, det som varslet at noe var galt, jeg kjenner.
Men kanskje er det lurt å ikke tenke etter. For jeg vet jo at dagene er lettere nå, om jeg bare prøver å ikke tenke så mye på hvordan jeg egentlig har det. I dagene før begravelsen føltes det som om jeg holdt på å bli til stein, både kroppen og hodet var på vei å bli forsteinet. Og sånn er det ikke nå.
Det er jo ikke fest og ballonger. Det er oftest vanskelig å få to tanker til å henge sammen, men den der følelsen av å holde på å bli til et helt uplastisk mineral, den er jo ikke der lengre. Så jeg vet at det går bedre.

På dag tre sa jeg til the Stig: i morgen skal jeg skjerpe meg. Da mente jeg at nå hadde jeg fått frikort lenge nok, jeg skulle delta mer i alt, jeg skulle stå opp med Jendor, jeg skulle ta meg sammen og være med på å få det hele til å gå rundt. The Stig syntes ikke det var noe å tenke på. Nå har det gått fire uker, og jeg er fortsatt ikke i stand til å skjerpe meg. Altså, jeg er mer med. Men den der tanken om at om jeg bare skjerper meg, så får jeg det til, da blir jeg som vanlig, den tror jeg ikke på lengre.
Men jeg er mer med. Det kan jeg vel si.

Det hele.

Ja, jeg går nå på jobb.
Alt jeg har av tegnesaker har jeg fått av pappa. Bortsett fra penn og papir.
Det er vanskelig. I stedet sitter jeg i telefonkø hele dagen. Jeg går gjennom pappas post, åpner en konvolutt, ringer. Åpner neste, ringer.
Hei, pappa er død.
Forsikringer og tv og eu-kontroll. Hva skal jeg gjøre med eu-kontrollen? Bilen står under en meter med snø og jeg har ikke lappen engang!
Jeg må visst skrive en søknad. "Hva skal jeg gjøre med eu-kontrollen? Bilen står under en meter med snø og jeg har ikke lappen engang! Hilsen datter. PS: pappa er død."

Det er så mye. Biler og båter og hengere og hytter og motorer og våpen og alt det der i flertall. Hus, skuter. I entall. Og jeg. I entall uten hovedverneombud.
Og huset. Som må tømmes. The Stig sier at det er ikke så ille som jeg tror, jeg og søstersen må finne ut hva vil vil ha, resten må kastes. Da stiller alle opp med hengere og kjører i skytteltrafikk til Øfas.
Men jeg vil jo ikke kaste. Ikke den minste avklipte ledning til en forlengst utgått mobil vil jeg kaste. Ingenting. Og uansett. Alt som skal kastes i disse hengerne som folk skal komme med må jeg ta frem, holde opp, se på, avgjøre. Hver enkelt ting. Alt. I et helt hus.
Mamma begynner å prate om hva som må gjøres med huset før vi selger det, det har vært vedlikeholdsfritt i noen år om man skal si det på den måten, men jeg har fortsatt eu-kontrollen i hodet, potteplantene, veden på baksiden av huset, det er fullt i hodet, ikke plass til forslag om å ta inn megler for å få råd osv og kanskje legge nytt gulv og hva med doen på badet og badet i seg selv egentlig.
Det er fullt i hodet av pappa som ligger død på gulvet, fortsatt, det er så vidt jeg får plass til potteplanter og eu-kontroll. Ikke kom med noe bad, plis. Dåink, dåink, dåink, lyden av ord som treffer hjernen min.

Og mitt eget hus! Som jeg skal bo i! Der kloakken plutselig sto opp gjennom gulvene, da ble det så fullt i hodet at jeg gikk på jobb. The Stig ordner.
Vi har et operatibelt kjøkken. Det funker. Det holder på å gå seg inn. Vi har en nesten fullt fungerende stue, bortsett fra at vi ikke har lys eller sofa. Vi har en gang der absolutt alt ligger på gulvet. Vi har ett fungerende soverom. Alt annet må ordnes, i små porsjoner. Men de porsjonene blir så store. Vanligvis ville det vært overkommelig å henge opp en knagg i gangen, tror jeg. Men nå blir det uoverkommelig for hva med hytta i Harefoss, når i himmelens navn skal jeg komme meg dit? En ting er vedlikeholdet, men når skal vi få brukt den! Hæ? Pappas paradis, kan ikke selges.

Man må jo ikke la seg overvelde, men likevel gjør jeg akkurat det, ca fem ganger i minuttet.
En ting av gangen, sier the Stig, men jeg vet ikke hvilken ting. Det er litt som det der fulle skapet i komedien, lirker man løs den ene tingen raser alt etter. Man ser etter en knagg og får hytter og ishus og våpen og politi og eu-kontroller og regninger og rennende toaletter og tre frysere i hodet. Takk for det. Dette er åpenbart ikke måten å rydde på.








Bang bang

Da har jeg stått utenfor politihuset og grått. Etterhvert gikk jeg opp til kirken og sto der og tuta, det var mindre pinlig følte jeg. Det kom noen turister og så på meg.

Det er disse våpnene til pappa, det må søkes for å få dem tilbake fra politiet, jeg skal ta noen på "arv&affeksjon" og en svoger med lisens de andre. Jeg gikk innom politiet og henta søknadsskjema. En kompis gikk gjennom våpenkortet for meg, plutselig er det ikke lengre en hel haug med våpen, men åtte forskjellige. Derfor er det så mange. På politikammerset sa de at det var noen der som var interessert i ett av dem, det var egentlig litt pussig. Går de gjennom det som kommer inn og frir seg rifler?
Jeg får vel ta jegerprøven etterhvert.

Om man står utenfor politikammerset og gråter har man gjort noe galt. Men utenfor kirken har man bare følelser. Av noe slag.
Mange av dem.

Sprudlende, sprudlende meg.

Takk for alle fine kommentarer. Jeg skvetter litt av at alle dere som jeg samtidig har kjent og ikke kjent i så mange år tenker på meg. Takk.

I dag er jeg på jobb. Iallefall befinner jeg meg i det lokalet der jeg vanligvis jobber. Men det stopper kanskje også med det. Det er ikke det at jeg er så lei meg, jeg er bare helt, helt kraftløs. Jeg er jo lei meg og. Men jeg sitter ikke og gråter, jeg sitter og strever med å rette meg opp.

I går skjedde det noe med rørene i huset. Vet ikke hva, klarer ikke helt å ta innover meg ting utenfra. The Stig tar tak. Men plutselig har vi liksom ingen voksne å ringe. Og det er så fryktelig trasig. Ikke om hus, ikke om bil, ikke om noe av det der.
Eller, vi HAR jo det. Det er alltids noen. Men de er feil person.

Når folk spør hvordan det går, sier jeg at det går opp og ned. Jeg er ikke så sikker på det der med opp egentlig, men når folk spør hvordan det går, skal man ikke svare "Forferdelig." Da blir folk usikre og ubekvemme. Man skal si at det er trist men. Men noe. Vår, barn, at han døde fort. Avslutte på en slags opptur som folk kan ta tak i og spinne videre på. Men jeg får det ikke til. Jeg sier bare at det var noe av det verste som kunne skje. Jepp. Jeg prøver å ikke møte så mye folk.
Men det er nok litt opp også. Alle øyeblikk er ikke like tunge. Jeg har tenkt at heri ligger det en liten likhet med å føde barn. Det er ingenting som gjør at det gjør mindre vondt, men om man lar være de tingene gjør det likevel mer vondt. Liksom.

Men. Men noe. Sommertid, barn, at han døde fort.



10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...