Jeg vil ikke jobbe. Eller, jeg vil svært gjerne jobbe, men hverken Kroppen eller Hodet vil. Jeg mistenker at det er Hodet som ikke vil, og så er jo ikke Kroppen noen selvstendig enhet som kan holde på selv. Så her sitter jeg da.
Jeg vil skrive på foredrag. Hodet vil tenke på penger, på oppsigelse av strøm og tv, på hvor viktig det egentlig er å vite hva som er høyre og venstre eller om det er greit å bare oppfatte det som en generell betegnelse som betyr "heromkring en plass", hvilket jo medfører ulemper for Kroppen, på ny leilighet snart, på pakking, på møll og hull i klærne, på hvor sekkepipa egentlig er, og ja jeg vet ikke. Jeg klarer ikke helt følge med. Kroppen vil på do, men det har den nettopp vært, så jeg mistenker den for bare å ville ha oppmerksomhet.
Hodet vil sjekke facebook, men jeg synes internett i seg selv er dritkjedelig, Hodet hører ikke på det øret,
osv.
Jeg kunne tenkt meg å sende Hodet på ferie så jeg kunne få jobbet litt.
ordning og reda og redde
Jeg hikker og hunden bjeffer.
Vi har ikke hund, men hun som bor over oss har. Det er en nervøs vannhund eller noe sånt. Ser ut som om den har permanent. Den heter Kino, men det betyr ikke Bio, det betyr Kaffeblandet melk. Cappuchino. Hun som eier den hadde ikke lyst å gå rundt å rope Individualkaffemelk! så hun kaller den Kino. Kino bjeffer også når the Stig hoster. Nok om det.
Vi har vært på visning.
Jeg har ikke lyst å bo på grunnplanet sjøl om det betyr at man får platting med grill rett utenfor i en grønn og fin liten buskepark. For når man går inn, har man kjøkkenbenk på stua og det er nesten den verste husløsninga jeg vet. Og tungt russisk interiør. Sånn veggseksjon og to lave sofaer.
Men Årstadal. Interessant område.
Det var jo sjølsagt der vi var på visning, jeg driver ikke med helt fri assosiasjon. Var det nødvendig å si?
Det er litt maskinelt. HER skal dere bo, vi bygger hus, vent litt, sånn, her, bo! Så alt er jo nytt og fint, men veldig likt. I ett vindu er det Pressbyrån og i det andre er det en barnehage og de er helt like og alle hus ser ut som boligblokker som kan brukes som kontorbygg eller omvendt.
Skremmende. Men interessant. Men skremmende.
Hadde vært mer interessant om det var billig.
Men ikke mindre skremmende.
sånn ser det ut. On peppeler rekvest.
Vi har ikke hund, men hun som bor over oss har. Det er en nervøs vannhund eller noe sånt. Ser ut som om den har permanent. Den heter Kino, men det betyr ikke Bio, det betyr Kaffeblandet melk. Cappuchino. Hun som eier den hadde ikke lyst å gå rundt å rope Individualkaffemelk! så hun kaller den Kino. Kino bjeffer også når the Stig hoster. Nok om det.
Vi har vært på visning.
Jeg har ikke lyst å bo på grunnplanet sjøl om det betyr at man får platting med grill rett utenfor i en grønn og fin liten buskepark. For når man går inn, har man kjøkkenbenk på stua og det er nesten den verste husløsninga jeg vet. Og tungt russisk interiør. Sånn veggseksjon og to lave sofaer.
Men Årstadal. Interessant område.
Det var jo sjølsagt der vi var på visning, jeg driver ikke med helt fri assosiasjon. Var det nødvendig å si?
Det er litt maskinelt. HER skal dere bo, vi bygger hus, vent litt, sånn, her, bo! Så alt er jo nytt og fint, men veldig likt. I ett vindu er det Pressbyrån og i det andre er det en barnehage og de er helt like og alle hus ser ut som boligblokker som kan brukes som kontorbygg eller omvendt.
Skremmende. Men interessant. Men skremmende.
Hadde vært mer interessant om det var billig.
Men ikke mindre skremmende.
sånn ser det ut. On peppeler rekvest.
pakkopppakkned
Vi pakker.
Jeg lurte litt på om jeg skulle pakke ned grindveven, men innså at når jeg nå har brukt nesten ett år på ett sett sommerfriske skallebånd kommer jeg neppe til å få ånden over meg mens jeg leter etter hus mens jeg tar eksamen mens jeg drar til Göteborg mens jeg pakker mens jeg flytter.
Og likevel. La jeg veven i den haugen som skal bæres til skolen. Jeg kan jo veve litt mens jeg venter på at limet i eksamensprosjektet skal tørke.
Det er ikke spesielt morsomt å pakke. Mannen påpekte på et tidspunkt at han har flyttet noe sånt som elleve-tolv ganger de siste ti årene. Jeg tenkte litt og sa Det tror jeg jaggumeg jeg har også! Han så på meg og uttrykte noe sånt som DØ-ØØH!! i litt mer elegante ordelag.
Haha, tenk at vi har vært sammen så lenge. Herregud. Bra. Nå må vi bare blir bofaste snart.
Jo, men jeg er sur enda, bare så det er sagt, sjøl om jeg kom i skade for å skrive haha en plass over der.
Jeg lurte litt på om jeg skulle pakke ned grindveven, men innså at når jeg nå har brukt nesten ett år på ett sett sommerfriske skallebånd kommer jeg neppe til å få ånden over meg mens jeg leter etter hus mens jeg tar eksamen mens jeg drar til Göteborg mens jeg pakker mens jeg flytter.
Og likevel. La jeg veven i den haugen som skal bæres til skolen. Jeg kan jo veve litt mens jeg venter på at limet i eksamensprosjektet skal tørke.
Det er ikke spesielt morsomt å pakke. Mannen påpekte på et tidspunkt at han har flyttet noe sånt som elleve-tolv ganger de siste ti årene. Jeg tenkte litt og sa Det tror jeg jaggumeg jeg har også! Han så på meg og uttrykte noe sånt som DØ-ØØH!! i litt mer elegante ordelag.
Haha, tenk at vi har vært sammen så lenge. Herregud. Bra. Nå må vi bare blir bofaste snart.
Jo, men jeg er sur enda, bare så det er sagt, sjøl om jeg kom i skade for å skrive haha en plass over der.
surfigenschou
I dag er det lørdag. Så vet dere det.
Jeg vil ha hus, jeg vil ha hus, jegvilhajegvilhajegvilha hus.
Skjønt det holder jo lenge med leilighet, men i min dialekt heter det hus. Ikke at det er umulig for meg å uttale leilighet, men der jeg kommer fra bor man nå liksom i hus da. Så jeg vasker enda hus og leter etter hus. Og blæh for det.
Jeg forsøker å fortelle Hodet at dette kommer til å ordne seg, at vi enda har to uker på oss før det blir total krise, og innen den tid har vi vel funnet noe omså i Upplands Väsby, det ordner seg. Men Hodet synes dette er en ekstremt ubehagelig situasjon og forsøker å flytte inn sammen med Kroppen. Min fysikk er høyst menneskelig og denne skilpaddematamorfosen Hodet har påbegynt er helt fånyttes. (Dessuten kan jeg ikke tenke meg at kroppen vil ha AD-Ho-det som samboer, de er jo ikke akkurat perlevenner) Dette fører ikke til annet enn at jeg får vondt i kjeven, i baktennene, hjørnetennene, i øyenbrynene, i øynene, og av en eller annen grunn bihulene som jeg hittils har trodd ikke innehold muskler, men ja, nå er jeg i tvil. OG sur. Jeg er sur, jeg er kjempesur, og det har jeg tenkt å være til dette ordner seg.
Drit.
Jeg vil ha hus, jeg vil ha hus, jegvilhajegvilhajegvilha hus.
Skjønt det holder jo lenge med leilighet, men i min dialekt heter det hus. Ikke at det er umulig for meg å uttale leilighet, men der jeg kommer fra bor man nå liksom i hus da. Så jeg vasker enda hus og leter etter hus. Og blæh for det.
Jeg forsøker å fortelle Hodet at dette kommer til å ordne seg, at vi enda har to uker på oss før det blir total krise, og innen den tid har vi vel funnet noe omså i Upplands Väsby, det ordner seg. Men Hodet synes dette er en ekstremt ubehagelig situasjon og forsøker å flytte inn sammen med Kroppen. Min fysikk er høyst menneskelig og denne skilpaddematamorfosen Hodet har påbegynt er helt fånyttes. (Dessuten kan jeg ikke tenke meg at kroppen vil ha AD-Ho-det som samboer, de er jo ikke akkurat perlevenner) Dette fører ikke til annet enn at jeg får vondt i kjeven, i baktennene, hjørnetennene, i øyenbrynene, i øynene, og av en eller annen grunn bihulene som jeg hittils har trodd ikke innehold muskler, men ja, nå er jeg i tvil. OG sur. Jeg er sur, jeg er kjempesur, og det har jeg tenkt å være til dette ordner seg.
Drit.
husløs i sthlm
-enda.
det er ikke så lett å få lov å komme på visning. Vi har vært på én. Den var i naboblokka men sjøl om vi helt klart er de perfekte leieboere fikk vi den ikke. Vi er ikke overrasket egentlig, vi fikk det der blanke blikket som man får fra svensker som ikke skjønner et ord norsk, (enda the Stig er dritgod på svorsking,) og hadde jeg vært utleier, ville jeg hatt noen som jeg var sikker på at jeg ikke misforsto.
Så skal vi på en visning på Söder. Endel dyrere, men som vi sier til oss selv, å bli tvunget til å leve i luskus er jo ikke det verste.
det er ikke så lett å få lov å komme på visning. Vi har vært på én. Den var i naboblokka men sjøl om vi helt klart er de perfekte leieboere fikk vi den ikke. Vi er ikke overrasket egentlig, vi fikk det der blanke blikket som man får fra svensker som ikke skjønner et ord norsk, (enda the Stig er dritgod på svorsking,) og hadde jeg vært utleier, ville jeg hatt noen som jeg var sikker på at jeg ikke misforsto.
Så skal vi på en visning på Söder. Endel dyrere, men som vi sier til oss selv, å bli tvunget til å leve i luskus er jo ikke det verste.
HER KOMMER VI, HER KOMMER VI, HERKOMMERHERKOMMERHERKOMMER VI!
Jeg har knirkesko.
Og det er synd, for det er fine, dyre sko, men det høres ut som om jeg kommer først i et tog av folk som tygger på ballonger, hver gang jeg beveger meg innendørs.
Jeg skjømmer jo hvorfor skobutikker har vegg-til-vegg-tepper, for hadde jeg visst at jeg skulle fra Snikende Ullteppe til Skrikende Vilvette, hadde jeg jo aldri kjøpt dem.
Jeg har forsøkt å google problemet. Det finnes en milliard internettsider som har gode råd. Det første man skal gjøre er å finne ut hvor lyden kommer fra.
Hæ? den kommer fra gulvet! der skosålen møter gulvet!
Og det er det ingen av sidene som tar tak i. De snakker ivei om ødelate hæler og produksjonefeil og tungen mot innerlæret og lær mot lær, men ingen som enkelt og greit tar tak i gummisåle+bonegulv.
Tusen takk o store internett, dette er jo bare tull.
Jeg må hele tiden hindre meg selv i å stoppe og og hvese HYSJ til skoene mine.
Jeg forsøker å finne andre måter å gå på. Det hjelper å gå skikkelig sakte, men det er ikke så effektivt, det tar 73 ganger lengre tid å komme seg til verkstedet. Hopping blir for teit, men det er fristende.
Skitsko.
Og det er synd, for det er fine, dyre sko, men det høres ut som om jeg kommer først i et tog av folk som tygger på ballonger, hver gang jeg beveger meg innendørs.
Jeg skjømmer jo hvorfor skobutikker har vegg-til-vegg-tepper, for hadde jeg visst at jeg skulle fra Snikende Ullteppe til Skrikende Vilvette, hadde jeg jo aldri kjøpt dem.
Jeg har forsøkt å google problemet. Det finnes en milliard internettsider som har gode råd. Det første man skal gjøre er å finne ut hvor lyden kommer fra.
Hæ? den kommer fra gulvet! der skosålen møter gulvet!
Og det er det ingen av sidene som tar tak i. De snakker ivei om ødelate hæler og produksjonefeil og tungen mot innerlæret og lær mot lær, men ingen som enkelt og greit tar tak i gummisåle+bonegulv.
Tusen takk o store internett, dette er jo bare tull.
Jeg må hele tiden hindre meg selv i å stoppe og og hvese HYSJ til skoene mine.
Jeg forsøker å finne andre måter å gå på. Det hjelper å gå skikkelig sakte, men det er ikke så effektivt, det tar 73 ganger lengre tid å komme seg til verkstedet. Hopping blir for teit, men det er fristende.
Skitsko.
sånn som man leter
Det er jo ikke sånn kjempelett å finne bolig her. Mange vil bo, det er egentlig ikke lov å leie noe annet enn det kommunen deler ut til deg etter en syv til tyve år i kø, men man kan få midlertidige tillatelser til utleie. Det var det vår husvert hadde men som det viste seg at han ikke hadde lengre.
Kan bli trangt av sånt.
I Norge er det den som leier ut, som setter inn en annonse og betaler for det, og alle kan se den. Her er det gratis å sette inn annonse, og så koster det mellom 200-700 å få lese annonsene på et nettsted.
En i klassen min fortale at hun han bor hos hadde fått tohundre mail etter at hun satt inn en sånn annonse. Den første timen. Jeg aner ikke hvor mange hun fikk totalt.
Jeg har ikke fått svar på en eneste mail jeg har sendt. Men man må jo bare betale de der syvhundre for å få lese to annonser man ikke aner når er lagt ut.
Det ser kanskje ikke sånn der overvettes lyst ut, men ting pleier å ordne seg.
Kan bli trangt av sånt.
I Norge er det den som leier ut, som setter inn en annonse og betaler for det, og alle kan se den. Her er det gratis å sette inn annonse, og så koster det mellom 200-700 å få lese annonsene på et nettsted.
En i klassen min fortale at hun han bor hos hadde fått tohundre mail etter at hun satt inn en sånn annonse. Den første timen. Jeg aner ikke hvor mange hun fikk totalt.
Jeg har ikke fått svar på en eneste mail jeg har sendt. Men man må jo bare betale de der syvhundre for å få lese to annonser man ikke aner når er lagt ut.
Det ser kanskje ikke sånn der overvettes lyst ut, men ting pleier å ordne seg.
ups.
ettersom husverten og styret ikke er godvenner, har vi blit kastet ut med en ukes varsel.
etter litt knirking har den ene uken blitt forlenget til sånn ca litt uti februar.
fint at det er så lett å finne seg sted å bo her i sthlm da.
etter litt knirking har den ene uken blitt forlenget til sånn ca litt uti februar.
fint at det er så lett å finne seg sted å bo her i sthlm da.
æ
æ e litt lei av tekst.
æ vil bare prate.
å æ vil bare prate inni hodet mitt på vei hjem fra skolen, i skogen når det e glatt.
æ vil bare prate.
å æ vil bare prate inni hodet mitt på vei hjem fra skolen, i skogen når det e glatt.
Ikke lengre så skoleflink
Nå skal vi altså ha fremvisning igjen. Skole altså. Her holder man på for seg selv og jobber og holder på og har det så fint, og så ramler det inn en mail om at man må møte opp i klasserommet og forklare alle hvor langt man er kommet.
Jeg vil forklare hvor langt jeg er kommet når jeg er kommet dithen at jeg føler for å forklare hvor langt jeg er kommet.
Makan til krav altså.
Jeg vil forklare hvor langt jeg er kommet når jeg er kommet dithen at jeg føler for å forklare hvor langt jeg er kommet.
Makan til krav altså.
nattens strabaser
Jeg har vært på fest.
For å komme dit måtte jeg ta buss.
Det må man jo ofte. Men denne gangen hadde bursdagsbarnet leid inn bussen for å være sikker på at alle som hadde sagt at de skulle komme faktisk kom. Det er imponerende. Om jeg skulle leid inn et transportmiddel når jeg skulle hatt rundedagsfeiring, tror jeg jeg ville gått for en moped.
Og det ville blitt litt trasig idet mopeden svinger inn foran de åtte dalagårdhusene vi skal sove og feste i.
Eller ikke trasig. Tomt. Glissent.
I tilfellet Emilia30 ble det nesten litt trangt, og vi måtte trekke lodd om sengene.
Jeg fikk seng, yey!
Det var jeg glad for helt til jeg skulle legge meg i den, og det viste seg at sikringen i tømmerstua den sto i var gått.
Nå trenger jo ikke jeg lys for å sove, men varmen gikk også på strøm. Og sånne gamle tømmerstuer er jo ikke spesielt godt isolerte. Og ute var det kuldegrader.
Jeg funderte på om det muligens var kuldegrader inne også. Jeg la soveposen jeg hadde med i tilfelle jeg skulle være uhedig i lotteriet under dyna, kåpa oppå, og skippa å ta av meg noe særlig klær. Jeg forbannet fornuften som helt åpenbart hadde blokkert alle tanker om å ta med en seks til åtte ekstra skift på en en-natts-overnatting.
Jeg forsøkte å sove.
Jeg fant fram lue og votter.
Jeg prøvde å sove.
Jeg sto opp og snurret meg inn i luhkkaen og kveila meg ned i soveposen igjen
Jeg sto opp og treiv med meg kåpe og luhkka og dyne og teppe og madrass og koffert og vakla ned den islagte trappen, over tunet og over i hovedhuset der jeg visste det var varmekabler i gulvet og la meg bak en sofa der det lå en som hadde trukket et enda heldigere lodd en meg.
Noen snorket så helt grassat.
Men jeg var jo varm!
Og jeg har ganske god trening i å sove med begge hendene for ørene etter å ha tilbragt mine år over Bergen Kebab men under Bergen Fest,Sprit&Negledesign, så jeg var absolutt ingenting annet enn salig.
Jeg registrterte ikke engang alle som var oppe og sparket i snorkeren i forskjellige turnusordninger, så der hadde jeg ingenting å bidra med under frokostsamtalen, sjøl om jeg egentlig er enig i at det er fascinerende at noen kan ha en så til de grader variert snorking. Og at det sannsynligvis må være helsefarlig.
For å komme dit måtte jeg ta buss.
Det må man jo ofte. Men denne gangen hadde bursdagsbarnet leid inn bussen for å være sikker på at alle som hadde sagt at de skulle komme faktisk kom. Det er imponerende. Om jeg skulle leid inn et transportmiddel når jeg skulle hatt rundedagsfeiring, tror jeg jeg ville gått for en moped.
Og det ville blitt litt trasig idet mopeden svinger inn foran de åtte dalagårdhusene vi skal sove og feste i.
Eller ikke trasig. Tomt. Glissent.
I tilfellet Emilia30 ble det nesten litt trangt, og vi måtte trekke lodd om sengene.
Jeg fikk seng, yey!
Det var jeg glad for helt til jeg skulle legge meg i den, og det viste seg at sikringen i tømmerstua den sto i var gått.
Nå trenger jo ikke jeg lys for å sove, men varmen gikk også på strøm. Og sånne gamle tømmerstuer er jo ikke spesielt godt isolerte. Og ute var det kuldegrader.
Jeg funderte på om det muligens var kuldegrader inne også. Jeg la soveposen jeg hadde med i tilfelle jeg skulle være uhedig i lotteriet under dyna, kåpa oppå, og skippa å ta av meg noe særlig klær. Jeg forbannet fornuften som helt åpenbart hadde blokkert alle tanker om å ta med en seks til åtte ekstra skift på en en-natts-overnatting.
Jeg forsøkte å sove.
Jeg fant fram lue og votter.
Jeg prøvde å sove.
Jeg sto opp og snurret meg inn i luhkkaen og kveila meg ned i soveposen igjen
Jeg sto opp og treiv med meg kåpe og luhkka og dyne og teppe og madrass og koffert og vakla ned den islagte trappen, over tunet og over i hovedhuset der jeg visste det var varmekabler i gulvet og la meg bak en sofa der det lå en som hadde trukket et enda heldigere lodd en meg.
Noen snorket så helt grassat.
Men jeg var jo varm!
Og jeg har ganske god trening i å sove med begge hendene for ørene etter å ha tilbragt mine år over Bergen Kebab men under Bergen Fest,Sprit&Negledesign, så jeg var absolutt ingenting annet enn salig.
Jeg registrterte ikke engang alle som var oppe og sparket i snorkeren i forskjellige turnusordninger, så der hadde jeg ingenting å bidra med under frokostsamtalen, sjøl om jeg egentlig er enig i at det er fascinerende at noen kan ha en så til de grader variert snorking. Og at det sannsynligvis må være helsefarlig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)