jaja sann sann

Det er ikke så lett å blogge når det eneste som skjer er at man holder på med eksamen og datakræsj. Jeg og Frank Ole snakket om det i går, tilogmed Folket i Parken er begivenhetsløse for tiden. Det skjer ikke så mye annet. Dette skjer:
Jeg går på skolen. Mitt lille opprør mot systemet er å komme ti over ni hver eneste dag, og ikke ni. Nå er det ikke noe kjempeopprør ettersom vi jobber selvstendig og jeg likevel kommer først. Men det er vanskelig å være flinkis og anarkistkommunist i samme kropp.
Jeg skrur på datamaskinen. Den skrur seg av. Jeg skrur den på. Jeg jobber litt. Tegnebrettet slutter å virke. Jeg reinnstallerer tegnebrettet. Jeg går og kjøper kaffe. Jeg gjemmer den tomme kaffekoppen et nytt oppfinnsomt sted på på pulten til Wilhelm. Dette blir vanskeligere og vanskeligere.
Etterhvert begynner de andre å komme. Jeg får litt mindre arbeidsro. Jeg lukker døra til det andre klasserommet. Jeg får litt mer arbeidsro. Jeg går på rimi og kjøper lunsj. Jeg spiser lunsj mens jeg jobber. Det kommer folk på dette klasserommet. Jeg jobber. Jeg sjorrer kanskje litt. Klokka blir fem seks syv. Jeg hører med Mort-ooops, eh, mannen i mitt liv, om han er gått hjem. Jeg går hjem. Jeg spiser middag.
Jeg kanskje kanskje jobber litt til.
Hvis ikke det er søndag da. Men det er det stort sett ikke.

En halv teskje salt

Når jeg foretar meg ting på kjøkkenet er det alltid en kilde til frustrasjon om det i oppskriften plutselig står ting som "....blablabltil røren er passe" eller "til pirogene er ferdigstekte". Altså, hadde jeg visst sånne ting, hadde jeg følt på kroppen når alt var ferdig som en annen synsk, hadde jeg ikke trengt oppskrift. Enten må jeg få alle opplysninger, eller så kan det være det samme.
Oppskrifter som sier ha i passe med soyasaus er ikke oppskrifter, det er rådgivende tekster. I verste fall villedende tekster. Og har ingenting i en kokebok å gjøre.
En klype salt eller spiss til med koriander, glem det, jeg vil vite hvordan det skal være og hvordan det blir sånn.
Men det aller verste er faktisk oppskrifter der det står
en halv teskje salt.
Jeg får rett og slett ikke til "en halv teskje salt". Når er skjeen halvfull? Med eller uten topp? En halv skje? Når stopper det da?
Salt er dessuten vanskelig, for mye og for lite er så lett og like ille.
Men jeg har funnet ut hvordan jeg skal lure systemet, jeg dobler bare oppskriften.

H-h-hallo?

Mitt livs lys og hjertes ledestrjerne ga meg som kjent kamera til bursdagen i fjor.
Veldig bra kamera. Veldig fornøyd.
Sånne veldig bra kamera har jo en del funksjoner kan man si, en av dem er "ansiktsgjenkjennelse". Det vil si at om jeg tar bilde av noen, skjønner kameraet hva som er fjes og så setter den små grønne firkanter rundt dem. Og hva det så gjøre vet jeg ikke, stjeler sjelen deres eller noe. Nå er dette en funksjon jeg egentlig ikke har noe særlig bruk for, så jeg har skrudd den av. Det tok litt tid å finne ut hvordan, for det er jo et komplisert kamera, men jeg klarte det til slutt. Problemet med kompliserte kameraer er at det som er vanskelig å skru av, er lett å plutselig ha skrudd på igjen. Og nå finner jeg ikke hvordan jeg skrudde det av.
Ikke noe kjempeproblem egentlig.
Bortsett fra at kamerat finner ansikter hele tiden. Jeg mener: om jeg tar bilde av et tre, blinker det plutselig fram tre grønne små firkanter i displayet.
Hvem sine ansikter er det? Hva ser kameraet som jeg ikke ser?
Hvorfor merker det av to fjes tett i tett når jeg tar bilde av stua?
Jeg vil IKKE ha kamera med overnaturlige evner, og jeg vil IKKE vite hva det ser som ikke jeg ser.
Jeg sier NEI TAKK!

råbåta

Man får ganske vondt i hoderegionen når datamaskinen du gjør din eksamen på til stadigeht skrur seg av. Nå er jeg jo selvsagt flink å ta backup, og programmet jeg jobber på er ikke så verst på å gjenopprette dokumenter, men det er litt stress likevel.
Dessuten har maskinen begynt å nekte meg å lagre dokumenter jeg har åpne, og når de er lukket er det for sent. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal stille opp med. Nå er det liksom den som bestemmer.
Det eneste positive er at den lager endel spennende lyder. PTKPTK PP P P P PRPRRPRPR PTK K! K! K! K! P-P-P-P-P-P.
Ok, det er kanskje ikke så positivt egentlig, men det er litt morsomt og det vekker min nyskjerrighet. Jeg har aldri hørt sånne lyder fra en maskin før.

Jeg må vel innrømme at jeg begynner å heller over til å høre på alle som sier jeg skal kjøpe mac. Jeg har også lurt på om noen av mine slektninger fra junai ten kommer på besøk til sommeren, ettersom kursen er fordelaktig og man kan spare en syv tusen på å kjøpe den i krigslandet. Men så sa han-hvis-navn-ei-må-nevnes at for en med min elektronikkhistorie er det veldig lurt å kjøpe noe som det er lett å få reparert eller levert inn igjen med minst mulig arbeid og styr. Og jeg må jo si at den norske forbrukerkjøpsloven taler til min fordel, absolutt, størst fordel til meg.

pppp P P P PTKPTKTPKKKK K-K-K K! PR PR PR RRRR.

Frk. Figenschou klager over ungdommen

Selv om min søster tar det svært personlig hver gang jeg finner det nødvendig gi ungdommen skylda for alt som er galt her i samfunnet, må jeg nok klage litt likevel. Solveig er dessuten bra ungdom. Hun er unntaket. Eller kanskje ikke. Hun er engasjert og idealistisk som bare ungdom er. Videre kan jeg jo ikke likegodt klage på dem jeg går i klasse med, eller legge ut den Hemmelighetsfulle Fotografens eskapader, ettersom han nekter å være med.
Så da blir det ungdommen da.
Det skal være loppemarked på skolen. Vel og bra. Førsteklasse skal arrangere en utstilling eller på klassetur eller noe, og trenger penger, så de skal ha loppemarked. I utgangspunktet gode greier.
Det vil si, førsteklassen har sendt ut mail om at de gjerne vil ha lopper til loppemarkedet sitt. Det er litt størrelsesbegrensning ute og går, helt forståelig, det skal jo være håndterlig, men det er også sånn at de kommer ikke og henter loppene. Du må komme til dem med dem, møte opp på klasserommet deres mellom klokka sånn og sånn, ring og avtal først.
Og det er da den 80årige frøknen i meg synes det blir litt lite egeninnsats.
Det er mye lettere for meg å gå på returpunktet med saker enn å farte ned på akademiet med saker og ting klokken da og da.
Men mye lettere for førsteklassingene og sitte og vente på at folk skal komme til dem med saker. Så slepper de å jobbe så hardt for pengene
Skjønt loppemarked er jo en koselig ting som skaper god stemning, så sånn sett er det et bra tiltak, og jeg kan ikke grumle for høylydt.
Jeg bare synes det smaker litt av å skulle ha ting rett opp i hendene.
Nei, de skulle vært litt mer som min søster.
Kunstnere altså, late drog.

Teknologisk fremskritt

Altså, nymaskin nr 2, den er jo litt på tok. Men jeg må jo arbeide på den til nymaskin nr 1 kommer tilbake, evt la oss ikke håpe det, nymaskin nr 3.
Det går an å jobbe, men den oppfører seg litt vanskelig. Den vil ikke ha noe med å tegnebrettet å gjøre, etter en times arbeid avinnstallerer den det og så er jeg like langt. Heldigvis har jeg kjøpt en ganske ok mus også, så det skal være mulig å arbeide likevel.
Nå er det bare det at det viser seg...at den musen er ødelagt.
Det er liksom noe mekanisk trøbbel, det er noe med fjæra under knappen. Den virker litt, men er litt ødelagt også.
Og penna til tegnebrettet, som det i utgangspunktet ikke er noe i veien med, ramla ned i kjelleren i går. Kan godt være det gikk bra, men det er vel ikke noe å satse på, erfraingen tatt i betrakting.

Og. Plutselig bare skrudde mobilen seg av. Det er jo aldri noe godt tegn.

Jeg får begynne å kommunisere med runepinner.

hmmmmm

Fant noen egyptiske Grunker da jeg drev her og støvsugde med moppen.
Nå kommer jeg sannsynligvis aldri mer til å reise til Egyptenland. Og Grunkene var verdt kanskje 3,50. Og de lukta stygt.
Så jeg kasta dem.

Nei jeg gjorde ikke det! Det er nemlig plent umulig å kaste penger! Selv om absolutt alle argumenter taler for at de burde gått i dunken, så kommer jeg til å ta vare på dem resten av livet, bare fordi de er penger. De kommer til å flytte med meg når jeg flytter, de kommer til å bli pakket opp av flytteesker i nye hus og leiligheter, jeg kommer aldri til å vite hvor jeg skal gjøre av eller hva jeg skal gjøre med dem eller rynmenbeiene eller de slovakiske kronene eller eller eller den finske MARKEN fra 1983, men jeg kommer aldri til å kaste dem. Jeg kommer sannsynligvis på bruke mer penger på å flytte rundt på dem resten av livet enn de noen gang kommer til å bli verdt.

Skulle ønske det fantes en resirkuleringsdunk for penger på returpunktet.

ehe

Jobbe hjemme er kjempeeffektivt.
Jeg har vasket klær, støvsugd gulvet med sånn mopp og tatt oppvasken.
Men det må jo være litt fint til påske.
Og funnet på en ny dans.
Og sneket i påskeegget til fotografen.

Og faktisk jobbet endel også. Litt. Kanskje ikke like mye som om jeg hadde vært på skolen.

hehehehe

I dag sner det og er skitvær. Det føles mye bedre. Når man skal være inne og jobbe.
I tillegg er jeg syk og snørr, så jeg er hjemme og jobber og hører på viggo valle og labyrinten og det er bittelitt som påske.
Og vi har kjøpt blomster på bordet.

Skjønt Folket i Parken foretrekker sikkert finvær....supert, nå fikk jeg dårlig samvittighet i stedet.
Men det har faktisk vært litt roligere der de siste dagene, kanskje de også tar påskeferie? Drar på skitur med appelsin og narkopetika og swix?

argh!!!

Nesa renner og hodet hamrer og jeg er på skolen og datamskinen vil ikke la meg høre på radio og ikke vil den lade og sola skinner.

Påskemorgen

Siden resten av verden feirer at en mann ble torturert til døde men klarte seg overraskende bra, tillot jeg meg selv en sen start på dagen.
Jeg har bestemt at jeg må jobbe i påsken, men kan få noen dager fri. Fridagene må bestemmes på forhånd sånn at de ikke søles bort i dårlig samvittighet. Men nå begynner jeg å lure på om jeg ikke skal ta fri etter værforholdene.
I dag er det nemlig strålende vær. Og her sitter jeg.

Vanligvis når jeg går til skolen sånn i nitiden er det fullt av folk og stress i gatene. Nå var det nesten helt stille. Og solen skinte. (En sen start betyr ett kvarter senere.) De eneste andre som var ute hadde med seg trillekoffert og var på vei for å nå en buss eller et tog. Og enda har vel ikke påska begynt egentlig? Er Jesus død nå?
Jeg hadde mye mer lyst å kjøpe aviser og kaffe og sette meg på en benk i parken med ham-hvis-navn-ei-må-nevnes.
Men om jeg er flink å jobbe nå kan jeg kanskje ta fri i helga.

Jo, jo....

Nå har jeg fått ny maskin i posten,
nå har den også kræsja.
Eller den har jo ikke kræsja, men den oppfører seg pussig, driver og fryser og går i svart og skrur av antenna og avinnstallerer tegnebrettet mitt og finner ikke windows utforsker når jeg er i utforskerern, og i det hele tatt veldig mange grunner til bekymring.

Hva skal jeg gjøre? Kuleramme? Kjære sensorer, her er flesland flyplass, fremført på kuleramme.
Kjære sensorer, nå skal jeg telle fram det nye terminalbygget på fingrene. Lillefingeren er innsjekk, tommelen er bagasje utland.....

Kjempe.

Litt om hva jeg egentlig holder på med for tiden

Jeg holder jo på med eksamen!
Jeg har åtte uker, eller ni var det kanskje, på å lage Flesland flyplass på nytt. I motsetning til de andre avdelingene på skolen velger ikke vi eksamensprosjekt selv, men det er det ingen andre som vet, så jeg må stadig forklare at jeg har ikke valgt å lage en flyplass på ni uker. Jeg er jo ikke dum. Vi synes alle oppgaven er litt i overkant, men det går vel som det går, stresseli stress.
Før, altså så sent som da jeg gikk i første, fikk studentene (eller "elevene" som det heter her) ikke ha kontakt med fagpersonalet etter utlevert eksamen, man fikk veiledning av andre som hadde tatt master, men ikke fått seg jobb, men de fikk ikke lov å si hva de egentlig mente, så det var visst ikke til så stor hjelp. Nå har vi fast oppsatt veiledning og eksatra veiledning i enkelte dataprogrammer, så strykprosenten kommer seg sannsynligvis under 40 i år, og det føles mye tryggere.
I utgangspunktet liker jeg å ha eksamen og å styre tiden min selv, men jeg er ikke så flink til å roe ned. Jeg har konstant dårlig samvittighet men er likevel ikke så effektiv på skolen. Nå sitter jeg jo og blogger i vei for eksempel.
Sukk.
Men jeg håper jeg står iallefall.
Alle er ganske stressa, så jeg er ikke alene.
Det er ganske deilig å få jobbe i fred om morgenen før de andre kommer seg opp, det er kanskje det beste med eksamen egentlig.
Desverre begynner trekkspilleren utfor vinduet å spille anniversary song ganske tidlig også.
Og vi putrer nå videre i gruppedynamikken vår. Vi har en som Stjeler i klassen vår. Ingen vil vise henne ideene sine for da vet de at hun har akkurat samme ide. Åja, sånn har jeg også tegnet sier hun, så går hun bort til pulten sin, og så hører man TSJTSJTSJTSJ og så holder hun opp en skisse som drypper av blyant. Folk driver og legger tingene sine i spesielle mønstre så de skal se om hun har vært bortpå skissene deres. Hehe. Det er ikke så farlig for meg, ideene mine er for sære til at noen vil stjele dem så jeg deler villig vekk.
Det skal ikke så mye til for at det er for sært da, så jeg er nok på trygg grunn.

Påskeferien er derimot gått igjennom isen, man kan ikke ta fri når det skal konstrueres flyplass med bagasjehåndtering og schengensoner og nonschengen og tredjeland og kontorer og taxfree og ankomst og avgang ogogogogogogog.

nazibar

En veldig voksen veldig gravid venninne av meg måtte vise legitimasjon for å kjøpe en kopp te i går.
Enkelte mennesker takler ikke å få et minimum av makt.

Heldigvis vil disse ofte heller jobbe på bar enn i politikken.

Øh, ja.

Jeg har fått ny maskin. Den kom på døren i dag.
Juhu!
Først trodde jeg den skulle kommei posten og ble veldig oppgitt over Posten da det ikke var noe...datamaskin i postkassen, altså, ingen pakkelapp, og ringte litt rundt og sånn, så kom jeg på at det står jo ikke noe navn på dørklokka vår, eller, det står Marius, og det kanskje ikke var til så stor hjelp for posten, men så så jeg postbilen stå å sitre utenfor, her i gaten vår i samfunnet, så da gikk jeg ut for å vente på postdamen. Hun sa at hun ikke kjørte ut bedriftspakker, så jeg gikk inn igjen. Eller skulle gå inn igjen, jeg møtte en ung mann med hatt i døra så jeg stoppet på trappen og ventet til han var ute. Han så meg og lukket døra meget bestemt etter seg.
Hæ, ser jeg ut som en narkoman eller? Heldigvis kan jeg koden til døra så det var ikke akkurat noe problem å komme seg demonstrativt inn ca ett sekund senere.
Og så gikk jeg ut igjen, hengte navnet mitt på dørklokka, gikk inn, og da ruller bedriftspostpakkebilen opp foran vinduet, det ringer på og maskinen blir levert.
Akkurat det fungerte jo veldig fint da.

Nå har jo ikke denne maskinen noen programmer da, så jeg driver og leiter etter drivere og cd-er og ikke aner jeg hvor de er, jeg har en boks som de skal være er men der er de aldri, Morten driver og maser om at jeg må kjøpe en mappe å ha datacd-er i, men problemet er ikke at jeg ikke har et sted å samle dem, problemet er at jeg aldri legger dem der. Så nå får jeg ikke innstallert cs3 eller penpad'en eller eller eller.
Men vindous wista er overraskende designlekkert altså.

Hergud, beklager

Jeg lover, snart blir det spennendeblogg igjen.

Ny pc og det lukter vår!

Jeg skal få ny pc! Åh, nå ble jeg glad og lettet og stressredusert! Det hadde blitt jævlig mange søvnløse netter uten. Eller om jeg skulle ventet i fem uker på reperasjon. Voi og voi.

Og det lukter vår av regnet. Det slo meg i dag, at selv om det er noen år siden jeg har bodd i Kirkenes nå, så er det fortsatt nordkalottparametrene som gjelder. Jeg fikk sånn vårfølelse, men noe var det som manglet, og jeg gikk lenge før jeg fant ut hva det var.
Når det blir vår hjemme, går det atter an å gå ut uten stilongs. Første dagen uten klølongs er fantastisk, man føler seg så fri i bena! DEN følelsen manglet, for man går jo ikke med longs i Bergen. Man går med paraply.

Men litt vår altså. Og ny maskin. Juhu.

opplysning:

Til deg stakkaren som søker på vidjo seks, vidjo damer, vidjo damen, vidjo etc, og havner på min blogg, det staves VIDEO. Lykke til.

(og "seks" er et tall)

Påskemorgen slukker sorgen

Forsøk på gammelblogging:
I det siste, eller kanskje heller siden sist, nei det ble også feil, I det siste har jeg
forsøkt å gjenopplive min lenovo t61, uten hell
Vært til frisøren, nå ser jeg IKKE ut, hvor ble det av hun frisøren som sa at jeg var stygg på håret og så klippet meg vakker?
Prøvd utallige ganger å betale for meg med et brett med allergitabletter, det er like stort som bankkortet mitt nemlig og ligger i jakkelomma
Surmult over at jeg ikke har tid å reise hjem i påsken, det har jeg nemlig litt lyst til men jeg har jo eksamen og nå som maskinen er kræsja har jeg iallefall ikke tid
Jobba med eksamen & hatt vondt i hodet
gått til optiker siden jeg har så vondt i hodet, han foreslo at jeg kanskje drakk for mye istedet
vunnet tusen kroner i veddemål
Prøvd å bestemme meg for om jeg skal ha fest eller ikke på trevdeårsdagen min som stormer seg med nærskritt, fest var planen, men det er midt i innspurten til eksamen, jeg vil ha fest, tenk om ingen kommer, tenk om det blir kjedelig, jeg vil ha fest.
Drept to planter
Lengta etter påskeferien, som ikke blir ferie, men noen dager fri skal jeg ta meg.
Hm. Jeg har gjort veldig lite merker jeg, det meste har foregått inni hodet, ikke rart det verker kanskje.

åj nei....

Datamaskinen min døde. Vel, teknisk sett er den vel enda på dødsleiet og dødsraller, men jeg kan ikke forholde meg til det, for meg er den død.
Datamennene på skolen jobbet med maskinen min i nesten fem timer i går. Til slutt skrev de ut dødsattesten.
Nå er det nok omtrent like kjedelig å høre detaljene om andres dataproblemer som det er å høre hva andre har drømt, men jeg klarer ikke dy meg.
Lenovo har ikke sånne oppstartscd-er, den har rescue and recovery på et beskyttet sted på harddisken, og nå som den er død skal det gå an å gjenopprette systemet derifra. Jeg prøver på det da, men rescue and recovery låser seg...sukk. Jeg føler meg fanget i en uendelig løkke.

Her er man forutseende og kjøper ny maskin til en teknisk krevende eksamen, men neida, det blir tull likevel.

Janei var nå det likt seg da

Jeg har jo vært veldig forutseende og kriseminimerende og kjøpt flette ny datamaskin til eksamen som kan gjøre alt det en datamaskin skal.
Bortsett fra at den ikke vil det da.
Den vil ikke være på, og da skrur den seg av. Den gir meg beskjed om at den er fanget i en uendelig løkke. Kjære maskin, jeg vet akkurat hvordan du har det. Og så sier den og hvis dette problemet fortsetter må jeg-og så skrur den seg av.
Og bilder lager den nyttårsaftenfyrverkeri på, og så skrur den plutselig av antenna, og når jeg VIL skru den av, så popper det opp feilmelding på feilmelding om programmer som venter på svar fra meg og som ikke kan være written.

Jeg må gråte.


Heldigvis har jeg ved hjelp av Stines muffinser hele IT-avdelingen på saken, iallefall de av dem som fortsatt hæres å ta i en pc. Men ettersom det kommer nye feiler hver dag lurer jeg på hvor lenge de gidder holde på. Jeg må bare krysse fingrene og knyte sammen tennene.

Ok, ikke mer samepolitikk, jeg lover

-selv om jeg observerte at brevsaken havnet på dagbladets nettsider og selv om jeg leste kommentarene folk hadde lagt inn der, av typen, "om du fisker på et vann på finnmarksvidda risikerer du å bli skutt etter av sinte samer, det er helt ville tilstander der", og andre høyverdige sakligheter. Ok, men ikke mer, helt sant.

Da jeg gikk til skolen nå så jeg en bil som kjørte over en due. Knakk, sa det, så røy det fuglefrø ut av den. Solsikkefrø.
Litt lenger bort i gata så jeg en ladning med utlagte solsikkefrø og noen duespor rundt der.

Det sner her i Bergen. Eller det har snedd. Bergenserne skjønner ikke at det er en kjmpedårlig ide å regne oppå der igjen, så nå er alt bare iskald sørpe.

Mer om det samme.

Jeg kom til å tenke på noe som hendte da jeg jobbet på museet.
Jeg sto i skranken og puslet, noen eldre damer satt ved kafebordet nærmest meg og spiste vafler og sjorret. Jeg ser at de hele tiden peker mot meg, eller på noe bak meg, som de er opptatt av og diskuterer. Jeg er jo et til tider ekstremt serviceinnstillt menneske, det vil si, jeg var på jobb, så jeg går bort til bordet deres og spør om det er noen de lurer på.
Jo, det flagget vi har i resepsjonen, hva er det slags flagg?
Det er jo det samiske flagget sier jeg, ikke så overrasket ettersom det er forholdsvis nytt i bruk.
Nåh, er det kommet helt hit også nå, konstanterer de misfornøyd.


Jaa, vi trodde vi hadde drevet dem ut, men jaggumeg har de ikke klart å karre seg tilbake.
Se, nå ble dette en samepolitisk blogg, det var slett ikke meningen, i morgen: mer om fugler.
Eller kanskje om sne. Eller universet. Universet, ja, det tror jeg det blir.

For de av min leser som ikke er bosatt i Finnmark

Denne lille lystigheten av et brev fikk en lokalpolitiker i min hjemkommune her om dagen.


Elin Henriksen.

Ser at du ennå en gang er ute avisa med de forkvaklede utspillene dine, denne gang i Finnmarken, med angrep på vår utmerkede lokalpolitiker Jan Henrik Fredriksen.

Har merket oss aktivitetene dine, og hele familien din for øvrig her i Sør-Varangersamfunnet de siste årene - både dattera di og brødrene dine - for øvrig en gjeng same-aktivister som fremstår som en vond kreftsvulst i lokalsamfunnet her.

Er det noen som i det hele tatt burde fjernes herfra (som du selv sier om Jan Fredrik, “få ham vekk") så er det nettopp deg selv og familien din. Når dattera di hadde vært borte fra kommunen noen år og det, heldigvis ble litt lettere luft å puste i her, var det skremmende å se i avisa at hun søkte seg tilbake hit igjen - for kanskje på nytt å forpeste miljøet her med sine meninger og aktiviteter.

Han ene bror din dro jo også herfra etter det idiotiske bokprosjektet med han andre karen. Men heldigvis forblir han vel vekk herfra så vi iallfall er kvitt én av dere.

Hva fan gjør dere her i kommunen? Etter genene deres burde dere sittet i ei gamme rundt buljonggryta - sterilisert for videre forplantning og formering - som mutanter av den sunne menneskelige rase.

Det er jo ikke mange årene siden en gjeng av deres stammefrender i Kautokeino drev sjikane og rasehets mot en mørk innvandrerfamilie som ville slå seg ned å bosette seg i bygda.

Er det langsiktige målet å gjøre finnmark til et skandinavisk Kosovo? Vår oppfordring for fremtida er:

På bakgrunn av at samene i Norge gjennom sin kravmentalitet er blitt en økonomisk overklasse etter alle overføringer, støtte og særtiltak de har mottatt i årtier - ikke bare innad her i landet men ikke minst sammenlignet med andre minoritetsgrupper rundt om i verden, må følgende gjenytelse være høyst naturlig og allment akseptert:

I god SV og solidaritetsånd: Selg unna alt dere har opparbeidet her i det norske velferdssamfunnet, ta pengene med dere over grensa til f.eks Lovosero, del dem ut blant de fattige stammefrendene deres der og forbli der som frivillige hjelpearbeidere for de sultende slektsmedlemmene der borte resten av livet.

Se på det som en livsoppgave, i det fall man kan forlange såpass strukturert tankevirksomhet fra forlvaklede hjerner - så gjør dere iallfall to lokalsamfunn en hardt tiltrengt tjeneste - ett på hver side av grensa, og spre gjerne budskapet videre til dine likesinnede!

Di forbanna Lappkjærring.

Hilsen en del helt vanlige, reflekterte nordmenn - også bosatt i Sør-Varanger
.




Her prøver jeg å lære meg selv til å tenke at nei, det er ikke sånn at folk flest er idioter, men så dukker det opp sånne brev og så tenker jeg at ok, det er jo ikke håp. Nå er det forhåpentligvis ikke folk flest som har skrevet dette brevet, men man må likevel stusse litt over at folk kan føle seg så til de grader truet av det store stygge sametrollet at de skriver, legger i konvolutt, og poster et sånt brev.

Men blir litt matt og ordløs i møte med sånne meninger, så jeg sier som Odd Børretzen; samene kan komme seg tilbake dit de kom fra.
Så blir det fred og rod.

Skjønt, det burde kanskje ikke være så overraskende i et fylke der fulle samer fortsatt er en sclager på revyscenen.

dagen i dag

Nå er det eksamen i åtte uker til, det er bittelitt stress, jeg må nemlig lage Flesland flyplass og det er ikke noe lite prosjekt akkurat, men i dag er det sol ute og det føles litt som om jeg er en annen mye triveligere plass, så jeg er ganske fornøyd. Og så styrer jeg tiden helt selv om de sier alle må sitte her fra ni til fire hver dag i åtte uker så skjønner jo alle at det bare er tull fordi bedømningen blir jo gjort av eksterne sensorer basert på resultatet og ikke på hvor flink man har vært til å leke barneskole mens man holdt på, så jeg er den eneste som er her fra ni og det er deilig og jeg får jobbet endel.

jeg har i det siste tenkt på en tegnefilmserie jeg var veldig fascinert av da jeg var liten, animasjonen var sånn flat, du kunne liksom se for deg at alle kroppsdelene på dyrene var klippet ut og lagt på et ark og så bevegde man på papirlappene, og den handlet om en tiger eller katt som jeg tror het Lukas? Episodene var kjempekorte og skumle og Lukas om det nå var det han het var inne på et skummelt slott, slottet til motastanderen sin tror jeg som kanskje var en skummel fyr med magiske evner, eller pappaen ti Lukas? og alle vaktene var gjess, og så var det sinnsykt bra og skummel musikk til.
Noen?
Som vet hva jeg prater om?

Her om dagen ble vi stoppet av en narkoman som lurte på om vi kunne hjelpe ham med noen kroner så han fikk kjøpt seg litt mat og narkotika?
Hoho.

Demokrati: ikke så lett å forstå.

Det foregår et opprop på skolen for tiden. Jeg er ikke for saken, så jeg har ikke skrevet under. Hun som leder oppropet har tatt direkte kontakt for å få også meg til å skrive under. Det vil si, hun sendte meg en mail der hun ba meg svare JA eller NEI til oppropet. Jeg svarte da NEI.

Nå er hun på meg for å få meg til å skrive under for å i det minste støtte dem som er for.

Jeg synes det er litt morsomt,og kan nok ikke engang svare på den mailen. Jeg kan jo ikke begynne å forklare for en noenogførti år gammel kvinne hvordan det demokratiske systemet fungerer, at de som har flest stemmer vinner og da trenger ikke de som ikke er enig i saken støtte saken for å fremstå som gode og moralske individer.
Det går ikke an å finne opp en mellomting mellom ja og nei, der man er imot men for, fordi det er de andre. Da heter det representant og ikke individ.
Jeg er I MOT, sier jeg,I MOT.

I dag: ord og uttrykk i det norske språk.

Vi har en diskusjoen gående i klassen for tiden. Det vil si, det er vel jeg som holder den gående, de andre er drittlei og vil ikke snakke mer om det.
Bakgrunnen for diskusjonen er to uttrykk. Det første er: "i tradisjonen god tro", fulgt av: "det er notert bak øret".
Sukk.
Jeg mener det er åpenbart at det er snakk om fire uttykk her, og ikke to, men disse ungdommene i klassen min mener at neida, dette er uttrykk som brukes daglig av store deler av befolkningen.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg gikk på en smell i "bedre føre var enn etter snar"-saken, som jeg lenge trodde dreide seg om jakt og fiske, men jeg tok aldri feil av ordlyden, jeg bare mistolket innholdet.

Derfor holder jeg på mitt og sier:
i god tro
tradisjonen tro
det er notert
jeg har skrevet meg det bak øret.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...