I går sto jeg på lunsjrommet her på jobb og rennet kanten til en vev. Det vil si, jeg rennet en vev. Det blir ikke kant før man begynner å veve. ÅKKE SOM. Det var etter lunsj, og jeg drev og styrte og trakk tråder og telte og tredde, det er kjekt å ha det der lunsjrommet for jeg trenger ordentlig med plass når jeg renner på den måten der.
Så kom der en elektriker i døra. Og det visste jeg at han var (evt lærling heller kanskje) for jeg har sett ham her før. Og så gikk han igjen. Og så ble det mørkt.
Og da kan jeg så levende se for meg en samtale som må ha gått noe sånt som dette:
-Før du tar strømmen i et rom når du er ute og jobber må du sjekke om det er noen der.
-Mmf.
Så sto jeg der i mørtna da, med tråder overalt, og holdt en rød mønstertråd i hånden og tenkte nr.trefravenstre, nr.trefravenstre, nr.trefravenstre, for ikke å komme ut av det, og så kom lærlingen inn, og han hadde med seg en annen lærling, og så dro de fram stoler og stiger og begynte å jobbe.
Og heldigvis var jeg på en sånn plass i veven at jeg kunne pakke sammen og gå, så det gjorde jeg, litt lattermild.
Jeg skjønner at det ikke alltid er like lett å se at det jeg gjør er en jobb. For eksempel var det åpenbart at jeg ikke var elektriker. Men det var også åpenbart at jeg holdt på med noe. Men videre er det også åpenbart at jeg kunne ikke holde på med det i mørtna.
Jeg syntes det var litt ungdommelig. Å ikke ha selvsikkerhet nok til å kommunisere med fremmedfolk. Da er det tryggest å bare følge direktivet: sjekk om det er noen der før du tar strømmen.
Eskapisme/bare et oppriktig ønske om å dra på hagesenter
Ettersom været ikke oppfører seg, har det først vært vått, så glatt. Jendor og jeg lister oss til barnehagen. Der kan du gå, sier jeg, og peker med den hånden jeg ikke holder ham med. Han skyfler over isen med museskritt. Han har ramla tre gang og slått samme hånd hver gang.
Jeg leser om en kunster som nå, 96 år, har fått den anerkjennelsen hun har fortjent, for innovativ bruk av et materiale. Hittil har denne æren tilfalt en mann. Som alle andre kvinnelige kunstnere oppnår hun anerkjennelse sent i livet. Jeg ser på bildene av henne. Hun ser kul ut. Jeg kjenner at jeg også vil være pensjonist og se kul ut og bare jobbe på. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har denne dragningen mot pensjonisttilværelsen, for det jeg ønsker å gjøre når jeg blir gammel, er å jobbe videre, hvilket betyr at jeg aldri kommer til å få ro i kroppen. Bare jeg blir pensjonist...da skal jeg jobbe videre.
I går tok the Stig opp en perm og lette etter noen papirer. Jeg ante ikke hva han lette etter, men hele kroppen fikk angst. Det høres jo helt tøvete ut. Det er helt tøvete. Jeg bare gjetter på at det er en blanding av all utrivelig kommunikasjon jeg har drevet med de siste par årene, både dødsbo og klager på dårlig utført arbeid, og følelsen av å ikke helt ha kontroll på livet. Jeg mener, følelsen av å ikke ha orden i papirene lengre. Bokstavelig talt. HVA VAR DIN LIGNEDE INNTEKT I 2014!!!!?? Sier ingen. Men jeg tror at noen kan komme til å gjøre det. Med sintestemme. Plutselig. Et offentlig kontor, kanskje. Og da kan jeg ikke svare på stående fot. Og den vissheten får jeg maur i hele systemet av. Jeg kunne ikke svare på stående fot på sånt før heller. Kan du? Men jeg har jo levert og arkivert selvangivelse så det er til å finne ut av. Det er i en mappe.
Og kanskje er det det jeg ser for meg med pensjonisttilværelsen. At da har jeg kommet til et punkt i livet der det kan være det samme med mapper. Mapper får man ta når man har tid, ikke på stående fot. Kankje etter at man har vært en tur på hagesenteret (pensjonisttilværelse=stadige turer på hegesenter) og jobbet litt. Eller i morgen.
Det er også mulig jeg skal tenke litt over om ikke dette er en sinnstilstand det er mulig å oppnå før man fyller 96. For det er det ikke sikkert man gjør.
Jeg leser om en kunster som nå, 96 år, har fått den anerkjennelsen hun har fortjent, for innovativ bruk av et materiale. Hittil har denne æren tilfalt en mann. Som alle andre kvinnelige kunstnere oppnår hun anerkjennelse sent i livet. Jeg ser på bildene av henne. Hun ser kul ut. Jeg kjenner at jeg også vil være pensjonist og se kul ut og bare jobbe på. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har denne dragningen mot pensjonisttilværelsen, for det jeg ønsker å gjøre når jeg blir gammel, er å jobbe videre, hvilket betyr at jeg aldri kommer til å få ro i kroppen. Bare jeg blir pensjonist...da skal jeg jobbe videre.
I går tok the Stig opp en perm og lette etter noen papirer. Jeg ante ikke hva han lette etter, men hele kroppen fikk angst. Det høres jo helt tøvete ut. Det er helt tøvete. Jeg bare gjetter på at det er en blanding av all utrivelig kommunikasjon jeg har drevet med de siste par årene, både dødsbo og klager på dårlig utført arbeid, og følelsen av å ikke helt ha kontroll på livet. Jeg mener, følelsen av å ikke ha orden i papirene lengre. Bokstavelig talt. HVA VAR DIN LIGNEDE INNTEKT I 2014!!!!?? Sier ingen. Men jeg tror at noen kan komme til å gjøre det. Med sintestemme. Plutselig. Et offentlig kontor, kanskje. Og da kan jeg ikke svare på stående fot. Og den vissheten får jeg maur i hele systemet av. Jeg kunne ikke svare på stående fot på sånt før heller. Kan du? Men jeg har jo levert og arkivert selvangivelse så det er til å finne ut av. Det er i en mappe.
Og kanskje er det det jeg ser for meg med pensjonisttilværelsen. At da har jeg kommet til et punkt i livet der det kan være det samme med mapper. Mapper får man ta når man har tid, ikke på stående fot. Kankje etter at man har vært en tur på hagesenteret (pensjonisttilværelse=stadige turer på hegesenter) og jobbet litt. Eller i morgen.
Det er også mulig jeg skal tenke litt over om ikke dette er en sinnstilstand det er mulig å oppnå før man fyller 96. For det er det ikke sikkert man gjør.
Femten år med februar
Februar 2004.
Da var jeg jo ikke engang begynt å blogge. Så nå må jeg tenke. Jeg gikk på universitetet i Bergen. Jeg bodde på hybelhus. Jeg får veldig gode karakterer på universitetet, haha, det husker jeg.
Februar 2005
Jeg gikk andre året folkemusikk på Rauland. Akkurat februar har jeg tatt null bilder, så det var kanskje ikke en veldig spennende måned. Før jul bodde jeg i Slovakia, på utveksling, så kanskje tilbakekomsten ikke helt kunne måle seg med det. Null bilder, altså. Men hadde en fantastisk klasse det nok var fint å komme tilbake til. Elsket studiemiljøet på Rauland.
(og det var altså i 2003 jeg gikk førsteåret. Jeg hadde et pauseår imellom)
Februar 2006
Jeg har begynt å blogge. Jeg går på Kunsthøgskolen i Bergen, synes fortsatt det er spennende. Jeg bor i verdens verste kollektiv, på grunn av verdens verste utleier og verdens verste naboer og ikke verdens beste medbeboere, men. Men men. Jeg er flink til å gå og svømme tidlige morgener. Jeg liker Bergen.
Februar 2007
Jeg bor i Helsinki. Det er ikke kjempelett, jeg skjønner ikke språket, ikke systemet, og blir litt frøset ut av klassen, sånn språkmessig. Og det er kaldt. Jeg bor på hybelhus i gokk. I februar prøvde jeg fortsatt å følge oppsettet som var laget for meg som utvekslingsstudent, men senere brøt jeg ut av det hele og gikk bananas på verkstedene på skolen. Da ble alt mye bedre.
Februar 2008
Jeg er tilbake i Bergen, går sisteåret på kunsthøyskolen. Det var et forferdelig år, jeg måtte stoppe og puste med munnen når jeg kom opp på Nygårdshøyden og kunne se skolen, jeg ville bare kaste opp. Men jeg klarte det. Eksamen og alt. Jeg hadde en professor som forlot klasserommet eller begynte å prate i telefonen eller sende tekstmeldinger når jeg hadde presentasjoner. Veldig demonstrativt. Veldig proft. Veldig tungt for meg.
Jeg og the Stig pleide å gå tur og særlig bort til en bru jeg ikke lengre husker hva heter for å se etter torsk og sjøstjerner. Vi gjorde mange fine bergensting.
Februar 2009
Jeg er arbeidsledig, men jobber egentlig med å bygge portefolio så jeg kan søke master på andre kusnthøyskoler, etter å ha trukket søknaden min på master på kunsthøyskolen i Bergen året før.
Bor i LEILIGHET MED THE STIG og det er så sinnsykt opptur etter kollektivet. Har ikke eget atelier enda, jobber hjemme. Jeg kommer ikke inn noensteder det året, og jeg husker ikke helt hvordan jeg løste det økonomisk, jeg jobbet nok veldig mye om somrene.
Februar 2010
Jeg bor fortsatt i leiligheten i Bergen, men har nå skaffet atelier, og har begynt å lage kjempefine ting. Akkurat i februar sender jeg inn opptaksprøvene til de skolene jeg vil gå på, og kommer inn på alt, men det vet jeg jo ikke da. Jeg jobber på verdens kaldeste atelier, hvilket ender i lungebetennelse, men det vet jeg heller ikke da, der jeg står i varmedress og jobber.
Februar 2011
Jeg har flyttet til Stockholm. Jeg bor høyt oppe i en blokk på toppen av en ås, rett ved skolen. Alt er nytt og fint og litt forvirrende. Skolen er byråkratisk. Klassen er fin. Stockholm er fint, men jeg er så mye på skolen at det har jeg ikke helt oppdaget enda.
Februar 2012
Han som leier ut den fine leiligheten på toppen av en ås, har fått utleieforbud uten å etterfølge det, den sniken, og plutselig må vi flytte i hui og hast. En nesten ukjent same stiller opp og hjelper til med flyttingen. Jeg er så takknemlig. Folket mitt. Vi flytter til en veldig stor leilighet på Söder og begynner vårt liv i lyx.
Pappa får seg facebook og terger på seg hvalfangstmotstandere.
Februar 2013
Vi har kjøpt leilighet. I Skarpnäck. Det er annerledes å kjøpe leilighet i Sverige enn hva det er i Norge. Den er fin, har lys, bråkete naboer men det kom til å ordne seg. Vi blir i Sverige fordi jeg har fått et sånt fantastisk atelje-stipend. Jeg begynner på det senere samme år og jeg husker lykken når jeg går opp trappene til det nye ateljeet, hver eneste dag i seks måneder.
Februar 2014
Jeg har atelier på WIP, jobber og styrer, og har diverse føljetonger med et forsikringsselskap som jeg hadde glemt at jeg hadde, for nå har jeg faktisk gått tilbake til samme forsikringsselskap...det var kanskje ikke så lurt innser jeg nå. Burde lest gammelblogging litt før.
Styrer også voldsomt med et blandebatteri.
Februar 2015
Jeg er veldig gravid og kan nesten ikke gå. Jeg blogger ikke om det. Jeg er vel mest i Kirkenes dette året. Det lages kunst, men det er vanskelig når man jobber med store skulpturer og ikke kan gå. Jeg involverer meg med nav pga foreldrepenger og herregud for et styr det ble. Fikk innvilget permisjon dagen før den var over, ble noen søvnløse netter. Men det er litt senere da. Veldig fornøyd med at babyen skal komme til våren. Gleder meg til vårtrilling i Stockholm.
Februar 2016
Vi er i Stockholm, men skal selge leiligheten. Nyter slutten på Stockholmstilværelsen, sørger litt også, men det er på tide å bli bofaste og ikke sprette sånn rundt når man har pådratt seg en sånn liten en.
Februar 2017.
Vi har flyttet hjem, vi har kjøpt hus, og 2. februar overtar vi nøklene. Vi har lett i ni måneder etter hus og er litt euforiske. Jeg har toromsateliér og jobber med tegning, som er nytt. Så dør pappa og det hele ramler litt i grus for meg.
Februar 2018.
Februar kommer kanskje for all fremtid til å være preget av at det er måneden pappa dør. Jeg går og stamper i sorgen fortsatt, har fått påfyll av kreft og rammekatastrofer, og det hele er ikke kjempelett.
Februar 2019
Februar 2019 er ganske likt februar 2018, men på sin måte går jo også alt fremover. Jendor er snart fire og en kraft i seg selv. Han snakker om sin nært forestående bursdag, han vil ha combined harvester kake. Hurra. Toromsateliéret har blitt et treromsateliér, men vi er hjemsøkt av skjeggkre i hele bygget.
Dette var lurt. Tror jeg tar en "atten år med april" også. "Syvogtyve år med september". Ho ho.
Da var jeg jo ikke engang begynt å blogge. Så nå må jeg tenke. Jeg gikk på universitetet i Bergen. Jeg bodde på hybelhus. Jeg får veldig gode karakterer på universitetet, haha, det husker jeg.
Februar 2005
Jeg gikk andre året folkemusikk på Rauland. Akkurat februar har jeg tatt null bilder, så det var kanskje ikke en veldig spennende måned. Før jul bodde jeg i Slovakia, på utveksling, så kanskje tilbakekomsten ikke helt kunne måle seg med det. Null bilder, altså. Men hadde en fantastisk klasse det nok var fint å komme tilbake til. Elsket studiemiljøet på Rauland.
(og det var altså i 2003 jeg gikk førsteåret. Jeg hadde et pauseår imellom)
Februar 2006
Jeg har begynt å blogge. Jeg går på Kunsthøgskolen i Bergen, synes fortsatt det er spennende. Jeg bor i verdens verste kollektiv, på grunn av verdens verste utleier og verdens verste naboer og ikke verdens beste medbeboere, men. Men men. Jeg er flink til å gå og svømme tidlige morgener. Jeg liker Bergen.
Februar 2007
Jeg bor i Helsinki. Det er ikke kjempelett, jeg skjønner ikke språket, ikke systemet, og blir litt frøset ut av klassen, sånn språkmessig. Og det er kaldt. Jeg bor på hybelhus i gokk. I februar prøvde jeg fortsatt å følge oppsettet som var laget for meg som utvekslingsstudent, men senere brøt jeg ut av det hele og gikk bananas på verkstedene på skolen. Da ble alt mye bedre.
Februar 2008
Jeg er tilbake i Bergen, går sisteåret på kunsthøyskolen. Det var et forferdelig år, jeg måtte stoppe og puste med munnen når jeg kom opp på Nygårdshøyden og kunne se skolen, jeg ville bare kaste opp. Men jeg klarte det. Eksamen og alt. Jeg hadde en professor som forlot klasserommet eller begynte å prate i telefonen eller sende tekstmeldinger når jeg hadde presentasjoner. Veldig demonstrativt. Veldig proft. Veldig tungt for meg.
Jeg og the Stig pleide å gå tur og særlig bort til en bru jeg ikke lengre husker hva heter for å se etter torsk og sjøstjerner. Vi gjorde mange fine bergensting.
Februar 2009
Jeg er arbeidsledig, men jobber egentlig med å bygge portefolio så jeg kan søke master på andre kusnthøyskoler, etter å ha trukket søknaden min på master på kunsthøyskolen i Bergen året før.
Bor i LEILIGHET MED THE STIG og det er så sinnsykt opptur etter kollektivet. Har ikke eget atelier enda, jobber hjemme. Jeg kommer ikke inn noensteder det året, og jeg husker ikke helt hvordan jeg løste det økonomisk, jeg jobbet nok veldig mye om somrene.
Februar 2010
Jeg bor fortsatt i leiligheten i Bergen, men har nå skaffet atelier, og har begynt å lage kjempefine ting. Akkurat i februar sender jeg inn opptaksprøvene til de skolene jeg vil gå på, og kommer inn på alt, men det vet jeg jo ikke da. Jeg jobber på verdens kaldeste atelier, hvilket ender i lungebetennelse, men det vet jeg heller ikke da, der jeg står i varmedress og jobber.
Februar 2011
Jeg har flyttet til Stockholm. Jeg bor høyt oppe i en blokk på toppen av en ås, rett ved skolen. Alt er nytt og fint og litt forvirrende. Skolen er byråkratisk. Klassen er fin. Stockholm er fint, men jeg er så mye på skolen at det har jeg ikke helt oppdaget enda.
Februar 2012
Han som leier ut den fine leiligheten på toppen av en ås, har fått utleieforbud uten å etterfølge det, den sniken, og plutselig må vi flytte i hui og hast. En nesten ukjent same stiller opp og hjelper til med flyttingen. Jeg er så takknemlig. Folket mitt. Vi flytter til en veldig stor leilighet på Söder og begynner vårt liv i lyx.
Pappa får seg facebook og terger på seg hvalfangstmotstandere.
Februar 2013
Vi har kjøpt leilighet. I Skarpnäck. Det er annerledes å kjøpe leilighet i Sverige enn hva det er i Norge. Den er fin, har lys, bråkete naboer men det kom til å ordne seg. Vi blir i Sverige fordi jeg har fått et sånt fantastisk atelje-stipend. Jeg begynner på det senere samme år og jeg husker lykken når jeg går opp trappene til det nye ateljeet, hver eneste dag i seks måneder.
Februar 2014
Jeg har atelier på WIP, jobber og styrer, og har diverse føljetonger med et forsikringsselskap som jeg hadde glemt at jeg hadde, for nå har jeg faktisk gått tilbake til samme forsikringsselskap...det var kanskje ikke så lurt innser jeg nå. Burde lest gammelblogging litt før.
Styrer også voldsomt med et blandebatteri.
Februar 2015
Jeg er veldig gravid og kan nesten ikke gå. Jeg blogger ikke om det. Jeg er vel mest i Kirkenes dette året. Det lages kunst, men det er vanskelig når man jobber med store skulpturer og ikke kan gå. Jeg involverer meg med nav pga foreldrepenger og herregud for et styr det ble. Fikk innvilget permisjon dagen før den var over, ble noen søvnløse netter. Men det er litt senere da. Veldig fornøyd med at babyen skal komme til våren. Gleder meg til vårtrilling i Stockholm.
Februar 2016
Vi er i Stockholm, men skal selge leiligheten. Nyter slutten på Stockholmstilværelsen, sørger litt også, men det er på tide å bli bofaste og ikke sprette sånn rundt når man har pådratt seg en sånn liten en.
Februar 2017.
Vi har flyttet hjem, vi har kjøpt hus, og 2. februar overtar vi nøklene. Vi har lett i ni måneder etter hus og er litt euforiske. Jeg har toromsateliér og jobber med tegning, som er nytt. Så dør pappa og det hele ramler litt i grus for meg.
Februar 2018.
Februar kommer kanskje for all fremtid til å være preget av at det er måneden pappa dør. Jeg går og stamper i sorgen fortsatt, har fått påfyll av kreft og rammekatastrofer, og det hele er ikke kjempelett.
Februar 2019
Februar 2019 er ganske likt februar 2018, men på sin måte går jo også alt fremover. Jendor er snart fire og en kraft i seg selv. Han snakker om sin nært forestående bursdag, han vil ha combined harvester kake. Hurra. Toromsateliéret har blitt et treromsateliér, men vi er hjemsøkt av skjeggkre i hele bygget.
Dette var lurt. Tror jeg tar en "atten år med april" også. "Syvogtyve år med september". Ho ho.
Forventet magesår
Jeg har fått mitt andre avslag fra Bakklandet sitt forsikringsselskap, Eika forsikring. Og det var jo helt som forventet.
De har brukt 20 uker å det som skulle ta fire, og likevel har de klart å overse første punkt i klagen. To bilder har fått limgjennomslag fra tapen rammemakeren brukte, dette er bare oversett. Klagen min er avvist fordi rammemakeren mener jeg hadde bestilt bildene klæsja bak på bakplata med lim, og forsikringsselskapet mener at da kan jeg ikke bevise at jeg ikke ønsket dette (til tross for mail fra meg der jeg viser et bilde av hva jeg vil ha, og mail fra rammemakeren der det står "jeg husker ikke hva vi har avtalt", "jeg tok litt dårlige notater", og lignende). De to bildene med tapemerker har aldri vært limt. To ganger har jeg påpekt at de kan ikke avslå erstatning for et bilde med tape fordi andre bilder har brukt lim, og vi er uenige om limingen. To ganger har de oversett det.
Rammemakeren stilte jo som sagt med fabrikkerte bevis i rettsmøtet. Til forsikringsselskapet sier han at de hadde rådet meg til å ha glass i bildene (hvorfor han tar opp det med glass vet jeg ikke, det er ikke et tvistepunkt), og at da hadde jeg svart at det var ikke så farlig, for verkstedet hadde forsikring om bildene skulle bli ødelagt.
Det er i det hele tatt ganske mange løgner her, men nå er det sånn at dette er forsikringsselskapet hans, ikke retten, så da kan han påstå det han vil uten å underbygge dette. Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor han i det hele tatt meldte det inn til forsikringsselskapet sitt. Nå sier han til dem at bildene ikke var feilmonterte i utgangspunktet, det har vi aldri vært uenige om før, men nå, nesten to år seinere dukker den påstanden opp.
Nå må jeg høre med advokaten om jeg skal klage til finansklagenemnda eller gå rett til retten. For der må man bevise. Ikke bare påstå.
Litt lei kanskje? Verdens alle tullkuker, man får bare holde ut.
De har brukt 20 uker å det som skulle ta fire, og likevel har de klart å overse første punkt i klagen. To bilder har fått limgjennomslag fra tapen rammemakeren brukte, dette er bare oversett. Klagen min er avvist fordi rammemakeren mener jeg hadde bestilt bildene klæsja bak på bakplata med lim, og forsikringsselskapet mener at da kan jeg ikke bevise at jeg ikke ønsket dette (til tross for mail fra meg der jeg viser et bilde av hva jeg vil ha, og mail fra rammemakeren der det står "jeg husker ikke hva vi har avtalt", "jeg tok litt dårlige notater", og lignende). De to bildene med tapemerker har aldri vært limt. To ganger har jeg påpekt at de kan ikke avslå erstatning for et bilde med tape fordi andre bilder har brukt lim, og vi er uenige om limingen. To ganger har de oversett det.
Rammemakeren stilte jo som sagt med fabrikkerte bevis i rettsmøtet. Til forsikringsselskapet sier han at de hadde rådet meg til å ha glass i bildene (hvorfor han tar opp det med glass vet jeg ikke, det er ikke et tvistepunkt), og at da hadde jeg svart at det var ikke så farlig, for verkstedet hadde forsikring om bildene skulle bli ødelagt.
Det er i det hele tatt ganske mange løgner her, men nå er det sånn at dette er forsikringsselskapet hans, ikke retten, så da kan han påstå det han vil uten å underbygge dette. Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor han i det hele tatt meldte det inn til forsikringsselskapet sitt. Nå sier han til dem at bildene ikke var feilmonterte i utgangspunktet, det har vi aldri vært uenige om før, men nå, nesten to år seinere dukker den påstanden opp.
Nå må jeg høre med advokaten om jeg skal klage til finansklagenemnda eller gå rett til retten. For der må man bevise. Ikke bare påstå.
Litt lei kanskje? Verdens alle tullkuker, man får bare holde ut.
Mandag, kan du si
Jendor sover nesten hele natten, men han våkner så ulidelig tidlig. Og så ligger han og gauler til seg selv. Og på dette tidspunktet har han kommet inn til oss så han ligger og gauler meg i øret.
Og jeg er så trøtt.
Da, men nå, mener jeg. Jeg er helt zombie. Jeg vil ha kaffe men noen har stukket av med kaffekokeren. Vannkokeren, heter det. Jeg prøvde å koke vann på ei kokeplate istedet, men det er en sånn jævla smart ovn, og jeg er så dum, så vi klarte ikke kommunisere. Obs ej kognitiv design!
Så ingen kaffe. Hvem stikker av med kaffekokeren til felleskapet? For en egoistisk handling.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Kan man lage kunst uten kaffe? Jeg tror kanskje ikke det.
Nå holdt jeg på å skrive mvh. Men det er jo en bloggpost.
Og jeg er så trøtt.
Da, men nå, mener jeg. Jeg er helt zombie. Jeg vil ha kaffe men noen har stukket av med kaffekokeren. Vannkokeren, heter det. Jeg prøvde å koke vann på ei kokeplate istedet, men det er en sånn jævla smart ovn, og jeg er så dum, så vi klarte ikke kommunisere. Obs ej kognitiv design!
Så ingen kaffe. Hvem stikker av med kaffekokeren til felleskapet? For en egoistisk handling.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Kan man lage kunst uten kaffe? Jeg tror kanskje ikke det.
Nå holdt jeg på å skrive mvh. Men det er jo en bloggpost.
Festival!
Jeg er litt seig. Det er Barents Spektakel, for dere søringer så er det en passelig stor, årlig kunstfestival. Her i Kirkenes. Og det passer jo perfekt. Jeg skrur ned på arbeidstempoet og treffer folk og ser kunst i et par dager.
Særlig i år har det kommet ganske mange kjentfolk, og det er fint å være en del av et fellesskap, om enn i utkanten, de er deltagende kunstnere, jeg er publikum. Men jeg kjenner også hvor sinnsykt deilig det er å være i utkanten, ikke være en del av den der festivalmodusen. Aaaah. Og jeg tenker at et par ting jeg har sagt ja til, at jeg kanskje skal vurdere å si nei likevel. Jeg er for introvert, for å bruke et moteord. Jeg er for seig. Jeg har truffet folk i to dager og kjenner at det er nok.
Før tenkte jeg alltid at JEG MÅ TVINGE MEG, men nå tenker at neida, det må jeg ikke. Jeg ser fordelen ved å treffe folk, sånn faglig og karriereutviklingsmessig, men jeg ser fordelen ved å ikke treffe folk, sånn sjelsmessig, og jeg tror rett og slett jeg prioriterer den siste der. Utkanten passer meg bra.
I kveld skal jeg ta en tur på festivalbaren, i morgen skal jeg ta Jendor med ned i byen og se litt på kunsten, spise en bolle og kjøpe et par badebomber. Det blir bra. Det blir akkurat passe.
Særlig i år har det kommet ganske mange kjentfolk, og det er fint å være en del av et fellesskap, om enn i utkanten, de er deltagende kunstnere, jeg er publikum. Men jeg kjenner også hvor sinnsykt deilig det er å være i utkanten, ikke være en del av den der festivalmodusen. Aaaah. Og jeg tenker at et par ting jeg har sagt ja til, at jeg kanskje skal vurdere å si nei likevel. Jeg er for introvert, for å bruke et moteord. Jeg er for seig. Jeg har truffet folk i to dager og kjenner at det er nok.
Før tenkte jeg alltid at JEG MÅ TVINGE MEG, men nå tenker at neida, det må jeg ikke. Jeg ser fordelen ved å treffe folk, sånn faglig og karriereutviklingsmessig, men jeg ser fordelen ved å ikke treffe folk, sånn sjelsmessig, og jeg tror rett og slett jeg prioriterer den siste der. Utkanten passer meg bra.
I kveld skal jeg ta en tur på festivalbaren, i morgen skal jeg ta Jendor med ned i byen og se litt på kunsten, spise en bolle og kjøpe et par badebomber. Det blir bra. Det blir akkurat passe.
Når man vasker klær
Vanligvis når man vasker klær, er det en ganske god blanding av...ja, av alt. Jumpere og bukser og underskjorter og ull og bomull og syntet og ok dere skjønner. Dere har vasket klær, vi har samme erfaring.
Men jeg legger merke til at når man har hatt en kuldeperiode på minus tredve i noen uker, så er det bare undertøy. Bare. 20 truser. For ellers gikk man i det samme hver dag: fire lag ull. Og det var ikke snakk om å vaske det for man måtte ha det på seg.
Nå er også ulla vasket. Og jeg håper det holder seg rundt titallet en stund så jeg får brukt noen av de andre klærne mine.
Men jeg legger merke til at når man har hatt en kuldeperiode på minus tredve i noen uker, så er det bare undertøy. Bare. 20 truser. For ellers gikk man i det samme hver dag: fire lag ull. Og det var ikke snakk om å vaske det for man måtte ha det på seg.
Nå er også ulla vasket. Og jeg håper det holder seg rundt titallet en stund så jeg får brukt noen av de andre klærne mine.
Det går aldri over
I dag er det to år siden jeg fant pappa død på gulvet hjemme hos seg selv. Han hadde ikke tatt seg for med hendene. Det var ganske mye blod, han hadde nok gått hardt i gulvet. Jeg tror ikke han fikk med seg at han døde.
Jeg vet ikke hva han døde av, det falt meg ikke inn der og da at det kunne være viktig, men farfar døde på samme måte da han var akkurat like gammel, så i dag skulle jeg kanskje ønske at vi visste det.
Når jeg ser på bloggingen rett etter at han døde, ser jeg at jeg har litt uralistiske forventninger til meg selv hele veien. Jeg må jobbe, jeg må være tilbake, jeg må være som før. Nå! Fortsatt er jeg det ikke, fortsatt har jeg vel litt urealistiske forventninger. Fortsatt er pappa nettopp død.
En av de mest trøstende tingene noen sa til meg, var da min forhenværende eks-stesøster sa: det går aldri over. Og det var så trøstende fordi så lenge jeg sørger, husker jeg pappa. Da er han. Men det betyr også, skjønner jeg nå, at han alltid nettopp har dødd. Også når det for alle andre er lenge siden.
Det er veldig rart å ikke ha snakket med pappa på to år. Det går jo faktisk ikke an. Så det kan ikke stemme.
Noen sa til meg: men på en måte har du ham jo alltid med deg! Og det stemmer ikke. For jeg har bare mangelen med meg. Hvor er pappa?
Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har blogget om alt. Jeg leser det. Jeg husker sorgen, og kan se hvordan den har beveget seg gjennom hverdagene og ukene og månedene og nå: årene. Det er ikke alt jeg har blogget om, jeg har ikke skrevet så mye om da jeg fant pappa, da jeg ringte brannvesenet, da jeg ble satt over til 113 som ikke skjønte adressen, ambulansen som kom, politiet, og sikkert også begravelsesbyrået. Var jeg der da? Var det jeg som låste etter alle sammen?
Og derfor har jeg kanskje glemt mye av den dagen, men jeg tror jeg husker det så godt som jeg kan. Tror. Den dagen kan jeg ikke blogge om, fordi det er så personlig og dramatisk men også fordi jeg føler at det på en måte handler mer om pappa enn om meg, og jeg kan ikke spørre om det er greit at jeg skriver om det. Men også fordi jeg ikke har noe behov for å dele det. Og kanskje fordi det er vanskelig. Jeg har ikke skrevet det ned for meg selv heller.
Den verste dagen er egentlig ikke i dag, for i dag finner jeg ham, i dag er det over, men i går, da er han fortsatt levende og noe i meg har en følelse av at dette kan stoppes, det kan endres og jeg kan redde ham og han kan fortsatt være levende og hente Jendor i barnehagen og komme på middag.
Jeg har hørt at det tar ett år, det tar to, det tar tre, jeg vet ikke, det er fortsatt ikke noe som er over.
For det går jo aldri over.
Jeg vet ikke hva han døde av, det falt meg ikke inn der og da at det kunne være viktig, men farfar døde på samme måte da han var akkurat like gammel, så i dag skulle jeg kanskje ønske at vi visste det.
Når jeg ser på bloggingen rett etter at han døde, ser jeg at jeg har litt uralistiske forventninger til meg selv hele veien. Jeg må jobbe, jeg må være tilbake, jeg må være som før. Nå! Fortsatt er jeg det ikke, fortsatt har jeg vel litt urealistiske forventninger. Fortsatt er pappa nettopp død.
En av de mest trøstende tingene noen sa til meg, var da min forhenværende eks-stesøster sa: det går aldri over. Og det var så trøstende fordi så lenge jeg sørger, husker jeg pappa. Da er han. Men det betyr også, skjønner jeg nå, at han alltid nettopp har dødd. Også når det for alle andre er lenge siden.
Det er veldig rart å ikke ha snakket med pappa på to år. Det går jo faktisk ikke an. Så det kan ikke stemme.
Noen sa til meg: men på en måte har du ham jo alltid med deg! Og det stemmer ikke. For jeg har bare mangelen med meg. Hvor er pappa?
Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har blogget om alt. Jeg leser det. Jeg husker sorgen, og kan se hvordan den har beveget seg gjennom hverdagene og ukene og månedene og nå: årene. Det er ikke alt jeg har blogget om, jeg har ikke skrevet så mye om da jeg fant pappa, da jeg ringte brannvesenet, da jeg ble satt over til 113 som ikke skjønte adressen, ambulansen som kom, politiet, og sikkert også begravelsesbyrået. Var jeg der da? Var det jeg som låste etter alle sammen?
Og derfor har jeg kanskje glemt mye av den dagen, men jeg tror jeg husker det så godt som jeg kan. Tror. Den dagen kan jeg ikke blogge om, fordi det er så personlig og dramatisk men også fordi jeg føler at det på en måte handler mer om pappa enn om meg, og jeg kan ikke spørre om det er greit at jeg skriver om det. Men også fordi jeg ikke har noe behov for å dele det. Og kanskje fordi det er vanskelig. Jeg har ikke skrevet det ned for meg selv heller.
Den verste dagen er egentlig ikke i dag, for i dag finner jeg ham, i dag er det over, men i går, da er han fortsatt levende og noe i meg har en følelse av at dette kan stoppes, det kan endres og jeg kan redde ham og han kan fortsatt være levende og hente Jendor i barnehagen og komme på middag.
Jeg har hørt at det tar ett år, det tar to, det tar tre, jeg vet ikke, det er fortsatt ikke noe som er over.
For det går jo aldri over.
Hva var det jeg ikke klarte å la være å kommentere på?
Sjette februar publiserte NRK Finnmark en gammel sak på facebooksidene sine. "Heter det samefolkets dag, eller samenes nasjonaldag?"
For dere som ikke bor i Finnmark virker dette kanskje opplysende og saklig. For oss som bor i Finnmark virker dette mer som BVHOFF! som er lyden av bensinen som tar fyr når du hiver den på bålet. 6000 milliarder sinte kommentarer! Samene er ikke en nasjon! Vi bor i Norge! De er ikke urfolk heller! SLUTT Å TULL!
Noen av dere som ikke bor i Finnmark er kanskje overrasket over den type reaksjoner, men jeg skal fortelle dere hvem som bor i Finnmark og slettes ikke burde latt som om de var overrasket, og det er NRK Finnmark. Så var det da også ganske mange som kommenterte at vær så snill, må dere? På denne dagen av alle? Og NRK Finnmark bare, hei, vi har republisert denne saken fordi det er mange som lurer hvorfor vi bruker disse begrepene, blablabla, og det ville vi opplyse om, og blablabla. Mvh. Og det var da jeg måtte kommentere: og hvordan synes dere det har fungert?
Det fikk jeg ikke svar på.
NRK sentralt hadde tre oppslag om den samiske nasjonaldagen, samlet i en stripe, en glad, en nøytral og en om hets og problemer. Vi problematiserer også 17. mai. Den årlige diskusjonen om hvilke flagg ungene får vifte med, for eksempel. Hvilken hudfarge man får ha om man leder 17.maikomittéen. Men de diskusjonene tar vi før 17. mai. På selve dagen er det glede og pølser og bunad og unger og ikke ett eneste oppslag om utfordringene Norge står oppe i eller problematiseringer over sammenheng mellom nasjonalisme og nasjonaldagsfeiring, bare for å samlet noen klikk.
Og jeg skulle ønske det kunne vært sånn for oss også, en sjette februar. Bare glede og kofte og joik og unger. Men det er vel knappest sannsynlig.
For dere som ikke bor i Finnmark virker dette kanskje opplysende og saklig. For oss som bor i Finnmark virker dette mer som BVHOFF! som er lyden av bensinen som tar fyr når du hiver den på bålet. 6000 milliarder sinte kommentarer! Samene er ikke en nasjon! Vi bor i Norge! De er ikke urfolk heller! SLUTT Å TULL!
Noen av dere som ikke bor i Finnmark er kanskje overrasket over den type reaksjoner, men jeg skal fortelle dere hvem som bor i Finnmark og slettes ikke burde latt som om de var overrasket, og det er NRK Finnmark. Så var det da også ganske mange som kommenterte at vær så snill, må dere? På denne dagen av alle? Og NRK Finnmark bare, hei, vi har republisert denne saken fordi det er mange som lurer hvorfor vi bruker disse begrepene, blablabla, og det ville vi opplyse om, og blablabla. Mvh. Og det var da jeg måtte kommentere: og hvordan synes dere det har fungert?
Det fikk jeg ikke svar på.
NRK sentralt hadde tre oppslag om den samiske nasjonaldagen, samlet i en stripe, en glad, en nøytral og en om hets og problemer. Vi problematiserer også 17. mai. Den årlige diskusjonen om hvilke flagg ungene får vifte med, for eksempel. Hvilken hudfarge man får ha om man leder 17.maikomittéen. Men de diskusjonene tar vi før 17. mai. På selve dagen er det glede og pølser og bunad og unger og ikke ett eneste oppslag om utfordringene Norge står oppe i eller problematiseringer over sammenheng mellom nasjonalisme og nasjonaldagsfeiring, bare for å samlet noen klikk.
Og jeg skulle ønske det kunne vært sånn for oss også, en sjette februar. Bare glede og kofte og joik og unger. Men det er vel knappest sannsynlig.
Samenes utstyrs- og opplæringssentral.
Lihkku beivviin!
I hele går rydde det inn folk hjemme som hadde mistet ting og glemt at man trenger belter og sjal og som ikke helt visste hvordan man surret skallebånd. Det var så trivelig som det kunne blitt altså. Neste år kanskje jeg annonserer!
Så i dag har jeg ikke kofte på for det meste er lånt bort. Dessuten skal jeg skru ned noen veggmonterte hyller og det er ikke best å gjøre i kofte. Jordingsalarmen står fortsatt og hyler på Bananas Kanakkas, så det er ikke verdens beste arbeidsmiljø, men jeg har ihvertfall vært og skrudd på varmen.
Ofte er det denne dagen jeg er minst samisk. Jeg synes det blir litt styr. Bidus til middag? Vi skal ha makaronigrateng. Rein har vi jo hele tiden ellers. Kofte? Sjette februar? Da fryser jeg ihjel. Delta på arrangementer? Sukk. Men så kommer jo Jendor til å bli eldre, og da må jeg nok. Jeg ser riktignok ikke for meg at jeg får på ham noe kofte. For å si det sånn: Han har to vinterdresser. Den ene nekter han å bruke for han kan ikke huske at han brukte den i fjor. Klær han ikke har sett før? Ikke aktuelt. Kofte? AHhahaha.
Han får lære seg å veve da, tenker jeg. Til høsten skal jeg være lærer på et vevekurs, men da er han nok for liten, og dessuten tror jeg det kommer til å bli fullt. Det er mange som vil være med. Jeg har forlangt at de som arrangerer skal ha loddtrekning blant de påmeldte om det blir for mange, førstemanntilmølla er håpløst når man annonserer i avisen. OG på facebook. OG via bekjente. Og alt virker litt muffens og fuffens. Neineinei.
Nå skal jeg prøve å unngå alle kommentarer av ymse slag under alle generelle lykkeønsinger av ymse slag i de sosiale medier, særlig de fra min egen kommune. Og feire dagen stille og glad med en kopp kaffe. Og min Makita drill.
Lihkku sámiid álbmotbeivviin!
Edit: det gikk forferdelig dårlig! To minutter senere hadde jeg kommentert på en sak selv! Sagorias, altså.
I hele går rydde det inn folk hjemme som hadde mistet ting og glemt at man trenger belter og sjal og som ikke helt visste hvordan man surret skallebånd. Det var så trivelig som det kunne blitt altså. Neste år kanskje jeg annonserer!
Så i dag har jeg ikke kofte på for det meste er lånt bort. Dessuten skal jeg skru ned noen veggmonterte hyller og det er ikke best å gjøre i kofte. Jordingsalarmen står fortsatt og hyler på Bananas Kanakkas, så det er ikke verdens beste arbeidsmiljø, men jeg har ihvertfall vært og skrudd på varmen.
Ofte er det denne dagen jeg er minst samisk. Jeg synes det blir litt styr. Bidus til middag? Vi skal ha makaronigrateng. Rein har vi jo hele tiden ellers. Kofte? Sjette februar? Da fryser jeg ihjel. Delta på arrangementer? Sukk. Men så kommer jo Jendor til å bli eldre, og da må jeg nok. Jeg ser riktignok ikke for meg at jeg får på ham noe kofte. For å si det sånn: Han har to vinterdresser. Den ene nekter han å bruke for han kan ikke huske at han brukte den i fjor. Klær han ikke har sett før? Ikke aktuelt. Kofte? AHhahaha.
Han får lære seg å veve da, tenker jeg. Til høsten skal jeg være lærer på et vevekurs, men da er han nok for liten, og dessuten tror jeg det kommer til å bli fullt. Det er mange som vil være med. Jeg har forlangt at de som arrangerer skal ha loddtrekning blant de påmeldte om det blir for mange, førstemanntilmølla er håpløst når man annonserer i avisen. OG på facebook. OG via bekjente. Og alt virker litt muffens og fuffens. Neineinei.
Nå skal jeg prøve å unngå alle kommentarer av ymse slag under alle generelle lykkeønsinger av ymse slag i de sosiale medier, særlig de fra min egen kommune. Og feire dagen stille og glad med en kopp kaffe. Og min Makita drill.
Lihkku sámiid álbmotbeivviin!
Edit: det gikk forferdelig dårlig! To minutter senere hadde jeg kommentert på en sak selv! Sagorias, altså.
Fordelen med -33 er at når det blir -18 er det så mildt
Jeg har vært ute og byttet en konvektorovn, jeg kan ikke tro at det er 18 minus. Jeg tror kanskje det er fire? Jeg har ingen gradestokk utfor kontorvinduet, men telefonen sier det har blitt minus 20 og at det føles som minus 27. Jeg blir veldig forvirret av det. Hvordan skal man da forholde seg til værmeldingen? Det er meldt -30, men opplevd temperatur meldes ikke. Kommer det til å føles som minus 30? Eller kanskje 42? Eller bare 18? Nå betyr ikke tall noenting lengre!
Jeg har fått det der ekstra rommet her jeg er, så det ser ut til at det løser seg med atelier. Eneste problemet er at det er så kaldt, derfor har jeg kjøpt en ovn, og problem nr to er at det er en jordingsalarm der inne og at vi har jordingsfeil. Den piper som besatt. Problem nr tre var at ovnen viste seg å være enten ekstremt ukonvensjonell eller ødelagt, men den fikk jeg bytta. Og derfor har jeg vært ute og kjent på været.
Uansett kan man ikke forholde seg til værmeldingen, for å spole litt tilbake. Det blir bare aldri rett. Nå har det vært minus 20 her i dagesvis, mens det egentlig var minus trettitre. Jeg liker ikke minus trettitre. I dag var det meldt minus tretti, men nå er det enten minus fire (opplevd), minus tyve (rapportert) eller minus 27 (som det føles iflg telefon).
Minus tretti er veldig mye kaldere enn minus tyve, særlig innendørs. Jeg opplyste om de forskjellige temperaturene i de forskjellige rom til søstra mi (ti grader på badet) og hun kunne ikke skjønne at vi ikke bare flyttet ned til mamma. I dag, mye bedre.
Heldigvis, for den fantastiske ovnen vi fikk installert og som var universets lyspunkt, gikk gaiken. Du kan tro noen mumlet i skjegget da. Døra lar seg ikke lukke, og selv om det ikke er en forutsetning for å få fyr, så er det absolutt et sikkerhetsaspekt. For ikke å snakke om mer varmeeffektivt. Osv. Den med mest skjegg skulle ringe til dem vi har kjøpt dem av. Vi er ikke veldig forventningsfulle. Vi kjøpte hjemkjøring med innbæring da vi kjøpte ovnen, og så ringte de bare og "Vi bærer ikke." Fikk ikke penger tilbake eller noe. Så vi har ringt og klagd, men har allerede plan b, c, d, e og et langt stykke ut i alfabetet.
Så må dere ikke tro jeg har glemt dere. Dere trykket jo på få
sebilderknappen!
Jeg vet jo ikke helt hva dere vil se, men gjetter på krot, vieksjamuorra (skrives garantert ikke sånn) og strammet garn.
Here comes! Først et bonusbilde fra kjøkkenet, derretter både det ene og det andre:
Jeg har fått det der ekstra rommet her jeg er, så det ser ut til at det løser seg med atelier. Eneste problemet er at det er så kaldt, derfor har jeg kjøpt en ovn, og problem nr to er at det er en jordingsalarm der inne og at vi har jordingsfeil. Den piper som besatt. Problem nr tre var at ovnen viste seg å være enten ekstremt ukonvensjonell eller ødelagt, men den fikk jeg bytta. Og derfor har jeg vært ute og kjent på været.
Uansett kan man ikke forholde seg til værmeldingen, for å spole litt tilbake. Det blir bare aldri rett. Nå har det vært minus 20 her i dagesvis, mens det egentlig var minus trettitre. Jeg liker ikke minus trettitre. I dag var det meldt minus tretti, men nå er det enten minus fire (opplevd), minus tyve (rapportert) eller minus 27 (som det føles iflg telefon).
Minus tretti er veldig mye kaldere enn minus tyve, særlig innendørs. Jeg opplyste om de forskjellige temperaturene i de forskjellige rom til søstra mi (ti grader på badet) og hun kunne ikke skjønne at vi ikke bare flyttet ned til mamma. I dag, mye bedre.
Heldigvis, for den fantastiske ovnen vi fikk installert og som var universets lyspunkt, gikk gaiken. Du kan tro noen mumlet i skjegget da. Døra lar seg ikke lukke, og selv om det ikke er en forutsetning for å få fyr, så er det absolutt et sikkerhetsaspekt. For ikke å snakke om mer varmeeffektivt. Osv. Den med mest skjegg skulle ringe til dem vi har kjøpt dem av. Vi er ikke veldig forventningsfulle. Vi kjøpte hjemkjøring med innbæring da vi kjøpte ovnen, og så ringte de bare og "Vi bærer ikke." Fikk ikke penger tilbake eller noe. Så vi har ringt og klagd, men har allerede plan b, c, d, e og et langt stykke ut i alfabetet.
Så må dere ikke tro jeg har glemt dere. Dere trykket jo på få
sebilderknappen!
Jeg vet jo ikke helt hva dere vil se, men gjetter på krot, vieksjamuorra (skrives garantert ikke sånn) og strammet garn.
Here comes! Først et bonusbilde fra kjøkkenet, derretter både det ene og det andre:
Det der det der dere vet
I dag er jeg hjemme for å... ja hva heter det? Nå kjenner jeg at ordforrådet mitt ikke strekker til. Dere vet når man skal veve belter, og så må man stramme garnet på rokk først? Og så når man har...når man har gjort det og liksom surret garnet av snella og over på den der greia (vieksjamuorra) som man kan vri på så den er lettere å pakke med seg, og fått en hespe, og så når man har væta den, og lagt den i strekk mens den tørker, SÅ surrer man hespen, men ikke til et nøste, men på en pinne sånn at det blir stramt nok? DET er jeg hjemme for å gjøre.
Satan så tungt. Det skal bli så stramt at man kan slå ihjel en hund med det, som vevlæreren min sier. Jeg har ikke hund, da. Og jeg er så skjelven i armene at jeg tviler på det hadde blitt noe særlig kraft i slaget. Men det ble ganske stramt. Dessverre har jeg fem hesper igjen. Jeg er også litt i beit for pinner å surre opp på, vevlæreren min bruker sånne papphylser som er inni glapak og aluminiumsfolie, jeg må bruke tilsmidd opptenningeved.
Og om en måneds tid har garnet vært lenge nok på pinnen og så kan jeg renne opp en ny vev. Om jeg har blitt vanlig i armene til da.
Satan så tungt. Det skal bli så stramt at man kan slå ihjel en hund med det, som vevlæreren min sier. Jeg har ikke hund, da. Og jeg er så skjelven i armene at jeg tviler på det hadde blitt noe særlig kraft i slaget. Men det ble ganske stramt. Dessverre har jeg fem hesper igjen. Jeg er også litt i beit for pinner å surre opp på, vevlæreren min bruker sånne papphylser som er inni glapak og aluminiumsfolie, jeg må bruke tilsmidd opptenningeved.
Og om en måneds tid har garnet vært lenge nok på pinnen og så kan jeg renne opp en ny vev. Om jeg har blitt vanlig i armene til da.
Abonner på:
Innlegg (Atom)