Mh, mh. Fra Harstad.

Jeg er her. Det vil si, jeg er i Harstad, gjelds det som "her"?
Jeg gjør jobben min, som er å lage kunst, og jeg gjør det for åpent galleri, som er uvant. I samme rom som andre kunstnere, det er fint.
I motsetning til de andre går jeg hjem når arbeidsdagen er over (sent) og legger meg.
Jeg er kjedelig. Jeg er såklart også veldig sliten, og myyyye mye bedre enn hva jeg var i yngre år til å godta at sånn er nå jeg da: Jeg trives best med å gå hjem.
Akkurat i kveld kjenner jeg at jeg kanskje kunne gått ut. Men jeg gikk og så en danseforestilling ingen andre skulle gå og se, og så gadd jeg ikke løpe rundt og lete etter dem etterpå, og så måtte jeg FAKTISK vaske håret, så var jeg plutselig hjemme da. Med noen gram dårlig samvittighet og selvbebreidelse som jeg kjenner igjen fra den gang jeg drev med sånt.

Det var en fin danseforestilling. Og det var første gangen på en uke at jeg faktisk brukte det akkrediteringskortet som henger rundt halsen min, til noe. ( Skjemmes, men...jeg vet.)
Den handlet om en mann som ikke kunne danse, og så danset han, for han hadde en svigerdatter som var samtidsdanser.
Fint, var det.

I morgen skal jeg tegne mer, jeg begynner å bli litt lei og sliten nå. Ikke av settingen, men av å tegne, for nå gjør jeg det ni timer om dagen og det er da begrenset hvor artig jeg synes det er. I ettermiddag klokken fem var jeg lei. Da var det enda tre timer og to dager igjen. Men nå har jeg dette akkrediteringskortet da, kanskje jeg skal snike meg ut og bruke det.


Pakker. Jedorias

Nok en begravelse avsegstyrt, presten kunne godt ha øvd seg litt på Så ta da mine hender, han ledet oss alle ut på villspor, selv meg, som både har studert musikk og vært i så mange begravelser i det siste at jeg kan den utenat. Vi kom aldri "...hjem", for å si det sånn.

Nå pakker jeg for i morgen reiser jeg på festspillene, der jeg skal stille ut. Har fundert bort kofta (plasshensyn), noen ferdige tegninger (juksestart, men, plasshensyn) og funderer nå på å fundere bort voksenskoene. Hvem tror jeg at jeg lurer liksom?
Jeg bestiller billetter og overnatting og voi og herran og loid mens jeg holder på, ikke til festspillene, men til et bryllup jeg skal i senere. Samtidig lister jeg ut mest mulig detaljer fra flest mulig svært opptatte mennesker for å overliste min lille nyerhvervede hjernefeil og maksimere sjansen for at jeg kommer dit jeg skal.

Jeg gleder meg veldig, egentlig. Men jeg stoler ikke engang på at jeg klarer å pakke med denne reservehjernen så det blir bra å ha kommet fram.
Truser, bankkort, og penner. Da klarer jeg meg vel.


Om fire måneder ligger sneen

Så positivt syn på tilværelsen har jeg. Det føles virkelig som om sommeren er så godt som over og vi skal inn i mørketiden igjen. Og jeg klaaaarer ikke.
Altså, det er blomster på blåbærlyngen enda så hvorfor så svartsynt jeg vet ei.

I morgen skal jeg i begravelse. Til en tante. Og det var jo ikke sånn superoverraskende siden tante var 97 (ikke min direkte tante, alle er "tante" i min familie) men man kan jo savne eldre mennesker også. Jeg og Jendor pleide å gå endel på besøk, og hver gang vi kom inn døra var det nå frytelig lenge siden vi hadde vært der sist, ifølge tante, men man rekker nå bare det man rekker når man har en treåring og kun helgene til rådighet. Jendor var den fineste ungen tante noen gang hadde sett, og det fortalte hun villig vekk til både sine barn og barnebarn, til min lille forskrekkelse.
(Nå sitter jeg i åpent kontorlandskap igjen og har litt problemer med å samle tankene om bloggen.)
Ja hvor var jeg. Død ja. Og da blir det satt inn en dødsannonse, som man jo pleier. Bare at i tantes tilfelle sto ikke de to barna vi alle visste om oppført, men tre. Hæ? Tre barn? Kjell? Og det kunne ikke være en liten en som forlot oss tidlig, for han var gift. Med Eva. Hæ?
Og alle spurte alle om de visste noe, og alle bare nei det MÅ jo være en trykkfeil, for ellers er det jo en underlig måte å informere familien om et nytt familiemedlem på, men man lurer jo. Hvem er denne Kjell?
Både Kjell og Eva visste seg altså å være trykkfeiler, ny annonse og beklagelse fulgte, men da hadde tante hatt et uekte barn i to dager. Jeg vet ikke, det må nesten være en av de verste trykkfeilene man kan sause ihop? Belemre et uskyldig menneske med et uekte og bortadoptert barn? I dødsannonsen?
Jeg vet om noen som var lettere irritert i alle fall.

Jeg er invitert til å prate på en tilstelining der arrangøren er det mennesket jeg misliker mest her i verden. (Synes dere dette var en brå overgang? åpent kontorlandskap osv) Eller på ti på topp listen min ihvertfall. Skjønt jeg tror ikke jeg misliker hele ti mennesker....UANSETT. Liker ikke mennesket, men interessant tema. Tror jeg bar rett og slett sier nei fordi det er nok det som gjør meg gladest. Og ikke som i glad kontra sur, men gladest, som i "det er ikke perfekt for egentlig vil jeg prate om temaet" men det trenger jo ikke være perfekt, bare den beste løsningen. Og på kort varsel blir det uansett vanskelig å få tid.

Over til rammekatastrofer: Brodins har altså kommet med et skambud, det virket jo i starten som de tok dette seriøst men nå må jeg purre og gjerne purre igjen hver eneste gang jeg vil høre fra dem, så så veldig seriøst ivaretatt føler jeg meg ikke. Forsikringsselskapet har heller ikke hørt fra seg, hvilket betyr at det sannsynligvis ikke er noen som jobber med saken min, for hadde det vært det hadde vedkommende kommet på at hun har lovt å ringe meg. Det siste der er verken bra eller dårlig, at hun har lovt å ringe betyr jo at ingen har tenkt å sende meg en mail der det står "OK" og så er vi ferdige med saken. Nei. Vi må prate om saker. Hva nå det er. Men "OK, her er pengene for ødelagte verk" er det garantert ikke. Jeg blir ikke overrasket om jeg får en mail midt i fellesferien med kort svarfrist, for å si det sånn.

Nå får jeg gå opp og snakke med utleieren om å sitte i åpent kontorlandskap når man betaler for eget kontor. Mmmm, konfliktspire, så gøy.

I dette lille innlegget har jeg nok vært inne på de fire som er på ti-på-topp-lista mi. Arrangør, rammemaker, rammemaker, og kollega i åpent kontorlandskap. Det var en rød tråd altså. Har dere sett.
Nei faen, og så tante da. Som ikke er med i den røde tråden. Ok, ikke så sammenhengende likevel. Jaja. Og elegant avslutning klarte jeg heller ikke.

Nuh

Jeg skulle ønske hver dag var kl halv ti på en fridag formiddag.

Neste uke: begravelser, hårklipp, kurs, pakke, reise, jobbe.

I dag: noe med hagen kanskje.

Ahaaaaa....

Ting går ikke akkurat opp for meg med lynets hastighet her. Nei.
Så det var faktisk ikke før heromdagen (som i overigår) det gikk opp for meg at det går faktisk ikke an å lage kunst nå. Som i at det går ikke. Ikke som i at jeg får det ikke til for jeg er litt lat og ikke helt har funnet rett måte å prøve på.
For å lage kunst må man, banalt og basalt nok, gå i dybden i materiet og materialet. Med denne hjernen klarer jeg bare flyte rundt og skrape litt i overflaten.
Takk til meg selv for den innsikten.
Nå har jeg latt kunstproduksjonen stå, og ser litt på gamle arbeider, rydder litt i de digitale arkivene, og ommøbelerer litt på kontoret.
Og tar fri hver fredag.

Og selvsagt, styrer med forsikringssak 1 Trøndelag, forsikringssak 2 Oslo3, og forsikringssak 3 Lofoten. Heihei, livsglede, vi sees senere.
(Hvis noen lurer på hvordan det går med forsikringsselskap 1 Hamar, som skulle ringe når telefonene fungerte igjen så kan jeg melde om at de nå på andre uken, snart tredje, ikke har telefon, og det må jo være slitsomt for dem. Eller kanskje det er en lettelse. Hva vet jeg.)

Men se hva JEG har fått!

Disse lå i postkassa! Og ikke bare lå de i postkassa, de kom helt fra All Verdas, som ofte kommenterer så fint her og har nettbutikk og gode greiser og enda hun ikke på noen måte bor her lå pakken i postkasa mi!
Nå tenker dere kanskje at herrefred, mennesket er førti år og har ikke hørt om postvesenet, men den kom ikke med posten, den kom med en kirkeneser som hadde vært innom butikken og vært så åpenbart kirkenesisk at det ble sendt med en pakke til meg i Kirkenes. Og da ble jeg så glad.

Heldigvis tar All Verdas bedre produktfoto enn hva jeg gjør. I bakgrunnen: et par sofaslengte ben, og på skeiva: et igjenspikret vindu med blomster i.
I forgrunnen: mine nye armbånd.

Frostat vinter, frostat vinter.

Det pleide bestefar å si. Men han siterte noen, og jeg vet ikke hvem. Veldig mange som ble sitert i min familie ble sitert fordi de hadde litt mindre begrep om norsken enn vi tross alt hadde. Stå i rolig! Takk jeg syner.
varmt er det ikke, altså, men det var det da heller ikke i fjor på denne tiden. Fem grader eller deromkring? Velsignet lite mygg.
Jendor spurte meg i går om det er sommer nå, og da jeg sa ja, sa han Åh! Mamma da kan vi, da kan vi...skifte til sommerdekk på tilhengern!
Så mye annet av sommerligheter kan vi ikke bedrive. Vi pjusker litt i hagen, godt påkledd, og vi har jo absolutt ikke verken den fjerneste anelse eller den minste snøring på hva vi driver med, vi har aldri hatt hage før og spør man internett eller bøker får man svar som er myntet på et annet klima.
"Bedene klargjøres i mars." Da var de dekt av to meter sne. Og to meter er jo fortsatt bortgravbart, men jeg så ikke helt vitsen. Og så kan man jo dra fra noen måneder på starten, og også på slutten av den sørlige vekstsesongen, og forsøke å tilpasse det subarktisk klima, men da står man igjen med klargjøring for sommer, og så vips skal man begynne å klargjøre til vinter, og hvor ble det av vekstsesongen? Den forsvant i tilpasningen.
Vi gjør som best vi kan, som er marginalt bedre enn ingenting. Den forrige innehaveren av denne hagen utplasserte noen bringebærbusker rett før hun bestemte seg for å selge, og av en eller annen grunn er de plassert under verandaen. Skjønner det ikke. Skal jeg flytte dem?
Og så har jeg nødtørftig flyttet en spirea, og luket noe jeg tror var ugress, og lett underst i komposten etter jord, men jedorias. Jeg har ikke SNØRING.

Jeg tror at noe av grunnen til at dette med dekkskifte kom opp, er at det står fire vinterdekk i det ene bedet. (Det var kanskje ikke veldig tydelig at det var et bed) (Bare for at det var blomster der liksom) (Det er en haug med steinblokker som har blitt liggende på plenen etter at den forrige eieren fikk gravd opp septiktanken) (Og jeg har plantet blomster i den for å late som om den skal være der).
Grunnen til at vi har vinterdekk i blomsterbedet er at vi skal selge den ene bilen. Jeg har lagt den ut på diverse facebooksider for den type salg og maj gådd så artig folk har det da. Nei, den er ikke helt ny. Det er faktisk en veteranbil. Men i motsetning til vår mye nyere Nissan så starter den. Alltid.
Folk har så grusomt mye penger jevnt over, men om noen vil ha en bil som ikke er så mye mer enn en bil, så selger vi nå denne her vi da. En fin Mazda fra 86.
Jeg leste opp noen av kommentarene til the Stig.
"Den dær bilen kommer til å overleve dæm alle sammen", sa han bare.
Nemlig.

Nå skal jeg jobbe litt før jeg skal på dugnad i barnehagen med hekkesaksa mi, forkledt som en annen proff.
Brodins har kommet med et skambud som løsning på konflikten, der jeg ikke bare tar hele det økonomiske tapet ved ødelagte bilder, og hele det kunsteriske tapet med ødelagt utstilling, men også hoveddelen av innrammingskostnadene. Det syntes de var rimelig.
Og så skal jeg vente på at (haha) Eika forsikring skal ringe.
Sånt jobber jeg med for tiden.

Jobb.

Dere kan fortsatt få lov å gjette på hvem som ikke har ringt, hvis dere vil, for det har de fortsatt ikke, men det er ikke så spennende, for det er fortsatt de samme og de jobber fortsatt innenfor forsikring, og jeg har strengt tatt ventet siden februar så spenningsmomentet er minimalt.
Men jeg er litt varmere mens jeg venter, for sentralvarmen er på igjen. Hurra. Jeg skulle akkurat gå og kjøpe stråleovn, for jeg blir så matt i mitt allerede matte hode av å sitte å høre på duringa fra vifta.
Nå som den er av, må jeg derimot høre på alle telefonsamtalene til Rind Handverk i klartekst igjen. Hvis du har noe med dem å gjøre, være klar over at jeg også hører alt du sier, for du er på høytaler i gangen utfor døra mi.
Og jeg HAR faktisk bedt om å få slippe å høre på, så det står ikke på meg, men "det er bare jobb".
Ja, det "er bare min jobb" også. Som blir litt vanskeligere få utført. 
Nå skal jeg gå og kjøpe pålegg til lunsj så det blir litt lettere å få utført jobben etter lunsjtid.













Fredag.

Ja, nå kan man få gjette hvem som verken ringte i går eller i dag. Tips: de jobber innen forsikring.
De har trøbbel med telefonlinjene sier de. Jaja. Da har de vel det.

Det hadde vært litt behageligere å sitte å vente på at noen ikke ringer om ikke innetemperaturen var 17 grader.

På den lyse side fant jeg tre møllekuler og to biter flint på vei hjem.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...