I morgen er det åpning

og det er litt rart.
Jeg har etterhvert begynt å tro at vi er her for å springe mellom visningsstedene, snakke med stressa teknikere, prøve å orge oss skyss hit og tilbake, spise frokost, lunsj og middag med hyggeligere og hyggeligere folk, og vurdere om kunsten skal henge sånn eller sånn. Nå slår det meg at det kommer en milliard mennesker for å se på den også.

Oæ.


Så hva sier Brodins Rammeverksted?

I dag har jeg sendt den sinteste mailen jeg noensinne har skrevet.
Uten å være spydig eller uhøflig. (Jeg sletta "jeg foreslår at man bruker hansker".)
Så da fikk jeg svar da.
Og den positive delen er vel at de er enig i at det var noe helt annet som var bestilt enn det jeg fikk.
Men det pussige er at de liksom bare
ja vi hadde masse problemer, fikk det overhodet ikke til, det blir 70.000 takk.

Jeg snakka med en av de andre kunstnerne på denne utstillingen, han er japaner men jobber i Norge, og han sa at visste liksom ikke hvordan han skulle ta norske handtverkere. Med japanske og tyske så kunne man ta dem på yrkesstolthet og orden og rettferdighet, men i Norge treffer du bare i lufta om du prøver å ta dem på yrkesstoltheten.

Nå har jeg en utstilling å ro i land. Rekker ikke ta noe mer med Brodins før den er i havn.

Rammekarma

Det er veldig rart at man to ganger på rad kan ha sånn uflaks med en rammemaker. Denne gangen var jeg påpasselig og så at han skrev ned, og tegnet inn i ordren, det med avstandsplaten.
Som er en sånn ting inne i ramma som gjør en vesensforskjell på om innrammingen blir sånn eller sånn, og jeg ville absolutt ha den sånn.
Og så blir det uten avstandsplate.
Akkurat som sist.
I det minste hadde de ikke limt arket fast i bakplaten, da.
Men de hadde heller ikke akkurat festet det pent. Og det var svarte flekker i hjørnene på det ene bildet.
Brodins går for å være den beste rammemakeren i landet, men bruk hansker for svarte?

Jeg er ikke særlig imponert. Særlig er jeg lite imponert over ikke å bli ringt tilbake eller få svar på mail når jeg står der med seksten feilinnrammede bilder, der et er så krøllete at det må tas ut, et er løsnet fra bakplaten og henger skjevt i rammen og må tas ut, og tre er i en sånn tilstand at jeg normalt ikke ville vist dem.
Men det må jeg for jeg har ikke andre. Takk til Brodins rammeverksted for en slurvete jobb da.

 Man skal ikke tenke sånn: Åja, det er på DISSE tre punktene de har limt fast bildet ja.


Man skal heller ikke se svarte fibre og lim på forsiden.

Men det gjør man, og her står jeg, og jeg har en utstilling som skal opp og jeg orker ikke bruke arbeidsenergien min på å gå rundt og være sur, men jeg synes nå dette var litt unødvendig da.


Igjen.

De der bildene som så bra ut? Det var det første jeg tok opp som så bra ut.
De andre var feilinnrammede og ødelagte.
Og det er ikke samme rammemaker som forrige gang.

Jeg er ...sur.


På jobb

Jeg er i Lofoten.
Det er jo naturskjønt og vakkert. Og sånn. Som det skal være, har jeg skjønt.
Jeg er litt i Svolvær og mest i Henningsvær. Noen ganger må jeg vente på at andre skal gjøre ting, og da kan jeg for eksempel gå en tur. Når man går tur i Henningsvær blir man veldig selvbevisst.
Selvturist. Alle skjønner jo at man ikke er lokalbefolkning. Og det er jo greit. Det er man ikke. Men hvordan er det å vokse opp en plass der men er helt oversvømt av turister? Det må jo være som å bo i en performance? Jeg er den som gjør det sånn. Hei hei.

Jeg skal altså ha en utstilling. Bildene er ankommet fra rammemakeren, ser bra ut, pust lettet ut, (men faderullan da, hvordan kan man lage en så utrolig kukete kasse? Den veier over tohundre kilo og har ikke håndtak. Hva tenkte de der? Hvordan skal jeg få den nedi kjelleren når den kommer hjem til meg, uten gaffeltruck? Jeg har vel fanden ikke gaffeltruck!) bronsestøpene sendes fra Oslo, i dag, litt i seneste laget, og en kokk lager middag og lunsj til meg hver dag. Jeg bor ikke på kunstnerhuset men i en rorbu, og har eget bad på rommet.
Alt vel altså.

Bortsett fra at telefonen ikke finner nettverket og jeg dermed ikke får lastet opp bildene av den fantastiske utsikten med fjell og padlere. Tar det senere, da.

I morgen...

Planen var å dra på en liten ferie nå i sommer. For det trengte vi. Men det ble det jo ikke noe av. For det ble det jo ikke tid til med alt dødsbo a/s.
Men vet dere hva vi skal i morgen?
Vi har barnevakt fra ca to til sju og da! SKAL VI RYDDE I KJELLERBODEN!
Jeg gleder meg som noe som gleder seg enormt til noe.
Jedorias det skal bli enormt deilig. Da vi fikk greie på at det muligens skal bli orden på barnevakting bar det sporenstreks ut for å kjøpe hyller. De ligger klar i bilen. Og i morgen, folkens, da skal vi bære inn hyllene. Og så skal vi rydde. Og da skal det bli orden i boden, på alt som har kommet fra pappa sitt hus. Og da kan vi hente resten av det som står i pappas hus.

Mmmmmmh.

Jeg som har bestemt.

Jeg har bestemt at nå går det bedre.
Ikke fordi jeg merker på enkelte at det burde det, tiden tatt i betraktning, men fordi det i går var pappas syttiårsdag, og den har spøket i hodet mitt som noe jeg ikke klarer å forholde meg til men som kommer. Og nå er den forbi.
Forferdelig dag.
I dag er dagen etterpå. Og jeg har bestemt at nå letter det.
Nå er vi her. Nå fortsetter det. Nå blir det bedre.

Et underlig valg.

Snart er det sametingsvalg. (Og det der andre litt viktigere valget også, jeg vet.)
I år synes jeg det er vanskeligere enn noen gang. Sikkert fordi jeg ikke har fulgt med, av åpenbare årsaker. Og da er det ikke barebare. Det er forholdsvis krevende å stå i manntallet, for det er mange tullinger i blant oss. Eller, hva skal man si, amatører. Bokstavelig talt. Opplegget rundt småpartier og kandidater er så jo mikroskopisk, det er som å skulle stemme fram ny leder i fotballkrets Bak skolen Østre B, Smågutter. En entusiast, men ikke nødvendigvis en som har hatt tid til å lese vedtekter. Og man må holde rede på det der selv. Altså ikke på hvor man skal stemme, jeg mener hvem som er tullinger. Man kan ikke lene seg på riksavisene akkurat. Dere skjønner.

Akkurat det der begynner jeg faktisk å bli litt lei av i samepolitikken. Kunnskapsnivået og profesjonaliteten til enkelte aktører. Så i år skal jeg faktisk stemme på et parti jeg ikke akkurat er hundre prosent på lag med. De er ikke mine folk. Men min kandidat, Østre valgkrets, er dyktig, etterrettelig og proff. Og skal det bli noe styr på dette NOEN GANG er det sånne folk man må heie fram, tror jeg.

Ikke de fra Fræmsepartiet som sender valgkampbrosjyre med skrivefeil på framsiden.
Men de hadde jeg vel ikke stemt på uansett.

Aldersbestemt

Du vet du har en neineitoåring når du vinker til noen i en forbipasserende bil og barnet bare
NEEEEI! DET SATT IKKE NÅN I DEN BILEN!

take 2

Det går også an å klippe ens barn mens det sover. Det blir ikke nødvendigvis bra, men det blir bedre.
Og så blir det hår i senga såklart.

Nå sitter min lille prins Valiant og ser på barne-tv.

8< (=symbol for saks, sant?)

Jeg kunne nok skrevet et ganske artig innlegg om å skamklippe Jendor. Det blir jo sånn når noen sier ja til å klippes "me ei lita shaks" men ombestemmer seg etter første klipp og deretter veiver med armer og hode som en annen skurtresker.
Det blir ikke så bra, mener jeg.
Så det har jeg gjort. Orker ikke riktig å utbrodere, men nå vet dere nå det da.

Helgen begynner på mandag

Nå er jeg helt frynsete i hele kroppen, jeg er så lei av å være hjemme, jeg har underholdt ungen i to uker, og nå er han syk og ser tilfreds...