Gaiken

Jeg styrer fortsatt med innrammingen, to bilder er ødelagt og det er vel så ille som det blir når du sender noe til innramming. Men en stund så det ut til at det var fem ødelagte så det er ikke så ille som det kunne vært.
Det er selvsagt heller ikke så bra som det kunne vært.
Men alle kan gjøre feil. Det som spiller en rolle er hvordan man tar det derfra, og jeg synes alle har vært ganske konstruktive.
Nå blir det et forsikringsspørsmål, eller, et erstatningsspørsmål, og jeg aner at ikke alle kommer til å være like konstruktive da, men vi får se.
Jeg er iallefall ganske glad for at jeg har en utstilling å vise i morgen.

Ingen var fornøyd

Sånn skal det ikke se ut da. Og det var alle enige i. Nå har (den ulykkelige) sjefsrammemakeren vært og hentet alle bildene og skal gjøre alle på nytt. Ikke bare er mange bulkete men de skal også være montert på en avstandsplate og ikke være klistret rett på bakplaten. Det gjelder alle femten bildene. Forhåpentligvis går det bra å fikse det. Eller, jeg tar utgangspunkt i det.

Det betyr at istedet for å montere lørdag, søndag, mandag, tirsdag og onsdag, skal jeg nå montere onsdag. Jeg er ikke helt fornøyd med det, men det er som det er og sånn er det.

No stress Figenschou.


Mhm, mhm

Jeg er i Trondhjem for å montere utstilling.
Det er jo jobben min.
For å hoppe til hovepoenget i neste setning, så åpnet jeg bildene som var kommet fra rammemakeren, og alle var feilmonterte. Noen var boblete.
Dette er en renommert rammemaker så det var ganske overraskende.
De sier det kan fikses så jeg forholder meg foreløpig til det. Det kan imidlertid ikke fikses før dagen før åpning.
Det har ikke vært så lett å finne arbeidskonsentrasjonen.

Jeppjepp. Sånn er det.
Bajs.


Tilbakeslag, litt.

Jeg har en kompis i Stockholm som mista faren sin rett før jul. Det var ventet, men forferdelig. Vi har mailet mye. Først fordi pappaen hans var død, og så var plutselig min også det. Han blei så lei seg. I alt det der sørgestyret hadde han holdt fast ved tanken på at til sommeren skulle han komme og treffe MIN pappa, dra på fisketur med ham og sitte i en båt på havet og høre alle de der historiene jeg var så lei av.
Men ikke.
Han er på en måte foran meg i løypa, men samtidig er det ingen løype. Man sørger så forskjellig. Og likt. Men ikke lineært tror jeg. Det ligner mer en skrent og jeg vet faktisk ikke om den går oppover eller nedover.
Akkurat nå har vi begge et slags tilbakeslag. Jeg tror det er våren. Nå kommer den tiden da vi skulle kommet i gang med å gjøre ting sammen. Nå starter det. Ikke. Det blir så trøstesløst.
Trøstesløst, ja, det er ordet.

Det er fint å ha en venn som skjønner hvor hinsides pussig og rar man blir av at noen er død. Som vet at sånn er det.
Jeg skrev nettopp her på bloggen at det var som om pappa ble litt mer død hver gang vi gjør sånne ting som å ta ansvaret for bilen hans.
Jeg føler faktisk at det er noe jeg gjør. Jeg døder ham. Når jeg drev og styra med bankkontoene hans, overtok og avslutta og sa opp abonnementer og så videre, tenkte jeg med mye dårlig samvittighet på at det kom til å bli jævlig mye styr for pappa å ordne opp i det om han kom tilbake. Jeg visste jo og vet jo at han ikke kommer tilbake. Med hundre prosent av fornuften. Men kanskje med bare ti prosent av hjertet.
Det er det jeg mener. Hver gang jeg tar det som er hans, gjør jeg ham mer død. Død mann trenger ikke bil, jeg overtar. Altså gjør jeg ham død.
Pappa, pappamin, kom tilbake hit.

Tilbakeslag.
Jeg skulle så gjerne ringt pappa og prata litt med ham.

Og så var vi uti mai

I dag har vi kjørt pappa sin bil en liten tur. Den skal på eu-kontroll, og har stått siden han døde.
Det var såklart helt forferdelig å kjøre den uten ham. Hver gang vi gjør sånne ting er det som om han blir litt mer død.
Men han er jo død.
Alt som var akkurat som det var i bilen, men uten ham. Alt skrapet på gulvet, NewEnergy-sjokoladene som ligger overalt og som var det verste pappa visste men som han hadde liggende for diabetesen. Om det var en sjokolade han likte stolte han ikke på at han kom til å klare å la den ligge i fred. Det der tullet med girene jeg aldri har skjønt men som han hadde en liten spesialare på. Som på alt annet.
Pappas bil uten pappa. En nøkkel på gulvet. Kvitteringer fra parkeringsautomaten på flyplassen, hver gang han hadde hentet meg.

Nå har det gått tre måneder og en uke. Jeg vet ikke helt hva tiden gjør. Det har gått så lang tid, så mye har skjedd, men hvor blir det av pappa? Sånn føles det enda. Hvordan kommer jeg til å ha det om tre måneder? Kommer det til å være noen forskjell? Og når kommer jeg til å kaste den flaska med solo som pappa satte i kjøleskapet siste gang han var her, da kjøleskapet sto midt på gulvet under et lag maleplast?

Jendor har glemt bestefar nå. Bestefar sin lille prins. Han kjenner ham igjen på bilder, fordi vi har sett mye på dem, men han kjenner ikke igjen ting som var hos pappa og som vi pleide å leke med, og han prater ikke om ham. Jeg synes det er skikkelig trasig. Sånn måtte det jo bli, men likevel. Men han passer fortsatt på meg, det GÅ ba, mamma, kan han plutselig si. Om jeg sukker for tungt. Se på bilen mamma! Æ tøste dæ!
Dette har jeg faktisk ikke noe dårlig samvittighet for. Han er litt ekstra obs og om han tror jeg er i dårlig humør forsikrer han meg om at det går bra, før han leker videre. Sånn er det med livet, tenker jeg, man passer på hverandre.
Det GÅ ba.
Hver gang han sier det kjenner jeg at han har rett. Men lett er det ikke.
Litt mer vanlig kanskje. Men ikke greit.




Hurra!

Har brukt deler av kvelden i går og formiddagen i dag på å forklare mine urbane feministkompiser i Sverige at nasjonaldagsfeiringen ikke er et utslag av rabiat nasjonalisme.
Døve ører.
Jeg er heller ingen ukritisk tilhenger av søtnemai, men hva er egentlig galt med å ta seg en dag til å feire at man ikke må flykte i små båter over Middelhavet og at man har et fungerende sosialsystem? Ved å gi barna is, kle seg ut, og springe stafett?
Å påstå at søtnemai er en del av den negative nasjonalismen som feier over Europa er som å påstå at Earth Hour har noe for seg i et miljøperspektiv.

Der fornærma jeg sikkert noen fler enn svenskene jeg kjenner.
Jaja.

I morrest dro vi på oss koftene og ullgenserne og fant fram flagget jeg i panikk hadde kjøpt på matbutikken da jeg i går kveld plutselig kom på at jeg har jo en unge og at sånne gjerne vil være med på søtnemai, og gikk ut på plenen og så på skoletoget som kom MARSJERENDE TUNGT I TAKT ikledd MILITÆRUNIFORMSKOPIER forbi.
Jendor var skuffet og forferdet. Han hadde forventet seg et tog og så kom det en masse unger og opptil flere korps som tuta og tromma.
Og jeg. Jeg satt i gang å hylgrine. Jepp. Plutselig. Mens hele Kirkenes paraderte forbi meg.
Åh, så himla dårlig timing. Men hun som gikk først i toget var hun politidama som kom da pappa døde. Så jeg ble litt satt ut. Men trodde det gikk bra. Men SÅ! Bare plutselig velta det ut!
Og svigersøstra mi kom akkurat da togende og hun ble jo litt forferdet over ansiktet mitt som litt uten forvarsel bare sprakk, og kom holdt rundt meg. The Stig, som opererer i en litt høyere sfære enn meg får ikke alltid med seg hva som skjer her nede og trodde jeg var lei meg fordi jeg ikke fikk spille tuba.
Og jeg gråt og gråt. Og toget marsjerte.
Resten av dagen har jeg bare grått.
Vi skulle jo vært sammen med pappa i dag.

The Stig og the Twig er oppe hos farmor og spiser middag. Jeg har unnskyldt meg med Bæsing og er hjemme og flytter på ting og vanner litt blomster.
Nå ser jeg at folk har stilt seg til igjen, så det kommer nok et folketog forbi her snart.
Det er mulig jeg holder meg innendørs.


↓ og ↑ og ⇣

Hei hei.

Eller hva man sier.

Jeg har ikke lyst å slutte å blogge. Men dét, som alt annet, krever litt mer energi enn før.
Jeg driver og kalibrerer. Det tar litt tid.

Det går opp og ned, og oftest når jeg hører meg selv tenke det, er det fordi det går litt ned. Men i sum går det jo opp. Og det har jeg litt dårlig samvittighet for. For pappa er like død som før, hvorfor er det plutselig ikke like forferdelig?
Det er jo det?
Det er jo det. Men jeg har det ikke like forferdelig. Ikke bra, men ikke sånn som før.
Ja, men tror du pappaen din hadde villet at du skulle gått rundt og hatt det forferdelig, var det en som spurte og nei, han, han ville sendt meg på cruise. Men samvittigheten vil at jeg skal ha det forferdelig, sånn som før, og den får det ikke som den vil og blir vrang og plagsom.


Det går opp og ned.

Sneen laver neeed

Den gjør det.
I går brukte vi noen timer på å spa og rake grusen ut av plenen, ikke alt, men å få vekk topplaget. Vi raka det ned på fortauet igjen, til noen skulende blikk fra forbipasserende, men halå, det er ikke MIN grus. Det er veivesenet sin og før tok de den med seg, nå legger de den i plena vår.
Men det er klart, litt sne blir med i prossessen, når man måker grusen ned og plenen delvis er dekt av sne.
I natt snedde det kanskje femten cm. Det laver fortsatt ned. Mai, altså, du er januar.
Uansett, gjett hvem som da kommer med snefreseren sin og drefser alt opp på plena mi igjen?







Dette er en plen


De har vært flinke til å strø i år. Det er bra. Og flinke til å brøyte fortauet. Det er bra.
Og veldig flinke til å brøyte fortauet på den måten at de kommer med snøfreser og freser alt opp på plena mi.
Jeg kan ikke se gresset, så flinke har de vært. Det er ikke fullt så bra, og heller ikke helt logisk for meg at all denne strøsanden skal være mitt ansvar.
Men nå er den det da.
Jeg vil bare legge til at nede i byen, der ser ikke hagene til folk ut på denne måten. Og der strøs det og brøytes det også. Så det går jo an. Åpenbart.

Propell uten drivreim

Jeg har gått hen og blitt litt stresset.
Åh, gud.
Hahaha.
Det har jeg altså vært lenge. Flytte, selge, kjøpe, mitt hus, pappa sitt hus, død, biler båter hytter, toåring, en jobb jeg plutselig ikke gikk til som krevde at man gikk dit, litt etterslep der kan man si, selvangivelsen og vet dere hva, jeg finner ikke fjorårets kvtteringer, det er helt sant,
og plutselig fikk jeg en selvangivelse fra det svenske skatteverket i posten, 27. april. Med frist første mai, og det var da vanskelig nok for jeg har aldri levert i Sverige før, men heldigvis sto det at den kunne levere elektråniskt og at alt var forhåndsutfyllt der inne i cyber, men gjett, da, det gikk jo så klart ikke så første mai fikk jeg en mail om at jeg måtte fylle ut papiret for hånd, dem i hende andre mai. Maj.
På en måte blir jeg enormt stresset av det, på den annen side er det jo umulig å få til, så nå blir det  bare som det blir. Hva kan jeg gjøre? Det enkleste er jo om det blir sånn: åja, ja det kunne du jo ikke klare, vi skjønner, og det verste er om det blir noe jeg må ta tak i og dokumentere sånn som med HSB, boligbyggelaget i Stockholm der jeg dokumenterte at de tok feil og de bare Nå er vi ikke interessert i å snakke med deg mer, hadet! Deretter kom det et inkassokrav fra et inkassobyrå, til en adresse som de bare kan ha fått av HSB, selv om de ikke kom en eneste faktura til den adressen, for "den hadde de ikke og det var min feil".
Om det blir sånn, vet jeg ikke om jeg kommer til å klare å la være å bruke energi på det.

Det er det jeg mener at jeg har gått hen og blitt litt stresset. Jeg har jo vært det så lenge. Først beibi som ikke vil sove, nav som ikke vil gi penger, en jobb man ikke kan ta fri fra i en kropp som ikke er helt med og egentlig foreldrepermisjon, så alt det der andre med flytt og hus og død, og nå må jeg klare å holde hodet over vannet såpass at jeg også får gjort ferdig to utstillinger, med det det innebærer av beskjeder hit og dit og koordinering og produksjon, og så må jeg få levert en selvangivelse i Norge som er litt avhengig av at den i Sverige ble rett, og i sommerferien skal jeg rydde pappa sitt hus. Etter sommerferien skal jeg gjennomføre utstilling igjen. Det er så mye. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde hodet over vannet.
Når man har hodet over vannet prioriterer man og har oversikt.
Nå har jeg allerede vært ute med brevet til Sverige, enda jeg vet at postkassen ikke blir tømt før klokken tre og jeg har flere ting som skal postes. Men som ikke er lagt i konvolutt. Og som jeg ikke tror jeg kommer til å ha tilstedeværelse nok til å få lagt i riktig konvolutt før brevet til Sverige er ute av huset.

I går traff jeg noen som sa at det er når man plutselig har fem gram energi til overs, når man har lyst å bruke dem på å frese rundt i huset og få fiksa ting med den der energien man har lengta sånn etter, rydde og potte om og male og ordne småting, det er da man skal sette seg ned og slappe av.
Jeg tror det er noe i det. For selvangivelser og utstillinger, det må jeg bare få til ellers blir det jo katastråf. Men å snekre fast vaskelistene, det MÅ jeg ikke.
Men det er litt dumt også for jeg har veldig lyst å få sånne ting på plass. Jeg blir så fornøyd da.

Jeg får gi det til meg selv som premie. Silje, om du er flink til å slappe av nå, ska du få snekre fast vaskelister og male gangen. I oktober. Og lufte radiatorene, om du oppfører deg veldig pent.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...