Vi som ikke elsker Schenker.

Men som jeg tidligere har sagt, jeg kunne ikke bodd her uten et fraktselskap, så jeg må elske dem litt også. Men de er sjelden en kilde til stor glede, så det er sagt. 

I dag var det tretten grader på jobb, og det er kaldt, men det passer også bra for jeg skal slepe rundt på store greier som Schenker har levert. De ringte i morrest og bare vi vet ikke, hvem er det fra? Har du betalt? Hvor mange kolli er det? og hadde altså mistet alt av papirer og ville derfor ikke levere ut, men så leverte de ut, og alt var stablet. Stablet i tårn. Når man setter en  hel palle med esker oppe en transportkasse, er ikke egentlig den transportassen beregnet å tåle en europalle med gods. Sist jeg sendte den tapet og stiftet jeg ting på lokket så de ikke skulle stable på den, men det tok de bare av. De hadde også kastet en kasse med bly, bly ja, en stor kasse med bly, som var sendt som et eget kolli, oppå pallen med småesker, smadra småesker da, får jeg vel legge til. Visningsstedet, som hadde bestilt transporten, ringte Schenker og de bare Det er sånn vi gjør det.

Og det er ikke bare-bare for meg å får disse tingene ned heller. Tyngst øverst. Kjempegreier.

Og ikke finner jeg pallejekken heller, det er to på huset men man vet aldri hvor, og den er nødvendig for å få ting videre i systemet. Som er bort fra inngangen og inn på atelieret altså. 

Nå skal jeg lete etter pallejekk og så skal jeg sannelig ta lunsj.

Videre, videre

Fikk en telefon fra fraktselskapet om de kan komme med frakten, så nå er min fantastiske utstilling på Astrup Fearnley over. For en fest. For et stort banner. Nå skal jeg synke tilbake ned i glemselen og ikke ha mastodont-utstilinger på en stund.

Derimot skal jeg prøve å kjøpe ny maskin, for jeg leverte den nye tilbake i går, og det er jo kjedelig både å snakke om og å høre om, men jeg har tre alternativer hvorav det billigste er å kjøpe en veldig bra maskin brukt, men tre år gammel, da blir jeg litt bekymret for batteriet. Jeg har egentlig tenkt å prøve å finne ut av det i løpet av dagen. Fordi jeg kommer jo ikke til å vite noe i morgen som jeg ikke vet i dag. Men i dag vet jeg ingenting som kan hjelpe meg å ta denne avgjørelsen, så jeg vet ikke hvordan det skal løses i dag heller. Juhu. 

Det er kaldt på jobb, men jeg går jo til jobb i ullundertøy så det er ingen umiddelbar krise. Beskjeden var at de reparerer ventilasjonsanlegget "så hvis det oppleves litt kjøligere i dag, skyldes det dette." På direkte forespørsel viser det seg at alle radiatorene også er avstengt på grunn av dette. Og "oppleves", det er 16 grader på atelieret, det er vel mer et faktum enn en opplevelse vil jeg si. Vi bor i arktis, det er vinter, det er ingen varmekilder tilgjengelige. Det kommer tilå bli verre om de ikke blir ferdige snart. I tillegg lukter det veldig rart, det lukter liksom litt asfalt eller eksos, men det er kanskje fordi ventilasjons anlegget er av? Gådd nåvs. 

Jeg må også skrive ferdig dikteposet så klart, men nå er det koblet trykkeri og designer på saken, da kommer flere parametre inn i bildet og det er best å ha dem avklart før jeg gjør noe ferdig. 

I går ble jeg dessuten så lei av all motvillighet i den huslige enheten mot å HJELPE TIL med alt julestyret, (for det er jo bare jeg i husholdningen som feirer jul?) at jeg hang opp resten av julebelysningen selv, og det er ikke lett å være både oppe på verandaen og nede ved kabeltrommelen samtidig, men jeg får til alt. Så nå er det lyslenker i både hvitt og rødt og fargeglade lyspærer oppe, og drivhuset er farget med ølpærene ingen liker. De er ikke ølformede, de er ølfargede. Klarer ikke tenke noe annet enn ølpærer når jeg ser dem. Jeg var også innom mamma og måket snøen hennes, og hun har en enorm gårdsplass men ingen steder å gjøre av snøen, samme problem hvert år hadde jeg nær sagt, man må rundt og ned og være lur og gå langt, og nå er jo onkel død så det går på en måte an å legge det over til ham, men det føles ikke rett, og det føltes ikke rett å ikke måkke hans del av gårdsplassen heller, så det gjorde jeg, mens jeg mumlet "men mannen er jo død" til meg selv men likevel gjennomførte. Jeg var helt utsvettet etterpå, gratis trim, det er bra. 

Snart kommer hun hjem og kan forholde seg til død manns gårdsplass selv.

Elg og tungtrafikk

Og jeg skjønner meg ikke på elg heller. I dag fikk vi en sms fra rektor om at det var elg i skolegården, sannsynligvis mer rundt skolegården når ungene begynte å komme, og vi har hatt elg i oppkjørselen og satan de er svære, raske, langbeinte og uforutsigbare, så vi fulgte Jendor ned til skolen. 

Skoleveien er, vel, den har forbedringspotensiale og noe er da også forbedret, men den begynner med et fortau som er én meter bredt og lavere enn veien, så man går i en grøft og er ikke beskyttet mot tungtrafikken av så mye som en forstauskant, og i høstes begynte de å grave opp dette, hurra, og satte sperrebånd og skilt ved fortauet. Og så sluttet de. 

Så nå er det ikke fortau der. Det er meningen at man skal gå rundt og bak det gamle turisthotellet, men det er mer enn litt omvei, og der er det ikke lys og det strøs heller ikke, vi prøvde i morrest og måtte gå som pingviner fordi det er blankis under snøen. Man må nå etter at snøen har kommet, også kravle over en brøytekant for å komme dit, og det gjør man ikke om man har lave sko, sykkel, spark, barnevogn eller er dårlig til beins. Da vandrer man heller rett ut på E6, i en sving, til tungtrafikken. Det er dette alle skoleungene gjør. 

Jeg skjønner meg ikke på trafikkplanlegging heller.

Jaja.

Jeg skjønner meg ikke på datamaskiner. Min nye maskin er ti år nyere, ti år lengre fremme i teknologien, har samme lagring og ram som den gamle, men klarer ikke utføre samme oppgaver. Her er det jo åpenbart noe jeg ikke forstår. Heldigvis har elkjøp femti dagers returrett så jeg skal gå tilbake med den og kjøpe en med litt større ram. Eller...ikke kjøpe ny? Trenger jeg egentlig maskin med batterikapasitet?

Når jeg starter affinity publisher på den nye, som har større lagringskapasitet fordi jeg har slettet femti GB med bilder, blir hele minnet fyllt opp av systemfiler, i den grad at jeg ikke engang kan lagre dokumentet jeg jobber på. Helt mystisk for meg som ikke forstår dette. 

Jaja. Ikke fikk vi kjøpt bilen vi ville ha på torsdag heller. Og dusjsåpne jeg liker (vanemenneske) er gått ut av produksjon. 

Men jeg har hengt opp julestjerner overalt og i går da vi satt oppe på hybelen (kan man kalle det tv-stue når det er et bittelite soverom?) og julestjerna hang i vinduet ble jeg helt glad i hele meg. 

I morgen skal vi henge ipp julelysene ute. Det er meldt stiv kuling men jeg hare et lite håp om at det er feil.

Dagen

I dag innså jeg at jeg hadde glemt strømmen til datamaskinen da vi var kommet ikke så veldig langt fta huset, men langt nok til at jeg uansett ikke hadde tid til å snu. Jeg tenkte at jaaaaa den er jo ny, den skal ha battarikapasitet, det er poenget med at den er ny, får teste da, og nå er klokken halvt to og den har fortsatt 78% batteri og i motsetning til den gamle skrur den seg heller ikke av helt uten varsel på 71%, så dette går jo bra. 

Jeg driver og redigrerer et tekst- og bildedokument, det vil si, en bok, og teksten skal ikke være helt sammenhengende men ha noe sammenheng, og får jeg bare si at det er faktisk helt sinnsykt vanskelig å jobbe med det. Man blir full. Og ikke er det snakk om noen lykkepromille heller. Alt er veldig forvirrende og jeg flyttet en bit av teksten til en annen plass i dokumentet, og det er mulig jeg glemte en side i prosessen, det er veldig vanskelig å finne ut av det og nå tror jeg at den bare får bli der den er, hvis den er der, den der enslige siden. Hvis det er det den er. 

 

Og vinteren er kommet. Hvis det er det den er, men snøen har lagt seg og jeg ser ikke flere plussgrader på yr. Siste sjansen til å se solen er i morgen. Neste gang det er klarvær er det mørketid. Det gjør ikke så mye faktisk. Den kommer jo tilbake, sola.

Inn, og ut.

Det er grått ute. Det har ikke kommet snø og bilene virvler opp veistøv med piggdekkene sine. Sola trenger ikke igjennom skyene og klokken to er det mørkt. Jeg sorterer gamle bilder og ser at sånn her har det vært de siste årene. Det virker helt uvanlig men det er sånn det er. 

Jeg sorterer gamle bilder fordi jeg har fått ny datamaskin og tok tilfellet i akt og bestemte meg for å gå igjennom alle de titusener av bilder jeg har og slette det jeg strengt tatt burde slette. Bilder av brødskiver. Brøytekanter. Fem filmer av isflak som driver forbi. Dokumentasjonsfoto av verk, åtte nesten identiske, velg ett og slett de sju andre. Hittils har jeg slettet fjorten gigabyte (inklusive noen programmer riktignok) og jeg har bare kommet bakover til 2022. 

Og bildene av de gamle brødskivene ligger på backupen til den gamle maskinen, om jeg skulle angstes for mye over denne oppryddingen. Men det ser jeg ingen grunn til. 

Jeg angstes litt over kjøpet av den nye, jeg HAR jo maskin, den virker jo, bare batteriet virker ikke. Men så lenge man har strøm går det jo bra! Man har nesten alltid strøm!

Jaja. Den er fin denne, men det bekymrer meg litt at den ikke klarer å regne ut volumene av lagringsplass, det burde den strengt tatt klare uten å gå i stå. Det hjelper å skru den av og på, men den er fem dager gammel, det var litt tidlig å begynne med sånt. 

Det virker som om nye briller er det neste på lista, farvel titusener, for jeg innser at jeg ofte bare later som jeg ser. Men det gjør det lettere å slette gamle bilder, det skal sies.

15W

Man kan ikke alltid være glad. Avogtil blir lyset dimmet litt ekstra, sånn er det bare. Man har mindre motstandskraft mot gråheten når man bare går rundt og er sliten. Sånn er det også bare. Da må man legge planer for å bli mindre sliten. Og så kan man bli litt ekstra nedslått når gulrotfyrsten vinner der borte i Sambandsstatane, og ikke fordi man må forholde seg til ham, men fordi en så stor del av menneskeheten sier at en sånn leder, ja det vil vi ha, led oss! 

Nå ble jeg helt grå på innsiden igjen, bare av å skrive det, enda jeg hadde vært ute og brukt ord som Sambandsstatane og alt og egentlig vært litt ovenpå. 

Men menneskeheten. Så skuffende. Det kommer ikke til å gå bra med oss. Vi har det rett og slett ikke i oss. 

Velvel. Man må bare jobbe videre. Gå på jobb, jobbe jobben, gå hjem, hjemme hjemmet. Snart er det jul og da kan man jule julen også. I slutten av februar (ca 23dje?) skal jeg ta ferie, det blir veldig bra. Jeg har også gått hen og produktivt kjøpt ny datamaskin, for den jeg har nå, som er åtte år, lader ut batteriet mens jeg jobber koblet på strøm. Jeg må ta pauser i arbeidet for å la den lade seg litt. For den slår seg plutselig av når batteriprosenten nærmer seg 55%. Jeg hadde en gang en mac der man kunne klipse ut batteriet og sette i et nytt. Så smart! For miljøet! For forbrukeren! og sånn kan man ikke ha det!

 

Jeg jobber med to ganske artige prosjekter, og det er egentlig mange ting å være glad for, men de virker liksom ikke helt. 

 

Gierddahatta, gierddahatta. De don birget.