Livet på rehab

Nå som chatGPT har dømt denne bloggen til en sykdommsblogg, er jeg veldig usikker på om jeg tør å skrive om rehaben. Jeg kan jo bare la bloggen stå tom i tre uker.  Eller skrive om Hildegard von Bingen i tre uker, for å forvirre Tsjættgepete. Jeg kan ikke så mye om henne, bare. 

Jeg tror nok at det jeg hadde grudd meg mest til var flutyren hit. Småfly langs kysten av Finnmark i januar, nei nei nei takk. Jeg klarte ikke se forbi den delen. Og kanskje komme kraftig forsinket frem, finne døren låst og stedet mørkt og begynne å orge meg til et hotell. Nei nei nei. Takk. 

Og såklart ble jeg kraftig forsinket, uvær i Vadsø, tekniske problemer i Hammerfest (der var jeg ikke) sirkling over Vadsø fra flyet som kom fra Alta via Hammerfest, mens vi som da kom fra Vardø men skulle til Berlevåg med samme fly som vi egentlig satt i, men med crewet som sirklet over oss, måtte ut av flyet for å vente på flyplassen der de andre skulle til Mehamn med flyet med crewet...finvær i Berlevåg da. Jeg hadde med hornet til en ládjogahpir, sånn at jeg kunne ha noe som distraherte meg under avgang og landing, det må være noe jeg kan men likevel kan konsentrere meg om. Jeg hadde bare ikke ventet at jeg skulle være ferdig med hornet før vi dro fra Kirkenes, for der måtte vi vente på et fly som var forsinket fra Tromsø. Grei landing i Alta i det minste.

Og fant fort taxi da jeg landet, og døren var åpen og en seng sto klar. Jeg var ventet, og ferdig med det jeg har grudd meg mest til. 

 

Jeg tror, som jeg har mistenkt, at det faglige opplegget er bedre enn administrasjonen. Vi har hatt noen infomøter, litt trening, fått timeplan for første uke. Jeg synes den er litt mager men jeg har ikke snakket med fysioterapeuten jeg skal ha enda så jeg er sikker på at jeg får bygge på. 

På det første informøtet ble det snakket litt om forventninger,  hva vi forventet, hva de forventet. En veldig ung og nyutdannet fysioterapeut sa at hun forventet av oss at vi var positive. HAH! Ikke faen! Eller, jeg er jo egentlig det, men å gå rundt og være positiv, det synes jeg ikke man kan stille som krav. Det synes jeg ikke man skal forvente av en gjeng skakkinger på rehab når man er 23 og har en helt frisk kropp og får gå hjem til livet sitt hver dag når klokka blir fire heller. Det er bare det at jeg er ganske positiv. Dessverre. Så jeg får ikke demonstrativt protestert heller. 

Det ble sagt mye fornuftig om både det å å være åpen for å prøve, men også å holde igjen. Og å dele det som var viktig med behandlere så det ikke kommer noe siste dag som ingen rekker å hjelpe deg med. Det tror jeg er lurt å nevne i en sammenheng der mange kommer fra en kultur der du ikke går til legen med mindre du har dødd. Det ble også sagt at man måtte huske at ikke alle er klar i hodet for masse sykdomsprat, så man kan kanskje holde igjen der. Jeg ble litt glad for jeg satt meg ved et eget bord ved frokosten (de andre hadde jo kommet dagen før og hadde blitt kjent, og jeg visste ikke engang hvem som var min gruppe) og jeg var glad for å sitte alene for der borte ved det store bordet var det bare prat om plager og kropp. Det ble også sagt på møtet at det er ok å ikke være sosial, man kan sitte for seg selv i spisesalen, det er helt ok. Bare at det kan man faktisk ikke, for alle gruppene (inndelt etter LIDELSE) har eget bord. Jeg så ikke at jeg hadde græbba en annen gruppes bord. Ved lunsjen satt jeg meg ved riktig bord men nå var det helt stille, siden man ikke får snakke om sykdom. 

Men den eneste som har hylt AU SATAN under treningen, det er meg. Så jeg er verst.  

 

Om en time er det kvelds, jeg vet ikke helt om jeg vil gå, jeg både vil og vil ikke treffe folk. Jeg blir så sliten av meg selv i nye sosiale settinger, for jeg tar så mye ansvar for å få praten i gang, inkludere de stille, få alle til å like meg, og egentlig, egentlig så er jeg faktisk ikke så interessert og ingen har bedt meg om å holde på sånn der heller. Jeg kan bare ikke skru det av. Egentlig har jeg lyst å legge meg, men det er litt tidlig. Og jeg er sulten. 

 

Nuvel. Det blir jo på den ene eller andre måten. Og i morgen er det en ny, spennende dag.  

 

 

Klargjør

Jeg skulle akkurat blåse igang ilden i peisen etter å ha hevet inn et par kubber, og så hostet jeg istedet. Nå er det aske overalt, elegant. 

Det er fortsatt kaldt, det er jo vinter, det skal være kaldt. Men minus tredve er det ikke, bare -23, og på kun andre forsøk fikk vi start på bilen og fikk kjørt ut en kasse som fraktselskapet skal frakte litt på. Ryddet på atelieret og tømt søpla fikk jeg også. 

I morrest hadde jeg sånn inntakssamtale med rehaben jeg skal reise til allerde i morgen (Iiiiiik!) og da jeg nevnte at jeg kom seint på kvelden sa han at ja, de fleste kommer jo dagen før da. I inntaksbrevet står det at jeg skal komme den 6/1 etter klokken 15.00! Jeg har bare ukritisk forholdt meg til det. Flytilbudet i Finnmrk har dirigert resten. Det som er frustrerende her er ikke at det går forskjellige beskjeder og forventninger hit og dit, men at alle andre åpenbart skjønner og forstår noe jeg ikke vet. Jeg er overhodet ikke inneforstått med at jeg skal komme dagen før om det står at jeg skal komme på dagen, men etter tre, men det skjønner de andre. Hvordan gjør de det? But how? How how how?

Ellers var det nå greit, jeg prøver å forklare litt hvordan jeg har det, vi prøver å forventningsavklare hverandre. Som man skal. Han fysioterapeffften spurte om jeg driver med noe i fritiden, ja, eh, jeg syr og vever jo, sa jeg, han ble helt forvirret og spurte to ganger til, det viste seg at han lurte på om jeg gikk på noe trening. Sånn gammeldamelaget i fotball liksom. Det gjør jeg jo ikke, jeg kan jo hverken springe eller hoppe.

Jeg driver altså ikke med noe på fritiden. 

For da må jeg jo være sammen med folk. Det liker jeg ikke. 

Jeg er redd jeg blir en skuffelse på rehaben. Lat einstøing. Hater å ikke være flinkis.

Nå skal jeg pakke. Ytterklær, innerklær, og en notatbok, sånn at hvis noe viktig har blitt sagt og jeg har glemt det, så har jeg kanskje skrevet det ned. 

Jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette.

Energi og bevegelse

I dag gikk jeg til byen. Jeg har jo hatt som evighetsprosjekt å gå ned og kjøpe en badedrakt til knehaben, men ettersom jeg ikke ble frisk på evigheter, det vil si, på nyttårsaften var jeg pigg igjen så i det minste var jeg ikke syk både i fjor og i år, så har det ikke blitt noe av og jeg har vært litt stresset over det. I dag var det tredve minus så det frista fortsatt ikke, men nå var det gjørbart. 

Det mest upraktiske med tredve minus er ikke egentlig å være ute. Man har jo på ullongs og ullskjorte og boblebukse og ullgenser og ullinnlegg til jakka og dunkåpe og skinnlue og polvotter og to skjerf, men det er ikke så praktisk når man skal være inne i en butikk. Særlig er det ikke praktisk når man skal prøve badedrakt, så jeg fant en som så passelig ut på Outlet, ikke så dyr, la 300 kroner i potten og sjangsa bare. 

Jeg har ikke prøvd den enda så jeg vet ikke om jeg må ut i morgen og gjenta prosedyren. Håper jo ikke det da.  

 

Her fyrer vi i ovnen og sønnen har ymtet frempå om kakao, som jo hører kulda til, men som han også nekter å drikke før den er helt kald, men det blir nok til at jeg sier ja ganske snart. Og prøver badadrakt.  

Hallo nye år

Nå kommer 2026.

2025 har vært et litt langt år som jeg ikke helt har klart å fylle. Nå er det borte. 

Jeg har lenge gruet meg til starten på 2026, som er knehab, på den annen side er jeg ferdig med det når bare februar kommer. Jeg har innsett at noe av det jeg gruer meg mest til er selve turen dit. Småfly langs finnmarkskysten i januar, det kan være en tur for folk med stålhjerter og nerver knapt festet til selvet. Men det ser ut på værmeldingen som om det skal være ganske vindstille i østfylket i allefall, og vestfylket har jeg ikke turt å sjekke enda, for det blir jo bare som det blir. 

Og så liker jeg jo ikke gjøre sånt som jeg ikke har gjort før. Eller å være en plass der jeg ikke kommer meg bort. Og det er klart at jeg kommer meg jo derifra om jeg vil, det er bare så springe, ingen har låst meg inne, men å komme seg fra vestfylket til østfylket er jo ikke bare enkelt heller. Ikke at jeg tror jeg kommer til å ville bort. Men følelsen. Liksom. Lizm. Huff. Og å være sammen med folk hele dagene, jeg er jo alene hele dagene, etter eget valg.

Og så er jeg litt nervøs for at det blir sagt masse viktig som jeg bare glemmer. Jeg skulle hatt med en assistent. For jeg er ikke så flink å følge med, jeg detter ut endel, og ikke husker jeg det som blir sagt heller. Enormt sympatisk er jeg. Men ihvertfall er jeg voksen nok til å innse at sånn ER det. 

Jaja. Det er tre uker, det klarer jeg. Og flyturen tilbake er dirketefly, ikke ned mellom alle fjell og i alle fjorder. 

 

Når jeg kommer tilbake er det både en sekstiårsdag og en festival. Så er det muligens en jobb som jeg ikke vet noe om fordi ingen kan si noe, men som kan være litt spennende. Og så er det en jobb til som kanskje kan bli litt leirskole, kanskje kjempefin. Og så skal jeg installere et verk i Lofoten (mer småfly langs kysten) og så kommer sommerferien. Og så vet jeg ikke. Håper det blir bra.   

Hepp

Her er det mye av det samme. Venter på å bli frisk, da blir alt bedre. 

Jeg har slettet kontoen min hos Reddit og alle snarveier og apper, jeg orker ikke. Jeg mister totalt troen på menneskeheten. Threads lever videre, men der er jeg ikke anonym, og det begrenser min mulighet til å interagere, og det er bra. Facebook og Instagram er jo bare skit, så der er jeg ikke så mye. 

Så kjeder jeg meg litt, så jeg har samhandlet litt med chatgpt, jeg spurte blant annet hva denne bloggen handlet om. Sykdom, var svaret. TAKK for den. Det er vel for fanden ikke en sykdomsblogg. Jeg har noen venner som er kronikere på forskjellig vis, noen av dem evner ikke å snakke om annet en sykdom. Det er ikke målet for denne bloggen. Så nå må jeg late som jeg er frisk i all evighet. Det er bare det at jeg tildels har brukt bloggen til å holde litt regning med hvor mye syk jeg er. For min egen statistikks del. 

Jaja. Jeg får vel heller finne en app eller noe.  

 

Jeg har ellers ikke gjort noe i jula, for jeg har av nå unevnelige grunner vært tvunget til å holde meg i ro. Om jeg kan begynne med energi og bevegelse igjen snart hadde det vært fint, for jeg har så mye å gjøre på jobb før jeg drar på et opphold der jeg skal drive med energi og bevegelse. Nå har jeg forresten fikset det sånn at jeg får ha med tilogmed bagasje, så det er jo bra. 

 

Jeg har sovet ganske lenge på morgnene, fordi sønnen har det, og da husker jeg så levende hva jeg drømmer. I natt drømte jeg om pappa og det er alltid så fint. Han skulle hente meg en plass og så var det marsipankake der og jeg spurte om han ville ha et lite stykke og det ville han. Men han hadde på seg en skinnjakke jeg aldri har sett før, og det er et veldig dårlig tegn i samisk kultur, eller skal vi si drømmetydning. Men jeg husker ikke hvorfor. Dårlig tegn for hva? Han er jo død? 

 

Jaja. Det stormer bra, jeg håper det stormer fra seg og blir stille, jeg skal kysten rundt med et lite propellfly om noen dager. 

Men først: energi og bevegelse.  

SUR, SYK og SATAN

Jeg er fortsatt syk, så jeg får ikke gjort så mye med denne jula. Jeg har sydd bittelitt. 

Jeg gikk inn for å sjekke biletten til rehaben, tror det er en sånn billett der man lander på alle småflyplasser i Finnmark. Veldig slitsom tur. I tillegg er et jo sånn at man ikke får ha med seg bagasje når Pasientreiser dekker reisen, fordi dette er ment for å frakte pasienten til og fra nødvendig behandling, ikke personlig utstyr. Rullestol og sånn dekkes såklart. Jeg synes det er så tåpelig en regel. Klart man ikke trenger masse personlig utstyr på et tre ukers treningsopphold som skal foregå både ute og inne. Det er jo helt unødvendig med bagasje. I tillegg kanskje man bare skal reise naken? Jeg klarer ikke legge til bagasje selv heller (altså kjøpe bagasje) så nå må jeg vel ringe Pasientreiser igjen. 

Kanskje jeg hadde vært litt mindre irritert om jeg hadde vært frisk. Nå vil jeg bare rope til noen. Og ikke ligge mer på sofaen. Satan.  

  

Glade jul

Det er julaften. Dette er dagen da halve kommunen drar på kirkegården for å sette lys på gravene til de som ikke er med oss lengre. Den andre halvparten er hjemme for å passe pinnekjøtt eller ribbe eller småunger.

Dette er også dagen da to turistbusser som skal til Snøhotellet har satt seg fast i bakken opp til kirkegården, sånn at den halvparten som er ute nå, ikke kommer seg hjem igjen. Veien er stengt og beregnes åpnet halv fem. 

Dette var ikke helt med i planleggingen. 

Og nå: litt mer av det samme

Sønnen ble jo syk her. Jeg krysset fingrene for at det han hadde, var det jeg hadde hatt, men ikke hardt nok, for etterpå fikk jeg det han hadde. Så nå er jeg nede for telling for fjerde gang. Jeg takker meg selv for alt jeg ikke utsatte i den luken jeg var frisk, og forbanner meg selv for alt jeg utsatt og tenkte "det tar jeg på mandag".

 

Host spy jobb stat sjampanje

I dag blir det kaffe intravenøst. Sønnen den enbårne var så varm da han kom hjem i går at jeg tenkte at denne varmen må vi da kunne bruke til noe. I natt ville han ligge i vår seng så the Stig flyttet over på barnerommet. Sønnen hostet og produserte varme og ville ligge heeeeelt inntil meg. Og så sa han Mamma æ må spy. SPRIIIING ropte jeg, for han har en tendens til å bomme kraftig på toalettet. 

Vil du bytte! ropte mannen fra barnerommet, for den som står i spysjyen får spysjuka, og satan jeg har jo så mye å gjøre, men man kan ikke akkurat takke ja til tilbudet om at en annen får spysjuka istedetfor deg.

Heldigvis viste det seg å være falsk alarm, han har jo denne innbilningen at han tror han er spysjuk uten å være det, det skjer ofte, men at det var falsk alarm vet man jo ikke der og da. Ikke sikkert. Så hele natten igjennom våknet jeg hver gang han snudde seg, som var ca hvert andre minutt, og hver gang han hostet, da spratt jeg opp og pressa hodet hans nedi spybøtta. Det var også ca hvert andre minutt men ikke samme andre minutt som den første hvert andre minutt. 

I utgangspunktet skulle jeg mest avslutte litt på kontoret, jeg hadde håpet å få klarsignal til forsendelse fra rammemakeren i går, men jeg har ikke hørt noe så kassen ligger her enda, og bra var det, for jeg fikk en mail i går ettermiddag fra et statlig organ som vil kjøpe kunst til en statlig myndig myndighet, selveste myndigheten, som holdt til i et bygg som ble sprengt av en høyreradikal gjødselentusiast for noen år siden, og som nå driver og bygger seg store nye lokaler midt i Oslo sentrum, og de ville ha flere av de trykkene som ligger klar til forsendelse. Og de ville ikke ha dem innrammet for de vil følge retningslinjene for innramming i dette bygget. 

Så i dag har jeg pakket opp igjen alt, tatt ut de trykkene de ville ha, som lå øverst, flaks skal man ha, og nå må jeg finne noen nye å sende rammemakeren.

Og så får kunsten min henge blant folkevalgte og deres besøkende. Og byråkratene som tar seg av det daglige arbeidet. Og alle som driver med den daglige driften av den daglige driften av landet. Det er stas. Stat, skrev jeg først, det var en bra feilskriving.

Meg eller Alfhild (96)

Jeg tenkte plutselig at jeg må jo faktisk varsku knehaben om at grunnen til at jeg har brukt feil adresse er at det er den de bruker i inntaksbrevet, sånn at de vet det, men det viser seg at de vet at det er den adressen som står i inntaksbrevet. Så da. 

Jeg venter på å få festet noen løse tråder/hentet ned noen løse baller fra luften, som betyr at jeg venter på at noen andre mennesker skal svare på ting jeg har spurt om, og så er jeg egentlig ganske klar. Som i klar. Da kan jeg sende avgårde ting, feire jul, dra på knehab, og så, når jeg kommer hjem, kan jeg begynne å mekke utstilling. I dag har jeg pakket trykk/malerier (verk på papir iallefall) som rammemakeren skal få og å pakke er det kjedeligste jeg vet så det har vært litt utsatt. Jeg har helt glemt hvordan man gjør det. Heldigvis fant jeg ikke syrefritt silkepapir noen steder så da måtte jeg vente en dag mens jeg lette og i løpet av den dagen kom jeg på at fader, jeg må jo bestemme meg for hvilken bakpapp jeg vil ha. Og skrive hva som er opp og ned bak på bildene! Og signere dem! Og da må jeg gå gjennom billedarkivet og finne ut når de er lagd!

Jesususu. Tenk om jeg hadde glemt det. For en amatør. 

Men nå er alt signert og merket, bakpappen blir Iverness 1121, silkepapir er omsorgsfullt slått om alle kanter og malte flater.  

På facebook raser (de raser alltid der, ingenting foregår rolig og ordnet) en debatt på en side jeg er med i, det handler om et forslag om kutt i et kunstbudsjett, og alle bare ja ja ja! Kutt i kunsten, bruk det på helse og omsorg og de eldre!

Jeg synes det er veldig vanskelig å argumentere i mot. Så klart er det ikke sånn, at man tar det fra en kunstner (for man er stor sett veldig klare på at man skal kutte i pengene som går til kunstnerne, det er problemet, at kunstnere får penger istedet for å få seg en ordentlig jobb, ikke at det er kunst her og der) så er det ikke gitt at noen på et eldresenter får mer penger til fysioterapi. Det kommer til å gå til administrasjon, ferger, veiarbeid og vaktmestre OGSÅ. Og det er sikkert sånt som alle i debatten synes er viktigere enn kunst. Jeg blir bare litt lei av at min eksistens skal bli satt opp mot en oldemor med brukket lårhals hele tiden. Klart hun vinner.

Og så tror jeg ikke helt at de i kommentarfeltet helt vet hva kunst er heller. Hvor mye man kommer over i hverdagen som er kunst. Vil man bare høre reklamejingler og ha firmalogoer som sitt eneste visuelle input? Vil man virkelig ha et samfunn uten kunstnere?

Jeg vil ikke bo i et sånt samfunn, men jeg er ikke så flink til å argumentere for det samfunnet, for jeg er så vant til å dermed måtte ta livet av en gammel dame med lårhalsbrudd, og det er jo ikke helt enkelt, der hun ligger og gleder seg til jul og gjerne vil leve litt lengre. 

Men når ikke jeg som ER kunstner engang klarer å argumentere for kunstnes eksistens, så skjønner jeg jo hvorfor debatten ser ut som den gjør. Men ikke tror jeg at kommentarfeltet på facebook er stedet å ta den debatten heller. Det tror jeg ikke er fruktbart. 

Men dette vet jeg: Alt kan ikke være gruvedrift og fotball og interiørdesign heller. Ikke et sånt samfunn.

Forventninger

I går var jeg mindre som en virvelvind og mer som et vanlig menneske. Som et veldig varmt vanlig menneske! Veldig varm den dunkåpa! Perfekt!

Jeg fikk svar fra knehabstedet, jeg sendte epost til resepsjonen når jeg oppdaget at jeg ikke var på den lukkede listen over folk som får sende kontoret epost, og i den eposten var det klipt enn en setning fra en annen epost om at grunnen til at man får det til svar når man sender dem mail, er at de jeg hadde brukt feil epost -adresse. Jeg hadde skrevet post.kontor@knehab.hautullat istedetfor kontor.post@knehab.hautullat.

Ja. det er helt rett. Det hadde jeg. For jeg hadde forsøkt å kontakte dem på den epostadressen som de selv hadde oppgitt i brevet de hadde sendt meg. Og ikke bare hastig krotet ned på baksiden heller, men epostadressen de oppgir i bunnteksten på brevarket sitt. Der det står sånn adresse, telefonnummer, organisasjonsummer, kontonummer, epost. Den bunnlinja. Der har de sin egen epostadresse feil. 

Jeg vet jeg forlanger mye av folk. Jeg vet at det kan være fort gjort å skrive feil. Men bunnteksten? Dobbeltsjekke den? Og kanskje hadde jeg ikke blitt like irritert om det ikke hadde vært sånn at nå har vi prøvd oss på sms, brev, epost og telefon, og ingenting får de egentlig til. 

Jaja. Man kan jo ha nepskrell på kontoret og så kan man likevel ha enormt dyktige folk som jobber med helse og fysioterapi og alt mulig annet. Det kan fortsatt bli knallbra. Eller i det minste bra, om man skal starte med å være justert, forlanger absolutt ikke mer enn bra. Men vil gjerne ha bra.