Stillingsannonse

Nå vil jeg slutte i jobben min.

Det skjer fra tid til annen, oftest skjer det når det går veldig bra, da blir jeg lei. Jeg er jo mest vant til å jobbe i motstand. Når alle plutselig heier på meg, blir jeg forvirret og uten fotfeste. 

Men jeg er veldig lei av jobben min. Jeg vil ha en annen. 

Når dette skjer har jeg en remse jeg bare går igjennom. Først innser jeg at det går for bra, så innser jeg at jeg ikke har evner som gir meg en annen interessant jobb, så innser jeg at jeg ikke kommer til å bli glad av å jobbe i for eksempel butikk, selv om det som høres fristende ut med butikk er at der gjør du bare jobben din, helt greit, det er ingen forventninger om at den skal gjøres så bra at noen skriver om det i avisene etterpå, bokstavelig talt, herregud så deilig, og det høres forlokkende ut, så innser jeg at jeg tross alt har en ganske fri jobb og at det finnes muligheter innenfor den jobben jeg har til å gjøre endringer som passer til det jeg trenger for øyeblikket, og hva er egentlig det? Kan jeg gjøre jobben min om til den jobben jeg vil ha?

Der er jeg nå, og jeg har vel landet på at jeg har skutt meg selv i foten ved å ha så lite ferie de siste årene. I fjor hadde jeg fire uker, det var bra, men i år og året før hadde jeg null, og før der og før der hadde jeg to uker og da var jeg syk så jeg er litt usikker på om det tells. Eller, spør jeg kroppen så gjør det ikke det, men den er ikke helt objektiv. Den er et snøflak.

Og det blir ikke ferie nå, for nå er det den satans tyskerten, men der har jeg bestemt meg for å slutte å bli irritert og bare dilte med, og så er det Bodø, og der har jeg fått så få dager til opphenging at der må jeg krympe prosjektet, selv om jeg ikke tror de har skjønt det, og så er det lokal samtidskunstfestival, og der skriver jeg en bok, det har jeg ikke gjort før, så det prøver jeg å ta helt med ro. Da er vi et stykke uti februar, og det er lenge til.

Da har jeg to triks, det ene er å roe ambisjonene på det jeg skal gjøre, og der er jeg godt igang, og det andre er å finne noe å glede seg til. Hver uke, hadde jeg tenkt. På fredag skal vi dra på Europris og kjøpe Bundaberg. Det er en liten ting, men det er en ting. 

Alle disse innsiktene i remsen og i konklusjonen, hjelper ikke egentlig på. Eller jo de hjelper på, men de er ikke magiske. Jeg vil fortsatt helt intenst slutte i jobben min. Men jeg forsøker å hjelpe meg selv over kneika og så skal jeg aldri mer ikke ha sommerferie.

Og det er mandag, det er det ja

Jeg er litt sur i dag. Jeg startet sånn. Jeg sover så dårlig. Det er fordi sønnen, den enbårne, bytter seng i løpet av natten, og med tre stykker i sengen blir det ca 50 cm på hver. Det er som disse 50 centrimetrene også har krympet etter at vi fikk ny madrass, for det er som fjærmadreassen er lettere å trykke sammen på kantene, sånn at når man ligger helt ut på kanten føles det som man skal til å ramle utfor, og man må rakle seg litt innover igjen, og der er det jo ikke noe plass, og på den gamle madrassen kunne man ligge helt ut mot kanten.  

I tillegg sparker sønnen av seg dyna hele natta, og det er min dyne, så jeg våkner og må tviholde på den flere ganger hver natt. 

Dette er ikke perfekt. 

Nå driver jeg og styrer med flybiletter, men det er vanskelig å komme seg til Dresden uten å overnatte i Oslo, og så vet jeg jo at jeg skal være der den sjette, men nå flyr det masse mailer forbi om at på grunn av the schedual den syvende er det best for de andre å returnere den åttende, og jeg vet ikke noe om den syvende, det er ikke utenkelig at det rett og slett er en del jeg ikke skal være med på, men det er så teit å holde det unna meg. Vi er jo bare tre tilreisende deltagere. Kjenner at jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette. 

Sist gang holdt jeg også på å miste flyet hjem på grunn av Deutsche Bahn, så det føles best å ta et senere fly returdagen, sånn at jeg rekker å være halvannen time forsinket, men da må jeg overnatte i Oslo IGJEN. For da rekker jeg ikke kveldsflyet. 

Men kanskje det kan være fint. Førjulsshopping i Oslo. Det er ikke så lett å kjøpe julegaver i Kirkenes. 

 

I morgen har jeg kuratorbesøk. Jeg må finne frem kunst og kjøpe kjeks. Jeg har ikke tid til å sitte her og være sur, faktisk.

 

 

Nei, det må jeg trekke tilbake.

Jeg var på Puben i går. Det stedet jeg har innsett at jeg ikke liker. Og grunnen til at jeg nevnte puben i gårsdagens innlegg, var at jeg visste at jeg skulle dit med Tilreisende Kunstner, som hadde spurt etter et bra sted å gå ut i Kirkenes og jeg hadde måttet svare, det er ingen. Vi går på puben. 

Men i går! Plutselig! bare hyggelige folk ved alle bord! Bare kjentfolk! Bortsett fra ved de bordene der det satt ukjente, vagt interessant mennesker man ikke hadde hatt noe imot å måtte del bord med. Det satt et gjeng med amerikanere og menget seg med lokalbefolkningen ved et bord. Ved et annet bord satt det noen og spilte kort! Musikken var bra. Folk var ikke dritings, folk var hyggelige. For en forandring! Dette er jo den lille lokalpuben man vil ha på sitt lille sted! Jeg rakk akkurat å snu meg mot Guro og si alt dette, og Guro rakk akkurat å være undrende enig, hyggelige mennesker! Bra musikk! Ingen dritings mennesker fra Jakobsnes som skulle belemre deg med repetisjoner av en forhåndsinspilt setning! før hun kjente en arm krype opp etter ribbeina, og der lå det jaggumeg en mann i sofaen vår, høyt oppe i kommuneadministrasjonen som han presenterte seg selv som, og, på forsepørsel, bekreftet at joda han var fra Jakobsnes. 

Hvordan klarer de det? Det kan da ikke bo mer enn 30 mennesker på Jakobsnes, hvordan kan alle man må manøvrere seg unna på puben komme fra Jakobsnes?

Vel, det går jo ikke an å gjøre annet enn å le seg ihjel når det viser seg at folk kommer fra Jakobsnes, og bra var det egentlig også, jeg hadde jo blitt til det stengte, så hyggelig var det helt fram til da, og nå gikk jeg hjem før vi var kommet dithen og det er jeg glad for i dag. 

Guro skrelte ham av seg, til tross fra protester fra pubens mest åpne wing woman på andre siden av bordet. 

Han fra høyt oppe i kommunen holdt meg igjen i kåpebeltet da jeg skulle gå, og sa helvettes same da jeg gikk. Men det befestet bare følelsen av lokalpub. Man fikk alt. Men man fikk ikke bare det dårlige denne gangen, det dårlige ble en kontrast til alt som var helt fantastisk. 

 

Jeg kan ikke trekke tilbake det jeg sa om folk som ikke snakker norsk og ikke skjønner hva du vil når du spør etter primærsortimentet i butikken, (skjønt, om jeg hadde spurt etter en kardusfisjonsbolt, hadde grimase egentlig vært riktig reaksjon?) og jeg har litt dårlig samvittighet for at dette er et av mine krav til et velfungerende samfunn, men puben er tilbake på lista over ting som trekker opp.

Nå må jeg ikke gå dit på lenge, lenge, sånn at den holder seg på topp i minnet.

Ja, det irriterer meg litt. Faktisk.

En av de tingene jeg kan bli litt oppgitt over når det gjelder Kirkenes, er at det i så mange butikker jobber mennesker som ikke snakker særlig godt norsk. Og når jeg skriver dette, føler jeg meg som noen som akkurat har sagt Jeg er ikke rasist, men...

Det stedet det stresser meg mest, er apoteket. Den følelsen av at vi kanskje ikke har forstått hverandre nå, men at jeg likevel må stole på din avgjørelse, er frustrerende. I andre butikker er jo denne frustrasjonen uten større konsekvenser. Nei vent, og hos frisøren. Konsekvensene er jo ikke like alvorlige, men jeg har måttet leve med dem. 

I dag skulle jeg kjøpe en overtrekksbukse til Jendor, og gikk på den uteklærbutikken som også selger klær til barn. Den er stor så da spør jeg om hjelp med en gang og før jeg bruker opp all energien på å lete meg ihjel. "Har dere overtrekksbukser, spør jeg en dame i jegjobberher-klær. " Åver-...?!?!?!" sier hun. "Overtrekksbukser?" spør jeg igjen og nå gjør hun bare en irritert grimase til meg.  "Jeg går og leter selv!" sier jeg, vennlig, men oppgitt inni meg, for kombinasjonen av østeuropesisk servicekultur og nordnorsk servicemindedness, de to verste på kontinentet, går helt i overdrift i kombinasjonen østeuropeere i nordnorske bedrifter, og det er sjelden bedre hjelp å få enn dette. De skjønner ikke hva du sier og vil helst ikke hjelpe heller. Og du kan ikke tvinge noen som ikke forstår hva du sier til å hjelpe deg. 

Jeg fant ingen overttrekksbukser heller. 

En annen ting jeg har innsett  at jeg ikke liker, er Puben. Det tok meg sannelig lang nok tid. Det har liksom alltid vært det stedet vi går. De har byttet lokaler og eiere og navn, og vi har fulgt etter. Men hvorfor? Man må passe på å drikke boksøl fordi glassene ofte er skitne, det er dyrt men de vil ha tips når du betaler, og man bestiller i baren så skal man virkelig tipse for at de har strukket ut hånden for å gi deg den ølen du har betalt 126 kroner for? Og folk er så fulle. Det er mest det. Dritings, masete mennesker. Det er rett og slett ikke trivelig, har jeg innsett. Jeg vil gå på en voksenplass der folk ikke er kanakkas, og der det er hyggelig musikk og trivelig stemning. Det stedet finnes jo ikke i Kirkenes. Kan ikke gå dit da. Skal en tur på puben og treffe tilreisende kunstner i kveld.

Det er såklart ingen løsning på dette. Puben er puben, har alltid vært det, og det er viktig at folk integreses og at de jobber. 

Jeg får starte det der trivelige utestedet selv. Og selge overtrekksbukser fra under disk. 

Og jeg ER ikke rasist, men....

Wieder da

Nå er jeg på jobb igjen! Nå går det bedre!

Jeg driver og skriver på en liten bok som skal gis ut i forbindelse med den lokale samtidskunstfestivalen i februar. Det er en slags alternativ byvandring. For et sted som aldri ble, men som kunne blitt. Denne boka skal egentlig være ferdig til festivalen i februar, men på fredag sa han som bygger festivalbaren, som er bygget rundt konseptet boka lager, at den må være klar i midten av oktober. Det er neste uke. Jeg har skrevet to sider. 

Så det kommer jo ikke til å skje, men drømmene mine er fulle av fly jeg ikke når og konfirmasjoner jeg kommer for sent til og ting jeg bare må hente før jeg drar en annen plass.

For i tillegg til de to sidene jeg har skrevet, og alle bildene som skal inn i boka som jeg ikke har tatt, er det selvfølgelig en utstilling som må planlegges og gjøres og den der helvetes tyskerten.  

Som det ser ut nå har jeg ingenting å gjøre etter februar. Det hadde jo vært deilig om det forble sånn. En stund. Jeg blir kanskje nervøs da og. Det blir jeg nok. Men gjerne litt rom i kalenderen nå. Takk.

Helgen begynner på mandag

Nå er jeg helt frynsete i hele kroppen, jeg er så lei av å være hjemme, jeg har underholdt ungen i to uker, og nå er han syk og ser tilfreds for seg at han må være hjemme fra skolen, og mannen må jobbe og da må jeg være hjemme med Jendor enda litt til. 

Jeg blir sprø. 

Og jeg må jo faktisk også jobbe. Og det er umulig å jobbe når noen skal vise deg alle tankene sine og alt tankene lander på. 

Jendor har endel skjermbegrensninger, som rakner litt i helgene, og også når venner ringer og vil ha ham med på Pokemon Unite og sånne ting, men i utgangspunktet er det en time om dagen. Det betyr egentlig at jeg også bare kan være på skjerm en time om dagen, selv om jeg unnskylder meg med "jobb" oftere enn det er jobb, men problemet er at hva skal jeg ellers gjøre? Jeg leser jo gjerne, men det er lettere å bli avbrutt hvert tredje sekund når man sløvsurfer på mobilen enn når man for fjortende gang har måtte begynne på samme setning i en bok. Hvis jeg setter igang med et prosjekt, som å fikse eller veve vil Jendor gjøre det samme og det er egentlig ganske gøy, men avogtil vil man bare være litt alene i sitt eget hode og da blir det fort mobilen. 

Må slutte med det.

Jaja. Om ti år kommer jeg til å savne dette. 

Jeg så at en bekjent av meg hadde lagt ut på facebook at hos henne fikk ungene som kom på besøk legge igjen mobilen på kjøkkenet, og det høres jo bra ut, men Jendor har én venn, særlig en, og det er hans bestevenn, som ikke klarer å finne på noe som ikke er skjermbasert. Og sier jeg nei tror jeg hun bare slutter å komme. Jeg sa nei nå er det nok! her i helgen, nå kan dere finne på noe annet, og da var hun "so fucking bored" hele tiden. På et tidspunkt måtte jeg sjekke en oppskrift på internett, og da hørte hun lyden og sto pal hun bak meg i åtte minutter og så en video om å koke kraft på kveitehoder. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. 

Naboen kom forbi! Om jeg ville ha et par kveitehoder! Jeg har aldri spist kveitehoder før så jeg ble med bort og fikk et par hoder fra en stamp han hadde på kjøkkenet. Jeg prøvde å få litt opplysninger om hvordan jeg skulle tilberede dem, men disse var såpass omtrentlige at jeg endte opp på youtube. Med skuldertitter.Da hadde jeg ringt søskenbarnet mitt, men de er så bortskjemte vet dere med lakseplass i Kobbholmen og stor båt og kaster kveitehauene.

Min opprinnelige plan var å ovnsbake dem, men det virket etterhvert som om det mest overkommelige var å koke suppe. Dette var også litt uoverkommelig, for det vet jeg heller ikke helt hvordan man gjør, hvordan gjør man opp et kveitehode? til jeg kom på å søke på engelsk, kveite er jo ikke en fisk begrenset til norske farvann, og Halibut Head Soup hadde betraktelig flere treff enn kveitehau koke steike. Det virker også som det er en hit på Filipinene?

Så da ble det kveitehodesuppe og en liter ekstra kraft som nå er i fryseren. 

Vi har også klargjort både hage og garasje til vinteren, og når jeg piller kveitehau og rydder garasjen og raker løv, da er jeg glad, men med en gang jeg setter meg ned blir jeg såh fruhstreeeert. 

Jeg må på jobb. Jeg har ting å gjøre. 

 

Men se! det går an å laste opp bilder igjen! Hurra!

Friksjon

Jeg hadde jo uttalt at jeg ønsket meg et friksjonsfritt møte. Det var det muligens, men det gikk ikke glatt. 

Det som fungerte: 

Opptaksfunksjonen på zoom!

Det som ikke fungerte:

Den ene (av to) forskere dukket ikke opp, uvisst av hvilken grunn.

Den andre forskeren hadde problemer med teknikken. Vi hørte nesten ikke hva hun sa. Hun sa hun hørte oss fint, men da jeg ble bedt av møteholder om å introdusere meg, sa hun And vaat vaas de question? I didn't get it? så det var jo åpenbart at hun heller ikke hørte oss. Det hadde muligens med at hun ikke hørte, kom det frem senere, hun ventet på nye høreapparater. Til tross for problemer med kommunikasjonen i dette som skulle være et dialogmøte, holdt hun et lengre foredrag. På et tidpunkt ble dette stoppet, fordi vi ikke hørte, og følgende ble prøvd: Hun ringte opp møteholder på telefonen og telefonen ble holdt opp mot høytaler. Det gikk ikke pga ekko.

Hun ringte opp møteholder og holdt foredraget sitt til henne istedet. Det funket ikke pga idiotisk. 

Hun ringte opp møteholder sånn at møteholder kunne gjenta det hun sa til oss, det funket ikke pga tungvint og pga at forsker ikke tok pauser i foredraget. Så store deler at møtet besto i at vi satt og så på et menneske som oppgitt satt og hørte på noen snakke i telefonen sin. Tilslutt avbrøt jeg og sa at nå må vi se på hva vi får ut av dette. Da var det gått langt over en halvtime og den andre kunstneren måtte snart gå. Kunsthallsjefen hadde kommet ti minutter sent til møtet så vi var allerede litt bakpå tidsmessig. 

Huhei som det går. 

Det var ingen som hadde tid til å møtes igjen, så nå skal vi forsøke å ta dette skriftlig, og det bekymrer meg litt, for jeg skal holde et innlegg i et forum basert på denne diskusjonen. 

Barnets liv er ikke helt friksjonsfritt, det er mye drama i venneflokken. Jeg kan ikke helt manøvrere det og det skal jeg jo heller ikke. Men avogtil må man være den voksne som tilbyr sitt oversiktsbilde av det som skjer. Jendor har mest jentevenner, og beklageligvis er det jo en typisk jenteting, det der med styring og posisjonering og å ikke være helt ærlig om hva som foregår. 

Og så er det jo det der med andres barn. Hva sier man når noen kommer bare fordi det er bakt brownies, går fordi de ikke er ferdige, kommer innom senere og spør om de kan få med seg en pose brownies hjem? Nei sier man såklart, men man forklarer jo ikke hvorfor dette er å være en dårlig venn. 

Fordi man ikke vil være en faktor som gjør at barnet blir upopulært. 

Det jeg kan gjøre er å snakke gjennom hva det er som skjer, med barnet, og finne ut av hva det egentlig er som foregår, og legge skylden der den er, hos de som ikke oppfører seg. Det er så lett, i alle aldre og situsjoner, å skamme seg over å bli behandlet dårlig. Men det er jo ingen skyld den som blir behandlet dårlig, har. Gjenta til store og små. Gjenta om fortid, nåtid og fremtid. Gjenta til seg selv. 

. 

Hjemme med ferierende barn

Det er høstferie, men vi skal ingenting, for the Stig kan ikke ta fri. Jeg er forsøker, igjen, fortsatt, å underholde mitt barn, som jeg gjorde forrige uke da the Stig tok fri for å kjøre hjem sin mors bil fra sydligere strøk. Men da gikk jo barnet på skole på dagtid, nå er det altså høstferie. Vi har ryddet bort lekebenken hans, som både er deilig, for, masse leker og rot i stua, og trist, for, aldri mer masse leker i stua. Jeg har ikke lengre et barn som helst bare vil leke hele tiden. 

Jeg ville ha en lenestol i det hjørnet, men vi har brukt dagene på å (rydde og) få opp en krok med madrasser og puter og tepper og lys sånn at the barninski skal begynne å gå hjem fra skolen selv. Da kan han gå hjem, skru på alle lysene i den kroken, og ha en plass der han føler seg trygg, til vi kommer hjem. Er planen. 

Sånn skandinavisk minimalisme. Dithen når vi aldri. Nå er det maksimalisme med kosekrok og lite ledig gulvflate. Jaja. Det er jo veldig koselig. OG TRANGT.

Men det er alle sitt hjem.

I dag steppet supertanten inn igjen, for jeg må ha et møte med tyskerten klokken tre, og jeg sa til the Twig at da MÅ jeg få være i fred, og han sa at det kan jo godt være at han må komme og klemme meg noen ganger fordet, så det lovet ikke godt, men nå er han på en høyere høydemeter og i et annet hus så nå blir det klemfri møtetid. Jeg håper også på friksjonsfri. Men vi får se. 

Nå skulle jeg legge til bilde av den kroken, som ikke er en minimalistisk lenestol, men blogger vil ikke lengre la meg laste opp bilder, så det blir med den som med den der ukeplanen på plexi. 

Sukk.

Synstolkning: Sammenbrettet madrass fra dobbeltseng i et hjørne, drapert med sengeteppe med grågrønne blader. Fra taket henger en lampe. På madrassen er det store og små puter. To sitrontrær skjermer kroken fra resten av stua. På gulvet står en rundt gulvlampe. En aviskurv står på gulvet med to donaldpocket liggende ved siden. På veggen er gamle skuffer skrudd opp som hyller. Kosefisk stikker opp av hyllene. 

Takk for meg.

Mvh, diva

Det jeg er reddest for i hele verden er å bli en diva. (Dette som et språklig uttrykk og dermed ikke helt sant) (det er bjørn jeg er reddest for). Nå som det går ganske bra mener jeg, må man ikke bli høy på seg selv og være vanskelig av prinsipp, man må ikke slutte å være imøtekommende bare fordi man har vind i seilene, karrieremessig. Men i dag var jeg kanskje diva, og det føltes helt rett. Og det er vel et kjennetegn på divinering. Det er nå det går galt. 

Væffal. Kolon:

I går skulle jeg møte en kurator (Kjuuureiter. En sånn man gir kjeks) på atelieret. Dette var organisert gjennom OCA som er Norge sitt Office for Contemporary Art. Litt som IASPIS. Som Iaspis. Som jeg også elsker. Og da forbereder jeg meg. Jeg gjør klart atelieret, bærer fram viktige ting, printer bilder og løfter trykk ut av skuffene. For det gjør man. Det liksom faglig solid å være klar. Og så, sent på kvelden dagen før møtet, fikk jeg en mail om vi kunne utsette for hun hadde fått et unikt tilbud om å dra og se på den russiske grensen. Den er jo rett borti her. Jeg så ikke den mailen før neste morgen, og da svarte jeg at ok, dra du og se på grensen men jeg kan ikke etter fire (forslaget hennes) og i morgen (forslag to) er jeg ikke på atelieret, men jeg kan prøve å finne plass i timeplanen til å møte deg på museet og ta en kopp kaffe. Og det passet henne bra, for hun skulle dit uansett. 

Og da er det ikke lengre en studio visit, så faglig blir det noe annet som viser at den som besøker deg ikke er så interessert. Så da skjønte jeg jo litt hvor landet lå når hun sa ja til det. 

Så da vi møttes, på museet, og hun unnskyldte seg for at det ikke ble studio visit, sa jeg bare Det er ikke noe problem, du er på ingen måte den første kuratoren som OCA har sendt som prioriterer sightseeing. 

Det var litt frekt sagt. 

Og også helt sant. 

 

Jeg følte det var en rettferdiggjort uttalelse, for om man vil ha av andre folks tid, må det være en grunn til det. Men grunnen til at jeg var frekk var jo at jeg ble litt fornærmet over å bli behandlet sånn. Ikke første pri. Jeg vil være nummer en.

 

Jaja. Jeg har fått opptil flere begesitrede tilrop for oppførselen ved ventilering til kollegaer. Det er jo et gjengs problem. Det interessante ved slike møter er ikke alltid (for meg ganske sjeldent) den mulige utstillingsplassen, men å ha en potensielt interessant faglig samtale. Jeg har jo tross alt mye annet jeg skulle ha gjort. Om jeg forbereder meg, må du også. Nå ble det ikke sånn og jeg...kanskje var jeg litt frekk. Og det føles bra. 

Prokastijobbe

I dag hadde jeg en litt vanskelig samtale på teams. Er det en samtale når det er mange involvert? Iallefall, jeg skal snakke som en del av en litt større greie, på et forum. Det er meg og en annen same som er med. I sin tekst, som skal inn i en publikasjon, og dermed i sitt framlegg, kommer den andre samen med en del påstander som er ganske kontroveriselle i det samiske samfunnet. Ettersom han er den eneste samen som snakker om det, på dette forumet, som er i utlandet, blir disse påstandene uimotsagte og dermed sanne. Jeg var nødt å påpeke at de er kontroversielle. At mange bent fram har kalt dem rasistiske. Jeg hadde ikke så lyst. Jeg hadde forberedt meg med å skrive noen av de viktigste argumentene på små post-it-lapper og hadde klistret dem på skjermen. Følte meg veldig lur da. Da kan jeg se i skjermen og lese nøye formulerte argumenter samtidig. Nå dukket ikke same nr 2 opp på møtet, uvisst av hvilken grunn, og jeg vet ikke helt om det gjorde det lettere eller vanskeligere, men nå har iallefall alle den informasjonen jeg synes de bør ha. 

Blæh. 

Jeg har også tusen ting jeg skulle ha gjort men synes ikke egentlig at jeg gjør dem. Jeg stresser når jeg har lagt meg, men når jeg kan ta tak i saken, da gjør jeg andre ting. For eksempel har jeg brukt endel tid på å lage den der ukeplanen til familien. En i plexi sånn at man kan skrive og viske ut. Fant plexi, det er en hylle fra en slags medisinsk skuffeseksjon. Hadde rød og svart sprittusj, liker rødt og svart og hvitt sammen (veggen på kjøkkenet er hvit) og gikk rett på uten planlegging med tusj og linjal og øyemål. På baksiden. Oppdaget at jeg klarer helt fint og uten å tenke å skrive speilvendt. Visste at jeg kunne det om jeg skrev med begge hender samtidig foråvidt, men at det bare er å legge ivei i speilvendtland på denne måten se det visste jeg ikke. 

Jeg glemte at jeg måtte ha plass til dato ved ukedag. Den som har lengst navn får ha flest aktiviteter. Øverste rad er ikke på linje med de neste. Jeg tok et bilde og sendte til søstersen, der ukeplanen sto på atelieret sammen med det virkelige arbeidet mitt og se! hvor tydelig det er her på dette fotografi at jeg kan prise meg lykkelig over at jeg forlot mitt kall som designer til fordel for kunsten. 

 

Ja, se og se. Her var jo helt umulig å laste opp bilder. Jeg skulle til å skrive at jaja her kommer de virkelige navnene til både the Twig og the Stig frem, men så lenge de ikke er søkbare så. Nå forblir de i internettmørket. Og det blir ukekalenderen min også. 

Det får jeg ta som et hint til å gå og jobbe litt.

 

 

Frisk på jobb uten barn, morgenen avsegstyrt

Jeg pakket både min og barnets sekk fulle av regnklær og fikk oss på jobb i dag, det regnet ikke da men regnat skal komme, han ville ha luhkka og det er greit, han er jo et samisk barn og må gjerne gå med samiske klær, han har bare aldri villet gå med den før så den er litt fravokst og det er på tide å sy ny. 

Og kofte. Jeg har jo hatt stoffet liggende i hundre år. Nå er det kanskje tid. 

 

Jeg våknet i morrest med verdens verste hodepine, og jeg hater når det skjer, dagen har ikke begynt engang og allerede er det noe som er galt. Nå VET jeg at man skal springe i galopp til legen om man driver og våkner med hodepine, men jeg vet også at det bare skjer enten når jeg legger meg med et lite frø av en hodepine om kvelden, eller når Jendor tilbringer natten med å eliminere millimeteren mellom ham og meg. Når han skal ligge helt helt helt inntil meg, må jeg jo spenne ifra for å ikke bli dyttet ut av sengen, og da våkner jeg stiv i hele kroppen, med glasskår i skuldrene, og dundrene hodepine. Ikke noen grunn til galopp altså. 

Heller ingen grunn til jubel, det er vanskelig å få den bort. 

Det er vanskelig å være mild og tålmodig og få ting gjort mens man koker vann og lager matpakker og planlegger regnklær mens man har en undulat inni øyet og svarer på spørsmål om fremtidige skjermtider. 

Vi snakker litt om juniorkorpset under frokosten, jeg er jo gammeltubaist og kan ikke se for meg en fremtid der barnet mitt ikke spiller i korps, barnet ser ikke for seg samme fremtid, de har fått ny dirigent som barnet mitt omtaler som "ikke særlig høflig", og det skal jo være gøy, altså, uavhengig av hvor høflig dirigenten er, men det skal i hovedsak være gøy og akkurat nå er de litt for få, litt for små, kjenner hverandre ikke så godt, og noen er ikke så høflig. Det er klart at man skal få slutte om man vil. Men det er også klart at det blir ikke før etter at mammen har tatt kontakt med korpset for å høre om de har noen strategier fremover. Korps er bra for folk. Kanskje ikke for de som hører på, men iallefall for de som deltar. 

 

Nå skal jeg google sånn ukeskalender som man kan tegne på, for vi har ikke kontroll på ting. Eller, det er bare så vidt vi har kontroll. Jeg har allerede googlet litt, de koster flere tusen, men det ser ut som de er laget i plexiglass. Da ser jeg for meg at jeg kan lage den selv. men først skal jeg teste om man kan tørke whiteboardtusj av plexi så det ikke blir som med fryseren. Da skrev jeg innholdet i fryseren rett på fryserdøra med whiteboardtusj men det lot sek ikke tørke vekk. Viste det seg.