Årsmøte, årsmøte, Reidar, de som leverer og de som ikke leverer.

En vinterferie er over. Barnet har vært sykt gjennom hele ferien, jeg har småhanglet meg gjennom. Det var årsmøte og medlemsmøte for fagforeningen/ våre nærmeste kollegers fagforening/ det regionale kunstsenteret, her i Kirkenes, og jeg har fått med meg det meste, så så syk var jeg heller ikke, men det sosiale batteriet, ikke lades det lengre av alkohol, ikke. 

(Ikke at vi drakk oss gjennom møtene. Selv om vi er kunstnere. Jeg tenker på kveldene.)

Fredagen var vi faktisk på jobben min, eller i kantina og auditoriet her, det funka kjempefint. 

Lørdagen var vi på Thon hotell, der de andre bodde, og Thon klarte verken å ha maten klar til pausene (da blir møtet forsinket, ingen blir glade av det, ) ha styr på teknikken (Mikrofonene virket såvidt, det var en slags tuting i bakgrunnen hele tiden, det var et problem å ha de hjemmeværende medlemmene på teams, enda det hadde de lovt var null problem, man kunne ikke bruke mac, og prosjektorbildet skalv så vi ble sjøsyke, migrenebefengte og epileptiske. Hvertfall klarte vi ikke å følge med.) (lang parantes.) Middagen var ikke noe særlig og servitørene spurte alle om de skulle ha kjøtt eller fisk. Etterpå viste det seg at det bare var de vegetarinerne som hadde forhåndsbestilt fisk som skulle ha fisk, så vegetarianerne forble uten mat. Sånne ting. Null imponerende. 

Møtet i seg selv foregikk i år uten videre dramatikk, i motsetning til i forfjor og fjor. Vi har engasjerte medlemmer. det var noen som sa at på årsmøtet til billedkunstnerne i Oslo hadde det kommet seks stykker, og da er de adskillig flere enn og og kan ta trikk. Vi var ca 60 og kom med båt, bil, buss og fly. Det er viktig med fagpolitikk i nord. Så er det et markant skille mellom de eldre og yngre i foreningen, og det fleste i foreningen er over 60, så der kan det bli litt diskusjoner. De eldre vil ha tilbake et kunstnerisk råd i kunstnersenteret vi opprettet på syttitallet. De omtaler kuratorer i foraktfulle ordelag. " Holde seg med kurator." " Sjefskuratorer." "Kunsthistorikere". Ja. De vil at kunstnere skal bestemme hvem som skal stille ut på senteret. Og hvem vil jobbe der da? spør de yngre, som ikke har noe prinsipielt imot yrkesgruppen, men tvert imot ser en verdi i fagligheten til noe som har utstillingsarbeid som jobb. Vi har jo kunstnere i alle de faglige utvalgene, samt styret, det de ansatterepresenterende ikke har stemmerett engang. Vi ser ikke problemet og frykter ikke utviklingen.

Og så har vi en møteplager. Hvilken forening har ikke det? Problemet med vår møteplager er at 40% av det hun sier er jævlig fornuftig. Resten er flisespikkeri og tar bare tid og energi. Hun hadde sendt inn åtte saker til årsmøtet, som måtte behandles i plenum da. For eksempel at årsberetningen bruker kulepunkter og ikke tallnummereing i et av avsnittene. 

Da tar det tid. 

Og når man er en halv time på overtid, så kan man jo si: Denne saken gjelden viktigheten av tallnummerering! ikke: Denne saken begynte jeg jo å jobbe med da januar var på det aller mørkeste og min gode venninne Lena, som snart er nittito...osv. 

Da vi endelig var ferig med den åttende innsendte saken, hadde jeg ikke så god tid mellom møteavslutning og hjemfart og ny utfart til kveldens middag som jeg hadde tenkt å ha, pga kulepunkter og diverse, så jeg sparket hurtig hjem. På hjemveien fant jeg nok en gang en full mann og hvorfor er det ALLTID meg som får ansvar for kommunens overstadig berusede?

Først vet man jo ikke at de er fulle, der de ligger rett ut i et mørkt gatekryss. Så skjønner man det, (foreksempel når de sier Æ hete Reidar, æ e bare foill) men det er lavt HMS-nivå å la en mann ligge sovende i et veikryss uten refleksvest på vinteren i Finnmark, så man må jo likevel ta noe ansvar. Har han skadet seg i tillegg til å være kanakkas? Osv. Ikke er det varseltrekant på sparken heller. Så da må man nok en gang ringe politiet, men denne gangen i trygg avstand fra den berusede, ettersom akkurat det gikk så galt sist, og politiet har ingen bil og synes kanskje man kan la han ligge og så ta de ham når de har tid. Men jeg synes ikke det. Mangel på gatelys osv. 

Heldigvis stoppet det denne gangen en god del biler og andre folk kom til, til forskjell fra sist (men den første bilen kjørte rett forbi!) og nå er vi er et helt gjeng som kan hanskes med foille Reidar som ikke klarer å komme seg opp fra bakken der han ligger og dessuten ikke har LYST og nå synes det blir litt mye mas.

Det var veldig betryggende! Menneskeheten! Til slutt fikk jeg til og med lov å forlate åstedet, de andre tok over og ringte opp politiet for å klage på beslutningen om å la mannen ligge, og jeg sparket i full fart hjem der mitt veldig forkjølede barn hadde blødd neseblod over store deler av interiøret uten at noen hadde tatt tak i det, aller minst ham selv, egentlig. 

Gulv og vegger vaskes i full fart, møtereferat avleveres til mann (som også vasker vegger og gulv) klær skiftes ikke og jeg hiver meg på sparken igjen, heldigvis ligger ikke Reidar der lengre, og så er det middag i fagforeningen, der jeg nylig er valgt inn i styret hurra. (Hva HAR jeg gjort.)

Nå sitter jeg på jobb enda mannen har mer behov for å være her, men noen må være hjemme med barnet, og jeg venter på en frakt som skulle komme i dag men som de ringte om på fredag allerede. Da kunne jeg ikke ta imot pga årsmøte, og de bare, ja vil du HA frakten din, og som min kompis i Kiruna sier, man blir så less på sjargongen. Ja, jeg vi ha pakken, på mandag, som avtalt.

Og nå er den her! Kom tidlig og alt! Jeg har bestilt pallekarmer. For å pakke en annen frakt. Som skal ut. Pallekarmer er så praktiske at, de kan flatpakkes for både transport og lagring. Så observer min forbauselse da et helt lite tårn rulles ut av lastebilen. Her har man ikke flatpakket ikke. Man har stablet. Jeg lurte på hvorfor frakten var så dyr nemlig, og sjåføren på sin side hadde lurt på hvorfor den var så lett, hva hadde jeg bestilt? Nei, pallekarmene! Han trodde såklart den egentlig forsendelsen var inni. Og laget av fjær. 

Men nå er nå dette i hus da og en ting kan hukes av stresslisten. Uken er i gang!

ja eller viktigere nyheter da

Det var helt problemfritt å bytte skoene. Fikk dem ikke i samme farge, men orket ikke teste servicenivået på akkurat det og tok de brune.  

nei vent

Nei, hva skjedde nå? Her sitter jeg og føler meg skral. Det var jeg i helgen også. I dag klokken 15.10 starter vinterferien. 

Sånn her kan jeg jo ikke holde på.  

Vooosj!

I dag har jeg vært en VIRVELVIND av effektivitet!

Frakten ble hentet og sendt! Dokumenter ble underskrevet! Regnskapsår ble avsuttet i fakturaprogrammet! Faktura ble skrevet og sendt ut! Dokument med oversikt over alle salg jeg har gjort, som jeg har tenkt siden 2020 at jeg burde ha, ble påbegynt og ferdigstilt! 

Det at regnskapsår ble avsluttet er egentlig bare å trykke på en knapp, og den måtte jeg trykke på for å få sendt ut fakturaen jeg hadde laget, så på en måte er det ikke så imponerende, men i fjor brukte jeg flere uker på å finne den knappen, så likevel, liksom. 

Dokumentet med oversikt over salg ble også gjort ferdig mye fortere enn jeg hadde sett for meg, men det er ikke så komplisert heller, det er bare hva som er solgt for hvilken pris når, og hvem som var min kontaktperson. Skjermbilder bare av alt som er solgt. Trodde det skulle ta dagesvis, var ferdig før lunsj. Men da hadde jeg fundert på form og hvor jeg skulle finne alle opplysningene i noen dager da.

Og nå er det bare å fylle i neste gang jeg gjør et salg (man håper jo) og da blir det ikke mye arbeid hvis jeg bare klarer å ta meg sammen og gjøre arbeidet. 

 

På fredagen hadde jeg en stinkekatastrofe på ateliéret. Hvem hadde trodd at myrullfarge kunne stinke så sinnsykt bare fordi den er bittelitt gammel og råtten? Stanken la seg i hele korridoren så jeg var glad korridornaboen er konkurs. Jeg luftet og stengte døren til tegnekontoret, men det var for ille. Trykket jeg jobbet med ble heller ikke så bra, jeg må tilsette litt til farge. I morgen. Før jeg går hjem og det er vinterferie for Jendor. 

Etter jobb i dag skal jeg gå og bytte noen sko vi kjøpte til Jendor i november og som nå er knekt rett over. det jobber bare utlendinger der de er kjøpt og min erfaring er at akkurat de utlendingene kjører en veldig østeuropeisk holdning til service, så jeg har mine tvil om hvor godt forbrukerkjøpsloven sitter. Det kan jo være at dette går helt uproblematisk for seg og at jeg forlater butikken etter tre minutter med nye sko, men det er umulig å ikke forberede seg på littegrann krangel (oss) og sitering av paragrafer (meg) og himling med øynene (dem).

 

Men hva skal jeg gjøre nå, som jeg har vært så effektiv? Skape kunst? Grøss. 

 

 

 

Dagens andre blogginnlegg. NÅ er det fredag

Jeg prøver altså å få sendt noe kunst med vår lokale monopol-fraktselskap, men ikke svarer de på telefonen og ikke svarer de på mail og dagene går og kunsten står. Jeg ringer og ringer. 

Til slutt må jeg jo bare gå ned på kaia, tildels for å få sendt kunsten, tildels for å sjekke at de ikke ligger stille og døde under pultene sine. 

Neida, de er i live de, de har bare skiftet navn. Og telefonnummer og epostadresse. Men ikke på internett. Og ikke avsluttet gamle numre eller eposter, de bare får(leser) dem ikke lengre. 

Her tenker jeg at det er ikke så dumt å oppdatere internett med sånt. Man kunne tilogmed sendt ut en mail til den eksisterende kundelisten? Neida. Både google, gulesider og facebooksiden får stå som før. 

Men jeg får det nye nummeret og den nye epostadressen på en gul lapp. Så nå kan vi kommunisere igjen.

-Det må jo være ganske stille og deilig på kontoret da, sier jeg? -Nei, det er faktsik noen som har fått tak i det nye nummeret!

Hvordan de nå har klart det, men det spurte jeg ikke om, jeg gikk tilbake på jobb med den lille gule lappen i lomma, og så sendte jeg en ny mail, og så fikk jeg til svar at den som skulle få kunsten ikke står på kundelista deres, så de kunne ikke sende/fakturere, og det er jo ikke så rart når ingen vet at det nye firmaet eksisterer, men det har jeg tenkt å ordne opp i helt sjøl. 

En pre-ferie-fredag

Jeg må bare si, angående forrige innlegg, at jeg er ikke imot å bli bedre i knærne, jobbe for det, eller imot å ta imot råd fra profesjonelle innen helsevesenet, jeg mistror heller ikke kunnskapen bak rådene. Det er bare det at en sykemelding er mer tilpasset mennesker i ansettelsesforhold. Jeg har ingenting imot at andre er sykemeldte, jeg har heller ikke fordommer mot folk som er sykemeldte (føler jeg må presisere holdningen min her etter at jeg fikk dette oppfølgningspørsmålet om mennesker med adhd da jeg for tredje eller det var vel fjerde gang hadde forklart div helserbeidere at jo, takk for omtanken, men jeg har ikke adhd) og jeg er for sykemelding som verktøy, men igjen, enkeltpersonforetak. Mye å gjøre. Vinglete økonomi. Ingen vikar, dobbelt så mye å gjøre når du er tilbake. Konkuransepreget bransje, man må stort sett si ja til ting. 

Hadde det eksistert en avløserordning for kunstnere i tiltakssonen, ville jeg vært den første til å hoppe på tilbudet. Medsøstre, sykemeld eder!

Bare ikke sykemeld meg! For da går jeg konkurs.

 

Nå står alt pakket og klart i gangen, klart til å henges opp i regjeringskvartalet, NorLines må bare svare på alle mine forsøk på kontakt. Sukk. Da var vi her igjen. Sist gang måtte jeg dra ned og banke på vinduet. Det er mulig det ender der nå også.  

Mne jeg er ganske fornøyd med å ha pakket OG å ha bestilt pallekarmer (for det kan man ikke kjøpe lokalt) og det betyr at når de kommer kan jeg begynne å pakke neste verk, og jeg vet allerede når det hentes og skal dermed i teorien ha god tid. Til å pakke. Og så skal jeg reise etter verket, noen uker senere, og pakke det opp, så skjer det noe i transporten kan jeg fikse og improvisere. Mye mindre stress sånn.  

 

Og så er det helg! Helt jobbefri helg, neste helg er det årsmøte i fagforeningen der jeg i et tilfelle av ekte vanvidd og fornektelse har sagt ja til å sitte i styret, HVORFOR, og det årsmøtet ligger midt i vinterferien og det var jo teit. Men vi har en onsdag og en torsdag til å spille spill og gå på ski. Og bare et par helger etter det er det påskeferie. 

Kjenner jeg er veldig ferieorientert nå. Og det er jo bra. Siden det er fredag. 

fiftififti

Da jeg var på rehaben var det mye snakk om å forsøke å være sykemeldt en periode. Tildels for knærne, sånn at man får tid og konsentrasjon til å gjøre alt rett og trene og og og alt, og tildels fordi AltHengerSammenMedAlt og det å være mye stresset kan være en medvirkende faktor til at det bare aldri blir bra. Hjernen er høyt i turtall og tror det er farlig, og forsterker smertesignaler osv. Det hørtes forsåvidt lurt ut alt det der, men i praksis? Som selvstendig næringsdrivende? Komplisert forhold til NAV og ingen vikar? I praksis går det ikke. Det blir jo bare mer stress å skulle være sykemeldt, for når jeg kommer tilbake på jobb må jeg jobbe dobbelt så mye. Men jeg lovte å forsøke å prøve å roe ned selv, å tenke at jeg skulle jobbe femti prosent. Som jo ikke er det man gjør når man setter opp en utstilling til festival, jobber under festivalen, har formidling i utstilling etter festivalen, og må sende rundt verk rett etter festivalen. 

Og jeg merker det jo litt, at det blir litt mye. Eller, det jeg merker er at all energi går til jobb og er det nå det jeg vil.  

Nei. 

Men når jeg ikke bruker all energi til jobb får jeg så dårlig samvittighet. Hvem er jeg som går her og slenger?

 

Nå går jeg ikke her og slenger, jeg må få avgårde disse verkene sørover, og i dag har jeg en plan. I går var jeg forvirret for jeg hadde kommunsert endel med dem og tilbakemeldingen var sånn DET MÅ VÆRE A, OG B! Og da jeg prøvde både A og B og det var en litt dårlig løsning, var svaret, ja det kan jo ikke vi si svare på herfra.  

Nei. Og verken priser eller titler eller datoer har liksom stemt fra deres side, så nå prøver jeg å roe litt ned fra min side også. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med mine udokumentere trelister, skal jeg sende dem? 

Det er mulig jeg får svar på det i dag.  

 

 

Ulmebrann

Jeg er på kontoret! Det er ikke så effektivt som jeg hadde håpet på. 

Jeg føler, har følt, føler fortsatt, at det har oppstått en slags ulmebrann på jobb mens jeg har jobbet alle andre steder, ting som skal sendes, kontrakter som skal skrives, avtaler som skal avklares, ting som må inn i kalenderen for å ikke kræsje med andre ting, ting jeg ikke helt har oversikt over.

Jeg har jo solgt endel verk til et statlig organ, og de har vært litt sånn, kan du sende det nå, har vi det her i neste uke kanskje, og jeg har vært veldig klar på at jeg holder på med utenom-ateliéraktige aktiviterter  helt til 24 feb og får ikke gjort noe før da. Da tenker de at eg kan sende det 24 feb (feil) ogat det isåfall betyr at det er fremme denne uken (også feil, uansett om det blir sendt 24de eller ikke, for denne kunstneren bor jo ikke på det sentrale østlandet.) Selv om jeg har vært den som har vært klarest i kommunikasjonen her blir jeg også mest stresset. I dag sitter jeg på atelieret og forsøker å fylle ut alle skjemaene de har sendt meg og HVORDAN skal jeg klare å dokumentere at treverket i den listen som holder det ene bildet på plass er bærekraftig utvunnet? Jeg har ikke skutt treet selv. Jeg har heller ikke saksnummer, plassering i bygg eller utvalgsmedlem (hæ?) klart for meg. Jeg har sendt diverse mail og venter på svar. 

Jeg sendte heller ikke verket i går, som stresser meg enda jeg jo aldri egentlig har lovt det, og det er avslørt av dagens mailkorrenpondanse: jeg vil ikke bruke den kassen de vil at jeg skal bruke og har mailet om det, venter på svar.  

Når dette verket er sendt må et nytt sendes, de som skal ha det sa de ville fikse emballasje og pallekarmer til pallene selv, men har aldri komemt tilbake til meg om det, nå har jeg purret og skal dermed fikse dette selv, og det kan jeg jo bare gjøre, men da må jeg gjøre det.

Snart er det årsmøte i fagforeningen, jeg har sagt ja til å sitte i styret. 

Og ha ateliéromvisning samme dag som årsmøtet som er samtidig som barnets vinterferie.

Og noen flybiletter må fikses.  

Og noen kontrakter må underskrives.

Og noen fakturaer må sendes. 

Og. 

 

Men først: bærekraftig treverk og transportkasser. Én ting av gangen, det er det eneste som hjelper. 

Nei, først, bestille pallekarmer så de kommer i tide. Mens jeg venter på svar på alle mailene mine.

OG huske å ringe barnet og minne ham på at han må trekke ut limpistolen av kontakten, for han får vanligvis ikke lov å limpistoliliere når han er alene hjemme. 

Jeg har alarm på mobilen til dette.  

Resten har jeg bare alarm i hodet til.  

slomo og fomo

Resten av uka bare raste avgårde. Litt for fort og jeg følte at jeg hang litt for langt bakpå hele tiden. Nå er festivalen så godt som over, det har gått bra, alt har vært fint, jeg har drukket mye mindre øl en planlagt og gått og lagt meg mye tidligere enn tenkt. Sånn ble det. For mye jobb, tror jeg. 

I går da jeg la meg var jeg både veldig fornøyd med å komme meg tidlig i seng og skuffet over meg selv som ikke klarer å holde ut og være ut og treffe folk og være generelt småfull med kolleger og kjentfolk denne ene dagen i året da Kirkenes fylles med sånt som er faglig relevant. Sånn er det. 

 

Jeg har vært litt stresset over ting som må gjøres etter at festivalen er over, fordi de generelt og spesielt burde gjøres under festivalen og før festivalen begynte, dette skyldes i større grad urealistiske krav og lite informasjon fra andre enn dårlig planlegging fra min side. Men litt bakpå altså. Følelsen. Dere vet. 

I dag våknet jeg altfor tidlig, jeg er trøtt og smal i øynene, men det er jo helt som det skal være på festivalens siste dag. Vanligvis skyldes dette alkohol og sene nattetimer, men det kommer jo en ny festival til neste år.

En helt strålende mandags morgen

I dag startet vi med en klassisk Anne Cath. Vestly, livets første for min del. 

Jeg kunne altså ikke finne brillene, og både jeg og the Stig leita og leita, på kjøkkenet, på stua, på badet, i gangen, opp og ned trappene, og til slutt dro jeg hendene gjennom håret og innså da at jeg hadde skjøvet dem opp i pannen.  

 

Ja, nå er vi altså der, sa the Stig.  

 

The Twig er på mange områder svimmelheten selv. Du kan gjenta en beskjed ti ganger for at halve skal komme fram. I morrest hadde han slengt den rena t-skjorta rett i skittentøyskurven og fortsatt å ha på seg den gamle. Jeg vet ikke hvor mange gymbagger som ligger igjen på skolen, og jeg vet heller ærlig talt ikke om de ligger der fordi han ikke orker å dra dem med seg hjem eller fordi han glemmer dem. I dag sa jeg at kommer det ikke hjem minst en gymbag, så blir det ikke spilletid. Tror aldri den ungen har vært så sur på meg noen gang. 

Det som er problemet med å leve med to som i forskjellig grad lever livet inne i en slags dis (den ene i veldig mye større grad enn den andre så det er sagt) er at jeg blir en slags huskeboks. Jeg må gå og huske ting for de andre to og det har jeg faktisk ikke særlig lyst å bruke energi på. Det føles faktisk litt urettferdig å måtte være den som husker ting de andre ikke gidder å holde i hodet. 

Og nå er jeg litt urettferdig. Men sånn føles det fra tid til annen. 

 

Jeg sitter hjemme og blogger, det er egentlig ikke noe vits å dra i gang sirkus Figenschou før jeg hører hurtigruta tute ute i fjorden, for ombord på den er de nyinnrammede bildene mine (som skulle ha vært her i forrige uke.) Så skal de losses og lastes på bil, og så skal de kjøres ut, og så skal de riktignok akklimatiseres i et døgn eller så før jeg åpner kassene, men når hurtigruta, eller Havila, jeg vet ikke hvem som har ruta i dag, tuter, da kan jeg i alle fall dra ned i galleriet. Nå innser jeg at selv om hurtigruta burde tute om et kvarter eller så, vet jeg faktisk ikke om Havila holder samme rute. En løst skissert dag, med andre ord. The Stig holder øye med gradestokken, i helga var det minus tredve, da starter ikke bilen, den trenger vi i dag, nå er det oppe i 21 grader. Det er ikke helt i den trygge sonen for bilstart, vi håper det stiger litt til.  

 

I helga var jeg ikke helt frisk. Til min forskrekkelse og enorme skuffelse, for da er jeg jo alltid syk en ti dagers tid, men søndagen følte jeg meg allerede bedre. Lørdags morgen hadde jeg skyntet meg å sy ferdig leporelloene, siden jeg følte meg så dårlig, jeg regnet med det var siste sjanse til å få dem fullført. Men det hadde jeg jo helt fint klart i dag. Jaja, fint med alt som er gjort. 

Jeg og the Twig gikk løs på fryseboksens enorme beholdning av frosne bær i helga, og lagde smoothie etter smoothie, på søndagen tror jeg at jeg fikk i meg en liter bær, så kanskje det er derfor jeg er frisk. 

Eller kanskje jeg aldri egentlig var syk.

 

På torsdag er det åpning av lokal kunstfestival, jeg har en utstilling jeg må gjøre ferdig og noen produkter som skal gjøres ferdig til salg, og vi får gjester i kjelleren og har en del rengjøringsarbeid i husets alle etasjer å gjøre, vi må også innom mamma og hilse på henne og hennes gjester (som hun oppbevarer på loftet, sånn kan man også gjøre det) så nå gr det vel slag i slag her. 

 

Men først må hurtigruta tute ute i fjorden.  

 

 

OG DENNE DAGEN DA?

Egentlig skulle ikke overskriften være med caps lock. Men så ble den det. Og da ble overskriften så herlig aggressiv istedet for med sånn trist pioanomusikk i bakgrunnen. 

Og denne dagen da...?   Pling ploink ploink

OG DENNE DAGEN DA?!

I går var jeg hjemme for å sy leporelloer, men jeg kom aldri lengre enn til printing. Det tar ca en halv time å printe ut ett sett, forutsatt at ingenting går galt underveis. Da kan man satse på at ingenting går galt underveis og forlate rommet og gjøre andre viktige ting, og så komme tilbake etter en halvtime og se at ark nr to har krøllet seg i printeren og man fortsatt har 90% av settet igjen. Eller så kan man sitte og se på at maling tørker. Omtrent så spennende er det. 

I dag skulle jeg altså sy, men nå er problemet maling som tørker, og om jeg evt skal sitte og se på det. Jeg printer jo et ferdigdesignet sett, men jeg har også gått over og malt litt på enkelte av sidene, sånn i ettertid, sent i går kveld er altså ettertid her, og det er ikke helt tørt. Man kan jo ikke sy i våte ark. 

Jeg kan jo sy i de få som er tørre. Men hvor skal de våte tørke da? 

Og så er det også behagelig å vente på varmen i rommet, kjellerstua får ikke varme om natten. 

 

Nå ble det sykt vanskelig å skrive, jeg har akkurat sett rett på sola. Det skal man jo ikke men det er noe alle nordinger gjør når den kommer tilbake. I dag, trettende februar, er første gangen sola skinner rett inn i huset. Etter mørketidens slutt. Da må man skynde seg og springe og stille seg i sollyset og se rett på sola. 

 

Og så skulle jeg plante georginrota som har ligget i matkjelleren siden høsten, jeg hadde så fine georginer i fjor, men der har det nok vært kuldegrader for de var blitt myke og råtne. Det har vært veldig kaldt og lite snø i år. (=minimalt med isolasjon rundt husveggene)

Jaja. Da får jeg kjøpe nye ferdiggrodde georginer som kan stå i et bed og blomstre, det går vel fint det også. Jeg må tenke litt på bedene mine i år. Jeg elsker å ha hage, det er alltid noe man har gjort litt feil og så får man gjøre det på nytt. Man blir aldri fri for arbeid. 

 

Nå skal jeg snart gå ned og sy. Og mens jeg syr, skal jeg printe. Det er en bra og effektiv kombinasjon.  

Og så er det fredag. I hele dag. Juhu.