Dagen

I dag innså jeg at jeg hadde glemt strømmen til datamaskinen da vi var kommet ikke så veldig langt fta huset, men langt nok til at jeg uansett ikke hadde tid til å snu. Jeg tenkte at jaaaaa den er jo ny, den skal ha battarikapasitet, det er poenget med at den er ny, får teste da, og nå er klokken halvt to og den har fortsatt 78% batteri og i motsetning til den gamle skrur den seg heller ikke av helt uten varsel på 71%, så dette går jo bra. 

Jeg driver og redigrerer et tekst- og bildedokument, det vil si, en bok, og teksten skal ikke være helt sammenhengende men ha noe sammenheng, og får jeg bare si at det er faktisk helt sinnsykt vanskelig å jobbe med det. Man blir full. Og ikke er det snakk om noen lykkepromille heller. Alt er veldig forvirrende og jeg flyttet en bit av teksten til en annen plass i dokumentet, og det er mulig jeg glemte en side i prosessen, det er veldig vanskelig å finne ut av det og nå tror jeg at den bare får bli der den er, hvis den er der, den der enslige siden. Hvis det er det den er. 

 

Og vinteren er kommet. Hvis det er det den er, men snøen har lagt seg og jeg ser ikke flere plussgrader på yr. Siste sjansen til å se solen er i morgen. Neste gang det er klarvær er det mørketid. Det gjør ikke så mye faktisk. Den kommer jo tilbake, sola.

Inn, og ut.

Det er grått ute. Det har ikke kommet snø og bilene virvler opp veistøv med piggdekkene sine. Sola trenger ikke igjennom skyene og klokken to er det mørkt. Jeg sorterer gamle bilder og ser at sånn her har det vært de siste årene. Det virker helt uvanlig men det er sånn det er. 

Jeg sorterer gamle bilder fordi jeg har fått ny datamaskin og tok tilfellet i akt og bestemte meg for å gå igjennom alle de titusener av bilder jeg har og slette det jeg strengt tatt burde slette. Bilder av brødskiver. Brøytekanter. Fem filmer av isflak som driver forbi. Dokumentasjonsfoto av verk, åtte nesten identiske, velg ett og slett de sju andre. Hittils har jeg slettet fjorten gigabyte (inklusive noen programmer riktignok) og jeg har bare kommet bakover til 2022. 

Og bildene av de gamle brødskivene ligger på backupen til den gamle maskinen, om jeg skulle angstes for mye over denne oppryddingen. Men det ser jeg ingen grunn til. 

Jeg angstes litt over kjøpet av den nye, jeg HAR jo maskin, den virker jo, bare batteriet virker ikke. Men så lenge man har strøm går det jo bra! Man har nesten alltid strøm!

Jaja. Den er fin denne, men det bekymrer meg litt at den ikke klarer å regne ut volumene av lagringsplass, det burde den strengt tatt klare uten å gå i stå. Det hjelper å skru den av og på, men den er fem dager gammel, det var litt tidlig å begynne med sånt. 

Det virker som om nye briller er det neste på lista, farvel titusener, for jeg innser at jeg ofte bare later som jeg ser. Men det gjør det lettere å slette gamle bilder, det skal sies.

15W

Man kan ikke alltid være glad. Avogtil blir lyset dimmet litt ekstra, sånn er det bare. Man har mindre motstandskraft mot gråheten når man bare går rundt og er sliten. Sånn er det også bare. Da må man legge planer for å bli mindre sliten. Og så kan man bli litt ekstra nedslått når gulrotfyrsten vinner der borte i Sambandsstatane, og ikke fordi man må forholde seg til ham, men fordi en så stor del av menneskeheten sier at en sånn leder, ja det vil vi ha, led oss! 

Nå ble jeg helt grå på innsiden igjen, bare av å skrive det, enda jeg hadde vært ute og brukt ord som Sambandsstatane og alt og egentlig vært litt ovenpå. 

Men menneskeheten. Så skuffende. Det kommer ikke til å gå bra med oss. Vi har det rett og slett ikke i oss. 

Velvel. Man må bare jobbe videre. Gå på jobb, jobbe jobben, gå hjem, hjemme hjemmet. Snart er det jul og da kan man jule julen også. I slutten av februar (ca 23dje?) skal jeg ta ferie, det blir veldig bra. Jeg har også gått hen og produktivt kjøpt ny datamaskin, for den jeg har nå, som er åtte år, lader ut batteriet mens jeg jobber koblet på strøm. Jeg må ta pauser i arbeidet for å la den lade seg litt. For den slår seg plutselig av når batteriprosenten nærmer seg 55%. Jeg hadde en gang en mac der man kunne klipse ut batteriet og sette i et nytt. Så smart! For miljøet! For forbrukeren! og sånn kan man ikke ha det!

 

Jeg jobber med to ganske artige prosjekter, og det er egentlig mange ting å være glad for, men de virker liksom ikke helt. 

 

Gierddahatta, gierddahatta. De don birget. 

Sur som en vinterstorm

Hva bragte tirsdagen? Den bragte en bestemmelse om å ikke dra til Dresden, etter en ganske ufin mail fra en person det viser seg at jeg ikke går overens med. Jeg orker ikke være irritert i all fremtid. Jeg må luke bort sånt. Nå har jeg fått diverse telefoner og skal ha enda et møte så kanskje torsdagen bringer med seg en bestemmelse om å dra til Dresden, men herregud da. 

Jeg vil jo bare være mild som en vårbris.

Men jeg vil ikke bli overkjørt.

Dette er kanskje ikke to kompatible ønsker.

Bestemmelse

Hva bragte mandagen? Den bragte en bestemmelse om å dra til Dresden, og heldigvis hørte jeg ikke på den som ringte torsdag og sa 45 minutter foredrag, for i dag ringte en annen og sa 15 minutter, og jeg skal reise i fire dager for femten minutter, men også DEN PÅFØLGENDE DISKUSJONEN, så jeg håper den blir bra. 

Jeg har også bestemt meg for å nedskalere to prosjekter og å forsøke å finne livsgleden i dem, gjøre det bra, gjøre det gøy, og jeg vet ikke? Kan man bare bestemme seg for at noe skal være gøy? Hvorfor spør jeg i bloggen, jeg har da aldri i mine levedager fått svar her? Men nå har jeg bestemt meg, det må være gøy, ellers gidder jeg ikke, og jeg gidder ikke hver eneste natt drømme om ferger jeg ikke når, bagasje som er gjenglemt, fly jeg skal ta, korps jeg må dirigere uten noter, å bære babyer når jeg ikke har armer, nå må det roe seg og bli artig igjen. 

Så gjenstår det å se hvor mye sannhetsgehalt det er i utsagnet Det er ikke hvordan man har det, det er hvordan man tar det, for jeg har det stress, men det skal bli gøy. 

Ja, og, sønnen har innsett at jeg ikke kommer til å rekke å lage Praying Mantis/ Kneler-kostyme til halloween, det blir for komplisert, så nå skal han være en møll heldigvis, det er jo ikke komplisert i det hele tatt, så det er i boks. 

overogut

Nå

Nå sitter jeg her og venter på lyset. Det kan man jo gjøre. Det er på en måte bedre enn å vente på at diverse personer skal la høre fra seg. Skjønt det er ikke sikkert det kommer, det heller. Det lysner litt i øst, men over fjorden ligger skyene lave og mørke. 

Jeg skal ut og ta bilder, til en av prosjektene som fikk en bokstav i gårsdagens post, og i går var lyset perfekt men jeg hadde ikke tid, i dag er lyset ikke perfekt men selv om jeg ikke kan bruke bildene (eller gjennomføre prosjektet...) er det bra og gå ut og få prosessen i gang. Avgjørelser som Denne type bilde fra Dette stedet her. Sånt. 

Nå har jeg vært ute og tatt bilder. Det var ikke så fint lys. Det regnet på et tidspunkt. Jeg skulle opp og ta bilder av Russemonumentet men da møtte jeg masse folk som også var på vei opp dit og det var rart, men så kom jeg på at det er 25. oktober og 80 år siden krigen var over. Det kan man jo faktisk tenke litt på. Vi som aldri har opplevd krig. Jeg lurer noen ganger på om Jendor må forholde seg til en krig. Aktivt, mener jeg. Som person i stridsdyktig alder.

Nå har én av de tre jeg venter på å få kontakt med ringt, men hun var den jeg trengte minst å snakke med for hun har ikke egentlig noen opplysninger. Hun ville nok bare gi litt pepp. Jeg trenger info. 

Nå skal jeg ta helg og så får vi se hva mandagen bringer.

Men fremdriften, fremdriften, den står det dårlig til med.

I dag var en veldig uforløst dag. 

Den startet med et forkostmøte på kafé, det var jo veldig annerledes og urbant og det ble jeg glad av, og ikke var det noe i veien med møtet heller, jeg sa ganske tydelig ifra at jeg syntes det de ville betale meg ikke sto i stil med det de ville ha, og så snakket vi litt om hva de ville ha og muligheten for å unngå at jeg får magesår av prosessen. En ganske åpen og grei samtale. 

Men fremdriften er litt avhengig av at jeg får gjennomslag av endring av en annen utstilling, (utstilling B) og da må person K og jeg avtale et kjapt telefonmøte, og det svarer han ikke på. Om han sier eeeeeeeeh nei, så går hele egentlig det prosjektet (A) som var utgangspunktet for det urbane frokostmøtet ut. 

Imens dette møtet pågikk sendte person M en melding, om vi kunne ringes, og det tror jeg har med tyskerne å gjøre, prosjekt D, der jeg har spurt om vi kan ta min entimes presentasjon på zoom, for det er fire reisedager og det står ikke i stil med utbyttet. Det har person D også sagt hun skal ringe meg om, så hva M vil snakke om er jeg ikke sikker på, men jeg fikk også en mail fra person L om at hun trekker seg fra prosjektet, på grunn av arbeidsmengden som hun sier, men senere fikk jeg en privat mail som antyder at det er på grunn av Rot&Kaos og at hun har kranglet med D om det. Og det er jo rot og kaos, forumet skal basere seg på samtaler mellom forskere og kunstnere, men det har det ikke vært, jeg ser i programmet at mitt foredrag skal være i samarbeid med person eeeeeeehhhh M.A, og jeg vet ikke hvordan det er tenkt utformet, hva skal jeg presentere, er det tyve minutter, eller en time eller hva, kan noen svare, og kan noen sende meg en link til de bildene jeg skal bruke men som jeg ikke fikk ta selv fordi det var fotoforbud og derfor skulle jeg få tilgang til databasen og det har jeg etterlyst et par ganger. Hva vil de ha? Kan de svare på det? Nå som utgangspunketet ikke er et samarbeid mellom meg og en forsker? Skal vi improvisere det ut på stedet?

Vi hadde et skjermmøte mellom kunstnere og forskere, men den ene forskeren møtte ikke og den andre hadde ikke på lyden så det faglige utbyttet var ikke det største. Det var vel heller det minste. Dette er da utgangspunktet for forumet jeg skal snakke på. Og bruke fire arbeidsdager på å reise til. 

 

Og på jobb visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg hjalp en kjenning å veve, hun trengte litt hjelp å komme igang, og vevde på en av de andre rommene mine, og jeg skulle liksom jobbe for å unngå drukningsdøden med de andre prosjektene, men prosjekt B er det ikke noe vits å jobbe med før person K svarer, prosjekt A vet jeg ikke om jeg skal gjennomføre om ikke prosjekt B er avklart, prosjekt D vet jeg ingenting om før person M og D har ringt, hvilket de begge skulle gjøre i dag men aldri gjorde. 

Jeg sendte person O en mail om flybillettene jeg ville ha. Såfremt ikke samtalene med D og M tilsa noe annet, som jeg skrev. 

 

Hvis jeg nå bare får snakket med K og han sier greit, da kan jeg jobbe med prosjekt A, og så får jeg starte på prosjekt D når jeg bare vet om det er en time eller tyve minutter og jeg får tilgang på bildene,  OG har snakket med D og M (men jeg skulle gjerne lurt ut litt mer fra L også, men kjenner henne ikke så godt,)

så hvis folk nå bare kan ringe når de sier så kanskje jeg kommer videre.  

Det hadde ikke gjort meg noe.

Drukningsdøden

Jeg holder på å skrive et diktepos. 

Nå ble dere overrasket nå. Nei, men ja, men nei, altså, jeg har sagt ja til å skrive en slags alternativ byvandring for Kirkenes, til en lokal festival. I denne byvandringen inngår en slags (oppdiktet) reisebeskrivelse fra den (virkelige) arkeologen som var den som sa at vi må slutte å spørre når samene vandret inn i området, spørsmålet er når den samiske kulturen utviklet seg i området. Det er altså snakk om samisk steinalder osv. Han var nemlig her og grov masse. Han var jo arkeolog. Og dansk var han og. Og når man setter sammen helt tilfeldige setninger fra hans arkeologiske rapporter, blir det liksom så poetisk. Så der har jeg tatt av da, for jeg er jo kunstner og ikke akademiker. Nå overgår innslaget fra arkeolog den opprinnelige byvandringen, som jo var bestillingen, så det må jeg se litt på, men iallefall, dette dikteposet består bare av setninger som allerede er skrevet. Av den danske arkeologen. Dette er litt vanskelig. Og litt lett, for det er jo bare å sette sammen noe som allerede er skrevet, men det er veldig vanskelig å få noe ordentlig framdrift i dette eposet, for i materialet jeg henter teksten handler veldig mye om...det samme. 

Det er mye gress og lyng og sand. Og ting man finner i bakken. Vanskelig å mekke sammen en handling her. 

der har altså utvilsomt været folk på stedet
mens folk har ungået den barskere kyst mot nord
I tørvemyrerne og på anden fugtig grund holder isen i jorden sig pletvis
 

men dette kan aldrig blive mer end en hypotese
vi har spor av disse menneskers færden
randstenerne var meget ildskørnede

 

 

bag dette kommer fjeldene, som her er lave og rundslidt af isen

 

Og så? Hva kommer etter fjeldene? Veldig mye mer kyst og stein og retninger og hustufter. Jeg har ca 800 sider tekst jeg må gå igjennom, eller har gått igjennom, det gjenstår et par hundre sider, og nå har jeg litt mer, bare det å finne en setning der det stå JEG hjelper jo litt på, men tiden, tiden, nå må jeg til Tyskland, så må jeg til Bodø, der må jeg gjøre ting, disse ting må forberedes, nå er det for mye. Tyskerne synes ikke zoom går an, men aaaaaaah og jeg vil jo egentlig reise, men nå er det for mye. Jeg er helt stresset over at det ellerede er onsdag i denne uke.

Jeg tror egentlig fremdrift i dansk fiktivt diktepos må få hvile en stund sånn at alt annet som skal gjøres faktisk blir gjort.

Gud nå er jeg lei av å finne på passende overskrifter, bare hopp over den

Jeg klarte å si si ifra på en forholdsvis vennlig måte tror jeg, til tyzkerne, jeg sa Jeg synes bare vi bruker disse bildene av kunstner én i publikasjonene? Det fanger tross alt essensen av prosjektet. 

Jeg følte at jeg var frekk i hemmelighet. Men sa ifra samtidig. Win-win, man vil jo ikke alltid ha en konflikt. 

Men nå høres det ut som jeg bare fiser rundt og er frekk og sier ifra til høyre og venstre, sånn er det jo ikke. Jeg er også vanlig og høflig og sier ikke ifra til høyre og venstre. Og skriver glade og artige mailer. Men så er det litt sånn i min bransje at mye av det som er bra som skjer, det er hemmelig så lenge, og når det ikke er hemmelig lenge, så har man holdt på med det så lenge at det er ikke akkurat nye og spennende nyheter, så mye av det som er bra kommuniserer jeg ikke om. Bare om når jeg er frekk.  

Det er ni grader ute. Det er høst, nesten høstsommer, men egentlig skulle det jo vært høstvinter eller kanskje tilogmed vinter. Haren og rypene er hvite. Det er mørkt når man står opp og lysner liksom ikke helt i løpet av dagen. Jeg skriver på den der boken, det går ofte bra frem til lunsj og så er jeg utslitt. 

Og jeg må nok gå til optikeren for jeg vil bare ta av meg brillene hele tiden men det er så mye styr. Og jeg burde få sønnen til optikeren, det er egentlig bare å få gjort og ikke utsette mer. Og jeg burde gå til legen fordi jeg har jo så vondt i knærne og jeg halter, ikke hele tiden, men hver dag, og jeg er jo bare i førtiårene og hvordan skal dette gå da, men jeg orker ikke enda en gang i livet gå til en lege som sier det er egentlig ikke noe i veien her, så da gjør jeg ikke det. Noen andre burde gått til legen for meg, det hadde nok vært den beste løsningen. De kan få låne med seg kroppen min og alt. 

topz topz ikke topz

Det har vært helg. Den var veldig helgete. Barnet var hos forskjellige venner, forskjellige venner var hos oss. Vi hadde venner på middag. Voksne venner. Og vi hadde filmkveld. Ikke samme dag, ikke med voksne venner, bare vi tre. barnet foreslo riktignok at vi skulle spørre middagsgjestene om vi ikke heller skulle ha filmkveld, men jeg sa at det ikke var sikkert at de ville være med å se siste halvdel av en film de ikke hadde sett første halvdel av, fem stk i en treseters sofa, så de fikk fårikål istedet.  

Jeg fikk ikke begynt på kneler-kostymet barnet vil ha til halloween, nå blir det litt trangt med tiden IGJEN.

Vi måtte faktisk også ta en telefon til en forelder av en av barnets andre venner, fordi dette barnet driver en form for mobilterror (bare sykt mange meldinger, sykt mange oppringinger) og når barnet blir lei og ikke tar telefonen, sender hun medinger til the Stig istedet og ringer ham for å legge på når Jendor kommer i telefonen. 

Det var ubehagelig. Å ringe og sladre liksom. Selv om man er voksen. 

Og så gikk vi en fin tur på nærmsete fjell og kom over det som vel var en serbisk fangeleir under krigen. 

I går fikk jeg en mail fra tyskerten, som var sånn Hei kjære kunstner én og kunstner to, vi trenger bilder av da dere var her på besøk på museet og var i magasinene våre, til nettsiden og boken og folderen vil skal lage, men vi tok bare bilder av kunstner én da dere var her, så hva foreslår du at vi gjør kjære kunstner to?

Hohoho. Driter og drar? Nei, men om de bare har tatt bilder av kunstner én, så synes jeg jo de bare skal bruke bilder av kunstner én. Søskenbarnet mitt sier at det kommer jeg aldri til å klare å si på en vennlig måte. Vi får se. Jeg kommer ikke til å svare i dag. 

Jeg lå våken en stund i går og tenkte på alt jeg har å gjøre, og det betyr egentlig at hodet har hatt litt ferie, for jeg har ikke noe mer å gjøre nå enn jeg hadde forrige uke, det bare slo meg i går, så det er jo bra. At hodet har feriert mener jeg, det trengte det nok. Nå har jeg ingen møter i kalenderen de neste to ukene så det er topz. Men jeg har den satans tyskerten i starten av november, og en utstilling i Bodø i desember som jeg ikke engang har begynt på, og en bok som skal gis ut på en festival i februar. Alt dette er alt for korte produksjonsperioder. Det er ikke topz. Ikke i det hele tatt.

takk menneitakk

I går hadde jeg igjen to OCA-turister på atelièret.

I resten av Norge er det Office for Contemporary Art Norway, i Finnmark er det ofte Office for Contemporary Art Tourism. Eller det vet jeg jo faktisk ikke, jeg har aldri bodd i Sogn og Fjordane. Det kan være det er likt over hele landet: OCA sender rundt kuratorer, de tar med glede i mot muligheten til litt betalt norgesferie.

Eller så var de bare så utslitt av alle inntrykk fra Finnmark at de ikke hadde mer å gi da de kom til meg, jeg gikk fra dem i gangen to ganger på vei til ateliéret. Det var utrolig slapt hele møtet. Jeg prøvde å få i dem litt kaffe men de ville ikke ha.

Jeg visste faktisk ikke egentlig at det var OCA-turister, hun ene hadde skrevet en veldig hyggelig mail og introdusert seg, men da de kom og det var så vanvittig energiløst og de måtte dra for å dra på et museum, spurte the Stig, som fikk dem på sitt ateliér etter meg, rett ut: er dere sendt fra OCA? og da hadde de bekreftet det.  

Jeg må begynne å sile. Men jeg vet ikke helt hvordan. Det er jo ikke automatisk dårlig bare fordi det kommer fra OCA, men veldig ofte er det det. Jeg bruker mye tid på å forberede møter for så å oppdage at jeg egentlig er en slags unnskyldning eller putefyll.

Det er litt respektløst, jeg gir faktisk av min egen arbeidstid, men det er ikke så elegant å sile med: WILL YOU SHOW ME RESPECT AND AKNOWLEDGE THAT I RECEIVE YOU IN MY WORKING HOURS.

Hoho. 

Hei, hvorfor vil du komme til meg?

Takk for henvendelsen, hva er det i min praksis du vil snakke om?

Eller som en kompis av meg har begynt å si: Jeg tar desverre ikke imot flere kuratorer før jul.