Neeeeeei, vær så snill, ikke nye tak.

Jeg er hjemme. Jeg er fryktelig trøtt. 

Det var ikke så verst flytur i går, vi var litt forsinket, og småfly over Finnmark på vinteren er vel aldri gøy, men det gikk fint og jeg var veldig veldig lettet da vi landet. Ferdig, ferdig. 

Familien hadde lagt seg, men våknet til da jeg kom hjem så vi fikk sagt, hei, åh, er du her. Jeg la meg i Jendors seng, siden han sov i min, så gikk jeg inn og la meg i min, for jeg vil jo sove med de andre når jeg endelig er kommet hjem, og etter en stund gikk jeg og la meg i Jenodors seng igjen, for jeg vil jo sove når jeg endelig er kommet hjem. Det gjorde jeg ikke, jeg lå våken kjempelenge. 

Så nå er jeg ganske trøtt, men jeg prøver å komme i gang. Jeg venter på at rammemakeren skal ringe og på at Postnord skal levere en pakke, for etter det kan jeg ta en dusj som jeg egentlig ikke orker å ta. Jeg har skrevet en liste over alt jeg må gjøre, for noe av det jeg lærte på rehaben var at jeg må AKTIVITETSREGULERE så jeg ikke blir så drit sliten hele tiden. Aktivitetsregulere. Stoppe. Trykke inn bremsen. Derfor skal jeg skrive en liste over gjøremål, og så skal jeg gjøre halvparten. Eller aktiviteten i halvparten så lang tid. Det går sånn passe, da jeg hadde skrevet lista innså jeg at jeg kommer aldri til å klare å gjøre halvparten, så jeg skrev på noen punkter jeg egentlig ikke hadde tenkt å gjøre, så freste jeg i gang og gjorde alt jeg ikke skulle gjøre på den måten jeg ikke skal gjøre ting (alt på lista pluss tusen ting på vei til til og fra de forskjellige gjøremålene,) og nå er jeg drit sliten. 

Juhu. Men jeg skylder ærlig talt på at jeg først var så flystresset og etterpå ikke sov så mye i natt. Da blir man jo sliten. 

Jeg har tatt frem alle arkene jeg skal bruke til å hjelpe meg i hverdagen, det er timeplaner og tankekart og konkretiseringer, det vil si, jeg åpnet permen halvveis og så smalt jeg den igjen. 

Gi meg bare en dag fri. Så skal jeg prøve. I dag er jeg for trøtt.

Og så var de der tre ukene jeg hadde grudd meg til, over.

Nå sitter jeg på en sofa på rommet mitt og venter på at det skal bli på tide å ta flyet. Det går om fem timer. Om to timer er det kvelds...frem til da er det ingenting...og så kommer jeg sikkert til å dra litt før jeg må til flyplassen, bare for å bli ferdig med første ledd av reisingen. Jeg har akkurat kranglet litt med meg selv, jeg har jo pakket, men jeg trenger negleklipperen. Er det verdt å ta den opp av kofferten, som ligger åpen på sengen med toalettmappa øverst, når det bare er fire timer til jeg skal dra?

Jeg fant ut at det fikk gå. 

Jeg har også vært en tur på senterert her der de selger pokemonkort stykkevis og delt, og kjøpt kort til sønnen, med en litt omtrentlig forklaring på hva han ville sett etter selv, og likevel ikke helt skjønt hva det var jeg skulle se etter, så nå har jeg kjøpt tredve pokemonkort som sikkert er helt feil.  

 

I går etter at jeg både hadde sagt i fra om at VI SKAL VÆRE PÅ ROMMET NÅR VI ER SYKE og øvd meg litt på hvordan jeg skulle forholde meg til den syke som ikke ville være på rommet, når hun dukket opp i gruppeundervisningene i dag (gårsdagens "i morgen") hørte jeg plutselig en trillekoffert i gangen og så fikk hele gruppa en snap om at hun dro hjem. Jeg både syntes det var helt rett og fikk litt dårlig samvittighet siden det åpenbart ikke var det hun opprinnelig hadde planlagt med forkjølelsen sin. Og jeg har en anelse om at hun er et sånt menneske som tar seg litt nær av ting. (Det er jo jeg også.)

Men alt i alt den beste løsningen, helt klart.  

 

Og så er rehaben ferdig. 

Jeg har ikke blitt bra i knærne. Jeg har heller ikke blitt bedre, men jeg har ikke noe panikk over det, jeg tenker at det er et langvarig arbeid som jeg nå har begynt på. De sier også at det ikke er sikkert at jeg blir bra i knærne. Nå har jeg hatt dårlige knær så lenge at det er allerede litt sånn det er. Men jeg har noen nye øvelser og noen nye innsikter om hvordan ting henger sammen, og noen ting jeg må følge opp der hjemme, og så har jeg møtt masse fine folk. Noen kommer jeg til å møte igjen...siden de bor i Øst-Finnmark og sogner til mitt sykehus. Jeg er ofte glad for at folk ikke er frisk, da treffer jeg dem igjen.  

Men alle er med meg videre.  

 

Knærne også dessverre. Og et litt rotete hode med hjernen i brann, som jeg heller ikke kan legge igjen her. Det må bli med meg hjem. Jeg får leve med det. 

Og så litt streng og vanskelig

 I dag sov jeg til ni! Vi var tre stykker som gikk ut og drakk en øl i går. Det vil si, en øl og så en liten øl på det. Veldig innafor, hjemme før ti. Vi visste ikke helt hvor man går, jeg googlet "drikke øl alta", det var ikke den beste søkefrasen. Vi havnet på Puskas, som er litt som puben hjemme men uten de veldig dritingse jakobsnesværeingene som kommer krypende opp etter ribbeina på deg, og med større ølkunnskap. Det var én veldig full mann der, jeg hørte han snakke om Pasvik, så det var jo typisk. (til mine svenske lesere: Pasvik ligger i min hjemkommune). 

I dag våknet jeg med hodepine og det har fulgt meg hele dagen. Jeg gikk en tur mens det var lyst, det har snødd en stund så det er mildt, men det er ikke brøytet så jeg kavet rundt i snø fra jeg gikk ut til jeg kom hjem. Bra treningstur tenker jeg, som nettopp har fått beskjed om å halvere treningsturene. Dette var mer en dobling. 

Og så har jeg vært streng og vanskelig. Om vi blir syke, får vi ikke være i fellesarealene. Jeg, som aldri har vært frisk en hel vintermåned før, hadde grudd litt for den, men jeg har klart meg fint. En i gruppa ble syk forrige helg, hun dro hjem og kom tilbake når hun ble bra. Nå var det en annen som var syk, tett, snørrete, åpenbart forkjølet. Hun sa at man er jo smittsom før man blir forkjølet også og da må man ikke isoleres, så hun har kommet både til frokost, lunsj og middag og snakket om hvilke deler av undervisningen hun skulle klare å være med på i morgen. Jeg blir så stresset. For jeg blir jo så syk, sant. Det vet jeg jo. Jeg ORKER ikke to uker i en seng når jeg kommer hjem, jeg har alt for mye å gjøre. 

Så jeg sa det til henne, man skal være på rommet når man er syk. Det var hun jo ikke helt enig i fornuften i da, og, klart, jeg kan jo havne ved siden av noen på flyet hjem med både covid og influensa, og bli syk uansett, men jeg må forsøke å minimere sjansene der jeg kan. Jeg vil at hun skal holde seg unna, som reglene sier. Hvis hun møter på gruppene og undervisningen i morgen så må jeg jo sannsynligvis gå. Og nå må jeg forberede meg på hvordan jeg skal si tydelig ifra om hvorfor. For det blir jo ikke så gøy. 

Men altså. Jeg orker ikke to uker til sengs.  

Gruppevis og delt

Det er kommet en ny gruppe. Noen grupper er her i en uke, de fleste to, noen i tre, så man rekker å se noen utskiftninger. Vi på skjelett og muskel er her i tre, sansegruppa (vet ikke hva de sanser men tror de er svimle og har migrene) i to, så er det en kreftgruppe jeg ikke vet hvem er, og så rullet det inn en helvettes masse rullatorer her på tirsdag og lager kø i kantina, jeg tror de fleste er på opptrening etter operasjoner. Dette kunne jeg jo sjekket på hjemmesiden til rehaben men så mye arbeid gidder jeg ikke nedlegge i en bloggpost. Så sitter man med sin gruppe i matsalen, ved eget bord. 

Vi liker ikke den nye sansegruppa som kom på tirsdag. Sansegruppa sitter inne i sånne avlukkende sofaer for å skjermes litt fra de andre. 

Den nye gruppa bruker parfyme! De bruker ikke badehette i svømmebassenget! De snakker høyt om plagene sine hele tiden i matsalen! I går spilte de musikk høyt til hverandre på mobilene sine!

Herregud. Herregud. 

Vi andre blir jo helt satt ut. Dette klarer vi ikke. 

Men på tirsdag er det vi som drar, så vi kommer ikke til å være tilstedet når Kreft og Opptrening får nok og stormer Sanse-sofaen og hiver dem ut. 

 

I helgene er det brunsj fra 9-12, ikke en egen frokost og en egen lunsj, for meg er dette tidsrommet litt knafft. Jeg vil ikke spise så sent som ni og når jeg kommer fra bassenget som jeg går til rett etter frokost (10-11) må jeg hive meg i etinga igjen. Så er det middag klokken tre, og kvelds klokken syv. Jeg spiser vanligvis ikke kvelds hjemme men kveldene kan bli litt lange uten, og ofte er det sånn kjøttpudding og KOKT (!) kveite og lapskaus til middag, da spiser man kanskje litt mindre og trenger kveldsen sin. I helgene er det laks til pålegg, da blir jeg glad, enda jeg er motstander mot oppdrettslaks. Fredager får vi vafler til lunsj, siste spiste jeg to. 

 

Jepp. Men da går jeg vel og spiser jeg da.  

Hallo?

Det er litt vanskelig å blogge fordi for det første går det jo veldig mye i det samme, eller så går det i ting jeg ikke vil skrive om (men jeg er glad jeg skrev om stokk for det hadde jeg glemt), eller så går det jo mye i de elleve andre skrale muskesvake og dem kan jeg jo ikke skrive om. Det er ganske åpent og lett mellom oss, det er fint. 

Jeg gleder meg til å komme hjem men det blir nok også et sjokk. Ikke bare tenke på meg selv hele dagen og få fire måltider om dagen servert? Hjelpes. Titusen ting å ta igjen på jobb? Delta i familielivet og handle inn og planlegge uka? Juhu. Men det blir deilig å få bruke en ordentlig balsam for krøller og ikke den parfymefrie fra coop. Jeg skal KASTE den når jeg reiser hjem. Den og den heslige fuktighetskremen. Jeg jukser litt med dusjsåpe for den lukter ikke så sterkt og dessuten er ikke såpa i såpedispenserne i svømmehallen parfymefri heller.  

Ja, der ser dere. Der var det tomt for ting å skrive om.  Kanskje jeg skulle fått chatgpt til å skrive dette innlegget. 

Overskrift som ikke inneholder ordet rehab

Jeg har ikke fått noen nye diagnoser siden sist. Det er deilig. Derimot mener fysioterapeuten min at jeg burde vurdere å gå med stokk i trapper. Eh. Stokk. Når ble jeg 83?

 

Den ene fysioterapeuten er fra Nepal. Han er veldig flink og engasjert. God å forklare. Norsk er ikke hans morsmål og selv om jeg skjønner alt han sier, er det ikke alltid jeg rekker å oversette det han sier til det han mener når jeg noterer. Jeg skjønner hva han ville sagt om han var norsk, men det tar for lang tid å skulle skrive ned de riktige ordene. Derfor står det for eksempe: i en nøttesituasjon, de må besitte

De må beskyttes i en nødsituasjon. Stedet der ryggmargen starter og slutter.  

Dette er notater som neppe kan brukes om et halvt år, for å si det sånn. Ferskvarenotater.  

 

Og ellers så skjer det jo ting når det ikke skjer ting. Jeg skjønner litt mer om hvor sammensatt ting er. Jeg skjønner at jeg ikke skjønner endel andre ting, og lurer på om jeg må få til å skjønne det...det er veldig mye sånt det går i her, og ikke noe jeg tror jeg kommer til å skrive om. DA blir det sykdomsblogg. Eller som alle de der ADHD-reelsene på instagram fra folk som nettopp har fått ADHD-diagnose og kjenner at dette må verden få ta del i, det har verden godt av og lyst til (tilfeldig valgt eksempel ettersom det ikke er adhd jeg ikke kommer til å skrive om siden jeg ikke har adhd, om det ikke har kommet tydelig frem.) Jeg innser at det er kanskje på tiktok de er de der videoene, men ettersom jeg er en middelaldrende dame med stokk gjør jeg det eneste riktige og venter til de kommer på insta. 

 

I dag kommer Kajseksa fra Kauto, hun skal være her over helgen, så får vi se på hva vi finner på. Spise, drikke en øl, gå på åpning, shoppe, tror jeg. Mmmmm. Rehabferie. 

Og nå også ADHD

I dag, kjære lesere, var dagen da jeg nesten klarte å pådra meg en ADHD-diagnose. 

Jeg var satt opp på en samtale med sosionom, som jeg egentlig ikke visste helt hva hadde slags arbeidsområde, men det viste seg at vi skulle snakke mest om hvordan jeg har det. Det kan jeg jo godt. 

Og så er jeg et sånt menneske som kan sette stresset litt i kroppen, på den måten at det kommer litt ut i uro. Hoppende bein og armer. OG jeg er kanskje ikke alltid den mest konsentrerte. Vanlige ting kanskje for en med ADHD, men også veldig vanlige ting om man ikke har ADHD. 

Så under samtalen hadde jeg litt hoppefot, jeg prøvde å forklare noe om hvordan det kan være litt vanskelig for meg å slappe av, eller, hvordan jeg slapper mest av hvis jeg gjør noe, og så hadde sosionomen en lampe over hodet der lyspæra var i ferd med å gå, og i TILLEGG var det en til lampe til høyre for meg som også blinket, ujevnt. Og da hendte det jo at jeg så på dem. Der oppe i taket. Det var veldig vanskelig å la være. For de blinket sånn, sant. 

TRE ganger spurte hun meg om jeg hadde ADHD. 

Tre.  

Men så kom det fram under samtalen at jeg har høyere utdanning, og da la hun det fra seg (kanskje også fordi jeg hadde bedt om det) for folk med ADHD klarer ikke ta høyere utdanning. Ifølge legen på huset. 

Her hadde jeg lyst å protestere, for jeg kjenner flere som har både ADHD og en mastergrad bak seg, men jeg kunne jo ikke si noe i frykt for å få plutselig ADHD. Jeg holdt kjeft og dermed var jeg (og flere med meg, egentlig) ferdig utredet. Pjuh. 

Jeg skulle rett videre fra den samtalen til gruppeundervisning i Oppmerksomhetstrening, som handlet om hvordan man holder oppmerksomheten på de riktige tingene, kanskje. Og kom litt fort sveivende inn døra pga tidligere samtale, satt ikke helt i ro heller, for jeg satt på sånn stokke-stol der man har knærne på puter (Varier Variable for den som vil google) og så skulle vi få se en video, og oppgaven var å telle hvor mange ganger man så samme menneske dukke opp i videoen. Og så satt jeg der og gynget som et tre i storm, og glemte oppgaven, eller, jeg glemte å telle og da kunne jeg liksom ikke hoppe på igjen når jeg kom på det, for da hadde jeg allerede mistet tellingen, og da vi skulle rekke opp hånden og si hvor mange ganger vi hadde sett henne, sa de fleste andre nitten og jeg sa to. Men jeg hadde fått med meg alt som hadde hendt i bakgrunnen. Bilder som skiftet på veggen og skrift på skilt osv. 

Åååååh.

Jeg innser at jeg kanskje strøyk litt der. Og det var jo litt typisk at jeg skulle komme rett fra å FORNEKTE min åpenbare ADHD og til det. Nå håper jeg bare at ingen i teamet mitt snakker sammen, for det tror jeg ikke de gjør, for her var det mange faktorer som jobbet mot meg, litt tilfeldig. 

Jeg rakk også opp hånden for å si noe men glemte det jeg skulle si, i rent stress over å fremstå som om ADHD er mitt fremste personlighetstrekk.  

Men jeg har fortsatt trumfkortet: Mastergraden min. 

 

 

Sykdomsbloggingen fortsetter

Bortsett fra at jeg er frisk da. 

Jeg rehabber videre, nå har jeg fått mitt eget treningsprogram, det er stolgym. Stolgym og vanntrening, det funker for meg. Litt unødvendig å ta med seg treningsklær bare. 

Stolgym virker litt latterlig smått, men jeg tror vi driver og nullstiller øvelser jeg har gjort feil i åresvis. 

Jeg får gått veldig lite, det savner jeg, for jeg går jo ellers mye, men jeg har ikke tid å gå tur for all treningen- sitte på en stol og slenge med foten.  Nå skulle jeg gå tur men kom på at da misser jeg jo lunsjen. Jeg tror jeg må skrive det inn i programmet mitt, sånn at jeg har bedre oversikt over mulighetene til å komme seg ut.

 

Ellers kan jeg berette at livet på rehab er veldig lite begivenhetsrikt. Og det er vel meningen. Om et kvarter har vi avspenning, men jeg klarer ikke det, så jeg skipper både den nå og den vi har i kveld. Det kan virke komtraproduktivt å stikke av fra det man ikke får til, men når jeg ikke får det til virker det mot sin hensikt og ligge på et gulv i en gymsal og høre på en cd mens man forgår. Da er det bedre å gå en tur. Må som sagt bare få det inn i programmet. 

 

Begivenhetsløs hilsen, 

middelaldrende kvinne med slitne knær 

JEG LIKER Å TRENE OG Å LAGE SUNN MAT FRA GRUNNEN AV

Jeg skrev at da vi hadde introduksjonsrunde presenterte alle seg med navn, hvor de kom fra og hvor mange barn de hadde. 

Det jeg har brukt noen dager på å fordøye var hvordan de som jobber her presenterte seg. Det var kanskje 6-7 av dem. Samtlige presenterte seg med navn, hvor de kom fra, og at deres interesser var å trene, og å lage sunn mat fra grunnen av. 

Alle vi som var rundt bordet, og som ikke var der fordi det er jobben vår, var slitne damer i 40-50-60- årene, med kropper som i større og mindre grad har sluttet å fungre helt som de skal, og i mange tilfeller med hoder som har fulgt litt etter kroppen og heller ikke er helt på topp, og så har energien kanskje fulgt etter der igjen. Det sitter mange lange sykemeldinger rundt et sånt bord. Vi har jo havnet på rehab fordi det er mye som ikke har fungert og vi trenger hjelp til å få dette "mye" til å fungere. For de fleste rundt bordet har nok både treningsglede og treningsintensitet forsvunnet med energien. 

Der ligger det mye skam. Her er man blitt tjukk og syk og gammel og så trener man heller ikke som man burde, ikke rart kroppen ikke fungerer. Kanskje har man tilogmed aldri vært en sånn som har likt å trene. Da er det ens egen skyld, og skam på det. Huff, dårlig menneske. Men hvor lett er det å trene når kroppen ikke fungerer, energien ikke er der, og hodet svømmer? Selv om man burde? Man vet at man burde. Jeg tror det er veldig mye treningsskam rundt et sånt bord, man trenger ikke en kjekk og superfit fysioterapeut som sitter og sier at han OGSÅ liker og trene og spise sunn mat som han har laget fra grunnen av. 

Hvorfor sier de det? Hvorfor velger de å dra fram akkurat dette? Tror de at vi ikke vet det, eller at vi trenger å høre det? Litt mer skam på det?

Nå har jeg aldri vært innlagt på psykiatrisk (bank i bodet) men om de har sånn inntaksmøter der, tviler jeg på at alle behandlerne sitter rundt bordet og presenterer seg med at de på fritiden liker å ha god psykisk helse og ha fokus på mentalhygiene samt lage god sunn mat fra grunnen av. 

 

Kanskje man kunne sagt noe om at man liker å spille sjakk og har hund. Kanskje det hadde passet like bra. I begge settinger.  

Da jeg hadde første time med det som er min fysioterapeut, spurte han for andre gang (han hadde spurt på telefonen) hva jeg gjorde på fritiden, og jeg svarte at jeg syr og har hage, men det var ikke det han mente, han mente om jeg trente. Også den måten å spørre på, der det rette svaret på hva man gjør på fritiden er JEG LIKER Å TRENE OG LAGE SUNN MAT FRA GRUNNEN AV, ikke Jeg syr og holder vevekurs?, er å bygge opp under treningsskammen. Nei, jeg liker ikke å trene. Det er det verste jeg vet, men jeg har nå likevel et treningsopplegg jeg har fulgt i flere år men sluttet med i sommer, og jeg går til og fra jobb, 30-40 min hver vei. 

Så du bare går? Hm. 

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem her hvorfor det er provoserende. Det er provoserende. Og så er det jo så lite fruktbart.  

 

 

 

 

Livet på rehab når det går mot helg

Det er kanskje litt clickbait. Livet på rehab, det høres ut som masse hollywoodnarkomane. Og så er vi bare et gjeng slitne damer. Veldig, veldig lite glamour. 

Siden sist har vi trent og spist. Det er stor sett det det går i. Jeg liker best å trene i bassenget, selv om jeg ikke ser så godt hva instruktøren gjør når jeg ikke kan ha briller på. Så trener vi litt med fysioterapeut også, for meg er det litt sånn at den ene dagen gjør det dritondt i knærne og neste gang kan det plutselig være veldig bra, så jeg lider innimellom av imposter syndrome. Hva gjør jeg her, jeg er jo frisk? Og innimellom går det mindre bra. Stort sett når jeg har møte med fysio går det strålende, det er litt forvirrende. 

I dag har vi hatt eh....ja nå har jeg glemt det. Vi hadde en eller annen form for undervisning i morrest. Det var piler overalt. Og skjema. En slags...het det bevisstgjøring om helse? Det er veldig mye bevisstgjøringer, det er ok, men foreløpig ikke så mange verktøy når det gjelder hva vi skal gjøre med all denne bevisstheten. Og så hadde vi basseng, der ble jeg veldig bevisstgjort om at jeg kanskje ikke har fullt så strålende god balanse som jeg trodde jeg hadde, (og har fortalt fysioterapeuten at jeg har og at vi ikek trenger å jobbe med)(dette var en indre åpenbaring, det var egentlig trening vi dreiv med) og så hadde vi trening i gymsal, og så hadde vi avspenning. Der strøyk jeg så det sang, jeg måtte gå fra gymsalen. 

Min gruppe er alltid først på plass i matsalen, det begynner å bli litt komisk. Vi spiser veldig mye. Det er ikke fryktelig god mat her, eller, det er det sikkert, men jeg har alltid hatt litt problemer med lapskaus, karbonader, kjøttpølser og den type kantinemat. Jeg bli lett litt kvalm. Jeg er jo dessuten et rutinemenneske som er borte fra rutinene mine. Ikke rart man ikke klarer å avspenne. Ellers vil jeg påpeke at det er en hyggelig gruppe selv om noen kanskje helst vil snakke om sykdom. Det er mindre prat om unger og sånn enn hva jeg spådde i mitt indre da vi hadde første prensetasjonsrunde her på onsdagen, for da presenterte alle seg med navn, alder og hvor mange unger de hadde. Jeg glemte helt å nevne min, så kanskje de tror jeg er barnløs. Stakkars barnet mitt. Etterpå drømte jeg at the Twig var ute til tolv for både jeg og the Stig hadde helt glemt ham, og når vi ringte ham var det noen andre som tok telefonen. Jeg bryr meg om barnet mitt. Han er bare ikke en naturlig del av noen presentasjonsrunde for meg. 

I helgen skal jeg trene i basseng, terne i gymsal, og gå tur. Og spise. Mer av det samme, altså.  

 

Livet på rehab

Nå som chatGPT har dømt denne bloggen til en sykdommsblogg, er jeg veldig usikker på om jeg tør å skrive om rehaben. Jeg kan jo bare la bloggen stå tom i tre uker.  Eller skrive om Hildegard von Bingen i tre uker, for å forvirre Tsjættgepete. Jeg kan ikke så mye om henne, bare. 

Jeg tror nok at det jeg hadde grudd meg mest til var flutyren hit. Småfly langs kysten av Finnmark i januar, nei nei nei takk. Jeg klarte ikke se forbi den delen. Og kanskje komme kraftig forsinket frem, finne døren låst og stedet mørkt og begynne å orge meg til et hotell. Nei nei nei. Takk. 

Og såklart ble jeg kraftig forsinket, uvær i Vadsø, tekniske problemer i Hammerfest (der var jeg ikke) sirkling over Vadsø fra flyet som kom fra Alta via Hammerfest, mens vi som da kom fra Vardø men skulle til Berlevåg med samme fly som vi egentlig satt i, men med crewet som sirklet over oss, måtte ut av flyet for å vente på flyplassen der de andre skulle til Mehamn med flyet med crewet...finvær i Berlevåg da. Jeg hadde med hornet til en ládjogahpir, sånn at jeg kunne ha noe som distraherte meg under avgang og landing, det må være noe jeg kan men likevel kan konsentrere meg om. Jeg hadde bare ikke ventet at jeg skulle være ferdig med hornet før vi dro fra Kirkenes, for der måtte vi vente på et fly som var forsinket fra Tromsø. Grei landing i Alta i det minste.

Og fant fort taxi da jeg landet, og døren var åpen og en seng sto klar. Jeg var ventet, og ferdig med det jeg har grudd meg mest til. 

 

Jeg tror, som jeg har mistenkt, at det faglige opplegget er bedre enn administrasjonen. Vi har hatt noen infomøter, litt trening, fått timeplan for første uke. Jeg synes den er litt mager men jeg har ikke snakket med fysioterapeuten jeg skal ha enda så jeg er sikker på at jeg får bygge på. 

På det første informøtet ble det snakket litt om forventninger,  hva vi forventet, hva de forventet. En veldig ung og nyutdannet fysioterapeut sa at hun forventet av oss at vi var positive. HAH! Ikke faen! Eller, jeg er jo egentlig det, men å gå rundt og være positiv, det synes jeg ikke man kan stille som krav. Det synes jeg ikke man skal forvente av en gjeng skakkinger på rehab når man er 23 og har en helt frisk kropp og får gå hjem til livet sitt hver dag når klokka blir fire heller. Det er bare det at jeg er ganske positiv. Dessverre. Så jeg får ikke demonstrativt protestert heller. 

Det ble sagt mye fornuftig om både det å å være åpen for å prøve, men også å holde igjen. Og å dele det som var viktig med behandlere så det ikke kommer noe siste dag som ingen rekker å hjelpe deg med. Det tror jeg er lurt å nevne i en sammenheng der mange kommer fra en kultur der du ikke går til legen med mindre du har dødd. Det ble også sagt at man måtte huske at ikke alle er klar i hodet for masse sykdomsprat, så man kan kanskje holde igjen der. Jeg ble litt glad for jeg satt meg ved et eget bord ved frokosten (de andre hadde jo kommet dagen før og hadde blitt kjent, og jeg visste ikke engang hvem som var min gruppe) og jeg var glad for å sitte alene for der borte ved det store bordet var det bare prat om plager og kropp. Det ble også sagt på møtet at det er ok å ikke være sosial, man kan sitte for seg selv i spisesalen, det er helt ok. Bare at det kan man faktisk ikke, for alle gruppene (inndelt etter LIDELSE) har eget bord. Jeg så ikke at jeg hadde græbba en annen gruppes bord. Ved lunsjen satt jeg meg ved riktig bord men nå var det helt stille, siden man ikke får snakke om sykdom. 

Men den eneste som har hylt AU SATAN under treningen, det er meg. Så jeg er verst.  

 

Om en time er det kvelds, jeg vet ikke helt om jeg vil gå, jeg både vil og vil ikke treffe folk. Jeg blir så sliten av meg selv i nye sosiale settinger, for jeg tar så mye ansvar for å få praten i gang, inkludere de stille, få alle til å like meg, og egentlig, egentlig så er jeg faktisk ikke så interessert og ingen har bedt meg om å holde på sånn der heller. Jeg kan bare ikke skru det av. Egentlig har jeg lyst å legge meg, men det er litt tidlig. Og jeg er sulten. 

 

Nuvel. Det blir jo på den ene eller andre måten. Og i morgen er det en ny, spennende dag.