Und so weiter

Jeg er fortsatt ikke pigg og nå begynner det å merkes på jobben, ettersom jeg siden ca midten av oktober har vært syk 3-14-17...23 dager. (And counting) OG dro på ferie til Berlin! I dag skulle jeg møtt en persom som kommer fra Oslo med et prøvetrykk til meg (ikke ens ærend heldigvis) og sendt en annen person (institusjon) bilder av noen bilder hun vil kjøpe, og jeg burde også kontaktet pasientreiser om knehaben. Og sendt en bio og bilder av verk til noen andre.

Og og og. Det er mange og. Alle krever tenking og innsats og ingen blir gjort.

I går kom jeg meg opp på tv-rommet og så litt på tv mens jeg var syk, noe jeg vanligvis ikke får til så hurra for det, og i tillegg sovna jeg mens jeg så på tv, og jeg er jo en person med litt over middels søvnproblemer så jeg får jo vanligvis ikke sove heller, så hurra på det og. Jeg så en veldig forvirrende dokumentar om holodomor og amerikanske skuespillere som ikke var kommunister men ikke ville si det, og...en atombombe? mange atombomber? som sikkert er mer sammenhengende for den som er våken gjennom hele dokumentaren. Jeg lærte ingenting. Men kanskje sove trumfer allmennbilding. Etterpå så jeg en sykt dårlig film om svarte kvinner som utgjorde et regiment i den amerikanske hæren under andre verdenskrig, den sovnet jeg dessverre ikke ifra, så etter tredve veldig forutsigbare minutter med dårlig skuespill og uoppfinnsom bruk av stereotypier samt snarveier og usansynligheter, skrudde jeg av. 

Problemet med å se tv mens jeg er syk er ikke bare det å samle seg nok til å følge med, det verste er jo å velge noe å se, når man egentlig ikke vil noe. I dag tror jeg at jeg prøver meg på NRKs arkiver, om gulrotdyrking i kjøkkenhagen. 

I natt har haren vært oppe på verandaen og spist på klematisen, man kan se sporene og også når den har lagt forlabbene oppe i blomsterkassa for å stå og tygge. Heldigvis er visst ikke klematis godt. Krysser fingrene for at det blir med prøvesmakingen. 

Nå: Gulrotdyrking, 1972.

Jobb/ikkejobb jobb jobb

Det er ikke så mye å skrive om når man er syk. Det skjer jo ikke så mye mener jeg. Man ligger på sofaen. Det kommer ut snørr. Sånn er det. I går hadde jeg planer om å gå opp på tv-rommet og se litt tv men det ble med planene. 

Likevel måtte jeg jobbe litt, tilogmed snakke med folk i telefonen og gi klare og gjennomtenkte (HA!) svar, for sånn er livet som enkeltpersonforetak. Man har jo ikke vikar. Man har ikke kolleger som dekker inn. Man har andre fordeler som står litt uklart for meg hva er, akkurat, nå.

Jeg fikk også en mail om at jeg har fått penger til et prosjekt jeg ikke har penger til, og det svaret har kommet så sent at jeg har rullet videre til plan B i det prosjektet og satt igang hjulene der for lenge siden. Hele hodet er bare innstilt på plan B så hva i all verden skal jeg gjøre med 70.000? Litt av problemet er at januar går bort i knehab, prosjektet skal stå ferdig i slutten av februar, og de er litt strenge på at man overhodet ikke skal jobbe, man skal ut av situasjonen sin, men det er jo lett for dem og si, fast ansatte alle sammen. Jeg må nok jobbe litt. Det er det som er livet som freelancer og prosjektarbedier og enkeltpersonforetak, du er situasjonen din. 

One down

Men NÅ er jeg syk. Sukk. Når skal et menneske jobbe?

Ikke en søndag hvertfall uansett, det kan jo være det går fort over.  

 

I går hang vi opp julelysene ute, jeg hadde hengt opp alle husets milliarder av julestjerner inne (to fikk ikke plass og gikk i kjelleren igjen) (da jeg var barn hadde man bare én stjerne, for det var jo bare en stjerne, Betlehemsstjernen, ikke meteorsvermen over Betlehem, så hvorfor skulle man da ha en i hvert vindu?) og jeg hadde klok av en viss skade sjekket alle lenkene, sjekket om kabeltrommelen virket, og forholdsvis glade og fornøyde gikk vi to voksne til arbeid og det er ikke alltid man klarer å kryste like mye arbeidsglede utav den som ikke ser poenget med å pynte til jul, og vi kom på en ny greie der vi mer surret lenkene rundt trærne heller enn å la dem slynge seg mellom, tok mye lengre tid da, men ble fint, og da vi skulle sette i kontakten brakk ledningen. Jeg hadde kjøpt ny slynge i fjor, byttet ut en der bare halve virket, og det er sikkert tredje slyngen siden vi flyttet inn her for ni år siden. Lysslynger, man kjøper bare elsøppel. 

Vi dro ned på europris, vi hadde jo liksom gang i det, og kjøpte en ny, den dyreste, fem års garanti, mindre elsøppel takk, men man vet jo aldri, den viste seg å være en del kortere enn den forrige, men nå er den nå hengt opp da, og det ser bare så...så totalt uimponerende ut. Haha. Det gjør det hvert år. Jeg får finne på noe mer mer, mer, noe annerledes. Jeg vet ikke helt hva det skal være, trærne står nå liksom der de står. Kanskje jeg skal lyssette trehytta. Jaja. Nå er det lysere utfor. The Stig sier også at de har byttet ut gatelysene siden vi flyttet inn, så det er mye lysere rundt, og det gjør at utebelysningen ikke har helt samme slående funksjon. 

 

I dag har jeg mest sovet. Jo, jeg har også hengt opp kalenderen til the Twig. Han pleier vanligvis å få et legosett fordelt over 24 pakker, så kan han bygge på julaften, men han er for stor til lego, hva gjør man, så i år kom jeg på at jeg kan kjøpe et puslespill med julemotiv og fordele utover. Jeg kjøpte et puslespill med tusen brikker på julemarked i Berlin. Derefter innså jeg at da må jeg jo rekke å pusle sammen dette puslespillet, sånn at de brikkene han får hver dag henger sammen. Jeg innså at det tok litt lengre tid enn jeg hadde tenkt at det skulle. Å pusle. Tusen brikker. Jeg advarte the Stig om at dette kom jeg til å måtte få hjelp til, men da jeg gikk for å hente puslespillet, og åpnet det, innå jeg at det jeg hadde kjøpt på julemarkedet i Berlin var en PUSLESPILLKALENDER. Alt var allerede fordelt i 24 små pene esker. Med motiv på hver. Herregud. For en flaks. Så da the Twig var ute hos en kompis pakket jeg og the Stig inn alle de 24 små pene pakkene og hang på pandurokalenderen Julenissens Landhandel som min mor har produsert i min barndom. 

Og så gikk det litt i stå for meg i Tyskland der, så det virket så logisk å også kjøpe en sjokoladekalender. Som han jo ikke trenger. Nå mangler det bare at farmor også dukker opp med kalender her, så har han tre. Jaja. Det er vanskelig å ikke skjemme bort sine barn. Han har lovt å tildels dele kalender med sin far.  

 

Nå er det middag, juhu, tacosøndag. I morgen håper jeg at jeg er mye bedre og at arbeidsuken ikke starter noe senere enn tirsdag.  

øh nøh phøn on fire

Jeg trenger ikke egentlig hjelp altså. Dette er ikke et rop om hjelp. Jeg bare syntes det var et litt artig bilde på SAS-folderen da jeg dro hjem. Hadde litt lyst å ha det som profilbilde på FB men da må jeg nok svare på tusen, eller hvertfall minst tre kommentarer om det er et rop om hjelp. 

Jeg er på kontoret, det var tungt i morrest, men en trombone måtte kjøres med bil og da fikk menneskene også være med og det ble jo en mer behagelig start på dagen. Jeg har en PDF som må gjøres ferdig, container layers som må funke, fargeprofil som må stemme, men nå er den sendt, så i morgen er det mindre stress at jeg skal starte dagen på politikammerset for å få nytt pass og identitetskort. Så skal jeg hjem og henge opp julestjernene. For jeg vet at Jendor blir så glad når han kommer hjem og de plutselig er oppe, og jeg vet også, selv om den varianten ikke er testet, at det er mindre kos å være med meg når jeg balanserer på gardintrapper og krakker og ikke finner kontakter og må tilpasse skjøteledninger og lyspærer og i det hele tatt. Null kos. 

Det er fjorten grader inne på verkstedet, det er for kaldt, men nå er det egentlig der jeg skal jobbe, vi får se til uka om jeg får opp temperaturen, jeg kan ikke flikke så mye mer på disse plakatene, jeg må vente på tilbakemeldinger uansett, jeg må inn på verkstedet. På mandag. Ikke fredag. da er det politi, julestjerner, møte på skjerm med designstudenter. Det kommer kanskje ikke til å føles som verdens mest fortjente fredag. 

Fjorten grader, og i kantina lekker det fra taket, ikke vann, det er et avløpsrør, så litt ekstremt i matsammenheng, det blir ikke forferdelig å være hjemme, men nå må jeg jobbe fram til jul og ikke stulle så mye. Skjerpings, Figenschou.

ich bin da

 Jeg er hjemme! Jeg er fortsatt frisk! Nå er jeg trøtt! Og veldig mett. 

En liten liten ferie hurra, helst en hel, tar det jeg får

I morgen drar jeg til Berlin. (Det vil si, i morgen drar jeg til Oslo, sover der en natt, og så drar jeg til Berlin dagen etterpå, for det har mamma ønsket seg i 75årsgave. Hun skal være med da. Og søstra mi. Hun har ikke ønsket seg at jeg forlater landet)

Det er veldig lenge siden jeg har vært ute og reist, jeg håper jeg husker hvordan man gjør det. Jeg ser i appen min at jeg dro til Oslo i mai og var der en uke, hva gjorde jeg der? Det er mulig jeg og the Stig hadde en liten barnefri ferie, jeg husker nå vagt at vi satt på en veranda og ot vi også reparerte mammas kjøkkenskap. Men egentlig hadde jeg glemt dette. Siste tur før dette var i desember, det var jobb. I vanlige år reiser jeg nesten hver måned. 

Jeg og the Twig skulle også en tur i høstferien, men ettersom det verken går kveldsly eller fly på lørdager lengre så ble det ikke. Og da kan man jo, om man som meg, er tilhenger av jordkloden, juble, juble for mindre flyreising mener jeg, men vi bor på et sted som er langt unna alt, tog finnes ikke, buss er for ekstremister som vil gjøre et poeng utav det, så da blir det fly og da taper lokalsamfunnet, som er avhengig av tilreisende pendlere og turister, SAMT FRAKT,  endel, mye, på at flyruter legges ned og at stedet blir utilgjengelig. Og så blir det vanskeligere å komme seg bort og tilbake også. Det er mer på det personlige plan. Men jeg føler at alle som bor i Arktis fortjener å komme seg bort fra Arktis en gang i blant. 

 

På onsdag kommer jeg tilbake fra Berlin, (det vil di, det gjør jeg egentlig på tirsdag, men jeg må overnatte på flyplasshotell for å nå morgenflyet tilbake til Kirkenes,) og imellomtiden der skal jeg gå i storbygater og se på storbyting og være sammen med min opprinnelige kjernefamilie (den levende delen) og spise mat og drikke øl og også vin og handle ting man ikke får i Arktis OG JULEGAVER HUSK LAG LISTE og gå på gallerier og generelt være bortreist. Det blir fint.

Nå fikk jeg forsåvidt akkurat en melding fra søstera mi om at hun var syk men på bedringens vei, og hvis man nå ser bort fra hvordan søstera mi har det og tenker på meg istedet, så er det jo det der at jeg ikke har imponerende immunforsvar, og har vært syk alle de siste feriene vi har vært sammen på, så det blir jo spennende. Jeg sende en melding til mamma MAMMA DU SITT LAMMI HO PÅ FLYET og mamma var enig, så nå får vi bare se hvordan det går. Om jeg treffer henne samme dag som vi drar burde jeg rekke et par dager før jeg blir slått ut, om jeg overhodet blir det, og vi skal jo bare være der i fire dager så da får jeg uansett en halv ferie. Men alle kan krysse fingre og holde tomler og banke i bordet for en hel.

Det er ikke noe poeng å lete etter tegn på intelligent liv på internett

Eller, jeg mener sosiale medier. Det er masse smart på internett. Jeg er for eksempel ganske glad i the Guardian. Og i det jeg skulle til å skrive det, rykket det en ørliten refleks i meg, "ikke skriv det, da blir det bare masse hyling om at du er en hjernevasket ventreradikal idiot". Jeg har ikke masse hylende menneskeaper på bloggen, så jeg skrev det likevel. Her er det ganske trygt. Og jeg har ikke lyst å bruke dette ordet nok en gang, men, alt er så polarisert. Man kan ikke lengre ha en diskusjon der man kretser om hverandres tema og synspunkter, der det finnes en midten å møtes på, der man tross alt repsekterer andres meninger, og andre, for vi står på hver vår side og rister på hodet over idiotiet på den andre siden.  

Og det kan jo være gøy, for eksempel på Threads, eller Twitter dengang, når en amerikaner kommer med en påstand utfra et utpreget hodet-i-ræva amerikansk ståsted, og noen svarer Were you homeschooled by a pigeon, da ler jeg, men det er også litt sånn tonen blir. Alle vil komme med den der homeschooled by a pigeon, og så blir tonen slem og dum. Man må være smart. Og grei.

Jeg er litt på Reddit, mest på spesifikke forum der man kan få hjelp til å finne layers i Affinity eller invertere et lag i Photoshop, det kan være ganske nyttig. Men formen på Reddit er livsfarlig. Noen stiller et spørsmål, folk svarer, og så stemmer alle svarene opp eller ned. Ideen er vel at det svaret med flest stemmer er det riktigste. Jeg havnet, via forsiden min, inn i en tråd der noen hadde stilt et veldig spesifikt spørsmål om et spesifikt felt innenfor juss. Her visste jeg svaret, for jeg hadde vært i nøyaktig samme situasjon selv, og var kontakt med både myndigheter og juridiske yrkesgrupper for å få min situasjon løst. Så jeg skriver hva svaret er, hvorfor jeg vet det, og hvordan det løste seg. Foreløpig har det svaret -11 stemmer. Minus elleve altså. Jeg er ikke alene om å påpeke at dette er svaret. En person som latterliggjør alle andre og synser friskt om hva lovverket egentlig burde bety, for det virker mest logisk, om man tenker sjæææl, har + 31. Jeg må bare ikke havne utpå på sosiale medier. Jeg mister troen på menneskeheten. Men skal man egentlig HA tro på menneskeheten? Vi får det jo ikke til?

 

Jeg tror ikke jeg hadde troen på menneskeheten da jeg var barn. Voksne virket så tøvete. Men så hadde jeg en periode da jeg var litt sånn nesten voksen ungdom, da alle andre ungdommer var skikkelig teite, da hadde jeg troen på at om man bare klarte å gradere seg til neste klasse, en klasse opp, ung voksen, da ville man havne i gruppe med alle smartingene. De som forsto verden og så de lange linjene. De som sa intelligente ting man bare nesten forsto. (Jeg husker faktisk det konkrete tilfellet da denne klokkertroen begynte å smuldre, og det hadde med et kommentarfelt å gjøre.)

Nå føler jeg at alle er dummere en meg. Det finnes ingen klasse over, som man kommer til å avansere til. Og det er så mistrøstig, for jeg er jo så dum. Det viser seg at det faktisk ikke er noen voksne hjemme. Det er ikke det. 

Nå ble det vanskelig å avslutte dette innlegget i en lett og ledig tone. 

Jeg får trøste meg med at de som virkelig ER smarte, de har det nok verre enn meg, jeg som er vanlig dum og synes alle er dumme. Tenk så ensomt det må være å være normalt intelligent, der oppe på toppen.

Herregud så spennende

I går kveld og i natt har det blåst. 29 i kastene og ellers jevnt hardt. Huset knaket og ristet (faktisk ristet) og nye lyder oppsto. Jeg tror aldri det har blåst så mye etter at vi flyttet inn. Ventilen på Jendors rom blåste opp. Det store treet ved Wesselborgen veltet, men det var jo ganske dødt og landet ikke på veien. Etter en stund kom the Stig opp til meg og Jendor og sa at den ene selja ved postkassestativet hadde blåst over ende. Den lå over veien, så ingen i vår gate kunne komme seg hverken ut eller hjem, hva de nå skulle ut å kjøre etter i dette været. Jeg ringte brannvakta, de var ute og kjørte allerede som de sa, så de kom ganske kjapt med motorsag. Jendor måtte stå opp igjen og så sto vi alle på badet og så på de to fra brannvesenet som kjempet med vind og storselja og motorsag. 

Jeg kjente at jeg ønsket meg bare ett tre til, et til som kunne ramle, da hadde kvelden blitt perfekt. Samtidig bekymret jeg meg litt for taket til drivhuset og trehytta også. Vi var ganske lenge våkne, det ble nesten som fredag så spennende ble det, kanskje vi skulle ta en øl? men det var torsdag og til slutt måtte vi legge oss. Til tider kjente jeg at hele sengen vibrerte og jeg lurte på hvordan alt ville se ut når morgenen kom, det var meldt samme vær hele natta mer eller mindre. 

I morrest så vi at selja ved siden den som knakk i stormen lente seg mistenkelig ukarakteristisk ut over veien. Postkassestativet som av en eller annen grunn er festet med en lang pinne til treet, lente seg også ukarakteristisk ut over veien. Det var liksom blitt dyttet av treet. Denne gangen ringte the Stig brannvakta, og de kom etter en stund. Vi var jo ikke helt sikker på om det var nødvendig, men før var treet rett og nå var det skjevt og skal det først ramle er det vel bedre at det er kontrollert---? tenkte vi. Brannfolka så at treet var knekt ved rota og så var det frem med motorsaga igjen. For en spennende morgen!

Nå lurer jeg på hvem veden tilfaller. Akkurat de tre seljene (en står igjen!) står på kommunal tomt, egentlig nærmest vårt hus men helt klart nærmest oppkjørselen til naboen. Han har imidlertid skog i Pasvik og har vel så han klarer seg. Ikke at det betyr at det ikke er hans ved. Men kanskje han ikke vil ha den. Da tar jeg den. Om ikke noen andre tar den først. Hva er kotyme her?

 

Nå har det løyet betraktelig, det er hardt og glatt. Jeg jobber hjemme, som i går, som var en god del mer produktivt når det gjelder å ha alle filer og printere og alt på samme plass. Jeg innser at jeg står litt fast fordi jeg ikke helt får til det jeg vil i versjon tre av det designprogrammet jeg bruker, jeg er ikke flink nok, men jeg får til det jeg vil i versjon én, som jo i seg selv er et program som kan mye mindre. Og så føler jeg at nå burde jeg lære meg alt dette og gå over til treeren. Og så består dagen av å ikke få til, der jeg før ville endt opp med å gjøre noe annet, som egentlig er en vel så bra løsning i mange tilfeller. Gradienten blir grøtete? Da bytter jeg med et bilde der gradient ikke er så viktig. Sånn, ferdig! Men nå føler jeg at ja nå får jeg lære meg å gjøre gradienten på en annen måte, nå skal jeg lære meg alt dette nye, og så står jeg bare fast. Jeg må ha en annen tilnærming tror jeg. Og kanskje jeg skal få lov å jobbe i versjon én. For den maskininen der den versjonen er innstallert har størst skjerm og det er deilig. 

 

Målet for dagen er med andre ord å finne ut hvordan jeg unngår å gi opp, og hvem vindfellt ved tilfaller. 

 

 

Takk for meg

Det hat vært en middels uproduktiv dag. 

Jeg har jo altså tre datamaskiner. Den ene har jeg liggende på jobb, den har null batterikapasitet og den stilles også null krav til, men man kan både lese mail og sende mail og google, og innimellom er det jo alt man forventer av en datamaskin. Så har jeg den gamle traktoren, den har også ca null batterikapasitet, eller kanskje fem, kommer litt an på hvilken skala man bruker? men lite. Det er imidlertid en ganske kraftig maskin og på den ligger alt jeg behøver av bilder og filer. Den stilles det større krav til og den leverer stort sett. Derimot kan den ikke laste ned den nyeste versjonen av det designprogrammet jeg bruker, og det er egentlig ok, jeg kan bruke en eldre versjon, men den nye er bedre, MENDETGÅRBRA. Imidlertid er den ganske tung. Og så har jeg den nye, lille, og den har både batterikapasitet og litt kraft og har den nyeste versjonen av det designprogrammet jeg bruker. Imidlertid snakker ikke den nye og den gamle versjonen sammen, så om jeg åpner filer på den lille maskinen kan traktoren ikke lengre lese dem etterpå. Juhu. 

I dag hadde jeg den lille maskinen med på jobb, for jeg ville bruke det nyeste designprogrammet. Og så hadde jeg voksenkameraet, og stativ, for jeg måtte ta noen nye bilder av noen bilder som skal inn i det der designprogrammet. 

Jeg har murvegger overalt og ingen oppslagstavler i rett størrelse, så når jeg skal ta bilder må jeg ta bilder med papiret liggende på et bord, og det er ikke ideelt med det kunstige lyset jeg bruker, og stativet viste seg å ikke være høyt nok til at kamerate kunne ta bilder ovenifra. Til slutt fikk jeg stablet opp et oppsett, men jeg klarte ikke helt å se hva jeg gjorde, for jeg nådde ikke helt opp til kameraet. Da jeg skulle overføre bildene til datamaskinen fra kameraet, innså jeg at javisst, nye macer takler jo ikke USB. Såklart. Jeg må ha en liten overgangskabel. Den ligger hjemme. Dermed måtte jeg overføre bildene til den gamle, lille maskinen som alltid ligger på jobb, men den var for gammel til å kunne laste ned driverne til kameraet. Så den kjente ikke igjen kameraet. Jeg måtte da bruke hatprogrammet over alle programmer jeg hater, bildeprogrammet til Mac. Og overføre bildene derfra til en mappe. Derfra til en sky. Og så hente ned bildene fra skyen på den nye lille maskinen.

Bildet hadde grønnskjær og så helt annerledes ut en alle andre bilder i dokumentet. Jeg prøvde å justere det, men, men, nevnte jeg at dette er en nyere versjon av det designprogrammet jeg bruker? Jeg kan ikke helt med det. Det er veldig oppdatert. Når jeg forsøker å justere bildet blir alle bildene på hele oppslaget justert. Jeg vil ikke det. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på dette. Jeg spurte internett men internett skjønte ikke problemet. Jeg la ut samme sprøsmål på reddit og fikk et aver jeg ikke skjønte. Til slutt måtte jeg åpne den andre lille maskinen, åpne bildet i den ganle versjonen av designprogrammet, justere, lagre, legge i sky, åpne den nye lille maskinen, oppdatere lenker i designprogrammet...

og sånn har jeg holdt på. Dette går jo ikke.  Jeg har i løpet av hele dagen i dag fått lagt inn ett bilde i et dokument. Deretter har jeg slettet det. For det var grønt. 

Nå går jeg hjem. 

Perspektivet

Nå er jeg på jobb, men ikke helt fornøyd, for i går begynte det å renne sånn av øynene og det har bare fortsatt. De er røde og tørre og hovne. Det eneste middelet jeg føler jeg har i verktøykassa er å ha på de nye databrillene mens jeg holder på på datamaskinen, men de fungerer egentlig ikke optimalt til det bruk. Jeg vet ikke helt om det er skjermbruk som er problemet heller, Jendor har vært endel hos en venn som har hund, det kan rett og slett være det. 

Og jeg sitter i trekken fra vinduet som jeg hadde glemt var her om vinteren. Jeg husker vinduet, det er her året rundt, trekken er sesongsbetinget.

Og jeg innser at jeg bør kanskje ta ansvar og ringe optikeren og si at dette med brillene er jeg ikke så fornøyd med. Blærgh, ansvar.

Frisk, men måtelig fornøyd. Med både briller og øyne og medfølgende arbeidskapasitet. 

Jeg har brukt uhorvelige timer på internett mens jeg var syk, for det første er det jo facebook, som ikke er så gøy som det var, for det andre er det jo threads, som gjør at jeg mister troen på menneskeheten, om jeg nå noen gang har hatt den, og så er det Reddit som tildels kan fungere om man for eksempel bare vil vite spesifikke ting om oppdateringene til Affinity eller Tahoe, men menneskehetens beste, de legger ikke ut meningene side verken her eller der på internett. Håper jeg. Inderlig. 

Jeg flagrer forbi endel sånne reiselivsforum, og innser at toppen av kos og eksotisk livsglede, det er for mange her jeg bor. Nordlys og små byer under et teppe av snø. Glitrende lys i vintermørket. Mørke fjorder. Det ser jo koselig ut på bildene, jeg kan et lite øyeblikk la meg rive med. Eller, jeg skjønner jo det. Men selv synes jeg at alt dette, i bunn og grunn, det er så kjedelig. Synes thailendere at lange laguner med azurblått hav og ragende steinklipper er kjedelig? Jeg får meg liksom ikke til å tro det. Men vinter og husbankhus med sokkel, og sur vind og handle på rema, ski i helga, vinterklær og brodder, opplyst av julelys eller ikke, så er det bare kjedelig. Særlig husbankhusene. Husbankhus med sokkeletasje er for meg selve essensen av kjedelige Norge. Estetisk sett. Følelsesmessig sett. Følt. 

Kanskje man skal prøve å se ting litt utenfra, prøve å henge seg på opplevelsen utenfra, av noe koselig og helt spesielt. Gud for en spennende trekk jeg sitter i! 

Åååå, kaldt! Ullteppe, koselig!

Folk har begynt å henge opp julelysene ute, det synes jeg faktisk er koselig. Litt tidlig kanskje, men i nord går lysene på når sola går ned. Jeg sier på, ikke opp, for mange lar dem bare henge hele året, det er ganske mye lys man har. Man må jo selv ta ansvar for å holde mørket stangen. Men også dette synes jeg er litt halvkjedelig. Juhu, utelys. Juhu, mørket. 

Juhu, ihvertfall, jeg får sette i gang med arbeidsuken! Det har jeg jo sett fram til. Jeg henger litt etter nå. 

Spennende!

Som en gave

Jaja. Da var det den ellevte dagen hjemme med syk kropp og slapt hode, og det er jo akkurat som før. Trodde jeg hadde begynt med noe nytt, tre dager, ferdig. I går var jeg bedre, var tilogmed med på foreldresamtale på skolen OG lagde middag (satt frosenpizza i ovnen) men etter det var jeg utslitt og fikk bare til å ligge på sofaen. Hadde bestemt meg for at foreldresamtale+pizza betydde at i dag var jeg frisk, men at jeg skulle jobbe hjemme og bare ta denne dagen som en gave (uten ironisk distanse til ordvalget), sjekke den nye versjonen av Affinity, fikse noen gradienter, kanskje gå en tur, men nå føles denne dagen overhodet ikke som en gave og den starter iallefall på sofaen. Jeg skal også på konsert og se barnet spille på sin trekkbasun i kveld, så jeg skal spare all energi til det og ikke kaste den bort på å gå tur. Hahaha gå tur. Det er ikke særlig aktuelt akkurat nå. Men plutselig kan man jo bli bedre! Som ved et trylleslag!

Jeg er litt lei, men det er vel lov. 

Herregud jeg er lei. Men snart blir det bra.