Kald i pysjamas

Nei, jeg har ikke på pysjamas, jeg spiller bare videre på forrige overskrift.
Jeg kunne hatt pysjamas, for jeg jobber jo alene, men jeg forsøker å holde en viss standard. Men kaldt er det. Sentralvarmen er skrudd av i bygget der jeg jobber, for se på kalenderen.
Ja, se på kalenderen, og kast for guds skyld ikke et blikk på gradestokken, for den viser fem grader.
Jeg vet ikke hvor mye den viser her nede i kjelleren min, men jeg har ullgenser, longs og fleecejakke. Ullsjal når jeg ikke tegner, for da er det sånn i veien.
Da jeg var liten skrudde de av varmen på andre siden av grensa første mai. I hele jævla unionen, visstnok. Hata å dra til Russland i mai. Hvert rom var et kjølelager.

Sitter og venter på at de skal ringe meg fra det ene forsikringsselskapet. Jeg hørte fra dem sist i februar, purret for en måned siden, hørte ingenting, purret i dag igjen og fikk en mail om at de skulle ringe meg i dag. Med smilefjes. Hmmmmmmmmmm. Da blir jeg jævla mistenksom. Hva slags taktikk er det? Sa jeg var på kontoret til tre (må ut og få varmen i meg før middag) så da skulle de ringe før tre. Jeg gjetter ti på tre. Jeg er veldig spent på hva de har å si. Det gjelder bare å ikke tro at det er noe bra, så er man forberedt. Samtidig som man må huske å være hyggelig mot fremmedfolk. Som sikkert har en taktikk imotsetning til meg som helst bare vil at alle skal være greie og glade.

Smilefjes.

Her kommer dummedummedummedummedummedum

Ja hvordan skal jeg skrive dette uten at jeg virker helt blåst...for det jeg vil ha frem er at jeg er litt blåst.
Det er som om hodet bare har lagt litt på lokket. "Jeg orker ikke dette styret, sees når ting er litt lettere, jeg drar til Gran Canaria! Skal jeg hilse til balansen din?"
Jeg klarer ikke helt å samle tankene. Det er ganske tungt å skrive blogginnlegg, jeg må hele tiden gå tilbake å rette der jeg har skrevet "det" istedetfor "jeg" og "tunkt" istedetfor "tungt" osv. etter å ha lurt litt på om det skrives med g eller k.
Jeg begynner på en ting på kontoret, fortsetter med noe annet, finner noe jeg må plukke opp fra gulvet, kommer på den første tingen jeg skulle gjøre men glemmer det igjen. Nå skulle jeg betale en regning, den har jeg glamt så mange ganger i dag at nå begynte jeg å bære rundt på den i hånden. Har jeg den i hånden glemmer jeg den ikke. Men jeg måtte tenke litt før jeg kom på hva banken min het. Postbanken?
For å være ærlig bekymrer dette meg ikke så mye. Jeg regner med jeg blir tilbakestilt til revisormodus på et tidspunkt, men det er slitsomt.

Da vi dro til Finland her om dagen satt the Stig og pratet med meg fra forsetet, og Jendor og pratet med meg ved siden av meg. Samtidig. Og begge samtalene ville jeg jo være med på. Og da tenkte jeg at, denne følelsen, akkurat sånn, sånn har jeg det egentlig hele tiden. Skjønner dere?
Tenkt deg at du sitter ved et bord, du og to til, dere spiser middag, drikker et glass vin, og de to andre samtaler bare med deg, ikke med hverandre, med to separate, ganske intense samtaler og du kan ikke avvise noen av dem.

Så for tiden er jeg litt blåst, da. Som resultat. Kanskje tilogmed litt mer blåst enn jeg vil vedkjenne meg i dette blogginnlegget.

Jeg sitter i åpent kontorlandskap

og jeg blir veldig sliten i hodet av det.
Nå har jeg riktignok to rom for meg selv, og først i andre enden av en lang korridor, delt i to med dør, sitter det en fyr. Og skravler. Og skravler og skravler. Når jeg er i det ene kontoret mitt, hører jeg alt han sier, og den han snakker i telefonen med også, for han har alltid på høytaler. Når jeg er i det innerste kontoret mitt, hører jeg akkurat ikke hva han sier, og hjernen strever, mot min vilje, med å få med seg hva som sies.
Og han prater og prater og prater. Det er en annen fyr også på det kontoret innimellom, men han prater med en litt behageligere stemme, og det utgjør faktisk stor forskjell. Og ikke så MYE.
Jeg har bedt ham lukke døren, men han synes ikke der er så farlig.

Wasabigoudaens betydelse

Livet har bydd på mye motstand i det siste. Jeg kommer vel tilbake til det. Men man kan bli litt nedstemt av så mye motbør. Alt dette uløselige som må løses og aldri noen pause fra det. Og det er lov å bli lei (seg). Såklart. Men det er jo ikke så artig å være trist. Og det er ikke så artig å skrive blogg når det ikke er artig. Aldri har jeg sluttet å blogge før. Og aldri har jeg sett en blogger som har sluttet å blogge komme igang igjen.
"Hvorfor skal jeg skrive om DET? Nei jeg lar være." Den kritiske indre røsten dukker opp der den ikke før har vært når blogging ikke lengre er noe daglig som renner ut av fingrene men noe som må vurderes om man skal ta seg til.

Men i dag. I dag følte jeg meg plutselig så tøff istedetfor trasig. Så utrolig udiskutabelt steintøff.
Jeg har rett og slett begynte å grue meg til arbeidsukene der jeg før grudde meg til helg. Det er så mye som må ordnes når det er kontortid hos kontoristene! Og jeg har følt meg så nedbrutt. Det er nesten så man ønsker man kunne gått bittelitt i veggen eller den der kjelleren så man fikk en liten pause. Men fader heller, så jævla tøff jeg er som har fått så mye i fleisen og fortsatt står*. Kanskje ikke rakrygget og med knyttet neve, men står, det gjør jeg jo. Og skriver mailer og ringer og ordner og tar tak. Advokater og forsikringsselskap og rammemakere og helsevesen og visningssteder og fagforeninger.
Tenk på det, at om man purrer på det jævla forsikringsselskapet som ikke har hørt fra seg på tre måneder, og som man purret for tredve dager siden uten å få svar, så kan det være de svarer. Og jeg orker jo ikke ha en hverdag som inneholder sure og mistenkeliggjørende mail fra forsikringsselskap.  Jeg vil egentlig ikke ha noe svar! Og likevel purrer jeg. For jeg er så tøff.

Nemlig.

Og i går var jeg og The Stig og the Jendor i Finland, og hva kjøpte jeg der? Grønn ost. Når man orker å kjøpe grønn ost, da...ja noe. Jeg vet ikke. Men noe betyr det nok.



*Nei, jeg klarer ikke å avslutte uten å si at om man går i veggen så er det jo IKKE fordi man ikke er tøff. Det var ikke det jeg mente. Alle er forskjellige.